Jeg tror egentlig ikke at jeg kunne vært så mye heldigere med ‘svigermora mi’. Kanskje med unntak at hun vekker meg med kaffetrakteren om morgenen og bruker veldig lang tid på badet om morgenen. Håret skal vaskes, fønes og styles, vet du. Utover det så er hun midt i blinken – På alle mulige måter. Eller, nesten…
For etter to døgn i Helsinki sammen med henne, der vi har vært sammen i hvert sekund, så er det noe har lært.
I går var vi nemlig på farta i til sammen 15 timer. Vi suste rundt i byen, tittet innom en haug av butikker, tok en kaffepause/jobbpause, tok tog til kampen til C, var på kamp og tok tog tilbake. Da vi i går kveld kom tilbake til Helsinki med tog var jeg på vei bort til taxikøen da hun fikk det for seg at det hadde vært så deilig å strekke litt på bena, og at vi dermed skulle gå til trikken. Jeg telte til ti og diltet etter. Du vet, vi hadde jo bare rundet 25 000 skritt allerede.
Det skal sies at vi i løpet av vårt korte opphold i Helsinki hadde tatt trikken flere ganger, men ikke når klokken nærmet seg midnatt. Da hun så at “trikken vår” ikke lenger gikk, var hun overbevist om at vi kunne ta en annen. Vi sto derfor i 15 minutter og ventet før trikken kom, og jeg skjønte fort at dette var et mislykket prosjekt.
Etter 25 minutter på trikken skjønte heldigvis hun det også. Problemet var bare at vi da var på god vei til motsatt side av Helsinki:
ENN*. Det sier sitt.
Etter én time lurte C på om vi hadde kommet oss frem:
Og utrolig nok så hjelper det ikke alltid å telle til ti, for da hadde vi nettopp blitt kastet av trikken på siste stopp, på andre siden av Helsinki, det var bekmørkt og det eneste levende vesenet vi så var en gigantisk rotte. Tell til ti, tell til ti, tell til ti.
Du veit når du står der, har lyst til å kvele personen ved siden av deg og personen ler av hvor tragisk det er, samtidig som det synges “ta livet som det faller seg” av full hals? TELL TIL TI, TELL FOR FAEN.
Med 7 % strøm på telefonen fikk jeg heldigvis ringt etter en taxisentral som kun snakket finsk, og jeg kan ikke finsk. Men etter mye om og men forsto damen i den andre enden hvor vi var, og etter enda et kvarter kom taxien. 2,5 time etter at vi kunne vært tilbake på hotellet.
“For å si det sånn, denne taxiregninga tar du”.
Og konklusjonen er:
Aldri.
