Jeg har operert

Tidligere denne uken så gjennomførte jeg operasjonen jeg har ventet på i snart ti år. Operasjonen som skal gjøre at jeg kan puste gjennom nesa igjen, operasjonen som forhåpentligvis gjør at jeg slipper den daglige hodepinen jeg har slitt med siden jeg var 13 år gammel og operasjonen som jeg har gruet meg til lenge.

Nesa mi har blitt knekt hvert fall fem ganger de siste ni årene, og selv om vi var klar over at den var ødelagt, så var ingen av oss klare over hvor ødelagt den faktisk var. Omfanget var heftigere, nesa var mer ødelagt enn håpt og skadene var verre enn jeg, og legene har trodd. Operasjonen ble derfor mye lenger, mye heftigere og mye tøffere enn jeg kunne forestilt meg.

De siste dagene har jeg derfor hatt nok med å sove, hvile, bare være og puste med magen, for jeg må ærlig innrømme at dette har gjort inntrykk på meg. Heldigvis så har legen og sykepleierne rundt meg vært fantastiske, og til tross for at operasjonen var tøff, så fikk de meg til å føle meg enda tøffere. Og det trengte jeg. Ikke det at jeg føler meg så tøff her jeg ligger, med et ansikt så hovent det får blitt, med blå og gule blåmerker, men blodige teiper og blodig nese. Med ubehag, smerter og mye følelser.

Jeg har vært usikker på hvor mye jeg skal dele, hvor mye jeg skal vise og hva jeg skal si, og jeg har konkludert med at jeg ikke gidder å legge noe i mellom. Dette er ståa, og vi blir stort sett eksponert for før og etterbilder, der etterbilde skal friste oss, bekrefte det vi har tenkt og det har hvert fall gitt meg en illusjon om at det ikke er så stress. Men det er det. “For jeg kan operere”, men sannheten er at det er blodig alvor. Det er ikke bare å legge seg under kniven og det er på ingen måte er quick fix.

Det er noen av oss som må gjennom operasjoner som dette for vår egen livskvalitet sin skyld, og vi må det bare. Og det blir jo bra, ofte fordi man får hjelp av de aller beste og fordi det egentlig ikke er et alternativ. Ikke på en shady klinikk i Tyrkia eller noen som skal tjene penger på din usikkerhet.

Så om du motformodning sitter der og sparer og planlegger å bølle med den friske nesa di, eller hva det nå måtte være: Lov meg at du tenker deg nøye gjennom en gang til, for jeg skulle gjerne bytta med deg. Jeg tror også at du blir lykkeligere av å ha de pengene på en BSU-konto, på minnekontoen eller kanskje på pensjonskontoen den dagen du uansett sitter der rynkete, søt og grå. For livet former oss og vi er som vi er, og om jeg hadde den minste usikkerhet på om vi er bra nok som vi er for en uke siden, så er jeg ikke det lenger nå.

Jeg trøster meg med at det bare går en vei herfra, og at jeg aldri vil gjøre noe som dette igjen. Et par pupper som ikke er like, en stor nese, en rumpe man kunne ønske var større eller hva det i alle dager nå er vi forteller oss selv at burde sett annerledes ut… Det har ikke en dritt å si. Det aller viktigste er at vi er friske, at kroppene våre fungerer til det vi vil ha de til og at de er i stand til at vi kan leve et så godt og langt liv som mulig.

Jeg gleder meg til jeg kan løpe meg en tur, til jeg kan bestige en ny fjelltopp og til å sove ved siden av kjæresten min, med en frisk nese. Til å kunne lukte den friske høstlufta, til å kunne lukte den deilige duften av nybakte kanelboller og til å kunne dufte blomstene jeg har stående på bordet. Til å ikke ha vondt og til å bli enda litt friskere og raskere.

Jeg skal dele mer, allerede i morgen.

Jeg sender en stor klem herfra, også håper jeg at du sender en tilbake, for det trengs akkurat nå ❤️ Og du? Jeg håper du ser deg i speilet før du legger deg, at du gir deg selv en high five og forteller deg sjæl at du er primaballerina, akkurat som du er.