Nå skal jeg fortelle noe jeg egentlig ikke trodde at jeg kom til å gjøre. Når jeg skriver dette så ligger jeg i sengen etter å ha felt noen tårer i dusjen og studert meg selv lenge i speilet. Jeg har akkurat tørket av meg sminken etter kveldens festligheter og jeg føler meg bare tom.
I kveld har jeg vært på Vixen Influencer Awards omgitt av venner, ukjente og bekjente. Mennesker som inspirerer meg, mennesker jeg anser som forbilder, mennesker jeg lærer av og mennesker jeg er fascinert av. Allikevel ble ikke kvelden sånn jeg ønsket at den skulle bli, sånn jeg trodde at den skulle bli og sånn den kanskje så ut til å bli på sosiale medier.
For ting blir sjeldent så kult og interessant som det ser ut til på sosiale medier. De aller fleste kommer nemlig hjem etter en lang kveld, noen til sovende barn, noen til en tom leilighet og noen kommer hjem og må finne seg i at de har pådratt seg en heidundranes fyllesyke, og da er man ofte ganske så menneskelig og vanlig. Til tross for at man har en mystory ute som noen kan misunne deg for (æsj, tenk at det er sånn det funker). Ting er sjeldent bare klirrende vinglass, glitrende kjoler og stilletheler. Selv om det ser sånn ut.
I kveld, som andre ganger er hvert fall jeg et eksempel på det.
For hvem faen sitter i salen omgitt av masse fantastiske mennesker for å feire seg sjæl og kollegaer, med panikk og en følelse av at den eneste løsningen er å løpe til hotellrommet og gjemme seg under dyna?
Hvem står omgitt av kameraer, journalister og venner, og tenker at hvis jeg står rett opp og ned her nå og bare smiler, så går det fint. Da svimer jeg ikke av.
Hvem setter seg et kvarter på do, kun for å puste og holde seg i sjakk?
Jo, jeg.
Og egentlig føler jeg meg så mislykka og feil som ikke klarer å leve opp til forventingene til slike kvelder og øyeblikk. Jeg føler meg mislykka fordi jeg ikke klarer å feste sånn jeg tror at alle andre klarer. Jeg føler meg mislykka fordi jeg føler at jeg ikke er god nok sosialt, sånn som det ser ut som alle andre er. Jeg føler meg mislykka fordi jeg ikke klarer å være like kul og på som det alle andre er.
Jeg får nemlig panikk av å mingle, skryte og bare henge og det eneste jeg vil er egentlig å gråte. Og jeg føler meg så sjukt alene i å føle det sånn. Det samme kan gjelde en kveld ute på byen, i en bursdag, eller i store selskaper. Av og til føler jeg meg rett og slett skikkelig malplassert og ukomfortabel. Jeg føler meg rett og slett ikke bra nok, og i kveld var en sånn kveld. En kveld der det kjennes ut som en blanding av angst og panikk i brystet.
Jeg føler meg rett og slett ikke bra, for jeg går inn i en rolle i slike settinger som ikke kler meg. Jeg går inn i en rolle som stor, selvsikker og tøff – Som overhode ikke gjenspeiler hvem jeg egentlig er.
Og det plager meg at jeg gjør det fordi jeg tror at det er den rette måten å passe inn på.
// Marty