Jeg har en innrømmelse å komme med…

Akkurat nå sitter jeg og drikker Pepsi Max, ser på reprise av VM-studio og storkoser meg. Og, jeg følte at det var passende å komme med en liten innrømmelse. Og nei, det er ikke at jeg har kjøpt de (litt for) dyre sofaputene som jeg lovte C å ikke gjøre. (Uuuups). Det er faktisk noe helt annet…

Jeg er ganske tøff. Eller, jeg liker hvert fall å tro det. Det hender også at folk også sier det. Jeg er verken redd for å stå opp for meg selv, å si hva jeg mener eller utfordre meg selv. Men, det er en ting jeg ikke er spesielt glad i, og det er å være alene hjemme. 

Jeg elsker å være alene hjemme en kveld, surre rundt og gjøre mitt, men det holder liksom. Når jeg har hatt en kveld for meg selv, så er jeg liksom ferdig med alenetid og med å gjøre ting som jeg pleier å gjøre når jeg er alene. 

C er ikke hjemme i kveld, og det betyr at jeg er alene hjemme. Ettersom jeg ikke er så glad i å være alene hjemme sendte jeg derfor melding til en viss person og spurte om hun ikke ville komme på overnattingsbesøk… 

Og hvem tror du at det er?

Jo, mamsen. Min reddende engel. 

Og tror du ikke at hun kjenner meg såpass at hun visste at det ikke var spist noe middag i denne leiligheten? Åjoda. Dama hadde sannelig med seg pasta carbonara til den tøffe datteren sin. TAKK MAMMA 💛💛💛 

Så, nå skal jeg spise og skravle. DIIIIIIIIIGG. Og ja mamma, jeg skal bli voksen snart. Men bare snart. 

// Marty

2 kommentarer

Siste innlegg