Foto: Annie Hyrefeldt
I dag er bloggen min 2 år gammel. På en måte så høres det mye ut, men på en annen måte så høres det ikke ut som noen ting. I dag har jeg litt blandede følelser, og på den ene siden så burde jeg feiret og men på den andre siden så vet jeg ikke om det er riktig.
Jeg har utviklet meg mye som menneske de siste 2 årene. Jeg har prøvd meg frem, jeg har bomma, jeg har truffet blink, jeg har lært mye og jeg har klart ting. Jeg har møtt motstand, truffet fine mennesker, blitt inkludert og fått en enorm erfaring.
Det å blogge er ikke barebare. Eller jo, det er på en måte det. For det handler om å skrive og dele, men det handler også om å by på seg selv og om å finne godt innhold. Samtidig er det en jobb der du må prestere hver eneste dag. Og det er vanskelig. For plutselig var ikke blogg et sted der jeg bare kunne skrive hva jeg ville. Plutselig var blogg et sted der alle hadde en mening om meg og et sted der jeg hele tiden må hige etter anerkjennelse.
Jeg byr på meg selv stadig vekk og til tross for at jeg er personlig så forsøker jeg å unngå at ting skal bli for privat. Jeg har valgt å dele det meste av det som har hendt det siste året – Til tross for at jeg kanskje ikke egentlig har håndtert det selv først. Vi kan sikkert diskutere om det har vært lurt, men for meg så har det føltes riktig og jeg står for de valgene jeg har tatt.
Samtidig så plager det meg hvordan jeg føler meg fanget i bloggbobla. Det plager meg hvordan jeg føler at jeg forandrer meg selv for at folk skal like meg. Det plager meg hvordan jeg hele tiden higer etter noe som i utgangspunktet ikke betyr noen ting for meg.
Jeg vil blogge fordi jeg liker å dele, fordi jeg har sterke meninger og fordi jeg på en eller annen måte finner det viktig. Som at det er større enn meg sjæl på en måte. Rett og slett fordi det hjelper noen.
Jeg vil ikke blogge fordi det kun er en jobb. Jeg vil ikke blogge fordi jeg føler at det forventes av meg. Jeg vil ikke blogge fordi det er et krav. Jeg vil ikke blogge kun for å blogge.
Jeg utvikler meg stadig og jeg forandrer meg. Det hender jeg forandrer mening og det hender at jeg tar feil. Og akkurat nå føler jeg meg innhentet av det at jeg hele tiden må være politisk korrekt. Jeg må hele tiden si de riktige tingene, og jeg hater det.
For det er faktisk ikke meg. Og alt dette har gjort meg redd på en måte.
Her om dagen sa jeg til og med til en venninne at jeg vurderer å ta fettsuging. Altså. HVA FAEN! Grunnen er så enkel at jeg har mulighet til det og fordi jeg ikke føler meg som mange de andre bloggerne. De med store pupper, opererte midjer og utseende som alltid er perfekt. Fordi jeg tror at jeg hadde blitt lykkeligere av det. Når jeg skriver det nå så forstår jeg hvor dumt det høres ut, men når jeg ser meg selv i speilet så høres det ut som noe av det lureste jeg kan gjøre.
For det er som om jeg glemmer meg sjæl og hva jeg står for i denne overfladiske bransjen. Og jeg er mer opptatt av at folk skal like meg enn at jeg skal like meg selv.
Jeg vil at bloggen min skal være et sted der folk kan diskutere, der folk kan føle seg litt bedre, der folk kan lese morsomt innhold, der folk kan lese ting de kan kjenne seg igjen i og et sted folk ønsker å anbefale for andre.
Nå har jeg lyst til å finne litt tilbake til den gode greia, og hvis ikke jeg klarer det så får jeg finne meg noe annet å drive med.
Også skal jeg slutte å være så forbanna redd.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Stem gjerne på meg på til Vixen Influencer Awards HER.
For et bra og ærlig innlegg. Blogging bør absolutt ikke være et krav eller noe man føler seg presset til. Jeg håper at du etterhvert finner gleden i det igjen og begynner å gi litt mer faen i hva som er “politisk korrekt” og “riktig” å skrive: i verste fall mister du noen lesere, men hva er vitsen med å ha lesere som ikke liker en for den man faktisk er?
Klem og godt nyttår fra meg<3
Tenker mye av det samme som deg om blogging jeg og! Tror nok de fleste bloggere har dager hvor de skulle ønske at de ikke blogget. For ja, man kommer nesten ikke utenom at bloggingen av og til føles som et slags krav, eller at man igjennom bloggingen blir utsatt for andres fordommer.
<3
Kanskje du skal slutte å lime inn blogg linken din på alle innlegg du finner på Facebook?
Clickbait
Anonym: sannheten er jo at jeg ikke vil blogge lenger sånn ting er nå, så det er jeg faktisk ikke enig.
Anonym: <3
Anonym: Hvorfor? 🙂
Elisa: <3<3
Julia Bondarowicz: <3<3 tusen takk for en veldig fin kommentar
Ikke ta fettsuging! Du er fin nok akkurat som du er! Det at alle andre bloggere opererer for å bli en definisjon av «perfekt», betyr ikke at du må gjøre det. Hvis du vil gjøre det, så er det Ok, for det er din kropp. Men det er akkurat derfor du ikke burde gjøre det. Det er din kropp. Uansett hva du gjør, kommer du aldri til å være 100% fornøyd med mindre d elsker deg selv for den du er. Til syvende og sist er det uansett personligheten din som betyr noe og det er den som gjør deg til den du er. Ikke kroppen din. Elsk deg selv og fortsett å være et forbilde for 13-årsgamle jenter som meg. Vi trenger nemlig sånne som deg som tør å si meningene sine, være seg selv fullt ut ig vise at det er det som er best!
13 år gammel jente: takk for at det finnes håp for fremtiden med bra mennesker som deg. Det lover jeg. Stor klem <3
Vær deg selv. Finn frem “Kjære meg” brevet som du skrev til deg selv da du var med på “Sykt Perfekt”. Det rørte meg til tårer.
A: Tusen takk. Det skal jeg faktisk gjøre <3