(Tok forresten et bilde der hun smilte, i og med at de fleste medier lagde hun til en stor og stygg ulv med et bilde der hun ikke smilte – For en flott dame)
Det er vel nesten umulig å ikke ha fått med seg dette antrekket fra kongeparets 80-års feiring tidligere i uken. Medier og kommentarfelt har rast, og flere har utropt at dette var en skandale. Jeg skal innrømme at jeg har tenkt mye på det. Jeg har også diskutert det med flere, og mange mener at det ikke er anstendig kledd, et argument jeg for så vidt kjøper. Samtidig så er det jo ironisk at Desiree Kogevinas får så mye oppstyr rundt denne kjolen fordi hun ikke hadde på seg BH, mens svenske prins Carl Phillip som står ved siden av heller ikke har på seg BH. Og det er ingen som har snakket om det.
Det er utrolig hva vi klarer å lage nyheter om, og dama er jo flott. Media er eksperter på å seksualisere pupp.
Er det ikke på tide at pupp får være pupp? Jeg syntes faktisk det er sinnsykt kult at hun gjorde som hun gjorde.
Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Forrige helg dukket spørsmålet om jeg kunne kjøre opp. En venninne sendte meg melding og lurte på om ikke jeg kunne hente henne når hun skulle hjem, i og med at jeg garantert var edru. Hun spurte, fordi hun visste at jeg var hjemme. Fordi hun var nødt til å komme seg hjem. Fordi hun ikke ville ende opp hos eksen sin. Fordi hun bare måtte ha det gøy.
Jeg svarte nei. Mye fordi jeg var litt skuffet for å ikke bli invitert dit hun skulle, i og med at jeg kjente alle andre som var der. Men mest fordi vi ikke har snakket med hverandre på snart et halvt år.
Halv fem natt til lørdag ringer hun. Hun er godt beruset og vil hjem. Tankene flyr gjennom hodet mitt. Er det dårlig av meg å si nei nå? Er det uansvarlig? Jeg vil jo ikke at hun skal ende opp hos eksen sin. Faen, så trøtt jeg er. Det er dårlig gjort av henne. Tenk om hun fryser. Jeg orker ikke kjøre to timer nå.
Hun forteller at foreldrene har drukket, og at de ikke kan hente. At hun ikke vil ende opp hos eksen sin og at hun ikke har penger til taxi. Hun sier at hun er full og at kvelden sugde.
Jeg sitter dermed og føler meg som den siste løsningen i verden. Som den nyttige idioten. Hun som alltid stiller opp og kjører utakknemlige venner midt på natten.
Jeg svarer nei.
Jeg står opp klokken syv for å dra på jobb selv og stiller meg spørsmål om det var uansvarlig av meg. Jeg sender hun melding og spør om hun kom seg hjem. Noen timer senere svarer hun at hun fikk tak i en taxi allikevel. Jeg spør hvor hun fikk pengene fra, og hun svarer smilefjes.
Og min dårlige samvittighet forsvinner.
Du må ikke misforstå meg, for jeg stiller selvfølgelig opp. Men er det egentlig min oppgave å stille opp gratis, midt på natten for en som jeg egentlig ikke har noe kontakt med? Jeg oppfatter jo at den eneste grunnen er at hun må hjem, og at hun driter i meg. At hun bruker meg, for å komme seg hjem?
Eller, burde jeg stått opp og kjørt henne i to timer, gratis?
17.mai nærmer seg med stormskritt og jeg skal ærlig innrømme at dette er det første året jeg oppriktig gleder meg til den store dagen. Som liten sov jeg nesten ikke dagene før 17.mai, og jeg sluknet altfor tidlig på selve dagen. Det var så mye som skjedde, så mange sommerfugler i magen og en vanvittig glede knyttet til feiringen. På et tidspunkt så forandret mye seg, og sommerfuglene forandret seg til en tung klump. Plutselig følte jeg at jeg var den personen i hele landet som hadde det verst, dårligst og som hadde færrest mennesker å være sammen med. Jeg oppfattet at alle andre hadde det mye kulere enn meg.
For 2 år siden fikk jeg faktisk så panikk at jeg måtte rømme fra toget, og jeg sov resten av dagen.
Alt handler rett og slett om at jeg føler at alle andre har det så mye bedre, at alle andre har mange flere å være sammen med og så mange flere invitasjoner.
I år har jeg tatt totalt avstand fra forventingene, hvert fall så langt det lar seg gjøre. Jeg har valgt å gjøre noe helt annet enn jeg vanligvis pleier, og jeg har valgt å legge forventingene til hvordan jeg burde ha det og burde gjøre til side.
Dessverre, så vet jeg at det er altfor mange som føler det sånn som jeg gjør. Jeg har derfor lyst til å si at hvis du er i Skien, Larvik eller Porsgrunn, så er du hjertelig velkommen til å se på 17.mai toget med meg, ha pølse-konkurranse og synge nasjonalsangen for alt det er verdt. Jeg kan garantere deg at det blir veldig hyggelig, det blir nok ikke feiringen med mest champagne og sprell, men jeg tror det kan bli ganske så bra.
Jeg gleder meg og jeg håper du får en fantastisk feiring, på din helt egen måte. Og hvis du føler at du ikke er invitert eller inkludert – Husk at du ikke er alene. Det er ingen andre enn oss selv som lager forventinger og forhåpninger – Og Instagram er fake. Det finnes faktisk ingen oppskrift på hvordan man feirer 17.mai.
For min del må vi gjerne starte dagen med å gå en tur i skogen!
Hey partypeople. Jeg håper dere har det fint! Herregud for en rar dag det har vært idag. Du lurer sikkert sykt på hvorfor jeg har den tittelen jeg har på dette innlegget, og grunnen er at jeg bare MÅTTE prøve og lage en så dramatisk overskrift, hehe. Jeg ser at så mange skriver slike overskrifter, og jeg blir like skuffet hver gang jeg klikker inn for å lese. C var med gutta tidligere i kveld, så jeg kokte meg pølser til middag og så på gårsdagens episode av Stian Blipp Show. Det er faktisk første gang jeg ser det, og jeg likte det veldig godt. Jeg måtte se når Grunde skulle løpe maraton, haha! Det er rett og slett ikke noe mer spenstig enn som så.
I dag har jeg fikset neglene mine, spist en halvdårlig wrap, vært i møte og bare surret. Med andre ord, en sinnsykt lite produktiv fredag. Men HEY, sånn er det vel av og til. Nå skal jeg se på min nye favorittserie før jeg skal legge meg. Sorry hvis jeg skuffet deg med tittelen.
Men fikk du forresten med deg DETTE innlegget? Det kan jeg love at ikke skuffer deg, hehehe.
I går kveld satt jeg og skulle klikke hjem noen bikinier til en etterlengtet sommerferie som er om en liten stund. Jeg søkte på diverse nettsider, men endte opp med å ikke bestille meg en eneste en. Det samme skjedde da jeg gikk i noen butikker dagen før.
Du lurer kanskje på hvorfor. Sannheten er at mange av de ikke hadde over størrelse 38, og de fleste nettsidene skrev at det var utsolgt. Den andre sannheten er at jeg ikke på noen som helst måte klarte å relatere meg til de som hadde på seg bikiniene. Jeg følte meg bleik, svær og ekkel.
Jeg har til gode å se noen som fremstiller modellene sine ekte, uretusjert og gjenkjennelig. For hvor mye av det gjenspeiler egentlig virkeligheten? Jeg snakker ikke om vekt, eller størrelse. For det er så mangt. Og jeg mener vi må slutte og diskutere hvilke størrelser som er rett, eller galt. Jeg snakker om at jeg savner at bransjen gjør det ekte. Jeg savner glade kropper, sunne kropper, mennesker som ler, mager med smilerynker, bleike legger og glødene, rynkete og fregnete fjes. Ujevne bikinilinjer, nuppete armhuler, soleksem og føflekker.
Jeg sier ikke at dette er et fasitsvar på hvordan det burde se ut. For i bunn og grunn så er det KUN min fasit. Men jeg tenkte jeg skulle utfordre noen i bransjen til å tørre og gjøre det samme. Totalt uredigert, levende og ekte. Slutt å gjør alt så sexy, ugjenkjennelig og uekte.
En retusjert vennegjeng som står og ler med trusa opp i rumpa gjør ingenting annet enn å få meg til å føle meg totalt rævva.
La meg føle meg unik, vakker og fin når jeg skal kjøpe meg klær, bikini og undertøy. La meg føle meg akseptert.
Dere har en jobb å gjøre, men jeg har troa!
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
♥ Jeg liker ikke å være alene hjemme. Jeg trives egentlig ganske godt i eget selskap, så jeg tror det har litt med leiligheten kanskje. Nå bor vi jo på bakkeplan, og jeg skvetter jo rundt som en redd hun, haha!
♥ Når jeg skal skrive og/å tenker jeg alltid på engelsk. Da blir det ALLTID riktig. Jeg liker TO hoppe. Skjønner? Genialt, hehehe.
♥ Når jeg først er inne på engelsk… Jeg elsker engelsk og blir ganske brukbar når jeg blir varm i trøya, men er ikke god i engelsk. Jeg tror jeg må flytte til USA og lære meg sikkelig engelsk.
♥ Jeg får panikk hvis jeg har under 50 % strøm på telefonen. Latterlig, haha!
♥ Jeg ELSKER kyllingvinger. Har det faktisk i ovnen akkurat nå. C og jeg spiser aldri kyllingvingene samtidig, for jeg har de inne et kvarter lengre enn han.
♥ Jeg er sinnsykt økonomisk. Akkurat nå om dagen er det nesten litt for ille. Jeg får SÅ dårlig samvittighet hvis jeg bruker penger, helt uten grunn.
Edit: Jeg brukte 250,- kr på noen jævla makroner her om dagen. Angrer fortsatt.
♥ Jeg fikser ikke å (to, heheheh) sove lite. En dag går fint, men går det lengre tid enn det går jeg nesten inn i koma.
♥ Jeg aner ikke hva jeg skal svare når folk jeg kjenner spør om jeg kan gi de shoutout eller om jeg kan reklamere for de gratis. Føler det er uhøflig å si nei, samtidig som jeg ikke bare kan poste masse rart. Hah, vet ikke om det var logisk?
♥ Det er vel ingen hemmelighet at is er noe av det beste jeg vet. Men, jeg kan faktisk ikke huske sist jeg spiste is fra boks. HAHAHA, irrelevant for dere, men en stor sorg for meg.
♥ Jeg irriterer meg over folk som holder på, og som ikke er forelsket. Altså, når jeg møtte C var han det eneste som sto i hodet mitt, og vi kranglet jo aldri?? Jeg føler altfor mange henger seg opp i dårlige forhold og diskuterer i hytt og pine. Skjønner at det selvfølgelig ikke finnes noe fasit svar her, men jeg syntes mange glemmer det å være forelsket. La oss si det sånn; Du merker om du er forelska. Hehehe
I dag har jeg flere blandede følelser i kroppen. I dag har jeg foreløpig ikke klikket meg inn på én nettavis som ikke har skrevet om selvmord. På en rar måte syntes jeg det er bra, ikke fordi tilfellene er mange – Men fordi det er på tide at dette virkelig blir tatt tak i, ristet i og gjort noe med. Det er på tide at vi også fjerner tabuet rundt selvmord.
Jeg vet at mange lurer på hvorfor vi burde snakke om selvmord. Jeg velger å stille et motspørsmål og spørre om hvorfor vi ikke skal snakke om det. Vi har de siste årene snakket om psykisk helse høyt og lavt, og det kan godt diskuteres om det er flere enn nødvendig som har stått frem med psykiske lidelser. Åpenheten vi har opparbeidet er fantastisk, samtidig så har vi noen sorte felt som vi alltid skyr unna. Jeg vet ikke om det er fordi selvmord fortsatt blir ansett som en svakhet hos mange, fordi det er så fjernt, eller fordi det er så vondt.
Fordi selvmord fortsatt er et enormt tabu. Noe vi er nødt til å få slutt på.
Fordi alt for mange ser på selvmord som en svakhet.
Fordi alt for mange ikke tør å snakke om at de har mistet noen grunnet selvmord.
Fordi alt for mange syntes selvmord er flaut.
Og da mener jeg at vi har en lang vei å gå.
Jeg har gått mange år på skolen, og jeg kan ikke huske at vi har snakket om selvmord en eneste gang. Kanskje bortsett fra når en klassevenninne mistet faren sin på ungdomsskolen, da visste alle om det – Men ingen snakket om det. Jeg tror ikke nødvendigvis at det kun er skolen som kan åpne seg opp mer, jeg tror den viktigste jobben ligger hos foreldrene. At den største forbygningen ligger der. For åpenheten rundt selvmord som jeg søker, handler nemlig ikke kun om åpenhet, den handler like mye om forebygging.
Det er på tide at vi drar de sårene temaene som er igjen opp fra mørket. Det er på tide at vi prater om det. Det er på tide at vi fjerner fordommer vi har knyttet opp mot selvmord. Jeg tror nemlig ikke nødvendigvis vi er så bevisste på at vi ikke skal snakke om det, jeg tror heller det handler om at vi ikke har kunnskap, kanskje godt blandet sammen med frykt.
I dag virker som en god dag å begynne, til tross for at det for mange er for sent. Vi trenger informasjon, vi trenger voksne som snakker, vi trenger samhold og vi trenger aksept.
Vi trenger å vite at selvmord ikke er en svakhet, at selvmord ikke er flaut og at selvmord burde snakkes om.
Det handler ikke om at vi skal akseptere selvmord. Det handler om at vi skal akseptere det å ikke ha det bra, at vi skal snakke om fordommer og tanker knyttet rundt teamet.
Jeg tror nemlig det kan redde liv.
Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Jeg og Grunde tok turen for å delta på lanseringen av HOSBJERG i går. Det var altså en SÅ fin kolleksjon.
Ser dere kjolen? Det er sannelig synd jeg ikke skal gifte meg helt enda. For ikke å snakke om kakene på fatet der… De var også rimelig fantastiske. Takk for en finfin formiddag Twinsister Agency & Undorn.
Jeg er vant til å klare alt. Bare jeg gir litt til, så klarer jeg det. Samme hva. Jeg klarer å løpe litt fortere bare jeg gidder, jeg klarer å bli litt tynnere bare jeg gidder, jeg klarer å bli litt deiligere bare jeg gidder og jeg klarer å bli litt bedre bare jeg gidder. Lurer du på hvorfor? Jo, fordi jeg er så flink.
Vær så snill, ikke slutt å lese. Ikke i dag. Du trenger ikke slutte å lese fordi du tenker at; “Nok en sytete ungdom”, du trenger ikke slutte å lese fordi du tenker at; “Dette har jeg hørt før” og du trenger ikke slutte å lese fordi du tenker at “Dette angår ikke meg”. Hvis disse tankene dukker opp hos deg, kan jeg fortelle deg at det er akkurat de samme tankene jeg tenker. Forskjellen er bare at jeg tenker de tankene om meg selv. For hver eneste gang jeg sutrer, så tenker jeg at jeg er sytete. At jeg bare må ta meg sammen. Hver eneste gang jeg kjenner at kroppen sier ifra, så tenker jeg at dette har jeg hørt før, og det pleier jo å gå bra. Når jeg hører om statistikker og tall som omhandler stress, pliktoppfyllende ungdommer og psykisk helse så tenker jeg at dette angår jo ikke meg.
Og jeg hadde kanskje rett, helt til den dagen jeg begynte å være flink på grunnlag av andre sine forventinger – Og helt til den dagen mine beste egenskaper ble min største fiende.
For min del handler det om at jeg måler min verdi i resultater. Dette betyr at dårlige resultater er lik dårlig verdi. Gode resultater betyr god verdi. Jeg er så bevisst på det selv, samtidig så vet jeg ikke hvem jeg er uten. For min del hjelper det ikke med en beskjed om at jeg må skjerpe meg, roe meg ned og at det ikke er så viktig. Det føles nemlig som om jeg ikke er verdifull hvis jeg ikke presterer.
Det å være så kalt “flink pike” er på en måte egoistisk. Det er egoistisk fordi hvis ikke jeg er bra nok, får ingen andre det bra heller. På grunn av akkurat dette forsvinner kanskje fokuset bort fra det som faktisk betyr noe, og jeg er livredd for å gå glipp av livet. Gå glipp av kjærlighet. Gå glipp av glede. Gå glipp av klemmer. Gå glipp av å akseptere. Jeg er nemlig mer redd for å ikke fortjene kjærlighet. Ikke fortjene glede. Klemmer og aksept.
Jeg har ikke et fasit svar på hvorfor jeg føler det sånn som dette, og i bunn og grunn vet jeg at jeg utsetter meg selv for noe som er totalt unødvendig. Men jeg ønsker å be om at de som kaller meg “flink pike” slutter. Jeg tåler det nemlig ikke. I mine øyne er jeg ikke flink. Ikke flink nok. Flink eksisterer egentlig ikke.
Jeg er selvutslettende og ikke selvsentrert. Du må nemlig ikke tro at jeg kun bryr meg om å prestere, for det går helt fint å ikke gjøre det. Da fortjener jeg det ikke. Men! Du får ikke sitte igjen å tro at løsningen er å dra ut, drikke øl og møte mennesker, for hvis det hadde vært fasit svaret skulle jeg gjerne gjort det hver eneste dag. Det er nemlig sånn at uansett hva det gjelder, så handler det om å være best. Best i å ha det verst, best i å ha det best. Det spiller ingen rolle. Det er ingen konkurranse mot noen andre enn meg selv.
Jeg vil ikke være “flink pike”, for det å være det suger. Det blir som en merkelapp du aldri blir kvitt, og det er på tide at vi klipper i stykker den lappen.
Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: Martinehalvs
Grunde og jeg snakker mye sammen, og vi henger mye sammen. Av en eller annen grunn dukker alltid spørsmålet om vi er et par opp når vi møter folk ute. Jeg oppfatter nesten at det er en selvfølge for folk at vi er sammen fordi vi henger sammen og gjør ting sammen. Vi ler alltid, for i våre øyne er det totalt fjernt og helt uaktuelt. Grunde er også en veldig god venn av kjæresten min, men ofte tar jeg heller med meg Grunde på diverse sammenkomster fordi Christian ikke vil.
Men jeg lurer alltid på forventingene til at man er kjærester så fort man henger sammen som gutt og jente. Jeg føler i utgangspunktet at jeg har kommet opp i en alder der folk egentlig ikke bryr seg og der det ikke er så nøye for folk, men allikevel dukker spørsmålet opp. Daglig!
Jeg er så lei av så mange mener det må ligge noe mer bak det å ha en bestekompis. At folk tror det skjer noe bak lukkede dører og at det er følelser innblandet. Jeg har alltid trivdes godt sammen med gutta, og elsker å ha en kompis som jeg er så god venn med.
Hvorfor dukker det ikke spørsmålet opp når jeg henger med en venninne? Jeg forstår selvfølgelig logikken bak, men jeg lurer på hvorfor det nesten automatisk er forventinger til at man er noe mer enn bare venner når man henger sammen som gutt og jente. Jeg ler av artikler som påstår at det blir mer likestilling av at jenter og gutter leker hver for seg, av forskning som påstår at det ikke er mulig å være tiltrukket av hverandre når man bare er venner og at det alltid er en part i et vennskap som har følelser for hverandre.
Selvfølgelig er det greit å bare være venner! Et vennskap mellom en gutt og en jente trenger jo overhode ikke å handle om sex eller forelskelse.
Så nei, vi er BARE venner. Noe som er helt amazing!
