Jeg tror vi alle har følt oss utenfor noen gang. Enten på skolen, på jobben, i familien, eller kanskje på håndballaget. Noen av oss har nok følt på det ofte, mens andre av oss bare har følt på det noen ganger.
Noen har kanskje følt seg utenfor fordi de ikke har de samme klærne som noen andre, fordi de ikke er like gode til å spille fotball eller fordi de kanskje har litt mindre å rutte med. Andre fordi de ser annerledes ut, prater annerledes eller bare er litt annerledes.
Eller annerledes. Hva i alle dager er egentlig annerledes?
Kanskje du har vært med på å utestenge noen? Eller å få noen til å føle seg annerledes? Jeg tror jeg har det. Jeg har ikke gjort det bevisst, men jeg har nok det. Enten ved å si at noen for eksempel ikke får være med, eller kanskje jeg til og med har gjort det ved å bare la være å ikke si noe. For det er litt skummelt å si noe, å rekke opp hånda og si ifra når noe ikke stemmer. Eller om en du er glad i er kjip mot en annen.
Til syvende og sist så er vi alle bare mennesker, og som mamma pleier å si: Vi tørker oss alle i rumpa når vi er ferdige på do.
Dagens gjest sier det ganske fint. Eller, veldig fint. Så fint at jeg begynner å grine faktisk. For henne handler det ikke om integrering, men om inkludering.
Og i dag handler det om mangfold, om deg, om meg og om Nastaran. Vi snakker om hennes historie, om kropp, kultur og om samfunnet. Nastaran er en dame med ben i nesa, hun brenner for mangfold og rettferdighet, hun bruker ofte stemmen sin på sosiale medier – Og hun skal snart lære oss mye. Da hun var liten ba hun til Gud om å våkne opp med blondt hår og blå øyne og hun endret til og med navnet sitt for å virke norskere. Hun skal endre det igjen nå. Og i dag er hun stolt av hvem hun er – Med god grunn.
Du finner episoden der man finner podkast ved å søke etter ‘Sykt Ærlig Med Martine’ på feks iTunes, Spotify eller i podkastappen (kan lastes ned for de med Android eller andre mobiler)🖤
