Jeg ønsker meg en venn

18.10.2016 - 13:00 139 kommentarer

Det å være selvstendig er viktig i dagens samfunn og det å være vellykket er viktig. Det er enkelte rammer det er viktig å ha, og vise at man har. Det er viktig med trygge mennesker rundt seg, det er viktig med en stabil økonomi, det er viktig med selvdyrkelse. Gjerne i form av hva man gjør, fronting av hvem man tilbringer tid sammen med og alle de vellykkede faktorene, som de flotte barna, den gode tirsdagsmiddagen og gjennomførte treningstimer. Det er tabu å vise for mye følelser, samtidig som vi heier frem de som tør å fortelle. Jeg ønsker minst mulig tabu, men enda mer ønsker jeg meg en venn. Jeg slår ofte av mobilen, fordi jeg ikke orker påminnelser om hvor ensom jeg føler med der jeg sitter alene, fordi jeg ikke orker å ta del og fordi jeg faktisk ikke har noe å dele. 

Jeg ønsker meg en venn. 

Jeg ønsker meg en venn som ønsker å stille opp, en venn jeg kan ringe når som helst, en venn som gir meg oppmerksomhet, og en venn som inviterer meg i bursdagen sin. 

Jeg kan nemlig ikke huske sist jeg ble invitert i en bursdag. 

Jeg kjøper ikke unnskyldningene om at jeg har så mye annet kult å gjøre og at jeg aldri kan uansett.

Jeg ønsker meg en venn som er snill, en venn som ikke alltid er opptatt, og en venn som ikke alltid er sliten. Jeg ønsker meg en venn som arrangerer jentekvelder, og som ønsker å invitere meg. Jeg sier gjerne takk til en kveld med kompiser også, det er like bra! 

Jeg kan nemlig ikke huske sist en venninne inviterte meg på jentekveld. 

Jeg føler ofte på klumpen i brystet, spesielt en sen lørdagskveld. Den klumpen som forteller meg at jeg ikke er bra nok, og at jeg antakeligvis skal dø alene. Ironisk? Tja. Den klumpen som forteller meg at jeg igjen ikke strekker til, og at jeg igjen ikke er invitert. Samtidig så passer jeg på å fortelle de at de skal kose seg, uten helt å vite om det oppfattes som bittert eller velment. Er jeg rar, snakker jeg for høyt, er jeg ikke kul nok? Jeg er ofte ensom, og jeg hater det. Jeg vet det er tabu, men jeg vil ikke være en del av de som later som, der jeg gjemmer meg bak 50 000 instagramfølgere, dårlige unnskyldninger og en fasade. 

Jeg tror jeg vil tørre å påstå at de fleste av oss har nok med oss selv, at vi har nok med å komme oss gjennom dagene og opprettholde det vi har. Kanskje det er på tide at vi er ærlige, enten om vi har en fantastisk dag, eller ei? At vi slutter å love ut avtaler som at man må møtes neste uke og ta en kaffe. Kanskje det er grunnen til at jeg ikke liker kaffe? 

Så jeg ønsker meg en venn, som ikke kun møter meg på trikken og forslår et møte vi begge vet aldri kommer til skje, en venn som prioriterer meg og en venn jeg kan le sammen med. Jeg har også lyst til å lære meg å like kaffe, så hvis du har lyst til å bruke tid på å lære meg det, så blir jeg veldig glad. Men jeg må forberede deg på at det kommer til å ta tid. 
Jeg håper ikke at det er å forvente for mye, og at dette er grunnen til at jeg ofte er ensom. Nå vet du hvert fall at jeg er det, så hvis du også er det - Kanskje vi kan bli venner? 


 

Bli gjerne venn med meg: 

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

 

139 kommentarer

Missindia

18.10.2016 kl.13:07

Hei!

Dette var koselig skrevet. Jeg vil gjerne bli din venn.

Jeg sendte deg forespørsel på Instagram.

Du kan finne meg på blogg.no også.

Klem
Missindia: <3

Den lille Pandaen c:

18.10.2016 kl.14:08

Lagt deg til på alle sammen :D
Den lille Pandaen c:: Sååå hyggelig!!

saga77

18.10.2016 kl.14:08

Det er nok mye ensomhet der ute 😢.

Føler på akkurat det samme selv, og vet ikke helt hvordan jeg skal løse det 😶
saga77: Prat om det! Skriv, del og vær åpen. Jeg vil gjerne lese din historie. Det er ikke flaut å være ensom. Stor klem

Neline

18.10.2016 kl.14:12

Veldig bra innlegg. Jeg føler det på samme måte. Flyttet fra vennene mine for 2 år siden og har ikke så mange venner her i Bergen. Prøver å arrangere hyggelige jentekvelder ofte, men passer som oftest dårlig hos andre. Vil gjerne bli bedre kjent med deg :-)
Neline: Takk for at du leste og la igjen en kommentar! Så viktig at det prates om og at man tør å være ærlig. Gjerne det, god klem <3

JULIE WINGE

18.10.2016 kl.14:35

Herregud så nydelig Martine:)))
JULIE WINGE: <3

Karoline

18.10.2016 kl.14:45

Dette var veldig fint skrevet, og ikke minst tøft av deg! Det er et viktig tema, og du skal vite at vi er mange som føler det sånn, (i noen perioder i) i livet. Jeg tror også at det er mange av oss der ute som gjerne vil være din venn <3
Karoline: Tusen takk <3 klem

Henriette

18.10.2016 kl.14:45

Uff, jeg fikk vondt inni meg. Jeg har følt akuratt det samme som deg. <3
Henriette: Det er flere, og mange fler enn deg og meg. Tusen takk for at du leste og la igjen en kommentar <3

Anna

18.10.2016 kl.15:00

Veldig fint skrevet!

Er så utrolig mange i samme båt og eg er def en av de!

Venner spredt for alle vinder over hele landet og når eg endlig kom meg tilbake til Bergen var det plutselig ikke så mange igjen!

La deg til på insta og jeg er gjerne med på å lære meg å like kaffi! Akkurat nå går det i variasjoner som helt sikkert ikke er godkjent av de som kan sine saker :p
Anna: Super hyggelig. Herlig <3 klem

Ida G

18.10.2016 kl.15:02

Jeg vil gjerne være din venn:) Jeg har heller ingen nære venninner. Ønsker meg så veldig ei jeg kan kalle bestevenn, som jeg kan snakke med om alt og ringe hvis det er noe. Og som kan be meg med på lunsj eller ut en lørdag kveld. Og vice versa:)
Ida G: SÅÅ hyggelig <3

Torbjørg Christine

18.10.2016 kl.15:05

Dette var utrolig sterkt å lese, Martine.

Det var som å lese et innlegg i min personlige dagbok (ikke at jeg har en dagbok, men dette hadde nok da vært skrevet om jeg hadde).

Selv har jeg slitt med dette i mange år. Å ha en venn som inviterer meg med på lunsjdate, jentekvelder, en venn jeg kan ringe, og en venn som ringer meg. Uansett hva det er. Problemet ble større da jeg fikk barn for tre år siden. De vennene jeg hadde, var ikke på samme stadie som meg, der var det festing og byturer. Dette kunne jeg ikke delta på lengre, jeg måtte jo være hjemme å ha en omsorg for et varn, som de ikke kunne forstå.

Ja jeg har venner, men ikke venner som har tid til å spise lunsj sammen en dag, som har tid til å komme på besøk, kanskje en sjelden gang. Jeg har en slik venn som du beskriver, som bor en times busstur unna meg. Som også har barn og som forstår denne situasjonen. Men likevel møtes vi ikke så ofte da hun er travelt med sitt og nettopp blitt tobarnsmor, jeg på den andre siden har ikke bil og ikke alltid råd til disse bussturene fram og tilbake. Jeg kan ikke huske sist jeg ble invitert på jentekveld eller en lunsjdate ute. Jeg jobber ikke, men studerer hjemme og kan legge opp dagene som jeg selv vil. Jeg har vært for syk til å jobbe siste årene, så har vært mange lange dager alene både på dagtid men sønnen min er i bhg og kveldstid etter han er sovnet for kvelden.

Men for meg handler det ikke om å møtes ofte og flere ganger i uken, for meg handler det om kontakten. Et ønske om å opprettholde kontakten selvom man ikke sees hver uke, kunne betro seg til hverandre, stille opp for hverandre, lytte, le sammen, gi råd, en skulder å lene seg mot i tunge stunder, en som drar deg opp når du er nede og som har interesse av å møtes selvom det ikke alltid er hver uke. En som drar deg med ut når du egentlig ikke vil fordi du er litt nede en periode.

De fleste jeg "kjenner" har opprettholdt vennskap og bestevenner og jentegjengene fra barndommen. Jeg har nada kontakt med noen fra ungdomsskolen / videregående, og i en alder av 26 år er det vanskelig å få seg nye venner, skape nye relasjoner og vennskap.
Torbjørg Christine: Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive dette. Veldig flott å lese, og ikke minst vite at jeg ikke er alene. Helt enig med deg. Stor klem

Therese

18.10.2016 kl.15:07

Akkurat som jeg skulle skrevet det selv. Viktig tema å ta opp i dagens samfunn.
Therese: <3

Marte

18.10.2016 kl.15:10

Hei Martine. Jeg smiler og gråter samtidig som jeg leser innlegget ditt. Det er nok flere enn deg som føler det sånn. Selv har jeg ingen venninner. Når jeg opplever noe vondt, noe godt eller noe morsomt - Så har jeg ingen å ringe til. Jeg har ingen å fortelle det til. Jeg går på jobb som sykepleier, og hjem igjen. Jeg er vant med å være alene både på bursdag, 17. mai og på hytta. Selv om jeg anser meg selv som en pen jente, både utenpå og inni. Takk for det du skrev.
Marte: Gåsehud. Takk for at du deler dine tanker med meg. Det er mange av oss, og jeg er sikker på at det finnes noen for oss alle, men ensomheten er vond. God klem til deg <3

Lena

18.10.2016 kl.15:10

Så utrolig bra skrevet! Føler meg ordentlig igjen i det du skriver, sånn ble det her og spesielt etter videregående! Følger deg isåfall på Instagram nå! ❤️
Lena: <3 tusen takk, veldig godt å ikke føle meg alene!

Pernille

18.10.2016 kl.15:16

Likte dette innlegget! Et viktig emne, jeg la deg også til på instagram, snap og Facebook ❤️
Pernille: <3 <3

Helene

18.10.2016 kl.15:38

Jeg vet akkurat hvordan du har det, så alt for godt. Så mange "venninner" som alltid sier vi må finne på noe snart, men skjer det noen gang? Nei.. Då mange ganger jeg har satt ting til side for å støtte dem når de trenger det, men når man trenger det selv er det ikke så mye tid de har til overs..

Dermed vil jeg veldig gjerne bli din venn! Jeg kjenner Benedicte som du var sammen med på Top Model faktisk. Vi var på bloggtur på Gran Canaria! Jeg bor desverre i trondheim, men er stadig i Oslo området da jeg er fra Tønsberg.

Jeg trenger en venn som forstår hvordan det å ikke ha noen er!
Helene: Så hyggelig Helene! Benedicte inviterte meg faktisk på jentekveld i kveld, synd du ikke kan være med. Si gjerne ifra når du er i nærheten <3 Takk

Malin F

18.10.2016 kl.15:52

For et fint, trist og viktig innlegg! Jeg har selv hatt problemet med å ofte føle meg ensom, ikke nødvendigvis fordi jeg ikke har venner, men fordi vennene mine alltid er opptatt, mens jeg ikke alltid finner ting å bruke tiden på.. jeg har vært bortreist 1 år, og merker at mange har reist vekk for å drive med sitt, nå som jeg er kommet tilbake til Bergen igjen! Har lagt deg til på alle stedene nevnt over, så det er bare til å ta kontakt :-D

Gode venner er viktig, og jeg er sikker på at du vil finne de riktige vennene for deg!
Malin F: Hei Malin! Tusen takk. Jeg fikk akkurat melding fra en venninne fra Bergen, som har det akkurat sånn som deg - bare så du vet det :-) Takk <3

Meret Innleggen

18.10.2016 kl.16:01

Vel.. har du noen hobbyer eller interesser annet enn å drikke absurde mengder kaffe eller føle deg invitert i selskaper? Jeg er 29, har vel egentlig ikke feiret fødselsdag på mange år. Føler meg ikke ensom, men jeg har også en del sosiale hobbyer og interesser jeg kan dyrke.

Flere av mine venninder "kjeder seg" om de ikke er ute på byen eller lignende, jeg har prøvd å få de med på både rollespill, miniatyr og turer i skog og mark; problemet er den sinnsyke negative holdningen til alt. De forteller meg at det er "teit" og "nerdete" og med slike tillnærminger til ting synes jeg blir ganske selvmotsigende når det er de som kjeder seg og er ensomme i utgangspunktet.

Start med deg selv, du må finne noe du kan dyrke og være interessert i, har du til slutt ingenting å snakke om er det jo ikke rart folk trekker seg unna. Finn en gøyal hobby eller to så skal du se at gode vennskap kommer med :)
Meret Innleggen: Takk for hyggelig kommentar og råd :-)

Camilla

18.10.2016 kl.16:09

Åj. Dette var spesielt å lese. Jeg er veldig klar over forskjellene i dagens samfunn, hvorav klasseskiller kan føre til utestengelse og mobbing osv, og hvordan "vår" generasjon er sykelig opptatt av å oppnå det "perfekte". Men jeg har aldri opplevd å lese om en som jeg har oppfattet som en suksessfull og populær jente føle sånn på ensomheten. Jeg ville trodd du hadde en stor vennegjeng som hang sammen 24/7, fordi du virker som en person man absolutt bare burde ha lyst til å henge med 24/7. Nå kjenner ikke jeg deg og derfor er det faktisk skremmende å tenke over hvor lite man egentlig også kjenner de man faktisk tror man kjenner, hvis du du skjønner. Selv arrangerer jeg jentekveld ca hver annen måned, for jeg er ikke lenger i den alderen hvor tiden strekker så godt til at jeg kan ha det hver helg som jeg skulle ønsket. Hvis jeg sier vi må finne på noe snart så titter jeg umiddelbart i kalenderen min og finner en dato. Ord er tomme uten handlinger. Jeg håper du blir invitert på mange jentekvelder og kan få noen ordentlig venninner. Noen som ser deg for deg og som vil være en like god venninne for deg som du vil være for henne. Ønsker deg all lykke!
Camilla: Tusen takk Camilla <3

Veronica

18.10.2016 kl.16:14

Hei! Jeg vet akkurat hvordan du føler deg. Jeg føler meg sånn selv, jeg har kanskje noen og være med en gang hver andre uke. Jeg har en god bestevenninne, som jobber absolutt hele tiden så får nesten aldri tak i hun eller noe. Jeg vet ikke helt hvor du bor, men jeg bor i Moss, så om du vil møtes er jeg med på det <33
Veronica: Takk for hyggelig kommentar Veronica <3

Odin

18.10.2016 kl.16:25

Så fint skrevet. Ensomhet er "etsende",

det krever sin plass i våre liv. Når man har

vært lenge nok alene,så begynner man å kompensere.

Tror mange med ensomhet skravler mye med seg

selv for å holde sinnet i sjakk :)

Håper ting ordner seg for deg,

Lykke til videre.
Odin: Tusen takk Odin!

Anniken

18.10.2016 kl.16:37

Hvor bor du? Jeg bor i Oslo og vil gjerne ta en kaffe en dag med deg:) du virker utrolig søt! Og jeg tror du er en god venn for de du er venn med <3

Stine

18.10.2016 kl.16:39

Kjenner meg så igjen, men på en litt annen måte <3

Etter jeg ble mamma for 4 år siden, har jeg på en måte mistet "vennene" jeg trodde jeg hadde. Siden jeg ikke drikker så blir jeg nedprioritert. Men man kan for all del ha det gøy uten alkohol!

Og det er ikke alltid så lett å få barnevakt, noe vi ikke har så ofte. Men jeg elsker å få besøk og bare ha det koselig :)

Jeg vil gjerne være din venn :)

Hilsen en ensom mamma "uten" venner.
Stine: Perfekt. Takk for at du vil være min venn <3

18.10.2016 kl.16:45

Vi kan lære oss å like kaffe sammen, im down with that
Anonym: Perfekt!

Marthe

18.10.2016 kl.16:48

Martine, jeg har akkurat oppdaget bloggen din og dette innlegget traff meg virkelig! Det er akkurat som jeg skulle skrevet det selv! Jeg føler så mye av det samme og skulle gjerne hatt en venn som deg i livet mitt..

Jeg må samtidig nevne at ditt innlegg om å elske en som hater mat traff meg på en måte ingenting annet har gjort, jeg har slitt med alvorlig spiseforstyrrelser i flere år og kan endelig være en stolt, normalvektig person etter flere måneder og år med harde kamper mot maten, tankene og kiloene! Det er en lang, hard og grusom prosess men det er så verdt det til slutt, at jeg endelig kan føle meg fin som en som ser ut som hun er levende og at jeg endelig kan nyte et måltid uten å tenke på det i timer og dager både før og etter er noe jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve igjen!

Stå på, du har en fantastisk formidlingsevne og er en jente enhver person skulle være heldig om man hadde til venn!

<3
Marthe: Hei Marthe! Nå fikk jeg gåsehud. Tusen takk for din hyggelige melding og for at du leser. Stor, og god klem til deg <3

Ida =)

18.10.2016 kl.17:39

Jeg sitter med samme følser og tanker. Alle er opptatt eller lei. Da man endelig møter en person så hører man aldri fra den igjen... Jeg flyttet nettopp fra alle jeg kjenner til en by der jeg kjenner kun en håndfull.

Selv har jeg alltid hatet og ferie bursdagen min fordi da jeg var liten kom de fordi foreldrene tvang dem.. Da de fikk valget kom ingen. Jeg har ikke invitert noen siden mange mange år. Jentekvelder hadde jeg med vennene mine hjemme, men jeg følte meg alltid utenfor med dem også til tider.

Jeg vil gjerne være din venn om det så er over nett (hvis vi ikke bor i nærheten av hverandre) eller om det er ett face2face vennskap=) Om du vil selvsagt
Ida =): hei Ida! Tusen takk <3

Frida Marie

18.10.2016 kl.17:54

Jeg begynte å gråte av innlegget dit! det triste er jo at det er så mange som er ensomme! Utad så hadde jeg aldri forestilt meg at du var ensom!

Jeg mistet alle mine "gode" venner når jeg flyttet fra hjembyen for å studere. Jeg fikk kyssesyken og fotballskoene ble lagt på hylla. hver gang jeg kom hjem i juleferiene og sommerferiene møtte jeg da vennene mine. Da fortalte den daværende bestevnninen min at hun alltid ringte til dem og dem når hun var på fest fordi hun savnet dem så mye.. .. det gjorde at jeg følte meg enda mer ensom og usikker og jeg sluttet helt å ta initiativ til å møte dem..

Jeg fikk heller ikke noe god start på studiene fordi jeg var utrolig usikker på meg selv, i tilegg til at jeg var ganske redusert på grunn av kyssesyken..

Håper vi begge får oss ekte venner Martine! Det gjelder også alle dere som er ensomme der ute! håper vi finner hverandre!

Gunnar

18.10.2016 kl.18:26

Leste bloggen og undrer hvorfor en ung, vakker jente sliter med å få venner. Jeg er en godt voksen mann, hadde mange venner da jeg var gift, men de forsvant etterhvert etter skilsmissen. Bor i Østfold. Trenger du noen å gi et hjertesukk til, må du gjerne ta kontakt. Jeg er en god lytter, sier dem... Håper du har hatt en grei dag.

Anne-Helene

18.10.2016 kl.18:38

Det er aldri for sent for vennskap!

<3

Linda

18.10.2016 kl.18:47

Jeg kan gjerne bli din venn, bor i vestfold da. Men hey! Blir gjerne venner med gode mennesker, slike får jeg aldri nok av. Selv er jeg 19 år og lita håndtverker. Så er ikke noe standarperson.

Cecilie

18.10.2016 kl.19:00

Hei søte deg!

Sendte deg nettopp melding på face! Jeg er ikke ensom og har en del gode venner men har det er jo selvfølgelig plass til en til! Håper du finner en god venninne eller fler! Det trenger og fortjener alle å ha! <3

Silje

18.10.2016 kl.19:08

Vennskap og bekjentskap er aldri for sent. Fantastisk godt skrevet! Gode ord man fort kan kjenne seg igjen i. Tross sosiale medier fronten fort kan fronte et innholdsrikt og fullt liv, så kan det ofte være et ensomt menneske bak det hele! Siljeeepanzer på snap :* Hilsen meg lille meg i store England!

Anita

18.10.2016 kl.19:31

Hei

Så fint skrevet. Jeg føler det samme og er ofte ensom. Om du noen gang trenger noen å snakke med og jeg stiller ALLTID opp :)

Sumo

18.10.2016 kl.19:56

Det du ønsker deg her er en hund. Hvorfor ønsker du ikke heller å være en venn?

mallows

18.10.2016 kl.20:00

Hadde vært takknemlig for å ha deg som venn, du er så søt og grei martine

LiseH

18.10.2016 kl.20:22

Jeg blir gjerne venn med deg Martine :) jeg er litt eldre enn deg, så det spørs jo om det likevel da er av interesse, er en hockeyinteressert jente som er glad i trening, og er egentlig ganske introvert. Sliter selv med ensomhet og det er ingen hyggelig følelse. Legger deg til på Instagram jeg :)

Christine S

18.10.2016 kl.20:24

veldig fint innlegg, Martine. Har selv også veldig følt på det samme. Det er ikke det at jeg ikke hadde venner, jeg hadde plenty av venner. Men det var ingen av de som noen gang satte meg først. Det var en vond følelse. Nå har jeg kommet i et nytt miljø og møtt nye mennesker. Det var så ufattelig deilig, for da fikk jeg også bedre kontakt med mine gamle venner fra hjemstedet. Jeg blir forresten gjerne din venn. Du virker som en real jente, virkelig. Du fikk hvertfall en ny follow på insta fra meg:)) <33

Ilmi

18.10.2016 kl.20:29

Godt skrevet ;) trist å lese at du føler deg ensom. Jeg har det på samme måte og følt det egentlig hele livet. Jeg har en bestevenn som betyr alt for meg. Jeg betrakter min søster og min egen mor også som close venner. Ellers har jeg få gode venner! Jeg kunne gjerne tenke meg å blitt kjent og blitt venn med deg. For kjenner jeg trenger flere venner jeg kan le med og trygghet.

Helene V.

18.10.2016 kl.20:32

Hei, ordene dine stakk i hjerte. Kjenner meg så alt for godt igjen. Hadde i en periode mange venner, men er så alt for dårlig til å holde kontakt.

Etter sommerferien satte jeg meg to mål:

1.) Bli mer spontan. Var bosatt med en hyggelig fyr hele sommerferien, og hans livsglede smittet virkelig over på meg. Spontaniteten hans var det som inspirerte meg mest, og jeg bestemte meg for å bli mer spontan. Dette har faktisk funket, og hjulpet meg med punkt 2.

2.) Få flere venner: Jeg er så alt for dårlig til å holde kontakt med venner. I tillegg har jeg de siste årene prioritert jobb, foran venner. Dårlig gjennomtenkt muligens. Dette har resultert i at jeg ikke har så mange venner lengre.

Er altså som deg på leit etter venner. Er dessverre bosatt ett stykke vekker fra Oslo, men besøker du Haugalandet må du gjerne gi fra deg ett livstegn, så møter jeg deg gjerne.

Håper du får en fin dag, alt fikser seg tilslutt <3

Ida A

18.10.2016 kl.20:54

Jeg har det akkurat på samme måte, kjenner så godt til den klumpen i magen du snakker om! Har bodd utenlands i snart 5 år, og har bursdagen min i sommerferien mens jeg har vært i Norge. Dessverre har jeg ikke feiret den siden videregående, ettersom jeg føler jeg ikke har så mange å invitere, og jeg har alltid skammet meg over dette. Flytter til Oslo til sommeren og er veldig spent på om jeg klarer å komme litt nærmere de jeg kjenner der eller om jeg klarer å skaffe meg noen nye! Synes du virker som en herlig jente jeg gjerne skulle hatt som venn, vit at du absolutt ikke er alene! :)

Malin

18.10.2016 kl.20:55

Hei!

Jeg skriver egentlig aldri en kommentar på blogger, syns det virker litt kleint. Med dette innlegget traff meg veldig, siden jeg føler mye på ensomhet akkurat nå i mitt liv. Jeg er slutten av 20-årene, fleste venner har kanskje vokst fra meg og omvendt. Jeg er singel, bor alene og er student. Fleste på min alder er opptatt med samboer, fast jobb og kanskje pakken med unger, bil og hus. Jeg er dessverre ikke der, enda. Derfor sitter jeg mye alene på fritiden og i helger, når fylla er ikke like morsomt lengre. Har lenge tenkt på hvordan i all verden skal jeg få ett nytt nettverk, siden jeg ikke har noen spesielle hobbyer. Jeg har noen få venner, men de bor dessverre ikke i samme by. Så om du kunne tenkt å vært min venn, hvorfor ikke? ☺️

Charlotte

18.10.2016 kl.20:57

Du er ikke alene, mange der ute har ingen venner. Jeg er en av de desverre. Så jeg legger deg til på instagram å håper du får så mange venner som er trygge å kan støtte deg på, for det er hva alle trenger.

Geir

18.10.2016 kl.21:08

Tror nok her du traff en nerve som gjelder an mass av folk her...bare de er ærlige nok til å innrømme det selv :-) Flott innlegg :-)

Lars Kristiansen

18.10.2016 kl.21:45

Hei Matine:)

Tusen takk for at du tok opp dette!

Jeg er en gutt da, men du sa jo at du også ville ha en gutt som venn, selv at jeg forstår at det ikke blir det samme som en venninne. Men jeg har alltid hatt mange jentevenner og merker ikke så stor forskjell på det.

Jeg har alltid hatt mange venner, men alle har fått barn, kjæreste osv.:(

Jeg er helt normal, lojal og veldig sosial, derfor er det ekstra tungt.

Også flytta jeg for et halvt år siden, og dermed måtte jeg begynne på nytt.

Jeg savner en jentevenn som jeg kan henge sammen med, dra på kafe med, shoppe med, bare snakke om alt og ingenting.

Hadde blitt veldig glad om vi kunne tatt en kaffe sammen en dag:)

Mvh.

Lars Kristiansen

snap:aflyguyno

Laila

18.10.2016 kl.21:47

Så tøff du er!

Kjenner meg sååå godt igjen i det du skriver. Har ingen nære venner lenger. Etter vgs så sklei vi bare fra hverandre, trist. Har flytta fra der jeg vokste opp å når du ikke jobber eller studerer er det veldig vanskelig å bli kjent med nye folk. Vært sykmeldt i over 1 år. Føler seg veldig ensom i denne verden når man ikke har ei venninne å gjøre ting med eller å snakke med om alt å ingenting. Savner det veldig. Men hva skal man gjøre liksom?

Stor klem til deg <3

Anette

18.10.2016 kl.22:00

Hei Martine.

Jeg får den oppfatningen av at så mange ønsker å bli inviterte, ønsker å bli kontaktet, men jeg mener man må ta initiativ selv. Altså hvis man virkelig vil. Hvis de ikke hører noe fra deg tenker de at du er opptatt med ditt. Vi er jo alle så "travle". Det jeg gjør når jeg er i snakk med noen som jeg har lyst å ta en kaffe sammen med eller besøke en kveld er å sjekke kalenderen med det samme, og planlegge der og da. Hvis ikke blir det jo bare med snakket. Hvis det kommer noe i veien, avtaler vi en ny dato. Og hvis hun/han er teig og avlyser ved flere anledninger så sorry, da gidder jeg ikke invitere personen mer. Da får i så fall hun/han ta kontakt med meg. Med treningsvenninner bruker jeg å avtale faste dager i uka, og kommer det noe i veien for en av oss så skyver vi det en dag før eller en dag etter. Dette funker veldig bra for meg. Men jeg er en person som er veldig bevisst på at jeg skal ha en veldig god grunn for å droppe en avtale med en venninne. Jeg holder alltid det jeg lover og disse avtalene blir liksom litt sånn hellige. Det er jo kvalitetstid med gode venninner og ender somregel med mye latter og masse mimring. :)

Sarah

18.10.2016 kl.22:04

Utrolig flott at du ville dele dette. Kjenner meg utrolig igjen. Godt å vite at jeg ikke er alene i de tankene og følelsene <3 Stor klem

Miriam

18.10.2016 kl.22:15

Veldig fint innlegg! Det er så fint å lese at jeg ikke er den eneste. Jeg vil gjerne være vennen din💛 Jeg la deg forresten til på Instagram, Snapchat og Facebook🌸

Pål

18.10.2016 kl.22:20

Vet du hva, du er så langt fra alene om kjenne på den karamellen. Kjenner på den annen hver uke. Annen hver uke er barna hos meg og de bare er så uskyldig tillitsfulle, snille og gir uten krav. De har ikke ennå blitt formet av "samfunnet". Så i motsatt uke blir det til å jobbe masse for å få uka til å gå raskere slik at de snart kommer igjen.

Venner finnes absolutt, men de er i familie setting og har kabelen fullt ut med aktiviteter slik jeg har i ukene med barna. Men ellers, så blir det utrolig ensomt til tider.

Det rare er at mange tror at en har det så perfekt, fordi de kun ser den ytre fasaden som fint hus, bil, god jobb osv. Men bak den fasaden finnes det et menneske som ikke blir forstått og/eller har kommet inn i en ond ensom sirkel uten noe sosialt liv. Jeg savner utrolig å prate med en person som forstår meg og som har intensjon og er villig til å lytte. Synes det ofte er konkurranse om å prate hvor man er i høygir for å finne neste argument i samtalen i stedet for å virkelig høre etter. Mye blir så alt for overfladisk og kunstig... Derfor blir det til at jeg faller utenfor i større sosiale settinger fordi jeg ikke ser poenget i å konkurrere om oppmerksomhet. Ok, flott og modig initiativ du har tatt. Skulle ønske jeg var like modig...

Terje

18.10.2016 kl.22:37

Kjenner meg eksakt godt igjen det du beskriver og tenker. Bor i Norges største by der man likevel blir ensommere enn på landet der jeg er vokst opp. Bursdag? Når du nevner det så kan jeg heller ikke huske når jeg ble invitert sist - "kjenner mange" men blir ikke sett som "bra nok" til å være en del av gjengene der ute. Forferdelig at folk er veldig opptatt av status og at slikt telles enn indre verdier. Ikke meg imot å bli kjent med deg men tror det vil by på kommunikasjonsproblemer her da vi faktisk har to ulike språk her selv om det ikke syns her. Ellers varme tanker sendes herfra og håper du har nå fått nye venner etter artikkelen din som fenget meg på fb.

Linn-Therese

18.10.2016 kl.23:05

Koselig skrevet,vil gjerne bli din venn :) har sendt deg snap request og Instagram forespørsel, håper du vil godta :) <3

Lykkeliten

18.10.2016 kl.23:16

Som om jeg skulle skrevet det selv...

Har ofte vært frustrert, spes av alle

høflige: "vi må finne på noe en dag " man får høre når man møtes ute, men som jeg vet ikke blir noe av.

Er hjemme på dagtid mens mann og barn er på skole og jobb, noe som gjør ukene ekstra lang til tider. Er du i Bergen og vil finne på noe så er jeg med på alt fra fjelltur til en kopp kaffe;-)

Lasse

18.10.2016 kl.23:49

Hei

Veldig tøft av deg å skrive dette.

Jeg kunne skrevet akkurat det samme.

Vet helt hvordan du har/føler det.

Victoria

18.10.2016 kl.23:49

Hei, jeg heter Victoria, og jeg vil gjerne være vennen din!

Jeg kjenner igjen ensomheten du beskriver. Jeg har venner, men ingen virkelig gode dype vennskap. Jeg har heller ingen jeg kan ringe, heller ingen som husker den kaffen vi skulle ta.

Jeg tror du har så utrolig mye bra i deg! Jeg strekker ut min hånd til deg, jeg vil være her- jeg vet hvordan det er å ikke ha noen nære.

Håper du finner den vennen du leter etter. Det var et fantastisk, sterkt, og ærlig innlegg!

Jeg lærer deg gjerne å drikke kaffe :D

Emilie

18.10.2016 kl.23:53

Hei Martine!

Kom tilfeldigvis over bloggen din, og syntes at du skriver utrolig bra. Temaet du tar opp er så relevant og viktig idag - du er kjempetøff!

Jeg er helt sikker på at du kommer til å finne deg en venninne, forhåpentligvis ei som bor i nærheten. Hadde jeg bodd nærmere skulle du fått kommet i min bursdag! Og for alt i verden, den er ikke før i desember, så om du vil reise et stykke for å komme i en bursdag så er du hjertelig velkommen :-)

Store klemmer til kjære du!

Anne Stark

18.10.2016 kl.23:55

Ja, vi kan bli venner! :) Så utrolig modig skrevet. Det traff meg sterkt. Sitter i samme båt som deg. Det er helt grusomt og en utrolig vond følelse når selvfølelsen blir med i dragsuget om kveldene og spørsmålet 'hvorfor er det sånn?' ikke kan bli besvart.

Trekker pusten dypt lettet for deg :) Kjempe bra at du klarte å få satt så fine ord på det hele. Ser det er mange som kontakter deg nå.

Jeg bor i Bergen, men vi kan alltid snakke, snappe osv hvis du har lyst. Nettet eier ingen grenser. Det hadde vært kjempe hyggelig.

Camilla

19.10.2016 kl.00:16

Hei Martine!

Utrulig flott skrevet, kjenner meg absolutt igjen i det du skriver her. Trur det er mange av oss i dagens samfunn så er så travle at me ikkje har "tid til å møtes", har sjølv venner som har flytta og som bur andre stader i det flotte landet våres. Er ikkje lett å få møtes, tru meg, eg prøver å få dei vennene mine til å kunne ta seg tid :-) Du ser ut som og verkar som ein flott jente...Vil gjerna vera venn med deg :-) God klem :-)

Ps. Eg liker kaffi, så kaffe mocha trur eg hadde vore ein grei tilvenning for deg...er litt sjokoladesmak då ;-)

Kristine Forsmo

19.10.2016 kl.00:32

Jeg føler akkurat det samme - superfint innlegg :) jeg fikk ei venninne via Facebook for litt siden som hadde et lignende innlegg, så vi fant like gjerne opp et nytt fenomen: "Facebook-dating" :) potensielle venner som "dater" via Facebook! Jeg bor i Oslo, og har mange ledige lørdagskvelder, så skriv gjerne til meg!

Malin Erica

19.10.2016 kl.06:01

Kjenner meg utrolig mye igjen av det du forteller, jeg flyttet fra alle kjente og kjære i Nordland til Lørenskog for litt under 2 år siden. Jeg fikk jobb her nede, og det var et tilbud jeg absolutt ikke kunne si nei til. Siden jeg jobber i et veldig mannsdominert yrke er det også vanskelig å bli kjent med nye mennesker, da spesielt jenter. Jeg har aldri vært så ensom som det jeg er nå. Jeg er ei super sosial jente som elsker å finne på ting, så det har vært sykt tøft å være så mye alene. Tror jeg har rundet hele netflix, hbo, viaplay og tv2 sumo.. haha, høres jo helt forferdelig ut når jeg tenker på det.

Men uansett, om du trenger noen å være sammen med er det bare å rope ut :-)

Bitte-Louise

19.10.2016 kl.06:44

Kjempe nydelig innlegge likte det veldig godt og jeg kjenner meg igjen :) du må ha en super fin Onsdag :D

Kristian Jørgensen

19.10.2016 kl.06:49

Bor sikkert langt unna deg men kan godt bli venn med deg så jeg har lagt deg til på fb og snap :)

Eliza

19.10.2016 kl.07:02

jeg har lest innlegget ditt flere ganger! Du er modig, for dette er et usminket og ærlig innlegg.Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver, men nå handler jo dette om deg. Likevel..Jeg har aldri våget å innrømme for andre enn meg selv at jeg aldri har hatt en ordentlig venninne.Jeg ser på meg selv som deg, velfungerende good lokking og uten nykker og tøys, men likevel. Blir aldri regnet med. Blir jeg invitert på noe, er det fordi *alle' ble invitert eller det er andre fellesgreier ifb med jobb f.eks. På jobben er de andre venner utenom jobb, år på kino og drikker kaffe. Står det tre og snakker sammen, hilser jeg og føler jeg må gå forbi, fordi ingen tar initiativ til inkludering. Jeg inviterer selv, de jeg *kjenner* De kommer og har det koselig ser det ut til. men jeg blir aldri invitert tilbake, selv om jeg vet de møtes. Jeg hjelper barna mine å invitere, lag fester og selskap for at de skal inkludre og inkluderes.Jeg er også ensom. Veldig ensom, men later som ingenting, og forteler det i alle fall ikke. Du er tøff og sterk. Håper du får mange venner som er ekte <3

Anette

19.10.2016 kl.07:59

Du beskriver akkurat slik jeg føler det.

Jeg har hatt en tøft år og trodde min beste venninne var den som kom til å stille opp for meg uten problem. Men hun har aldri vært mer fraværende som hun har vært det siste året. Alltid opptatt med andre, eller sliten og har aldri tid. Jeg føler meg så et problem for henne og at jeg er til bry. Jeg har gitt henne alt av meg selv, men nå har jeg ikke mer å gi.

Fikk til og med beskjed av psykologen at jeg har prøvd alt å si ifra, men det skjer ingenting. Bare løfter som ikke blir holdt. Jeg har en samboer som heldigvis holder. Meg oppe. Men jeg savner en venninne som var der for meg. Så jeg skjønner veldig godt hva du mener.

Jeg også ønsker en venn som stiller opp og som har tid til meg.

Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt med meg også hvis du ønsker noen å prate med. Vil gjerne bli kvitt den ensomheten jeg også.

Eli

19.10.2016 kl.08:07

Jeg flyttet i voksen alder vekk fra nettverket mitt. Anbefaler å bli med i frivillige organisasjoner og så når man skal fortelle om seg selv si: "Jeg er her for å få venner"

Andre fritidsaktiviteter fungerer også. Det tar selvsagt litt tid, men det er en måte å gjøre det på

Kristine

19.10.2016 kl.09:05

Så deilig at folk føler det samme som meg. Endelig noen som er åpen om det.. jeg la deg til på instagram, facebook å snap ;)) hehe <3

Hegesen

19.10.2016 kl.10:00

Bra skrevet. Har mange venner, men problemet er at ingen har tid til å finne på noe.

Syns det blir enveis, bare jeg som foreslår å finne på noe.

Begynner til slutt å tvile på om folk liker å være sammen med meg??

Savner symøte også, ikke lett å komme inn i etablerte symøter.

Syns alle skulle bli flinkere til å kontakte hverandre og foreslå å treffes, om så bare til en rask kopp kaffe. Lykke til med å finne den perfekte vennen 👍

Sara

19.10.2016 kl.10:08

Hei :) Jeg vil VELIG GJERNE bli din venn! Jeg har hatt litt av den samme følelsen som du beskriver. Jeg har heldigvis et fåtall folk som vil være med meg og finne på ting. Men den "ensomheten" jeg føler er at en venninnegjeng som jeg var med i før, ALDRI tar kontakt etter at de begynte å studere (og til og med på videregående). Det irriterer meg. Derfor tenker jeg at det er viktigere å ta vare på de få vennene man har enn å ha for mange og ikke rekke over alle!!! Det er også en av mange grunner til at jeg er usikker på om jeg noen gang vil ha barn. Fordi jeg vil ikke at min unge skal oppleve det jeg har måtte oppleve. Du er utrolig sterk som står fram med din historie! Jeg HEIER på deg! Legger deg til på snap, insta og facebook!! Nå har du fått en ny i fanklubben din! <3

Rune

19.10.2016 kl.10:44

Tøft, godt og viktig skrevet! Du er nok langt fra den eneste som har det slik. Nå har jeg for lengst sletta kontoene mine på (u)sosiale medier, de kan fasadebyggerne ha for seg selv, ellers skulle jeg lagt deg til som venn med en gang:)

Karoline

19.10.2016 kl.12:01

Jeg veit hvordan det føles. Spesielt når man flytter til en ny by, og man kjenner ingen her. Oslo kan være veldig ensom på mange måter, og spesielt når hjemlengselen i tillegg kommer. Og når man også innser at man ikke har en eneste bestevenn man kan gå til og fortelle hvordan man har det, og man da innser at vennene dine er bare venner og bekjente. Men ikke mer enn det. Det er ikke noe kjekt.

Ragnfrid

19.10.2016 kl.12:58

Hei Martine!

Først og fremst, utrolig bra skrevet! Det er lenge siden jeg har følt meg så truffet av et blogginnlegg. Men du er heldigvis ikke alene om å føle på dette. Det finnes mange av oss, flere enn man ofte tror. Selv kan jeg ikke huske sist jeg ble invitert i noens bursdag, og jeg kan heller ikke huske sist jeg vle invitert på fest. Kanskje det er fordi jeg ikke er så glad i fest og fyll generelt, men det hadde vært hyggelig om folk tenkte på meg litt oftere. Og trenger du en venn, en slik venn du beskriver her, er jeg mer enn gjerne villig til å bli kjent med deg. Jeg føler meg nemlig minst like ensom selv. Og verre føles det når telefonen ikke lager den minste lyd. Det er da man tenker alle disse negative tankene: Hvorfor blir jeg aldri kontaktet? Er jeg ikke kul nok, synes folk jeg er for rar, er det personligheten min det er noe galt med, eller kanskje klærne jeg går i? For min egen del finnes det ikke en eneste ting jeg ikke har grublet over.

Birgitte

19.10.2016 kl.13:33

Hei Martine!

Et utrolig fint og modig innlegg du har skrevet! Og et innlegg mange kan kjenne seg igjen i.

Jeg vil støtter opp om kommentaren til Eli. Du virker som en veldig oppegående og ressurssterk person. Hva med å tenke at noen trenger deg? Snu blikket fra hva du ønsker at noen skal gjøre for deg, til hva du kan gjøre for andre?

Titt gjerne inn på frivillig.no og se om du kan finne noe å engasjere deg i. Et sted der du kan være en ressurs, være viktig. Et sted som vil gi deg noe å snakke om i sosiale settinger, noe å fokusere på som er større enn deg selv, et sted der du kan bli kjent med andre frivillige og få nye venner som også deler ditt ønske om å være nyttig.

Og så kan dere drikke kaffe, masse kaffe :)

Lotta

19.10.2016 kl.13:45

Et modig innlegg og et viktig tema å sette lys på. Ut i fra responsen du har fått, kan det se ut som det er mange som føler det som deg (meg inkl.) :) Du når jo ut til mange gjennom bloggen, kanskje kunne det vært en ide å lagd en gruppe på Facebook for alle oss venneløse :) Ha en fin dag (Snap: lotta7777)

Stine K

19.10.2016 kl.15:15

Kom til Bodø og bli med i vår venninnegjeng - vi har plass til fler!

Lene

19.10.2016 kl.16:33

Utrolig tøft å ikke ha venner.

Savner det å ha et vennskap

Helene

19.10.2016 kl.16:42

Send meg gjerne en mail helenehdready@gmail.com

Så kan man få kontakt 😀 klem

Anders

19.10.2016 kl.17:26

Hei! Jeg har aldri følt på det du beskriver, så jeg kjenner ikke situasjonen, men ville bare si at du verden så tøff du er som deler dette! Jeg er virkelig imponert. Verden trenger slike som deg, som tør å stå fram og vanskelige ting. Og jeg ser av kommentarene her at det er mange som føler det slik, og det er nyttig for alle å vite, både de som er ensom og de som ikke er det. Jeg setter kanskje ikke nok pris på vennene mine, og når jeg tenker etter har jeg kanskje venner som er ensom uten at jeg noengang har merket det. Hva med å opprette et venneforum, en slags venneportal? Kunne jo vært anonymt dersom noen føler det er tabu å være åpen om det. Noe det selvfølgelig ikke burde være, men det er kanskje vanskelig for noen å være åpen om det. Jeg er sikker på du hjalp og rørte mange med dette innlegget. Du har grunn til å være stolt av deg selv :)

Camilla

19.10.2016 kl.20:21

Om du vil ta en kaffe (eller kakao), lover jeg å huske det! Bare å ta kontakt<3

Aktivitetsvenner

19.10.2016 kl.20:26

Bra innlegg. Mange har det som deg. Men, hvorfor nevner du ikke samtidig noen av de mange gode måtene man kan få nye venner på, som Aktivitetsvenner.no, Carpediem.no, organisasjoner, hobbyer og på fler måter? Det er lett å finne sånne tjenester, og mange er gratis. Aktivitetsvenner.no er det eneste nettsamfunn i Norge som bare handler om å treffe nye venner (ikke dating). Dette basert på samme interesser, alder, bosted, etc. Media boikotter omtale av mange tjenester fordi de er nødt til å ha eksempel-brukere for å kunne skrive om en nyhet, men bloggere står kanskje friere til å skrive om løsninger istedenfor problemer??

19.10.2016 kl.21:50

veldig fint skrevet! jeg vet åssen du har det akkurat der, for jeg har faktisk følt det sånn jeg også! men du må gjerne legge meg til på facebook! AnneRenate Fjellheim haugen <3

Silje

19.10.2016 kl.22:02

Jeg føler det veldig på samme måte.. Jeg prøver å ta initiativ til å møte folk og holde kontakten med studievenner (studerer i Oslo, men kommer fra andre siden av landet), men føler fort det blir masete fordi de alltid er opptatt, og har egne venninnegjenger.

Ofte skrur jeg av chatten på facebook og setter mobilen på flymodus for å som du sa, ikke føle på det å være så ensom som jeg er.

Jeg blir heller aldri invitert på noe, jeg føler jeg må invitere meg selv, og det blir ikke riktig heller og man føler seg bare utenfor da.

Helgene er som oftest det verste, når alle er ute og koser seg, og jeg sitter alene på rommet mitt og skulle ønske jeg var med.

19.10.2016 kl.23:02

Føler at du går glipp av den viktigste delen med en venn: og det er å selv være en venn for dem! Du sier alt du ønsker deg i en venn, men gleder det deg ikke å gi alt dette til en annen selv? Man må selv invitere,man må selv ta initiativ. Hvis du husker at du selv må lytte, forstå, invitere, og ikke minst ta opp det du reagerer på underveis med den enkelte, så tror jeg venner kommer av seg selv. Hva med å ta kontakt med og pusse på de gamle relasjonene som har forsvunnet med årene?

Camilla Sterner

20.10.2016 kl.00:09

Så utrolig rart at noen endelig har klart å sette ord på hva jeg har følt veldig lenge! Jeg har aldri klart å sette ordentlig ord på det, og vært redd for å såre de rundt meg! Jeg vil gjerne være din venn, kanskje vi kan gi hverandre den kjærligheten vi trenger og ikke alltid får.. ❤️ Klem

Tine

20.10.2016 kl.00:36

Hei!

Dette innlegget traff meg veldig!

Jeg vet så inderlig, altfor godt hvordan du har det..

For omtrent 4 år siden tok jeg med meg en ny kollega inn i min vennegjeng, venner jeg hadde hatt siden barneskolen, venner i tykt og tynt.

Hun startet med å prøve å snu meg mot mine gamle venner ved å snakke stygt om de til meg og å alltid ville stenge de ute, dersom vi skulle finne på noe. Jeg bet ikke på, for for meg er venner det viktigste som finnes...

Da hun skjønte at det ikke ble å gå, var det jeg som skulle stenges ute, dette klarte hun med glans. Mine to beste venninner fra barneskolen snakket ikke lendre med meg. De hadde jentekvelder og dro på fester og gjorde alt uten meg.. jeg så det på Facebook og på snapchat og spurte meg selv hver bidige kveld i ett og et halvt år hva som var feil med meg. Hva jeg hadde gjort galt.. det ble mange tunge måneder..

nå har denne gode kollegaen flyttet for en god stund siden.. og noen av disse gamle venninnene er veldig på å ville ha kontakt, men dette er en person jeg aldri vil kunne stole på igjen.

For meg er det utenkelig at de men har hatt så tett kontakt med i så mange år kan behandle noen så kaldt.. voksne mennesker som vi nå er skal vite bedre. Det finnes ingen unnskyldning for utestengelse av noen. Dette ble en veldig rotete kommentar, men gud bedre så godt det var å få det ut! Har aldri pratet om dette med noen, tusen takk fine du, for at du tar det opp!

Du har så absolutt en venn i meg! Og jeg er over gjennomsnittet glad i kaffe, så det skulle jeg lett ha lært deg å like! :)

Ida

20.10.2016 kl.02:05

Hei Martine!

Fantastisk innlegg, et utrolig fint og modig innlegg du har skrevet! Tror flere kjenner seg igjen, jeg også :)

Jeg vil såå være din venn, du virker som en fantastisk menneske med gode verdier! Jeg bor i Asker og har sett deg mange ganger i askerhallen :P

Klem fra ida

Frode

20.10.2016 kl.02:22

Fra oss som er i samme båt får vi kanskje dette svaret :

Jeg er din venn men

kjenner at jeg hakke tid for

jeg er så flid

med å dekorere hjemme

trene kroppen min istedenfor henne som

burde være første prioritet og det

også må jeg på fjelltopper

skrive facebook, twitter og instagram

ta bilder og skrive hvor flott jeg bor

sende bilder av kappekoppen som er alene

med meg. Ta bilder av syvrettes middag mens jeg egentlig

spiser en boks med makrell i tomat.

Skryter av hvor flott er mens jeg egentlig er som deg

ensom og søker en venn.

Kom gjerne hjem til meg når du ønsker

men ikke når jeg har barna, mine foreldre eller mine forretnings nettverksforbindelser.

Du kunne kommet på søndag men da skal jeg til London

og kjøpe meg nye sko som jeg skal ta bilde av.Kan sende deg et bilde hvis jeg får tid

KANONBRA SKREVET MARTINE

Pernille

20.10.2016 kl.08:57

Hei! Dette er første gang jeg besøker bloggen din. Jeg lurer egentlig litt på hvor gammel du er? For dette er fantastisk modig gjort av deg! Pga samlivsbrudd av ett litt destruktivt forhold der jeg var veldig isolert, måtte jeg gjøre litt drastiske tiltak for å komme meg ut i verden igjen" Det har vært en prosess for å si det sånn.

Jeg tror neppe, med den modenheten du har, at du trenger så mange råd. Jeg vil likevell komme med ett. Jeg kan tenke meg at responsen blir enorm nå når du annonserer dette, kanskje på både godt og vondt. Fokuser på hva DU trenger, ikke innbill deg at du må "please" alle som vil bli din venn no, ikke la det bli ett antiklimaks, men ta til deg de som vekker en interesse hos deg på en god måte og på den måten DU har behov for.

Jeg vet selv at det er mye opp til en selv dette med venner. Man må hoppe i det og ta initiativ og ikke la ensomheten ta fra deg all tillit til degselv vedrørende dette. Man må tørre å prøve å feile. Det bygger deg til syvende og sist opp og gjør deg mer og mer bevisst på hvilke folk du trenger rundt deg.

Igjen, FANTASTISK modig gjort av deg.

Mvh

Ani

20.10.2016 kl.11:29

Jeg har det helt på samme måten, om mulig verre :-) Men plassen jeg bor er så liten, derfor er det kanskje ekstra tabu. Ønsker meg noen venner, har tenkt på å etterlyse det, men vanskelig å stå fram.

Kristin

20.10.2016 kl.11:34

Hei!!

Ser det er mange som har skrevet ned sine historier her, men bare for å understreke hvor lite alene du er med din situasjon tenkte jeg og å dele mine tanker.

For slik jeg opplever verden i dag så er de aller fleste av oss opptatt av seg og sitt, men heldigvis ikke alle. Jeg har opplevd ensomhet gjennom at alle mine barndomsvenninner har ditchet meg, baksnakket meg og ikke prioritert meg. Dette har skjedd gjennom ungdomsskolen og videregående også (ettersom jeg hang med de fleste barndomsvenninnene mine gjennom 13 år før det sa stopp) og fikk mye problemer med meg selv.

Men når jeg ser meg tilbake så ser jeg bare at jeg har hengt med feil folk hele livet. Men tiden var grusom og fikk aldri den aksepten man trenger fra andre venner. Derfor er venner viktig og derfor er det lett å føle seg ensom om man ikke har de riktige vennene. For venner skal støtte hverandre, akseptere hverandre og løfte hverandre opp.

så innlegget ditt på si det, men ser her at du kommer til å klare deg godt. Du er tøff som strekker ut en hånd for å hjelpe deg selv, noe ikke en hver hadde klart. Du er viljesterk og har mange gode ressurser! (Har lest bloggen din litt og sett deg på TV!)
Jeg er helt stum og så takknemlig. Jeg har akkurat lest gjennom alle kommentarene, og jeg skal innrømme at tårene rant. Tusen takk til alle dere som har tatt dere tid til å lese, skrive og dele. Stor klem og takk til dere alle <3

Linnea

20.10.2016 kl.14:17

Er DU ensom? Synes jeg stadig vekk ser deg med venner, kjæresten, familie og når du holder på med dine hobbies? Mange venner har du på Facebook og. Jeg har INGEN av delene. Du sier ikke nei takk til såpass mye at du kanskje føler deg ensom når alle gjør de tingene du sier nei til?
Linnea: Hei Linnea. Send meg gjerne en melding på Facebook :-)

Sandra

20.10.2016 kl.14:54

Kjenner på akkurat det samme! Har heller ikke så veldig mange venner så er godt å vite at jeg ikke er alene.

Tenker jeg også vil dele mine tanker rundt dette. Jeg har gang på gang opplevd å få gode venner, men så av en eller annen grunn har de forsvunnet. Og det samme skjedde senest i dag. Hva gjør jeg galt? Er det meg det er noe feil med eller er det de jeg tar kontakt med?

Jeg vil gjerne bli din venn!

Marie

21.10.2016 kl.13:27

Sykt kjipt at du føler deg ensom Martine. I helt perfekt var du alltid opptatt med trening og kamper og sa til og med nei til bursdagen til din bestevenninne. Kanskje det er grunnen til at du er ensom ig føler du ikke har venner? Fordi du rett og slett har slått de fra deg selv? Håper du får deg nyegode venner, men husk at det handler om å gi og ta og at du må prioritere de også! Lykke til!

Anonym

21.10.2016 kl.18:52

Jeg skulle ønske jeg var din venn

Rebecka

21.10.2016 kl.21:15

Hei Martine :)

Utrolig bra innlegg, tror det er veldig viktig å ta på dette tema!!

Jeg føler på det samme. Jeg har venner (ikke mange) men jeg de er ofte med andre så har bare 1 jeg kan være sammen med. Sitter ofte alene eller med familien på en sen lørdagskveld, men jeg vil være med venner.

Jeg vil gjerne venn med deg :)

Snap: rere2108 om du vil snakke litt :)))

Mail: rebeckachristensen@hotmail.com

Malin

21.10.2016 kl.23:40

Flott skrevet! Du er ikke alene <3

Conny Helén Lamøy

22.10.2016 kl.23:49

Hei Martine.

Jeg føler med deg, virkelig. Dersom du hadde vært min venn, på ordentlig, ville jeg brydd meg om deg, støttet deg, lyttet til deg og snakket med deg. Jeg ville tatt deg inn i varmen, og selv og det er veldig lite jentekvelder for min del også, så ville vi fått det gøy sammen. Både vi alene, men også vi og alle barna.

Jeg har kun én god venninne selv, men fram til nå har vi bodd på hver vår kant av landet. Nå flytter vi derimot sørover, og da hadde du passet fint inn i "jentegjengen" der :) håper du har hatt en fin lørdag!

Elisabeth

25.10.2016 kl.09:54

Jeg kjenner meg så godt igjen i hva du skriver her.. Jeg har sluttet å sende mld til folk for å spørre om vi skal finne på noe, for jeg blir aldri spurt tilbake. Å de få

gangene jeg er med på noe "faller" jeg bare utenfor.. Det er

aller best å holde seg hjemme. Hjemme med barna mine og samboeren min, det

er det eneste stedet jeg kan kjenne på følelsen "vi" og ikke bare

"jeg"!

25.10.2016 kl.13:07

Ensomhet er noe man kan kjenne hele livet igjennom, uansett fase... Man kan føle seg ensom i en familie, i ett forhold...noen personer føler mer ensomhet enn andre. Man er bare sånn... Noen tørr og kjenne på ensomheten, andre stresser hele tiden og vil ikke kjenne på den... Livet er engang bare sånn... Det er viktig og finne hobbyer /positive ting man kan gjøre i sin ensomhet... (Men også viktig og prøve finne en person som kan bli en god venn...)

Bengt

25.10.2016 kl.15:39

Har det som deg, fikk klump i halsen når heg leste innlegget ditt. Blir gjerne din venn! Bengt

Mari

26.10.2016 kl.22:04

Kjære deg, jeg håper virkelig du har fått kontakt med noen som kan bli til gode venner. Jeg vet ikke hvor du holder til og jeg har akkurat hatt bursdag, men ber deg gjerne neste gang.

Skulle du trenge en venn, gi meg en lyd! :)

Lars

26.10.2016 kl.22:23

Visste faktisk ikke om bloggen før jeg leste om det på vg.no og er enig.Har to kamerater i byen hvor jeg bor.En har familie og jobber på sjøen så ser ham svært sjeldent.Den andre har jeg litt mer kontakt med...får besøk av ham 2 eller 3 ganger i mnd.Høres kanskje ikke mye ut men jeg setter veldig pris på de gangene han kommer.Utenom det så har jeg ikke noe til liv.Liker ikke og "dra på byen" så da blir det hjemme da.Gidder ikke engang og feire min egen bursdag..hurra enda ett år eldre.Så ja skjønner folk som har det ensomt.

Oslomann

26.10.2016 kl.22:43

Hei. Leste på VG artikkelen om deg. Jeg vet hvordan det føles. Er i 50 årene nå. Har vært ensom hele livet egentlig. Selv om jeg har vært i forhold så har ensomheten gnagd meg. Har aldri hatt noen skikkelige venner som jeg kan invitere på middag, kino eller bare gå en tur med. Eller at de inviterer meg.

Savner å være inkludert i noe. Etter at jeg falt ut av arbeidslivet i 2005 og samboer flyttet ut så har det blitt verre. Jeg har jo familie men det er måte på hvor mye jeg vil inkludere dem i mitt liv. Det er venner jeg vil ha, men de jeg hadde som barn og ungdom ble borte.

Kan telle på en hånd de som har besøkt meg på de siste 10-11 årene. Møter jeg dem på gata så hører jeg alltid: vi må finne på noe, ringer deg en dag....

Hører aldri noe mer fra dem. Jeg kan ringe men da er de ofte opptatt. Kanskje ikke så rart da de har et liv?

Jeg vet jeg kommer til å dø ensom og har på en måte godtatt at det blir sånn. Det hender jeg gråter fordi jeg føler meg så ensom. Spesielt de gangene jeg har lyst å fortelle en venn om noe bra som har skjedd meg eller bare diskutere politikk, samfunnsproblemer eller bare være der for hverandre. Jeg misunner alle som har det slik. Jeg kjenner det stikker i hjertet når jeg ser mennesker kose seg på kafe mens jeg bare sitter der alene uten å ha noen å snakke med.

Ensomheten er fæl.

Håper du kommer deg ut av din. Ønsker deg all lykke i fremtiden. Håper den IKKE blir som min.

-oslomann-

Charlotte

29.10.2016 kl.21:10

Finally noen som faktisk skriver om dette, all creds til deg! Jeg vil gjerne bli vennen din, kan lære deg å drikke kaffe ;)

Benedicte S

10.11.2016 kl.03:38

Merkelig hvordan verden fungerer og jeg skulle komme over akkurat dette innlegget og din blogg ikveld. For det er mye av det du skriver her jeg har følt på det siste halvåret. Jeg har aldri hatt problemer med å få venner eller danne dype vennskap. Men det virker som venner ofte på et tidspunkt vokser fra hverandre. Jeg gjorde den tabben at jeg droppet vgs der alle mine daverende venner dannet nye vennskap. Jeg gik ut i jobb og nå står jeg her. Liten jente fra Bærum midt i oslo by alene. Jeg har jo venner jeg prater med nå og da og en kjæreste som jeg bor med, men det å være 19 år og å sitte i sofaen hver kveld alene er tungt og vondt. Men samtidig har jeg på en mye gitt opp litt. Jeg finner ingen platform hvor man møter folk som ender med skikkelig vennskap. Har møtt en del gjennom jobb men det blir til at man drar på café en gang også har de jo andre og du sitter igjen alene. Jeg er alene hver kveld. Jeg blir aldri invitert ut lenger. Jeg har aldri hatt den jente gjengen jeg så utrolig mye ønsker. Har heller ikke hatt en ordentlig bestevenninne siden ungdomsskolen. Men man ender faktisk med å gi opp. Det føles som en utrolig håpløs situasjon og du står der uten finne en løsning..

jeg er ensom i min verden med samboer og mennesker jeg prater med ofte men som aldri har tid til å invitere meg ut.. hva gjør du da som 19 åring midt i oslo?
Benedicte S: Send meg gjerne en melding på Facebook!
Benedicte S: Send meg gjerne en melding på Facebook!

Urban eremitt

10.11.2016 kl.16:24

Kjenner meg så igjen i det "Oslomann" skriver over her at det er helt sykt. Er også i den alderen.

Hadde riktignok mange gode venner i ungdomstiden, men etter at jeg ble skilt ble livet aldri det samme. Mistet fellesvenner og "mine egne", sakte men sikkert, og klarte aldri å finne nye. Problemet - som jeg merket etterhvert - var at jeg begynte å føle utilpass med å være med på ting, som besøk/tilstelninger el. når man er singel. Jeg føler meg alltid som 5 hjul på vognen hvis jeg tilfeldigvis skulle bli invitert, hvor nå det skulle være forresten. Jeg har nå vært alene i godt over 10 år og føler meg som en eremitt uten andre å snakke med enn familie og naboer. Med naboer blir det mest "vær og vind" og familie kan man ikke renne ned dørene hos til enhver tid. Jeg har ikke tall på hvor mange nyttårsaftener jeg har satt alene med et par øl og en cognac, fått med meg fyrverkeriet og gått å lagt meg trist som faen. Tenk å ha noen gode venner, kanskje en eller to det gikk an å ta en seriøs diskusjon over et eller annet tema med. Nå blir det å snakke til seg selv dag ut og dag inn. Jepp, helt sant.
Urban eremitt: <3

B. Telle

10.11.2016 kl.21:13

Selv om det er dumt at så mange rundt i både Norge og garantert alle andre land har det på denne måten er det også litt godt og se at en ikke er alene i denne båten!

Har selv familie, kjæreste og mange bekjente, men ikke lengre en eneste god venn som eg kan snakke med om alt og ingenting.

Hadde er slikt vennskap i mange år, men veldig brått skjedde det store forandringer i livet til denne vennen eg hadde som resulterte i null kontakt over flere måneder. Og plutselig kom det en melding om vi ikke sku prøvd å holde kontakt igjen siden vi tross ly hadde så mange år med gode minner og alt.

Dessverre føles ikke det vennskapet som før lengre. Når eg snakker med vedkommende er det som om eg ikke kjenner henne lengre. Så mye har forandre seg på den tiden vi ikke har snakka. Mega kjipt.

Går ofte rundt å kjenner på en trist følelse. Har det kjempe fint sammen i selskap med kjæreste å familie. Men har jo ikke noen andre utenom dem lengre. Å det føles tomt!

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver om mobilen. Får samme følelse av at eg heller vil slå den av fordi eg vett det ikke kommer noen meldinger eller noe fra noen. Eneste som sender meldinger til min telefon er kjæresten min å moren min. Døds kjipt.

Håper virkelig du får deg en god venn som kan være der for deg å gi deg alt man savner i en god venn. Alle fortjener å ha det slik å ikke være ensom. Lykke til! <3
B. Telle: <3

Benedicte S

12.11.2016 kl.17:07

Hei igjen Martine! Jeg har sendt deg en melding på Facebook via bloggbrukeren din. Var litt usikker på om jeg skulle sende der eller privat. Men den står bare som sendt men ikke levert.. :P
Benedicte S: svarte deg nå!

Sofie

30.12.2016 kl.15:15

Hei Martine:)

(så ikke blogginlegget ditt før nå)

Jeg ønsker meg også en venn, selvom jeg har venner,så vil jeg gjerne ha en, en som kanskje spør meg om jeg vil være med på noe, I stede for at det alltid er jeg som må spørre andre.

En som har lyst til å ta en kaffe etter jobb, eller en som har lyst til å gjøre noe annet enn å drikke vin, bare en å dele litt av hverdagen med, det hadde vært så koslig.

Hvis du vil, så kan du sende meg en mail :)

Og du er velkommen til min nyttårsfeiring hvis du har lyst, du er hvertfall invitert:)

-Sofie-

Stine

24.04.2017 kl.23:12

Føler jeg er litt for sen til å skrive kommentar til dette inlegget, men fant det netopp. Idag var første ordentlige vårdagen her jeg bor. Jeg blir alltid glad når det er fint vær. Får lyst å finne på noe med noen. Var det noen som spurte om jeg ville finne på noe? Nei. Jeg har sittet alene i hele dag. Jeg tok bussen hjem, slik jeg alltid gjør. Tenkte at jeg kunne finne på noe med noen litt senere idag. Venninnene mine var ute. De var i hele byen, tok masse bilder og la ut på sosiale medier. Ingen hadde invitert meg. Så der sat jeg alene med en feed full av mennesker som var ute i det fine været med venner. Ingen hadde invitert meg. Jeg har grått i dag for første gang på lenge. Jeg trodde jeg var lykkelig, men så skjer dette. Jeg har vært alene i hele dag. Det var egentlig alt jeg ville si.
Stine: <3 stor klem til deg.

Skriv en ny kommentar

hits