Kjære alle pappatrenere

Norway Cup er i gang. Selv har jeg en lillesøster som er med og jeg syntes det er kult å følge med på både oppturene og nedturene hennes under turneringen. Det er ikke så altfor mange år siden jeg deltok selv, og jeg kjenner fortsatt at det kribler i bena av å tenke på det. 

I år, som i fjor og året før der, står det haugevis av foreldre på sidelinja. Det står foreldre som knyter skolisser, som holder vakt uten for dodørene og foreldre som stiller opp, og ikke bare for sine egne barn, men for alle de andre som også spiller på laget til sine egne barn. 

Pappatrenerne er et kjent fenomen. Du vet de som alltid lar barna sine spille uansett hvor dårlige de er? De som alltid hyler og kjefter på dommeren? De som alltid mener at de kan ting best? I går så jeg en sint Facebookstatus fra en forelder som klagde på treneren offentlig. Jeg er ikke sikker på om jeg selv var venn med personen en gang, men den kom hvert fall opp, og den fikk meg til å tenke. For hvis treneren er SÅ forferdelig – Så kan du vel ta jobben sjæl?

For disse som alltid lar barna sine spille uansett hvor dårlige de er, de som hyler på dommeren og de som mener at de kan ting best. Det er disse som skyver på familiemiddager for å rekke å trene barna dine. Det er disse som står og trener barna dine, i alt slags vær mens du blir sittende i bilen fordi det regner. Det er disse som så barnet ditt score sitt første mål, mens du var for opptatt med å være på spinning. Det er disse som kjører land og strand, for at dine barn skal få spille, trene og utvikle seg, mens du syntes det er for langt. Det er disse som stiller opp på dugnad med dine barn, for at dine barn skal ha penger til å være med på cup. Det er disse som gjør at barna dine har et tilbud etter skoletid, det er disse som er med på å skape vennskap for livet og det er disse som gjør at barna dine lærer seg forskjell på rett og galt og om hva som er rettferdig.

For vi er avhengig av disse frivillige foreldrene som stiller opp uansett. Som tar en uke av ferien sin for å dra på cup med laget til sønnen, selvom sønnen har knekt ankel og ikke kan spille. 

Så hvis du syntes det er så forferdelig – Så syntes jeg jaggu du skal gå i deg selv. 

For:

Disse trenerne er ikke pedagoger, de er mammaer og pappaer – Akkurat som deg.

Det er ikke VM, og hvis barnet ditt bommer – Så er det ikke treneren sin skyld.

De får ikke lønn, men legger ned timesvis med arbeid.

De rekker opp hånden og stiller opp, når ingen andre kan. 

De tar telefonen når dere foreldre ringer, uansett hvilken tid på døgnet det er. (De skal også svare på mail og SMS)

De skal sende ut informasjon, organisere og fikse. Og de skal også purre på alle som ikke svarer innen tiden.

De skal passe på at alle barna har det bra, og at alle føler at de mestrer noe.

De gjør sitt aller beste, og de er der, når du ikke kan, orker eller når du har egentid. 

Husk på det neste gang treneren er en dust på Facebook. Og husk på at barnet ditt får det med seg. For ikke å snakke om treneren. 

Innlegget er hentet frem fra arkivet, men er like aktuelt i år som i fjor! 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty 

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg