God lørdag! I dag våknet vi til sol i Norrköping og jeg kan nesten ikke huske sist jeg har sett sola. Det hadde faktisk snødd litt i natt, så nå er det veldig koselig ute. Det har vel nesten ikke vært minusgrader her nede en eneste gang siden vi flyttet hit, men nå er det faktisk det.
For første gang på veldig lenge har C og jeg funnet en dag der han og jeg kan finne på noe. Jeg kan faktisk ikke huske sist han og jeg hadde mulighet til å dra et sted, finne på noe og bare være sammen. Vi satt oss akkurat i bilen på vei mot Stockholm og jeg gleder meg skikkelig.
Stockholm ligger bare en kjøretur unna Norrköping, så det er helt supert. Jeg var jo i Stockholm i mai, da jeg og mamma også tok turen for å sjekke forholdene i Norrköping før vi flyttet hit og nå kribler det nesten i magen etter å komme tilbake. Hvorfor aner jeg faktisk ikke.
Flere av de på laget til C har bodd i Stockholm tidligere og de har kommet med masse tips til hva vi burde bruke dagen til, så vi har planen klar. Kanskje vi flytter til Stockholm snart selv? Hvem vet? Jeg kjenner faktisk at jeg savner Oslo om dagen, så jeg har et lite håp om at det blir litt bedre etter å ha tuslet litt rundt i gatene i Stockholm.
Nå skal jeg finne frem solbrillene mine fra veska, sette på litt digg musikk og nyte. Jeg håper alle får en finfin lørdag!
Hey og god fredag! Jeg har akkurat tatt meg en dusj og hoppet i joggisen. Faktisk skulle jeg snart egentlig sittet i en debatt på NRK her fra Norrköping om “skjønnhets-spons” som pushes på bloggere og deres lesere. Det betyr altså sponsede produkter i form av utseendeforandringer og hvordan vi velger å håndtere det og ikke minst fronte det for våre følgere.
Jeg fikk jo, som kanskje noen husker er forespørsel fra et firma for noen måneder siden. Der fikk jeg tilbud om gratis behandling av juvederm (altså større lepper) mot reklamering på bloggen min. Jeg takket nei og lurte på hva firmaet tenkte på. Dette valgte (ekstremt dyktige) Kadra Yusuf å nevne i en artikkel i Dagsavisen i dag, med tittelen “De farlige reklamebloggerne”, der hun hadde et ønske om at 2018 er året vi bør ta bloggere og kroppsindustri-bransjen på ramme alvor.
For en ting er hvordan vi bloggere velger å pushe utseendeforandringer og skjønnhetsprodukter på våre følgere, men en annen ting er faktisk bedriftene som faktisk legger gratis muligheter til å gjøre dette i fanget på bloggerne. Et ikke det helt fucked up?
Jeg mener ja.
Cash is king, det er sikkert og visst.
Jeg diskuterer dette gjerne for alltid, men dessverre var det ingen motpart som ville stille. Altså, en person som er uenig med meg og Kadra. Det er kanskje ikke så rart, for hva skal man egentlig stille opp med å si? At man syntes det er greit at kids for oppfordringer om å fylle leppene sine og at de selv gir etter for presset? På mange måter så er det ikke barebare å være blogger heller. Sånn alt i alt.
Jeg har så mye på hjertet om akkurat dette, så se ikke bortfra at det kommer et innlegg om det i nærmeste fremtid.
Nå skal jeg klappe igjen macen og lage litt middaaag! God helg:):)
Dette var noen ord jeg egentlig aldri trodde at jeg skulle skrive, men nå har jeg jaggu gjort det. Jeg kom over et innlegg av Andrea Sveinsdottir tidligere i dag der hun skrev at hun blir kontaktet av mennesker som føler seg for tjukke til å trene på treningssenteret. Samtidig så kom jeg over innlegget til Anne Brith der hun var frustrert over at folk reagerte på at hun sa hun slanket seg og at det ikke er hennes skyld at folk blir syke.
Jeg vil derfor skyte inn noe. For vi bloggere og influencere har et enormt ansvar. Vi har ansvar for hvilke signaler vi sender ut og hva vi ønsker å fronte. Vi tar valg om vi vil fronte en versjon av oss som overhode ikke er naturlig, vi tar valg om vi ønsker å fronte en hverdag uten problemer, vi tar valg om vi ønsker å fronte viktige temaer, vi tar valg om vi ønsker å være gode forbilder og vi tar valg om hvem vi ønsker å være.
På lik linje som de som leser, følger og ferdes eller i samfunnet også tar valg. For vi er nødt til å slutte å legge alt ansvaret over på andre og vi er nødt til å begynne og ta litt ansvar selv. Jeg er sterk uenig hvordan flere bloggere og influencere operer, og skulle aller helst sett at enkelte kastet inn håndkleet fordi de kun gir rævva selvbilde til unge mennesker.
Samtidig så er det faktisk min egen oppgave å skjerme meg selv fra det hvis det påvirker meg negativt. Vi har selv ansvar for at vi har det bra og vi kan ikke risikere vår egen helse med å legge det ansvaret i andre sine hender.
Personlig har jeg tatt er bevisst valg på å ikke skrive noe om slanking, vekt eller mat, rett og slett fordi jeg ikke finner det interessant for noen andre enn meg selv. Men jeg er også en helse jeg må ta vare på. Jeg har lyst til å leve best lengst mulig, jeg har lyst til å være frisk, jeg har lyst til å ha det bra og jeg har lyst til å ha overskudd – Og da må jeg ta ansvar for egen helse. Om det er å gå en tur hver dag, meditere, spise salat til lunsj, danse eller å bokse så er det opp til meg, så lenge jeg tar ansvar for meg selv og min egen helse.
Mitt beste tips er å logge av! Slutt å følge de menneskene som ikke gir deg noe. Slutt å lese artikler som kun gjør deg deppa. Slutt å tro at det er noe feil med deg. Ta ansvar for deg selv!
Det er lov til å trene, spise sunt og ville gå ned i vekt, samtidig som det er lov til å la være. Vi må ta ansvar sjæl!
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs Stem gjerne på meg på til Vixen Influencer Awards HER.
Fra sofaen. Joggebuksa. Dotten. Og ja, you name it. Hehe. Akkurat nå sitter jeg i sofaen og jobber litt. C har på hockey på TV-en som vanlig og vi har middag i ovnen. Faktisk så lyver jeg litt, for jeg har jeg brukt den siste timen til å skrolle meg gjennom diverse nettbutikker i et desperat forsøk på å finne et par fine sko til TO!!!! antrekk. Vi snakker heller ikke om hvilke som helst antrekk… Vi snakker om antrekkene til Vixen Influencer Awards og Kjendisgallaen. Har du hørt på makan eller?
Jeg får faktisk helt bakoversveis og lurer egentlig på om det er lov til å stille i joggisen jeg altså. Jeg har sånn cirka kontroll på hva jeg skal ha på meg, men mangler sko (lyver nå også, for jeg har sko. Vil bare ha noen andre). Jeg lurer på om andre mennesker stresser så fælt som det jeg gjør. Men sånn holder jeg jo nesten alltid på! Jeg fremstiller kanskje meg selv som ganske så kul og rolig på den fronten, men det er altså (nesten) bare tull. Nesten. Jeg vet jo egentlig at det i utgangspunktet ikke spiller noen som helst rolle, jeg bare føler at alle de andre er så mye kulere enn meg.
Uansett, jeg har fått totalt dilla på Broen og er i himmelen for at NRK endelig har publisert sesong 1 og 2. Det begynner forresten ny sesong av Criminal Minds i dag for de andre som digger sånt.
Middagen har antakeligvis forresten brent seg, for ingen har reist seg opp for å sjekke den.
Ed Sheeran over høyttaleren, en hund som sover i hjørnet og roser i kinna. Det beskriver egentlig situasjonen nå ganske så godt.
C har veldig lyst på hund, men det er altså ikke vår hund. Egentlig er jeg litt redd for hunder, men Molly, som hunden heter er så liten og søt at det ikke er noe problem. Jeg passer henne for et av de andre parene her nede, og forsøker å si ja når jeg kan. Annalisa, som eier hunden har en jobb der hun ikke kan ta hun med og han spiller jo hockey så det sier seg vel kanskje at hund egentlig ikke er det enkleste.
Hils på denne snella a. Og ikke spør om rase, for det aner jeg ikke!!!! Men, jeg er forelska. På ekte.
C maser støtt og stadig om hund og han har egentlig sagt at et av målene hans med 2018 er å skaffe en hund men det kommer faktisk ikke på tale. Grunnen er så enkel som at jeg vet at det er jeg som må ta ansvar for den og sånn ting er nå så er jeg faktisk ikke interessert. Jeg høres kanskje veldig kjip ut, jeg vil kunne hoppe på et fly, bli hos venninner så lenge jeg vil og kun ha ansvar for meg selv sånn ting er nå.
C har jo ikke mulighet til å ta vare på en hund når han lever sånn som han gjør, og dermed blir det er klart nei. Men kanskje en gang i fremtiden? Det er uansett nok av hunder å låne her vi er nå, haha!
Jeg er alene hjemme i kveld og skulle ha dusjet for flere timer siden, men jeg gjør alt annet. Jeg surrer rundt, hører på musikk, jobber litt og finner liksom ikke helt roen. Jeg tenkte jeg skulle lage taco til middag og forhåpentligvis sette meg ned med boka mi å lese ferdig den.
I går fikk jeg kjeft fordi jeg skrev at jeg bemerket han som satt på spinningsykkelen bak meg pusta tungt. Til tross for at jeg bemerket at det gikk helt fint hvis det var det som fikk han gjennom treningsøkta.
Så jeg har en bønn for 2018 og det er at folk skal få seg litt humor og ironi – Og ikke ta seg nær av alt. Jeg digger å kødde, men det er vanskelig når folk skal kikke på alt mulig og skape egne små bagateller. For når jeg skriver at jeg bemerka pustinga til en som trente bak meg behøver vi ikke å lage en støttegruppe for de tungpustede på trening.
Det er så mye vi kan la oss krenke av! Det er så mye vi kan reagere på! Det er så mye vi kan bli sinte for!
Vi kan reagere på at barn blir seksuelt misbrukt. Vi kan reagere på at det foregår dyremishandling. Vi kan reagere på at bloggere deler ut rabattkoder for at kidsa skal endre på seg sjæl. Vi kan reagere på at flyktninger drukner. Vi kan reagere på at politikere seksuelt trakasserer.
Vi må bare disponere reaksjonene våre litt.
For jeg kan la meg krenke av at jeg ikke er like digg som Kylie Jenner.
Jeg kan la meg krenke av at det var en ulv på melkekartongen (i noen uker).
Jeg kan la meg krenke av at julenissen fremstilles som tjukk.
Jeg kan la meg krenke av at DNB bruker tilfeldige ord som bekreftelses referanse.
Eller så kan jeg puste med magen og bruke energien min på noe viktig.
Som krig, elendighet, urettferdighet og ekte problemer.
Selv bommer jeg av og til, men da prøver jeg å innrømme det – Selvom det sårer stoltheten min.
#Laossikkekrenkes
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs Stem gjerne på meg på til Vixen Influencer Awards HER.
Like sikkert som at vi trer inn i et nytt år 1.januar er det at artiklene som skal gjøre deg til et bedre menneske dukker opp. Artikler som forteller deg om hvordan du kan kjappe deg ned i vekt, artikler som forteller deg hvorfor du får hengepupper (og hva du må gjøre for å slippe det) og artikler som skal gjøre deg topptrent på tre uker.
Det er for så vidt fint at vi har fokus på helse og trening – For det er ingen hemmelighet at det er bra for oss. Det jeg derimot ikke syntes er så fint er når vi eksponeres for at “hey du er for tjukk”-reklamer og sånn løser du problemet og at det popper opp illustrasjoner av mennesker som sakte men sikkert går ned i vekt på Facebook… Sånn uten at vi egentlig har bedt om det. Lillesøsteren min på 14 år blir nemlig også eksponert for disse reklamene, og hun behøver de HVERT FALL ikke.
I går poppet det opp slankepiller når jeg var inne på en av landets nettaviser. Eller, det sto jeg ikke slankepiller, men det var piller som skulle “kickstarte” mitt 2018 og få meg tilfreds med min egen kropp. Som at noen piller gjør meg tilfreds med min kropp…
Jeg ble også vitne til en reklame fra en de klinikkene som forteller meg at de vil hjelpe meg å fjerne den huden og fettet jeg ikke behøver.
Det jeg egentlig irriterer meg over er at dette med kropp og vekt blir et synonym med lykke og det å ha det bra. For selv om jeg trener vel og ofte selv, så er det ekstremt mye annet som også gjør at jeg er glad og fornøyd.
Jeg mener at folk skal få holde på som de vil, trene så mye de vil og trøkke i seg så mye dritt de bare vil. Det eneste er at jeg ikke syntes at dette skal være det viktigste i livet og at vi skal gå rundt å jage etter et ideal i stedet for å kanskje lære oss å trives i den situasjonen vi er i.
For det er så mye viktigere å smile fordi du er glad. Det er så mye viktigere å danse fordi du har hatt en fin dag. Det er så mye viktigere å synge fordi du er forelska. Det er så mye viktigere å le fordi noen forteller deg noe morsomt. Og det er så mye viktigere å være tilfreds med deg selv, enn å konstant krige mot deg selv. Telle kalorier. Herje med målebånd. Være sulten og være sur.
Jeg blir hvert fall dødssliten av det.
Egentlig har jeg lyst til å si at vi skal drite i nyttårsforsettene våre, og ikke fordi folk ikke skal få lov til å trene, komme i bedre form eller bli mer tilfreds med seg selv, men fordi det er like viktig å ta vare på seg selv både fysisk og psykisk i september som det er i januar når det såkalte ribbefettet skal av. Og ironisk nok så tror jeg de fleste av oss forbinder nyttårsforsettene med noe som er godt glemt i februar.
Jeg lover å klappe i hendene til de som skriver at man skal løpe til man får roser i kinnene, at man skal danse edru en kveld og ta det som en treningsøkt og at man kan leke seg i form med å spille fotball med gode venner. Uten en app som forteller deg hvor godt du ligger an og hvor mye middag du kan spise.
Nå skal jeg ut å gå meg en tur med den kroppen jeg har, fordi det er godt for både kropp og sjel. Året rundt.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs Stem gjerne på meg på til Vixen Influencer Awards HER.
I dag er bloggen min 2 år gammel. På en måte så høres det mye ut, men på en annen måte så høres det ikke ut som noen ting. I dag har jeg litt blandede følelser, og på den ene siden så burde jeg feiret og men på den andre siden så vet jeg ikke om det er riktig.
Jeg har utviklet meg mye som menneske de siste 2 årene. Jeg har prøvd meg frem, jeg har bomma, jeg har truffet blink, jeg har lært mye og jeg har klart ting. Jeg har møtt motstand, truffet fine mennesker, blitt inkludert og fått en enorm erfaring.
Det å blogge er ikke barebare. Eller jo, det er på en måte det. For det handler om å skrive og dele, men det handler også om å by på seg selv og om å finne godt innhold. Samtidig er det en jobb der du må prestere hver eneste dag. Og det er vanskelig. For plutselig var ikke blogg et sted der jeg bare kunne skrive hva jeg ville. Plutselig var blogg et sted der alle hadde en mening om meg og et sted der jeg hele tiden må hige etter anerkjennelse.
Jeg byr på meg selv stadig vekk og til tross for at jeg er personlig så forsøker jeg å unngå at ting skal bli for privat. Jeg har valgt å dele det meste av det som har hendt det siste året – Til tross for at jeg kanskje ikke egentlig har håndtert det selv først. Vi kan sikkert diskutere om det har vært lurt, men for meg så har det føltes riktig og jeg står for de valgene jeg har tatt.
Samtidig så plager det meg hvordan jeg føler meg fanget i bloggbobla. Det plager meg hvordan jeg føler at jeg forandrer meg selv for at folk skal like meg. Det plager meg hvordan jeg hele tiden higer etter noe som i utgangspunktet ikke betyr noen ting for meg.
Jeg vil blogge fordi jeg liker å dele, fordi jeg har sterke meninger og fordi jeg på en eller annen måte finner det viktig. Som at det er større enn meg sjæl på en måte. Rett og slett fordi det hjelper noen.
Jeg vil ikke blogge fordi det kun er en jobb. Jeg vil ikke blogge fordi jeg føler at det forventes av meg. Jeg vil ikke blogge fordi det er et krav. Jeg vil ikke blogge kun for å blogge.
Jeg utvikler meg stadig og jeg forandrer meg. Det hender jeg forandrer mening og det hender at jeg tar feil. Og akkurat nå føler jeg meg innhentet av det at jeg hele tiden må være politisk korrekt. Jeg må hele tiden si de riktige tingene, og jeg hater det.
For det er faktisk ikke meg. Og alt dette har gjort meg redd på en måte.
Her om dagen sa jeg til og med til en venninne at jeg vurderer å ta fettsuging. Altså. HVA FAEN! Grunnen er så enkel at jeg har mulighet til det og fordi jeg ikke føler meg som mange de andre bloggerne. De med store pupper, opererte midjer og utseende som alltid er perfekt. Fordi jeg tror at jeg hadde blitt lykkeligere av det. Når jeg skriver det nå så forstår jeg hvor dumt det høres ut, men når jeg ser meg selv i speilet så høres det ut som noe av det lureste jeg kan gjøre.
For det er som om jeg glemmer meg sjæl og hva jeg står for i denne overfladiske bransjen. Og jeg er mer opptatt av at folk skal like meg enn at jeg skal like meg selv.
Jeg vil at bloggen min skal være et sted der folk kan diskutere, der folk kan føle seg litt bedre, der folk kan lese morsomt innhold, der folk kan lese ting de kan kjenne seg igjen i og et sted folk ønsker å anbefale for andre.
Nå har jeg lyst til å finne litt tilbake til den gode greia, og hvis ikke jeg klarer det så får jeg finne meg noe annet å drive med.
Også skal jeg slutte å være så forbanna redd.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs Stem gjerne på meg på til Vixen Influencer Awards HER.
I dag er jo bloggen min to år gammel. Det som har skjedd de siste årene er helt fjernt å se tilbake på, rett og slett fordi mye av det nærmest kjennes uvirkelig.
Noe av det kuleste som har skjedd de to siste årene er at jeg turte å satse. Jeg hadde egentlig aldri satsa med begge bena før, før jeg valgte å slutte på videregående. Jeg sluttet ikke på videregående for å satse på bloggen min, men jeg sluttet fordi jeg på mange måter ikke fiksa det lenger og fordi det for meg finnes andre måter å fullføre den på.
Den dagen jeg sluttet så lovte jeg mamma og pappa at jeg skulle gjøre noe, finne på noe, skape noe og leve. Eller lest med andre ord: Ikke sitte på rævva.
Og det har jeg klart, og det er helt sinnsykt.
Av og til så hadde det faktisk vært godt å sitte litt på rumpa, men alt som skjer i stedet for det er faktisk ganske så mye kulere.
August 2016 signerte jeg med Mediehuset Nettavisen (som var SUPERSTORT) og fra og med i dag er jeg ikke lenger der. Egmont har kjøpt opp blogg.no, Side2 og Side3 (og da også min blogg), og jeg er dermed nå under Egmont i stedet for. Eller egentlig liker jeg ikke å si under, for de gir meg ingen ordre eller bestemmer på noen som helst måte. Men, vi skal samarbeide, vi skal skape og vi skal utvikle oss sammen – Noe jeg gleder meg VELDIG til. Bloggen min er og kommer til å fortsette å være det den er (hvis ikke bedre), og den kommer til å fortsette å være selvstendig.
Hvis jeg skal være helt ærlig så vet jeg ikke helt hva som skjer fremover, men jeg kan hvert fall love mye spennende, mye godt innhold og mye fjas fra denne kanten. Egentlig er det bare å sparke fra og ønske 2018 velkommen!
Husk gjerne å stemme på meg (3 kategorier) til Vixen Influcencer Awards HER og til Årets Influencer på Se og Hør sin kjendisgalla HER.
Nesten rett etter at rakettene hadde tatt slutt på nyttårsaften bestemte jeg og en venninne oss for at vi skulle ta taxi hjem.
Vi ringte til hvert eneste taxiselskap og fikk beskjed om at alle selskapene var opptatt og at det var godt over en times ventetid. Vi bestemte oss derfor for å ta bena fatt og begynte å gå hjemover. Kun etter noen minutter kjørte det er tom taxi forbi oss. Vi veivet derfor med armene og taxisjåføren stoppet. Han tilbød seg å kjøre oss hjem og vi hoppet gladelig inn og var storfornøyde for at vi slapp å gå.
Det tok ikke mange minuttene før taxisjåføren inviterte oss med på en fest. Vi takket pent nei, men han ga seg ikke. Han sa at han hadde noen kompiser som ville likt å møte to søte jenter som oss. Når vi takket nei for fjerde gang begynte taxisjåføren å bli sint, og det var da jeg la merke til at takstometeret ikke gikk.
Hendelsen skjedde i Sverige og taxisjåføren bet seg ekstra merke i at jeg snakket norsk. Han sa at vi måtte holde sammen og tok tak i armen min, for også påpeke at vi var innvandrere begge to. Jeg trakk armen min tilbake, også begynte han å stryke meg på låret. Jeg ba han slutte, men da sa han at vi damer var så sure og at vi måtte finne oss i såpass.
Taxisjåføren fortsatte og etter litt ba jeg og venninnen min han om å stoppe, noe han gjorde. Men han holdt dørene stengt så vi ikke fikk kommet ut av bilen. Han fortalte oss da om hvor godt vi hadde hatt av en omgang med kompisene hans, om hvor godt vi hadde hatt av litt ordentlig mannfolk og om at vi hadde hatt godt av å la kompisene hans knulle oss i bedre humør.
Venninnen min truet da med å ringe politiet, og da slapp han oss av med en beskjed om at han håpte at vårt nye år kom til å bli horribelt.
Jeg var veldig glad for at jeg ikke var alene i denne situasjonen, for da vet jeg faktisk ikke hva som hadde skjedd. Det som egentlig skremmer meg mest er at det finnes mennesker som dette og mennesker som oppfører seg på denne måten. Og det irriterer meg kraftig at personer som han i taxien ødelegger for andre i sitt yrke, som faktisk er veldig dyktige i jobben sin. Det å ta taxi burde på mange måter være det tryggeste i hele verden.
Jeg kjenner at jeg er rimelig lei av at man blir behandlet sånn som dette, og at man ikke kan ferdes rundt omkring uten å bli utsatt for denne typen oppførsel. Faktisk så er jeg drittlei.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs Stem gjerne på meg på til Vixen Influencer Awards HER.
