Goood, søndag! Jeg har noen tanker om dette med vennskap, som jeg bare må skrible litt om:
Det siste året har jeg tenkt mye på dette med vennskap. Jeg har nemlig mistet mange venner, men jeg har også fått mange venner. Jeg har truffet mennesker som beriker livet mitt og jeg har kanskje lært meg hvem som ikke gir meg noen ting. Kanskje handler det litt om at jeg sakte men sikkert begynner å bli voksen?
Lillesøsteren min spurte meg for en tid tilbake om hvem som er min bestevenn. For meg var det veldig enkelt å svare henne. For lillesøsteren min er jo der alltid, hun får meg til å le, hun er trygg, hun er morsom, hun er dyktig, hun er kul og ikke minst skikkelig bra. Og hva mer kan man egentlig be om?
Jeg har vært gjennom mange faser, noe jeg sikkert ikke er alene om. Jeg skal antakeligvis gjennom mange flere også. Jeg har holdt på med forskjellige ting, i form av aktiviteter, idrett og interesser, og for min del er det der jeg har truffet venner, sammen med skolen. Men jeg har også lært meg at det er vanskelig å holde kontakten når man ikke omgås i det daglige, og når man kanskje ikke lenger har så mye felles.
Det er veldig få mennesker jeg har sluttet å være venn med fordi vi har kranglet eller fordi vi ikke vil ha noe med hverandre å gjøre. De fleste mister man bare kontakten med, men man slutter jo på mange måter aldri å bry seg om dem. Det gjør hvert fall ikke jeg.
Man treffes jo plutselig igjen, om det er på en kafé, på bussen eller i en storby i utlandet. Kanskje får man felles arbeidsplass om noen år?
Du lurer kanskje på hva jeg vil frem til med disse ordene, og grunnen til at jeg skriver dette er fordi jeg av og til får spørsmål fra bekjente og venner om hvorfor man ikke lenger er venner med den og den personen. Men for min del så handler det jo ikke om det. Og hvis man først har blitt venner, slutter man da plutselig å være det fordi man ikke omgås i det daglige?
Det handler hvert fall for min del mer om at man går hver sin vei, at man finner på noe annet og at man rett og slett ikke klarer å opprettholde den hverdagslige kontakten. Samtidig så har man det ofte hyggelig hvis man treffes og vi er jo på mange måter heldige som kan følge med på hverandre gjennom sosiale medier. Og de færreste er jo lengre enn en melding unna.
Jeg syntes faktisk det med venner kan være skikkelig vanskelig. Jeg syntes det er vanskelig fordi jeg selv ofte føler at jeg ikke strekker til, at jeg ikke klarer å være en god nok venn og at jeg ikke klarer å følge opp vennene mine slik jeg ønsker.
Jeg har også lært at det er viktigere å ha noen gode og trygge venner, fremfor mange som man ikke klarer å ta vare på. Og, at det viktigste kanskje er å være venn med seg sjæl først.
Det er mye mulig at du ikke forsto noen ting nå, men det er greit. Hehe.
// Marty
Ser du leser bloggen til Espen Hilton 😉
Helt enig i det du skriver her 🙂 Utrolig bra innlegg forresten og fine bilder 🙂
Jeg er faktisk helt enig.
Spesielt ift at det ikke er vits å ha kontakt med masse folk som du ikke får tid til å være en god venn for.. Jeg har en venninne som har MANGE venner.
Men jeg mener at hun har for mange.
Hun sier mange ganger at jeg er så viktig venn.. men hu har sjeldent tid til å høre på meg i hverdagen eller kan aldri sette av en hel helg for å være med meg.
Jeg er en av de som kunne ønske jeg hadde fler. Men jeg ville heller ikke hatt kjempe mange. Altså.. for meg så er ikke venner de du fester med. Men mennesker som du er trygg på, kan stole på og som du kan snakke med. Selvfølgelig er det hyggelig å kunne feste med den da. Men at de er kule mennesker er ikke viktig for meg.
Men hva er poenget med å ha så sinnsykt mange.. det e bedre å ha sterke bånd med noen enn at du skal møte 10+ personer jevnlig. Når du har familie og barn så vil du ikke ha tid til alle disse.. og da kan det hende båndet ikke er sterkt nok fordi du har spredd tida di på 10 mennesker og mer.
Det kommer jo Ann. Jeg har en veldig travel venninne som fortsatt har tid til å være der for meg. Men akkurat sånne mennesker er en sjelden være føler jeg