hits

Jeg er sliten.

Jeg vet ikke hvordan man skriver om hvordan man har det. Jeg fr derimot ofte sprsml om hvordan det gr. Du vet, av bekjente p butikken og i samtaler p Facebook. Jeg svarer alltid det samme, at det gr fint, at det mye som skjer - Og at det er deilig at vret er bedre. 

I januar svimte jeg av, igjen. Det har skjedd flere ganger, og det skjer nr kroppen sier ifra at det er litt for mye. Og jeg har ikke sagt det til noen. Jeg vet ikke om det er fordi jeg syntes det er flaut, eller fordi jeg er redd for at noen skal syntes at det er tpelig. Antakeligvis er det en god blanding. Det hres nemlig s lett ut bare slappe av litt, og bare ta det litt med ro. Jeg vil ikke det, det er faktisk det siste jeg vil. Hvis jeg p noen som helst mte skulle roe ned, gi slipp p noe og puste ut - Ville det fltes som en svakhet, og jeg er faen ikke svak.

Det snakkes mye om penhet, og jeg er en av de som oppriktig mener at det er viktig prate. Men, jeg gjr det ikke selv. Hver eneste gang jeg tenker at jeg skal prate, s stopper det seg fordi jeg ikke vil. Tankene om at alle andre har nok, om at jeg ikke skal plage noen og at det ikke er s nye med meg kommer i fokus. Sammen med denne penheten opplever jeg at noen vil skyve den litt tilbake, fordi de syntes det blir litt mye og at psykiske lidelser blir normalisert. At det blir in. Jeg er til en stor grad enig, og jeg tror det blir lettere med selvdiagnostisering. Men jeg syntes ikke vi skal skyve det tilbake, jeg tror heller vi trenger et strre mangfold av penhet. Vi trenger nemlig penhet om mer enn psykiske lidelser. 

Jeg trenger penhet om drlige dager. Jeg trenger penhet om hvordan det er vre helt vanlig, og fle at man ikke strekker til og at man aldri er bra nok. 

Det aldri fle seg bra nok er vondt, og jeg fler meg ikke bra nok fordi jeg tror at jeg er den eneste i verden som har det snn som meg. For jeg finner ingen sammenlikne meg med, noe kjenne meg igjen i. 

For klumpen i brystet vokser, og akkurat n er den vond. Jeg kan ikke sammenlikne med meg kjendiser som snakker om at de hadde det snn for 15 r siden, nr jeg har det snn akkurat n. For akkurat n er det litt mye, litt fylt opp og jeg vet at det er menneskelig. Jeg er s sliten av ikke fle meg god nok, bra nok og flink nok. For jeg er tilsynelatende frisk og flink, men drukner i forventingene om vellykkethet. 

Dette er ikke ment som klaging, for livet er fint. Jeg er frisk, sunn og ting er p stell. Tilfellet kommer aldri til bli at jeg ikke er frisk, sunn og at ting er p stell, for det er jeg for flink til. Og kanskje det er akkurat det som er problemet?

Jeg sammenlikner meg med bilder av mennesker som er lykkelige p btturer, av mennesker som spiser middag med gode venner og mennesker som i mine yne er fullkomne. Jeg forsker iherdig vre snn selv, og jeg tror av og til det er viktig. For det er ikke feil ha det bra. Jeg skulle bare nske at det kanskje var mer vanlig vre menneskelig, ha drlige dager og ubarberte legger.

For jeg klarer sren ikke holde flge med alt. 


Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 



 

// Marty

2 kommentarer

Du er god nok akkurat slik som du er.

Takk for dette, Martine.

Skriv en ny kommentar