Jeg er hun glade, hun som ler og hun som tuller. Jeg er hun som alltid er på, hun som har mange venner og hun som alltid er på farta. Det er hvert fall sånn folk ser meg, og av og til stemmer det. Mens andre ganger er det totalt feil.
Det er totalt feil når jeg ligger i sofaen, helt alene, og har runnet det som er å se på Netflix. Når jeg ser alle andre som er sammen, mens jeg er alene. Det er totalt feil når jeg sitter og skroller nedover Instagram, og ser julebordet jeg ikke en gang har hørt om. Det er totalt feil når jeg sitter og griner, fordi jeg føler meg mislykka og håpløs.
For det skjer, vi bare ser det ikke. Fordi vi er så opptatte av å vise hvor lykkelige vi er og hvor fantastisk vi har det, hele tiden.
Vi har akkurat kastet oss inn i en ny måned. En måned bestående av sosiale settinger og selvpromotering på sosiale medier, der julebord er det som troner høyest. Lykkelige mennesker som skåler over livet, som ser ut til å ikke ha en eneste bekymring og som er omgitt med mennesker.
Det er selvfølgelig helt greit, samtidig føler jeg med ensom i å ha det helt motsatt. For jeg er ikke invitert i haugevis av julebord, jeg er ikke fullbooket med sosiale settinger hver helg og jeg har ikke allerede laget planer for nyttårsaften. Og nei, det er ikke synd på meg, men, jeg skal ærlig innrømme at det gjør at jeg føler med annerledes og langt i fra bra nok.
Jeg er nemlig ikke lykkelig hele tiden og jeg har det ikke fantastisk hele tiden. Og ja, i måneder som desember, på lik linje som juli føler jeg meg ensom. Jeg føler meg ikke ensom fordi jeg overhode ikke har noen å være sammen med, men jeg føler meg ensom fordi alle andre ser ut til å ha det så fantastisk, hele tiden. Fordi jeg føler meg alene i å ikke være bra nok. I det å ikke være invitert.
Jeg vet at det sitter mange som kjenner på ensomhet på samme måte som meg, eller på en helt annen måte. Jeg vet at desember er en måned der mange faktisk er alene, og jeg vil bare dele ut en klem og fortelle de at de ikke er alene. For det handler ikke om vennelista på Facebook eller likes på Instagram, det handler om hvordan man føler det når man sitter i sofaen, helt alene. Når du ikke vet hvem du kan ringe eller når invitasjonen din aldri dukker opp.
For har du det litt som meg, så kan jeg gi deg en klem og si at du ikke er alene. For alle andre er ikke på haugevis av julebord og sammenkomster, alle andre har ikke nødvendigvis en stor familie og alle andre er ikke sammen med noen hele tiden, selv om det føles sånn ut.
Jeg syntes det er flaut å si at jeg kjenner meg ensom, samtidig så vet jeg at jeg ikke er alene ♥
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
// Marty
❤️
Føler det slik i helgene jeg også… godt å vite at man ikke er alene!
Det går faktisk å føle seg ensom i rn folkemengde. Du er nok ikke ensom , men føler det det allikevel. Jeg er ensom med kun min demente kone som selskap. Hun husker jo ikke hva jeg sier og jeg føler meg ensom når svaret jeg får blir feil. Det er ensomhet på to måter bare like vonde.
så sant d å bra skrevet føler d sånn æ å en del ganger.du bare har en helt fatastisk biogg.:) den aller beste 🙂 håper du aldrig slutter med d 🙂 god hælg:)
Kjenner meg så godt igjen i det du skriver – jeg sitter hjemme hver helg, mens jeg scroller ned på Facebook og ser kollegaer og andre som er på sosiale sammenkomster. Som jeg aldri har hørt om eller fått invitasjon til. Alltid avlyses det samme dag hvis jeg avtaler noe med noen, så ser jeg på Facebook at dem var ikke så opptatte allikevel – for der stråler dem sammen med noen andre – dem hadde bare ikke lyst å bruke tid på meg. Jeg føler på ensomheten på jobb også, kollegaer som går turer sammen etter jobb eller cafe. Invitasjon som jeg aldri får. Her skjer også det samme, jeg tar initiativ til å gå tur, men det passer ikke for noen. Så hører jeg neste gang om hvor fint og hyggelig det var på tur . Og igjen har jeg aldri hørt om noen invitasjon til å bli med, tross i at dem er flere kollegaer som har gått sammen.
Jeg har ingen jeg kan ringe og be på besøk, ingen å dra på cafe med. Det er ingen som inviterer meg på fest, eller andre sammenkomster. Jeg sitter alene. Men vil så gjerne være med på det sosiale. Jeg skulle ønske noen tenkte på meg og ønsket å ha meg med.
Jeg vet jeg ikke er alene. Og det er godt å høre at jeg ikke er alene. Men ensomheten er vond og noen ganger lurer jeg på hva som er galt med meg. Og noen ganger lurer jeg på hvor lenge jeg skal ha det så vondt.
Fine, flotte Martine.
Det er godt å vite at man ikke er alene om å være ensom, men det er også vondt å vite at det er så mange som føler det sånn. En følelse man ikke unner noen. Jeg leser ofte innlegget du skrev for over et år siden: «Jeg ønsker meg en venn». Det gjør jeg enda. Har akkurat startet på høgskolen, men allikevel har jeg ikke en venn. Jeg har «venner» som treffes, henger, ler og har det gøy. Uten meg.
Jeg trives godt i mitt eget selskap, men føler jeg alt for ofte alene og ensom. Jeg er sjenert, men har så mye å by på. Bare de også hadde sett det.
Jeg skulle så gjerne ønske jeg var vennen din.
Klem Sarah
Jeg følte meg så igjen i det du skrev, at jeg sitter nå og gråter. Ikke det at det gjør noen forskjell, fordi gråter nesten hver dag. Har ingen venner i den nye klassen min, kan sitte der hele dagen og bli ignorert, og når jeg først sier noe, får jeg korte svar tilbake, og alle går tilbake til sitt. Ofte føler jeg trangen av å gråte i timen, og her om dagen gråt jeg i butikken.. føles som om alle har stemplet meg på en viss måte, men jeg er egentlig ikke den personen som de tror jeg er. Og hva enn jeg gjør nå, så kan jeg ikke endre meningen deres, og jeg forblir alene i den nye byen. Mens jeg samtidig mister venner fra min gamle by. Jeg er vant til å være alene, og trives veldig i mitt eget selskap. Men likevel blir jeg trist over å tenker over at når noe skjer i livet mitt, så har jeg ingen å ringe eller møte for å fortelle om det. Klem
Føler veldig med deg. jeg har mistet mange venner fra jeg fløttet fra hjemstedet og begynte på universitet. Har ikke lengre samme gleden av å komme hjem igjen når jeg vet at jeg ikke blir invitert til sosiale sammenkomster, fester, ut på kafe osv som jeg ble for noen år siden. Selvfølgelig kjempekoselig å se familie igjen, men er ikke helt det samme. Man skulle tro det var enkelt å finne seg til rette på høgskole og til “eldre” man blir, men det er ikke tilfellet, da jeg ikke er typen som er ute å fester hver helg.. Men godt å høre at man ikke er alene om å føle seg ensom. Fint at du tar opp dette, da det er mange som føler deg slik..:-)
Jøss, du er råkul og tøff som skriver om slike temaer!
Leser aldri blogger, men klikket inn her og imponert.
Fortsett med ærligheten og å tørre å skrive omslike viktige temaer!
God adventstid videre, enten i godt selskap av flotte deg selv eller andre mennesker 🙂
Veldig fint at du skriver om dette, tror mange har følt eller føler det samme. Jeg følte det oftere slik før, da var jeg oftere utelatt på ting. men jeg tar meg selv i å være skuffet den dag i dag (selvom jeg har mange venner) i å føle at alle andre er mye mer lykkelig og har mye mer som skjer og mening i livet enn det jeg har.. Av og til føler jeg at ingen av vennene mine har nok tid til meg. Dette tror jeg er spesielt godt å høre for de som kanskje ikke har venner eller en sammensveiset familie som føler seg utenfor i juletider. Samtidig er det godt å høre for mange andre som har det greit, men samtidig kan kjenne på slike ting innimellom. For det tror jeg er helt normalt. Håper ikke det er for ofte det hender med deg stor klem
Det verste jeg vet er å føle meg ekskludert og være med folk og føle meg utenfor..
Jeg er alene og ensom men jeg har vent meg til det. Jeg får ikke lett venner og har ingen ordentlig venner i byen jeg bor i.
Skal flytte med kjæresten om noen måneder og jeg håper at jeg føler meg bedre da.
Jeg er alene ihvertfall 4 dager i uka de fleste uker.
Det går bra akkurat nå men noen ting er triste som at jeg ikke skal på julebord med klassen min fordi det har ikke noe å si om jeg er der. Ingen i klassen har spørt om jeg skal dit engang..
Hei jeg er ikke ensom bare i helgen .lever normalt live