Jeg er redd, selvom jeg vet at min redsel ikke utgjør en forskjell. Jeg frykter, selvom jeg vet at frykt ikke viker for hat. Jeg gråter, selvom jeg vet at tårer ikke redder noen liv. Jeg skriker, selv om jeg vet at mine ord fylt av sinne ikke høres. Jeg viker, selv om jeg vet at det å vike unna for hatet ikke løser noen ting. Jeg hater, selv om jeg ikke vet hva, eller hvem jeg hater.
Jeg smiler, fordi jeg vet det får meg, og andre til å følge på trygghet. Jeg klemmer, fordi jeg vet at kjærlighet får meg, og andre til å føle tilhørighet. Jeg ler, fordi jeg vet at det får meg, og andre til å vike unna for alvoret. Jeg uttrykker, fordi jeg og andre må vite at det er lov til å føle frykt, samtidig som det er viktig å vise at frykten ikke fanger kjærligheten, samholdet og tilhørigheten.
Vi kan la oss fange av mørket. Vi kan la oss fange av alvoret. Vi kan la oss fange av frykten. Redselen. Tomheten.
Vi kan møte mørket med lys. Vi kan møte alvoret med samhold. Vi kan møte frykten med kjærlighet. Redselen med forbehold. Tomheten med klemmer.
Terror og hat er et faktum, men ikke et faktum vi skal akseptere. Jeg har ikke tro på at det hjelper å møte hat, med hat. Jeg vet heller ikke om det hjelper å være redd. Terroren er nær oss, vi føler på den og vi kjenner på den. Vi tjener på å møte den på best mulig vis. Vi tjener på å møte den sammen. Vi tjener på å møte den sterke. Vi tjener på å møte den med vårt samhold.
I kveld tenner jeg lys for de som har mistet livet i terror. Ikke bare denne gangen, men også alle de andre.
Vi er flere enn de som hater.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
// Marty
Utrolig bra skrevet