Status i dag morges.
Status nå. Og ja: Jeg har ikke tatt av meg sminka på øynene. Jeg ble nemlig SÅ fornøyd med det Rita som sminket meg i dag gjorde. Jeg skal grytidlig opp i morgen tidlig og har derfor fortalt meg selv at jeg kommer til å være smellvakker (og spare tid) hvis jeg sover med det i natt. Jepp. Ikke anbefalt og alt det der.
😴😴😴
Vi snakker totalkollaps fra denne frøkna. Jeg ligger på sofaen, venter på at Mr. X (som redder meg i dag) skal lage ferdig middag og jeg vet ikke om jeg skal le eller grine her jeg ligger. Jeg er så sliten. Jeg er sliten på en bra måte, og jeg skal ikke klage, men skitt… Jeg har så lyst til å bare grine litt. Eller mye. Det kjennes ut som at kroppen har løpt et maraton, ja, ikke det at jeg noen gang har prøvd det, og hodet er så tomt at jeg ikke en gang evner å tenke på at jeg har lyst på Pepsi Max. Mamma Mia, da er det heftige saker.
I dag har jeg vært på innspilling med en ny og kul samarbeidspartner som jeg er SÅ stolt av å få jobbe med. Det har vært skikkelig gøy og det er fett å få jobbe med kule, inspirerende, morsomme og dyktige folk. Tenk at jeg, Martine, får lov til det a. KULT!
Tanken var at jeg skulle fortsette å jobbe når jeg kom hjem, men det eneste jeg klarte var å vrenge av meg klærne og sovne. Når jeg motvillig våknet fikk jeg kommet meg i dusjen og forflytta meg til sofaen og jeg skal ligge å spise middag.
De siste månedene har det skjedd så mye, det har vært så mange inntrykk og jeg tror egentlig at hovedgrunnen til at jeg har lyst til å grine litt er fordi det er så mange følelser i kroppen. Jeg er så takknemlig, jeg er så overveldet, jeg er så sliten, jeg er så forvirra og jeg klarer ikke å bearbeide alt. Jeg trives så godt, jobber så mye og jeg er rett og slett forbanna sliten.
Det eneste jeg syntes er kjipt er at jeg er så dårlig til å innrømme ovenfor meg selv hvordan jeg egentlig har det. Jeg er elendig til å lytte til de signalene alle snakker om at man burde og jeg glemmer rett og slett å puste med magen når det er så hektisk som nå. Jeg bare kjører på og tror at jeg er superwoman, og ja, i all beskjedenhet så er jeg faktisk det – Men ikke hele tiden. Dessverre.
Det som plager meg mest er at jeg rett og slett ikke strekker til og at jeg ikke får til alt. Jeg kjenner den dårlige samvittigheten helt opp i tinningen og i stedet for å beklage ovenfor alle andre, så tror jeg nesten at jeg må beklage ovenfor meg selv at jeg har lagd meg en mentalitet om at jeg skal få til absolutt alt. Hele tiden. Jeg må gi meg. Helt seriøst.
Men hey folkens. Til alle som har det litt som meg, som syntes at novembermørket er litt i det tyngste laget eller som bare trenger å høre det: Vi holder ut, vi er sjukt bra, vi er kule, vi er dyktige og vi får til detta også.
Nå skal jeg krige meg gjennom én arbeidsdag til, før jeg skal sove lenge, ha 80 % fri og spise is på fredag. Som jeg lengter!
Og om det blir senga etter middag her i gården? JA, det kan jeg love deg.
Nå kjefter Mr. X på at jeg i et utbrudd her sa at “JEG ORKER IKKE Å JOBBE MER IDAG” og allikevel sitter her og skriver. Så dere, vi snakkes!
Ta vare på dere selv og drikk Pepsi Max. Det funker mot nesten alt 💗
// Marty
