Bilde: Kjersti Westeng // Nettavisen
Kjære voksne mennesker i kommentarfeltet.
Når skal dere gi opp? Nå skal dere forstå at dere blir sett?
Det er mulig at kommentarfeltene kom brått på foreldre-generasjonen, og kanskje generasjonen over dem også. Det er mulig at dere er ekstremt uenig i politikken til Miljøpartiet De Grønne, det er mulig at dere syntes at en Farmen-deltaker er dum og det er mulig at dere er uenige i hvem som gikk ut av The Voice forrige fredag, men ærlig talt.
Hvorfor klarer dere ikke å oppføre dere?
Det viser seg i en ny rapport at 200 av 2000 kommentarer hos NRK og TV 2 var hatefulle utsagn, og jeg klarer oppriktig ikke å forstå hvordan voksne mennesker får til dette. Hvordan voksne mennesker får seg til å mene at Sophie Elise sin rase burde vært utrydningstruet, at jeg ble overfalt for oppmerksomhet eller at Erna Solberg er for tjukk til å bli seksuelt trakassert, fordi ingen vil trakassere noen som ikke er deilig.
Hallo? Forstår dere hvor dumt det høres ut? Forstår dere at ALLE kan lese dette?
Barn, barnebarn, kollegaer, naboer, søstre, venner, bekjente, kassedama eller eksen?
Er ikke det bare fryktelig flaut?
Min generasjon vokser opp med et kommentarfelt som ikke likner grisen, og et kommentarfelt som inneholder mobbing, sjikane og hatefulle utsagn. Og min generasjon ler, vi ler fordi det er underholdning av Vigdis (61 år og sykepleier) syntes at en Farmen-deltaker aldri burde vært født. Fordi det virker som om Vigdis ikke forstår hva hun driver med. Til tross for at det egentlig bare er skikkelig trist.
Samtidig er det foreldre-generasjonen som oppdrar oss, og det er ikke annet enn ekstremt dobbeltmoralsk og si at mobbing er feil, når vi daglig ser voksne mennesker harsellerer og mobbe i kommentarfeltene på Internett.
Mange definerer nettroll som de som har falt utenfor. De som sitter i kjelleren sin, hater og spekulerer. De som verken eier nåla i veggen eller respekt for andre, men den definisjonen er vi ferdig med. For lengst. For det er ikke kun en spesiell gruppe mennesker som oppfører seg totalt rævva på internett, det er også bestemødrene, små gutta, mannen i livskrise og den sjalu dama.
Det er mennesker man tydelig ser hvor jobber, som sitter med ungene på fanget på hytta og som nylig sjekket inn på en restaurant med kona.
Jeg har ikke noe godt svar på hvorfor vi har mistet kommentarfeltene, men jeg mistenker at vi mistet dem når vi hang oss alt for mye opp i ytringsfriheten. For jeg tror mange glemmer at det å si at jeg burde voldtas ikke er ytringsfrihet, men en straffbar handling. For ikke å snakke om totalt uvesentlig og usaklig.
Det er faktisk et problem at alle kan si hva de mener i kommentarfeltene, det er et problem av 200 av 2000 mennesker i et kommentarfelt ikke klarer å oppføre seg.
Jeg skal ærlig innrømme si at jeg ønsker meg en endring, og jeg tror det er nødvendig med en endring. Jeg mener ikke at man skal slutte å mene, eller at man skal slutte å diskutere, men på en eller annen måte er vi nødt til å røske tak i kommentarfeltet, ta tak i de som sitter bak og slå hardt ned på det som ikke er greit.
For hvis ikke er jeg redd vi dreper den gode debatten.
Og hvor vanskelig er det egentlig å oppføre seg?
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
// Marty
Har du noen grunn til å tro at tingene du nevner ikke har blitt sagt mellom mennesker i hundre år – jeg har selv overhørt det meste av dette og mye verre om politikere og kjendiser på Stopp Pressen (pressens faste bar i Oslo). Som regel er det sagt av journalister i fylla, eller når de er sinte og sure på hverdagslige småting.
Eneste forskjell er mediet – kanskje kommentarfelt burde slettes etter 48t, nå fremstår de litt som et lydopptak av en opphetet debatt som burde være et øyeblikk i tiden, ikke noe som analyseres år etter at det er sagt.
Nettbrukere flest er mer vant med chat enn å skrive i debattspaltene i avisene.
Kan også snu på det – Kristine Ullebø klikket for en sarkastisk kommentar (verdens snilleste sådan) her forleden og valgte å henge ut personens IP-adresse for 15.000 lesere.
Hvor uprovoserbare skal leserne dine egentlig være, når du på et vis lever av å provosere?