Jeg husker da en lærer sa til meg at jeg måtte sette meg tydelige mål, om ikke så var det større sannsynlighet for at jeg kom til å ende opp som en barnehagetante. Jeg husker også da det ble et samtaleemne på skolen, og da noen av gutta sa at de hvert fall ikke skulle drive og passe på en haug av snørrunger.
Jeg gikk forbi en barnehage i dag tidlig, og kom til å tenke på de kommentarene, samtidig som jeg begynte å tenke på hvordan hverdagen hadde sett ut uten de som jobber i landets små og store barnehager.
De som er der og tar i mot barna i barnehagen om morgenen, når mamma og pappa drar til de viktige jobbene sine. For hva skulle egentlig toppsjefene, politikerne, bussjåførene og butikksjefene gjort uten de som sørger for en trygg og god hverdag for de aller minste?
Og bare for å ha gjort det klinkende klart: Det er ingen straff å jobbe i barnehage.
De gjør faktisk en viktigere jobb, enn noen gang. De drar på jobb, til tross for at vi er midt i en pandemi. De tar i mot barna dine, de tar vare på de, passer på de og sørger for at de har det fint. De har ingen munnbind å gjemme seg bak eller et plexiglass som tar i mot støyten.
Det er de som er der når barna dine tar sine første steg. De er der og passer på at barna dine har tørre og rene klær. De er der og passer på at barna dine er mette i magen. De er der når barnet ditt lærer seg å telle til femti.
Og bare for å ha sagt det. De er ikke «bare barnehagetanter» eller «bare barnehageonkler». De er sinnssykt viktige (barnehagelærere), forbilder, rollemodeller og trygge havner.
Så takk. Takk til deg som går på jobb og ivaretar barna, til deg som gir dem kunnskap og trygghet. Til deg som tar de på fanget og trøster de når mamma og pappa må på jobb og til deg som møter foreldrene med et smil når de kommer og henter.
Dere som står på, dere som beroliger, dere som stiller opp og dere som er tilstede. Dere som lærer bort, dere som trøster og dere som bidrar. Bidrar til at hverdagen går rundt for landets foreldre, kollegaer og ansatte. Dere er superhelter.
Så takk. Takk for jobben dere gjør.
Takk for takken får jeg vel si, jeg som jobber i barnehage. Jeg er forsåvidt ingen tante, men har fagbrev som barne og ungdomsarbeider. Akkurat nå viderutdanner jeg meg til barnehagelærer, noe som krever 3 år høyskoleutdanning dersom man går heltid, eller 4 år som deltidsstudent som meg. Barnehagelærer er et proffesjonsyrke… Så tante er jeg ikke😉 ps. Den nye normen i barnehagene, krever at man har en utdannelse, og helst skal det være barnehagelærer👍
Så fint at du løfter dette frem! Foreldre er prisgitt kompetente, hjertevarme og omsorgsfulle mennesker som jobber i barnehage. Jeg er selv barnehagelærer og innser mer og mer for hver dag hvor utrolig viktig jobb vi gjør. Skulle ønske det ble mer synlig hvor dårlig bemanning det er, og at foreldre kunne visst og ikke minst engasjert seg mer i dette. Vi har et krav om en grunnbemanning om antall voksne pr barn. Men åpningstider og barnas tid i barnehagen er lengre enn arbeidstiden vår, og med pauseavvikling, møter, sykdom etc er det kanskje bare 2-4 timer for dag vi er alle til stede for barna. Og der skal vi ivareta barna på best mulig måte og alle har så forskjellige behov ! Vi får mer og mer krav som minner om skolen, men det aller viktigste er at vi får tid til å vise omsorg, trøste, danne, lære sosialkompetanse, og ikke minst masse tid til LEK ! Det er barnets egenverdi og der all den viktige læringen skjer.
Forstår poenget ditt, men de som jobber i barnehager liker ikke å bli kalt tanter. De er som regel utdannet enten med fagbrev eller bachlorgrad i barnehagelærer. Ofte har de også tilleggsutdanning innen pedagogikk, psykologi osv. Veldig merkelig at noen fortsatt bruker berepet tanter og onkler.
Takk for takken! Det varmer når noen “utenfra” ser og reflekterer. Hilsen barnehagelæreren som skryter av hverdagsheltene, de flotte kollegaene mine, på blogg stadig vekk!
Så fin artikkel. Liker bloggen din. Tror ikke hun mener å kalle noen barnehagetante i dag, de fleste vet at dere er høyt utdannet. Tror heller hun refererte til den kommentaren, der ordet barnehagetante ble brukt, og somhun selv hadde hørt på skolen. Syns å huske at det var mer vanlig å si før, men mulig jeg husker feil
Mm.. bachelor og 3.5 års utdannelse for å få lov til å bli kaldt “tante”?