Skamfullt og homo

Jeg er som mange imponert over årets sesong av Skam. Vi er fascinert, vi heier og vi lukker øynene på samme måte gjorde når voksne kysset på TV før i tiden. Det er fantastisk. Skam er skamfullt, helt på ekte. Skam fronter homofili på en måte ingen har gjort før, og får tonnevis av gratis reklame fra bloggere, små jenter, og tabloidaviser. Serien har på en rar måte satt spor hos mange, inkludert meg. Skam viser gutter som kliner, hvem har egentlig gjort det før? På en ikke klein måte? 

Jeg er en av de kristiske, og det var jeg også i forrige sesong. Hvorfor jeg er kritisk vet jeg ikke. Muligens er jeg kritisk, eller livredd for at Skam skal kjøre seg så hardt fast i homofila at vi glemmer at Sana er muslim, og at hijabdebatten er heit. Eller at gutta røyker hasj, og at det er helt ok. Skam helbreder oss, informerer oss og skremmer oss. Det viser sider av samfunnet som vi unngår å prate om, det viser temaer som er tabu og gir oss ett innblikk i et ungdomsliv uten like. Jeg syntes gjengen bak Skam er tøffe, og at syntes det er flott at kritikerne, altså, de ekte kritikerne er stille. Heldigvis. 

Allikevel føler jeg at vi stadig overraskes når ungdommen forteller. Sånn helt på ekte. Uten Skam. Uten Noora. Uten geniale regissører. For gjør Skam at vi tør å prate om homofili, eller bli det en sånn holdning til alt at vi spør noen: “Ja, har du fått dame nå eller? Ja, eller mann da, eller gutt. Eller ja, what ever. Det er greit å være homo altså.”. Jeg føler muligens de voksne spiller en mye større rolle i Skam en det noen av oss ser, eller skjønner. Det er nesten synd at vi ikke diskuterer de også. Det er synd vi ikke diskuterte moren til Eva enda tydeligere i første sesong. Moren som aldri var hjemme, og som kun jobbet. Som lot datteren være hjemme med penger på kjøkkenbenken, samtidig som hun ble skuffet over dårlige karakterer. Vi hadde egentlig ikke trengt å diskutere henne, men hvor mange det var som Eva, hvor mange der er. 

Vi lar oss ikke overraske av at ungdommen røyker hasj på fest. Muligens burde jeg slutte å skrive vi, og heller skrive jeg. For det er ikke overrraskende. Det skjer jo, Skam forsøker bare å fortelle det, og er heldigvis, eller uheldigvis mye mer troverdig enn det jeg er. Det kommer ikke som en overraskelse at ting skjer, at de viser at ungdommen drikker seg dritings, ligger sammen og driter seg ut. Kombinert med 10 % fraværsgrense. Dette er ikke noe nytt, forskjellen er bare at det er så sinnsykt mye mer tydelig. Jeg stiller meg selv spørsmålet om det rett og slett er deiligere, for blant annet foreldre, å se Skam, enn å åpne fyllesnapsene fra ungdommen sin en lørdagskveld, å plukke opp ungdommen eller gå bak soveromdøren det står “drit i å komme inn” på. Jeg er jo av den oppfatningen av at det av og til er viktig å tråkke over den grensen aka. dørstokken. Nemlig for å bli kjent, for å forstå og ikke minst akseptere. 

Jeg antar, og forventer egentlig at du som leser vet hva Skam er. For hvis ikke så har du faktisk gått glipp av noe. Jeg kjøper ikke unnskyldningen om at du ikke orker sånn TV, at du ikke er i målgruppen. Hvert fall, så ber jeg deg pent om å trekke deg tilbake når jeg forteller at jeg er fortvilet over dagens samfunn, fraværsgrenser og stress.

Jeg vet ikke hvor bra Skam egentlig er, men hvis Skam er med på å dra usikre sjeler ut av skapet, og ikke minst holde de fordomsfulle langt inne i det, så gjør Skam noe bra. Og det tror jeg det gjør. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty.