Hvem er syndebukken?

“Syndebukk er et menneske eller en gruppe mennesker som er tildelt skyld eller ansvar for feil, fiaskoer eller andre konfliktfremkallende forhold eller hendelser. Objektiv skyld for forholdet spiller egentlig ingen rolle”

Jeg har jobba knallhardt. Jeg har sittet oppe til langt på natt, jeg føler meg klar. Men jeg er trøtt. Jeg er spent, men forbredt. Jeg er klar. Vanvittig klar. Det er dagen før eksamen. Natten før eksamen. Jeg våkner, magen kjennes som den er opp ned. Pulsen er høy, og jeg svetter allerede før jeg har stått opp. Men jeg har forbredt meg. Jeg har forbredt meg lenge nå. Flere år faktisk. Men når eksamen holdes, så skjer det noe. Jeg klarer det faktisk ikke. Joda, det går okei. Men ikke så bra jeg ønsker at det skal gå. Og jeg går ut derfra, deppa og sint, og skylder på at sensoren hadde en dårlig dag. Men faen heller. Hvem av oss var det som egentlig hadde en dårlig dag? 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg føler noen ganger eller ganske ofte at vi mennesker er skrudd slik at hvis vi ikke lykkes eller får til noe har vi liksom lov og rett til å skylle på alle andre. At vi har et behov for å flytte fokuset vårt bort fra oss selv, og legge det over på noen andre. Er det ikke alltids noen andres feil? Jeg føler at vi aksepterer unnskyldningene om at det er greit at læreren er teit, treneren tar feil, sjefen er høy på seg selv, mamma skjønner ingenting og pappa er  håpløs. Er det greit at vi skylder på dette når vi ikke får ting til? Er det virkelig alle andres skyld fordi vi ikke klarer å prestere? 

Er det ikke sånn, at hvis ikke vi lykkes og nådde helt opp, at det er noen andre sin feil? Vi mennesker legger oss ikke flate, sier at: sorry, dette fiksa jeg ikke, dette lykkes jeg ikke med, eller her stoppet det dessverre for meg. Er vi redde for å si dette fordi er redde for å bli stempla? Bli sett på som tapere? Jeg kan se for med de små barna i barnehagen og på skolen som forsvarer seg til fingerspissene med at det: IKKE ER MIN FEIL. Når de står der med sjokolade rundt munnen og blir spurt om de har vært i godteriskapet, men svarer bestemt nei, for det har de overhode ikke vært. Men, det er vel ikke bare barna som skylder på noen andre eller benekter fakta. Hvis matteprøven har gått litt dårlig, så var det jo ikke du som leste dårlig – men læreren som hadde en dårlig gjennomgang, eller…? 

Hva med skiløperen som har trent i årevis, som har jobba fysisk og psykisk dag og natt mot et mesterskap, som på den store dagen ikke klarer å prestere. Kroppen og det mentale er ikke helt på topp akkurat denne dagen. Avisene og mediene har hauset dette opp i ukesvis at dette er dagen vi skal stå øverst på pallen og sole oss i glansen. Men så går det ikke veien, og vi må få en unnskyldning. Søren, vi som var så klare for festen. Men, så legger kanskje den største skuffelsen seg, flagget tas ned og den stakkars skismøreren titter ut av den fancy smørerbilen, han har jobba dag og natt i for å få best mulig ski – til skiløperen som ikke klarte å prestere. Han ser inn i kameraet og sier unnskyld, og forteller oss at i dag gjorde jeg et for dårlig arbeid. Og vi, vi har fått en syndebukk. En mann vi kan hate litt for at han ødela festen, og som vi kan stemple som syndebukk. Er det ikke sånn det er? Eller kanskje det bare er jeg som er blond, og kanskje det er jeg som ender opp som syndebukk selv, fordi jeg prøver å fortelle at det kanskje ikke er alle andre. For det er vel noe i det at hvis alle andre er idioter, så burde man kanskje se på seg selv. 

– Marty