hits

Jenta til hyre

Som medmennesker har vi et stort ansvar, ikke bare ovenfor oss selv, men for andre. Akkurat idag, s snakker jeg ikke om ansvaret ovenfor klimaendringene, flyktningskrisen eller dopinganklager til vre kjre idrettsutvere. I dag vil jeg snakke om ansvaret som handler om se hverandre og akseptere hverandre.
Vi snakker om utseendepress, karakterpress og forventningspress, samtidig som vi stadig jakter etter syndebukker. Jeg har ikke tall p hvor mange ganger jeg har blitt stilt sprsmlet om hvem jeg tror har skylden for presset jeg fler. Presset jeg fler p vre uoppnelig. Perfekt. Det hender vi peker ut syndebukker, fr vi plutselig finner nye. Nye mennesker legge skylden p, fordi vi fler det snn som vi gjr. Men hvem har egentlig skyld i hvordan jeg fler det? 

Jeg tror det er deg og meg. Jeg vet det er en klisje og si at jeg har ansvar for min egen lykke, men hvis jeg ikke klarer skape min egen - Betyr det at jeg m delegge andres? 

Vi mennesker er altfor drlig til se hverandre. Vi er altfor drlig til unne hverandre godt. Vi er altfor drlige til forst. For hvor ofte tar vi oss egentlig tid til se noen av de menneskene vi er glade i? Fortelle de at vi bryr oss, er glade i de og sprre hvordan det gr. Hvor ofte tar vi oss egentlig tid til feire og oppleve med menneskene vi er glade i? 

Vi mennesker er mye flinkere til lete frem det negative fremfor det positive. Vi er flinke til finne feil, bde hos oss selv og hos andre, og altfor ofte nsker vi fremheve oss selv ved rakke ned p andre. Det er som om vi glemmer hente ut det beste i hverandre, og at vi heller nsker at sidemannen skal feile. For verdiene som handler om ivareta og se, akseptere og glede seg er altfor sjeldent se. Vi har laget oss en "Vre best" mentalitet, og vi glemmer at livet og dagene er en reise, og ikke en konkurranse. For vi konkurrer i alt, vi konkurrer i se best ut, ha det best, ha det flottest, og ha fle seg best. Samtidig som at vi av og til konkurrerer i ha det verst. 

Vi finner feil hos alle. Det er rart hvor flinke vi er til studere alle andre og finne feil, nr s f av oss klarer akseptere det vi selv har jobbe med i speilet. Vi vet hvor vondt det gjr ikke fle oss tilstrekkelige, flinke nok og bra nok, s det er vel kanskje p tide at vi slutter la andre fle p det samme? 

I gr fortalte jeg noen av de menneskene jeg setter stor pris p at jeg er glad i de, og alle sammen svarte med sprre om det gikk bra, og om alt var som det skal. Har vi virkelig tullet oss s langt inn i denne grsonen at det vre medmenneske er unaturlig for de rundt oss? Det er p tide at vi lfter blikket, begynner se hverandre. Vi er alle med p skape det samfunnet vi lever i, og vi har faktisk et ansvar nr det kommer til hvordan det skal og burde vre. Hvordan vi vil ha det. Vi m slutte klage p rammene som er, nr vi velger leve etter de. 

Vi m begynne se hverandre, akseptere hverandre og slutte lete etter feil. Jeg er ikke perfekt, og jeg blir ikke mer perfekt av lete etter feil oss andre, eller vre opptatt av fremme meg selv. Vi m begynne se ut og opp av vre selvdyrkede bobler full av prestasjoner og jag. Frst da kan vi begynne akseptere oss selv, og sidemannen. 

Livet mitt er ganske godt oppsummert p disse to bildene, og jeg tror ikke mine kritikere dmmer jenta til hyre p samme mte
som med jenta til venstre. Jenta til hyre er hvert fall veldig trtt av strebe etter noe hun ikke klarer vre. 



 

Flg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs 

 

// Marty



 

n kommentar

Bra skreve . Viktig tema du tar opp . Eg er enig med deg at folk bli flinke og si positive ting til kvandre enn negativ.

Skriv en ny kommentar