Jeg er sliten.

22.06.2017 - 11:01 2 kommentarer

Jeg vet ikke hvordan man skriver om hvordan man har det. Jeg får derimot ofte spørsmål om hvordan det går. Du vet, av bekjente på butikken og i samtaler på Facebook. Jeg svarer alltid det samme, at det går fint, at det mye som skjer - Og at det er deilig at været er bedre. 

I januar svimte jeg av, igjen. Det har skjedd flere ganger, og det skjer når kroppen sier ifra at det er litt for mye. Og jeg har ikke sagt det til noen. Jeg vet ikke om det er fordi jeg syntes det er flaut, eller fordi jeg er redd for at noen skal syntes at det er tåpelig. Antakeligvis er det en god blanding. Det høres nemlig så lett ut å bare slappe av litt, og bare ta det litt med ro. Jeg vil ikke det, det er faktisk det siste jeg vil. Hvis jeg på noen som helst måte skulle roe ned, gi slipp på noe og puste ut - Ville det føltes som en svakhet, og jeg er faen ikke svak.

Det snakkes mye om åpenhet, og jeg er en av de som oppriktig mener at det er viktig å prate. Men, jeg gjør det ikke selv. Hver eneste gang jeg tenker at jeg skal prate, så stopper det seg fordi jeg ikke vil. Tankene om at alle andre har nok, om at jeg ikke skal plage noen og at det ikke er så nøye med meg kommer i fokus. Sammen med denne åpenheten opplever jeg at noen vil skyve den litt tilbake, fordi de syntes det blir litt mye og at psykiske lidelser blir normalisert. At det blir in. Jeg er til en stor grad enig, og jeg tror det blir lettere med selvdiagnostisering. Men jeg syntes ikke vi skal skyve det tilbake, jeg tror heller vi trenger et større mangfold av åpenhet. Vi trenger nemlig åpenhet om mer enn psykiske lidelser. 

Jeg trenger åpenhet om dårlige dager. Jeg trenger åpenhet om hvordan det er å være helt vanlig, og føle at man ikke strekker til og at man aldri er bra nok. 

Det å aldri føle seg bra nok er vondt, og jeg føler meg ikke bra nok fordi jeg tror at jeg er den eneste i verden som har det sånn som meg. For jeg finner ingen å sammenlikne meg med, noe å kjenne meg igjen i. 

For klumpen i brystet vokser, og akkurat nå er den vond. Jeg kan ikke sammenlikne med meg kjendiser som snakker om at de hadde det sånn for 15 år siden, når jeg har det sånn akkurat nå. For akkurat nå er det litt mye, litt fylt opp og jeg vet at det er menneskelig. Jeg er så sliten av å ikke føle meg god nok, bra nok og flink nok. For jeg er tilsynelatende frisk og flink, men drukner i forventingene om vellykkethet. 

Dette er ikke ment som klaging, for livet er fint. Jeg er frisk, sunn og ting er på stell. Tilfellet kommer aldri til å bli at jeg ikke er frisk, sunn og at ting er på stell, for det er jeg for flink til. Og kanskje det er akkurat det som er problemet?

Jeg sammenlikner meg med bilder av mennesker som er lykkelige på båtturer, av mennesker som spiser middag med gode venner og mennesker som i mine øyne er fullkomne. Jeg forsøker iherdig å være sånn selv, og jeg tror av og til det er viktig. For det er ikke feil å ha det bra. Jeg skulle bare ønske at det kanskje var mer vanlig å være menneskelig, å ha dårlige dager og ubarberte legger.

For jeg klarer søren ikke å holde følge med alt. 


Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 



 

// Marty

2 kommentarer

Thomas Frydenberg

22.06.2017 kl.11:19

Du er god nok akkurat slik som du er.

Andrine

24.06.2017 kl.15:39

Takk for dette, Martine.

Skriv en ny kommentar

hits