I dag skjedde det jeg har ventet på i fem år. Faktisk i mer enn frem år. Det jeg har krysset både fingre og tær for at ikke skulle skje, og som jeg har gitt klar og tydelig beskjed om at jeg ikke gidder å ha noe av.
Men nei da, i dag var all hell og lykke over, og C kom hjem fra dagens istrening og så sånn ut:
En ting er verandaleppa, det har det tross alt vært ganske mye av de siste fem årene. Det samme med kutt i leppa. Den knekte fortanna, biten som har takket for seg på tanna ved siden av og som også er trykt inn i munnen derimot…
Jeg burde sikkert reagert med ro, forståelse og jegveitdasøren, men reaksjonen min var litt mer som dette:
Ikke det at jeg er sånn altfor utseendefiksert altså, men det store spørsmålet mitt var: SKAL DU SE SÅNN UT?😂
Og vet dere hva det første han sa var, etter at han hadde vist meg de ny oppussede tennene sine? Joda, han sa: Jeg må få tannlegetime etter neste trening bare, for jeg gidder ikke å droppe treninga.
Og jeg bare…:
Trening. Tenner. Trening. Tenner. Trening. Tenner. Jeg veit ikke hva som er viktigst jeg. Eller jo! Det vet jeg, og det er jo selvfølgelig TENNER. Men det var visst ikke noe stress. Det kunne jo tross alt vært mye verre, for han kunne jo ha mista tennene.
Morsomt. Men jada, det kunne vært mye verre – Og kjedelig er’e jo hvert fall ikke.
Men ellers er alt som det pleier. Vi har stinkende hockeyutstyr på tørk i gangen, jeg sitter og jobber og C er hos tannlegen.
GOD TORSDAG❤️
Fikk han ishockey pukken på kjeften eller sklei han på isen🥴😂🤪