Jeg er vant til å klare alt. Bare jeg gir litt til, så klarer jeg det. Samme hva. Jeg klarer å løpe litt fortere bare jeg gidder, jeg klarer å bli litt tynnere bare jeg gidder, jeg klarer å bli litt deiligere bare jeg gidder og jeg klarer å bli litt bedre bare jeg gidder. Lurer du på hvorfor? Jo, fordi jeg er så flink.
Vær så snill, ikke slutt å lese. Ikke i dag. Du trenger ikke slutte å lese fordi du tenker at; “Nok en sytete ungdom”, du trenger ikke slutte å lese fordi du tenker at; “Dette har jeg hørt før” og du trenger ikke slutte å lese fordi du tenker at “Dette angår ikke meg”. Hvis disse tankene dukker opp hos deg, kan jeg fortelle deg at det er akkurat de samme tankene jeg tenker. Forskjellen er bare at jeg tenker de tankene om meg selv. For hver eneste gang jeg sutrer, så tenker jeg at jeg er sytete. At jeg bare må ta meg sammen. Hver eneste gang jeg kjenner at kroppen sier ifra, så tenker jeg at dette har jeg hørt før, og det pleier jo å gå bra. Når jeg hører om statistikker og tall som omhandler stress, pliktoppfyllende ungdommer og psykisk helse så tenker jeg at dette angår jo ikke meg.
Og jeg hadde kanskje rett, helt til den dagen jeg begynte å være flink på grunnlag av andre sine forventinger – Og helt til den dagen mine beste egenskaper ble min største fiende.
For min del handler det om at jeg måler min verdi i resultater. Dette betyr at dårlige resultater er lik dårlig verdi. Gode resultater betyr god verdi. Jeg er så bevisst på det selv, samtidig så vet jeg ikke hvem jeg er uten. For min del hjelper det ikke med en beskjed om at jeg må skjerpe meg, roe meg ned og at det ikke er så viktig. Det føles nemlig som om jeg ikke er verdifull hvis jeg ikke presterer.
Det å være så kalt “flink pike” er på en måte egoistisk. Det er egoistisk fordi hvis ikke jeg er bra nok, får ingen andre det bra heller. På grunn av akkurat dette forsvinner kanskje fokuset bort fra det som faktisk betyr noe, og jeg er livredd for å gå glipp av livet. Gå glipp av kjærlighet. Gå glipp av glede. Gå glipp av klemmer. Gå glipp av å akseptere. Jeg er nemlig mer redd for å ikke fortjene kjærlighet. Ikke fortjene glede. Klemmer og aksept.
Jeg har ikke et fasit svar på hvorfor jeg føler det sånn som dette, og i bunn og grunn vet jeg at jeg utsetter meg selv for noe som er totalt unødvendig. Men jeg ønsker å be om at de som kaller meg “flink pike” slutter. Jeg tåler det nemlig ikke. I mine øyne er jeg ikke flink. Ikke flink nok. Flink eksisterer egentlig ikke.
Jeg er selvutslettende og ikke selvsentrert. Du må nemlig ikke tro at jeg kun bryr meg om å prestere, for det går helt fint å ikke gjøre det. Da fortjener jeg det ikke. Men! Du får ikke sitte igjen å tro at løsningen er å dra ut, drikke øl og møte mennesker, for hvis det hadde vært fasit svaret skulle jeg gjerne gjort det hver eneste dag. Det er nemlig sånn at uansett hva det gjelder, så handler det om å være best. Best i å ha det verst, best i å ha det best. Det spiller ingen rolle. Det er ingen konkurranse mot noen andre enn meg selv.
Jeg vil ikke være “flink pike”, for det å være det suger. Det blir som en merkelapp du aldri blir kvitt, og det er på tide at vi klipper i stykker den lappen.
Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: Martinehalvs
// Marty
<3 så bra