Hallo fra bloggbobla! Og plaskregnet. For en dag det har vært. Telefonen har ringt i ett, det har tikket inn mailer og jeg har forsøkt å være politisk korrekt og holde tunga rett i munn etter innlegget tidligere idag. Det er sannelig ikke lett, for det er en diskusjon som inneholder mye følelser for mange. 

C sine besteforeldre er her nede i Norrköping og de har vært her i noen dager nå. Vi skal snart ture av gårde for å se kamp, og da tenkte jeg å logge av litt. Det trengs i blant 💪 Skuldrene har sittet opp under ørene i hele dag, og jeg tror nesten jeg skal bli gæren – Men, det er morro og jeg klager ikke!

På fredag reiser jeg hjem til Oslo igjen, og da fortsetter rottereset med jobb, familiebursdag, møter, event og VIIIIIXEN (!!!). 

Jeg tror faktisk at jeg skal på Nyhetskanalen på TV 2 i morgen tidlig 08.00, hvis alt klaffer – Så tune inn hvis du kan! Temaet blir bloggere, kjas, operasjoner og forbilder… Kort fortalt, haha. Jeg tror hvert fall at det er viktig å snakke om det vi skal snakke om, så jeg håper du er enig og at du vil sette av tid til å se. 

Nå skal jeg hive på meg den grønne skinnbuksa mi (må føle seg litt fin si) og komme meg avgårde på kamp. Vi snakkes! 

// Marty 

Det å blogge er inspirerende, det er fargerikt, det er tullete, det er morsomt, det er teit, det er kleint, det er grisete, det er uninteressant, det er alvor og det er fjas. Det er en verden bestående av sterke personligheter, store stemmer, mennesker som elsker å inspirere, mennesker som mener mye og mennesker som brenner for å dele. 

Samtidig så er det en verden bestående av lesertall, likes og penger. Det er en verden bestående av terningkast, kritikk og meninger. Det er en verden bestående av mye kropp, opererte rumper, sponsede klær, dyre vaner og mye jobbing. Men, det er også en verden bestående av mennesker som takker nei til sponsede klær, som lar være å fikse på utseende, som er som mannen i gata og som jobber like hardt. 

Og er noen bedre enn andre? 

Hvert år blir diverse bloggerne hedret under en utdeling arrangert av Vixen, og i år inkluderer også prisutdelingen influencere – Altså, andre sosiale medier kanaler og ikke bare blogg. Jeg var selv semifinalist i utdelingen, men fikk angivelig ikke nok stemmer til å komme meg til finalen – Og ja, jeg gikk i kjelleren en liten stund. Men fant så ut av at jeg ikke kunne la stemmer, likes og trynetillegg få meg til å tro at jeg er dårlig i jobben min eller at jeg enda verre, at jeg er et dårlig menneske. 

Ulrikke Falch gikk i går ut og kritiserte utdelingen og skrev blant annet: 

«Flere som er nominert i Vixen Blog Awards fremmer et usunt utseendefokus, et ekstremt forbruk og halvt gjennomtenkte budskap om psykisk helse og plastisk kirurgi. Det er ikke beundringsverdig» 

Sophie Elise reagerte i en ny kommentar, der hun blant annet skriver at «Du fraskriver meg, og alle andre som gjør gode ting med «feil» fremtoning, all kredibilitet for de gode tingene man gjør. Samtidig blir det påstått at de eneste som får oppmerksomhet og spalteplass i norske medier, er hjernedøde influencere som snakker tomt om psykisk helse og dypt om plastisk kirurgi – der deler vi ikke samme oppfatning, for jeg må kjempe mye hardere enn mange andre for å bli tatt på alvor, nettopp på grunn av innpakningen jeg kommer i.» 

Retten til å mene, dele og inspirere er ikke forbeholdt noen, og Vixen kan ikke ta stilling til hvem som har operert rumpa si, og hvem som ikke har det. For du er ikke automatisk et dårlig menneske fordi du er utseendefiksert. Du har ikke automatisk dårligere meninger fordi du er utseendefiksert. Og du har ikke en mindre verdi som menneske fordi du er utseendefiksert. Og utseende i denne sammenhengen burde på mange måter være uviktig, selvom jeg forstår at det ikke er det. 

Samtidig er det synd og i mine øyne helt feil hvis de som lever av å fortelle om hvor mange kalorier du burde spise, hvor mange gram de har i hver pupp og hvor mye penger de bruker i måneden blir hyllet med en pris som klapp på skulderen. 

Jeg kan være så ærlig og si at jeg mye heller skulle ønske at min fremtidige datter hadde vært inspirert av en håndballspiller, en samfunnsdebattant eller en politiker, enn av en som fremmet plastisk kirurgi, et enormt pengebruk og rævva holdninger (og nei, dette er ikke et stikk mot Sophie Elise – Det gjelder dessverre altfor mange andre).

For altfor mange av mine kollegaer og bloggere fremmer urealistiske idealer og livsstiler, og de tjener gode penger på dette. De skriver om botox, fyller leppene sine og filmer det, de informerer om hvor følgerne deres kan fikse på seg selv og de fremmer en livsstil som de færreste kan relatere seg til. Og det er forbanna synd!

Jeg sliter også med å stemple de som gode forbilder og ja, enkelte burde gitt seg, rett og slett fordi de nærmest kun serverer dårlig selvfølelse og dritt på menyen. MEN! De er fortsatt en del av bransjen og folk elsker å følge de.

Løsningen her er at det nå blomstrer frem en generasjon av dyktige, inspirerende, kloke, naturlige og flotte forbilder. Mennesker som vil noe, som mener noe og som vil opp og frem. Mennesker som bryr seg mer om at du er glad, enn om at du er tjukk. Mennesker som bryr seg mer om miljøet enn om at håret henger litt på svei. Mennesker som det virkelig er verdt å følge med på! 

For vi trenger jenter og gutter som kan være en motvekt til alt det falske, jenter og gutter som kan vise at det finnes andre løsninger og at det finnes viktigere ting i livet enn om neglene er på stell. 

Og vi som følger må velge hva vi ønsker og se, og hvem vi ønsker å følge med på. Også må media ta sin del av jobben, og heller fronte sunne meninger enn hvem som har sprøyta botox i panna. 

Ps: Jeg fikk spørsmål om jeg skulle boikotte Vixen, og det har jeg valgt å ikke gjøre. Grunnen er så enkel som at jeg tror det er nyttigere å ta et spark innenfra, enn utenfra. At fokus på akkurat dette gjør at det skjer en positiv utvikling og heie på mine kollegaer som virkelig er gode forbilder! Jeg vil også bemerke at jeg gjerne stemmer på Ulrikke Falch som neste statsminister. 

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty 

 

 

 

 

 

 

 

Foto: Astrid-Helen Holm

Det florerer nå en historie rundt på nettet av svenske Sophie som ble befølt, slått og overfalt med en flaske i ansiktet når hun var på et utested. Når jeg leste historien til Sophie begynte jeg å gråte og jeg begynte å gråte fordi historiene våre var skremmende like. Fordi Sophie og jeg er like gamle, vi skjønte ikke hva som skjedde og vi kunne ikke kontrollere situasjonen. 

Og vet dere hva den største fellesnevneren i våre historier er? 

At det var en mann. Og vet dere hva? Det er ALLTID menn. Det er nemlig menn som begynner å slåss på utestedene, det er menn som voldtar, det er menn som bryter loven og det er menn som overfaller kvinner på gata. Det er menn som krangler med dommeren på kampene til barna, det er menn som bråker på ishockeykamper og det er menn som kjører villest i trafikken. 

Og nei, jeg hater ikke menn: Men jeg hater menn som misbruker sin styrke, sin makt og menn som utøver vold. Menn som ikke forstår spillereglene og menn som ikke klarer å tilpasse seg. Menn som tror de er bedre enn andre og menn som tråkker ned kvinner. Menn som tror de kan gjøre hva de vil, fordi de er menn. 

Jeg vet at det finnes haugevis av bra menn, og jeg er så heldige å ha flere av de i mitt eget liv. Du vet de mannfolka som kjører på trening, lager middag, vasker bad, bruker refleksvest og synger nattasanger. Ikke de som overfaller noen i en park, trykker hånda si opp i skrittet på en fremmed dame eller de som slår andre. 

Egentlig sitter jeg med et eneste spørsmål: Kan ikke mannfolka bare gi faen å slå? Kan ikke mannfolka gi faen i å voldta? Kan ikke mannfolka gi faen i å bryte loven? 

For hvor lite mandig er det ikke å slå ned meg når jeg går i søpla? Hvor lite mandig er det ikke å overfalle Sophie fordi hun ikke vil at du skal ta på henne? Hvor lite mandig er det ikke å stikke av? 

Både Sophie og min gjerningsmann er på frifot – Og hvem har vondest? 

Jo, Sophie og jeg. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Hello! Denne uken har det tikket inn med spørsmål, både litt rare spørsmål, litt fine spørsmål, koselige spørsmål, teite spørsmål og ja. You name it! 

U k e n s s p ø r s m å l & s v a r: 

↳ Hva syntes du om serien til Sophie Elise?

Altså, det er HELT rått at dama har fått seg en egen serie… Jeg har sett hovedepisodene, men ikke det ekstra materialet, og jeg liker serien jeg. Den er Sophie Elise, og jeg tror de aller fleste syntes hun er spennende… Gleder meg til fortsettelsen!

Er du mye alene med tanke på C sine kamper og sånt?

Det blir fort noen dager og kvelder alene, og til tider så er det et ganske så ensomt liv. Det er jo ikke akkurat noe A4 liv, og det merkes. Samtidig så har jeg vært veldig heldig her nede med tanke på de andre jentene som er her, for de er jo i samme situasjon og vi løser ting veldig fint 🙂 Lucky me.

Hvor ofte dusjer du?

Haha, er det interessant? Jeg dusjer hver dag, og noen ganger blir det to ganger om dagen. Det kommer an på hva jeg gjør, hvor mye jeg trener og ting og tang.

Spiser du sunt?

Ja, det gjør jeg. Men jeg elsker å kose meg, og er flink til det!

↳ Tror du at Isabel Raad styrer sin egen blogg nå som hun spiller inn Paradise?

Jeg kjenner jo ikke Isabel, så jeg har jo egentlig ikke peiling på noe som helst. Men utifra det jeg har sett så tror jeg ikke det.

↳ Når skal du slutte å blogge?

Det aner jeg ikke. Den dagen jeg har mer lyst til noe annet kanskje?

↳ Hvor mye tjener du ca i mnd?

Nok til å forsørge meg selv, betale alt selv og spare til det jeg vil.

↳ Hvorfor har du og C en pause?

Det har vi ikke, og det har vi heller ikke hatt.

Når vil du ha barn?

Når jeg blir voksen, haha.

↳ Hvilken mobil har du?

Jeg kjøpte faktisk ny forrige uke! Jeg kjøpte iphone 8 pluss eller hva den heter, og jeg er strålende fornøyd.

↳ Hvilken blogger i Norge syntes du er det dårligste forbildet?

Jeg tror ingen bloggere går inn for å være dårlige forbilder, men jeg tror at noen kunne vært mye mer bevisste i oppgaven sin.

↳ Snakker du med venninnene dine om sex? Vet de mye om deg?

Ja, det gjør jeg – Og ja, de gjør vel det, haha.

Hvem spurte om dere skulle bli kjærester av deg og C?

Jeg, hehehe.

Hvordan ser kjæresten din ut egentlig?

Tusen takk for ukens spørsmål. Send meg det du lurer på til snappen min: Martinehalvs så svarer jeg neste uke!

xx

// Marty

 
 

Screenshot // Princess Diaries 2 

God søndag fra senga!                 

Jeg vet ikke hva du skal i dag, men hvis du har planer om å være i samme gir som meg så vil jeg anbefale disse blinkskuddene av noen filmer! 

♥ Dirty dancing. Ehm, jeg må hvert fall ha sett den filmen 30 ganger. Hvert fall.

♥ Notting Hill. Den er såååå fin!

♥ Pretty woman… Ah, det er ikke mange filmer som kan få meg til å le, grine og ville være kul på en gang, men det gjør denne filmen. 

♥ Løvenes konge. Kanskje litt rart å blande inn Løvenes konge i denne lista, men jeg så den her om dagen og jeg føler at jeg aldri blir for gammel for den filmen. 

♥ Flashdance… Ah, min favorittfilm sammen med Dirty Dancing. Den er seriøst perfekt på en dag som idag.

♥ The Bodyguard! Fin, fin og atter fin. Og litt trist. 

♥ Twilight! Twilight-maraton kan umulig slå feil. 

♥ She’s The Man – Jeg diiiigger den filmen. Hvis ikke du har sett den burde du absolutt gjøre det! 

♥ Valentine’s Day… Den passer jo fint nå som det faktisk snart er Valentine’s day! Men, jeg mener faktisk at den fungerer like fint året rundt. 

♥ Lady og Landstrykeren… Hvis du aller helst vil småsove, er den gull å ha i bakgrunnen… 

♥ Soul Surfer er også veldig bra!

♥ Forrest Gump… En av de fineste filmene som noen gang er laget. 

♥ Et helt halvt år… Hvis du orker å grine og bruke opp en hel dorull på å tørke tårer (og snørr). 

♥ Footloose – Gjør meg alltid glad, og litt forelska på en rar måte…

♥ The Notebook… Hvis du vil ha litt kliss.

♥ Grease! ÆÆÆH, den skal nok jeg se i dag… Hehehe.

♥ The Fault in our stars… Da må du også finne frem lommetørkle – Men den er verdt det. 

♥ Mamma Mia! Nå kommer det jo en oppfølger, så det kan jo være greit å ha sett den første filmen… Bare en gang til! 

Kos deg og nyt søndagen hva enn du skal!

// Marty 

 

 

Her om dagen kom finalistene til Vixen Influencer Awards ut og jeg sto dessverre  ikke på listen. Jeg skal ærlig innrømme at det var en stor skuffelse, mest fordi jeg selv ikke helt klarte å forstå hvorfor. Ryktene har også de siste dagene svirret mye rundt diskvalifiseringer og brudd på regler, og at det har vært grunnen til at flere av influencerne ikke gikk videre. 

Jeg sjekket opp med en gang opp om dette gjaldt meg, og fikk beskjed om at det ikke gjorde det. Noe jeg egentlig visste, for jeg er opptatt av at alt skal være korrekt, riktig og etter boka. Fordi jeg på en rar måte ønsker å være eksemplarisk. 

Sannheten er at jeg gikk rett i kjelleren og lurte på hva jeg hadde gjort feil. Jeg stilte meg selv spørsmål om jeg ikke var flink nok, sterk nok, dyktig nok, om jeg ikke skrev bra nok og om jeg ikke var interessant nok. Jeg begynte å tenke tanker om at jeg hadde gjort noe feil, at jeg hadde sagt noe feil og at jeg rett og slett ikke var bra nok. 

Også ble jeg egentlig ganske så forbanna. For det er tanker jeg hver dag prøver å sette til side og tanker som jeg har, og stadig kriger i mot. Og så skulle plutselig en konkurranse med stemmer sende meg rett ned i kjelleren. HVORDAN er det egentlig mulig? 

For jeg lot en popularitetskonkurranse basert på stemmer psyke meg ut og tro at jeg egentlig burde slutte på flekken. 

Og det er på mange måter alt annet enn det jeg står for ellers. Samtidig så har det vært viktig for meg, og kanskje aller mest for å få en bekreftelse på at jeg faktisk er bra nok. Bra nok i jobben min. 

Mitt ønske med bloggen er å ta opp viktige temaer. Jeg ønsker å skape en verden der folk selv føler at de er bra nok, at man kan klikke seg inn å lese om litt fjas, men også litt alvor. Jeg ønsker å blogge fordi jeg har så mye på hjertet, fordi jeg har et stort ønske om å dele og fordi jeg elsker å nå ut til folk. Og om jeg ikke når opp til toppen med å gjøre det, så er det HELT i orden. 

Nå skal jeg skrape frem et antrekk fra skapet til neste søndag og lade opp for å feire meg sjæl, denne overfladiske bransjen, kule venner og tja… At jeg har en jobb som lar meg feste på en søndag! (Selv om jeg muligens er på rommet halv ti og edru).

Tusen takk til alle som leser, stemmer, heier og støtter ♥ 

Og kanskje en spesiell takk til de som har hatt alarm på telefonen for å stemme de to gangene i døgnet, som har våknet om natten for å stemme og som har oppfordret de rundt seg til å stemme. Jeg er så glad livet ikke dreier seg om flest stemmer. 

// Marty

 

 

Freddan, C er borte, jeg er hjemme og “Slow Down”-listen på spotify spilles ut av høytalleren i leiligheten. Jeg kan ikke akkurat klage! Jeg har til og med besøk av lille Molly som jeg er hundevakt for til i kveld, pluss at noen av de andre hockey-jentene kommer hit i kveld for å se kampen hos meg. 

Som flere kanskje vet så elsker jeg smoothie. Det er så friskt og så godt! Jeg har dermed spesialisert meg på såkalt smoothie bowl, og til tross for at jeg typ aldri deler oppskrifter her på bloggen så tenkte jeg at jeg skulle gjøre det nå:

♥ Frosne jordbær (eller hvilke bær du nå vil ha)

♥ En banan. Det kan være en ide å legge den litt i fryseren før du skal bruke den!

♥ To egg/eggehvite. Kun for å få i seg masse bra og for å mette litt ekstra 🙂 

♥ Valgfri juice! Jeg velger stort sett en multivitaminjuice, men pass på at det ikke blir for mye væske. Det er kjipt når den blir aaaaltfor rennende. 

♥ Litt havregryn. 

♥ Yoghurt. Du kan egentlig velge hvordan du vil. Personlig går jeg ofte for Kvarg naturell yoghurt.

♥ Har du tid og ork så blir den ekstra digg hvis den får stå litt i fryseren! 

♥ Strø litt kokos, bær, musli eller noe annet digg over, og bland det inn! 

♥ Kos deg 🙂 

Se på dette lille dyret a. Fysøren så søt, leken og nysgjerrig!

Forresten! Hvis dette ble litt for bloggete og du tror det har klikka for meg med fin selfie, veskehund ooooog en smoothie-oppskrift, så kan jeg forsikre deg om at det ikke stemmer…

Jeg håper dere har en fin fredag!

xx

// Marty 

Jeg leste akkurat innlegget til Pappahjerte, og det fikk meg til å tenke. Innlegget handler om forbilder og rumpeforstørring, og han stiller seg selv blant annet spørsmålet om hva han hadde gjort om hans datter kom til han å ville operere rumpa si. 

Pappahjerte sier at han ville prøvd å forstå og at han ville gjort alt som sto i sin makt for å forstå hvorfor hun ville gjort et slikt inngrep og han sier at han tror at mange slike operasjoner kunne vært løst med masse kommunikasjon og kjærlighet, fremfor en sylskarp kniv. Og som jente20 er helt enig. 

For hva gjør du egentlig som pappa, eller forelder – Når datteren din kommer og sier at hun vil operere rumpa si? 

Skal du bli sint? 

Skal du akseptere det?

Skal du overtalte henne til å la være? 

Tenk deg dette før du svarer: 

Kjære pappa.

Jeg vil operere rumpa mi. Du vet, den rumpa du og mamma lagde for 20 år siden. Den rumpa som fikk plass i hånden din og som du har vært så heldig å tørke nærmest flere ganger enn meg selv. Den rumpa som hata å ha på seg bleier, og som aller helst ville løpe naken rundt på plenen – Selv på vinteren. 

Jeg vil operere den rumpa som du lærte hvordan best mulig kunne takle på fotballbanen. Jeg vil operere den rumpa som promper i smug under familiemiddagene og den rumpa som du fleiper og sier at jeg har arvet av deg. 

Jeg vil operere den rumpa som er identisk lik lillesøsteren min sin, den rumpa som ofte må stå som blink etter å ha tapt i “null spretten” og den rumpa som du så suse av gårde på sykkelen hver eneste morgen på barneskolen. 

Jeg vil operere den for å passe inn, selv om jeg vet at du alltid har sagt at jeg er bra nok. Fin nok. God nok. Perfekt. Men, jeg er ikke perfekt. For jeg mangler mye, og mye av det du har skapt er for feil og for annerledes. 

For leppene mine er for smale, midjen min er for bred. Smilerynkene som både jeg og mamma får når vi smiler vil jeg heller ikke ha. Jeg passer ikke inn i standaren og jeg er lei meg for å si at du og mamma ikke gjorde jobben nøye nok. Det koster dyrt nå, men det går fint. 

Det er verdt det. 

Jeg håper du vil forstå pappa. Jeg håper du vil forstå at jeg må gjøre det, for å bli tilfreds. Jeg håper du vil forstå at jeg vil endre på meg selv, til tross for at jeg vet hvor stolt du er for å ha skapt meg. For å ha skapt latteren min, for at jeg har arvet trekkene dine og for at jeg arvet spilleforståelsen din på fotballbanen. For at jeg ble meg. 

Jeg er jo den samme jenta, til tross for en større rumpe. Du har gjort jobben godt nok altså, og det er ikke din skyld. 
 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty 

 

For to år siden gledet jeg meg som en liten unge til Oslo Runway (den norske moteuken) skulle sette i gang, men nå, tre ganger senere har jeg faktisk bestemt meg for å ikke dra.

Det er ikke fordi jeg er lei av moten som blir vist, men fordi jeg selv føler at jeg ikke passer inn i opplegget. Opplegget bestående av sponsede antrekk, status og likes. Faktisk så er det ganske så bokstavelig talt, og hvert fall på det første punktet: Sponsede antrekk. For størrelsen min henger sjeldent til utlån (og ja, det irriterer meg faktisk grønn, hehe). 

Norsk mote blir stadig sterkere og flere merker som Christina Ledang og Holzweiler har vært å se i det internasjonale motebildet de siste årene. Det er både kult og faktisk er det viktigere enn mange tror. Jeg digger at norsk mote blir satt på kartet og jeg blir alltid en smule rørt når jeg ser store, internasjonale profiler traske rundt i norske merker. Det blir litt som å høre noen nevne Norge i et stor, kjent film fra Hollywood. 

Apropo profiler: Det er også kult at det stadig kommer flere og flere store, dyktige og viktige profiler fra Norge, som også peker seg ut internasjonalt. For sannheten er at den norske moteeliten er skikkelig god – For ikke å snakke om inspirerende. 

Når jeg lagde meg blogg var tanken at den i første omgang skulle handle litt om mote. Jeg ville være inspirerende og vise frem antrekk. Jeg ville bli invitert til presse-arrangementer. Jeg ville få sponsede klær og jeg ville være en del av det såkalte “Mote-Norge”. Jeg ville være som de kule damene på Instagram. Jeg prøvde, og sakte men sikkert skjedde det ting. Men samtidig som det skjedde ting så fant jeg ut at bransjen ikke var noe for meg. Den ble for overfladisk, og jeg pleier å tulle å si at forskjellen på meg og de i bransjen er at jeg spiser croissantene (måtte google hvordan man skriver det) på bordet i stedet for å ta bilde av de… Og nei, det er ikke fordi de “andre” i bransjen ikke spiser eller fordi man må være dødssunn/tynn for å være en del av mote-Norge. Det er heller ikke feil å være overfladisk. 

…For sannheten er at Mote-Norge er eksentrisk, og at alle ikke kan være med på leken. Jeg fiksa det ikke, men all cred til de som klarer det og brenner for det. 

Faktisk stiller jeg spørsmål om hva den norske moteuken egentlig handler om. For hvis jeg skal være helt ærlig så virker det som at det er viktigere å tilfredstille profilene/kjendisene som har tatt turen for å se nye kolleksjoner og den norske moten (les: Blitt invitert, stylet og kjøres rundt i byen i en sponset dyr bil) enn det er å virkelig fremme det vi får se på catwalken. Ingen av oss kan lyve å si at profilene og kjendisene ikke er viktige, for mange av disse er med på å videreføre moten videre til utlandet, selv om enkelte får fine summer for å gjøre det. 

For hvor ekte er egentlig gatemoten? Det er ingen hemmelighet at mye av gatemoten vi blir vitne til under moteukene, og ikke bare her hjemme, men internasjonalt er nøye plassert reklame. Noen av profilene fungerer nærmest som levende reklameplakater og ofte sitter disse profilene med de samme plaggene (på første rad) som de som blir vist på catwalken. Altså de plaggene vi andre kan dra å kjøpe neste sesong. 

Gatemoten virker å være gjennomprofesjonalisert og kanskje for regissert, og selv om jeg vet at det er jobben til flere av profilene – Så blir det litt falskt og unaturlig. Noe jeg tror de fleste profilene selv er klar over og heldigvis klarer å fleipe med fra tid til annen. 

Men tilbake til overfladisk. Jeg håper ingen føler at jeg tråkker de på tærne, men man kan ikke si noe annet enn at det er en overfladisk bransje. For det er overfladisk å drikke champagne til lunsj på en vanlig torsdag, det er overfladisk å skifte antrekk tre ganger i løpet av en dag og det er overfladisk å få gå med plagg mannen i gata nærmest bare kan drømme om å eie. Og, det er kanskje der jeg datt litt av. 

I år har jeg valgt å ikke ta turen, men heldigvis kan jeg få med meg visningene gjennom mobilskjermen og Instagram-kontoene til de som er der, hvis jeg ønsker det. 
 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty 

 

Det er mye som er urealistisk, og som vi overhode ikke kan kjenne oss igjen i. Etter en lang togtur i går, og et par filmer til i mitt eget filmbibliotek slo det meg hvor mye jeg faktisk ikke kan kjenne meg igjen i på film. Det er så mye som er urealistisk og komisk.

Greia med noen filmer er vel at man skal kunne leve seg litt inn i det, og flykte inn i en fantasiverden. Men, jeg hadde digget hvis noen av de såkalte “Hollywood” filmene kunne vist litt mer realitet. 

For det er jo blant annet normalt å ha hår på leggene FØR man barbere de. 

Ting jeg stusser på og OVERHODE ikke kan kjenne meg igjen i på film: 

1. At de som går på High School ser ut som at de er 30 år. Selv gutta som spiller 16 åringer har skjegg og ekstremt mannlige trekk. 

2. At man ikke tisser etter man har hatt sex på film, og at det ser så sinnsykt romantisk ut. Syntes også det er rart at man alltid sovner. Det er sjeldent kleint, klissete eller grisete. La oss si det sånn… Det blir sjeldent noen flekker på lakenet på film. 

3. At folk møtes uten å si verken tid eller sted. Hvordan er det mulig?

4. At nyfødte barn ofte ikke er blodige, eller noe særlig grisete når de kommer ut. Det er enda mer komisk når de smiler med en gang de har kommet ut.

5. At trusene aldri er skitne når de tas av. Hvite truser er nemlig ikke hvite etter en dag på farten, hvert fall ikke mine. 

6. At selv de som ikke eier nåla i veggen har penger til å bo i super fine leiligheter i New York. Det hender til og med at det dukker opp noen sikkelig designervarer, eller designerplagg i klesskapet! 

7. At skolens “rareste” jente ofte er super fin. Ofte har hun kledd seg litt merkelig, surret til håret eller fått på seg noen lite kledelige briller som gjør at man får inntrykk av det. 

8. At man som regel aldri betaler for parkering midt i Los Angeles, New York eller Manhattan. Det er også interessant at de ofte klarer å finne parkering RETT utenfor der de skal inn. 

9. At fødsler ofte er gjort på 5 minutter. Det er også sjeldent grisete morgenkvalme, konstant tissing eller bekkenløsning. 

10. At gravide ofte løper flere kilometer til tross for at de er høygravide. 

11. Når de drar til steder som er svært befolkede, og tilfeldigvis er der helt alene. 

12. Det er sjeldent strekkmerker eller uren hud, hos noen! Hvis det er en scene med en kvise i fokus, er ofte kvisa overdramatisert. Det er sjeldent naturlig utført. Selv mødre som har født fire barn har kropper som 16 åringer. (Som regel)

Eller?

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty