Kategori: Tanker 💭

I år er det første gang jeg skal feire jul med svigermor. Og om jeg gleder meg til god julemat, julefilmer, gavene under treet og hyggelige samtaler? JA. Om jeg gleder meg til å støte på svigermor trøtt i gangen om morgenen, dele bad med svigermor og gjøre resten av slekta til kjæresten fornøyde? NEI. 

Faktisk så er hun jo ikke ordentlig svigemor. Jeg og kjæresten min er jo verken forlovet eller gift, men vi har allikevel bestemt at vi skal feire jul sammen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De to forrige årene har jeg vunnet kampen om hvor vi skal være og holdt det innenfor trygge rammer hjemme hos mine foreldre (til min kjæreste sin frustrasjon). I år har jeg derimot måtte overgi meg, noe jeg faktisk har forståelse for. 

Det er luksus, for jeg vet at så fort hun kommer inn døren så har hun med seg poser, på poser og enda flere poser med mat, drikke og annet stæsj hun mener vi trenger. Antakeligvis har hun også med røde servietter og lys, til tross for at hun vet at jeg har en HVIT jul innen for mine fire vegger. Jeg kommer da til å smile og si takk, og håpe at jeg kan glemme hvor jeg legger det. 

Jeg vet at kjøleskapet fylles opp og varmen kommer til å stige ett par hakk i leiligheten vår. Men det er ikke bare kjøleskapet som fylles opp. Gangen fylles opp av sko, jakker flyter over, badet blir fullt av toalettmapper og sofaen blir så full at jeg ofrer meg og havner på gulvet. For ikke å snakke om alt som blir tomt! Tannkremen blir tom. Såpene i dusjen blir tomme – Til og med favorittbalsamen min risikerer å bli tom. 

Neida, svigermor er ålreit, faktisk er a ganske så kul. Men, jeg sier i fra meg sjefsrollen de neste dagene og får vel være fornøyd med at jeg slipper å vaske mitt eget bad. Også får jeg sutre litt for at jeg ikke kommer til å ha samvittighet til å ta det årlige julebadet mitt tilfelle svigermor må tisse. 

La oss si det sånn a folkens. God jul. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Stem gjerne på meg på til Vixen Influencer Awards HER. 

// Marty

Eller en varm klem, en edru pappa og en julefilm? 

Hvor enn jeg går så dukker det opp reklame for julegaver. Det dukker opp tips til hva jeg burde kjøpe, hvor mye penger jeg sparer ved å kjøpe ting hos akkurat den forhandleren og hvor lurt det er å kjøpe akkurat den tannbørsten, den TV-en eller den sofaen. Samtidig så ser jeg daglig statuser og innlegg med folk som har det tøft i julen, mennesker som bruker for mye penger og folk som stresser seg ihjel for å få alt på plass til jula. 

Folk har til og med begynt å skrive budsjettet sitt på julegaver, og det er til å spy av. 

For hva er egentlig viktigst?

Jeg er nemlig så himla lei av foreldre som tror at ungen sin behøver fjorten nye dukker under juletreet.

Jeg er så himla lei av foreldre som tror at ungen sin behøver enda et nytt par fotballsko.

Jeg er så himla lei av foreldre som tror at ungen sin behøver en to ukers sommerferie i Bamseklubben på Mallorca så mamma og pappa kan slappe av litt. 

For det er faktisk ikke det som betyr noe. 

Det er nemlig de voksne som styrer, jager etter en perfekt jul og er opptatt av at alt skal være på stell. Barna driter nemlig i om det er vasket i krokene bak sofaen, om veggene er skrubba, om gardinene er strøket og om akevitten er handlet inn. 

For jula handler faktisk om å være sammen, glede andre og vise kjærlighet. Hvor presset om å bruke mest mulig på gaver kom fra, presset om å ha det fineste juletreet på Instagram kom fra og hvor presset om å ha en perfekt jul kom fra aner jeg ikke, men jeg kjenner at jeg er så lei. 

Og ungene dine behøver ikke julegaver så det tyter ut av øra på dem. 

Hvis jula kun skal handle om penger, flest mulig gaver, nyvaska vegger og skrytestatuser så kan vi godt drite i hele jula for min del. 

For det blir nemlig jul til tross for at ikke alt er på stell, selvom svoren på ribba ikke blir sprø, selvom det blir klumper i riskremen og selvom du har glemt å kjøpe inn juleservietter. 
 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Stem gjerne på meg på til Vixen Influencer Awards HER. 

// Marty

Vi kvinner behøver ikke halvnakne menn for å prestere, så hvorfor i alle dager fungerer vi kvinner som utstillingsvinduer og “øyegodis” for mannfolka når de presterer?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For ikke å snakke om hvorfor vi jenter skal ha rosa globuser, fremfor blå. Er det fordi vår verden er rosa? Eller er det bare fordi vi er jenter? Fordi jenter liker sånt? 

Eller som at en butikk på Hamar selger bukser med å sette to toppløse, damer inntil hverandre som sender et sexy blikk. Fordi det er vel HELT normalt at damer går rundt toppløs, men med bukser? 

Eller jentene som får en skoledag til å sminke seg, mens gutta får en dag til å spille playstation. Fordi de “typiske” jente-gruppene og gutte-gruppene skal sveises bedre sammen. Fordi jenter overhode ikke kan spille playstation? Eller fordi gutter overhode ikke kan interesse seg for sminke? Eller fordi jentene skal være pene, søte og stelt, mens gutta kan leke, herje og ha det kult? 

Jeg må heller ikke glemme å nevne dette, der det blir satt kjønn på kakestrøssel. For det er vel nødvendig, eller? Rosa og blått er greit, men superhelt og prinsesse? Hmm… 

Hvorfor må vi kvinner objektiviserer og seksualiseres som dette? 

Jeg er så lei av at gutter leker, mens jenter er pene. Jeg er så lei av at menn jobber, mens damer er sexy. Jeg er så lei av at gutter er tøffe, mens jenter er yndige. 

Ekstremt mange kjemper hardt for å bekjempe kjønnsrollene, og det er derfor synd at noen gang på gang må komme og sette de forskjellige kjønnene i bås. For det er overhode ikke nødvendig å dele gutter og jenter inn i enten rosa eller blått eller å skape forventinger til at “sånn er jenter” og “sånn er gutter”. 

For min verden er ikke rosa. Min verden består av lek, kjoler, sminke, playstation, fotball, kortspill, hettegensere og blå tannbørster. 
 

Kilde: abcnyheter.no

Jeg får stadig spørsmål om jeg er feminist. Og ja, det er jeg. Og hvis ikke du er feminist, så syntes jeg kanskje alle disse bildene viser grunner til å bli det.
 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 
Stem gjerne på meg på til Vixen Influencer Awards HER. 

// Marty

Jeg husker en venninne fortalte meg om et julebord hun var på for noen år siden. Hun var ganske så fersk på jobben, og hun hadde jobbet både lenge og hardt for å få den. På julebordet samme året startet det hyggelig, men det tok ikke mange timer før sjefen, altså. SJEFEN, begynte å sjekke henne opp. Det må nevnes at sjefen er over 20 år eldre enn min venninne, som da akkurat hadde fylt 22 år. For ikke å snakke om at han aldri tidligere hadde ofret henne et blikk, og at hun denne julebordkvelden var hun både livets kvinne og det vakreste han hadde sett. 

Utover kvelden ble han mer og mer intens, og han ga rett og slett ikke opp. Når hun gikk på do ville han være med, når hun gikk for å danse ville han være med. Når hun skulle hjem ville han være med. På et tidspunkt ga venninnen min etter. Lurt, det vet jeg ikke. Men hun gjorde det hvert fall. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Neste dag på jobb kom en av de andre unge jentene på jobben bort og sa: “Oja, i år var det deg. Det var meg i fjor. Lurer på hva kona han egentlig syntes”. 

For en liten stund siden snakket jeg med en annen som kjente en der sjefen dagen etter julebordet hadde sendt ut en felles mail om at kvelden før (der han hadde vært utro) aldri skulle snakkes om igjen. 

Og jeg må bare spørre: Er det ikke bare sjukt kleint å være utro på julebordet? Alle på jobben er klar over sivilstatusen din, alle kjenner deg og det kommer en dag i morgen. Man møter jo kollegaene man kvelden før han slengt seg i lianene med, i sengehalmen eller på doskåla med? Og er det sånn at man plutselig etter et år som kollegaer, kanskje uten å ha utvekslet et ord, plutselig finner ut av at det er verdt å ofre både unger, hus og ekteskap, for et småkleint one night-stand? Med en KOLLEGA? 

Jeg vet ikke, men jeg kjenner at jeg kvier meg med å bare tenke på det. 

Jeg lurer også på når det ble en greie. For det første at julebordet for veldig mange skulle bli en arena der man rølper så mye man vil, men også en arena der det var fritt vilt på liggefronten. 

Etter å hatt en liten research er de proffe sitt svar på hvorfor man er utro på julebordet følgende: 

– Mange forteller at de er ikke fornøyd med eget parforhold. Og en del går med misnøyen inni seg uten å dele det med partneren. Så kommer julebordet. Det kan være en kollega som en har ekstra god kjemi med og intensjonen er å bare ha det gøy. Dersom man ikke har klare grenser for hva er uskyldig flørt og hva er direkte utroskap øker faren.

Jeg er ikke i tvil om hva jeg velger hvert fall, og det er heller én mindre drink enn en brutt samboerkontrakt. Og ny jobb. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

For noen uker siden skrev jeg at jeg er lei av at vi ødelegger jula, og i dag skriver jeg fordi det flere steder i landet inviteres til lysfest i stedet for Lucia. På lik linje som at skoleballene nå flere steder kalles vinterball i steder for juleball. Fordi det kan støte noen og fordi det muligens ikke inkluderer alle. 

For hva skjedde egentlig? 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Funker demokratiet litt for godt? Tilpasser vi oss til for godt? Er vi litt for redd for å ikke føye oss? Er vi litt for gavmilde? Er vi redd for å ikke være inkluderende nok?

Jeg har aldri vært Lucia, og jeg kan love deg at jeg har felt mange tårer for det. Det var faktisk så trist at jeg et år at fikk med meg barna i nabolaget til å lage et Luciatog sammen med meg, og i det toget fikk alle som ville fikk lov til å være Lucia.

I dag er det noe jeg ler av, men den gangen var det blodig alvor. Men samtidig så var det alltid gøy med Lucia, vi fikk gå i tog, pynte oss, synge sanger, spise lussekatter og drikke saft. På mange måter var det et av høydepunktene før jul. 

Lucia er en tradisjon jeg alltid kan huske vi har hatt, og at flere og flere velger å kalle Lucia-tradisjonen for lysfest i frykt for å støte noen gjør meg ikke annet enn trist. 

På lik linje som at juleballene kalles vinterball, fordi noen ikke feirer jul. Eller på lik linje som at noen barn ikke får bruke nisseluer i barnehagen før jul. 

Fordi det heter Lucia, ikke lysfest. 

Faktisk står det i læreplanen i skolen at man kan få fritak fra religionsundervisning (noe som overhode ikke er nytt). Men det er noe jeg faktisk sliter med å syntes er riktig. For undervisningen som foregår på skolen skal i utgangspunktet være nøytral, og hvorfor skal man ikke få kunnskap om alle slags forskjellige religioner? 

Jeg mener overhode ikke at man skal tvinge noen til å feire jul. Men man skal heller ikke slutte å feire jul fordi noen ikke vil. 

Jeg mener overhode ikke at man skal tvinge noen til å gå i Luciatog. Men man skal heller ikke slutte å gjøre det fordi noen syntes det er tull.

Jeg mener overhode ikke at man skal tvinge noen til å bruke nisseluer. Men man skal heller ikke slutte å tro på nissen fordi noen ikke gjør det.

Jeg mener bare at man må få lov til å holde på tradisjoner, uten å være redde for å krenke noen. For det er helt lov å stå over Lucia-toget, juletrefesten og julaften, men det betyr ikke at alle andre må det. 
 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Skjermdump Instagram: anna_knyazeva_official

Nå går det et bilde av russiske Anastasiya Knyazeva rundt om i hele verden der hun blir omtalt som verdens vakreste barn. Anastasiya er det russiske barnemerket Chobi Kids’ sitt ansikt utad. I fjor vant hun en kåring og ble også ansiktet til luksusmerket Mischka Aokis barnekolleksjon, i følge britiske Mirror.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men ærlig talt. 

Jeg blir ikke annet enn trist, fordi hun er et barn. Barn er ikke vakre fordi de har krøllet håret, blitt sminket og sitter i en flatterende posisjon. Barn er lekne, de er søte, de er morsomme, de har bustete hår og de er tullete. De er barn, og barn skal få lov til å være barn.

Barn skal huske, de skal klatre i trærne, de skal leke i sande, de skal ha skrubbsår på knærne, de skal ha skitt i ansiktet, de skal ha snørr under nesa, de skal ha farge i kinnene og de skal glade øyne. Og de skal ha dette fordi de er barn, og fordi nylakkerte negler, nystelt hår, lange øye vipper og kroppspress kommer tidlig nok. 

I mine øyne er ikke foreldrene til denne jenta annet enn uansvarlige som sender barnet sitt som lager et slik symbol ut av deres egen datter. Det er heller ikke greit å eksponere barnet sitt for egen vinning. Med å gjøre dette mener jeg at de gjør sin egen datter til et objekt, fremfor et barn. 

På bildet over følte jeg meg som en prinsesse. Jeg dansa, rappa sminke fra skapet til mamma, sang og lekte. På dette bildet var jeg 6 år. Jeg var glad og jeg var leken. 

Alle verdens barn er vakre, de er unike og de er fine akkurat som de er. De skal hvert fall ikke være idealer i en alder av 6 år. Det er bare trist.

La barn være barn. 
 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

For noen dager siden reagerte Youtuber Malin Nesvoll Vangsnes, bedre kjent som MakeUpMalin på buksestørrelsene i butikkene, etter at hun selv ble henvist til mammaavdelingen når hun spurte etter større bukser. Jeg har selv reagert på det samme før, men kanskje aller mest fordi jeg selv føler meg normal og at det dermed føles ganske så rart at buksene i butikkene ikke passer. 

Samtidig så har jeg jo selv stilt meg spørsmålet om det faktisk er rumpa mi som er grunnen til at buksene ikke passer. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den største størrelsen i buksa på Bik Bok passer ikke meg. Og er det størrelsen eller rumpa mi det er noe feil med? 

Jeg tror de fleste av oss på et eller annet tidspunkt har stått sånn som meg på bildet. Jeg har hvert fall det, og det er like lite kult hver eneste gang. For uansett om du er tjukk eller smal, så er det aldri kult når klær ikke passer. For størrelser er rare, og i mitt eget klesskap finner vi alt fra størrelse S til størrelse XXL, og det vitner kanskje mer om størrelsesrepertoaret enn om  meg.

Kjæresten min er topptrent, men kan heller ikke gå inn i alle butikker han vil å kjøpe seg bukser, rett og slett fordi hans kropp heller ikke passer inn i alle bukser. 

Og nei, han blogger ikke om det, hehe. 

Jeg tror det er viktig å si ifra, og jeg er for at man skal si ifra. Vi skal nemlig ikke finne oss i at ting er helt bak mål. For det at en M, ikke tilsvarer en M i hver eneste butikk man går inn i vil jeg påstå at er en enorm svakhet hos kleskjedene, og det er det som er problemet – Ikke at jeg må gå opp eller ned en størrelse.

Det er heller ingen hemmelighet at det norske folk blir større og større, jevnt over. Kleskjedene er faktisk nødt til å holde følge med det, om det vil eller ei. For det er ikke Bik Bok sin jobb å slanke meg. 

Samtidig så kan vi stille oss selv spørsmålet om hva vi kan gjøre, og jeg mener at vi skal vrenge av disse buksene som ikke passer, gi blanke faen i det og gå videre til neste butikk. 

For jeg er faktisk ganske lei av å sette meg ned å grine hver eneste gang en bukse ikke passer, og jeg har så mye annet jeg syntes er viktigere enn at rumpa mi ikke får plass i ei bukse. Forresten så er jeg ganske så fornøyd med den rumpa jeg har, og det er vel det viktigste, eller? 

Vi blir stadig utsatt for kroppspress, både gjennom sosiale medier, reklamer og generelt i samfunnet. Vi blir fortalt hva vi må gjøre for at kroppen vår skal bli tynnere, smalere, bedre og mer perfekt. Vi blir fortalt om magiske kurer, tåpelige triks og vi blir eksponert for forventinger til hvordan vi skal og burde se ut. Snart blir vi fortalt om hvordan vi kan spise sunt i jula og om hvordan vi kan gå fortest ned i vekt etter jul. Det slår nemlig aldri feil, og vi nordmenn hiver oss alltid på. 

Personlig tror jeg kanskje at grunnen til at det kjennes så kjipt når en bukse eller bluse ikke passer rett og slett er fordi jeg selv da føler at jeg ikke klarer å være en del av den standaren jeg selv ønsker at jeg skal være. At jeg ikke er så dedikert og flink som media legger opp til at jeg burde være! 

Men akkurat nå så kjenner jeg meg litt lei, og jeg har aller helst lyst til å bare ha det bra. Jeg har lyst til å føle meg fin, jeg har lyst til å trene med den kroppen jeg har, jeg har lyst til å være glad med den kroppen jeg har og jeg har lyst til å ha på med de buksene som passer. For den buksa som ikke passer er faktisk ikke verdt min tid. 

Jeg sier ikke at vi aldri skal skrive om kropp igjen, ei eller at jeg aldri kommer til å gjøre det. Men akkurat nå så tror jeg at vi kanskje trenger en pause. 

Jeg klarer fint å danse, leve, spise god mat, trene, synge og være forelska, selv om noen bukser ikke passer. Og hva er egentlig viktigst? 

Størrelser er faktisk uviktig, det viktigste er at vi trives med den kroppen vi har! 

Selv om vi ikke får igjen buksa.

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Jeg har forsøkt å tenke litt på hvem som er mine forbilder. Hvem som inspirerer meg, hvem som motiverer meg og hvem jeg sammenlikner meg med. Jeg har i mange år sammenliknet med med mannlige fotballspillere, fordi jeg har hatt lyst til å bli like gode som dem. Men nå så vet jeg egentlig ikke.

Det er på mange måter så enkelt å være et forbilde om dagen. I mine øyne er det både bra og dårlig, for det er fint at forbildene er mer tilgjengelig og at det kanskje finnes flere forbilder enn det har gjort tidligere. For forbilder nå trenger nødvendigvis ikke å være en person som har oppnådd noe stort, brutt noen barrierer eller vunnet en pokal. Det kan like godt være en jente på 17 år som syntes det er gøy å legge ut filmer på nett, det kan være gutten som en gang i måneden skriver ett innlegg i Aftenposten og det kan være en realitydeltaker. 

Og jeg lurer av og til om alle passer til å være forbilder. For ingen har vel egentlig noen gang sagt at et forbilde må være et godt et. Eller? 

Vi bloggere har stor påvirkning, på lik linje som artister, skuespillere og storebrødre. Vi har stor påvirkning fordi vi når ut til noen, kanskje få eller kanskje mange, men uansett hvor mange vi når ut til så mener jeg at det er viktig å tenke gjennom hvordan forbilde man ønsker å være. Noe av det dummeste jeg ser er personer som fraskriver seg rollen om å være et forbilde, for det å være et forbilde er ikke noe du velger selv. Hvis man er en idrettsutøver, så velger man ikke selv at mennesker ønsker å sammenlikne seg med deg, bli som deg eller å gjøre som deg. Det samme gjelder når man er skuespiller eller når man blogger. 

Og alle som er forbilder har et ansvar. 

Jeg sier ikke at forbilder alltid må ta rette og gode valg, for det er umulig. Men jeg sier at man som forbilde er nødt til å være bevisst og faktisk tenke gjennom at man kanskje tar valg som omhandler flere enn seg selv. For jeg syntes det vitner om uvitenhet når man sier at man ikke har valgt å være et forbilde, at man må få gjøre som man vil og at man ikke kan noe for at noen ser opp til deg. 

I mine øyne er det å være et forbilde noe man skal bære med stolthet, og man skal faktisk gjøre seg litt fortjent til det. Det betyr ikke at man må ha oppnådd noe stort for å være et forbilde, for den dagen man fungerer som et forbilde for en eller annen så er det nok. 

For som forbilde så bestemmer man hva andre skal ha på seg. Hvilke produkter andre skal bruke. Hvor andre skal dra på ferie. Hvilken serie andre skal se på. Hvilken farge noen skal ha på håret. Hvilken leppestift noen skal ha på leppene. Om man vil eller ei.

Det finnes vanvittig mange gode forbilder, og jeg ønsker meg så inderlig at alle kunne vært litt stolte over det å faktisk være et forbilde. At alle kunne være litt bevisste og vite hvilket ansvar man selv har. Og igjen, jeg sier ikke at man må leve eller være perfekt for å være et forbilde – Men man kan ikke fraskrive seg ansvaret det medfører. Om det er som blogger, artist eller mamma. 

Jeg heier hvert fall på forbilder, og ikke minst på de som ser opp til forbildene. For vi må huske at vi selv er viktigere enn et menneske vi kanskje aldri har møtt. 

Og by the way… Man kan faktisk ikke alltid gjøre som man vil, tenk hvordan verden hadde sett ut da a 🙂 
 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Foto: Nora Brønseth, NRK P3

Hadde jeg bare vært mørk i huden, lesbisk, religiøs eller hatt nedsatt funksjonsevne hadde truslene og hatet jeg har fått den siste tiden blitt regna som hatkriminalitet. Det betyr at nå som jeg har mottatt en drapstrussel og flere meldinger med trusler om voldtekt, så er det ikke like alvorlig som om jeg ikke hadde vært hvit, heterofil og ikke-troende. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er hvert fall sånn jeg føler det. For jeg forstår at jeg ikke tilhører en gruppe som er mest utsatt for hat, men jeg vil også være en del av det som blir regna som hatkriminalitet. For hva skal jeg egentlig ellers gjøre? 

Det siste halvåret har kommentarfeltet mitt vært heftig. Det har bestått av mye kjærlighet, mye varme og mange gode mennesker, men det har også bestått av hat, ytringer som er ulovlige og diverse krenkelser. 

Det er straffbart å true noen med vold, drap eller annen skade. Å offentlig uttrykke diskriminerende eller hatefulle ytringer. Å videreformidle andres diskriminerende eller hatefulle ytringer offentlig. Å opprette en falsk profil på nett for å oppnå egen vinning eller påføre noen tap / ulempe. Å spre nakenbilder av andre mot deres vilje. (kilde Lovdata) 

Jeg har opplevd alt sammen. Men allikevel klarer man ikke å finne de som har gjort det, straffe folk for handlingene sine eller å minske hatet.

I mine øyne har ikke politiet verken kunnskap eller kapasitet nok til å ta de som utfører disse handlingene, selv om jeg vet at mange gjør sitt beste. For jeg sitter med en følelse av at man kan gjøre akkurat hva man vil på nettet, fordi det er så vanskelig å ta deg. Du kan drapstrue, du kan true med voldtekt og du kan trakassere noen, og alle er enige i at det er ulovlig. Men hva så? 

I min sak der jeg har anmeldt trusler venter politiet på en ip-adresse fra Google, og de har en ventetid på 180 dager og det er ikke sikkert at man da får ip-adressen. Politiet har også hele tiden fortalt meg at saker som min er ekstremt vanskelige, og at det er vanskelig å finne noen. 

I min sak som går i Sverige der jeg har anmeldt et overfall jobber fortsatt politiet med DNA-saker fra mai. Jeg ble overfalt i september. Politiet forteller at de har store problemer med bemanning, og at det blir vanskelig å finne DNA etter så lang tid. Det betyr at overfallsmannen høyst sannsynlig går fri. 

I min sak der jeg har anmeldt spredning av et nakenbilde tatt i garderoben på Elixia har politiet lovet meg at saken skal bli prioritert, men at de kommer til å bli svært vanskelig å finne ut av. 

Jeg vet at de fleste trusler som regel forblir trusler, men når noen drapstruer deg, så går man automatisk og ser seg en ekstra gang over skulderen. Man blir skeptisk til mennesker. Man trekker seg unna situasjoner. Man blir redd. 

Og det må jeg bare fortsette å være. 

Jeg vet at jeg antakeligvis aldri kommer til å bli overfalt igjen. Men jeg har blitt redd for mørket. Jeg har blitt redd for å gå alene. Jeg har blitt redd for å være alene hjemme. Jeg har blitt redd for å treffe mennesker ute som jeg ikke kjenner. 

Og gjerningsmannen går fri. 

Jeg vet at jeg antakeligvis aldri kommer til å bli utsatt for spredning av nakenbilder igjen. Men det har allerede skjedd, og den krenkelsen unner jeg ingen. Jeg er skeptisk til å skifte foran andre mennesker. Jeg tviler ekstremt på min egen kropp, mine egne følelser og mitt eget hode. Jeg er ofte sint og fortvila. 

Og skaden har allerede skjedd. 

Men hva nå? Det er jo jeg som offer som har det verst og det er jeg som offer som må ta konsekvensene. 

Jeg vil forresten takk Nora i NRK P3 som har satt ord på situasjonen min HER. 
 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty