En innrømmelse om Petter Northug

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg var liten. Jeg var på Norway Cup med pappa og laget til storebroren min. Det var onsdag og duket for verdikampen. Kampen der kjendisene skulle spille.

Jeg byttet på å fly mellom banen der hvor broren min spilte kamp og hovedbanen der de jeg pleide å se på TV eller høre på radioen spilte.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Etter kampen var det en fyr jeg gjerne ville møte og det var Petter Northug. Pappa og jeg gjorde alt for at jeg skulle få si hei og ta et bilde, men de som gikk rundt han og passet på jaget oss bare vekk. Jeg husker hvor skuffa jeg ble, selv om jeg i etterkant har forstått at det antakeligvis ikke var Petter som var den kjipe.

Jeg har hatt et litt ambivalent forhold til han, helt frem til jeg hørte boka hans på lydbok i ferien. Det er ikke rart jeg ble brun, for jeg lå rett ut i sola og lyttet med store ører. Da den var ferdig satt jeg igjen og var både fascinert og imponert. Respekt er kanskje ordet. Fy flate, for en idrettsutøver. For en fyr. For en skrulle. Jeg ble mint på at det alltid er en grunn til at folk er som de er og hvor viktig det er å ikke dømme noen før man faktisk kjenner de.

Da jeg gikk i 6.klasse ble jeg og en av mine beste venninner på den tiden intervjuet av lokalavisa. Vi satt på kunstgressbanen og fikk spørsmål om hvem forbildene våre var. Jeg svarte Brede Hangeland. Litt fordi jeg visste at det var forbildet til storebroren min, men også fordi jeg ville bli som han. Det spilte ingen rolle at han var mann og at prestasjonene hans var gedigene. Jeg skulle bli som han. 

Jeg traff han en liten stund etter det og fikk tatt et bilde. I dag spilte jeg plutselig back i verdikampen for andre året på rad, ved siden av Brede og jeg dekket opp Petter.

Brede sa til og med bra spilt og klappa meg på skulderen. Flere ganger. Om det var bra spilt vet jeg ikke om jeg vil si meg enig i, men det minte meg på den gangen jeg sa til lokalavisa at jeg ville bli som Brede.

For nei, jeg ble ingen fotballspiller og jeg kommer aldri til å sportslig sett bli som Brede. Men da kan jeg hvert fall være en som roser andre og klapper de på skulderen. En som er et forbilde. Og, jeg skal aldri si nei når noen stopper meg for å spørre om et bilde. For det er sånn man husker, og man veit aldri når man plutselig er på samme jobb, har barn i barnehagen der den personen jobber eller blir dekt opp på verdikampen på Norway Cup.

I dag ble jeg påmint at folk bare er folk, det er ingen som er bedre enn andre og selv statsministeren er bare en helt vanlig dame, med en forbanna viktig jobb.

Tusen takk til alle som kommer bort, som sier hei og gir en klem. Det er skikkelig stas🖤