Eksluderene å ha en bestevenn

Jeg mimrer tilbake til 2008. Jeg og bestevennene mine satt i en sirkel. Vi lo, vi hadde det gøy. Sirkelen vår var hellig. Som en sekt. For å komme inn i sirkelen måtte du kunne kodeordet. Vi var de eneste som kunne kodeordet, noe som betydde at ingen andre fikk være med. Men det gjorde ikke noe. Det var selvfølgelig ingen som klarte å gjette “rabarbra“, selvom det var mange som gjorde ett tappert forsøk.  

En gang skulle vi bli blodsøstre. Vi skulle stikke hull på tommelen vår med en nål for å blande blodet vårt, noe som skulle symbolisere at vi skulle være sammen for alltid. Jeg turte ikke å stikke hull på fingeren min med en nål. Jeg var faktisk vettskremt! Tanken på å blande blod skremte meg ikke, det virket der og da som det mest naturlige i hele verden, men det å skulle stikke hull på fingeren var totalt uaktuelt. Jeg fikk en straff, og de endret kodeordet. Plutselig var jeg en av de som ikke fikk komme inn i sirkelen fordi jeg ikke kunne det hemmelige kodeordet, og jeg ble stående på utsiden. Det slo meg ikke da at den sirkelen jeg hadde vært med på å danne var som gift, for det eneste som betydde noe var å komme inn igjen, uansett hvor mange ganger jeg gjettet feil kodeord. 

Jeg undrer ofte på hvor egoistisk det er å ha en bestevenn. For ofte så oppfattes det at man ikke være bestevenner og ha en egen bestevenn ved siden av der igjen. Nettopp fordi man da ikke deler alt. Gjengen min fra 2008 ønsket å likne Karsten og Petra, figurene på TV som delte absolutt alt bortsett fra kjæreste og ikke minst Miley og Lilly i Hannah Montana. Men vi klarte det aldri, til tross for at vi delte blod, matpakker og dro på ferier sammen. For hva skal til å få seg en bestevenn? 

Og er ikke det å ha en bestevenn utestengende, og eksluderende? 

Jeg aner ikke, og det er derfor jeg stiller spørsmål. Jeg kan godt innrømme for meg selv at jeg driver en evig jakt etter en bestevenn, men jeg vet ikke hva jeg jakter etter. For jeg jakter ikke etter den som sitter i en sirkel og ikke tillater andre å komme inn. Jeg ber ikke om et forbud mot å ha en bestevenn, jeg kan bare ikke forstå hvordan de to bestevennene kan ha andre bestevenner.
Jeg leste en artikkel for noen år siden om en skole som gjorde ett tiltak mot mobbing, nemlig å nekte barna på skolen å kalle hverandre for bestevenner. Jeg klarer heller ikke å forstå det, rett og slett fordi jeg vet at noen har mer enn nok med å ha en venn. Men noe sier meg bare at de som faller inn i den kategorien ikke har et kodeord på vennskapet sitt.

Jeg er overbevist om at min generasjon og at de fleste i dagens samfunn har nok med seg selv. Jeg sier de fleste, fordi det alltid finnes noen som nekter, og noen som forsøker å overbevise det motsatte. Men jeg er villig til å tro at jakten på en bestevenn er med på å skape et press, som er vanvittig unødvendig. For er ikke våre fasader bygd opp av relasjoner, prestasjoner og kvaliteter? Samtidig som at behovet for en såkalt bestevenn er lagt på grunnlag av at man behøver trygghet. 

Men jeg vet ikke. 

Jeg vet hvert fall at sirkelen min med bestevenner ble oppløst, og at stikket i fingeren ikke hjalp noen ting. Kanskje det derfor er greit å si heldigvis? Og unnskyld til alle som ikke gjettet riktig passord. 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat Martinehalvs

Marty.