Dette har jeg aldri fortalt før

For ca 1 år og 10 måneder siden satt jeg på gutterommet til Christian. Det var 1. januar 2016 og jeg lurte på hva i alle dager jeg skulle finne på. Noen måneder i forveien hadde jeg tråkket over og ødelagt ankelen min på fotballtrening. Kort tid etter at det skjedde forsto jeg at mine drømmer om og lykkes med fotballen fort måtte legges på hylla. Rett etter at jeg tråkket over fantes det lite håp om at jeg noen gang skulle klare å komme tilbake, og hverdagen ble brutalt snudd på hodet. Plutselig skulle jeg ikke bruke ettermiddagene på å trene, spille fotball og gjøre det jeg likte aller best. Plutselig var jeg hjemme rett etter skolen og stirra i veggen, og all tiden ble plutselig min verste fiende.  

Hver ettermiddag i tre måneder kom jeg hjem til leiligheten til Christian og vaska den. Hver eneste dag. Det siste jeg skulle gjøre var å gå på foten, men når jeg vaska så var jeg alene og det var et passende tidspunkt å ha vondt på. Når leiligheten var vaska, kastet jeg opp. Hver eneste gang. Jeg tror at det i etter tid var en form for blanding av smerte, mye følelser og en konstant kvalme om at noe var alvorlig feil. 

Samtidig som alt dette skjedde var jeg aktuell med TV 2 programmet Sykt Perfekt. De siste klippene fra fotballbanen måtte mine lagvenninner og min lillesøster gjøre for meg, fordi jeg så vidt kunne stå oppreist. Dagene, ukene og månedene gikk og 1.januar kom. Denne dagen satt jeg på gutterommet til Christian og gråt. Jeg var sint, fortvila og redd. Jeg var sint fordi noen av mine venninner hadde latt være å invitere meg på nyttårsaften, jeg var fortvila fordi alt var så mørkt og jeg var redd fordi jeg ikke visste hva jeg i alle dager skulle foreta meg.

Og det var her bloggen kom til. På en time 1.januar 2016 ble bloggen opprettet, og jeg husker så vidt at jeg gjorde det. Hensikten var å skrive til alle som satt og følte det som meg akkurat der og da, og innlegget tok av. Jeg husker at jeg sendte en melding til mamma og pappa der jeg skrev: “Jeg laga meg en blogg jeg”, og de sa tilbake “Jøss, hva betyr det?”. 

Jeg blogga litt når det passa meg, og jeg hadde noen innlegg som tok av. Innlegg der jeg skrev rett fra hjertet. Sykt Perfekt kom så på TV, og mens jeg sakte men sikkert vendte meg til noe annet enn å være fotball-Martine eller vaske-Martine ble jeg innhenta, noe så innmarri. Plutselig skulle alle ha en del av fotball-Martine som ikke egentlig fantes lenger, eller. Hun var hvert fall gravd ned. Jeg hadde ikke klart å være på en eneste fotballtrening eller se en eneste fotballkamp etter skaden, verken profesjonelt eller når lillesøster spilte, fordi det ble for vondt. Så plutselig skulle jeg representere det som da var noe av det aller vondeste og såreste. 

Det gikk i noen uker, så svimte jeg av og ble lagt inn på sykehuset. Kroppen fiksa ikke mer. 

På mange måter hadde jeg det fint, men jeg hadde antakeligvis lokket så mye inne at det var altfor fullt.

Dagene gikk og jeg ble sakte men sikkert bedre, så bestemte jeg meg for å takke ja til Top Model og dro. Jeg dro fra eksamen, vennene mine og alt det trygge. På mange måter burde jeg sikkert aldri gjort det, for det ble på en måte en fiasko. Ankelen min ville ikke samarbeide og hodet var ikke tilstede, så etter kort tid dro jeg hjem. Tok eksamen og fikk min dårligste karakter noen sinne. 

Så kom sommeren og den var fin, og når skolen skulle begynne igjen og jeg skulle ta fatt på 3.klasse var jeg på en helt annen planet. Det var da vi, jeg og mine nærmeste fant ut at jeg skulle slutte på skolen. Noe som var helt fjernt for pliktoppfyllende Martine.  

Vi ble enige om noen ting, og det var at jeg skulle fylle hverdagen min med noe, finne glede og ta vare på meg selv. Bloggen ble løsningen. Jeg blogga, blogga og blogga. Jeg fikk også jobb hos Day Birger et Mikkelsen og plutselig jobbet jeg 24/7. 

Nå, et år etter på sitter jeg her med bloggen min. Den har vokst seg til å bli en av Norges største, jeg er min egen sjef og jeg lever av bloggen min. Jeg må ærlig innrømme at jeg sitter og griner nå, for jeg har egentlig aldri fortalt dette til noen. Og innerst inne så er jeg så stolt av at jeg faktisk fant en løsning på problemet mitt og fordi jeg faktisk har turt. 

I går ble nominasjonene til Vixen Influencer Awards 2017 åpnet. I fjor ble jeg ikke invitert, og i år klinker jeg til og spør om noen vil stemme på meg til enten “Årets sterke mening” eller til “Årets stjerneskudd”. Jeg forventer ingenting, men er det noe jeg har lært de siste årene er det at jeg må satse, jeg må av og til hoppe med begge bena og ha litt tro på meg selv. Det er ikke alltid det fungerer, men det er forbanna kjedelig hvis man skal angre på at min ikke prøvde. 

Du kan stemme på meg HER.  

Tusen takk for at du leser. 

 

// Marty

 

Siste innlegg