Det er nok.

Jeg var flinkere til å åpne meg før. Sakte men sikkert har jeg bygd meg opp en fasade, akkurat den fasaden som jeg forsøker å få andre til å bryte ned. Ikke en slik fasade som omhandler utseende, hverdag og status, men er fasade av hvordan jeg har det. En fasade om at jeg fikser alt, at alt preller av og at jeg ikke tar meg nær. På en måte stemmer det, men det preller ikke av. For alt legges i en boks, og det blir liggende der, dessverre. Til min store fortvilelse blir det av og til litt for fullt. Da rammes jeg egentlig av en skam, en skam for å være menneskelig. For å gråte, være sint og føle. 

Jeg har valgt å eksponere meg. Ikke nødvendigvis å blottlegge meg, til tross for at enkelte tror det. For jeg vet egentlig ikke hva jeg prøver på, men jeg har faktisk tro på det jeg gjør. Jeg er takknemlig for at jeg får brøyte vei, at jeg får mene og at jeg får ta del av noe så stort som samfunnet. Samtidig som det er det jeg liker aller best, er det akkurat det jeg liker dårligst også. Problemet er at det av og til gjør så forbanna vondt. Dager som idag der det føles som om jeg blir slått i fjeset, og at min verdi måles i hva andre mener om meg. For i sammenlikningene til andre, meningene til andre og følelsene jeg sitter igjen med legger jeg hele hjertet mitt. Jeg gjør ofte det. Jeg legger hjertet mitt i alt jeg tror på. I de fleste tilfeller er det akkurat det som gjør at det blir slik det blir, mens det andre ganger gjør at jeg blir sittende igjen og stirre i veggen. Hardt og lenge. 

Jeg aksepterer at folk mener, at folk tror noe annet og vil noe annet enn meg. Jeg aksepterer at folk ikke er enige. På en måte er det akkurat det jeg liker med å si ifra, rope ut og mene på den måten jeg gjør. Jeg liker når det blir debatt, når folk engasjerer seg og vi sammen finner løsninger. Det som er vondt er når debatten glir over på meg, hvem jeg er, hva jeg liker og hvordan jeg ser ut. Det er da det ikke er greit, det er da sakene legges i boksen. Den fordømte boksen. 

Når man satser og jobber mot et mål så mister man mange, ikke nødvendigvis fordi man ikke liker hverandre, men fordi man skiller lag. Fordi man kanskje ikke er så like som man trodde. Jeg har blitt ekspert på å akseptere at vi mennesker er forskjellige og at man ikke kan bli likt av alle. Jeg har også blitt ekspert på å ikke tråkke på andre, og det kommer muligens av at jeg vet hvor vondt det gjør selv. Det gjør spesielt vondt når mennesker man bryr seg om, mennesker man er glad i og tenker på er med på å tråkke på deg. Jeg vet ikke om det kommer av sjalusi, uenighet eller at man ikke unner andre å få det til. Men når noen slår disse slagene mot meg gir jeg de nesten rett. Jeg gir nesten opp, og det plager meg. Det plager meg fordi mennesker jeg bryr meg om trykker meg ned, og gjør at jeg tror at det jeg gjør er feil, meningsløst og ubrukelig. Uviktig. 
 

Det verste er at jeg føler at det er en svakhet og si at det er nok, og innrømme at jeg også er menneskelig. 
 

I dag har jeg grini, lenge og mye. Høyt og dypt. Ikke fordi jeg ikke har det fint, for jeg har det bedre med meg selv på lenge, med tilværelsen og med mine egne følelser. Men fordi boksen av samvittighet, følelser og inntrykk ble litt for full. 

Det å ville noe er tøft, og det er enda tøffere når mennesker jeg bryr meg om trykker på “like” og støtter opp under hvor ubrukelig jeg er, hvor teit jeg er og hvor mislykket jeg er. At jeg burde være bombet, voldtatt og slått. At jeg burde holde kjeft og at jeg burde slutte å mene. Det er nemlig ikke det vi har vår frihet til. For det er de få kommentarene man biter merke i, og jeg får med meg alt. Til tross for at jeg lukker øynene hardt og forsøker å se bort. Det kommer som et slag i brystet, og jeg forstår at jeg velger mye av det selv til en stor grad. Men, det betyr ikke at det er lett. 

Når tårene er grått og sinnet, frustrasjonen og tankene har fått utløp kommer det nemlig en følelse av å ville enda mer. En følelse av at jeg gjør noe rett, og at jeg skal få til noe frem. En følelse av takknemlighet for at noen heller enda mer bensin på bålet. 

En følelse av at jeg ikke vil gi meg. Samme hvor vondt det gjør. 

// Marty