Mitt vendepunkt - og mitt svar.

20.01.2016 - 10:00 2 kommentarer

Mitt vendepunkt - og mitt svar. 

 

Jeg får ofte spørsmålet om hvorfor jeg begynte å spille fotball. Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg har viet mitt liv, all min tid og alle mine tanker til det å spille fotball. Hvorfor jeg hver dag, inn og ut har befunnet meg på en fotballbane, enten med pappa, storebror eller gutta. Hvorfor jeg har giddet det. Og jeg har løyet, jeg har løyet mye. Egentlig hver gang spørsmålet har kommet. Det kom ett tidspunkt i livet mitt at jeg rømte, og fotballen ble min rømningsvei. Det stedet der jeg kunne være Martine, uten alle tankene. Det stedet der jeg kunne gjøre det jeg elsket, det eneste stedet jeg tillot meg og være blid, det eneste stedet jeg tillot meg å le. Der ingen visste.

Mitt vendepunkt var sårt, tøft og jeg stengte meg selv inne. Jeg var 11 år, og rømte. Jeg rømte fra tårene, og alle vonde samtaler. De som kjenner meg vet at jeg egentlig ikke snakker så mye om følelser, at jeg aldri forteller hvordan jeg, hvordan Martine har det. Fasaden med at "alt er bra" ble skapt vinteren jeg fylte 11 år. Jeg sluttet å gråte, jeg sluttet å leke og verst av alt så sluttet jeg å le. Jeg sluttet å være barn, jeg ble voksen over en natt. Jeg har egentlig siden den dagen rømt, vært konstant på rømmen. Kanskje det er dette som har gjort at jeg har blitt som jeg er? Kanskje det er derfor jeg alltid må være opptatt, for å slippe å kjenne på følelsene til 11 år gamle Martine?

Jeg har tilltatt meg og gråte. Alene i dusjen gråter jeg, kun da. Jeg har tillatt meg å åpne meg da, for da har ingen visst. Jeg har tillatt meg og la tårene renne med det ofte alt for kalde vannet, for da har tårene forsvunnet med strømmen. Jeg tillater meg ikke å gråte offentlig, ha det vondt og være svak, for alle andre har det så mye verre enn meg. "Alle andre får lov til å gråte, alle andre får lov og ha det vondt, og jeg trøster gjerne, men jeg skal ikke gråte".

For 5 måneder og to dager siden pådro jeg med en alvorlig skade, som gjør at jeg ikke får spille fotball på godt over ett år. Det har vært tøft, bein tøft - men jeg har nesten ikke grått i dusjen siden. Så kanskje det er en mening med det, at det er på tide og slutte å stenge alle følelsene inne? Kanskje det er på tide og slippe ut følelsene til 11 år gamle Martine, som fortsatt kjemper mot verden - kun for å slippe unna klumpen i brystet etter det som skjedde den gang jeg bare var et barn.

21.40 i kveld forteller jeg i Sykt perfekt på TV 2 om mitt vendepunkt. Jeg håper du vil lytte til 11 år gamle Martine, som syv år senere virkelig prøver å være hundre prosent tro mot seg selv. 

Foto: Privat 

 

- Marty

2 kommentarer

Eline

24.01.2016 kl.20:07

Hvordan skade har du? Jeg har vært ute av fotball i nesten 2 år pga skade

henriette

29.01.2016 kl.07:31

Utrolig bra du skriver. Du har mye bra og tilføye samfunnet. Du er ressurssterk å jeg skulle ønske du kan se deg selv i speile hver morgen og se hvor vakker du er, for vi ser deg! Du er verdifull. Og DU er bra nok!:-)

Skriv en ny kommentar

hits