Berg og dalbane

Hvor skal jeg begynne? Jeg er sannelig ikke sikker, men dere som følger meg på Instagram har forstått at de siste 48 timene har vært turbulente og fylt med lettere kaos. Jeg har stått litt mellom om jeg skal le eller gråte, samtidig som jeg har forholdt meg veldig profesjonelt til det som skjer. For livet vi lever er fullt av kaos, uvitenhet, intensitet og… Politikk. På et annet nivå enn hva man forstår om man ikke står midt i det selv.

Det er vanskelig, for i blant så vil jeg skrike ting ut, uten at jeg helt kan det. Fordi det i stor grad ikke omhandler meg eller bare meg, og mye foregår bak lukkede dører og internt – Ikke på Instagram. For det er så mye jeg har sett, lært og forstått etter snart en fullført sesong i USA som jeg en dag håper at jeg klarer å formidle, men som jeg ikke kan eller får til akkurat nå. Faen så fett. Faen så sinnssykt. Og det er sinnsykt hvor bra det har gått med C. Jeg kan få tårer i øynene når jeg skriver det, for jeg tror det er vanskelig å forstå hvilken posisjon han har tatt og fått, i en organisasjon vi har sett på med store øyne. Udrafta, fra Skien liksom. Og han valgte en tøff vei inn i USA, og har klatret oppover, hver eneste dag. Og jeg har fått være med på reisen, oppturene og nedturene. For det er tøft, beintøft. Og fantastisk. Ofte sier folk til meg at “ah, jeg skjønner det Martine”, og jeg sa seinest i går at jeg kom til å klappe til neste mann som sa at hen forstår. Kanskje jeg er litt sliten, som ikke er så rart, men… Man kan ikke skjønne det, ikke om man ikke har gjort det eller gjør det sjæl. Uansett hvor hardt man forsøker. Heldigvis treffer man andre, i samme situasjon, som man lager intense og fine bånd med, litt i desperasjon, fordi man kun har hverandre og fordi man blir kjent på en måte voksne mennesker kanskje aldri får oppleve å bli kjent med noen. Intenst. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er kanskje provoserende å høre at man ikke forstår, og kanskje er det en bitterhet i meg her jeg plutselig sitter dønnaleine på andre siden av jorden med en enorm tidsforskjell fra alle kjente og kjære som snakker. Ikke fordi man ikke kan forsøke å forstå, men jeg sliter jo til og med å forstå alt selv. For det er så mye, og så utrygt. Så euforisk. Så kjedelig. Så innholdsrikt. Alt på en gang. Og jeg synes det er vanskelig å formidle det. Litt som at jeg vil holde pusten. 

Jeg føler jo ofte at jeg lever et liv her, og et liv hjemme. For det er to forskjellige verdener. Hockey og hockey har vist seg å være to forskjellige ting, selvom konseptet er det samme. Og vi har lært fort, hardt og mye. På godt og på vondt. Men det passer oss, og det passer C. Forbanna bra. 

Så hva skjer? C har hatt kontrakt i to lag denne sesongen, og sitter nå på flyet til South-Carolina for å spille noen kamper der – På grunn av politikk her. For forberedelser til sluttspill her. Kanskje han er tilbake på mandag, kanskje om to uker. Jeg veit ikke. Jeg vet hvert fall at han kommer tilbake, selv om jeg gjerne skulle visst når.

Og herregud, det går så bra – Samtidig som det ikke gjør det. For følelsene og selvstendigheten får virkelig kjørt seg. Hadde du sagt til meg for et år siden at jeg skulle sitte i en leilighet på andre siden av jorden, dønnaleine, så hadde jeg ikke trodd på deg. 

Jeg kunne blitt med han nå, men dette er laget vårt, her er livet vårt og organisasjonen her tar vare på meg her i mens. Sportssjefen er veldig fin sånn. Det var det første han sa, etter å ha gitt C instrukser om det han nå skal. Martine er hjertelig velkommen til å bli her, vi tar oss av henne. I kveld skal jeg på middag med damene her, og jeg trenger bare å gå ti skritt til nærmest venn. Og C ville at jeg skulle bli her. 

Det virker kanskje ikke så dramatisk, men det er dramatisk å være på vei ut for å spise lunsj, få en telefon og få livet snudd på hodet. Igjen. Uten å vite hva som skjer, når ting skjer og hva neste uke vil bringe. Da blir det dramatisk. Spesielt når hele situasjonen allerede er så utrygg, på andre måter. 

Men vet du? Det er sånn det livet her er. Det er brutalt nok take it or leave it. Og vi velger det første, 10 av 10 ganger. For selv om det stormer så står vi merkelig nok støtt, og hvorfor vet jeg ikke alltid. Antakeligvis er en stor del av grunnen at grunnmuren vår er så stabil og trygg, den vi har med oss hjemmefra, fra venner og familie. Og fordi vi drives av noe, som gjør det verdt det. Selv om man er fra hverandre, i både tid, by og sted. Og vi sa jo at dette skulle bli et eventyr, og sist jeg sjekka var ingen eventyr en dans på roser. 

C fyller 25 år på lørdag, og det verker litt ekstra. Planene var storslåtte her, men nå blir’n sittende der aleine og glo. Haha, kjære vene… SÅNN ER’E som jeg forteller meg sjæl minst ti ganger hver dag for å trøste meg sjæl 😂 Hva er vel supriselunsj med gjengen her i 30 varmegrader og sol, mot et stusselig hotellrom aleine? Vel, han har gjort det før, og som han sa.. Vi skal ha minst 60 bursdag til å feire sammen. Og det er uten å regne med mine. 

Tusen takk til alle som heier på oss i tykt og tynt, og alle som ikke gjør det. For det er noen av de, og det er motivasjon det også. Og hallo… Det hjelper at sola skinner og at klokkeskillet allerede er på det nivået at jeg ikke kan ta den av meg før til vinteren igjen…:

… Når skal jeg lære? HAHA!

Nå skal jeg på treningsdate, og det hjelper alltid. Jeg håper at du har det fint der hvor du er og med det du gjør. Stor, stor klem fra en litt frynsete Martine.💛