Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal si

Hei fra hun som er overøst med kjærlighet og som er skikkelig takknemlig over livet i skrivende stund. Hun som ikke hadde peiling på hva overskriften i dette innlegget kunne være. For jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal si, annet enn at jeg er glad, takknemlig og tilfreds.

Akkurat nå kan jeg nesten begynne å grine her jeg sitter alene i sofaen, mens jeg ser sola forsvinne bak trærne til naboen og samtidig som jeg tenker over hvor tåfis føttene mine lukter. Det er resultatet av å hatt på seg sko i 12 timer, men jeg forteller meg selv at det er et tegn på at jeg har hatt en fin dag, eller noe sånt.

Vi kom hjem fra Örebro for noen timer siden. Vaskemaskinen dundrer og går (igjen), kjøleskapet er fylt opp med Pepsi Max og C er og spiller tennis med en kompis.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Jeg tenkte jeg skulle dra dere gjennom de siste dagene og alle bildene mine. Vennligst ikke klag på at det er mange, for jeg klarte ikke å velge mellom alle disse. Ja, og tro meg når jeg sier at det er mange som dessverre ikke fikk være med…

Hils på bestevenninnen min, Sara! For en glede å se hun igjen etter å ikke ha sett henne på hele åtte måneder. Emil spiller også hockey, sesongen har stått på hodet og de har bodd syv, åtte timer unna oss i år.

Ja, hils også på Emil, kjæresten til Sara. Uten de to på bildet hadde vi aldri truffet hverandre. Jeg kommer aldri til å slutte og være takknemlig for det. Til tross for at jeg ikke alltid digger jobben til C, så er jeg enormt takknemlig for hvor mye den faktisk gir også. Av fine mennesker og opplevelser.

Vi kom til Örebro på onsdag, sjekket inn på hotellet og gikk rett ut for å møte Sara og Emil. De bor hjemme for sommeren bare, før de skal ut på nye eventyr.

Planen var å spise med en gang, men vi endte opp med å stå på omtrent samme sted i over en time – Bare for å prate. Heldigvis ble det mat etter hvert, og i løpet av kvelden forflyttet vi oss bare fra sted til sted, pratet, spiste verdens tørreste kake, lo, diskuterte som busta føyk, pratet og lo enda litt til.

Jeg tillot meg også å leke litt turist. Mens vi gikk fra det ene stedet, til det andre.

Okei, ikke litt. Veldig turist. Få deg en venn som stiller opp på kleine turistbilder i egen by, sier bare jeg.

Den fineste dagen på så lenge jeg kan huske.

Jeg glemte midt oppe i all skravlinga og latteren å ta bilder. Men onsdagen gikk og i går gikk vi gatelangs for å finne en kjole til Sara, som hun skal ha på seg når lillesøsteren hennes tar ‘studenten’. Jeg spiste den kjipeste pasta carbonaren jeg noen gang har spist og kjøpte meg et par nye øredobber.

Vi spiste middag sammen med hele familien til Sara i går kveld, før vi gikk ut for å bowle. Det var cirka så hyggelig:

Det bildene ikke viser er hvor elendig jeg var i bowling. Jeg er sjeldent et råskinn, men jeg pleier ikke å være så elendig som jeg var i går. Ikke det at noen trodde på meg.

I dag spiste vi brunsj sammen, snakket om livet og sa hadet for denne gang.

Fylt opp av kjærlighet og glede.

Husk at det finnes noen for alle der ute. Kanskje ikke i nabolaget, på jobben eller i klassen. Men de finnes, tro meg 💛

Jeg sender dere en stor klem og håper at dere har det fint. C skulle spille tennis i en time, men nå begynner det å nærme seg tre og magen min rumler. Jeg tror jeg må ta saken i egne hender.

Vi snakkes i morgen!