Jeg får vel bare si det som det er

For fire år siden ble livet mitt snudd opp og ned på hodet. Jeg ødela ankelen min og jeg fikk beskjed om at jeg aldri kunne spille fotball igjen. Jeg fikk også beskjed om at jeg var heldig om jeg noen gang kunne løpe ordentlig igjen. Det var veldig tøft og jeg følte på mange måter at både identiteten min og drømmen min forsvant på en og samme tid.

Jeg så ikke en fotballkamp på to år, fordi jeg var så sint for det som hadde skjedd og fordi jeg var så lei meg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Et år etter skaden klarte jeg å løpe ordentlig igjen. Tre år senere så klarte jeg å spille fotball igjen. Jeg prøvde flere ganger før det, men det gikk ikke. Når jeg kom tilbake på fotballbanen så var det bare for gøy, og selv om jeg tre år i forveien hadde fått beskjeden jeg hadde fått, bestemte jeg meg for å gi det en sjanse. Jeg bestemte meg for at jeg nekter å sitte på rumpa og surmule, når jeg kan være med å spille så langt det lar seg gjøre.

Det siste året har jeg spilt fotball ordentlig igjen, og jeg har storkost meg. Skikkelig. Og kroppen har spilt på lag. Hvert fall stort sett.

På søndag spilte jeg innefotball med lillesøsteren min og noen venninner. Vi spilte to kamper mot to andre lag, og vant første kampen. Mot slutten av den siste kampen var det avgjort og rett før slutt så skjer det, igjen. Jeg er i en duell og jeg skjønner med en gang hva som skjer.

Ankelen min ryker. På nytt.

Jeg har siden søndag humpet rundt på krykker. Jeg kan ikke gå på foten og jeg vet enda ikke helt hva som skjer. Jeg vet at mye har røket og jeg vet at jeg er skikkelig lei meg, gretten og sur, samtidig som jeg prøver å ikke la det ødelegge mer enn det allerede har gjort.

Det har sittet langt inne å fortelle det, for egentlig så vil jeg bare late som ingenting og ikke bry meg. Men det er jo ikke så lett når jeg verken klarer å dusje, vaske klær eller kle på meg sjæl.

Så akkurat nå så furter jeg litt, samtidig som jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal ha det like kjipt som sist, for det gidder jeg søren ikke. Jeg fortjener å ha det bra, selv om dette suger – Skikkelig. Og det blir jo bra igjen, tross alt.

Jeg prøver jo også å minne meg på at jeg aldri hadde hatt den jobben jeg har i dag, om det aldri hadde skjedd for fire år siden. Det ekke så gæli at det ikke er godt for noe si.

Jeg sender en klem til alle dere, og håper på noen tilbake. Det trengs akkurat nå❤️