Jeg skal være helt ærlig med dere

Jeg har tenkt mye på det jeg skal si nå, uten at jeg egentlig helt vet hvordan jeg skal si det. For å være helt ærlig så er jeg faktisk litt redd for å si noe feil, samtidig som jeg føler et behov for å si noe. Kanskje mest av alt fordi jeg neppe er alene om å føle på det, og fordi jeg oppriktig lurer på hvorfor. Det er faktisk noe jeg har lurt på siden jeg begynte med det jeg gjør nå, og jeg har ikke blitt mye klokere med årene.

Jeg tror mange av oss har kjent på det at ingen bryr seg, at noen man kanskje skulle ønske at hadde støttet deg, ikke gjør det eller at man føler at noen ikke unner deg det du får til. Enten om det er lite eller stort. Enten om det er en venn, en kollega eller et familiemedlem.

Jeg skal være helt ærlig å si at jeg både føler og har følt på det – Faktisk ganske ofte. Jeg skal også være så ærlig å si at det kan være ganske kjipt. For hvorfor er det sånn at når Kylie Jenner lanserer ny sminke, så kjøper folk det? Hvorfor er det sånn at når Gina Tricot slipper en ny kolleksjon, så kjøper folk det? Hvorfor er det sånn at når en kjendis reklamerer fort et produkt, så kjøper folk det?

Og hvorfor er det sånn at når en bekjent, en venn eller et familiemedlem starter opp for seg selv, får til noe spesielt eller følger drømmen sin, at så mange av oss velger å ikke støtte det? At vi sier ting som at «det skal hvert fall ikke jeg finansiere» og «vi får se hvor lenge det varer»? Eller at vi lar være å si noe som helst?

Er det fordi vi er så redd for at andre skal lykkes, få det til og gjøre det bra? Er vi så sjalu? Eller hva er egentlig grunnen?

For hvorfor velger vi å støtte noen vi overhode ikke kjenner? Når vi er så forsiktige med å støtte noen vi kjenner, en vi har gått på skole med, naboen eller et familiemedlem?

Det handler jo om å støtte drømmer, noen som vil noe og noen som jobber hardt for å få til noe. Enten det er idrettsprestasjoner, å åpne en lokal butikk eller et stort internasjonalt firma. Eller om det er å pusse opp et hus, få barn eller prestere på eksamen!

For hvor forbanna vanskelig er det å gratulere noen du møter på din vei med noe den har fått til? Hvor forbanna vanskelig er det å kommentere det fine bildet av en venn? Hvor forbanna vanskelig er det å støtte, heie og dele?

Det er jo ikke sånn at jeg gjør det noe dårligere eller ikke kan få til noe, fordi at du gjør det. Ei heller omvendt!

Jeg har hørt mange forklaringer og unnskyldninger oppgjennom. Unnskylding som for eksempel at “du får jo så mange gratulasjoner uansett, så jeg tenkte at det ikke betydde noe”, på min egen bursdag, fra mennesker på vennelista.

Så kanskje vi neste gang ser en bekjent, en venn eller et familiemedlem som skriver eller deler noe om hva de har fått til, noe de ønsker å få til eller noe de har skapt, at vi skal gi et klapp på skulderen? For nei, vi trenger ikke å ville henge opp maleriet i stua, si ja til den frisyren eller bruke den genseren, men vi kan vel gi en tommel opp for det vel?

Gi en like, en kommentar, en klapp på skulderen og bruk tre sekunder til å nevne det eller noe annet hyggelig når dere treffes på butikken. Vær raus og hei på dem.

Du veit jo aldri hvem du kommer til å angre på at du ikke støttet og heia på. Og vi vet aldri hvem vi kommer til å ha bruk for.

Det kan nemlig være at du en dag har bruk for han som gikk sin helt egen vei som du aldri har hatt troa på 💪🏻

Så la oss heie, være litt rause og støtte. Jeg tror hvert fall at vi kommer lengst med det. En ting er hvert fall sikkert: Det er gratis å være ålreit.