“Nå er det nok bråk fra bonden!”

Martine, 14 år. 

Noe av det beste jeg vet er å komme hjem til mamma og pappa. Jeg elsker å flykte bort fra “bybobla” mi bestående av svindyr kaffe, merkevesker og stress. Misforstå meg rett. Jeg trives godt i Oslo, men jeg trives enda bedre når jeg kan gå ut på terrassen, ikke høre en lyd og trekke inn frisk og deilig luft. Når jeg kan gå en lang tur i skogen, høre fuglene kvitre og ikke treffe på noen andre. Eller når jeg kan stikke innom stallen der jeg har tilbragt mange somre, bare for å hilse på, treffe hestene og gamle bekjente.

For selv om det såkalte bylivet har lært meg mye, så har “livet på landet” lært meg mer. Og ja, mange ser nok på meg som en real byjente, men sannheten er jo at jeg er oppvokst med jordbæråkre som nærmeste nabo, med stallen en liten sykkeltur unna og med roser i kinnene. Det har lært meg å sette pris på den maten jeg spiser, det har lært meg å bli sterk, både ved hjelp av å bære blytungt, men også ved å møkke etter hestene. Jada, man kan bli temmelig lei av det etter hvert, men jobben må faktisk gjøres. Det har lært meg at hardt arbeid både lønner seg, men at det også må til. At det ikke er viktigst å være den kuleste, fordi det finnes viktigere ting. Det har lært meg at man sover ekstra godt om natten etter å ha gjort en innsats og at jeg duger til mye mer enn jeg skulle tro.

Faktisk er jeg skikkelig takknemlig for at mammaen min har fortalt om alle høstferiene hun tilbragte på potetåkeren, alle timene hun har brukt med meg i stallen og for at hun har lært meg å sette pris på frisk luft, dyr, aktivitet og hardt arbeid.

Jeg skal ikke skryte på meg en iherdig innsats rundt verken det ene eller det andre og jeg er langt i fra en bonde selv, men jeg har allikevel lyst til å gi en klapp på skulderen til noen som fortjener det idag. Jeg har gjort det før og jeg syntes virkelig det er på sin plass å gjøre det igjen.

Her jeg bor nå, var det den lokale bonden som var oppe 04.00 i natt for å måke snø i nabolaget, sånn at alle vi andre kunne komme oss frem i dag. Om noen måneder er det våronna, og mens noen kommer til å klage på bråk og støy kommer jeg til å glede meg, fordi det betyr at det snart er sommer.

I dag morges kom jeg over flere Facebookstatuser fra folk som klagde på alt bråket som hadde vært i nabolaget mitt i natt. Folk klagde på bråket fra måkebilen og jeg skal ærlig innrømme at jeg ble brydd. Skikkelig brydd. Like brydd som jeg ble da jeg på våren i fjor kom over en Facebookstatus der noen klagde på at bøndene jobbet på åkeren under våronna.

Bøndene jobber stort sett døgnet rundt med å blant annet sikre oss norsk mat og det er to ganger i året de jobber på jordet. Det er én gang om våren og én gang om høsten. Ja, også er det flere som melder seg til å hjelpe til med å for eksempel måke snø, sånn at vi andre kan komme oss på jobb om morgenen eller på spinning en lørdagsmorgen.

Bøndene har ingen 8-16 jobb, og vi behøver de. Vi må ikke glemme at bøndene  må til for at vi skal ha norsk mat i butikkhyllene. Vi må ikke glemme at bøndene bidrar sånn at vi skal komme oss frem etter en snøtung natt. Vi må ikke glemme at bøndene bidrar til absolutt nødvendig næringsvirksomhet.

Kan vi ikke prøve å huske på det neste gang vi hoier ut av vinduet når måkebilen kommer? Kan vi ikke huske det neste gang vi klager på at bonden jobber på åkeren mens vi griller på terrasen en deilig vårdag? Kan vi ikke huske på det neste gang vi klager og tar maten som kommer fra bonden som en selvfølge?

Ingenting er nemlig en selvfølge og jeg syntes vi må huske på å være litt takknemlige!

Tusen takk til alle landets bønder. Takk for den jobben dere gjør, takk for at dere bidrar til at vi har mat i butikkhyllene og for at jeg kommer meg frem når jeg skal ut med bilen etter en snøtung natt. Jeg er en av de som setter pris på at maten min kommer fra den lokale bonden og ikke fra et sted jeg ikke kjenner til i Litauen. 

Og til den sinte naboen som mener at det er nok bråk fra bonden, som klager på at noen tar måkejobben som alle vet at bråker litt og at bonden sikrer oss norsk mat ved å jobbe på jordene…

La bøndene jobbe i fred. De skal ha en klapp på skulderen. Igjen og igjen. 

// Marty

 

 

 

10 kommentarer

Siste innlegg