Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg hadde forventet meg, og jeg har nok vært litt tøff i trynet når jeg har snakka om det. Eller, jeg har vel bare ikke forholdt meg til det, og når jeg kjenner etter så har det nok vært et aktivt valg. Operasjonen var jo aldri for å bli penere, for å få en nettere nese eller for å bli mer perfekt, og jeg tror det er grunnen til at jeg ikke har klart å forholde meg til at den faktisk er annerledes.
Ja, selv om jeg og nesa mi har krangla mye de siste ti årene, og ironisk nok aldri så mye som de siste ukene.
Da jeg fjernet all bandasjen og teipen fra nesa, satt jeg igjen med noen strips og en haug av sting på innsiden, en hoven nese og et gult og blått ansikt. Og det tok flere døgn før jeg klarte å se meg selv i speilet. Jeg lukket øynene når jeg pusset tenner, om jeg FaceTimet med C hadde jeg ikke på kamera og jeg sørget for å ikke møte meg selv i kamera når jeg åpnet Snapchat. Jeg var bare ikke klar for det liksom. Om jeg skal være helt ærlig så var jeg ganske redd. Redd for hvordan jeg ville se ut, redd for ti nye år med krangling og redd for at jeg plutselig ikke lenger skulle akseptere det trynet jeg møter i speilet hver eneste dag.
Jeg svimte av to ganger, rett før dette bildet ble tatt, og det var første gang etter operasjonen at nesa mi var fri fra bandasje. Mamma var med meg, og jeg ba iherdig om at hun skulle ta et bilde å sende til pappa. Jeg trodde jeg ville se det etter at jeg hadde kommet meg, men jeg har faktisk ikke sett det før jeg lastet det opp nå. Jeg tror liksom jeg har hatt nok å forholde meg til, og at utseende ikke hadde en dritt å si innimellom besvimninger, blåveiser og annet krøll.
Jeg som vanligvis danser i trusa foran speilet hver eneste dag liksom. Plutselig gjorde jeg alt for å unngå å møte mitt eget blikk. Etter fire dager gjorde jeg det, og jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet av meg selv og jeg har enda ikke bestemt meg helt for hva jeg føler. På en måte så var det tryggere med bandasjen på, for det første fordi jeg følte at det var noe som beskyttet meg og fordi… Det bare var det.
Nei, jeg vet ikke jeg. Jeg kommer aldri til å poste et før og etterbilde, for jeg er ikke er før og etterbilde. Utseendemessig så var jeg like fin da som nå, nå som da, og det har aldri vært noe feil på utseende til nesa mi. Nå er den bare litt rettere og passende, fordi den har fått hjelp til etter å ha blitt temmelig ødelagt.
Så til alle som lurer på hvordan jeg ser ut… Jeg ser ut som meg, jeg er like blid, litt mer blå og hoven og med en litt friskere nese. Og det er jeg innmari glad for, tross alt ❤️
Hvordan ble nesa di ødelagt i utgangspunktet?
Den har knekt fem ganger!
Hvordan har du greid det?? 😳😳😳
Synes nesa dinså fin å normal ut æ ❤️ pen som alltid men utseendet sier ikke alt å hovedsaken e at den funker slom den skal å at du får puste fritt!
Digger deg Martine!Så ærlig og normal!Har en datter som er like gammel som deg som måtte fjerne det ene brystet da hun var 15 år pga kreft😞Og alt går heldigvis bra med henne også,og hun er sykt normal!Takk som deler alt som ikke er *perfekt*🤗