Jeg kan ikke redde verden

Categories Tanker 💭

I går vokste klumpen i brystet seg litt større for hvert skritt jeg tok. Jeg var flau, forlegen og ville helst ikke bli sett. Jeg stirret stadig ned i bakken og kjente at samvittigheten knøt seg i magen, uten at jeg helt visste hvordan jeg skulle håndtere den. I går ble det arrangert Oprasjons Dagsverk til inntekt for barn i Colombia. Fantastisk! Problemet er bare det at TV-aksjonen på NRK akkurat ble arrangert, at den gamle skolen min hadde sin egen del form veldedighetsinnsamling og at fadderbarnet mitt er sulten. 

Misforstå meg rett. Problemet er ikke alle innsamlingene, og alle de gode gjerningene. Men alle pengene. Jeg har ikke råd til å redde verden, og uansett hvilken innsats jeg gjør, så griper den dårlig samvittigheten meg når barna utkledd som tigere spør om jeg ikke bare kan kjøpe en eneste bolle til 20,- og jeg svarer nei, er tvunget til å svare nei. Jeg regnet ut etter å ha løpt gjennom Oslo sentrum i går at jeg hadde måtte gi 1840,- kr. for å tilfredstille alle de beende blikkende, alle de fantastiske opptredende og alle de sultne barna. 
Jeg vil tro enkelte mener at jeg da burde droppe brusen jeg kjøper noen ganger i uken, eller at andre burde droppe den daglige kaffen – Men redder det verden?

Jeg ønsker, og jeg vil – Men jeg får det ikke til. Jeg får ikke til å tømme sparekontoen for å mette fremmede munner når jeg på den andre siden får beskjed om at jeg må kjappe meg inn på boligmarkedet, når lillesøster er invitert i utallige bursdager og skal kjøpe gaver til alle og når det må fylles disel på bilen.
Igjen, ikke misforstå meg, jeg skal skryte såpass og si at jeg støtter det jeg kan. Men jeg kveles av alle innsamlingene, forventningene og beende blikk. Hvis jeg skal være helt ærlig, så hater jeg det, like mye som jeg hater tanken på at andre ikke er like privilegerte som meg. 

For jeg panter mine egne flasker, jeg kaster ikke maten i kjøleskapet og jeg forsøker tappert å ikke bruke mer enn nødvendig. Jeg vil ikke kalle det fattig, for menneskene det gis penger til gjennom innsamlinger som ikke har noen flasker å pante, noen mat å kaste eller noe å bruke, det er de som er fattige. Det er forferdelig. Men forventingene om å bruke, kjøpe og ha, det gjør at klumpen og kvalmen sprer seg utover hele kroppen. Forventingene om at det kun er 20,- kr. 

Jeg vet at mange skyr det, trekker seg unna og melder seg syke, akkurat som på sommerfestene til barna, på håndballkampene på søndager og innsamling til leirskolen. Jeg føler heldigvis at det er en form for aksept å skylde på studentilværelsen ovenfor andre, men studenttilværelsen er ingen unnskyldning for de sultne barna og det gjør at jeg gruer meg til å bli voksen. 


 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

2 kommentarer

2 thoughts on “Jeg kan ikke redde verden

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *