Jeg har ikke ord

Foto: Andre Kjernsli 

Første gang jeg traff C satt han i et hjørne med hetta dratt godt over hodet. Jeg lurer enda på om han trodde at han var kul da, eller hva greia var. Jeg satt og pratet med kompisene hans, lo og lurte på når han egentlig skulle si noe. Han glimtet til med noen gullkorn i ny og ne, men sa minst mulig.

Av en eller annen grunn lot jeg meg allikevel fascinere av den stille og sjenerte fyren i hjørnet og vi møttes igjen. Igjen. Igjen. Og igjen. Jeg forelsket meg ganske fort og husker enda hvor fornøyd jeg var da kompisen hans, Fabian, sa at han aldri hadde sett C så dum før.

Selv om C påsto at han egentlig ikke hadde tid til å ha dame så klarte han ikke å si nei når jeg sa at det var på tide at vi skulle bli kjærester. Det var bare en ting jeg måtte vite før vi ble enige om at vi kunne kalle oss kjærester, og det var at ingenting var viktigere en hockeyen.

‘Selv ikke muttern altså’. 

Jeg lærte fort at han mente alvor og fort ble hockeyen er stor del av livet mitt også. Da jeg pådro meg en stygg skade på fotballbanen og fikk beskjed om at jeg måtte legge fotballsatsingen til side reddet på en måte hockeymiljøet meg litt, og jeg var på mange kamper. MANGE KAMPER. Jeg fylte sorgen og tomrommet jeg hadde over å måtte slutte med det jeg elsket mest, med det C elsket mest, og det hjalp – Utrolig nok.

Det gikk først opp for meg at det hadde klikka for meg da jeg satt og leste til eksamen i hallen. Hva i alle dager hadde skjedd liksom?

Første gang jeg traff C var jeg 16 år gammel, og det begynner å bli mange år siden. Siden da har vi hatt mange oppturer, nedturer og vi har faktisk stått bomstille også. Vi har vokst, utviklet oss, lært og tidvis gått litt forskjellige veier. Er det en ting som ikke har endret seg så er det at hockeyen er det viktigste i livet til C.

Jeg har de siste årene sett hvor mange timer han har lagt ned på hockeybanen, hvor mange timer han har lagt ned når lyset har vært slukket og alle andre har dratt hjem, hvor mye energi han har brukt og hvor mye han har ofret for å nå drømmene sine. Jeg kan skrive under på at det ikke har vært lett, at jeg stadig vekk drar meg i håret og at det tidvis er veldig tøft, men det har også vært enormt mange oppturer, opplevelser og øyeblikk.

I dag er C tatt ut til VM og jeg er så stolt at jeg sprekker. Han er så rå og det er så fortjent.

Gratulerer Christian, kjør på og vær best.

Jeg elsker deg🖤