Nå har jeg har operert

De fleste anser meg som en person som deler absolutt alt, men i dette tilfelle er det faktisk noe jeg ikke har delt med noen. Faktisk ikke en gang min nærmeste familie. Grunnen er så enkel at jeg ikke ville gjøre noen bekymret eller plage noen rett før jul.

Håpløs? I følge mamma, ja. 

Som jeg har fortalt tidligere så fikk jeg for en liten stund siden vite at jeg hadde godartede cyster på eggstokkene. Når jeg fortalte om det visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre med det, for hos noen går det over av seg selv mens andre må ha hjelp til å bli kvitt det. 

På fredag var jeg på samme sted i Sverige som jeg var når jeg fant ut av det. Der fjernet de cystene, samtidig som de tok er grundig undersøkelse, og det gikk veldig fint. Det var ubehagelig og jeg har vært veldig sliten etter det, men det gikk som sagt helt fint. Faktisk mye bedre enn jeg trodde at det kom til å gjøre. 

Jeg har vært redd for at noe annet skal være i veien med tanke på livmoren min, eggstokkene og alt annet som er der inne, men alt så ut til å være i skjønneste orden – Takk og pris. En av mine største drømmer er jo å en gang kunne få mine egne barn, og jeg er evig takknemlig for at alt ser ut til å være i orden. 

Etter at jeg hadde gjennomført det fikk jeg beskjed om at jeg kunne oppleve at det resterende rusket kunne sprekke/løsne (som en kraftig menstrasjon), noe det gjorde i går ettermiddag. Det var ekstremt smertefullt, men til tross for at jeg kastet opp, blødde og trodde at jeg et lite øyeblikk skulle dø – Så var det helt ufarlig. Egentlig er jeg ganske lettet over at alt antakeligvis er ferdig nå, for det har vært noen heftige runder. 

Jeg subber nå rundt i bokseren til kjæresten min, fordi jeg har slitt litt med blødninger (og har på meg tidenes største bind) og må holde ting litt i sjakk. 

Utover det er alt veldig fint, og jeg håper at alt nå skal være i orden. Som jeg har sagt før så er visstnok dette veldig vanlig, og det er derfor det er viktig for meg å fortelle om det. 

Jeg skjemmet meg over det i starten, rett og slett fordi jeg ikke visste om noen andre som hadde opplevd det og fordi jeg var redd for hva det egentlig var. Men etter at jeg snakket om det viser det seg at veldig mange av de jeg kjenner har opplevd det samme. Det hjelper faktisk å snakke om ting, for det ufarliggjør og skaper mer bevissthet. 

Nå skal jeg se hva dagen bringer og nyte dagen i bokser’n.

Ta vare på dere selv! 

// Marty

 

Siste innlegg