Jeg vil fortelle dere noe…❤️

Categories Hverdagskaos 🏃🏼‍♀️

På fredag gikk jeg tur i skogen sammen med C. Vi gikk og pratet om alt det som skjer nå, hva som skjer fremover og hva som skjer etter sommeren. Han minte meg om hvordan livene våre så ut for 1,5 år siden og for et år siden, for det er nemlig cirka et år siden vi bestemte oss for å satse på oss igjen. Sånn ordentlig.

Det fikk meg til å tenke på hvordan livet var for 1,5 år siden. For litt over 1,5 år siden tok jeg nemlig mot til meg, bestemte meg for at noe måtte skje og tok praten. Praten jeg i tre år hadde fortalt meg selv at jeg aldri kom til å behøve og ta.

Den dagen bestemte vi oss for at det ikke fungerte mellom oss lenger. Vi var begge slitne, tomme og jeg følte ingenting. Verken på godt eller vondt. Jeg hadde gått hele sommeren, tviholdt og håpt, og til slutt så orket jeg ikke mer. Det føltes som at vi sto i hver vår ende av en trapp og dro i hverandre, uten at noen av oss ville rikke på oss.

Jeg har alltid fortalt mine venner at om det er meningen at man skal være sammen, så kommer man til å være det. Men selv om jeg håpte på det, så må jeg ærlig innrømme at det føltes umulig der og da. Når folk spurte om jeg trodde at vi kom til å finne tilbake til hverandre, så fortalte jeg at det kanskje kunne skje i fremtiden. Du vet: Hvem vet hva som skjer om fem år?

Det gikk et halvt år av og på. Frem og tilbake. Han tok grep. Jeg tok grep. Han visste hva han ville og jeg visste ikke helt. Jeg var redd for å bomme igjen, for å satse med begge bena og for å bli såret igjen. Vi snakket sammen oftere enn vi sikkert burde, ønsket hverandre alt godt og det hendte jeg behøvde hjelp til noe som jeg egentlig hadde klart fint selv. Bare for å få en klem. 

Det var kanskje kjipt gjort av meg når jeg visste at han prøvde så godt han kunne, og når jeg passet på å holde han på en god armlengdesavstand. Nære, men ikke for nære.

Det var ikke få ganger jeg ønsket at det hadde skjedd noe som gjorde at jeg kunne hate han, hvert fall litt. Men jeg ville bare at han skulle ha det bra og jeg ønsket han alt godt, samme hva.

I julen i fjor bestemte vi oss for å ta noen museskritt, sammen. Se an. Ta det rolig. Bli litt kjent på nytt.

Og det gjorde vi.

Jeg har alltid fnyst av de som har sagt at man må jobbe med forholdet hele tiden, at man må holde gløden oppe, at det er mulig å bli forelsket i samme person igjen og at det finnes håp. Kanskje har jeg tenkt at enten så fungerer det, eller så gjør det ikke det fordi jeg har vært for ung eller fordi jeg aldri før har måtte kjempe med nebb og klør. Jeg veit ikke. 

Sakte men sikkert begynte hvert fall noe å skje. Plutselig ble ting spennende igjen, plutselig fikk jeg den pirrende og deilig følelsen i kroppen igjen og plutselig var det ingenting annet som betydde noe. Plutselig forelsket jeg meg igjen, enda hardere. Enda sårere. Enda mer. Jeg som trodde at det var umulig å forelske seg i samme person to ganger.

Ja, og for to dager siden gikk jeg tur i skogen, med mannen i mitt liv og snakket om fremtiden. Mer forelsket enn noen gang.

Og for fem år siden i dag ble vi enige om å bli kjærester. Og jeg er så glad for at vi ga oss en sjanse. Herregud, jeg er så glad for det.

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette, men jeg tror jeg vil frem til at det av og til er lurt å gi slipp. Aldri hold fast i noe som gjør at du mister gløden i kinnene, som gjør at du slutter å le eller drømme. Ta vare på deg selv først. Ikke vær en dritt. Ha troa på at det blir bedre, enten alene, sammen eller med noen andre.

Jeg veit det kanskje er så klisje som det får blitt og at du kanskje spyr om alt føles håpløst akkurat nå, men… Er det meant to be, så blir det sånn. Om ikke, så var det ikke det🖤

Jeg elsker deg C, takk for alt du er for meg. Jeg gleder meg til fem, ti og femti år til. Hvert fall.

4 kommentarer

4 thoughts on “Jeg vil fortelle dere noe…❤️

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *