reklame (innholdet reklame for egen kolleksjon)
I skrivende stund sitter jeg på flyplassen i Tampere sammen med pappa, og mammen til C. C på sin side sitter på flyplassen i Helsinki, og for første gang siden september er vi på vei hjem på ordentlig. Sammen.
Jeg synes det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, for sannheten er at jeg akkurat nå ikke vet om jeg skal le eller gråte. Jeg tror at jeg heller mot det siste, og jeg venter egentlig litt på at det skal komme. Ikke fordi jeg er lei meg, men fordi jeg er overvelda, utladet, glad, stolt og litt… Tom bare.
Vi har hatt en fantastisk tur til Finland, og det har vært en ordentlig fin slutt på sesongen. Det å få være med to av de viktigste i livene våre, treffe mennesker jeg verdsetter høyere enn høyest, oppleve et høydepunkt som VM sammen med mannen i mitt liv og et nytt sted på kartet, det har betydd mye og vært skikkelig fint. Samtidig som jeg lengter hjem nå. Etter å ha vært på reisefot siden september, i flere stater i USA enn jeg hadde turt å drømme om, snarvisitter til flere land og opplevelser jeg kommer til å bære med meg for alltid, så skal det bli godt å lande litt hjemme. Jeg trenger det nå. Komme litt på plass, og føle at jeg har hodet litt over vann igjen. Det er ikke til å legge skjul på at de siste månedene har vært ekstremt innholdsrike og turbulente. Det er den veien vi har valgt, og vi har stått støere i det enn jeg hadde turt å håpe på.
Så ja, nå var denne sesongen over. Sesongen som har utfordret meg, han og oss mer enn noe annet, sesongen jeg har truffet venner for livet, lært meg selv å kjenne bedre enn noen gang, stått mer alene noen gang og vokst mer enn noen gang. Og jeg tror den rare følelsen jeg sitter med nå også innebærer en del savn, for jeg savner C. På en rar måte. Vi har siden jul vært mer fra hverandre enn noen gang, og siden februar har vi totalt sett hverandre 3.5 uke. Det er voldsomt, spesielt med tanke på hvor vanvittig mye som har skjedd i livene våre, både sammen og på hver vår kant. Vi har liksom ikke fått summa oss, verken sammen eller alene, og nå skal vi det. Nå skal vi hjem for sommeren, sammen. Herregud, som jeg har lenget… Ja, samtidig som det føles veldig rart. Nå var dette kapittelet over liksom, og hva det neste bringer har jeg ikke peiling på. Akkurat som jeg ikke hadde peiling for et år siden, og hallo… Jeg skulle bare visst.
Det er mye jeg vil fortelle, men som jeg ikke helt klarer å få frem her jeg sitter. Jeg er liksom litt tom for ord, og ganske utladet. Og nå kan jeg ikke vente til i kveld, i morgen og til denne sommeren vi har foran oss. Til å være sammen, til å tilbringe tid med de vi er aller mest glad i, og ja… Til å lade opp til neste sesong – Og hvem vet hva den byr på… Jeg skal innrømme at jeg ikke er helt klar for det nå, men jeg veit at jeg vil være det snart. Og jeg har nok aldri vært sterkere enn jeg er nå, samtidig som jeg føler meg mer sårbar enn på lang, lang tid.
Vel, det var det jeg fikk frem i dag. Og før jeg runder av vil jeg bare si takk. Takk til dere som heier på oss, som har fulgt oss på godt og vondt denne sesongen og til dere som har troa. Og takk til dere som ikke har hatt det også…
OG! Takk til alle som har sendt meldinger, som har heia, titta og klikket hjem kolleksjonen min i samarbeid med MyMuse (HER). For en fryd, og for en enorm læring det har vært å få gjøre det… Fortsettelse følger ❤️
Nå skal vi hjem.
