Kjære ungdom

Jeg blir så lei meg, når jeg leser om at vi putter i oss smertestillende som sukkertøy. Når jeg leser at selvskading er noe mange av oss tyr til, og når mange av oss tygger antidepressiva. Jeg blir lei meg, når jeg leser at vi ikke har det bra. Når vi ikke trives i egen kropp, og når vi ikke er fornøyd med oss selv. Jeg blir rett og slett trist. Jeg blir lei meg, fordi jeg kunne ønske vi var glade. Fordi jeg kunne ønske at vi nøt livet, og at vi syntes at det var givende å lære, mestre og oppleve. Jeg blir lei meg, fordi vi er så slitne, fordi vi er så stressa og fordi vi er så lei oss. Jeg syntes ikke vi har rom til å være slitne, stressa og lei oss hele tiden. Jeg kunne ønske at vi kunne være fornøyde med oss selv, og at vi kunne aksepetere hvem vi er. For hvem er det vi egentlig ønsker å være? Hva er det vi egentlig klager på, og ønsker å passe inn i? 

Det forventes at vi skal prestere, at vi skal levere og at vi skal være på topp. Vi har et enormt press på oss, og det er slitsomt å gå på skolen, gå på jobb, dra på trening og være sosial. Og det er da heller ikke noe nytt. Jeg syntes det er synd, når vi må presse oss selv for å orke og dra i bursdag i helgene, når vi bare sitter på skolen og klager, og når vi konstant føler at vi ikke strekker til. Jeg syntes ikke det er greit at vi bruker smertestillende for å takle hverdagen, for å orke og besøke kjæresten og orke å dra fest. Kanskje vi skal se litt på livene våre, hva vi bruker tiden vår på og hva som faktisk gir oss noe; for jeg er dritt lei av å høre om at vi ikke orker å dra på trening, møte venninna vår og gjøre leksene våre. Hvis vi skal ta denne kampen, om at vi er så slitne, og at vi syntes presset er så ekstremt – så tror jeg vi må gjøre det med armene brettet opp, med selvtilitt og tro på at ting kan bli bra – og hvertfall at du kan gjøre det bedre for deg selv. 

For jeg syntes vi skal slutte å gjøre ting som ikke gir oss noe, jeg syntes vi skal slutte å sammenlikne oss med alle andre og jeg syntes vi skal begynne å finne gleden med livet. Vi må slutte å strekke oss etter noe vi ikke kan være, og kanskje heller forkusere på hvem vi selv vil være. Vi må slutte å se på alt det negative med livet, og heller fokusere på de gledene som er. Vi er generasjon prestasjon, så la oss stå opp for oss selv. 

Livet er ingen dans på roser, og det tror jeg vi alle er klar over – Men jeg tror også at livet egentlig kan være ganske ålreit. 

 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

Følg meg også på Snapchat: Martinehalvs

– Marty 

Siste innlegg