Hvor mange er det egentlig greit å ligge med?

Hver fredag deler jeg et nytt innlegg i min sex og singelliv-spalte. Det er SÅ mye jeg trenger å prate om, så mye jeg ikke skjønner og så mye jeg har på hjertet. Det er som at singellivet er et konstant spill og det er så mye jeg ikke skjønner. Ja, også er det ganske mye jeg har gått lei og som jeg rett og slett syntes at det skikkelig teit… 

_____________________________________________________________________________________________________

Jeg husker første gang jeg ble kalt for en hore. Jeg gikk på barneskolen og jeg hadde nettopp vunnet en konkurranse i gymmen. Fordi jeg vant, ble jeg kalt for en hore. Ja, det sier litt. Lite visste jeg at jeg også skulle bli kalt hore når jeg stilte opp i en bursdag med lik kjole som en av de andre gjestene kort tid senere, eller når jeg hooka med en fyr på fest. Lenge før jeg i det hele tatt hadde tenkt på å ligge. Ja, han fikk for så vidt et klapp på skulderen av gutta, mens jeg ble kalt for en hore.

Du kjenner kanskje til fenomenet? Om vi i det hele tatt kan kalle det for det. Jenter som ligger med mange er horer og gutter som ligger med mange får nærmest applaus. Det er ganske enkelt forklart, men jeg vedder på at du kjenner til det – Kanskje du til og med har blitt kalt det, sånn som meg. Ja, du trenger for så vidt ikke å ha ligget med mange en gang, du kan ha ligget med feil fyr også.

Jeg har en singel venninne som i sommer ble med en fyr hjem etter en fest. De lå, det var fint og dagen etter informerte fyren om at han hadde dame. Altså, etter at de allerede hadde ligget. Venninnen min hadde ingen forutsetninger for å vite at fyren ikke var like singel som henne selv, men hvem er det som i etter tid har fått høre at hun er en hore fordi hun ligger med fyrer som allerede er i et forhold? (Ja, i fler tall. Det er alltid rart hvordan det utvikler seg etter hvert som historien går). Jo, venninna mi.

Kom an folkens. 

“Hun kler seg jo som en hore”, er noe jeg ofte har hørt. Ja, og “hun oppfører seg som en hore”. Fordi en jente for eksempel tør å snakke med en fyr, fordi hun har tatt et valg ovenfor sin egen seksualitet, ja eller fordi hun for eksempel kliner med en fyr som en annen jente er interessert i. Og apropos… Når skal vi jenter slutte å kalle hverandre for horer? Ah, jeg blir helt svett hver gang jeg hører det. Har vi ikke kommet lenger enn som så, og er vi ikke egentlig litt for bra til å kalle hverandre det? Det er jo faktisk sånn at hver gang vi kaller en jente for hore, enten man sier det som jente eller som gutt, så tråkker vi på kvinners seksualitet og selvstendighet og skyver oss et hakk bakover i tid. Sorry, men jeg vil ikke den veien. 

Jeg føler at det ofte henger sammen med en ide om at jenter aller helst ikke skal ha sex eller være kåte, akkurat som at det fortsatt er et sjokk at kvinner har en egen seksualitet og kan ta ansvar for egne lyster og behov. Og hvorfor er det fortsatt sånn at jeg føler på en skam hvis jeg skulle finne på å ha et one night stand som kvinne? Det er jo i beste fall lættis. Like lættis som når en jente er tydelig på at hun er ute etter sex, og blir opplevd som lett på tråden. For hey, kvinner skal vel for all del ikke ha behov eller være kåte?!

For hvor mange er det egentlig greit å ligge med når man er jente og finnes det egentlig et gyllent tall? Ikke vet jeg, men hvis du spør meg så vil jeg svare “ja, du ligger med så mange eller så få du vil”.

Jeg har for lengst bestemt meg for at jeg ikke skal kalle andre jenter for horer eller at jeg skal bruke hore som et skjellsord. Jeg prøver å minne meg selv på at det ikke er min oppgave å dømme, og at det faktisk ikke spiller noen rolle for meg hva andre driver med. Selv om det er lett å bruke andre til å snakke meg selv opp! 

Min konklusjon er hvert fall enkel… Du velger sjæl og du ligger med hvem du vil, når du vil 💁🏼

// Marty

Jeg trodde ikke at jeg skulle si det, men:

Jeg har bestemt meg for at jeg en gang i ukene fremover skal skrive en sex og singelliv-spalte. Jeg er på Tinder, jeg prater med fyrer jeg syntes at det er interessant å prate med og jeg har haugevis av spørsmål! Det er som at singellivet er et konstant spill og det er så mye jeg ikke skjønner. Ja, også er det ganske mye jeg har gått lei og som jeg rett og slett syntes at det skikkelig teit… Det er rett og slett mye jeg syntes at vi burde prate mer om! Eller… Det er mye jeg trenger å prate om og jeg har mange tanker som trenger å bli luftet: 

_____________________________________________________________________________________________________

I det siste har jeg tenkt mye på dette med forhold og kjærlighet. Jeg må innrømme at jeg stort sett har tenkt mest på mitt eget kjærlighetsliv, men også mye på hvordan samfunnet har blitt og hvordan min generasjon er.

I forrige uke snakket jeg nemlig med en god kompis som dater. Han hadde luksusproblemet om at han likte en jente, men han ville teste en annen – I tilfelle hun var bedre. Akkurat som at han snakket om å prøvekjøre biler. Men, sånn har det jo faktisk blitt og jeg kan ikke klandre han. Han pratet om at gresset kanskje er grønnere på den andre siden og at det er kjipt å gå glipp av hun andre hvis hun er bedre enn hun han allerede syntes er spennende.

Ja, sorry. Veldig komplisert – Jeg vet. Men, det er antakeligvis en del som kjenner seg igjen. Ikke nødvendigvis i at man bare kan velge mellom personer som at de er biler, men i følelsen om at gresset er grønnere på den andre siden.

Men, klisje som det er: “Gresset er kanskje grønnere på den andre siden, fordi det er fake”. Ikke alltid, men du skjønner. Det er hvert fall verdt å ta med seg.

Min generasjon har muligheter på et hvert hjørne og vi har tusenvis av muligheter på fingertuppene våre. Vi blir eksponert for lykkelige og perfekte forhold hvor enn vi snur oss, vi ser kjærlighet på Instagram og tror at det er virkeligheten og vi blir eksperter på å sammenlikne oss på noe vi egentlig ikke vet hva er, og hvis jeg skal være helt ærlig så tror jeg det tar livet mange forhold. Kanskje til og med det var en medvirkende faktor i mitt forrige. 

For vi vil ha det perfekte, vil vi ikke? Vi skal ha ALT, fordi vi tror det finnes. Men hey, jeg er ikke perfekt (selvom jeg av og til prøver og late som), og hvordan kan jeg da forvente at en partner skal være perfekt?

Vi leter oss i hjel, sveiper kun etter utseende og glemmer kanskje hva som er viktig. Vi er kravstore, vi vet akkurat hva vi skal ha og kanskje en del av oss ødelegger ting som kunne vært bra, fordi vi konstant jager etter det perfekte? Jeg er redd jeg er en av de. 

Jeg sier ikke at man skal bli i noe som ikke er bra, men kanskje vi alle skulle blitt litt flinkere til å stille spørsmål om hva som er grunnen til at det ikke er bra eller at vi tror at det ikke er bra nok. For krangler man fordi man tror at noen andre har det bedre, eller krangler man fordi man rett og slett ikke passer sammen? Og hvis vi krangler, føler at ting ikke er helt som det burde eller vi ikke er helt fornøyde, så kan vi i utgangspunktet bare plukke opp mobilen vår og sveipe videre til vi finner noe vi tror er bedre. Vakre mennesker, retusjerte bilder og haugevis av filtre som blir slengt rett i fjeset vårt, som vi tror er virkeligheten og som bare er én melding unna og klare til å gi oss akkurat det vi er ute etter.

Jeg har en venninne som måtte logge ut av Instagram på nyttårsaften, for hun fikset ikke alle de lykkelige kjærestebildene og nyttårskyssene. Ironisk nok visste jeg at hvert fall et av parene hun irriterte seg over hadde kranglet som søren i hele romjula, men på Instagram når klokken slo tolv var de verdens lykkeligste. Ironisk, men ganske on point. For vi ser bare noe, og ikke alt, men jeg tror at mange av oss tror at de er alt og at lykken er den vi ser på Instagram.

Vi ser forlovelser, babynyheter, lykkelige feriereiser, lovnader og søte kommentarer, men vi ser aldri virkeligheten. Vi ser ikke diskusjonene, kranglene eller vanlige utfordringer som et hvert forhold har. Jeg tror at det gjør at forventingene våre blir helt urealistiske og at vi begynner å sammenlikne våre egne forhold med en falsk standar. En standar som ikke finnes.

Jeg tror faktisk at mange forhold og relasjoner som kunne ha vært bra, lærerike og fine blir ødelagt fordi forventingene til våre partnere ikke blir møtt og grunnen? Jo, fordi det på mange måter er umulig.

Så, neste gang vi vil kjefte på kjæresten fordi han er dum, neste gang vi dropper en dame fordi hun har litt skjev nese (ja, jeg har opplevd det) og neste gang vi fortsetter å lete bare fordi det neste kanskje er bedre. Kanskje vi skal stoppe opp, se situasjonen litt fra utsiden og spørre oss selv hva vi egentlig vil, for ikke snakke om trenger?

Det skal hvert fall jeg. 

// Marty

 

Kan du ikke bare si at du vil ligge?

Jeg har bestemt meg for at jeg en gang i ukene fremover skal skrive en sex og singelliv-spalte. Jeg er på Tinder, jeg prater med fyrer jeg syntes at det er interessant å prate med og jeg har haugevis av spørsmål! Det er som at singellivet er et konstant spill og det er så mye jeg ikke skjønner. Ja, også er det ganske mye jeg har gått lei og som jeg rett og slett syntes at det skikkelig teit… Det er rett og slett mye jeg syntes at vi burde prate mer om! Eller… Det er mye jeg trenger å prate om og jeg har mange tanker som trenger å bli luftet: 

_____________________________________________________________________________________________________

Etter en del år i et forhold har jeg skjønt at det nye sjekkemarkedet til en stor grad består av sex. Det betyr at jeg, som i utgangspunktet har tro på at drømmemannen finnes der ute, at han kommer ridende på en stor hvit hest og at han er perfekt, muligens må begynne å legge tanken fra meg. Det er større sannsynlighet at jeg finner en fyr (ja, la oss droppe drømmemannen et sekund), enten kåt og vill på Tinder eller en sen lørdagskveld på byen. Full, desperat og med et mål: Å komme i buksa på noen. Hvem oppfattes ofte ikke så farlig, bare det er noen.

Okei. Jeg forstår at det ikke gjelder alle, men la oss være ærlige: Det skjer. Ofte. Og nei, jeg klandrer ingen.

Jeg er i utgangspunktet ikke hun som snakker om “før i tiden” og jeg vet egentlig ingenting om den, men jeg tror det stort sett startet med dating, også gikk over i sex. Ikke motsatt, sånn som det ofte gjør nå. Jeg har venner som har møttes på for eksempel Tinder, som lå, lå igjen, og igjen, for også finne ut at det kanskje var litt mer der enn søndagsmorro for å dekke over ensomheten man kan føle på en søndagskveld. Ja, nå nærmer til og med noen av de seg forlovelse og kids. Det er noen som får det til si. 

MEN! Det er en ting jeg har tenkt på de siste ukene og det er: Hvor vanskelig er det å bare si det eneste du egentlig er interessert i er å ligge? 

Det finnes nemlig nok av de fyrene som lurer deg trillrundt med fremtidssnakk, barn, hus og felles bil, og som egentlig bare har et mål… Jo, å ligge. For også ta det han vil ha, stikke og muligens bare høre fra seg når behovet skulle melde seg igjen.

Ops. Det er fare for at jeg høres både sur og gretten ut nå, eller at det høres ut som at jeg opplevde det for et kvarter siden, men jeg lurer fortsatt på om det ikke hadde vært bedre å bare være ærlig? Man trenger jo ikke akkurat å skamme seg over å ikke være interessert i barn, gjeld og bikkje enda, ei heller i å bare ville ligge! Men må man ta hjertet til personen man treffer, stikke et lite hull i det, blåse inn falske forhåpninger også aldri høre fra seg igjen? I mine øyne er det et ganske enkelt svar…

Nei, du må ikke være en dritt og skal du bare ligge, så får du hvert fall være tøff nok til å stå for det. 

Jeg opplever også at det stort sett er gutta som sårer oss jenter, selv om det skal sies at jeg har venninner som er knallharde (og kule) og venninner som også har knust et par mannlige, barske hjerter, men jevnt over så føler jeg at det typiske er at gutten gjør som han vil, og at jenta sitter igjen og sipper. Jeg kunne kanskje tenkt at det er fordi vi jenter er mer følsomme, fordi vi vil mer eller fordi vi lettere får falske forhåpninger, men jeg velger å tenke at det er fordi gutten ikke er tøff nok til å fortelle hva han vil med en gang og fordi det er lagt opp til at det er helt i orden at en fyr ligger rundt, og ikke en dame. Ja, det må jeg komme tilbake til. 

Date, ligge eller ingenting? 

Vanskeligere trenger det vel ikke å være? I mine øyne trenger det hvert fall ikke å være det. r man følelser utover det, så er vel det strengt talt sett et annet problem… Men jeg tror at ting kanskje hadde vært litt enklere om man var ærlig på hva man faktisk var ute etter, i stedet for å gå rundt den hersens grøten og spille et irriterende, umulig og slitsom spill… 

Personlig setter jeg hvert fall pris på det. Da slipper jeg hvert fall mye frustrasjon, tanker om at jeg ikke var digg nok og et lite brist i hjertet.

Hva tror du?

// Marty