Hver fredag deler jeg et nytt innlegg i min sex og singelliv-spalte. Det er SÅ mye jeg trenger å prate om, så mye jeg ikke skjønner og så mye jeg har på hjertet. Det er så mye jeg ikke kan forstå når det kommer til kjærligheten og det er så mange ubesvarte spørsmål! Det virker som at singellivet er et konstant spill, og jeg blir aldri klok på spillereglene eller på hva som kreves. Ja, også er det ganske mye jeg har gått lei og som jeg ikke kan forstå meg på – Som hvert fall jeg syntes vi burde prate om! Er vi for kravstore, hva forventes det egentlig av oss og er det innafor å ligge på første date eller er det ut?
Noe sier meg at de aller fleste av oss har fått en melding fra en person vi er interessert i der vi kun har sittet og ventet på at sekundene skal gå, før vi åpner den opp og svarer. Ja, for vi må jo liksom være litt kostbare og late som at vi har viktigere ting å holde på med. Ikke sant?
Lite er så nervepirrende som å vente på svar fra en person man liker. Du vet når man sender noe man gjerne vil ha svar på, når man har sendt noe man gjerne ønsker bekreftelse for eller når man bare ønsker å høre fra personen. Det kan klø i hele kroppen etter svar og selv kan jeg koble ut resten av verden fordi jeg er så spent. En gang mistet jeg faktisk bussen fordi jeg satt og ventet på at personen i den andre enden skulle svare. Jeg satt kun og fokuserte på om han hadde åpnet meldingen min og jeg gikk glipp av at bussen bare suste forbi meg. Hurra! Det er ikke på lista over mine stolteste øyeblikk. Ikke var det verdt det heller for så vidt, for det ble aldri noe av.
Men, uansett!
Jeg har selv fått en melding fra et crush og ventet med å svare, kun for å virke litt hard to get. Ja, jeg har gjort det flere ganger. Mange ganger faktisk. Når jeg skriver det nå så blir jeg nesten flau, for hva er det jeg egentlig prøver på når jeg holder på sånn? Hva er det vi prøver på? Prøver vi å late som at vi er mer spennende enn vi egentlig er? Prøver vi å late som vi egentlig ikke er så interesserte? Prøver vi å late som at det ikke er så viktig for oss? Til tross for at det for oss, der og da, kanskje egentlig er det viktigste i verden?
Det er som at det er et spill jeg egentlig ikke skjønner meg på og hvorfor i alle dager må vi late som så mye?
Hvorfor later vi egentlig som at vi ikke er så interesserte? Kan vi ikke egentlig bare gå rett frem, si det som det er, uten å ta så mange omveier, skape så mye usikkerhet og late som? Eller er det obligatorisk at man må gå med hjerte i halsen, vente på svar, vente med å svare og late som at man holder på med noe annet?
Jeg skjønner at det kanskje er for mye å be om, men det hadde jaggu vært deilig om vi bare kunne sagt til som det var, droppa å gå rundt grøten og være litt rett-frem.
Jeg tenker hvert fall at hvis man liker en person så godt at det kjennes ut som at man holder på å eksplodere, så får man jaggu si det. Det å spille «hard to get» er jo egentlig bare manipulerende og meningsløst. Er det personen du skal leve resten av livet ditt med, så funker det dårlig å ikke være tilgjengelig og på. Da kan man jo fort misse hvem som skal hente i barnehagen og hvem som skal handle inn middag. Hehe, neida. Men du skjønner.
Hva mener du?
// Marty
