På en helt vanlig torsdag, er noen dritings

Categories Tanker 💭

Det er en helt vanlig torsdag, og jeg syntes torsdager er en fin dag til å prate om alkohol på. Jeg syntes egentlig hver dag er en fin dag å prate om alkohol. Jeg syntes det er fint fordi det å prate om alkohol hører hjemme både på torsdager, og alle andre hverdager også, og hvert fall helger. Jeg syntes det er fint å prate om, fordi på en helt vanlig torsdag som i dag, er det noen som har bursdag, noen som har vært i begravelse, noen som skal på foreldremøte, noen som er på første date, noen som mister noen de er glad i og noen som er dritings. Akkurat derfor syntes jeg vi skal prate om det. Fordi noen betyr at ca. 90.000 barn lever med foreldre som har misbrukt alkohol det siste året. 

Jeg kjenner en alkoholiker som er flott, hun er kul, hun er raus og hun er vanvittig morsom. Alkoholikeren jeg kjenner skal snart gi ut en bok om det å være alkoholiker. Eller, hun skal nok ikke bare skrive om hvor deilig det er når rusen slår henne, og hvor lyst hun til tider har hatt lyst på en flaske rødvin klokken åtte om morgenen, rett etter at barna har dratt på skolen eller om alle barene hun har vært på – flere ganger i uka. Hun har nok skrevet litt om hvordan det er når følelsen av at alkoholen betyr hvert fall minst like mye, hvis ikke mer enn det gjør at barna er mette når de legger seg, og at hun selv får drikke enn at barna husker å stå opp. 

Alkoholen er ingen fiende, kanskje mer som en venn, problemet er vel bare det at ikke alle venner er like ålreite, og at noen venner gjør at man glemmer disse foreldremøtene, at første date går skeis, at begravelsen går lett og at en helt vanlig torsdag blir noe litt mer.
Noe som undrer meg er blant annet når de andre foreldrene vet hvorfor moren til hun som aldri kommer på fotballtrening heller, ikke dukker opp på foreldremøtene, og kun himler med øynene og syntes synd på datteren. Selvom unnskyldning til denne moren er at lappen forsvant blant alle de andre på kjøleskapet når de møtes rett før 20.00 på butikken. 

Vi prater for lite om påvirkningen, vi prater for lite om dagen der på og vi prater for lite om hva man gjør, når moren til hun i klassen til datteren din er dritings når du henter, når faren til nabogutten aldri er hjemme på kveldstid, selvom du ofte ser han nede på brygga, faktisk hver gang du går forbi. Jeg tror grunnen til at vi ikke prater er fordi vi syntes det er skamfullt. Jeg mener derimot at det er mer skamfullt og ikke ta tak, og bli stående å se og riste oppgitt på hodet fordi barna til en alkoholiker glemte bursdagen igjen. For jeg tror, og jeg vet vel egentlig at barna ikke syntes det er så kult når dere foreldrene snakker om de, i stedet for med de. 

Jeg mener oppriktig at ingen av oss har grunn til å dømme noen andre, fordi alkoholen kan både bli venn med deg, meg og han som sitter i kassa på butikken, dine egne barn og sjefen din – og det gir oss ingen grunn til å himle med øynene. Det gir oss heller mye større grunn til å åpne armene, være rause og stille spørsmål, det gir oss større grunn til å hjelpe og faktisk ta tak. En av de vanskeligste tingene å gjøre er å be om hjelp, heldigvis er det kanskje ikke like vanskelig å ta i mot. 

 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty. 

9 kommentarer

9 thoughts on “På en helt vanlig torsdag, er noen dritings

  1. Jeg liker ikke alkoholikere, moren min var det, hun er det ikke nå lenger. Jeg hadde en utrolig kjip barndom, med mor og stefar som drakk hver dag. Vi fikk middag da, nede på puben. Men vi måtte dra hjem alene, legge os alene, være bekymret for om mamma skulle komme hjem eller om noe kanskje hadde hendt henne og at hun nå var død siden det tok så lang tid. Vi fikk ikke sove, jeg lå og gråt så ofte. Det var veldig lite gøy. Og jeg har sykt problemer med å vise kjærlighet til andre den dag i dag. Jeg er 24 år gammel. Så nei, jeg kan ikke vise omsorg for noen som kan være så kjipe mot sine egne barn.

  2. Spot on Martine:)
    En ting jeg tror veldig få mennesker tenker over, er hvor mye skam en rusavhengig selv går og bærer på på jobb, hjemme og på gaten. Når det hviskes i hjørner eller omvendt: “ER DU KLAR OVER HVA DU GJORDE/SA I GÅR ELLER?” tror jeg det er få mennesker som tenker over akkurat hvor klar den rusavhengige er over det mesteparten av tiden.
    I det siste har det slått meg at tabuet faktisk er sterkest hos de som “eier” skammen – de rusavhengige. Så – hvordan støtte det da? Nettopp ved at de som er rundt tar bort smaken av skam, som du skriver. Hvis man tok bort innstillingen om at de som er avhengige er svake og la til at det er en av verdens mest utbredte sykdommer, faktisk en kronisk sådan, så hadde de rusavhengige kanskje også sluppet skammen, tatt tak i sykdommen oftere og prøvd så godt de kunne?
    La oss også si at vi så på tilbakefall som en naturlig del av denne kroniske tilstanden? Så vidt jeg vet så er det ikke mange kreftpasienter og lignende som får kjeft ved et tilbakefall? Er det ikke faktisk ganske ofte forventet? Jeg hjelper en annen nå, hun er i et tidlig stadie av edruskapet og det er klart hun sprekker litt nå og da, men hun vil og hun vet at jeg ikke viser skuffelse eller andre negative følelser ovenfor sprekkene hennes, og vet du hva som skjer? Hun forteller om de med en gang de har skjedd, hvis ikke det viser vilje til tilfriskning så vet ikke jeg.
    Så hva er hjelp? Jeg begynner å tro at det er å vise tillit, selv når man ikke føler den. Tillit, kjærlighet og ja – bort med skam og tabu. De rusavhengige har nok med å ta seg av skammen helt på egenhånd.
    Hjelp er vanskelig for hjelp kan bare gis til de som har fått nok, men det finnes mange som har fått nok og ikke klarer å slutte for det så ja – hjelp er absolutt nødvendig:)))
    Blablablabla! Haha Martine, jeg babler, men dette er de siste tankene jeg har gjort meg opp etter å ha holdt et par foredrag;) Kort fortalt: Du har helt rett!!!

  3. Veldig fint innlegg!
    Å være avhengig av alkohol er en sykdom. Og denne sykdommen gjør at man som alkoholiker alltid vil prioritere alkohol fremfor andre ting. På et møte for medavhengige lærte en familieterapeut oss at familien er det siste som blir prioritert bak alkohol, drikkemiljø og jobb.
    Det er forferdelig vanskelig for oss på sidelinjen å forstå hvorfor og hva alkoholikeren tenker når man kan såre og skuffe noen så mye. Det er så viktig å snakke med noen som har kunnskap som kan forklare hvordan en alkoholiker tenker. Det kan da være lettere å forstå at det er på grunn av alkoholismen at personligheten forandrer seg og man blir egoistisk. Ikke fordi han/hun ikke er glad i deg.
    Gleder meg til å lese boken! klem

  4. Hei!
    Lurer veldig på hvilken bok det er du henviser til. Jeg vil veldig gjerne kjøpe denne og lese den da jeg prøver å forstå hvordan min egen mor tenker.

  5. Jeg har en mor som er alkoholiker. Vi bor i en liten bygd, noe som betyr at alle vet og alle snakker – men ikke til meg. Jeg er nå 18år, har klart meg fint og har store planer for fremtiden. Det som plager meg er at nå når jeg er blitt voksen, det er da de snakker til meg. De sier “åh jeg har tenkt så mye på deg”, “du har nok hatt det vanskelig”. Ja, jeg har det, men hva hjelper vel det å komme med dette nå? Nå som jeg selv er voksen og klarer meg selv. Jeg trenger ikke hjelp lenger, jeg trengte det før, men da hjalp ingen. Alle foreldre som vet, værsåsnill og snakk til oss mens vi trenger det, for hvis dere ikke gjør det, er det heller ingen andre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *