Når jeg var liten elsket jeg å dra på eventyr i skogen med bestefar. Jeg elsket å se på blomstene, trærne og høre på alle lydene fra de forskjellige dyrene. Jeg elsket også sjokoladen bestefar alltid hadde i sekken og alle samtalene vi hadde. Men det beste var pølsene bestefar hadde på termosen, som smakte en blanding av kaffe og pølse.
Når jeg var liten elsket jeg å sitte på rommet mitt med alle dukkene mine. Jeg elsket å fantasere om at jeg var de, og levde meg inn i alle slags mulige yrker. Jeg elsket å kle de opp i alle rare, morsomme og egenlagde plagg. Men det beste av alt var roen og tryggheten jeg følte når jeg lekte, alene, trygg og god på rommet mitt.
Når jeg var liten elsket jeg å bade i badekaret sammen med broren min. Jeg elsket å leke alle de morsomme lekene vi lekte og drikke saft fra krusene som sto i vinduskarmen. Ofte tok vi så mye skum i badekaret at det rant over, og mamma ble like fortvilet hver gang. Men det beste var når vi var ferdige, når pappa tullet meg inn i et håndkle og vi spiste hjemmelaget pizza.
Ikke alle barn er like heldige som meg. Barn som flykter fra konflikter og krig får barndommen sin satt på vent.
De løper gjennom skoger, uten å kunne tenke på hva som befinner seg rundt dem. Det er ingen sjokolade i sekken, eller noen bestefar til å leie dem. De er sultene, og hadde gjort alt for å få en kaffesmakende pølse.
De sitter i forskjellige rom, men uten noen ting å leke med. De fantaserer om å være noen andre, og de evner ikke å leve seg inn i noen yrker eller drømmer, det eneste som betyr noe er å overleve. De er kalde, de er slitene og redde.
De trasker gjennom vann, regn og søle, men et badekar med varmt vann, kjærlighet og trygghet eksisterer ikke. De leker ingen morsomme leker. Men de har også fortvilte mammaer, men det er fordi de er livredde og gjør alt for å få barna sine i trygghet. Mange av de har ingen pappa som kan tulle de inn i et håndkle, og det eneste de ønsker seg er å bli mett i magen.
I Norge er jeg trygg. Jeg har vokst opp i trygge gater, fylt opp av naboer som jeg har laget snøhuler med, som jeg har bakt pepperkaker med og som jeg har sovet over hos.
Disse barna som flykter fra krig og konflikt får barndommen sin satt på vent, og i Norge må de fortsette å vente.
Jeg ber norske politikere sørge for at barna får den beskyttelsen de har krav på, under selve flukten og når de kommer til Norge. For barn på flukt er først og fremst barn, på lik linje som det jeg en gang var. Med samme rettigheter. Jeg ønsker meg at de skal få de samme mulighetene som meg. For ingen barn skal få barndommen sin satt på vent!
// Marty
Fint innlegg, og jeg er helt enig med deg!