Jeg merker at jeg setter mer og mer pris på søndager. Jeg føler at det er lov å bare være på søndager. Hvile, sove, le, løpe, spise og sove enda litt til. Livet er søndager. Neida, jeg skal ikke være så ivrig, for søndager er digg. Men det slår ikke pusing på ryggen, sjokolade og varme boller med brunost. Heller ikke sol og varme. Eller gode klemmer. Uansett. Denne søndagen har vært fin, og litt kjedelig. Akkurat slik jeg liker det. Jeg hadde på alarm i dag morges for at jeg skulle rekke å trene før jeg hadde lovet å se lillesøster spille håndballkamp. Jeg vet ikke om dere fikk med dere de festlige kommentarene jeg fikk på snap idag? Du kan i så fall lese det HER (noen folk altså). Når jeg kom hjem fra håndballkamp jobbet jeg noen timer fra verdens beste hjemmekontor, nemlig senga.
Jeg jobber hardt for å forsøke å komme inn i en god rytme om dagen. Jeg kjenner at det er vanskelig etter alt som har skjedd, for jeg sliter litt med å planlegge, forberede meg og holde ut. Det høres muligens rart ut, men jeg har liksom nok med å ta time for time. Samtidig så tenker jeg at det er helt greit! Hvert fall nå. I morgen skal jeg inn til Oslo for første gang alene siden alt skjedde, og det føles egentlig ganske godt. Det føles godt fordi jeg ikke orker å være redd mer. Eller, det er på en måte feil, for jeg er redd. Jeg er bare takknemlig for at jeg har styrke til å bære meg selv videre!
Nå er det full middagslaging på kjøkkenet, så jeg tenkte å komme meg opp fra sengen for å både bidra litt, henge litt med familien og spise.
// Marty