Til Isabel Raad

Categories Tanker 💭

I dag har jeg lyst til å skrive noe jeg har tenkt på lenge. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har tenkt mye på om det er lurt, om det bare er teit eller om det i det hele tatt er vits, men jeg har kommet frem til at det for meg er riktig. Eller viktig. Så får folk selv velge om de er uenige eller om de ikke liker det.

For noen år siden skrev jeg et blogginnlegg med tittelen “Til Isabel Raad” der jeg stilte spørsmål om måten Isabel Raad frontet plastisk kirurgi på og jeg var tydelig på at jeg mente at måten hun snakket om det på og viste det frem på, på ingen måte var bra. Jeg mener fortsatt at det var og er feil å gjøre det, men jeg har også lært at man aldri skal dømme noen før man kjenner dem, vet deres verdier og kjenner til deres historie. For selv om det kanskje er klisje å si, så: Alle har en historie, og døm aldri noen før du kjenner dem.

Det er nemlig altfor enkelt å dømme noen ut i fra utseende, ut ifra noe man hører eller ut ifra noe man ser – Helt uten av å kjenne dem. Det betyr ikke at vi alle sammen kan gjøre akkurat som vi vil fordi vi enten har opplevd noe, mener noe eller har det på en viss måte, men jeg tror det er viktig å ha en viss forståelse. Og nei, med det mener jeg ikke at noen skal få lov til å fronte noe som gjør at en 11 års gammel jente ønsker å forandre på kroppen sin.

Vi mennesker er eksperter på å snakke dritt og til å finne feil hos andre. Vi elsker når noen driter seg ut og når vi kan le av andre og jeg tror på en måte at ingen av oss er bedre enn noen andre, inkludert meg selv.

For han fyren på treningsstudioet som vi ler av. Han med store muskler, som alltid skal vise seg frem… Kanskje han endelig har funnet en arena som passer seg. Kanskje han endelig har blitt en versjon av seg selv som han liker. Etter mange år med en selvfølelse på bunn.

Hun jenta i klassen som vi ler av fordi hun alltid bruker for mye sminke… Kanskje hun må det for å tørre å se andre i øynene? Fordi hun har blitt mobbet for hvor stygg hun er? Fordi det er hennes skjold?

Han på jobben som bare går hjemme og er sykemeldt… Kanskje han har møtt veggen? Kanskje han har stemmer i hodet? Kanskje han er dødssyk?

Hun jenta som operer og endrer på alt ved sitt eget utseende… Kanskje hun har en brutal fortid og ønsker å bli en annen versjon av seg selv? Å skifte identitet?

Igjen, historien vår og hvem vi er, er ikke unnskyldninger til å ikke ta ansvar, vise respekt eller å oppføre oss ordentlig, men jeg tror det er viktig å huske på at de fleste stort sett har nok med seg selv, at alle bærer på en historie og at vi alle har ting å håndtere. Det er stort sett en grunn til at vi er som vi er.

Etter å ha hørt Isabel fortelle sin historie i podkasten “Ida med hjertet i hånden” satt jeg igjen med en klump i magen. For jeg har sittet i rom med mennesker som har snakket stygt om Isabel, fordi hun ser ut som hun gjør – Uten å si ifra. Jeg har lest dritt som folk har skrevet om Isabel – Uten å bry meg. Jeg har ledd av ting Isabel har gjort – Uten å tenke meg om. Og det er søren ikke greit. Det er ikke greit ovenfor Isabel og det er ikke greit ovenfor noen andre.

Jeg er ikke enig i alt, og nei, jeg liker heller ikke alt og alle. Men jeg har blitt påmint om at det er greit å forsøke og forstå før man dømmer. Og at jeg egentlig ikke vet noen ting om mange av de jeg snakker om, og at jeg derfor burde tenke meg om før jeg sier noe. At det å gi et smil, en tommel opp eller å si noe hyggelig lønner seg. For ikke å snakke om at hvis man ikke har noe hyggelig å si, så burde man kanskje holde kjeft.

Be kind. Always. 

Facebook HER – Instagram Martinehalv – Snapchat Martinehalvs

// Marty

2 kommentarer

2 thoughts on “Til Isabel Raad

  1. Jeg synes det er litt rart hvordan alle plutselig skifter mening om en person, når man får høre deres historie og bakgrunn. Hele situasjonen med Isabel Raad er ganske lik som Jeffrey Starr sin. Alle slengte dritt til han og utrolig mange hatet han, men da Shane Dawson lagde en serie på YouTube om han og hans vonde fortid endret alt seg. Folk begynte å elske han. Det er nettopp dette jeg synes er litt rart, at man er nødt til å brette ut hele sin historie og bakgrunn for at folk skal klare å ha medfølelse for en offentlig person. Føler generelt at man skal ha et åpent syn mot alle, for man kan jo aldri vite hva de har opplevd gjennom årene, og deres historie.

  2. Det krever mot å gå tilbake på noe man før har ment/sagt. Men det viser personlig vekst og selvinnsikt 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *