Tanker

Ingen kjenner en voldtektsmann

Akkurat nå spres kampanjen #MeToo over hele verden. Tusenvis av kvinner har satt hashtaggen i sin status, publisert innlegg på Instagram og kastet seg på debatten. Poenget er å vise hvor mange kvinner som har blitt utsatt for seksuelle overgrep eller seksuell trakassering. De aller fleste kvinner kan kjenne seg igjen, men de færreste mannfolka kan det. 

Hvorfor er det sånn at de fleste kvinner kan kjenne seg igjen, mens de færreste menn kan det? Det sier seg jo selv at det er umulig at så mange kvinner kan oppleve seksuell trakassering, uten at noen menn tar ansvar. 

I går spurte jeg min egen pappa om han noen gang hadde tråkket over streken. Jeg spurte også kjæresten min. 

Pappa fortalte at han hadde tenkt mye på det de siste dagene. Han fortalte at han angrer på at han ikke gikk mellom en dame og mann, der dama åpenlyst ikke hadde det bra når han gikk hjem fra byen en gang for mange år siden. Han fortalte at han en gang hadde tulla med en kollega og dratt vitser som var langt utenfor det som er greit. Han fortalte at han angrer på at han ikke sa i fra til kompisen sin som tok åpenlyst på en fremmed dame når de var på konsert en gang. 

 

"Alle kjenner en kvinne som har opplevd seksuell trakassering, overgrep eller voldtekt. Men ingen kjenner en voldtektsmann."

 

Kjæresten min ristet på hodet og sa først nei. Men så begynte han å tenke. Han tenkte tilbake på den gangen gutta i klassen hang opp trusa til den ene jenta i klassen på tavla i klasserommet. Han kom på den gangen gutta videresendte et nakenbilde av en jente. Han kom på den gangen han ikke sa i fra når kompisen maste på en jenta for å få seg et ligg. 

I forbindelse med #MeToo syntes jeg det er overraskende og skremmende hvor få menn som ønsker å ta på seg et ansvar. Jeg syntes også det er skremmende hvor mange menn som ønsker å forsvare seg. Mange menn har nemlig et behov for å forsvare at de er menn. Problemet er nemlig ikke at de er menn, men at de tråkker over grensa. Den grensa hver kvinne selv bestemmer hvor går. Problemet her er at seksuell trakassering er så utbredt som det viser seg å være, og det at noen ønsker å unnskylde det er for meg helt fjernt. Seksuell trakassering er ikke noe som kun er forbeholdt kvinner, for det stemmer at menn også kan oppleve seksuell trakassering. 

Det som skjer nå er at tusenvis av kvinner stiller seg opp på rekke. Disse kvinnene holder hender, de roper sammen og de står opp for hverandre. Disse kvinnene sier at det er nok nå. Og det burde de fleste menn forstå. 

Alle kjenner en kvinne som har opplevd seksuell trakassering, overgrep eller voldtekt. Men ingen kjenner en voldtektsmann. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

"Har du ikke fått morgenknullet ditt?"

I går skrev jeg "Me Too" på Facebook-veggen min etter en oppfordring fra Skuespiller Alyssa Milano. På søndag startet hun en ny hashtag på Twitter med et forslag fra en venn. Budskapet har siden spredd seg til forskjellige medier. Oppfordringen lød som følger: «Hvis alle kvinner som er blitt utsatt for overgrep eller opplevd seksuell trakassering skriver MeToo i statusen sin, så ser kanskje folk omfanget av problemet».

Første gangen jeg opplevde seksuell trakassering var på barneskolen. En av de eldre gutta hadde fått det for seg at det var helt i orden å ta meg som jente på brystet og på rumpa. Han gjorde dette når vi spilte fotball, hadde gym og felles timer. Når jeg sa i fra fikk jeg beskjed fra en lærer om at "han er bare forelsket i deg, og han mener ikke noe vondt med det". 

Siden den gangen har jeg opplevd liknende situasjoner flere ganger, som den gangen jeg var på jobb og fikk en kommentar på at jeg var så fraværende fra en mann. Han lurte på om jeg ikke hadde fått "morgenknullet mitt", og om han kunne være med å løse problemet. 

Eller den gangen jeg ble tatt i skrittet på et utested, med en hviskende stemme i øret om at skjørtet mitt var så kort at han ikke bare kunne la være. Når jeg konfronterte han sa han det ga klare signaler hva jeg ville når jeg gikk kledd som jeg gjorde. 

 

"Når jeg sa i fra fikk jeg beskjed fra en lærer om at "han er bare forelsket i deg, og han mener ikke noe vondt med det"

 

Bakgrunnen for å belyse problemet, er avsløringene rundt Hollywood-regissør Harvey Weinstein. For en drøy uke siden publiserte New York Times en artikkel om Harvey, der det kommer fram at flere kvinner er blitt utsatt for seksuell trakassering av regissøren. I ettertid har flere skuespillere åpnet seg og også stått frem, og det har kommet frem beskyldninger mot Harvet Weinstein om både voldtekt og seksuelle overgrep.

Jeg skrev "Me Too" på Facebook-statusen min fordi jeg er sint, fordi jeg er lei og fordi det er på tide at vi sier ifra. Og fordi det er et heiarop for alle det gjelder. 

Flere menn har stilt spørsmål om hva de kan gjøre, og jeg kan oppfordre til følgende: 

1. Som mann kan du si ifra når du blir vitne til hendelser som de jeg beskriver over. Du kan oppdra barna dine på en måte der de skjønner at dette ikke er greit og du kan slutte å le når gutta spøker med vitser som "Hun begynte å grine når vi hadde sex, kun fordi jeg er så svær". 

2. Hei på kvinner som tør å bruke stemmen sin, fremfor å legge frem at de plager deg. Du behøver ikke å være enig med det som blir skrevet, men du kan fortsatt være med på å fremme kvinner som tør å ta plass og si ifra. 

3. Vær litt kul når det oppstår situasjoner der damer blir kjørt over. Vær litt kul å lytt, støtt og påminn de andre rundt deg om det samme. Jeg sier ikke at vi ønsker forskjellsbehandling på noen som helst måte, men si ifra når den ene dama i møtet ikke blir lyttet til fordi de tretten andre mennene har rett. 

4. Vent på et ja før du tar deg til rette. Selv når du er på byen og du er byens konge. Korte skjørt, høye heler eller bare mager er ikke signaler på at du kan ta deg fritt frem.

5. Slutt å kall damer for fitter, horer og kjerringer. Det er ikke annet enn patetisk og smålig. 

6. Tør å si ifra på julebordet med gutta at de faktisk skal skjerpe seg når de harsellerer og trakasserer åpenlyst. 

7. Ta ansvar for datteren din, søsteren din, kjæresten din eller bestemoren din, som antakeligvis har opplevd seksuell trakassering i en eller annen form. Ta ansvar gjennom å stå opp for dem, hei på dem og støtt dem. 

8. Ikke vær en dritt. Vær en mann. 

Jeg er fullstendig klar over at dette ikke gjelder alle menn, men det gjelder ekstremt mange damer. 

#Metoo 
 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Hvor seriøse skal vi være?

Jeg var en av de første til å reagere på Siv Jensen sitt Halloween-kostyme. Når jeg reagerte skjønte folk først ikke hvorfor jeg reagerte, og etter en stund begynte jeg å tenke. 

For hva gjorde egentlig Siv Jensen feil? Og er det ikke lov til å ha det gøy lenger, uten at noen skal bli krenket? 

 

 

Høstfest i Finansdepartementet 😁

Et innlegg delt av Siv Jensen (@sivjensen)

Jeg har år etter år kledd meg ut som indianer når jeg har gått Halloween og vært på kostyme-fester. En gang arrangerte jeg selv et selskap der alle skulle kle seg ut som Disney-figurer, der jeg selv kledde meg ut som Pocahontas. Den gangen kledde jeg meg ut som Pocahontas fordi hun i mitt hode var en av prinsessene. Hun var en av de kule og tøffe. 

Jeg er ikke oppdratt med at det å kle seg ut som indianer eller som Pocahontas er feil, og det er fullt mulig at mine foreldre har gjort en dårlig historisk jobb. Men til syvende og sist så har det alltid vært spennende å tre inn i andre verdener, og det har de latt meg gjøre. Ikke fordi jeg som 9 åring har ønsket å fremstå rasistisk. 

Etter å ha sett Siv Jensen sitt kostyme bestemte jeg meg for å tenke meg om og stille meg selv spørsmål om hvor hysteriske vi egentlig skal bli. For vi kan fort gjøre det sånn at alt blir feil og da tror jeg det blir fryktelig lite morro. 

Hvis dette hysteriet skal få slå rot, så betyr det at vi på mange måter ikke kan kle oss ut som noe, eller noen. For da kan jeg bli krenket hvis noen går med en maske med litt stor nese, med litt store sko og en hårfarge som ikke er deres egen. Jeg forstår at disse punktene jeg ramser opp ikke har noen ting med kultur og historie å gjøre, men vi er nødt til å sette dette litt på spissen.

For hvor seriøse ønsker vi å være? 

Hva skal vi gjøre med barna som stiller opp i indianer-kostyme i barnehagene de neste ukene? Skal de bli sendt hjem for å være rasistiske? Skal de få beskjed om hvor grusomme de er? Skal de skilles fra de andre barna? Eller skal de få danse, leke og ha det gøy?  

Siv Jensen var en fin indianer, og hvis jeg skal være ærlig så har vi større problemer i Norge enn at Finansministeren kler seg ut på fest.

Vi kan jo også for så vidt være glad for at hun ikke kledde seg opp i dette:

Selvfølgelig for å ikke krenke sykepleiere. 

Jeg håper festen på Finansdepartementet var morsom og at de hadde det dødskult.  

Og... Er det Siv Jensen eller kostymet folk flest er imot? 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Den norske gentlemannen er ikke død

"Ah, jeg savner en sikkelig gentleman jeg", sier den ene venninnen min som er opphengt av Tinder-universet. 

"Jaha, en som åpner dører for deg? Gir deg setet sitt på bussen? Og spanderer middag på deg?", sier jeg. 

"Ja, akkurat sånn. Hvor har det blitt av de?", sier hun i det hun lukker appen. 

Til tross for at vi er så unge at vi antakeligvis aldri har opplevd en "ordentlig" gentleman. 

Det er ikke første gang jeg hører noen etterlyse gentleman i 2017. Jeg kan til og med lese om det på Facebook, blogger og i kronikker. Noen påstår at gentlemannen er helt forsvunnet, men at vi finner han over dammen. Men den norske gentlemannen er ikke forsvunnet, han er heller ikke død. Vi har bare latt han modernisere seg. Heldigvis.

Norge er et av verdens mest likestilte land i følge rapporten fra World Economic Forum, som forøvrig også sier at vi minst er 170 år unna global likestilling. 

Jeg kan jo stille et motspørsmål og spørre om hvor husmoren har blitt av. Hun som lager mat, vasker huset hver torsdag og ordner. For hun og gentlemannen har modernisert seg samtidig.

For hvis jeg, eller min venninne ønsker oss en gentleman, kan denne gentlemannen på mange måter forlange det motsatte fra oss, og det er jeg må veldig mange måter ikke interessert i. For jeg er ikke interessert i at gentlemannen skal spandere middag på meg, fordi det er en betaling for alt husarbeidet det forventes at jeg skal gjøre hjemme. 

Venninnen min har bodd flere år i utlandet, rettere sagt Frankrike og et utvekslingsår i USA, og begynner å snakke om likestilling. Og ja, hun har helt rett i at gentlemannen på mange måter har forandret seg på grunn av likestillingen, og ja. For meg er det helt i orden å stå på bussen, gå sist inn døra og betale min egen middag, hvis det gjør at jeg har de samme rettighetene som menn. 

Hvis venninnen min leter etter en fyr som alltid skal spandere, lukke opp dører og som vil komme hjem til kjøttkaker og ferdig middag tror jeg at hun er nødt til å lete lenge. Og jeg tror ikke hun finner de med Oslo-radiusen på Tinder. 

Men hvis hun vil ha en nå-tids gentleman, så finner hun han. Men han lager enten middag, støvsuger stua, henger opp klesvasken, er på jobb eller på byen med gutta. 

Mine foreldre har vært sammen i 28 år i dag, og i følge dem er oppskriften å trives i hverdagen, ha tillit til hverandre og være rause. På mange måter betyr det at pappa henter på skolen, fordi mamma er på jobb. At mamma har tillit til pappa når han er på reise. At de aldri har diskutert hvem som har fortjent hva, men at de har funnet løsninger som er best for begge.

Moderne form for kjærlighet er likestilt, og det er enda godt. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

Den norske gentlemannen er ikke død, og jeg får låne både skjorta og jakka hans. 

 

// Marty

Det er helt greit å være utro!

"Jeg matcher bare menn som allerede er i et forhold" sukker venninnen min tungt etter å ha sveipet gjennom hele Tinder. Jeg skyter inn fra siden og forteller at jeg flere ganger i uken får meldinger fra menn som gjerne vil slå av en prat. De vil gjerne prate på dagtid, men på kveldstid er jeg fjernet fra telefonene deres. Jeg er selv i et forhold og har ingen intensjon av å prate med noen i smug, og svarer derfor sjeldent.
Venninnen min forteller om den gangen hun møtte en mann, spiste middag og overnattet for å så finne ut at han var forlova. Jeg rister på hodet, og spør venninnen min oppgitt: Hva faen er det som skjer med folk? 

Visste du at 4 av 10 brukere på Tinder ikke er single

Jeg har en venninne som er helt ærlig på at hun dater en mann som er gift i smug. Det er hemmelig, men hun er sjeldent flau for å vise frem gavene hun får hver eneste fredag. Enten i posten, inn på vipps-kontoen sin eller når de møtes til en "ettermiddags-økt". De har møttes i over et år, og aldersforskjellen er mange år. Venninnen min setter pris på at det er en ordentlig mann som passer på henne, og for henne er det behagelig å slippe og forholde seg til noe seriøst. Mannen hun ligger med syntes også det er deilig å ha et friskt pust inn i livet, ettersom kona alltid jobber. 

Jeg har en annen venninne som ligger med typen til en felles venninne. Men, bare når de begge har drukket. Vår felles venninne bor på andre siden av jordkloden, så hun mener at hun bare passer på kjæresten hennes mens venninnen vår er borte. En gang forsøkte jeg å fortelle venninnen på andre siden av jorda at kjæresten hennes er utro, men hun ville ikke høre på meg, og reagerte med å bli sint på meg. Han ville jo aldri gjort noe sånt. Han sender jo tross alt blomster på døren annen hver onsdag! 

Jeg må ikke glemme å nevne venninnen min som har som mål å kline med gutter som allerede er i et forhold når hun er ute på byen. Er de forlovet er det enda bedre, og hvis de er gift er ofte hele kvelden redda. 

"Kort fortalt er det svært vanlig å være utro, men utbredelsen av utroskapen vil variere kraftig avhengig av hvordan du stiller spørsmålet, og til hvem." Sa Sosialpsykolog Justin J. Lehmiller i 2015. 

Er det sånn at det å være utro har blitt normalt og noe vi anser som greit? 

For nei, det er faktisk ikke greit å ligge med noen på siden fordi kona di jobber mye.

Det er heller ikke greit å ligge med noen når du er i et forhold for også skyld på at "fylla har skylda". Du lar ikke noen dette inn i deg med et uhell. 

Selv syntes jeg det er vanskelig å være vitne til et utroskap eller å få det slengt i fanget. For hvordan reagerer man egentlig? Før ble jeg sjokkert, mens nå blir jeg mer oppgitt. For omfanget er så stort, og det gjelder så mange. Det gjelder mennesker man er glad i, vennepar man bryr seg om og mennesker man trodde var trofaste. Skal man si ifra eller ikke? 

Det er ikke greit å være utro mot en som har tillit, kjærlighet og tiltro til deg. Og hvis tanken faller deg inn burde du hvert fall ha baller nok til å være ærlig mot partneren din først, eller så får du faktisk la være. 

Gresset er nok sjeldent grønnere på den andre siden. Og ikke vær en dritt. Ikke vær en dritt. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

 

 

 

Er John Arne Riise for stor for Norge?

Tirsdag ga John Arne Riise ut sin selvbiografi «Fordeler og ulemper ved å være John Arne Riise». Boken presenterer en fantastisk fotballkarriere, men også en god dose private dramaer. Man kan lese om farens død, skilsmisser, luksusliv, mobbing, kjendisfester og milliongjelden. Noen vil antakeligvis kalle disse stikkordene ingredienser i Riises liv. 

Foto: Pilar Forlag
 

Jeg er ung, og husker John Arne Riise best som "fotballspilleren". Yrket hans er og forblir fotballspiller. Det er jo tross alt de færreste norske fotballspillere som kan skryte av 110 landskamper og seier i Champions League-finalen med selveste Liverpool i 2005. Det er vel kanskje ikke så altfor mange fotballspillere som også kan skryte av å ha gitt alt for Norge og alle storklubbene de har spilt for heller, på lik linje som det Riise har gjort. 

I boka forteller Riise om hvordan det har vært å føle at bare Ole-Gunnar Solskjær har vært elsket i Norge. Og han sier også at han ikke føler at han har fått den oppmerksomheten han fortjener. Riise har også uttalt at han har omtrent det samme forholdet til Solskjær som han har til ekskonene sine, og i kommentarfeltene ber folk han trekke seg ut av rampelyset og holde munn, og fascinert som jeg er lurer jeg på hvorfor.

I boken kan man også lese om den mye omtalte «SMS-saken» der Riise sendte en likelydende tekstmelding til et tosifret antall kjente damer, noe pressen valgte å trykke. Riise forteller at han vurderte å trekke seg tilbake på landslaget når ting sto på som verst. 

Har det seg sånn at John Arne Riise er for stor for Norge? 

Eller fortjener ikke en av være største idrettsprofiler tid i rampelyset? Har vi fått nok? 

John Arne Riise er ikke kjent for å holde munn, og han har en tydelig karakter. Mange har stilt spørsmål rundt Riise sin lojalitet blant annet i forbindelse med hans ønske om å avslutte sin karriere i daværende Tippeligaen samtidig som han var ambassadør for spilleselskapet Betsson. Dette var i utgangspunktet ikke noe som var mulig med tanke på Norsk Tipping sin enerett inn mot Tippeligaen og Norges Fotballforbund. Diskusjonene endte opp med at Riise sa opp avtalen sin med Betsson og fikk lov til å avslutte i Aalesund, noe som ikke ble annet enn et trist opphold. Riise sa opp på flekken etter mangel på motivasjon og mye hets fra publikum, til mange sin store fortvilelse. Det viste seg fort at han ikke la opp fullt allikevel da han har spilt profesjonelt for Chennaiyin og på gøy for Sportsklubben Rollon i ettertid. 

John Arne Riise bestemte seg som 13 åring at han skulle bli Norges beste fotballspiller. Han har på mange måter klart det, og det er til syvende og sist det han vil huskes for. Ekstremt mange er kritiske, og om det er på grunnlag av at han har tatt noen dårlige valg, avgjørelser og til tider stanget litt i veggen vet jeg ikke. 

Jeg tror muligens Riise sine holdninger, utfordringer og valg har blitt for store, og for sære for Norge, et land der janteloven regjerer høyt.

Har vi ikke tålt at John Arne Riise har turt å si at han har skulle bli best? 

By the way: Norsk presse skriver at Nicklas Bendtner kanskje er den største profilen i Eliteserien noen sinne. Dette er feil, alle statistikker tilsier at det er John Arne Riise. 
 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

 

Hvorfor har du sex på TV, Anna?

I går satt jeg og bladde i et gammel fotoalbum hjemme hos mamma og pappa. Lillesøster hadde funnet det frem i forbindelse med et skoleprosjekt, og jeg benyttet muligheten til å se på gamle bilder. På bildene var både min og mine søsken sine fødsler dokumentert, mamma sin gravidmage også. Det var dokumentert når jeg hadde vannkopper når mamma og pappa giftet seg, og det var bilder fra når jeg lå på brystet til pappa i badekaret.

Når jeg var ferdig å se på bildene lukket jeg igjen albumet. Når jeg gjorde dette var jeg fullstendig klar over at bildene kom til å være der. For jeg er evig takknemlig for at det ikke ligger bilder fra fødselen til mamma ute på nettet, jeg er også takknemlig for at det ikke ligger bilder fra da jeg hadde vannkopper ute på nettet. 


// Skjermdump TV 2 SUMO

I går publiserte tidligere mammablogger Mariann Johansen en interessant kronikk hos NRK. Hun viste til hendelsen der Anna Rasmussen angivelig hadde sex på TV med sin forlovede i TV 2 programmet Bloggerne. Anna publiserte også klippet på bloggen sin i går kveld. I kronikken stilte Mariann Johansen spørsmål om noen kunne se for seg sin mamma og pappa ha sex på TV, og etter å ha lest kronikken satt jeg igjen med en tanke. Nemlig at jeg er takknemlig for at hele mitt liv som barn ikke er brettet ut på TV, jeg er takknemlig for at mamma og pappa ikke har hatt sex på TV og jeg er takknemlig for at fødselen til mamma aldri noen gang ble filmet og publisert. 

 

"For hvis mamma og pappa hadde filmet at de hadde hatt sex på TV hadde det for så vidt vært deres valg, men vi, jeg og mine søsken hadde tatt støyten."

 

Men mest av alt fordi det handler om privatliv, og retten til å ta egne valg. Fordi jeg ikke kunne ta en beslutning om hva som skulle deles eller ikke når jeg var barn. 

For hvis mamma og pappa hadde filmet at de hadde hatt sex på TV hadde det for så vidt vært deres valg, men vi, jeg og mine søsken hadde tatt støyten. Vi hadde tatt i mot kommentarene i skolegården. Vi hadde tatt i mot kommentarene på fotballbanen. Vi hadde tatt i mot videoklippene på Snapchat. Vi hadde tatt i mot bemerkninger om hvor MILF (Mother I Like To Fuck) mamma hadde vært. Vi hadde tatt i mot spørsmål om vi ble lagd på TV vi også. Vi barna hadde tatt støyten, og det er jeg glad vi har sluppet. 

Jeg tror ikke nødvendigvis at barn skal totalskjermes fra sosiale medier og offentligheten. Men jeg tror det går en grense, og barn skal ikke være reklameplakater eller agn for klikk. Delingskulturen på sosiale medier utvikles stadig vekk og barna er ofrene. For det er barna som må stille seg opp når man er på tur i fjellet, med påklistra smil. Det er barna som må le falskt når mamma skal forsøke å ta (bare) et bra bilde til. 

For min del ser det ut som at mange barn eksponeres for at foreldrene skal få kjenne tilfredsstillelse og få anerkjennelse gjennom «likes» og kommentarer. For når stadig flere deler bilder, «liker» og kommenterer andres bilder positivt, blir det vanskeligere og vanskeligere for dem som ser bildene, å unnlate å gjøre nettopp dette. Det forventes av en å dele og «like» tilbake. Og barna er de som betaler for prisen for foreldres behov for aksept og anerkjennelse.

For nei. Det er ikke kult at mamma og pappa har sex på TV, og det sier seg selv. Det er heller ikke kult at mamma poster et bilde og skriver "god bedring" når man ligger med 40 grader i feber. På en måte vil jeg si at det er et overgrep når du ikke gir barna dine rom for de samme rettigheter som voksne har.

Det er antakeligvis mange som er uenig, og det er nok mange som unnskylder seg med at "Vi lever jo i 2017" og at "Sånn har det blitt". Men vi kan ikke alltid skylde på hvor langt (eller kort) vi har kommet, og vi kan ikke skylde på at "sånn har det blitt", og at det dermed er helt naturlig for oss å bli med på trenden. 

Barna betaler prisen, og det er ikke annet enn forbanna synd. 
 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

20 grunner til å markere Jentedagen

I forbindelse med FN's internasjonale Jentedag har jeg sett at flere stiller spørsmål om det er nødvendig med en egen dag for jenter, ettersom man både har "Barnas dag" og "Kvinnedagen". Jeg tenkte derfor at jeg skulle ramse opp en rekke grunner som forteller om hvorfor vi må markere Jentedagen! 

20 grunner til å markere Jentedagen og til hvorfor Jentedagen er VIKTIG:

1. Fordi 1 av 5 av verdens jenter ikke går på skole.

2. Fordi komplikasjoner under graviditet og fødsel er den vanligste dødsårsaken blant jenter mellom 15 og 19 år i utviklingsland.

3. Fordi det hvert år dør rundt 50.000 kvinner som følge av usikre aborter.

4. Fordi menn truer kvinner med å voldta dem fordi de bruker stemmen sin. 

5. Fordi rundt 20.000 kvinner i Norge er kjønnslemlestet. På verdensbasis blir hele tre millioner jenter utsatt for kjønnslemlestelse årlig. 

6. Fordi hore og fitte fortsatt er skjellsord.

7. Fordi ekstremt mange jenter i verden ikke har produkter å anvende når de har mensen, og fordi de blir hindret i å gå på skole som følge av dette.

8. Fordi det annen hvert sekund giftes bort en jente. Nå. Nå. Nå. Nå. Nå.

9. Fordi det foregår en enorm objektivisering av kvinner, spesielt i reklame. 

10. Fordi nesten 70 % av jenter svarer at de er misfornøyd med sitt eget utseende. 

11. Fordi én av ti norske kvinner oppgir at de har blitt voldtatt

12. Fordi kvinner i Zimbabwe frem til 2015 kunne bli arrestert for å gå ut på kvelden. Grunnen var at de da kunne mistenkes for å være "sexarbeidere".  Før loven ble fjernet ble opptil 153 kvinner arrestert på en eneste natt, i følge organisasjonen Zimbabwe Lawyers for Human Rights. Ingen menn skal ha blitt arrestert for liknende forhold. 

13. Fordi det antas at det er i underkant av 30 millioner slaver i verden i dag, og mange av dem er kvinner. 

14. Fordi gutter og jenter ikke kan lese de samme bøkene.

15. Fordi jenter helt ned i 11 års alderen selges til bordeller i Midtøsten der de blir utsatt for overgrep i årevis. 

16. Fordi ca. 16 millioner jenter under 18 år gravide og føder barn. 

17. Fordi hver fjerde jente i Forsvaret oppga i 2014 å ha blitt seksuelt trakkasert. 

18. Fordi jenter i 2017 blir oppfordret til å se ut som Disney-prinsesser.

19. Fordi jenter blir brukt i reklame som skal selge biler.

20. Fordi jeg er nødt til å skrive dette fordi noen mener at det ikke er nødvendig. Noe det absolutt er. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

På bildet er jeg 16 år og jeg vil ikke gifte meg

Dette er meg. 

På dette bildet er jeg 16 år gammel. 

Jeg elsker å spille fotball, jeg elsker gymtimene på skolen og jeg spiller alltid ball med gutta i friminuttet. Hjemme bor vi meg, lillesøster, storebror, mamma og pappa. I kveld skal vi ha taco til middag, selv om det bare er onsdag. I kveld skal jeg også på fotballtrening, da har pappa lovet meg å være med og se på. Hvis jeg skal være helt ærlig så kan jeg fortelle at jeg fortsatt har en kasse med barbiedukker stående på rommet. Den står under sengen, men det hender jeg tar den frem på dager jeg har fri, eller dager jeg er litt sliten. 

Hvordan hadde du reagert hvis jeg fortalte deg at jeg var gift? At jeg hadde vært gift i 3 år? At jeg hadde en sønn? 


(foto: Plan)

Dette er et bilde av Sonhita og hun er 13 år gammel. 

Hun elsker å hekle. Hun går ikke på skole, og dagene hennes går stort sett til å passe på de andre i familien. Hun giftet seg for tre år siden. Nå bor hun sammen med mannen sin, hans søsken, foreldrene hans, sønnen sin og sin bestemor. I kveld vet de ikke hva de skal ha til middag. Det kommer helt an på hva mannen hennes kommer hjem med, hvis han kommer hjem med noe. Hun har aldri eid en dukke i hele sitt liv. Jeg vet ikke om dette er historien til Sonhita, men jeg vet at hun giftet seg når hun var 10 år gammel med fetteren sin på 16 år. 

Hvorfor tillater vi dette? 

Se for deg en 13 åring. Enten datteren din, søsteren din, kusina di, barnebarnet ditt eller nabojenta. Se for deg henne. Kanskje har hun fortsatt barbiedukker på rommet sitt. Kanskje må hun fortsatt ligge på armen til pappaen sin for å sovne. Kanskje må hun sove med lyset på. Kanskje ser hun fortsatt på barne-TV. Kanskje setter hun seg fortsatt på fanget til mamma. Kanskje kryper hun fortsatt opp mellom mamma og pappa om natta. 

Jeg vet ikke. Men det er en ting jeg vet, og det er at hun er et barn. Og barn skal ikke giftes bort. 

I dag er det FN's internasjonale jentedag. I løpet av et år blir over 15 millioner jenter giftet bort, noe som betyr at det i gjennomsnitt i løpet av dagen i dag er én jente annen hvert sekund som står barnebrud. 

Altså. Nå. Nå. Nå. 

Nå.               Nå. 

Det kunne vært jeg som skulle stå brud på bildet ovenfor. På bildet er jeg nemlig 16 år gammel. Lillesøster er 10 år, altså like gammel som det Sonhita var når hun giftet seg. I flere land i verden kunne vi begge to vært giftet bort. Hadde fylkesmannen godkjent det, kunne jeg altså vært barnebrud som 16 åring. Også i Norge.

Kampen mot barneekteskap er blitt en av vår tids viktigste kvinnesaker og blant annet fordi det er en viktig bremsekloss mot utdanning, likestilling og økonomisk vekst i verden.

For visste du at: Hver femte jente i verden går ikke på skolen? At kvinner er overrepresentert som ofre for menneskehandel? At bare 22 prosent av representantene i nasjonale forsamlinger i verden er kvinner? At 40 prosent av alle barneekteskap inngås i Afrika og 70000 tenåringsjenter dør årlig som følge av komplikasjoner i forbindelse med graviditet og fødsel? At de fleste jenter som giftes bort som barn blir voldtatt? At komplikasjoner under graviditet og fødsel er den vanligste dødsårsaken blant jenter mellom 15 og 19 år i utviklingsland?

Visste du at det er lov med barneekteskap i Norge? 

Den dominikanske republikk, Honduras, El Salvador, Guatemala og Danmark har innført absolutt 18-årsgrense for å gifte seg, og de har dermed et forbud mot barneekteskap. Og hvorfor klarer ikke Norge å følge etter? I mine øyne er ikke det annet enn grusomt og trist. Vi kan ikke kjempe kampen for barn som Sonhita, eller jenter som meg selv, hvis vi skal være et land som tillater barneekteskap. 

Barn skal ikke behøve å ta stilling til å ha sex.

Barn skal ikke behøve å gi opp fremtiden sin.

Barn skal ikke behøve å få barn.

Barn skal ikke behøve å slutte og leke. 

Barn skal ikke behøve å stifte familie. 

Det kunne vært din datter, din søster, ditt barnebarn, ditt oldebarn det var snakk om. Ville du tolerert det?

Del gjerne. 
 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Er dere rasister, Dove?

Akkurat nå bobler det over hos meg. Dove postet nylig et bilde på sin Facebookside av en mørkhudet dame som drar av seg t-skjorten sin. Resultatet av at hun drar av seg t-skjorten er at hun blir hvit, og ren. Fordi hun har vasket seg med såpen til "Dove". Neste trekk i reklamen skal være at en asiatisk dame gjør det samme. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, for det er ikke annet enn flaut, respektløst og trist.

Jeg må ærlig innrømme at jeg først trodde at dette var en spøk, rett og slett fordi jeg ikke trodde at det var mulig. Dove reklamerer for 60 år med ekte skjønnhet, og hvis de definerer skjønnhet ut ifra hudfarge blir jeg ikke annet en kvalm. 

Dove slettet fort bildet og unnskyldte seg følgende på Twitter:

 

Dove burde ikke annet enn å skamme seg for symbolisere at folk er skitne på grunnlag av hudfargen sin.

- Hudfarge symboliserer ikke at du er skitten Dove, og hufarge kan ikke vaskes bort. Selv med produktene deres. Her mislykkes dere totalt, og jeg skjemmes på deres vegne. Jeg vet ikke om dere forsøker å si at deres produkter kan vaske av hudfargen til fargede damer eller at produktene deres kan gjøre de hvite, og rene. Ei heller om dere forsøker å si at den nederste hvite damen er det som er standaren av skjønnhet. 

Forsøker dere å si at min nabo sin hudfarge er feil?

Forsøker dere å si at venninnen min sin hudfarge er feil?

Forsøker dere å si at tanten min sin hudfarge er feil?

Forsøker dere å si at kollegaen min sin hudfarge er feil? 

At de ikke er riktig? Eller vakre? 

 


Skjermdump fra Twitter

Noen unnskylder Dove med at dette kun er en skivebom og at det var lite gjennomtenkt. Men i mine øyne føyer det seg kun inn i rekkene. Bildet over er fra en reklame Dove hadde i 2015

Ikke kom her å fortell meg av hverdagsrasismen er over. Det hjelper ikke å bare trekke tilbake reklamen, for signalene er sendt og skaden har skjedd. Jeg håper for deres del at de som står bak denne reklamen hos dere går av på flekken, for dette er ikke annet en skam. 

Fy faen. 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

 

 

Er det sexy med hårete legger?

Den svenske modellen, kunstneren og fotografen Arvida Byström la nylig ut et bilde fra en kampanje hun var med i for Adidas. På bildet har hun blant annet hårete legger som har skapt reaksjoner, og hovedpersonen selv forteller at hun blant annet har fått meldinger i innboksen om at hun burde voldtas. I bunn og grunn handler det om at folk syntes det er ekkelt at jenta har hårete legger, og mest av alt fordi det bryter med det typiske skjønnshetsidealet. Det skjønnhetsidealet som handler om at jenter skal være yndige, nybarbert og ha hårfrikropper på samme måte som barnehagebarn.

Kvinner har jo i alle år måtte tåle å få kropp vurdert, diskutert og utskjelt i offentligheten, og jeg må innrømme at det er festlig at de aller fleste hatefulle, tåpelige og ekle kommentarene i Byström sitt kommentarfelt kommer fra menn. For er det mannfolka som bestemmer at det er usexy å ha med en hårete dame hjem fra byen? Er det mannfolka som bestemmer at det er tiltrekkende med en glattbarbert kvinne, som kan sammenliknes med en 10-åring? Er det mannfolka som bestemmer at det er greit at de har hårete legger, mens vi damer ikke kan?

For min del har jeg alltid barbert meg, og jeg kommer antakeligvis til å fortsette med det. Hvis du spør meg hvorfor jeg gjør det så har jeg ikke noe godt svar. For sannheten er at jeg er opplært til at det er det eneste riktige. Jeg er opplært til at kvinner barberer leggene sine, armhulene sine og tissen sin. Og at hår er ekkelt. Ikke på hodet da. I forbindelse med disse kampanjebildene til Adidas finnes det også de som klapper i hendene og sier at Byström tar opp en viktig feministisk kamp, og på mange måter så gjør hun det. Men mest av alt så gjør hun som hun vil, upåvirkelig fra resten av verden. Og der har veldig mange noe å lære! For hun viker fra alle forventinger (krav) til hvordan hun skal se ut, og der har både kvinner og menn noe å lære. For stort sett gjør vi ting med utseende og kroppen vår fordi vi har sett andre gjøre det og fordi det er en forventing til at det er rett.

Jeg tror ikke nødvendigvis hårete legger eller armhuler tar oss et steg videre i den feministiske kampen som blant annet omhandler likelønn, men jeg tror det gjør at vi kvinner kanskje kan lene oss litt tilbake og revurdere hvorfor vi tar det valgene vi tar. 

For hvorfor barberer vi oss sånn egentlig? 
 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

Barn skal ikke bruke hijab

I går kjørte jeg forbi den lokale barnehagen i nabolaget der jeg bor i Sverige. Barnehagen bugnet av lekne barn, men jeg bet meg ekstra merke i noen av de. Eller, jentene. De aller fleste jentene hadde nemlig på seg hijab, og jeg har aldri tidligere tatt stilling til om barn burde bruke hijab eller ei. Men i går knøt det seg i magen, og jeg har ikke klart å slutte og tenke på det. Når jeg gikk i barnehagen lånte jeg BH-en til mamma, jeg tok på meg leppestiften til bestemor og jeg hadde huskekonkurranser med gutta. Men mest av alt så var jeg fri. 

For hvorfor skal barn ned i barnehagealder dekke seg til? For å ikke være tiltrekkende? For å representere religionen sin på en god måte? Fordi de er opplært til det? 

For noen dager siden oppfordret Mina Ghabel Lunde feministene til å bli sinte. Hun var selv forbanna og sa blant annet:

"Hvorfor forteller jeg alt dette nå? Fordi jeg er forbanna. Ikke på de som lager rosa ting til jenter. Nei, jeg er dirrende forbanna på de som fyller blogger og aviser med harme over alt fra rosa skolesekker til rosa Lego-brikker, men som aldri sier ett ord om hijaben mange barn bærer. Når jenter som går på barneskolen er tullet inn i et tøystykke som er til for å dekke til en kvinnes skjønnhet og beskytte det fra menns blikk, bør det opprøre alle som er opptatt av jenters likestilling. Alle! Om en rosa matboks eller sparkesykkel prakker kjønnsstereotypier på en seksåring, tør jeg ikke tenke på hva en sømmelig slør gjør.

Men barna med stramme tøystykker på hodet har ikke engasjerte bloggere og feminister som passer på dem og deres framtidsutsikter. De som raser mot rosa prinsessekjoler, raser ikke mot rosa hijab. Selv om hijab, i motsetning til rosa klær, kan hindre fritt valg i alt fra fritidsaktiviteter når man er liten, til livsledsager og karriere når man blir stor."

Og i dag raser jeg. Faktisk mer enn når jenter blir kledd opp i rosa fordi det er en forventing knyttet til det å være jente. I dag raser jeg, og ikke på grunnlag av fargen på hijaben til jentene i barnehagen. Jeg raser fordi barn ikke skal dekke seg til. På skolen lærte jeg at hijab brukes for å dekke kvinner skjønnhet, sånn at menn ikke skal føle begjær for henne. I mine øyne er hijaben dermed med på å seksualisere barn helt ned i 3 års alderen. 

Jeg er i mot at små jenter skal kles opp i små bikinier og andre «sexy voksenantrekk». I mine øyne hører det rett og slett ikke hjemme. Alle barn skal og burde være invitert til likestillingsfesten, for ved å kle små jenter opp i hijab begrenser man både lek og frihet. 

For et par uker siden uttalte Terje Andersen ved Tøyen skole at «barnehijab er ikke noe problem» og at det er «mest et moteplagg». Men hvis hijab er en motesak, og hvis vi aksepterer at hijab brukes mest fordi det er trendy (av barnehagebarn) så skal jeg herved melde meg direkte ut av mote-Norge, for da vil jeg ikke være med på leken lenger. 

For min del handler ikke dette nødvendigvis om religion. Det handler mest om at barn skal få være barn. De skal ikke være en gjenstand for voksnes begjær, uansett hva slags religion de tilhører.

For barn skal ikke bruke hijab. 
 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

Little girl muffled in a shawl
Licensed from: AndreyKr / yayimages.com



// Marty

Kan jeg kjøpe stringtrusa di?

 

"Trusemannen" er dømt for flere hundre tilfeller av seksualiserte, plagsomme meldinger til unge jenter - men politiet klarer ikke stoppe ham. Det er politiet i Buskerud som er ansvarlig for å stoppe mannens kriminelle adferd, men de er maktesløse. Cirka annenhvert år blir mannen dømt, soner, og kommer ut, for så umiddelbart gå igang igjen. 

Og nå er i han i gang igjen. 

Jeg skrev om "Trusemannen" tidligere i år, og jeg ga da tydelig uttrykk for at jeg syntes svært lite om å få slike meldinger. Skremmende nok var det mange som forsvarte mannen, og skrev at man aldri måtte svare når man fikk disse meldingene, at man bare skulle sende han noen truser, at det bare er å bytte telefonnummer og at det var synd på mannen. Men jeg kan ikke fatte og begripe at man som ung jente og kvinne må finne seg i at noen gjentatte ganger sender plagsomme og trakasserende meldinger? 

Det er faktisk ikke min skyld at mannen sender meg meldinger. 

Man kan heller ikke oppfordre unge jenter og kvinner til å sende truser for å hjelpe en lett psykisk utvikletshemmet mann.

Det er vel heller ikke vi som blir utsatt for disse meldingene som skal tvinges til å bytte telefonnummer. Mange av de utsatte har faktisk gjort dette uten hell. 

Det er fullt mulig at det er synd på mannen, men betyr det at han skal få lov til å holde på fritt? Kun fordi han sliter og fordi det er synd på han?
 


(Noen av meldingene "Trusemannen" har sendt til diverse damer den siste tiden)

"Trusemannen" har holdt på i mange år, og han har kontaktet meg i nesten alle former for sosiale medier de siste årene. Det er ikke annet enn skremmende at politiet lar han fortsette å kontakte både mindreårige og voksne kvinner. Jeg kan faktisk ikke forstå at det er så tungvindt og vanskelig å ta en person som utøver denne typen atferd. 

I mine øyne forteller dette indirekte at det egentlig er lov å oppføre seg akkurat som man vil på internett, også ovenfor mindreårige jenter. Og det er ikke annet enn trist og skremmende. 

Kanskje støtter han Kreftforeningen, kanskje ikke. Politiet har uansett en jobb å gjøre. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

USA må snakke om våpenkontroll nå

USA må snakke om våpenkontroll nå. Ikke i morgen. 

For meg er maskingevær en fjern virkelighet. Det hører hjemme på TV, film og på TV-spill. I Las Vegas kan du leke med det til en billig penge, flere steder. 

Natt til mandag ble det avfyrt nok skudd til minst 58 mennesker omkom og over 500 mennesker ble skadet fra Mandalay Bay-hotell i Las Vegas. Gjerningsmannen skal være 64 år gamle Stephen Paddock.

Det har vært forbudt å kjøpe og selge helautomatiske våpen siden 1986 i USA, men til tross for dette er de tunge våpnene fortsatt å finne. Det finnes en rekke skytebaner kun i Las Vegas, og for mange er det en hobby å hamre løs med tunge skytevåpen. Det viser seg at det kun tar seks minutter å kjøre fra Mandalay Bay-hotell til de nærmeste skytebanene i området. Det er altså 6 minutter kjøring fra der hvor gjerningsmannen Stephen Paddock avfyrte sine skudd, til man er på en skytebane der man kan få skyte med maskingevær. 

I følge våpenlobbygruppen NRA finnes det ingen krav om at våpeneiere behøver lisens, ei eller at man behøver å registrere skytevåpene sine. Dette betyr at det er fullt lovlig å bære synlige våpen på gata i Las Vegas. For meg virker dette både sykt og fjernt, men for millioner av mennesker er det et faktum. 

Etter skoleskytingen i Oregon i 2015 sa daværende president i USA Barack Obama at:

- "Tanker og bønn er ikke nok, vi er nødt til å gjøre noe".

Spørsmålet om en strengere våpenkontroll dukket opp fra tid til annen mens Obama var president. Han viste tydelig at han ønsket strengere regler for både våpenkjøp og salg. 

Samtidig så syntes jeg egentlig kun at denne hendelsen er tragisk og forferdelig. Jeg tror heller ikke at man kan legge skylden på våpen denne gangen heller, for til syvende og sist er det kun personen som avfyrer skuddene som har skylden. Men jeg tror det er høyst på tide og ta praten om våpenkontroll nå. For det finnes kanskje ikke noe bedre tidspunkt å snakke om det enn nå. Ei heller å gjøre tiltak. 

Et av problemene i USA er at det allerede er altfor mange våpen ute på markedet. Dette betyr at om det blir innført strenge våpenlovgivning i morgen, så vil det fortsatt være en enorm omsetning av våpen de neste årene. Forbud har heller aldri løst et problem. USA trenger muligens bedre sosiale tjenester, noe som på sikt vil redusere kriminalitet og ikke minst folkets syn på kriminalitet. Kanskje vil behovet for våpen og lett tilgjengelige våpen sakte men sikkert forsvinne hvis kriminaliteten går ned. 

Dette er ikke annet er forferdelig trist og grusomt. Samtidig kan ikke hendelser som dette skje, og derfor må man på ett eller annet sted ta tak. Spørsmålet er kanskje bare hvor. 

Alle mine tanker går til ofrene og deres pårørende. 
 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

Las Vegas
Licensed from: friday / yayimages.com


 

// Marty

 

Det er ikke synd på barna!

Nå som høstferien er godt i gang flere steder i landet ser jeg også at feriebildene begynner å tikke inn. Jeg ser bilder fra Gran Canaria, bilder fra hytta i Hemsedal, bilder med unger og nystekte vafler. Bilder med nytt superundertøy fra Kari Traa og en haug av rødvinsglass. Samtidig ser jeg at det igjen også diskuteres at man skal skåne barna, for hvor er egentlig bildene av barna som må være hjemme på rommet sitt fordi mamma og pappa ikke har råd? Hvor er bildene av barna som må være i barnehagen fordi mamma og pappa må jobbe? Hvorfor ser vi ikke disse bildene? Hvor er bildene av disse vi syntes så synd på? For vi syntes vel synd på de? Vi syntes vel synd på de fordi mamma og pappa må jobbe, fordi de ikke er på hyttetur eller fordi de ikke har råd til å reise til Gran Canaria? Gjør vi ikke?

Jo. Stakkars barn.

Altså folkens. 

Danner vi et klasseskillet fordi vi ser bilder på Facebook, fordi vi klager ovenfor barna og fordi vi er livredde for at vi ikke skal klare å curle de? Er vi redde for at våre småsøsken og barn skal dra på skolen og fortelle om den sykt kjipe ferien de har hatt? Eller er det kanskje greit å lære barna om at det faktisk er forskjell på folk, at mamma og pappa valgte å ha fri i vinterferien i stedet, eller at det faktisk er ganske ålreit å drikke kakao med krem hjemme også? 

Nei, det er ikke synd på oss som sitter hjemme og drikker kakao. Jeg vet at barna og vi unge snakker mer om hvor vi har vært, enn hva vi har gjort, men kanskje vi skal begynne å sette pris på at vi er ulike og forskjellige - når vi ellers er så opptatte av at vi skal akseptere alle som de er? Jeg syntes vi skal lære oss selv, og ikke minst barna å sette pris på ulikhetene og at vi må akspetere at det er forskjeller blant oss. Det er ikke nødvendigvis noe kulere å sitte på Gran Canaria å se mamma og pappa drikke rødvin, enn det er å sitte hjemme hos tante og spille kort. Eller å faktisk sitte på rommet sitt og leke.

Vi er jo forskjellige, og vi skånes jo for alt. Vi klager så fælt på hverdagen, på presset og slitet som er, så kanskje vi kan se det positive i feriene? Livet er urettferdig og vi er forskjellige. Det er jo opp til oss selv hva vi gjør ut av mulighetene vi har. Og nei, jeg tror egentlig barna driter i hvor de har vært, for jeg tror og vet egentlig at det betyr mye mer å være sammen, om man er på hytta eller ei.

For hva skal man egentlig gjøre? Skal man be barna slutte å snakke om ferien? Foreldrene har jo allerede reklamert for hvem som har gjort hva, så jeg tror de fleste allerede har fått det med seg.

Det er nemlig ikke synd på barna som sitter igjen hjemme. Jeg tror nemlig kakaoen er like god der, at filmen på TV ses like godt derfra og at #familiekosen ikke defineres av hvor man befinner seg.

Jeg vet og forstår at det kan være kjedelig å gå hjemme når mamma og pappa er på jobb, men resten av verden er ikke bortreist og det er ingen straff å måtte klare seg selv i noen timer! Man kan jo også slå seg sammen med de andre som er hjemme, møtes på fotballbanen, gå tur i skogen og lage kakao hjemme, sammen. Det lønner seg hvert fall å legge iPaden i en skuff. 

Først og fremst kan man skape sin egen lykke, med de midlende som er. For det er ikke synd på oss, fordi vi ikke er som "alle andre". Eller fordi vi ikke gjør som "alle andre". 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Det går noen nazister i våre gater

For to måneder siden flyttet jeg til Sverige, og jeg har hørt mange snakke om svenske tilstander. Mange har ønsket at jeg skal bekrefte det, mens andre har ønsket at jeg skal si at det ikke stemmer. Det kunne jeg gjort, men akkurat idag har jeg en viktigere ting å ta opp. Nemlig mangelen på forståelse, respekt, medmenneskelighet og nestekjærlighet. Både i Norge og i Sverige. 

For én uke siden spaserte det igjen nazister i Fredrikstad sentrum. I dag demonstrerer de i Gøteborg. 

Jeg forsøker å smake på ordet nazister, men får grøsninger ned over ryggen. Jeg blir uvel og trist. Trist fordi noen ser ut til å ha et ønske om å gjenta historien. For i dag igjen demonstrerer haugevis av nazister, og for hvert skritt de tar tråkker de på historien som har vært, løfter frem ideologiene som jeg trodde var begravd og får de andre på gaten til å holde hendene til barna sine ekstra hardt. 

Jeg er ikke politi... Men, hvordan skal vi la mennesker som ytrer hat få gå gjennom gatene på bekostning av samfunnets trygghet? Uten at medmenneskene skal få slippe hat fra nazistene? Jeg ser at vår frihet er truet, og at vi i 2017 skal jage nazister blir i mine øyne som en dum parodi. Vi trenger politiet til å opprettholde vår trygghet, vår godhet og respekten som skal og burde eksistere i våre gater. Vi som tror på frihet, respekt og kjærlighet, fortjener å bli ivaretatt.

Jeg er ikke politiker... Men, hva skal man gjøre i en situasjon der nazistiske organisasjoner går rundt i våre gater, med nazistiske slagord og flagg? I en demonstrasjon som byr på både vold, hat og ulovligheter. Trenger vi å iverksette flere tiltak, slik at vi kan opprettholde et verdig demokrati? For sist jeg sjekket hadde ikke hat og vold noe med ytringsfrihet å gjøre. 

Jeg er ikke nazist... Og jeg klarer derfor ikke å forstå hvor meningene og hatet kommer fra. Jeg klarer ikke å forstå hvor eller hva de vil. Jeg klarer ikke å forstå at min rase, skal være mer verdt enn noen andres. Jeg klarer ikke å forstå at min legning skal være mer verdt enn noen andres. Jeg klarer ikke å forstå at min tro skal være mer verdt enn noen andres. 

Jeg er verken politi, politiker eller nazist. Men jeg er et medmenneske, og jeg har tro på samhold, frihet og nestekjærlighet. For flertallet må stå opp for det vi tror på. Når jeg gikk på skolen stilte noen spørsmål om det var nødvendig å bruke så mye tid av undervisningen på å undervise om 2.verdenskrig, jødehatet og dødstallene. Dette gir meg svar om at det er mer nødvendig enn på lenge.

Jeg skulle gjerne latt være å skrive om det, jeg skulle gjerne drukket kaffen min i fred og ferdet rundt i gatene i fred. Men det kan jeg ikke. For det går noen nazister i gatene våre. 

(Og til mann 40 + som er enig i nazistene: Ta på deg noen baller, og slutt å gjem deg. Hvorfor er du så redd?) 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 


Foto: Kjersti Westeng // Nettavisen

// Marty

Jeg slutter å bruke BH

Om få dager ønsker vi en ny måned velkommen og hvert år brukes oktober til å markere Rosa sløyfe-aksjonen av Brystkreftforeningen og Kreftforeningen. «Den rosa sløyfen» er et internasjonalt symbol, og hvert år brukes det egne profiler til å designe disse. Målet med aksjonen er å vise solidaritet til brystkreftrammede, spre informasjonen og økte kunnskapen om brystkreft. 

For ett år siden mistet en god venninne av meg moren sin av brystkreft. 

For to uker siden fikk en venninne av meg diagnosen brystkreft.

For tre år siden overlevde læreren min brystkreft. 

Vi kjenner alle noen som på en eller annen måte er rammet av brystkreft. I år er fokuset senskader av brystkreft og at én av tre kvinner som overlever brystkreft får senskader av behandlingen, og for mange av dem blir ikke livet det samme som før. 

I år har jeg bestemt meg for å la BH-en bli liggende i skuffen gjennom hele oktober. Jeg velger å la være å bruke BH fordi jeg hver eneste dag kommer til å skrive om hvordan dagen min har vært uten BH både på trening, jobb og i sosiale settinger, og fordi jeg i oktober kommer til å skrive om brystkreft, gang på gang.  
 

Vi kvinner trenger ikke pupper for å være kvinner, men det er en del av vår femininet, vår identitet og vår kropp. Vi får ofte høre at man skal ha på seg en BH, ettersom det er det «rette» å gjøre, og det er en forutinntatt mening som finnes over hele verden. Mange mener at en kvinne som har på seg en BH er mer attraktiv enn en kvinne som ikke har det, men mange som har hatt brystkreft har vært nødt til å fjerne et eller begge brystene, og ikke kom her å si at det er BH og pupper som gjør en kvinne attraktiv. 

Her har du 9 grunner til å droppe BH:

1. Forbedrer brystenes form

En forutinntatt mening vi ofte får høre er at brystene blir hengete om vi ikke bruker BH - men i virkeligheten er det tvert om!
En fransk studie har nemlig bevist det motsatte. Studien peker på at kvinner som alltid bruker BH til hverdags fikk svekkede brystmuskler, ettersom brystene alltid hadde støtte og behøvde derfor ikke å utvikle sin egen.

2. Sov bedre

Å sove i en BH er ikke særlig komfortabelt og kan over tid forstyrre søvnrytmen din. Denne studien påpeker at til og med pyjamasen din kan påvirke hvorvidt du får en god natts søvn eller ikke, og forskerne oppfordrer alle til å sove nakne.

3. Øk sirkulasjonen din

Samme studie som vi nevnte ovenfor beviser også at stramme klær som BH-er kan påvirke blodsirkulasjonen. Om plagget sitter for tett mot kroppen i lengre tid kan det forårsake at større blodkar komprimeres.

Dette kan i sin tur innebære alvorlige kardiovaskulære problemer senere i livet - og det er ikke noen som helst fine push-up BH-er i verden verdt, eller hva?

4. Forbedrer brystenes helse

Den franske studien har også bevist at brystenes helse blir påvirket.

Nei, det kommer ikke til å forårsake brystkreft eller lignende problemer. Men det kan påvirke om skitt eller svette setter seg inne i BH-en som kan lede til infeksjoner, utslag eller kviser på brystene.

Den har rettet seg spesielt mot BH-er som ikke har rett passform. En BH med en kopp som gjør vondt kan forårsake at vi får vansker med å puste, brystsmerter eller andre ubekvemmeligheter.

5. Spare penger

Et sterkt argument for å være uten BH er den økonomiske biten. En god BH koster fort mange hundre kroner, så hvorfor ikke skippe den og legge pengene på noe morsommere i stedet? Eller bruke de til å støtte Rosa Sløyfe-aksjonen

6. Styrker brystene dine

Når brystene tvinges til å kjempe mot gravitasjonen blir de sterkere, og vi vet alle at sterkere muskler er større enn svakere muskler.

Vi refererer igjen til den franske studien når vi sier at brystene kan vokse en hel del i størrelse om de får henge fritt!

7. Forbedrer brystvevet

Et 15 år langt studie beviser at om du har på deg BH til daglig så forhindres brystene dine fra å skape friskt vev. Friskt vev er viktig av mange grunner, men den viktigste er nok at friskt vev kommer til å minske (men ikke eliminere) risikoen for ulike typer brystkreft.

8. Pustingen forbedres

Denne er ganske lett å forstå. Når noe sitter tett rundt brystkassen din i mange timer per dag, 365 dager i året, da blir pusten begrenset.

Selvsagt kommer ikke en BH til å avgjøre om du kan puste eller ikke, men tenk etter: Det stemmer vel ganske godt at BH-en strammer rundt brystkassen?

9. Komfort

For mange kvinner er komforten den absolutt største grunne til at de velger bort BH-en. Tenk etter: finnes det en større lettelse enn å få ta av seg BH-en etter en lang dag?

Det redder ingen liv at jeg velger å ikke bruke BH gjennom hele oktober, men det er med på å sette et viktig fokus. 

Brystkreft er den vanligste kreftformen blant kvinner og 3415 kvinner fikk brystkreft i 2015. En dag kan jeg være en av disse, og da ønsker jeg å ha bidratt med det jeg kan i forkant. 
 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Vi feminister burde takke Hugh Hefner

Jeg er egentlig for ung til å kjenne godt til Hugh Hefner. Samtidig har jeg latt meg fascinere av mannen bak de nakne forsidene, mannen som har vært elsket av menn, hatet av feminismer og kjent for å tusle rundt med morgenkåpe og skipperlue. Første gang jeg egentlig fikk høre om mannen selv, var da kjæresten til storebroren min skulle feire russetiden og kalte russegruppa si for "Hefners piker", til flere av mødrenes frustrasjon. 

For jo, Hefner hadde et nedverdigende kvinnesyn, eller. Han fremstilte det hvert fall sånn. Og for mange menn, så levde han antakeligvis drømmelivet. Livet bestående av vakre, unge, sexy damer som gjerne spradet rundt i undertøy. For til tross for at mannen ble 91 år gammel, har han selv uttalt at han aldri har blitt voksen. Noe det også har bæret preg av. 

Hugh Hefner har spilt en viktig rolle i den forstand at han satte seksualitet på kartet i et så stort land som USA. Han har spilt en viktig rolle i den forstand at han var en fanebærer for den seksuelle revolusjon. For han har muligens vært kulturell banebrytende, også med tanke på at han krevde fri abort til kvinnen, avskaffelse av sexlover, ytringsfrihet og avkriminalisering av marihuana. Ironisk nok har flere av hans ønsker og saker blitt realitet den dagen idag. 

Jeg vil tørre å påstå at denne mannen har oppnådd noe, men det hadde vært festlig å se hvordan verden hadde vært uten Playboy og nakne damer på forsiden som blir ansett som leketøy. Kanskje hadde ikke porno vært så hypt som det er, og kanskje hadde vi damer sluppet unna med mye dritt? Dritt i den form at vi hadde sluppet å blitt ansett som nyttige gjenstander. 

Jeg trykker litt på knappene til feministene i kommentarfeltene som nærmest fryder seg over Hefners død. For til tross for at mannen har kjempet flere viktige saker og tatt et oppgjør med seksualiteten, så har kvinnesynet vært usselt og trist. For som ung dame, så må jeg ærlig innrømme at jeg er mer takknemlig for feminismen enn for Hugh Hefners blader og fremstillinger. For Hefner har laget et bilde av at kvinnen er bruk og kast vare, at kroppen har et ideal og han har gjort pornoindustrien til det den er idag. 

Samtidig kan man ikke si annet enn at Hefner fikk det til og at han har truffet mange menn rett i hjertet. Samtidig tror jeg det er både viktig og avgjørende at verden har gått videre. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs  

// Marty

 

Burde damer som meg knebles?

I går postet jeg en video på Facebook der jeg leste opp noen av kommentarene jeg har fått den siste tiden. Jeg bestemte meg derfor for at jeg faktisk ønsket å poste noen av kommentarene, slik at faktisk folk kan få se hva vi skriver om hverandre. 

Hver morgen stiller jeg meg selv spørsmål om hvem jeg ønsker å være. Jeg er rimelig sikker på at det er fler som gjør akkurat dette, og om man ikke gjør dette hver morgen så har man hvert fall gjort det før. Når spørsmålet er stilt så tror jeg de færreste av oss svarer at vi ønsker å være mobbere, mennesker som får andre til å gråte eller mennesker som ønsker andre vondt. Allikevel skjer det flere ganger daglig at noen velger å sjikanere, mobbe og snakke nedlatende til andre. Det er lov å ikke alltid klare å være den personen man ønsker, men ikke på bekostning av andre, eller noe man egentlig ikke kan stå for. 

Jeg har aldri blitt mobbet på skolen av mine jevnalderede, og det er nesten komisk at det nå er foreldrene til disse som er de verste. For vi er alle enige om at mobbing er feil, men samtidig så fortsetter vi. For jeg etterlyser flere gode mennesker, mennesker som heier på hverandre, ser hverandre og strekker ut en hjelpende hånd når det trengs. Mennesker som er villige til å støtte hverandre, fremfor å tråkke ned hverandre. 

For du må gjerne være uenig, men jeg fortjener faen ikke å bli voldtatt fordi du har en annen meningen enn meg. 

Vi voksne er nødt til å slutte, vi er nødt til å ta oss i nakken og vi må forstå at det finnes mennesker som er annerledes enn oss. Vi må forstå at det finnes mennesker som tar andre valg enn oss og vi må forstå at vi ikke kan like alt, eller alle. 

Det er sant at barn lærer av foreldrene sine å mobbe, til tross for at de aller fleste foreldre sier seg enig i at mobbing er feil. For det er sant at du lærer barnet ditt å mobbe, og av og til så trenger man kanskje en oppfriskning på hva man egentlig driver med.

For hver gang du: 

1. Klager på andre i trafikken, kaller de håpløse, ubrukelige og muligens enda verre ting...

2. Ler av andre mennesker på TV fordi de ser annerledes ut, opptrer annerledes eller ikke er like perfekte som deg selv...

3. Snakker nedlatende om livssitsuasjonen, valg eller økonomien til en annen i familien...

4. Sier noe nedlatende om andre menneskers religion, tro eller livssyn...

5. Himler med øynene når naboen går forbi...

6. Sier noe lavt og stygt til partneren din om en dere går forbi på gata... 

7. Skriver til Farmen-deltakerne at de er ubrukelige og håpløse...

8. Tar snikbilder av noen som er større enn deg selv på treningssenteret...

9. Snakker stygt om sjefen din rundt middagsbordet...

10. Baksnakker "feil" som læreren til barna gjør... 

11. Snakker dritt om fotballtreneren til eldste sønnen... 

12. Hver gang du glemmer å vise forståelse, være et medmenneske og huske på at du ikke er bedre enn noen andre...

Forteller du barnet ditt at det er helt greit. 

Vi voksne har et valg, og vi kan ta et valg om hvem vi ønsker å være. Det er helt i orden å være uenig, men vær uenig med måte. Med stil. Det er nemlig forbanna dårlig stil å si at damer du er uenig med burde knebles og holdes i en kjeller, eller at man er så stygg at man ikke fortjener å leve, fordi noen mener noe annet enn deg. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty 

 

I Norge ser vi hverandre i øynene

For noen dager siden stilte lillesøster meg et spørsmål om hva jeg egentlig syntes om niqab. Hun hadde gått forbi en kvinne på bussholdeplassen som var heldekket, og hun klarte ikke helt å si hva hun syntes. Jeg oppfattet nesten at hun ikke helt skjønte hva greia var. Spørsmålet hennes fikk meg til å tenke, men aller mest på hvor redd jeg egentlig er for å si hva jeg mener. Innerst inne er jeg redd for å bli stempla som rasist. Jeg er redd for å bli stempla som rasist fordi jeg er så forbanna norsk og opphengt i norske tradisjoner og verdier. Fordi jeg ikke syntes noe om at jeg ikke kan møte blikket til alle mennesker jeg møter. 

Det diskuteres kraftig rundt bruken av heldekkende plagg og det diskuteres hvorvidt det skal være tillat på skolen og på barn. Mange av de som deltar i debatten er useriøse, sinte og frustrerte, men det ønsker jeg ikke å være. For jeg er ikke sint. Jeg er bare norsk. 

Faktumet er at vi i Norge ser hverandre i øynene. I vårt samfunn viser vi ansikt, vi smiler til hverandre og vi får øyekontakt. Det handler nødvendigvis ikke om religion heller, for i bunn og grunn handler det om folkeskikk. Hvert fall for min del. 

 

"I Norge ser vi hverandre i øynene" 

 

Det handler om respekt, fordi samfunnet vårt går rundt fordi vi viser respekt for hverandre. 

Det handler om nestekjærlighet, fordi samfunnet vårt tilbyr klemmer fra kollegaer, smil fra fremmede på trikken og noen trygge blikk av læreren på eksamen. 

Det handler om folkeskikk, fordi samfunnet vårt er bygd slik at vi ser hverandre i øynene når vi prater sammen og at vi tar hverandre i hånden når vi hilser på hverandre. 

Det handler om å være folkelig, fordi samfunnet vårt består av ledere som er folkelige, fordi vi er opptatt av å kjenne hos igjen, skape en kjemi og kjenne hverandre. 

Det handler om likestilling, fordi samfunnet vårt har jobbet så hardt for at kvinner og menn skal være likestilt. Nei, jeg drar ikke kortet om at alle som bruker hijab eller niqab er undertrykt. Jeg sier bare at samfunnet vårt til en stor del er likestilt, og at kvinner ikke har oppgaver, fordi de er kvinner. 

Det handler om tillit, fordi samfunnet vårt er bygd på tillit og åpenhet. Og fordi disse faktorene henger sammen! 

Vi lever i et sammensatt samfunn, og det er takket være punktene over. Men for at samfunnet vårt skal fortsette å være sammensatt er vi nødt til å være enige om noen grunnleggende verdier. Verdier som omhandler at vi viser ansikt og at vi ønsker hverandre godt. Norge er tross alt et av de landene der folk stoler mest på hverandre! Dette er nøkkelen til et demokratisk velferdssamfunn. Nøkkelen til suksess. 

Tro på hva du vil, så lenge jeg kan møte blikket ditt og vite at du ser meg. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 


Fra 2012

 

 

// Marty

 

Selvfølgelig skal barn se porno!

Gro Dahle sin nyeste bok «Sesam, sesam» ankommer butikkhyllene denne uken. Boken er rettet mot barn og har som hensikt å lære barn, helt ned i barnehagealder om porno. 

Flere foreldre drar seg i håret, og flere foreldre understreker at deres barn aldri skal røre en slik bok. Noen roper til og med at Dahle har pedofile tendenser fordi hun ønsker å gi kunnskap til barn om porno, kropp og sex. Men mens noen slår hardt i bordet og sier at dette er håpløst, klapper jeg i hendene og jubler. For kjære foreldre, ta av dere de rosa brillene og se hvilken verden vi lever i! Hvis du tror at barnet ditt gjennomfører barneskolen uten å ha sett porno eller blitt eksponert for sex, vil jeg aller helst hyle høyt og be deg ta hodet opp av sanda. 

Det er nemlig nødvendig med en bok som lærer barn om både sex, porno og pupper i fleisen. Du lurer kanskje på hvorfor? Fordi barna vokser opp med Internett, og på Internett finnes det porno. Denne porno blir sett, og den er muligens forbeholdt voksne, slitne pappaer og våryre tenåringer, men den er også tilgjengelig for barna. Og barna ser, de undrer og ser enda litt mer. 


Fra boka «Sesam, sesam». Illustrasjon: Kaia Dahle Nyhus

Alt for mange foreldre verger seg for å snakke om sex med barna, mye fordi ekstremt mange tror at det ikke gjelder sitt eget barn og fordi de aller helst vil skåne de fra alt som er større en prinsesser og troll. Men sannheten er at alle er født med en seksualitet og vi er alle seksuelle vesener helt fra den dagen vi unnfanges. Barn er nysgjerrige og da er det både viktig og fint å gi dem svar på det de lurer på. Det er jo egentlig så enkelt at de som har et godt forhold til seg selv og kroppen sin får et trygt og godt forhold til andre mennesker. 
 

"Det handler om å gi barna et språk om sex"
 

For mange er porno flaut, og det knyttet til tabu. Men porno er faktisk per dags dato den enkleste måten å lære om sex på, også for barn. Mye fordi dagens seksualundervisning er for dårlig, både fra skolen og fra foreldrene. Jeg sier ikke at porno er skapt for barn, for ingen barn har et behov for å være vitne til "black dick in tight pussy 596". Men alle barn fortjener å vite hva som skjer, hvorfor det er godt å ta seg selv på tissen og hvorfor det kiler litt ekstra i magen av den søte jenta i klassen. 

Jo raskere vi kan tillate oss å snakke med barn om sex, jo bedre er det. Det handler om å gi barna et språk om sex. Om å gi dem ord, om å la dem lære seg en kontekst og la de forstå forskjellen.
Barn har ikke kunnskap eller evner til å forstå helheten med fenomenet, men det er heller ikke hensikten til boken. Realiteten vi lever i gjør porno veldig tilgjengelig, og alle som bruker nettet vil komme over slike referanser før eller siden. Ved hjelp av en slik bok vil man gjøre barn oppmerksomme og man vil gi dem et språk som gjør det enklere å prate. Både i form av hva sex er, grenser, hva som er godt, hva som er trygt, hvem som har sex, prevensjon og kjønnssykdommer. 

Det er trygt å la være å snakke om sex, for man slipper da som forelder å trå ut av komfortsonen. Man må faktisk som voksen erkjenne at også barn er seksuelle vesner - HELE barndommen gjennom. For min del så ser jeg på dette som en god måte til å utvikle en god seksuell helse hos barn. Alternativet er nemlig så mye verre, i form av skam, uvitenhet, dårlig prevensjon eller kjønnssykdommer. Det er lov å bli litt flau når man snakker om sex, for det er jo flaut. Men det er ikke så flaut at det ikke er verdt å ta praten. Jeg tror hvert fall noe av det dummeste man gjør er å skape ting flauere enn det er, eller å få det til å bli så fjernt at det blir tabu. 
 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Ikke likestill meg på bekostning av landet mitt

Når jeg var yngre var en av mine store drømmer å forsvare landet. For meg var det en drøm at jeg, som jente kunne ta plass i det norske Forsvaret hvis det var det jeg ønsket. I flere år var det et mål, en drøm og en fremtidsplan. På et tidspunkt endret de drømmene, målene og planene seg, og jeg valgte en helt annen vei. Ikke fordi at jeg nødvendigvis ikke ville i Forsvaret, men fordi det var noe annet som fristet mer. 

For to dager siden skrev Aftenposten om at Hæren senker sine fysiske krav, fordi de ønsker flere kvinnelige soldater. Aftenposten skrev også at de gjør det, til tross for at Hæren selv syntes det er prinsipielt galt å gjøre det. Og til tross for at jeg kjemper for likestilling og for at jeg er feminist, stikker det i magen at disse kravene senkes for at det skal bli flere kvinnelige soldater. For i akkurat dette tilfelle må jeg legge bort alle mine meninger om likelønn og at kvinner er like viktige som menn. For jeg vil ikke at jeg skal bli likestilt på bekostning av landet mitt. 

Likestilling redder oss nemlig ikke i krig, men gode soldater gjør det. Og hvis vi først skal snakke om likestilling betyr det at alle har muligheten til å prøve seg. Både kvinner og menn. Ikke at det tilpasses fordi man har innovertiss, i stedet for utovertiss. 

Flere har diskutert at disse kravene det er snakk om har vært for høye både for menn og for kvinner, og hvis det er tilfelle er det ikke annet en tåpelig å legge det frem på en måte at de endres, for å få plass til oss kvinner.

I mine øyne har Hæren viktigere feministiske oppgaver å ta hånd om. Som blant annet at Forsvaret i fjor opplevde en markant økning i antall varsler om seksuelle lovbrudd, deriblant trakassering. Ikke det at seksuelle lovbrudd egentlig er en feministisk oppgave. Det er vel heller en oppvask av bedritne holdninger hos dårlig oppdratte gutter. 

Vi er avhengige av å ha et forsvar som fungerer. Vi er også avhengig av at det er kvinner som tjenestegjør i Forsvaret og som jobber rundt og i Forsvaret. Men i dette tilfelle er det i mine øyne ikke hvilken kjønn man er som er det viktige, men hvordan man fungerer som soldat. De fysiske kravene er derfor ekstremt viktige, for det handler om Forsvaret vårt, og hvordan vi er i stand til å møte andre land og kriser. Jeg syntes det er fantastisk at vi som kvinner både ønsker og har mulighet til å ta plass i Hæren, men vi kan ikke senke standaren fordi vi er kvinner. 

Det er faktisk ikke snakk om en gymtime i 9. klasse. Det kan på et tidspunkt være snakk om liv og død, og om man da har pupper eller ikke, har ingenting å si så lenge man er rusta og forberedt. 

Det handler jo faktisk om landet vårt. 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 


Foto: Kjersti Westeng // Nettavisen

// Marty

Hjelper det at Sophie Elise kliner til?

Mandag hadde serien «Jævla homo» premiere. I serien skal NRK-journalist Gisle Gjevestad, utforske hvorfor det fortsatt kan være vanskelig å være skeiv i 2017 og bryte barrierer. I forbindelse med premieren postet hovedpersonen selv et bilde på Instagram der han kysset sin egen kjæreste. Senere postet titalls av andre kjendiser bilder der de kysset hverandre etter en oppfordring fra Gisle selv. Alle med samme oppfordring. "Du kan elske hvem du vil". 

Jeg satt benket foran TV-en når programmet hadde premiere, og jeg lot meg fenge. Jeg gleder meg allerede til jeg får tid til å se enda en episode i kveld, mest av alt fordi programleder Gisle i første episode satt ord på mange av mine egne tanker, og spørsmål. Selv som heterofil. Men hvis jeg hadde vært homofil og slitt med å komme ut av skapet, hadde det ikke hjulpet noen ting at heterofile kjendiser kysset for likes på Instagram. Joda, jeg vet at de kysset for kjærligheten og for at alle er like mye verdt. Men dette skjedde på Instagram, der flere satte likesrekord. I mitt hode hjelper det ikke at Sophie Elise kliner til med Sandra Lyng på en fest, der det kommer kommentarer om at det er sexy. Dette hjelper nemlig ikke på hverdagskampen og rasismen som homofile opplever. 


Skjermdump fra Instagram

For kampen handler om så mye mer enn et kyss på Instagram. Det handler om at det automatisk tikker inn kommentarer om at det er sexy at to jenter kysser, at homofili blir ansett som et kostyme og at homofili drar likes på Instagram. Det er problematisk fordi et kyss mellom to jenter kan bety kjærlighet, en fremtid og en familie. Det er problematisk fordi det hvert eneste år er noen som kler seg ut som homofil på Halloween. Det er problematisk fordi homofili enda er så annerledes at det tiltrekker seg likes. 

For det er sant at kjærlighet kommer i alle farger og fasonger. Det er sant at man skal få elske akkurat hvem man vil. Det er sant at det er ufarlig å kysse en av det samme kjønn, selv om man er heterofil. Men jeg tror det hjelper minimalt at norske heterofile kjendiser kliner til på Instagram. 

Jeg gleder meg til serien videre, og tror serien rett og slett er jævlig nødvendig. Jeg oppfordrer for så vidt alle til å få søsken, foreldre og besteforeldre til å se sammen med seg. Homofili er ikke en generasjon, det er kjærlighet. Det er heller ikke trendy, det er lov. Det er heller ikke sexy, men kjærlighet. 

Alt er LOVE. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Sylvi, hva gjør jeg?

Kjære Sylvi Listhaug. For noen måneder siden fikk jeg høre at norske jenter fortjener å bli voldtatt fordi jeg gikk i bikini. Du oppfordret meg da til å anmelde trakkasering, slik at man fikk høre omfanget av slike saker. Den gangen gjorde jeg det ikke, men nå som er jeg truet på livet har jeg anmeldt. 

Jeg oppfatter at jeg verken blir tatt i mot seriøst eller profesjonelt. Faktisk er det mer krevende å anmelde, enn å ta egne forhåndsregler. Er det virkelig sånn vi vil ha det? 

For fem dager siden ble både jeg og pappa truet på livet av en som skjuler seg bak en falsk profil. Grunnen til dette skal være at personen påstår at overfallet jeg ble utsatt for 7.september aldri har skjedd. Politiet ble fort kontaktet og både pappa og jeg ble oppfordret til å anmelde saken. Det gjorde jeg, til tross for at det tok noen dager før politiet hadde mulighet til å ta i mot en anmeldelse. I forbindelse med dette fikk jeg klar beskjed på at jeg ikke burde oppholde meg i mitt eget hjem, kun for min egen sikkerhet. 

Saken min er enda ikke ferdig anmeldt. Den er ikke ferdig anmeldt fordi jeg ikke hadde mulighet til å oppholde meg lenger en 2,5 time på politistasjonen. Rett og slett fordi min lillesøster også er oppfordret til å alltid være sammen med noen, og fordi pappa ikke kunne la hun stå alene å vente på oss. Avtalen var at vi skulle lese gjennom anmeldelsen over telefon idag, men dette kunne ikke gjøres allikevel. Dermed må min anmeldelse vente i enda en uke, i og med at jeg nå ikke befinner meg i nærheten, kun for min egen sikkerhet. 
 

Det finnes en ip-adresse. Det finnes en mistenkt. Det finnes to halvveis klare anmeldelser. Det finnes beviser. Allikevel har jeg en ekstremt dårlig magefølelse på at saken min i løpet av kort tid blir henlagt. Muligens fordi studenten som tok i mot min sak da er tilbake på skolebenken, og fordi resursene ikke strekker til. 

Er det sånn at noe må dø før politiet har mulighet til å hjelpe til? Eller skal man bare tro at truslene ikke er reelle? Ekte? Fortrolige? 

For jeg har faktisk ikke mulighet til å gamble på at det ikke er noe hold i det som blir sagt.

Jeg forstår at det finnes viktigere saker enn min. Det har jeg faktisk full forståelse for. Men hvis det er så enkelt å skrive, hate og true fra falske, anonyme plattformer, vil jeg påstå at vi har et alvorlig problem. Og hva skal man gjøre for å bli tatt seriøst nok? For at man skal ta de som tillater seg å true andre? Forfølge andre? Hate andre? 

Jeg forstår at dette ikke er ditt bord, men du oppfordret meg til å anmelde sist jeg opplevde noe ubehagelig. Men sannheten er at det høres så mye enklere ut å anmelde enn det faktisk er. 

Jeg vet ikke hvordan henleggelsesstatistikken ser ut, verken i en sak som min, eller på genrelt basis. Men, jeg er sliten av at jeg må passe meg, være redd og utilpass, når det går en person fritt, som tydelig ønsker meg og mine vondt. 

Det er ikke bare å anmelde. Du må faktisk bli trodd og noen må faktisk ta saken. Og noen må faktisk bli tatt. 

Løsningen burde faktisk ikke være å ha et balltre under senga.

Så Sylvi, hva gjør jeg? 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs


Foto: Astrid-Helen Holm / Mediehuset Nettavisen

 

// Marty

 

 

 

Hvem var gjerningsmannen?

Etter at jeg ble overfalt var det noen enkle ting jeg fort bestemte meg for. Det første var at jeg skulle prate om det, uansett. Det andre var at jeg ikke under noen omstendigheter ville prate om gjerningsmannen og det tredje var at jeg skulle reise meg, uansett hvor lang tid det kom til å ta. 

Veldig mange har stilt spørsmål i forbindelse med hvem gjerningsmannen var, og sannheten er at det i mine øyne er uviktig. Misforstå meg rett. Gjerningsmannen er nemlig etter min oppfatning kun relevant for meg og politiet. Så lenge politiet gjør det de kan for å ta den rette, behøver ingen andre enn de nødvendige å vite. Et menneske som befinner seg hundrevis av kilometer unna får heller ingen nytte av å vite hvordan min gjerningsmann så ut. Jeg har nemlig oppfattet spørsmål som "var han muslim", "han var vel utlending" og "hvilken pakkis var det denne gangen", som useriøse og nærmest respektløse. 

Gjerningsmannen er nemlig ikke grunnen til at jeg har valgt å prate om det som har hendt med meg. For grunnen til at jeg har valgt å prate om det er fordi jeg syntes temaet er viktig, og fordi vold, uansett omstendigheter er feil. Det er feil om gjerningsmannen er bred, smal, høy, lav, blond, brunette, mørk, lys, norsk, spansk, mann eller kvinne. For det finnes ingen fasit på hvem som tyr til vold, og hvem som ikke gjør det. Kultur og bakgrunn forsvarer heller aldri at noen tyr til vold. 

I mitt tilfelle har jeg aldri møtt gjerningsmannen, men i ekstremt mange tilfeller blir vold begått av noen man kjenner godt eller noen man er glad i. Mange voldsofre tier, både fordi de ikke orker påkjenningen det krever å prate om det, men også fordi de kjenner den som utøver volden. Men sannheten er at vold ikke er en privatsak, men et samfunnsproblem. Et samfunnsproblem som både skal og må prates om. 

Etter at jeg åpnet meg om mitt tilfelle, har jeg fått ekstremt mange henvendelser fra andre ofre i både liknende saker og i andre voldssaker. Jeg er overveldet og sjokkert over hvor mange jeg kjenner som har blitt utsatt for en form for vold, og for min del vitner det bare enda mer om hvor viktig det er å snakke om det. 

Ulike former for vold (i følge politiet):

  • Fysisk 
    (slag, spark, dytting, innesperring, isolering, angrep med ulike gjenstander, kvelertak etc.)
  • Seksuell 
    (seksuelle overgrep eller trusler om seksuelle overgrep)
  • Materiell 
    (knusing, ødeleggelse og kasting av gjenstander, slag i vegger og dører etc.)
  • Psykisk 
    (bruk av ord og stemme som kontrollerer, skader eller krenker etc.)
  • Økonomisk 
    (den ene partneren nektes å ha kontroll over egen eller felles økonomi)
  • Sosial
    (sosial isolasjon, ekskludering, begrenset bevegelsesfrihet)
  • Latent 
    (vold som «ligger i lufta», en spesiell stemning før eller etter en voldsepisode)
  • Vold i oppdragelsesøyemed
    (fysisk og psykisk avstraffelse som en del av oppdragelsen for å endre adferden til barn og unge).

 

Vold er aldri greit. Ikke litt engang. Derfor må det snakkes om, og tas tak i. For hvis min åpenhet gjør at én annen tør å prate, eller at én annen lar være å slå, da er det verdt det hver eneste gang jeg snakker om det. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

Sex grunner til å prate mer

Folkehelsa har akkurat slått alarm om at de frykter gonoré-rekord i 2017. Samtidig påpeker de at det er viktig å huske hvem man ligger med, hvis uhellet skulle være ute. Det viser seg at det i 2016 ble det påvist 1.096 tilfeller av gonoré i Norge, og at det hittil i år har FHI registrert hele 860 tilfeller av gonoré. Rundt 80 prosent av de smittede er menn, og blant disse er det svært mange som blir smittet etter å ha hatt ubeskyttet sex med andre menn. Men det er også en økning blant heterofile. (©NTB)

I går uttalte journalist Monica Flatabø at hun ble uvel av råskapen i ungdomsmiljøet, etter at hun nå har skrevet en bok om unge voldtektsofre fra et ungdomsmiljø på Østlandet, der flere unge jenter blir utsatt for voldtekt. Hun forteller også at de fleste av ofrene er voldtatt av noen de har vokst opp med. 

Det voksne stiller spørsmål om hvorfor, hvordan og hva. For alle disse tallene og statistikkene er hårreisende, men i mine øyne gjøres det for få tiltak for at disse statistikkene skal synke. Og jeg vil tørre å påstå at skolen, og de voksne har et gedigent ansvar. 

For: 

1. Vi må lære om flere legninger! 

- Jo mer, og oftere det blir undervist og snakket om sex i skolen, eller i hjemmet lærer man at sex er mer enn mann og kvinne. For ikke å snakke om at kjærlighet er mer enn mann og kvinne! Det snakkes for lite om hva sex mellom mann og kvinne er, men også hva sex mellom kvinne og kvinne er eller mann og mann er. Foreldre og skolen har et ansvar for å fjerne tabu knyttet til legninger. 

2. Snakk om forhold til kjønn! 

- Dessverre er det slik at samfunnet har tydelige forventinger til hvordan det enkelte kjønn skal oppføre seg. Til tross for at det sakte men sikkert blir en større likhet mellom jenter og gutter, er det fortsatt store forventinger knyttet til hvem som skal gjøre hva, og hvordan det enkelte kjønn skal oppføre seg. Gutter skal blant annet alltid ville ha sex, mens jenter skal ønske det - Uten å innrømme det. (Horestemplet er lett å få, noe som er håpløst). Ved å snakke mer om stereotyper og forventinger knyttet til kjønn gjør man det mer akseptabelt å være seg selv, uansett hvem man ønsker å være. For ikke å snakke om at dette fjerner forventingene om ha som er feminint og maskulint. 

3. Ved å snakke om sex, blir det bedre sex!

- Sex har gjennom porno og media blitt ekstremt ensformet. I seksualundervisning på skolen lærer man oftere om "den sinnsykt deilige følelsen", enn om hva man må gjøre for å oppnå den. Mange tror at sex er når gutten har oppnådd orgasme, mye fordi at det er slik man lærer om det på skolen. Mange foreldre kvier seg for å snakke om sex med barna sine, og hvis man verken lærer om det på skolen, av søsken eller foreldre står man på en relativt bar bakke. Man må jo lære det på en eller annen måte! Mange jenter tror at det er garantert at sex er vondt første gangen, noe som man overhode ikke har noen garanti for. Og, sex skal jo ikke gjøre vondt! 

4. Vi MÅ lære om prevensjon.

- Prevensjon er mye mer enn en kondom på en banan, og kondom er ikke den eneste måten å unngå kids på. Det finnes så mange varianter, og man er nødt til å lære om de forskjellige for å finne ut hva som passer en selv best. Her må vi også lære om kjønnssykdommer og hvordan man best mulig beskytter seg mot det. 

5. Det forebygger overgrep. 

- Ekstremt mange vet ikke hvor grensa går, og ved et fokus på sex, kropp og grenser forebygger det overgrep. Både for gutter og for jenter! En bedre seksualundervisning gjør at man blir tryggere på seg selv, noe som gjør at man kan forebygge både overgrep og trakassering. Vi trenger å bli tryggere på egne grenser! 

6. Det gjør oss tryggere på egen kropp! 

Gjennom bedre seksualundervisning får man et bedre forhold til egen kropp, og ikke minst alt hva den er og kan brukes til. Det skapes en forventing til hvordan man skal oppføre seg, og ikke minst se ut, og det er faktisk viktig å snakke om mangfold og lære at det ikke finnes en fasit. Det finnes faktisk unge som tror at de ikke kan ha sex fordi de er for stygge. 

Vi tjener faktisk ALT på å prate sammen. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

 

Pupp for alle penga

Tidligere i uken stilte Ingeborg Heldal spørsmål om vi skulle slutte å kle av oss og kalle det likestilling. Hun viser til den mye omtalte "vis frem puppene dine-runden" som ble satt i gang av Anna Rasmussen tidligere i uken. Selv hev jeg meg på, men mest av alt fordi jeg selv syntes at det var humoristisk. Humoristisk med en undertone, og i mine øyne er det denne undertonen som er interessant. 

Nemlig likestillingen. 

Jeg er helt enig i det Heldal sier. Ingen blir nemlig mer likestilt av at vi kvinner viser puppene våre, og i bunn og grunn så har vel de fleste stuntene i denne saken blitt ansett som sexy. Rett og slett fordi mange av bildene har vært seksualisert. For meg var det derimot viktig å ikke fremstå sexy, men av en eller annen grunn ble min grå, kjipe jobbebukse, min dotten på hodet, mitt sminkefri ansikt og mine helt gjennomsnittlig pupper sett på som sexy for mange. 

Rett og slett fordi pupper for veldig mange kun handler om sex. 

Kropp er topp, men jeg tror ikke at dette stuntet gjør at noen slutter å tenke negativt om seg selv, jeg tror derimot at mange av de publiserte bildene har gjort så enkelte har blitt mer bevisste. Personlig er jeg en av dem som mener at man ikke skal kle på seg for å bekjempe kroppspress, fordi jeg tror at det er ekstremt viktig å fremme et mangfold. Jeg syntes det sender feil signaler å be noen kle på seg, og jeg står på mitt at vi faktisk er heldige som har muligheten til å kle av oss. For det at vi har muligheten til å kle av oss kan vi takke feminismens kamp, og jeg er faktisk glad for at jeg kan kaste klærne om det er det jeg ønsker. 

Samtidig er det viktig å påpeke at en rumpe i været, med puppene ut ikke er et mangfold på noen som helst måte. 

Fra min side har ikke dette handlet om feminisme eller likestilling, men det har handlet om humor. For sannheten er at denne debatten viser at vi overhode ikke er likestilte, og at pupper er sexy. 

Jeg nevnte det tidligere denne uken, men en god ting kan ikke gjentas for ofte. 

Vi har faktisk viktigere ting å bry oss om når det kommer til likestilling og feminisme. Oppgaver som:

At 1 av 10 norske kvinner oppgir at de har blitt voldtatt. 

At det har kommet frem at flere land i Latin-Amerika tvinger små jenter til å føde sine egne søsken etter å ha blitt voldtatt. 

At tall fra 2015 viser at norske menn i gjennomsnitt tjente 176 100 mer enn norske kvinner. 

At mange norske kvinner lever under en ekstrem sosial kontroll, noe som betyr at de ikke bestemmer over eget liv. 

At det fortsatt er uaktuelt med abort i Irland, og at kvinner dør av dette. 

At mer enn 60 millioner jenter i verden blir giftet bort før de er 18 år. Flesteparten av disse jentene har større risiko for sykdommer og for å bli gravide før kroppen er moden. For mange av disse unge jentene blir barneekteskapet en dødsdom. 

Sannheten er jo at vi er bloggere, og vi elsker å påvirke. Mange av oss er opptatt av likestilling og at kropp er topp, blant annet meg selv. Men mest av alt så lever vi av bloggene våre, og vi syntes det er gøy med positiv oppmerksomhet. (Og vi elsker klikk).

Og jeg syntes faktisk det er kult at vi har frihet til å gjøre hva vi vil. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Jeg er glad for at jeg kan være naken!

De siste dagene har det vært mye kropp i sosiale medier. Egentlig har det vært det lenge. Noen drar feministkortet, mens andre (inkludert meg selv) kun har gjort det på gøy. Samtidig legger jeg merke til enkelte av kommentarene som dukker opp hver eneste gang noen velger å kaste klærne. 

Enkelte mener at kvinner som kaster klærne tråkker på likestillingen og at de misbruker feminismen. Det finnes antakeligvis kvinner som har et behov for å kle av seg, som skylder på at de gjør det for å fremme kvinnekroppen og samtidig dra feministkortet. Men til tross for at noen syntes det er feil, så tenker jeg egentlig at det er fantastisk. 

Du må ikke misforstå meg, for jeg mener ikke at en pupp får oss videre i verden, at det gir oss likelønn eller at det gjør at vi unngår kommentarer som "Jøss, har det vært litt lite pikk i det siste", hvis vi er litt slitne på jobben. Men jeg mener at det er flott at feminismen og likestillingen har gjort så kvinner faktisk har mulighet til å ta egne valg knyttet til kropp. 

For vi har ingen grunn til å dømme andre som kaster klærne eller som har et behov for å vise seg frem. For jeg mener at likestilling og feminisme er for stort til å diskutere enkeltes valg, fordi det finnes ingen fasit på det å være er kvinne - Takket være at vi har kommet så langt som vi har. 

Vi har nemlig viktigere oppgaver å tenke gjennom, enn at noen ønsker å kle av seg. 

Vi har blant annet oppgaver som:

At 1 av 10 norske kvinner oppgir at de har blitt voldtatt. 

At det har kommet frem at flere land i Latin-Amerika tvinger små jenter til å føde sine egne søsken etter å ha blitt voldtatt. 

At tall fra 2015 viser at norske menn i gjennomsnitt tjente 176 100 mer enn norske kvinner. 

At mange norske kvinner lever under en ekstrem sosial kontroll, noe som betyr at de ikke bestemmer over eget liv. 

At det fortsatt er uaktuelt med abort i Irland, og at kvinner dør av dette. 

At mer enn 60 millioner jenter i verden blir giftet bort før de er 18 år. Flesteparten av disse jentene har større risiko for sykdommer og for å bli gravide før kroppen er moden. For mange av disse unge jentene blir barneekteskapet en dødsdom. 

Jeg vil tørre å påstå at alle disse oppgavene er viktigere enn av noen av oss kler av seg på Instagram. For egentlig handler dette om at kvinner har et valg, og jeg mener at det er fantastisk, og hvor vidt vi er enig i andre sine avgjørelser tenker jeg nesten ikke spiller noen rolle. 

For ja, pupp er helt naturlig, kropp er helt naturlig og rumpe er helt naturlig. Det er naturlig å være kvinne, på lik linje som at det er naturlig å være mann. Men! For mange er det ikke naturlig å ha kontroll over egen kropp, eller å bestemme over egen kropp, noe jeg vil påstå er langt viktigere. 

Det verste som kan skje når jeg poster bildet under er at noen slenger en kommentar om at jeg ikke eier verdighet eller at jeg er en hore. Men fy søren så glad jeg er for at jeg kan poste dette uten å bli bannlyst, satt i fengsel eller å be om å bli voldtatt. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

Hvordan har jeg det egentlig?

For fem dager siden i dag ble jeg overfalt utenfor min egen leilighet i Sverige. Flere har lurt på hvordan jeg har det, og flere har lurt på hvorfor jeg ikke forteller hvordan jeg har det. Jeg tenkte derfor jeg skulle gjøre et forsøk på å forklare.

Sannheten er at jeg ikke vet hvordan det går. Det går opp og ned, og det er ekstremt mange blandede følelser som er ute og går. Kroppen er vond, sår og sliten og hodet er forvirra, bekymra og skremt. Jeg sitter på enormt mange spørsmål, og det plager meg at det finnes så få svar. Det finnes nemlig ingen svar på hvorfor, hvordan eller hvem, og det i seg selv er en faktor som gjør dette tøft. For det er tøft, det er rett og slett beintøft. 

Jeg har fått mange spørsmål om hvordan det går, og rent praktisk så går det fint. Heldigvis. For jeg fungerer, jeg lever og jeg slapp antakeligvis å få noen alvorlig ytre skader. Men uten om det, så går det ikke bra. For til tross for at sårene mine har begynt å gro, og til tross for at blåmerkene mine sakte men sikkert blir bedre, er det fortsatt store, åpne og vonde sår innvendig. Jeg tror også at det er disse sårene som kommer til å gjøre noen dager tyngre enn andre i en god stund fremover. 

I dag føler jeg på en skam, i går følte jeg på en skam og jeg håper at jeg vil føle litt mindre på denne skammen i morgen. Jeg vet at det ikke er jeg som skal skamme meg, men jeg gjør det allikevel. Jeg føler på en skam for hvordan jeg ser ut og jeg føler på en skam for at jeg klarte å bli utsatt for noe sånt. Det er muligens ironisk, og kanskje tåpelig, men sannheten er at det er sånn det føles. En følelse av nakenhet, brutalitet og angst. 

Jeg er veldig usikker på mye, og foreløpig tar jeg minutt for minutt og time for time. Jeg tror også at det kommer til å være sånn den neste tiden. Snart er det bare om å gjøre og forsøke å ha flere gode timer, enn dårlig timer. 

Noen lurer antakeligvis på hvorfor jeg velger å være så åpen om dette. For min del var det nemlig ikke et spørsmål, men en selvfølge at dette skulle snakkes om. Jeg er nemlig redd det fort kunne blitt min vonde, lille hemmelighet som ingen skulle få greie på - Og sånn burde det ikke være. For det er et faktum at dette har skjedd, og det er ikke noe jeg kan fornekte. Jeg har tro på åpenhet, og velger derfor å tro at min åpenhet kanskje gjør at noen andre i en liknende situasjon får det litt bedre. For ikke å snakke om at en som kanskje vurderer å slå, lar være, fordi den faktisk vet konsekvensene av det. 

 - For et blåmerke går over, og det er jeg ikke helt sikker på at de andre skadene gjør. 

For uansett hvor lang tid dette kommer til å ta, og hvor mange oppgjør jeg må ta med meg selv, så er det en ting jeg har bestemt meg for... Jeg har nemlig bestemt meg for at jeg SKAL gjennom dette. For jeg nekter å la en person som dette ta knekken på meg, mine drømmer og min selvtillit. Det kommer faktisk ikke på tale. Så på ett eller annet tidspunkt kommer jeg sterkere tilbake, det kommer bare til å ta litt tid. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

Samme jente, med en litt annen innpakning. 

// Marty

Når pappahjertet gråter

Gjesteinnlegg fra pappa

I dag er jeg som pappa fortvila. Jeg er sint. Jeg er sikkelig sint. For hvordan reagerer man egentlig når man får telefon om at sin egen datter er overfalt? Jeg har spilt scenarioet i hodet mitt flere ganger før. Jeg har alltid fleipet med at jeg kom til å ta den personen som noen gang rører en av døtrene mine, men nå som det har skjedd føler jeg ikke på noe annet enn en enorm hjelpeløshet. Og hvis jeg skal være helt ærlig, så kjenner jeg på en følelse av lysten på hevn som jeg aldri har kjent på før. 

Når dette skrives sitter jeg ved kjøkkenbordet i leiligheten til Martine. Jeg sitter og ser ned på åstedet der Martine ble overfalt, og tanken om at hun skal se ned på et av hennes største mareritter hver eneste dag den neste tiden er tøff. 

Det siste døgnet har det kommet enormt mange hyggelige meldinger. Det har kommet både oppfordringer, tips og støtteerklæringer. Dette betyr mye for meg, familien vår og for Martine. Samtidig har det også kommet noen kommentarer som ikke er fullt like hyggelige. Kommentarer som gjør at jeg som pappa blir enda mer fortvila. 

"Dette fortjente du". Jeg som pappa kan ikke forstå at noen kan mene at min egen datter fortjener å bli overfalt, tråkket på og mishandla, eller noen andre sin for den saks skyld. Jeg kan ikke forstå at hun fortjener å få arr for livet, både i sjelen og på kroppen. Jeg kan heller ikke forstå at noen vil noen andre så vondt. 

"Dette er bare et PR-stunt, og du har sminket deg sånn". Når jeg sa god natt til Martine i går kveld var den ene delen av ansiktet hennes dobbelt så stor som den andre. Hun ser så vidt ut av det ene øyet, og det er så vidt hun får presset ut noen tårer. Knokene hennes er røde etter selvforsvar, og i går hørte jeg henne ikke le én eneste gang. 
 

Det er mange som er opptatt av hvem og hvordan gjerningsmannen så ut. Politiet har bekreftet til VG at de har en mistenkt i saken, men utover det så vet vi ingenting. For meg som pappa spiller det nesten ingen rolle, for om mannen er hvit, mørk, blå eller rosa har det egentlig ingenting å si, for det som teller er at han har mishandla Martine, og at ingen god mann gjør sånt. Men det vi derimot opplever er at den lokale pizzarestauranten i kjelleren til Martine, som kun består av våre nye landsmenn har gjort det de kan for å finne den skyldige, noe vi også opplever at politiet har gjort. 

I dag skal jeg forsøke å puste, jeg skal forsøke å få Martine til å tenke på noe annet og jeg skal forsøke å trøste resten av familien. Hendelser som dette burde, og skal ikke skje. 

Martine velger å være åpen om det fordi det faktisk er et faktum at dette skjer nå, på våre gater og i våre hjem. Jeg leser også at mange tror dette kun skjer i Sverige, men les aviser folkens, få opp øynene og se hva som skjer. Dette skjer også på våre gater i Norge. 

Tusen takk til alle som støtter, hjelper og er til stede for oss. 

Med vennlig hilsen 

Pappaen til Martine 

Les også: Til deg som overfalt meg i går 

 

 

Til deg som overfalt meg i går

Hei du, du som overfalt meg utenfor mitt eget hjem i går kveld. Du som tok tak i meg, skrek til meg og slo meg ned. 

Jeg vil si noe til deg, uten å ta hensyn til verken dine følelser eller din tilstand. For du tråkket langt innen for det som er greit. Du overfalt meg, og jeg ber deg melde deg. 

Jeg er slått, men det gjør vondere at du har tråkket på min trygghet. Jeg er redd for at du har gjort meg redd for å gå ut døra. Jeg er redd for at du har tatt vekk en stor del av min tiltro til andre mennesker. Jeg er redd for at du har tatt bort min trygghet om å kunne ferdes fritt. For egentlig har du og jeg en felles trygghet, men denne har du tråkket på. 

Jeg er blå, men det gjør enda vondere at du har tråkket på min frihet. Min frihet til å være trygg, fredelig og slippe å være redd. Jeg er redd for at mennesker som deg gjør gatene utrygge, og at mennesker som meg ikke skal kunne ferdes akkurat slik som vi vil. Jeg er redd for at du har tatt fra meg friheten til å være ute i mørket, si hei til fremmede og være meg selv. 

Jeg har vondt, men det gjør enda vondere at du har tråkket på min psyke. Jeg er redd for at du har fått den til å spille meg et puss, og for at den, den neste tiden kommer til å ha det vondere enn det jeg klarer å kjenne nå. Jeg er redd for at du med dine ugjerninger har tråkket på meg som er glad, fri, trygg, leken og selvstendig. 

Jeg blør, men det gjør enda vondere at du går fri. Jeg er redd for at du skal legge en hånd på noen andre, og jeg er redd for at du skal tråkke på noen slik du har gjort med meg. Jeg er redd for at du benytter deg av muligheten til å ødelegge andre mennesker. 

Som du hører er det mye jeg er redd for, men jeg nekter å være redd for deg. Jeg nekter at du skal ta fra meg tryggheten min, friheten min eller min psyke. Jeg nekter at du skal få gjøre mot andre som du har gjort mot meg. 

Jeg vet at du ikke var klar i gjerningsøyeblikket, men hvis du leser dette og kjenner at hånden din er vond, at du selv har fått en trøkk og at stoltheten din er svekket. Se deg selv i speilet, og si at du aldri skal skade noen igjen. Etter det, så ber jeg deg melde deg, slik at jeg kan få fred. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

 

// Marty

Nei, jeg er ikke vegetarianer!

Vær så snill, la meg få spise omeletten min i fred. Vær så snill, la meg få spise grillpølsene mine når vi er på tur i skogen i fred. Vær så snill, la meg på spise ribba mi på julaften i fred. Vær så snill, la meg få spise favorittgodiset mitt i fred. Vær så snill, la meg få spise uten at du skal slenge i trynet mitt hvilket dårlig menneske jeg er fordi jeg spiser noe annet enn deg. 

Det er sånn jeg føler det hver gang noen stiller meg spørsmål om jeg er vegetarianer, veganer eller pescetarianer. Jeg får lyst til å skrike til dem at de skal slutte å plage meg med sine overbevisninger og filosofier. Mye fordi de forstyrrer min mathverdag, mine rutiner og mine favorittmåltider. Men mest fordi de gir meg vondt i magen, dårlig samvittighet og en følelse av at jeg er et dårlig menneske som ikke vet bedre. Og det, det gjør sikkelig vondt. 

Du lurer antakeligvis på hvorfor jeg ikke er vegetarianer, og jeg har ikke noe godt svar. Jeg vet faktisk ikke om det finnes et godt svar heller. Det mest opplagte svaret er vel at jeg er svak, at jeg ikke fikser det eller at jeg er et dårlig menneske, men det er på en måte ikke helt sant det heller. Hvis du er vegetarianer har du antakeligvis hørt en rekke argumenter og halvdårlige svar når du har spurt, og jeg som er en ikkevegetarianer kan ikke svare noe så klokt, viktig og godt som det du som er vegetarianer kan. For mitt behov for å spise kjøtt, egg og melk er på mange områder ikke annet enn sikkelig egoistisk. 

Hvis jeg argumenterer med at det er kjedelig og smakløst å være vegetarianer får jeg ofte i svar at det ikke lenger er en unnskyldning fordi det nå finnes så mange gode alternativer på markedet.

Hvis jeg argumenter med at det er usosialt og upassende å takke nei til tante sitt pinnekjøtt får jeg ofte i svar at jeg da går foran som et godt forbilde hvis jeg velger å avstå. 

Hvis jeg argumenterer med at jeg ikke orker å være kontrollfreak å lese ingrediensene på hvert produkt jeg spiser og holde oversikten over alt får i meg, får jeg ofte i svar om at man fort lærer seg det og at det ikke er så tungvindt. 

Hvis jeg argumenterer med at jeg er redd for å ikke få i med nok næring og vitaminer hvis jeg konverterer får jeg ofte i svar at det når finnes så mange gode produkter som erstatter dette. 

Og mine argumenter kan ikke kjempe mot argumentene som omhandler dyremishandling, miljøet og noe så sterk som liv. 

Jeg sliter med å komme frem til en konklusjon, og mye fordi at jeg føler at jeg ikke har noen ting å stille opp med. Men svaret er vel så enkelt at jeg er oppvokst med kjøttkaker til middag, omelett til frokost på lørdager og ribbe på julaften. Det er vel også grunnen til at det ikke faller seg naturlig for meg å skulle kutte ut alt.

Men mens jeg plages av den dårlige samvittigheten, og kan si så mye som at jeg forsøker å være bevisst. Jeg forsøker å ikke spise kjøtt hver dag, og gjøre det som føles rett. Jeg tror også at det viktigste er at vi bevisstgjør hverandre og at vi oppfordrer til å gjøre små tiltak. Jeg tror ikke det har noen hensikt å kvele hverandre hvis noen av oss skulle være uheldige å spise en kake med egg. Samfunnet er nemlig til en stor grad fortsatt lagt opp til at man spiser som meg, men det betyr ikke at jeg gleder meg til det kommer enda flere og bedre alternativer. For grillpølsa er ikke viktigere enn et liv, uansett. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty 

 

 

Ikke ta sol når du har mensen!

Tidligere i dag stakk jeg innom det lokale solstudioet som ligger et steinkast fra der jeg bor. Tanken var å ta noen minutter sol for å føle meg litt fresh, men jeg skal innrømme at det aldri ble noe soltid, for inne på toalettet møtte nemlig denne lappen meg: 

 

Hør! 

Ikke ta solarium når du har mensen. 

Takk. 

Hvilket århundre lever vi egentlig under? Noe sier meg at personen som har hengt opp denne lappen er svært uvitende og bærer på noen tanker om kvinnekroppen som jeg veldig gjerne ønsker å forklare litt.

- Mange av oss kvinner er så heldige at vi har produkter som gjør at mensen ikke er et problem. Mensen gjør oss ikke ubrukelige, og vi klarer fint å utføre våre dagligdagse oppgaver. For veldig mange er det ikke et problem å verken dra på jobb, trene, ha sex, være mamma eller å ta solarium. 

- Vi blir ikke automatisk uhygieniske fordi vi har mensen. For mange er det faktisk tvert om, rett og slett fordi mange blir ekstra nøye med å vaske seg og stelle seg. 

- Det er ikke sånn at vi kvinner blør overalt selvom vi har tante rød på besøk. Altså: Solariumet blir ikke blødd ned selvom vi har mensen. Jeg tror faktisk det er større sannsynlighet å finne andre kroppsvæsker enn mensen i solariumene. 

- Vi kvinner er ikke ekle fordi vi har mensen. Mensen er faktisk sjukt naturlig, og vi er ikke annerledes eller eklere fordi vi har mensen.

- Jeg vet ikke bakgrunnen til denne lappen, men hvis poenget er at man skal ta hensyn til andre så har jeg en ting å si: Vi kvinner skal ikke ta hensyn til andre fordi kroppene våre fungerer, produserer eller fordi vi rett og slett er kvinner. Det er jeg faktisk ikke med på. 

Hvis tilfellet er at noen har hatt et sikkelig uhell i en av solariumssengene uten å gjøre opp for seg er jeg nødt til å beklage det, men vi er stort sett ganske renslige og ordentlige til tross for at vi er kvinner med mensen. Vi trenger hvert fall ikke å stoppes for å være kvinner. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 
 

// Marty

  

 

 

Johaug slipper unna fordi hun er Johaug

At Sats Elixia velger å la Therese Johaug fortsette å trene som vanlig på sine sentere sender ikke noe annet en ekstremt dårlig signaler. Det sender dårlige signaler for brukerne av sentrene og det sender dårlige signaler til ungdommen. 

Etter et kjapt søk på Sats Elixia sine sider er det tydelig hvor de stiller seg, de har nemlig en "Nulltolleranse for doping". Etterfulgt av en innledning som lyder følgende: "SATS ELIXIA ser med stor bekymring på de økende beslagene av dopingmidler i Norge."

Det problematiske i denne sammenhengen er signalene som blir sendt, og at noen slipper unna fordi de har folket på sin side. For i mine øyne handler ikke denne avgjørelsen om Johaug er skyldig eller ei. Den handler om at Therese Johaug har testet positivt på doping, og at hun blir forskjellsbehandlet. 

Det er et problem at ungdommer ned til 15 års alderen doper seg for å oppnå bedre resultater og finere kropper, og disse er også å se hos Sats Elixia. Men heldigvis har Sats Elixia et tett samarbeid med Anti Doping Norge som skal forhindre dette. I 2015 fortalte Monica Johannesen Mørk fra Anti Doping Norge at brukerbildet har endret seg og at man er nødt til å ty til tiltak. Jeg mener da at det ikke er annet er skuffende at reglene om et dopingfrittsenter ikke blir holdt. 

Hadde jeg testet positivt hos Sats Elixia hadde det ikke vært noe kjære mor. Jeg hadde heller ikke hatt et apparat rundt meg som hadde renvasket meg for hele Norge, til tross for at jeg hadde testet positivt på samme produkt som Johaug har gjort. Dette er mest av alt provoserende, fordi Johaug slipper unna for å være Johaug. Jeg kan heller ikke se at noen kan argumentere mot det på noen som helst måte. For jeg forstår at folk kan være uenige i det, men da er man nødt til å være uenig fordi følelsene tar overhånd. 

I kommentarfeltet er det automatisk noen som hiver seg på å støtter at Johaug selvfølgelig skal få fortsette å trene ved treningsstudioet. Men jeg mener at Sats Elixia ikke kan uttale seg om at de har nulltoleranse for doping hvis de velger å stille seg bak en dopingdømt utøver. For om man liker det eller ei, så er det er faktum: Johaug er tatt for doping. 

Therese Johaug har muligens ikke dopet seg for dopets sin skyld, men er allikevel tatt for doping. Jeg forstår at det er stor forskjell på en som bevisst bruker doping for å oppnå resultater, og på Johaug. Men jeg kjøper ikke argumentet om at Johaug skal slippe unna, fordi hun har vært uheldig. For disse signalene er farlig å sende. 

Innerst inne så spiller det ingen rolle for meg hvor Therese Johaug trener, selv etter dommen. Jeg er nemlig helt sikker på at Therese Johaug kommer sterkere tilbake, men jeg lar meg provosere av at det forskjellsbehandles. 

Johaug er nok ikke doper, men hun er dømt - Og Sats Elixia velger å la hun fortsette å trene på sitt senter som tydelig tar sterk avstand fra doping. I mine øyne slipper Johaug unna fordi hun er Johaug, og fordi hun er norsk. 

Jeg sliter med å se at det er helt innafor. 

Og hvis flertallet mener at det er innafor er det kanskje på tide å endre reglene for doping. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

Vil du kjøpe meg?

Nylig omtalte VG og P4.no reklameplakaten som har stått langs en rekke veier i Oslo den siste tiden, fraktet av en polsk bil. Plakaten lyder som følger «Hei studenter! 0,- i studielån? Date en sugardaddy».  Nettstedet er en side som anbefaler unge kvinner til å melde seg som såkalte «sugarbabes» som betyr å date rike, sjenerøse og erfarne menn. 

Tidligere i år tok NRK programmet Innafor opp tematikken og stilte spørsmål rundt «gråsone-prostistusjonen». Etter at programmet var sendt på TV kunne Side2 melde at 1500 norske ungdommer hadde meldt seg som såkalte «SugarBabes» i februar i år. 

I følge blog.sugardaters.no som er en egen blogg for dette beskriver de en SugarDaddy følgende: «En moderne SugarDaddy er en suksessrik og sjenerøs mann som har lyst til å skjemme bort, tilby finansiell hjelp eller gi gaver til en yngre og attraktiv person til gjengjeld for et vennskap eller et forhold.»
De beskriver så en SugarBabe som: «... en attraktiv, ambisiøs og selvstendig person som vet hva han eller hun vil og hvordan man skal oppnå det. Han eller hun er oftest yngre og har lyst å møtes med rike, suksessfulle og sjenerøse personer som har lyst å skjemme bort og selv bli skjemt bort av en SugarDaddy og/eller SugarMama.»

Studentavisen Universitas er en av de første som har vært ute å omtalt saken og som har stilt store spørsmål om reklamen strider mot loven. Forbrukerombudet melder også at de er sterkt kritisk til reklamen, og forteller at den er problematisk. For min del tenker jeg at det er høyst på tide at man tar tak i tematikken og snakker om dette, for flere og flere unge jenter tyr til denne typen «gråsone-prostitusjon». Gjerne i form av at de får betalt for å være tiltrekkende, pene eller opptre sexy. 

Tidligere i år fikk jeg denne meldingen på Facebook fra et likende firma som oppfordret meg til å melde meg som såkalt glamourmodell, og fristet med en luksuriøslivsstil. 

Faktumet er at dette er svært problematisk, og det er skremmende at dette muligens havner på rett side av loven. Det er skremmende fordi jeg vet at forespørsler som dette oppfattes ekstremt attraktivt for noen, og fordi det handler om å selge seg selv.

Hvis du tar en kjapp titt i kommentarfeltene som omhandler saken ser du at det stort sett er unge mennesker som tagger hverandre, der de oppfordrer hverandre til å sjekke det ut.

Noen skriver til og med «takk for tipset».

Jeg påstår at det burde blinke noen varsellamper når dette er så attraktivt og aktuelt. Dette er en kamuflert tilgang til prostitusjon, og selv om det ikke alltid handler om seksuelle tjenester, så er det en form for kjøp og salg av seg selv. Ofte forteller de velstående, etablerte mennene hva de ønsker at de betalte attraktive, pene jentene skal ha på seg, alt fra undertøy til neglelakk. Mennene kan kjøpe klærne de vil at jentene skal ha på, og fortelle dem hva de ønsker at de skal gjøre. 

Jeg syntes også at det er synd at det fortsatt viser seg at så typiske kjønnsroller regjerer. Jeg syntes det er synd fordi den selvstendige, oppegående kvinner lar seg selv forsvinne. Denne formen for «dating» baserer seg på store maktforskjeller i forholdet, noe som ikke kan være sunt. De oppfordrer også til at kvinnekroppen er noe vi kan kjøpe på lik linje som en gjenstand - Og det er ikke noe annet en utdatert og gammeldags. 

Jeg vil påstå at dette handler om grensesetting og at det er enormt viktig å vite hvor grensa går. Jeg vet at noen ikke vil kalle dette prostitusjon, jeg vet at noen vil kimse av det og jeg vet at noen syntes dette er helt innafor.

Men jeg ønsker da å stille spørsmål om det er greit å ta betalt for å være sexy, for å gi noen selskap eller for å ligge med noen.

Jeg stiller også spørsmål om hva man selv hadde gjort hvis det var sin egen datter. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

 

"Ikke snakk til meg du som er kvinne"

I går satt jeg på toget fra Oslo S til Stockholm. Dette er en strekning jeg har pendlet ganske så mange ganger de siste månedene, og stort sett så går det veldig fint. I går ble jeg derimot helt satt ut, og jeg vet enda ikke om jeg helt klarer å sette ord på det som skjedde. Halvveis i togturen kom det på et svensktalende par med utenlandsk opprinnelse, og disse bar på et nyfødt barn. De satt seg ned på den samme fireseteren som jeg satt i og jeg respektere selvfølgelig deres behov for plass, og flyttet mine ting. 

I det toget begynte å kjøre kom en av de kvinnelige konduktørene bort til mannen i paret og forklarte at barnevognen de hadde tatt med seg ikke kunne stå der den sto på grunn av togets sikkerhetsregler. Mannen svarte med å bli sint og si at barnevognen fint kunne stå der, og at det ikke var mulig å flytte på den. Konduktøren svarte da både høflig og seriøst at hun og de andre på toget kunne hjelpe til med å flytte barnevognen, og hvis ikke mannen var interessert i det ble hun nødt til å sette av barnevognen på neste stopp. Mannen reiste seg da opp, tok tak i konduktøren og spurte om hun var dum i hodet. Konduktøren reagerte med å bli forskrekket, og mannen sa høyt så resten av vognen hørte det: "Ikke snakk til meg sånn du som er kvinne, hvem tror du at du er, ingen kvinner snakker sånn til meg". Kvinnen i paret ble bare sittende med det nyfødte barnet i fanget og jeg reagerte meg en gang å si at man faktisk ikke kunne oppføre seg slik, og mannen ba deretter meg om å holde kjeft. Situasjonen endte med at flere av de mannlig konduktørene måtte bryte inn og få mannen til å flytte på barnevognen. Resten av togturen spyttet mannen ned i koppen sin hver gang den kvinnelige konduktøren kom gående forbi. 
 

"Ikke snakk til meg sånn du som er kvinne, hvem tror du at du er, ingen kvinner snakker sånn til meg"
 

Jeg oppfattet situasjonen som direkte ubehagelig, og mye fordi jeg ikke var sikker på hva jeg burde eller skulle gjort. Men mest av alt fordi mannen bar på en holdning knyttet til kvinner som ikke hører hjemme noe sted, og et syn som både er skremmende og oppsiktsvekkende. 

Jeg forventer nemlig å bli behandlet med respekt, og dette er noe alle kvinner uansett nasjonalitet eller bakgrunn både burde og skal kunne forvente seg. Vi kvinner er fortsatt til tider ekstremt tilsidesatt i samfunnet vårt og spesielt kvinner med utenlandsk opprinnelse. 

En viktig og stor del av integreringen svikter hvis ikke grunnleggende holdninger som dette sitter, eller hvis personen som skal integreres ikke ønsker å sette seg inn i våre grunnleggende holdninger. For at kvinner er likestilt med menn er en ekstremt viktig faktor i samfunnet vårt, og kvinner skal hvert fall ikke bes om å holde munn i det offentlige rom. Jeg vil nemlig påstå at hver gang dette gjøres så tar vi to steg tilbake, og lar noen tråkke på vår egen likestillingskamp. I disse dager foregår det en debatt om hijab og det ytres mange sterke meninger knyttet til forskjellige religioner og kulturer. Jeg er åpen for forskjellige kulturer og jeg er åpen for mangfold, men vi kvinner er nødt til å kunne forvente respekt - på tvers av religioner og kulturer. 

 

Ps: Dette er ikke en arena der du kan ytre hatet ditt rundt verken det ene eller det andre, men det er en arena der du kan diskutere saklig. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Selvfølgelig betaler du selv!

Det er helt i orden å være hyggelig, men har vi ikke kommet litt over stadiet der det er forventet at menn skal betale for kvinner på date? Anne Brith publiserte nylig et innlegg der hun skrev at det ikke blir en date nummer to hvis ikke mannen betaler på første date. Men blir det ikke litt dumt at jenter skal bli behandlet på en viss måte fordi de er jenter?

Det er både sjarmerende og hyggelig at en mann tilbyr seg å spandere, men jeg syntes ikke på noen måte at det burde være en selvfølge. 

Første gang jeg var på date med en fyr spanderte han, da skal det sies at vi var så unge at han hadde fått med penger hjemmefra til å spandere. For foreldrene hans var det nemlig en selvfølge at han skulle spandere. Men jeg er ikke opplært til at det er en selvfølge at mannen spanderer, jeg er opplært til at det er en selvfølge at jeg er så selvstendig at jeg har penger til å betale for meg selv. Jeg forstår selvfølgelig at det i bunn og grunn ikke er et økonomisk spørsmål, og at det handler om den såkalte "gentlemans kulturen", men har ikke den gått ut på dato?

Jeg spurte en venninne hva hun syntes, og hun var klar på hva hun mente. 

- "Jeg forventer overhode ikke at mannen skal betale. Penger har ingenting å si, og jeg liker å vise at jeg klarer meg selv". 

Og jeg er enig! Vi er i 2017, og jeg liker tanken på at jeg er på selvstendig og at jeg klarer å betale for meg selv. Jeg syntes hvert fall ikke at det skal være en forventing til at mannen skal betale. 

Gentlemans-kulturen forsvinner sakte men sikkert, og jeg opplever at mange kvinner hadde sett på det som en fornærmelse hvis mannen hadde reist seg på bussen for å gi bort sitteplassen sin. Jeg tror vi er for opptatte av likestillingen til at vi kan la oss nedlate oss selv til å takke ja. Hvis jeg skal være helt ærlig så tror jeg at det for mange handler om verdighet og styrke. Verdighet til å stå opp for seg selv og styrke til å klare seg selv. 

Hvis du inviterer meg på date sier jeg muligens ja, men jeg forventer at jeg skal betale selv. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 


 

// Marty

Kun tynne mennesker kan bruke skjørt

Når jeg satt på bussen i dag morges satt det en gjeng med jenter foran meg på bussen. De snakket om en av de andre jentene på skolen og fortalte hvordan hun hadde vist seg frem på skolen dagen før. Jentene snakket om hvor håpløst de syntes det var at hun alltid hadde et behov for å vise seg frem, og at hun hadde på seg høye heler på skolen. De syntes rett og slett at det var så tåpelig at hun trodde at hun var noe. 

Men kom igjen! 

Ikke kom her å si at det er feil å føle seg fin.

I dag føler jeg meg sikkelig fin. Sminken ble perfekt, håret er sånn som jeg liker det og jeg har til og med på meg skinnskjørt. Jeg føler meg rett og slett sikkelig fin! Vi er så opptatt av å skryte av resultater, perfekte middager og barna våre, og vi må slutte å snakke ned mennesker som faktisk viser seg frem. Vi kan ikke læres opp til at det er feil å ville ønske å være fin, eller å ha et ønske om å fremstå bra. 

Det er nemlig sexy å ha selvtillit, og vi kan ikke ta dette fra hverandre. Vi må slutte å tråkke på mennesker som forsøker å komme seg opp og frem, eller mennesker som ønsker å vise seg frem, og vi må også slutte å sette folk i båser på grunnlag av utseende. 

6 håpløse utsagn: 

1. Kun tynne kan bruke skjørt: 

Dette er noe jeg har hørt flere ganger, og jeg har til og med sett artikler der moteeksperter sier dette høyt. I tillegg kommer det ofte tips om hvordan man kan kle seg slankere når man er tjukk... Det er da selvfølgelig greit å bruke skjørt, uansett hvordan man ser ut! Vi kan godt diskutere hva som er flatterende eller ei, men holdninger som dette gjør at blant annet klesbransjen stadig vekk lager "du er stor og tjukk" klær i stedet for å utvikle størrelsesreportoaret sitt. 

2. Store mennesker har lyset av når de har sex:

ALTSÅ. Sex har da ingen som helst regler for lys, eller størrelse. En større kropp fortjener ikke noe mindre oppmerksomhet, og skal ikke ses noe mindre enn en tynnere en. 

3. Høye mennesker kan ikke bruke høye heler:

For ett år siden skrev faktisk en av Norges moteplattformer dette: "Følelsen av å være en sjiraff på høye hæler er ikke særlig appellerende for noen, men er dessverre en realitet for mange høye jenter. Kjæresten blir ukomfortabel og spør om du vær så snill kan du bruke de lave sandalene i kveld, og venninnene dine blir så små der de går ved siden av deg med høye boots". Selv er jeg 1.80 cm, og selvfølgelig kan jeg gå i høye heler? Jeg har ALDRI følt meg som en sjiraff og kjæresten min er lavere enn meg når jeg bruker det. Klarer ikke han å fikse at jeg vil gå på høye heler og føle meg fabulous, er det faktisk hans problem. 

4. Folk som ligger med store mennesker må like det litt "kinky":

Jeg tror neppe det er en eller annen syk greie som gjør at noen vil ligge med noen fordi de er større. Jeg vil heller tro at det er fordi de syntes det er sexy, vakkert og attraktivt. SELVFØLGELIG kan store mennesker være seksuelt attraktive! 

5. De som er lave kan ikke bruke lange kjoler. 

Fordi de ser enda kortere ut da eller? De fleste kjoler kan sys opp, så hvis du er lav - Gå så mye du vil med lange kjoler. Det er ikke slik at lange mennesker er de eneste som kan bruke lange kjoler. 

6. Kan store mennesker onanere?

Det er ikke slik at det finnes et fasit svar på hvem som kan onanere vel?! 

I dag er en god dag, og jeg aner ikke hvordan morgendagen blir. Men hvis den mot formodning ikke blir som jeg håper, så skal jeg tenke på dagen i dag - Og tenke på hvor bra jeg følte meg i dag mens jeg hadde Beyoncé på ørene, og kjente solen varme. Det er faen ikke feil å føle seg fin!

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Si nå at du vil ha orgasme, kvinne!

Let's talk about sex

I helgen satt jeg i sofaen sammen med kjæresten min og noen av hans kompiser. Vi begynte å snakke om sex da en av kompisene fortalte om et 'one night stand' han hadde hatt dagen før. Jeg benyttet selvfølgelig muligheten til å spørre litt, og jeg trodde faktisk ikke at gutter snakket så åpenlyst om sex. Jeg trodde heller ikke at de lot seg irritere over oss damer når vi påpekte feilene våre under sex. 

Dette er noe av hva de sa: 

1. - Jeg vil faktisk ikke alltid ta initiativet!

- Hvorfor tror så mange damer at de ikke kan ta initiativet ovenfor oss gutta? Det er ikke en regel at vi må vise at vi har lyst til å ha sex for at man skal kunne ha sex. Det er faktisk ikke bare damer som trenger å føle at noen har lyst på dem. 

2. - Hvorfor er noen damer så usikre?

- Ja, vi ser kanskje mye på porno noen av oss, men det betyr jo ikke at vi forventer at dama vi ligger med skal være som damene i disse filmene. Hvis jeg skal være helt ærlig så syntes jeg det er mye mer sjarmerende med en som prøver seg litt frem! Det er kult med selvtillit, og man må faktisk ikke være ekspert for å kunne ta på hverandre. Det er jo faktisk også en grunn til at vi velger å ligge med dama - Og det er fordi hun er fin! 

3. - Jeg kommer ikke hver gang, gjør dere?

- Jeg føler at folk tror at man er nødt til å komme hver gang når man har sex som gutt. Og hvis man ikke kommer så tror personen man ligger med at den ikke er deilig nok! Noen ganger klarer jeg rett og slett ikke å få orgasme. Vi er ikke sexmaskiner vi heller. 

4. - Det er så irriterende når damer påpeker alle feilene ved dem. 

- "En gang lå jeg med en dame som jeg ikke fikk lov til å ta på fordi hun var så usikker på seg selv." Med et uhell kom jeg inn på rommet når hun skiftet, og hun ser jo ut som en million! Jeg tror sjeldent vi gutter legger merke til "feilene" ved en dame. Hvis jeg skal være ærlig så er jeg mer opptatt av å tenke på at personen er naken, fremfor at det er litt mye eller lite av noe her eller der.  

5. - Dama innrømte at hun pleide å fake orgasmer det første året vi var sammen! 

- For meg er det sjukt viktig å imponere, men det er jo umulig hvis ikke vi får litt tilbakemeldinger! Hver eneste dame er jo individuell og liker det forskjellig. Det ble faktisk en større knekk på selvtilliten min når hun sa det, enn om vi faktisk hadde gått inn for å få det til sammen helt fra starten. Hvorfor er det flaut å si hva man liker? Si nå at du vil ha orgasme da, kvinne! 

(må bare påpeke at min kjære gikk ca. her i samtalen og skyldte på et veldig langt toalettbesøk)

6. En naken kvinnekropp er jo noe av det diggeste på jord. (Etter en Bic Mac når du har vært på byen). 

- Damer er deilig, og vi er jo faktisk sammen med de fordi de er både fine å se på og være sammen med! Det er ingen grunn til å skjule seg bak klærne. 

7. Dama blir sur hvis jeg onanerer sjæl!

- Jeg har jo ikke så stort behov for det lenger. Men hun blir sikkelig fornærmet hvis jeg sier at jeg har gjort det. Hun tror automastisk at det handler om at hun ikke er tiltrekkende og fin lenger! For min del handler det jo ikke om det i det hele tatt. 

8. Dama tror alltid at det er noe galt med henne når jeg ikke vil ha sex!

- Igjen. Vi menn er faktisk ikke sexmaskiner. Hver gang jeg sier ifra at jeg ikke vil ha sex med kjæresten, så blir hun fornærmet. Men når hun sier at ikke hun vil når jeg prøver meg, da er jeg et uhyre som i det hele tatt ikke skjønner at hun ikke har lyst. Det er muligens laget et bilde på at vi menn er dyr som alltid er gira på sex, men det stemmer faktisk ikke. Ofte er det heller ingen god grunn, og dama er hvert fall ikke grunnen. Det kan skje litt mye i hodet, kroppen kan være sliten eller jeg kan rett og slett ikke ha lyst. 

Jeg vet ikke med dere, men denne praten lært meg nesten mer enn alle mine år på skolebenken. Av en eller annen grunn ble jeg litt flau også.... Hmm... Lurer på hvorfor. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty 

Er ikke landslaget bra nok?

En av Norges fremste fotballspillere Ada Hegerberg avslører i kveld at hun har valgt å ta en pause fra det norske landslaget. Først vil jeg starte med å si at det er synd for norsk damefotball at en så stor og sentral spiller velger å trekke seg i en alder av 22 år. Men jeg vil også påpeke at dette viser at norsk fotball har noen store utfordringer. Det er nemlig på tide at noe begynner å skje i gubbestyret. 

Det er både rart og overraskende at Hegerberg velger å avstå fra landslaget, og noe i meg skulle virkelig ønske at hun ville brette opp armene og heller jobbe for å få Norge opp og frem. Jeg tviler nemlig ikke på at Hegerberg kommer til å fortsette og prestere i klubbdrakta si, men jeg syntes det er skuffende at hun ikke på nåværende tidspunkt ønsker å representere Norge.
Det er ingen hemmelighet at det har vært nødvendig med en oppvask av landslaget etter EM i sommer, og spesielt nå som de snart skal begi seg ut på en ny kvalifisering. Men jeg syntes det er oppriktig synd at Hegerberg ikke ønsker å være en del av den nødvendige oppvaska, og at dette blir utfallet. For det er ingen hemmelighet at det sitter enormt mange unge, lovende og talentfulle jenter som har begynte å spille fotball på grunn av Hegerberg - Og da mener jeg at man har et stort ansvar. 

Norge underpresterte til de grader i EM som gikk i sommer, og mye av frustrasjonen ble lagt over på landslagstrener Martin Sjøgren. Både media, enkeltspillere, tidligere landslagsspillere, eksperter og en håndfull fotballtrenere var ute og mente og synset om hvorfor Norge underpresterte. Jeg er helt enig i at Norge ikke leverte til forventingene, men jeg er samtidig skuffet over holdningene som kom frem i forbindelse med resultatene. Jeg syntes nemlig at respekten til trenerrollen forsvant og at all skylden ble lagt på treneren, for flere av de norske spillerne underpresterte også. Ikke bare treneren. 

 

"Jeg håper bare ikke at hun føler seg større enn selve drakta og laget"

 

Jeg klarer å forstå frustrasjonen til Hegerberg, samtidig som jeg ikke klarer å si meg enig i vurderingen hennes. For dette er veldig trist, men jeg kan forstå at det er enormt frustrerende å spille for et lag der Norges Fotballforbund krever resultater, samtidig som de ikke er villige til å følge opp med tilhørende satsing av kvinne- og jentefotballen. Norges Fotballforbund er nødt til å ta reelle grep for å ta bedre vare på Norges kvinnelige fotballtalenter, og ikke bare på bakgrunn av det norske landslaget. Det er nemlig synd hvis Toppserien kun skal inneholde unge talenter, fordi de rutinerte, beste spillerne søker seg bort fra Norge for å oppnå bedre satsning og seriøsitet. 

Men, mest av alt kjenner jeg på en skuffelse for at Ada Hegerberg ikke tar ansvar og tar kampen. Ikke bare for landslaget, men genrelt for norsk kvinnefotball. Noen vil nok påstå at det ikke er Hegerberg sin jobb å stå for oppvasken av Norges Fotballforbund, og det er jeg helt enig. Men jeg vil påstå at det er Hegerberg sin oppgave, som en av Norges fremste utøvere å blø for drakta og gå frem som et godt forbilde. For hvis dette handler om at det ikke satses like hardt på norsk kvinnefotball som det gjøres på norsk herrefotball syntes jeg det er en feig måte å melde seg ut av kampen på. 

Det er nok mye vi ikke vet, og derfor er det muligens farlig å uttale seg. Kanskje fører dette til endringer, og hvis Hegerberg har hatt noen gode innspill håper jeg hvert fall at ledelsen har lyttet ivrig. Samtidig er jeg helt sikker på at hun ikke har spilt sin siste kamp i landslagsdrakta. Jeg håper bare ikke at hun føler seg større enn selve drakta og laget. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Er det trendy å hate muslimer?

Jeg stiller spørsmål om det er trendy å hate muslimer, for det sitter nemlig voksne mennesker i egne lukkede grupper på Facebook og deler hatytringer seg i mellom. De brøler ut, de trykker liker på hverandres ytringer og er samstemte om at Islam er det verste som har skjedd Norge. 

"En god muslim er en død muslim. Hilsen Ola og Kari normannsen" skriver en. 

"I HATE ISLAM", skriver en annen. 

Jeg gremmes, og jeg skjemmes. For disse menneskene tråkker på vår ytringsfrihet og vår neste kjærlighet, og jeg skammer meg over å være norsk når holdninger som dette regjerer. For hvem sa at hverdagsrasismen i Norge var borte? 

Disse holdningene har nemlig ingenting med god debattkultur eller gode meninger å gjøre. Disse råtne holdningene er ikke annet enn triste, uvitende og tåpelige. 

Jeg er skremt. For uansett hvor saklig, velformulert og dyktige en muslim fremstår, er det så mange nordmenn som velger å møte de med hat. Det overveiende flertallet henger seg opp i dette med hijab fordi de påstår at det er et symbol på at "de" ikke vil bli som "oss", og jeg kan faktisk ikke forstå problemet. Jeg kan heller ikke forstå hva som er så truende med en hijab. Det jeg syntes er truende er når norske, bemidlede mennesker sitter og ytrer hat, på hat, på hat til uskyldige, hardtarbeidene, helt vanlige mennesker. 

Jeg har selv vært vitne til at folk har fått klar beskjed om å dra tilbake dit de kommer fra, at muslimer ikke har noe i Norge å gjøre, og at de aldri blir norske uansett hvor mye de prøver. Jeg har selv fått høre fra naboer at de blir skremt av at det bor muslimer i området, og jeg har venninner som har blitt spurt om de ikke respekterer Norge nok til å slutte med hijab. For ikke å snakke om alle som har ytret at de syntes synd på de undertrykte, muslimske kvinnene. 

Debatten om TV-programmet "Faten tar valget" har rast i flere uker, lenge før noen i det hele tatt hadde fått sett hva programmet går ut på. Kringkastingsrådet har mottatt rekordmange klager, 5.300 i følge NRK.no. De fleste klagene går på at NRK tillater bruk av hijab, samtidig som de nektet Siv Kristin Sællmann å bruke kors på NRK i 2013. I dag ble det også kjent at Elin Ørjasæter er så misfornøyd med håndteringen av hijabklagene til Kringkastingsrådet, at hun trekker seg fra rådet.
Samtidig ønsker jeg å påpeke at det i mine øyne er en selvfølge at NRK har latt Faten bruke hijab i programmene sine, for det omhandler ikke på noen måte forskjellsbehandling eller likestilling. NRK har en klar regel om at nyhetsankere ikke skal bruke religiøse symboler, men Faten har sammen med NRK gjort et personlig prosjekt sammen med NRK, noe som betyr at hun selvfølgelig skal opptre som vanlig. På lik linje som at jeg selvfølgelig kunne brukt kors hvis jeg hadde vært i Faten sin posisjon. 

Jeg oppfatter at hatet mot Islam blir styrket, og at seriøsiteten i debatten sakte men sikkert forsvinner. Noe som er veldig synd. Jeg trodde ikke det var typisk norsk å møte fremmedfrykt med hat, og ønsker gjerne svar på om det har blitt trendy å hate muslimer. Jeg lurer også på om dere som skriver disse hatytringene noen gang skammer dere? 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

 

 

 

Snakk om sex!

Vi unge jenter lærer at gutter gjerne vil ha oss, gjerne glattbarberte og gjerne på en leilighetsvisning, i en kjørende bil eller i en badstue med flere jenter. Det er dette vi blir lært opp til at er sexy og tiltrekkende. Pornoen lærer oss nemlig at vi jenter er undertrykte leketøy som skal føye oss, med unntak av de gangene det er lagt opp til at det er sexy at vi undertrykker mannen.  

Jeg har aldri latt meg fascinere av porno. Første gangen jeg så på porno var sammen med flere fra klassen på barneskolen. En av de tøffe gutta satt på en film der tre menn hadde sex med en jente som var kneblet og med teip foran munnen, og dette var mitt første møte med sex. Det forklarer kanskje hvorfor jeg aldri har sett på porno som spesielt fascinerende og flott. 

Samtidig merket jeg fort at spørsmålene ble større og fler jo eldre jeg ble. Jeg var livredd for å være syk den ene dagen i året vi skulle ha seksual undervisning på skolen, og i ettertid har jeg lurt fælt på hva denne undervisninga egentlig lærte meg. Jeg husker at det var snakk om mensen på barneskolen, og at det var snakk om kondomer og bananer på ungdomsskolen. For ikke å snakke om kjønnssykdommer. På en ironisk måte lærte vi om alt som var fyfy med sex, og om alt vi måtte passe oss for. På videregående tror jeg ikke at jeg gikk gjennom en eneste time med ordentlig seksualundervisning, nesten som at det var forventet at vi skulle være ferdig utlært.
 

"Jeg lærte aldri at det var vanlig med sex mellom det samme kjønn, før jeg ble vitne til en pornofilm der to jenter hadde sex."

Det er jo heller ikke noe nytt at dagens seksualundervisning handler for mye om forplantningslære og hetero forhold. Jeg lærte aldri at det var vanlig med sex mellom det samme kjønn, før jeg ble vitne til en pornofilm der to jenter hadde sex. 

Jeg tror ikke lenger det er en hemmelighet at jenter også ser på porno. Jeg tror derimot at det hvert fall til en viss alder ikke er noe man prater stort om. Jeg tror mange unge tyr til pornoen fordi man sitter på så mange spørsmål knyttet til egen seksualitet, og fordi det virker som om porno er den enkleste måten å lære om det på. Og kanskje er det sånn at porno er den beste seksualundervisningen vi har. 

Nå har jeg venninner som snakker høyt om at de ser på porno både alene og sammen med kjæresten, men da gjøres det ofte for å oppnå en tenning og som et vorspiel. Jeg tror også at disse er ganske sikre på hva de selv liker og hvor grensene deres går. Men hvis du skal hoppe ut i sex for første gang, og den eneste informasjonskilden du har en kondom og porno, så vil jeg påstå at du står på en ganske så bar bakke. Nærmest ufrivillig. 
Jeg forstår at det kan bli skuffende for en gutt som tror at porno er svaret på sex, at han ikke klarer å holde på i timesvis, eller at jenta han ligger med ikke liker å bli slått, sperma i ansiktet eller at hun ikke er så begeistret for gagging (penis så langt ned i halsen som overhode mulig). 

Vi er så opptatte av sex, og mange av oss er veldig flinke til å skryte av både hva vi gjør, når vi gjør det og hvem vi gjør det med. Men vi er altfor dårlige til å snakke om hvordan. Jeg er sikker på at vi hadde tjent mye på å ha en bedre og tidligere seksualundervisning, enda større åpenhet og en annen arena til å lære om sex enn i filmer som heter "Lisa Ann Hardcore Gangbang by 4 dudes ALSO Facial Blast". 

Ulrikke Falch uttalte seg så fint rundt det samme temaet da hun sa: "Forklaringen på at jenter opererer underlivet eller leppene eller rumpa, er at all ungdom forsøker å bli som alle andre, å være normale." Og hun har jo rett. For hvis vi hadde lært at det ikke fantes en idealvagina, en idealkropp eller et forventingspress når det kom til sex, hadde vi sluppet unna med mye. For ungdom strever etter å være normale, ikke bra nok. 

Sex er så mye mer enn en kondom, litt klining og en varm, og god følelse. Sex er så mye mer enn porno. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 


Foto: Kjersti Westeng

 

// Marty

 

Dette er en oppskrift på spiseforstyrrelser Disney

Kjære Disney, 

Tuller dere med meg?

"Et sunt kosthold hjelper deg til å se like bra ut om en Disney-prinsesse" 

Fra tid til annen dukker det opp leker, reklamer, bøker og klær som ikke har noe annet budskap til små barn enn at de ikke er bra nok. Denne gangen er det Disney som står bak, og jeg drar meg selv i håret og lurer på hvem som tar på seg ansvaret for dette? 

For Disney, dette er ikke noe annet enn ren ansvarsfraskrivelse og en oppskrift på spiseforstyrrelser. 

Dette er uopplyst, tragisk og trist. Barn skal ikke, eller behøver ikke under noen omstendigheter å ha bøker som oppfordrer dem til å se ut som noen andre enn seg selv. Det er ikke et barn sin oppgave å holde seg verken sunn eller frisk, og det er ingen andre enn foreldrenes ansvar og sørge for fysisk aktivitet, balansert kosthold og sunn mat. Barn skal ha bøker som forteller de om eventyr med lykkelige slutter, de skal ha bøker som forteller de om troll, alver og havfruer. De skal ha bøker som motiverer de til å leke, le og synge. Jeg vil påstå at det er svært uansvarlig å sette et matfokus som dette på barn, og ikke minst et slikt utseendefokus.

Når jeg var i målgruppen 4-10 år som denne boken er beregnet på, var min aller største drøm å se ut som en prinsesse. Jeg dro på trening i prinsessekjoler, jeg sov i prinsessekjoler og jeg gjorde alt som sto i min makt for å være like fin som prinsessene. I dag er jeg forbanna glad for at jeg aldri ble det. 

Dette er en oppskrift på spiseforstyrrelser Disney, og jeg er glad for at jeg ble foret med gulrøtter, poteter og smågodt på lørdagene når jeg var så liten, og jeg er enda gladere for at jeg slapp å notere det ned.
Jeg skammer meg på deres vegne Disney, og jeg håper virkelig at disse bøkene blir fjernet umiddelbart. 


________________________________________________________________________________________________________________________________

 

Dear Disney. 

Are you kidding me?

«A healthy diet will help you look as good as a Disney princess.»

Occassionally, toys, advertisement, books and clothing pop up that have no other message to young children than that they?re not good enough. This time, Disney are the ones to blame, and I can?t help but to ask myself whose going to take responsibility for this?

Because, dear Disney, this is nothing but irresponsibleness and a recipe for eating disorders. 

It?s ignorant, tragic and downright sad. Kids shouldn?t have, nor do they need, under any circumstances, books that encourage them to look like someone other than themselves. It is not a child?s duty to stay healthy, and the responsibility lies on no one but the child?s parents to ensure physical activity, a balanced diet and healthy meals. 

Kids need books that tell fairy-tales, happy ever afters,  stories about trolls, elves and mermaids. They need books that motivate them to play, laugh and sing. In my opinion, it is really irresponsible to place such a focus on food on these children, not to mention such a focus on their looks. 

When I was in the target group 4-10 years old, which is the target audience of this book, my biggest dream was to look like a princess. I went to football practices dressed in a princess dress, I slept in a princess dress ? I did everything in my power to look as good as the princesses. Today, I am so relieved I never did. 

This is a recipe for eating disorders, Disney, and I am happy I was fed carrots, potatoes and sweets on the weekends when I was little. I am even happier I didn?t need to note the amount of said sweets. I am ashamed on your behalf, Disney, and I really hope these books are removed immediately.

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

 

 

 

Bare horer viser seg frem

Jeg fikk akkurat denne kommentaren på et av mine nyeste Instagrambilder. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, men mest av alt fordi terskelen for å kalle andre det er så lav. Og... Fordi det er så håpløst. 

Men først og fremst:

1. Jeg er INGEN hore, fordi jeg går i bikini på stranda.

2. Jeg er faktisk ingen hore uansett hvor jeg går i bikini. Om jeg går i bikini på Instagram, på terrassen eller på skolen, så gir det deg faktisk ingen rett til å kalle meg det.  

3. Hva jeg har på meg gjør ikke meg til et objekt som du kan kalle for hore. Hvis jeg går i en kort shorts, så er jeg ingen hore. 

4. Hore er et skjellsord vi burde finne oss for gode til å kalle hverandre. Prøv å sette deg inn i situasjonen om at du en gang skal bli forelder, eller kanskje du er? Prøv å forestill deg at datteren din blir kalt hore, fordi hun er litt bedre enn de andre jentene i basket i gymtimen. Fordi hun har på seg lik kjole som en av de andre jentene på klassefesten eller fordi hun tilfeldigvis spiller en fotballkamp der noen kaller hun det. 

5. Forresten. Husker du da du kalte dama på flyplassen for en hore, fordi hun ikke visste hvor bagasjen din ble av? Ja, hun har også en pappa. (Og hun er heller ingen hore. Faktisk er hun bare en som forsøker å gjøre sitt beste) 

5. Man er heller ingen hore fordi man ligger med mange. Hvem som bestemte at det ikke er greit å ligge med mange fordi man er jente, aner jeg ikke. Men man er ingen hore fordi man har andre behov eller lyster. 

6. Min verdi som menneske måles ikke i hvor mye eller lite jeg har på meg, og heller ikke i hvilket yrke jeg har.

7. Hore er et ord vi burde trampe på, gravlegge og la det bli der. For det er ikke bare horer som viser seg frem. Mennesker som vil opp og frem, som ønsker å oppnå noe og få til noe viser seg også frem. Mennesker som er gode i idrett viser seg frem. Mennesker som er gode i politikk viser seg frem. Mennesker som er gode til å skrive viser seg frem. 

- Så ikke kom her å si at det er en svakhet å vise seg frem, og hvert fall ikke ved å stemple det som noe negativt. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

Johaug er skyldig

Therese Johaug fikk akkurat dommen om at hun er utestengt i 18 måneder og må stå over OL i Sør-Korea neste år. Folk flest syntes det er trist, og det er trist at folkekjære Therese Johaug har blitt tatt i doping.
Johaug-saken vitner om at det er en gråsone i norsk toppidrett som er tøff, og at norsk toppidrett generelt har et kjempe problem når det kommer til doping og gråsoner. Samtidig stiller jeg spørsmål om vi hadde syntes det hadde vært like trist hvis en ishockeyspiller, bryter eller bokser ble tatt på samme måte som Johaug. Eller om vi da hadde påstått at det hadde vært en selvfølge. For hadde det vært en russer, italiener eller svenske som hadde kommet med en tilsvarende historie etter positiv dopingprøve, hadde nok ikke sympatien kommet like raskt eller vært like ivrig. 

Selv er jeg sammen med en toppidrettsutøver, så jeg skal trå forsiktig, for jeg vet at det er lite som skal til. Samtidig vet jeg at det er slik idretten har blitt bygd opp, og at en toppidrettsutøver på 90 kilo ikke kan ta den samme hostesaften som et barn på 6 år. Jeg vet også at når min samboer ringte for en tid tilbake for å sjekke om noen av produktene han skulle begynne å teste var på dopinglista, fikk han til svar om at de var for opptatt med dopingsaken til Johaug. 
 

"Straffen kunne faktisk vært strengere, og det er trist at det må en slik dom til før utøvere og skiforbundet skal forstå alvoret og ikke minst konsekvensene av slurv."
 

I Johaug-saken trakk legen seg, da han mente det var hans ansvar å forhindre at noe slikt skulle skje. Men ansvarsfraskrivelsen og uskyldiggjøringen av norske utøvere er nødt til å ta slutt. Det er faktisk utøverne ene og alene sitt ansvar med hva de får i seg. Dette betyr at det også blir deres skyld. Og ja, igjen: Det er forbanna synd at det denne gangen var skidronninga vår.
Hadde det vært slik at utøverne slapp å ha noe ansvar kunne absolutt alle toppidrettsutøvere drevet med systematisk doping, fordi man da bare kunne sparket den som satt på ansvaret. Det er vondt å se at Johaug er knust, og jeg forstår godt at hun er det. Jeg er en av de kritiske som ikke kan forstå hvordan det er å bomme på et slikt produkt, men det betyr ikke at historien til Johaug ikke stemmer.
Det er mulig at Johaug i denne situasjonen blir brukt til å statuere et eksempel, men jeg vil påstå at vi må ha såpass tiltro til systemet at de har gjort rett. 

Straffen er beintøff for utøveren, men helt innenfor med tanke på regelverket. Jeg tror dessverre mange av det norske folk ikke syntes Johaug burde fått en straff i det hele tatt, men hvordan signaler hadde dette sendt?

For ja, Johaug blir dømt fordi hun har dopet seg. Vi kan like det eller ikke, vi kan diskutere om det var et uhell eller ikke - Men doping er doping. Og det er ikke greit. Men hvis jeg skal være helt ærlig så tror jeg Johaug hadde fått med seg OL hvis hun hadde vært mer ydmyk, tatt på seg ansvaret og beklaget. Det har ikke hjulpet Johaug at verken skiforbundet og folk flest har stilt seg uforståelig til dommen. Straffen kunne faktisk vært strengere, og det er trist at det må en slik dom til før utøvere og skiforbundet skal forstå alvoret og ikke minst konsekvensene av slurv. 

Jeg håper og tror at Therese Johaug klarer å komme tilbake. Jeg håper også at dette ikke blir et ufrivillig karrierepunktum. Dette er trist for Johaug og flaut for skiforbundet. 

PS: Norge har en utøver som bryter VM idag. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

 

Mobber du, Sophie Elise?

I går kom Sophie Elise med et friskt bidrag til valgkampen. Hun publiserte en film der hun parodierer Sylvi Listhaug og oppfordrer folk til å ikke stemme på Fremskrittspartiet. Flere av Sophie Elise sine venner er også med, der de blant annet spiller FRP's Per Sandberg og Siv Jensen. Filmen har selvfølgelig blitt diskutert til de grader, og spørsmål om Sophie Elise tyr til mobbing kommer på banen. Spørsmål om hennes uvitenhet og mangel på kunnskap blir også mye diskutert, da det viser seg at det er flere faktafeil (direkte løgner) i filmen. Sophie Elise bruker også et bilde av et dødt flyktningsbarn, noe mange også uttaler at de syntes er usmakelig. 

På den ene siden vil jeg klappe Sophie Elise på skulderen, for hun skal jaggu ha for at hun er tøff. På den andre siden sitter jeg igjen med en bismak i munnen, uten å helt klare og sette ord på hvorfor. Jeg vet ikke om det er fordi filmen ble for brutal, pervers, støtende eller for lite opplyst, men noe sier meg at det er en god blanding av alle de faktorene. Jeg håper hvert fall hun var klar for kritikk i denne omgangen, for den kom, og den vil fortsette å komme.

I Norge er vi så heldige at vi har ytringsfrihet noe som gjør at vi både kan synge og mene akkurat hva vi vil, og jeg hadde digga om vi kunne brukt det til å fremme noe positivt og heie, fremfor å dra andre ned. Sophie Elise uttalte seg til Seher.no, at hun kunne valgt å skrive en kronikk, men at hun heller valgte å lage et humoristisk innslag. Jeg tror helt ærlig at hun hadde nådd enda bedre frem ved å skrive en kronikk, sånn for seriøsiteten sin skyld.


Sophie & jeg i møte med Arbeiderpartiet angående psykisk helse hos unge for en tid tilbake.
 

Noen påstår at det burde vært ulovlig å publisere filmer som Sophie Elise nå har gjort, men det blir det samme som å si: Det her liker jeg ikke, så det burde være ulovlig. 

Jeg vil ikke være hårsår og si at suttinga på korset ble for mye for meg (selv om jeg kan forstå at noen finner det støtende), for jeg ser at alt hun gjør i filmen er gjennomtenkt, til tross for at kommentarfeltene mener noe annet. I bunn og grunn så er dette et humoristisk innslag, men om Sophie Elise hadde turt å suge på andre religiøse symboler enn korset tror jeg neppe. Hun forsøker iherdig å fremme et eksempel, og hun har noen gode poenger til tross for at det viser seg at hun har en rekke faktafeil i filmen. 

Jeg stemte for første gang forrige uke, og ved forrige valg i 2013 lot 1 av 3 førstegangsvelgere være å stemme. Jeg forstår at Sophie Elise ikke vil ta et tydelig standpunkt i forhold til hva hun kommer til å stemme i år, men det hadde vært kult med en film som oppfordret oss til hva man burde stemme, fremfor hva man ikke burde stemme. Jeg må innrømme at det var en enorm forvirring før jeg tok mitt endelige valg, og jeg er sikker på at filmen til Sophie Elise vil påvirke mange i min situasjon. 

Så ved spørsmålet om Sophie Elise mobber, så klarer jeg ikke helt å bestemme meg. Men jeg er rimelig sikker på at det ikke er hensikten hennes. 

Filmen forblir en parodi for mange, og jeg tror at Sylvi Listhaug, Siv Jensen og Per Sandberg tar dette med et smil.

For det burde de hvert fall. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

 

 

 

 

"Mamma til Michelle er ubrukelig"

Kjære mamma, jeg er så glad for at du ikke er en av de som kaller andre for horer i kommentarfeltet. Jeg er så glad for at du forstår at det ligger mer bak alle artiklene i media, og at du forstår at det er mennesker det er snakk om. 

Kjære pappa, jeg er så glad for at du ikke er en av de som skriver at noen ikke fortjener retten på barna sine i kommentarfeltene. Jeg er så glad for at du forstår at man kun får innsyn i en liten del av en hverdag på nettet.

Kjære lillesøster, jeg er så glad for at du ikke er en av de som kaller andre stygge i kommentarfeltene. Jeg er så glad for at du vet bedre enn å rakke ned på andre.

Kjære storebror, jeg er så glad for at du ikke er en av de som sier at noen ikke fortjener å leve i kommentarfeltene. Jeg er så glad for at du vet at det er kriminelt, og forkastelig å si. 

Kjære bestemor, jeg er så glad for at du ikke er en av de som kaller ukjente mennesker for inkompetente og lite verdt i kommentarfeltene. Jeg er så glad for at du ikke dømmer mennesker før du kjenner dem. 

Kjære bestefar, jeg er så glad for at du ikke er en av de som skriver at noen hadde fortjent å blitt skutt av Anders Behring Breivik i kommentarfeltene. Jeg er så glad for at du skjønner hvordan man oppfører seg.

Og til alle dere andre, som skriver at noen ikke fortjener å leve, at noen ikke er verdt noen ting, at noen ser ut som horer eller at noen aldri burde vært fødd. Skammer dere, dere aldri? Slår det ikke dere at ALT dere skriver blir værende for alltid? Forstår dere ikke at barn, barnebarn, søsken, venner og sjefer får med seg dette? Forstår dere ikke at det er mennesker dere snakker om? 

Hva gjør at noen av oss tillater oss å sjikanere og rakke ned på andre i offentligheten? Hva gjør at noen av oss syntes det er helt greit å sitte bak tastaturet vårt hjemme, og vurdere hvor vidt en person er verdig til å leve? 

Jeg ønsker å fortelle en historie fra det virkelige livet, du vet, det som ikke hender bak skjermen, og prøv å sette deg inn i situasjonen: 

Forestill deg at du kommer på jobb en tidlig morgen. I garderoben henger alle jakkene sine langt borte fra din, slik at din blir hengende for seg selv. Ingen ser deg når du kommer, og ingen sier hei. Hvis du sier hei, får du ikke noe svar annet enn at noen himler med øynene. Rundt møte bordet sitter det noen og snakker om helgens festligheter og ler. De snakker om lønningspilsen som var etter jobben på fredagen, den som du fikk med deg etter at noen av kollegaene dine postet det på Facebook, og du minnes at det er akkurat det som skjedde ved forrige lønningspils også. Du gruer deg til lunsjen, for du vet at alle da kommer til og samles, og at du kommer til å bli sittende alene. Den første mailen som møter deg er svaret fra en av kollegaene dine i forbindelse med oppgaven du brukte hele forrige uke på. I den står det bare "kan du ikke bedre enn det?". 

I følge Udir svarte 69,3 % av norske elever i 2016 at de har blitt kalt stygge ting og ertet på nett. 40,5 % svarer at det har blitt spredt ting på nettet som har såret dem. 38 % svarer at de har blitt holdt utenfor og baksnakket. Halvparten av elvene som blir mobbet digitalt, opplever også tradisjonell mobbing. 

Som du ser er mobbing et stort problem i dagens samfunn, og vi voksne er nødt til å gå foran som gode forbilder. Vi er ikke gode forbilder når vi rakker ned på ukjente mennesker i kommentarfeltene eller når vi forteller åpenlyst om hvor håpløse noen er. 

Vi trenger empati, forståelse og omsorg. Vi trenger forståelse for at vi er forskjellig og vi trenger forståelse for at vi ikke alltid har rett. Vi kan jo stille oss selv spørsmålet om hvordan vi hadde følt oss hvis det var oss i historien over. 
 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 
 

Edit: Dette er skrevet i frustrasjon etter kommentarene som har kommet etter at Anna Rasmussen trakk seg fra Skal Vi Danse. 


Bilde: Siri Granheim

// Marty

 

Kjære lærere

Kjære lærere,

Jeg har til tider klaget på skolen. Jeg har også klaget på enkelte lærere, men som regel har det vært frustrasjon for mye annet. Frustrasjon som hører med når man vokser opp, når man skal finne ut av rett og galt og av hvem man vil være.

Jeg har møtt mange forskjellige lærer gjennom mine år på skolen, og jeg har møtt mye forskjellig. Jeg vil på en ironisk måte kalle det lærere av forskjellig kaliber. Noen har jeg hatt kjemi med, andre ikke. Til tross for at det ikke alltid har føltes ut som om mine lærere har ønsket meg det beste, så har jeg med årene forstått at de faktisk har vært der for å hjelpe. Også de gangene de har bedt meg legge ned telefonen og faktisk følge med. 

I løpet av en vanlig uke ser mange skoleelever dere lærere mer enn foreldrene sine. Dere er med på oppturer og nedturer. Dere er tilstede når man lærer å lese, når man lærer å hoppe høyde og muligens når man har sitt første kyss på leirskolen. 

I løpet av et skoleår vet jeg at dere får haugevis av telefoner, mailer og beskjeder. Dere skal tilpasse dere alle elevene som er i en klasse, dere skal tilpasse glutenallergien til Herman og konsentrasjonsvanskene til Stine. Dere skal tilpasse gressallergien til Wilma og forkjølelsen til Mats. Samtidig skal dere se litt ekstra til Petter som lever midt under en samlivskrise, og Sofie som nekter å spise. Der gjerne alle er viktigst i følge sine foreldre og foresatte. 

Oppgaven deres er å lære bort, og jeg vil tørre å påstå at dere har en av de viktigste jobbene i verden. Det er dere som lærer oss å lese, som lærer oss gangetabellen og som lærer oss om hva man må gjøre når man får mensen. På mange måter så gir dere oss mye av det vi trenger for å fungere i, forvalte og videreutvikle samfunnet. Det er jo faktisk dere som utdanner de nye politikerne, de nye journalistene og de nye sykepleierne. 

For kjære lærer:

Takk for at du tok meg i hånden og smilte til meg på min første skoledag. Når du gjorde dette følte både jeg og mine foreldre oss trygge, og jeg følte meg sett. 

Takk for at du passet på do-døra mi når jeg måtte på do i friminuttet og jeg ikke turte å låse. Jeg vet at det ikke er en selvfølge, men jeg tror du visste at jeg ikke hadde gått på do hvis ikke.

Takk for at du tørket tårene mine da jeg falt i akebakken og begynte å blø neseblod. Du lærte meg at man av og til må prøve, falle og feile, for å klare noe.

Takk for at du leste opp norskteksten min i timen, og skrøt av hvor bra den var. Det ga meg selvtillit, og det hender fortsatt at jeg drar den frem for å huske det øyeblikket.

Takk for at du lot meg le, selv om du syntes det var irriterende at jeg forstyrret. 

Takk for at du satt en stjerne i leseboka mi i 4.klasse. Det ga meg en sikkelig leseglede! 

Takk for at du var tilstede da jeg mistet en venninne på barneskolen. Takk for at du var med på oppturer, nedturer, gleder og sorger. Takk for at du klemte og holdt meg i hånda. 

Takk for at du underviste meg og ga meg kunnskap om naturvern og menneskerettigheter, du fikk meg til å forstå hvor viktig det er. 

Takk for at du tok meg med på leirskole, og for at du husket å spørre om det gikk fint, når du visste at det egentlig ikke gjorde det.

Takk for gode og dårlige karakterer, og for at du har lært meg hva som er rett og fokusere på. 

Takk for alle gangene du har knytt skolissene mine, for at du lærte meg fargene på engelsk og for at du lærte meg å være en god venn. 

Nå står et nytt skoleår for tur. Nye skolisser skal knytes, nye tårer skal tørkes og nye historier skal læres. 

Takk for at dere lærere finnes, og for den viktige jobben dere gjør. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

 

 

 

"Har du endret på utseende?"

For min del, er det ingen unnskyldning at motivasjonen til å endre på utseende er usikkerhet eller at man ikke er fornøyd med seg selv. For hvis jeg hadde valgt å forstørre leppene mine, hadde jeg indirekte sagt at jeg syntes det er greit at slike inngrep normaliseres. Jeg hadde altså indirekte sagt at det er greit å ikke være fornøyd med seg selv. 

Jeg følger per dags dato 695 mennesker på Instagram. Jeg har ikke tall på hvor mange av disse som faktisk endrer på utseende, og jeg har heller ikke tall på hvor mange ganger i uka jeg blir eksponert for annonser som frister med tilbud på sprøytestikk og fettsuging. 

Selv har jeg mange venner og bekjente som velger å endre på utseende. For min del har ikke dette noen ting å si for deres verdi som menneske. For de er like ålreite å se på film med eller shoppe med, selv om de har fylt leppene sine eller hevet kinnbena sine, noe som betyr at de var like ålreite før de gjorde det også. Selv har jeg bestemt meg for at jeg aldri skal rose en venninne som har forandret på utseende sitt, og det kommer mest av alt fordi plastisk kirurgi og medisinske inngrep stort sett er overfladisk og unødvendig. 

Men. Jeg har ofte stilt meg selv spørsmålet. Hvilket budskap sender egentlig en person som føler et behov for å fikse på sitt eget utseende? 

For en tid tilbake spurte jeg en venninne på 20 år om hvorfor hun valgte å fylle leppene sine og om hvorfor hun hver tredje måned stikker i sinnarynka si. Hun svarte helt enkelt å greit at: "Martine, det er jo helt normalt. Det er jo noe «alle» gjør, det er jo ikke noe stress." 

Men jeg blir faktisk sikkelig lei meg for at det gis utrykk for at det er helt normalt, og ikke minst for at det ikke er noe stress. Hva skjedde med å ta kampen innvendig først? 

Hvis jeg hadde valgt å gått for å forstørre, eller for så vidt minske noe med mitt eget utseende hadde jeg indirekte sagt at jeg ønsket å støtte industrien og fokuset. Samtidig hadde jeg bidratt til at min lillesøster, mine kusiner og mine fremtidige barn vokser opp til å tro at det er helt normalt, og ikke minst at det er greit. Aka at det er greit å ikke være fornøyd med seg selv.

Jeg har ofte tenkt på hva jeg ville sagt til mine fremtidige barn hvis jeg hadde endret på utseende mitt. For jeg kunne jo ikke sagt at de er fine som de er, og at de skulle elsket den versjonen som jeg selv ikke hadde klart å elske. 

Hver gang dette temaet kommer på banen så er det noen som har utført en, eller flere behandlinger som kommer på banen. De forklarer seg og forsvarer seg, og alle som har gjort det samme trykker "liker" for å støtte opp under dette. Men hvis man virkelig står for at man blir lykkeligere og vakrere av å endre på eget utseende burde man ikke trenge å forsvare seg. Man burde heller ikke ha et behov for å forsvare seg hvis man klarer å støtte opp under at datteren sin en gang kommer å sier at hun vil endre på utseende sitt. 

Det er viktig for meg å understreke at man ikke er et dårligere menneske fordi man ønsker å endre på sitt eget utseende. Men, man har heller ikke lov til å fraskrive seg ansvaret man har. For hver gang vi legger oss under kniven sier vi at det er greit. Samtidig gjøres det så generasjonene som kommer etter oss får et enda større press og en enda større usikkerhet.

Det er jo ironisk. For de største ofrene av kropps- og skjønnhetspresset, har blitt idealer. Og i disse dager så ser vi at vi har større problemer enn at leppene våre er litt smale, eller at rumpa vår er litt flat. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

 

 

 

 

Er du terrorist?

I dag morges sto jeg bak en liten gutt og moren hans på butikken. Jeg hadde på meg min mørke joggedress, og jeg hadde tredd hetta over hodet. Jeg bor per dags dato i Sverige, men bemerket med en gang at gutten foran meg snakket norsk. Gutten stirret lenge på meg, før han helt ut av det blå spurte: "Er du terrorist?". En times tid senere ble jeg tagget i denne statusen til moren. 

 

Terroren i Barcelona ryster oss alle. Og ikke bare oss ungdommer eller oss voksne. Den ryster barna også, som hører mamma og pappa snakke om hat, død og terror. Barna får med seg klipp på TV, de får med seg ord på radioen og de får med seg mer enn vi tror, og terror er skummelt - Og jeg vil tørre å påstå at de fortjener å vite. De fortjener å vite at de er trygge, at de blir passet på og at de er gode mennesker. Fantasien er ofte verre enn virkeligheten, og det er tøffere å finne ut av hva en terrorist er selv, enn at mamma forsøker å forklare. 

Redd Barna har en liste med gode råd til deg som enda ikke har forsøkt å forklare. 

1. Snakk med barna om hva de har sett og hørt

Det er viktig å snakke med barna om hva de har sett og hørt. Bilder og lyd er overalt på nettet, i radio og på TV. Barna får også med seg at de voksne snakker om hva som har skjedd. Bildene på nett og TV kan virke forvirrende og skremmende på barn. Barna som er rundt seks-syv år har en forståelse av at man kan dø. Voldsomme bilder kan gjøre dem utrygge og lei seg. Noen barn forstår ikke at det er de samme bildene som blir vist flere ganger, de tror at angrepene skjer om og om igjen.
Med større barn som selv er interessert i å følge med, så kan foreldrene se nyhetene sammen med dem. Med mindre barn anbefaler vi å se på Supernytt på NRK, som velger ut bilder og vinkling på sine forklaringer til barna. Det er viktig å sette av god tid til å snakke om hva dere ser på nyhetene. Ikke la yngre barn se på nyheter alene.

2. Lytt grundig til barna

Barns forståelse kommer an på deres alder, og om de tidligere har sett og hørt om lignende hendelser. Før du svarer på spørsmål fra barna, bør du ha et godt bilde av hva de forstår, og hva som er bakgrunnen for spørsmålene deres. Snakk med barna og prøv å gi dem en grunnleggende forståelse som passer til alderen de er i. Små barn trenger ikke lange tekniske forklaringer. Kanskje de spør om hva en bombe er, eller hva terror betyr. Prøv å forklare det med enkle ord som små barn skjønner. Si f.eks at selv om noen voksne tror at de har rett til å drepe andre, så gjelder ikke det for alle voksne. Og at dere som foreldre passer på barna.

De større barna og tenåringene har sikkert sett bilder og videoklipp på nettet eller på TV. Snakk med dem om hva de har sett og hørt. Bryt tausheten. Vær ærlig, og husk at det noen ganger er helt OK å si til større barn at du selv heller ikke forstår at noen mennesker kan begå terrorhandlinger. Det er ikke alt vi kan forstå, men vi kan snakke om alt. 

3. Gi barna trygghet

Fortell barna at det blir gjort alt for å beskytte de barna og voksne som er direkte berørt av situasjonen. Si til barna at politiet og dere foreldre vil gjøre alt for å beskytte dem hvis noe lignende skjer i Norge.

 4. Vær åpen

Barn opplever ikke det som skjer på samme måte som voksne. Yngre barn er i høy grad avhengig av at voksne tolker og forklarer hendelsene for dem. Større barn og tenåringer kan få informasjon fra ulike kilder, kanskje er ikke alle kildene like troverdige. Selv om tenåringer tilsynelatende har en større forståelsesevne, så trenger også de ekstra oppmerksomhet og hjelp til å forstå hva som skjer. Husk at ikke alle barn blir påvirket av nyhetene. Det betyr ikke at de mangler empati.

5. Gi barna håp

Det er fint både for barn og voksne å få høre at alt kan bli bra igjen. Fortell barna at det finnes mennesker som hjelper og gjør alt de kan for at livet skal bli normalt igjen. Leger og sykepleiere tar seg av de skadede og syke, og politiet gjør en ekstra innsats for at dette ikke skal skje igjen. Mange er ute og reiser eller på ferie i andre land nå. Si at i mange land er det ekstra politi og sikkerhet på flyplassene og ved grensene for å passe på dere.

6. Vis medfølelse

Barn kan få en følelse av kontroll, trygghet og empati ved å støtte eller hjelpe andre. Ved katastrofer og andre voldsomme hendelser i mediene kan det hjelpe at voksne, f. eks sammen med barna, viser sin medfølelse gjennom sosiale medier, eller ved støtte - og minnemarkeringer. De fleste barn synes det er fint å være med på dette.

Terror angår oss alle, og vi bekjemper den med åpenhet og kjærlighet. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 
 

// Marty

Hijab på forsiden

I går viste motemagasinet Costume frem coveret sitt for septemberutgaven, der Iman Meskini kjent som Sana fra SKAM pryder forsiden. Forsiden er historisk fordi det er første gang i Norge en kvinne er avbildet med hijab på forsiden av et magasin, og jeg jubler! Jeg jubler fordi Iman Meskini er en vakker, talentfull, ung og dyktig dame, så selvfølgelig skal hun også få være på forsiden av et magasin! Norge er heldig som har en rollemodell som henne, og ikke fordi hun bruker hijab, men fordi hun symboliserer en sterk og selvstendig kvinne. 

Du kan ikke si annet enn at dama er FLOTT!
 

Forsiden har skapt mange reaksjoner. Blant annet har flere ropt høyt hvor håpløst det er at Costume velger å fronte hijab, og det gjør meg trist. For denne forsiden handler ikke kun om hijab, og at det er kun det mange av oss evner å se er synd. Iman Meskini sin skjønnhet er nemlig mer enn hijaben. Jeg tenker at vi kan velge hvordan vi ønsker å ta det. Jeg velger å hylle det, fordi det er på tide at alle kvinner får noen å sammenlikne seg med. For magasinforsidene har gjennom alle tider vært preget av vakre, vestlige kvinner, noe som kun gjør det sammenlikningsbart for en viss gruppe.

Jeg er ikke naiv eller håpløs fordi jeg klarer å se hvor positivt det er at man har tatt enda et steg i riktig retning. For mens kommentarfeltene som for det meste består av mennesker som kommer fra en eldre generasjon enn meg raser, forteller Meskini åpenhjertelig om sin religion og tro, og hvem av oss vet egentlig best? Jeg sier ikke at jeg forstår alt ved Islam eller at jeg kan sette meg inn i alt ved Meskini sin tro, men jeg sier at det er viktig med ledene forbilder som henne fordi hun representerer en annen side av mangfoldet vårt. 

I bunn og grunn er dette bare et plagg, og det er synd at så mange glemmer å se kvinnen som representerer den. For det er ikke hijaben som er i fokus, det er to vakre øyne og et vellykket smil. 

 

"Muslimske jenter fortjener og de trenger forbilder på lik linje som meg"

 

Samtidig som denne forsiden kommer på trykk blir NRK klaget inn til Likestillingsombudet for religiøs diskriminering. Dette er på bakgrunn av at NRK i 2013 nektet har NRK-programleder Siv Kristin Sællmann å bruke kors på TV, samtidig som de nå støtter opp under bruken av hijab. Jeg er for så vidt helt enig i at dette muligens blir dobbelt moralsk og feil av NRK, spesielt når kors har vært, og til dels fortsatt er et viktig symbol for oss nordmenn. Det er fullt mulig det er kontroversielt å si det, men hijaben og korset er begge et symbol på en religiøs overbevisning - Og er det ene mer greit enn det andre? 

Forsiden til Costume er historisk, og det er muligens en av våre viktigste forsider. Noen vil nok påstå at den representerer Islam, og at Costume velger å støtte Islam. Jeg vil påstå at Costume gjennom denne forsiden velger å representerer mangfold, og det er både viktig, riktig og nødvendig. Vi hyller til stadighet mangfoldet av kropp og fasonger, og jeg syntes dermed vi skal hylle bruken av hijab på lik linje som vi gjør med kropper og fasonger. Det er muligens kontroversielt, men med våre vestlige holdninger om at hijab er påtvunget og et negativt plagg syntes jeg det er fabelaktig at noen går frem og viser at muslimske, troende og hijab-bærende kvinner kan gjøre akkurat det samme som det jeg kan. Uten å la seg stoppe av verken religion eller tro. 

Muslimske jenter fortjener, og de trenger forbilder på lik linje som meg. Hvorvidt hijab er en viktig del av troen eller ei, tror jeg at vi kan diskutere til evig tid, men ikke på bekostning av unge, muslimske jenter sine drømmer og jobber, forbilder eller idealer. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Slutt å send bilder av tissen din!

I dag morges våknet jeg opp til en melding som lød som følger "Vil du komme hit og suge kuk". Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, for hvordan skal jeg egentlig håndtere det? Skal jeg bare la det være og finne meg i det? For hvordan får man egentlig satt en stopper for meldinger som dette? 

Det fornuftige svaret er at man skal anmelde. Men hvor seriøst blir egentlig dette tatt, og skal man gjøre det hver eneste gang? Hver gang dette temaet blir tatt opp er det alltid noen som svarer useriøst, som i eksemplene under: 

1. Det er jo bare å blokkere personen: 

- Nei. For dette gjelder ikke bare én person. Dette gjelder så vanvittig mange, og det er skremmende hvor mange det er som finner det pirrende og interessant å sende slike bilder.

2. Du kan ikke ta screenshot, for det er ulovlig.

- Okei, men hvordan skal jeg da kunne anmelde forholdene hvis ikke jeg har noe bevis på at penis, etter penis dukker opp i innboksen? Er det seriøst verre å ta screenshot enn at en fremmed person, uoppfordret sender bilder og meldinger som dette? Hadde mannen stått på døren min og gjort akkurat det samme, så hadde det blitt tatt ekstremt alvorlig - Hvorfor er det mer greit når det skjer i innboksen?

3. Det er jo bare å ikke svare:

- Ser det sånn ut? 

4. Det er jo helt uskyldig morro:

- Nei, dette finnes ikke uskyldig, og det er hvert fall ikke morro. Det handler heller ikke om at jeg er sur eller sutrete, det handler om at det oppriktig kan være ubehagelig. For det er ikke bare jeg som får disse bildene uoppfordret. Vi kan da ikke finne på å normalisere og uskyldiggjøre dette? Det blir som å si at man må finne seg i at man får vulgære meldinger og bilder, og at det er noe vi bare må lære oss å leve med. Det er faktisk ikke greit. 

5. Du må ta det som er kompliment:

- Når skal man skjønne at penis ikke er det som gir bekreftelse til oss damer? Vi kan ikke feie dette under teppet, med unnskyldninger om at det er en bekreftelse på at man er attraktiv og flott. Sier man også det til 13 års gamle jenter som også får penisbilder? 

6. Hvis du sier ifra eller blir irritert, så kommer det bare flere:

- Skal man læres opp til at man ikke skal si ifra? Og er penisbilder en morsom lek, som aldri stopper? 

7. Hvis du slutter å vise deg så frem, så slutter det kanskje:

- Disse bildene har ingenting med utseende å gjøre. Det er ikke sånn at man ber om intime meldinger eller penisbilder fordi man legger ut et bilde i bikini på Instagram. 

Dette er ikke noen andre sin feil enn den som sender, og hvis man på død og liv har et behov for det - Så spør hvert fall om det er greit først. Vi må slutte å legge skylda på de som mottar det, for det finnes ingen grunn til at man verken fortjener det eller ber om det. 

Jeg aner faktisk ikke hva man kan gjøre for å stoppe det. Og forventet egentlig mannen som sendte meg melding i natt at jeg skulle hive meg rundt, dra på meg klærne og løpe til bussen med glidemiddel i hånda? Eller er det bare et sinnsykt markeringsbehov? 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

 

 

Min første gang

Det er noe helt spesielt med den første gangen, og jeg skal innrømme at jeg var sikkelig spent. Det har vært snakket mye om hvordan det er, og føles, så forventningene var skyhøye. Hva skulle jeg gjøre? Hvordan skulle det være? Hva om jeg gjorde noe feil? Hva om det ikke gikk som jeg håpte? Følelsene bød på et fullstendig kaos og tankene var mange. For ikke å snakke om spørsmålene! For hva om jeg tok et dårlig valg?
Min første gang skjedde i det ganske så nyoppussede biblioteket i kommunenen. Biblioteket som er sikkelig kommunegrått, men hyggelig. Jeg gikk lenge å tenkte på hvem jeg skulle velge, og følte at jeg var nødt til å velge riktig i og med at det var første gang. Skulle jeg velge han som garanterte at jeg skulle få en fin fremtid, eller han som ville at jeg skulle få bedre økonomi? Eller kanskje jeg skulle velge hun som lovte meg at hun skulle fortsette å jobbe for likestilling og like rettigheter? Jeg gikk lenge å vurderte om jeg bare skulle konsentrere meg om utseende. Hvem som var kjekkest, penest eller den som så snillest ut. Jeg rådførte meg mye med foreldrene mine før det skjedde, mest fordi jeg visste at de hadde gjort det før og fordi jeg håpte at de kunne komme med noen tips. Det gjorde de også. Utrolig nok så hjalp det litt, men jeg lot meg ikke påvirke av de - Og jeg følte meg ganske så selvstendig der og da. For ikke å snakke om voksen. 

 

I går stemte jeg for første gang. Jeg har virkelig forsøkt å sette meg inn i hva de forskjellige partiene står for, og jeg har tatt haugevis av partitester. Jeg husker godt når jeg var yngre og fikk lov til å være med mamma og pappa å stemme, så jeg syntes det å endelig få lov til å stemme selv var sikkelig kult. Hvis jeg skal være helt ærlig så ser jeg nesten på det å stemme som en borgerplikt. Jeg har tenkt tanken på at min ene stemme ikke har noen ting å si, men det er faktisk viktig at vi bruker stemmeretten vår. Jeg velger å stemme fordi jeg er takknemlig for at jeg får lov til å være med å påvirke. Jeg syntes det er viktig å engasjere seg fremfor å klage på alt som er dårlig. Både du og jeg kan påvirke samfunnet, og ikke bare nå, men for fremtidige generasjoner. 

Vi har hvert fall ikke lov til å klage over utfallet, hvis vi ikke stepper opp, svetter litt på ryggen og bruker den stemmeretten som vi er så heldige å ha! 

Det er ikke kult å ikke ha gjort det, så godt valg og lykke til. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

Oppnår du noe?

I helgen har det vært populært å sette "♥" i Facebook-statusen sin. Noen har også skrevet at "Jeg ble stoppet av politiet i en fartskontroll, men jeg blottet puppene og kom meg unna". Hvis du ikke har skjønt bæret av hva det har dreid seg om, eller ikke har fått haugevis av meldinger i innboksen - Så er dette en form for å minne på oss kvinner om brystkreft. Jeg anser det nesten som er kjærlighetserklæring mellom oss kvinner, og bemerker at dette er noe som skal være topphemmelig for alle menn. 

Etter at jeg hadde fått min tidene melding på lørdag kveld, og enda ikke hadde plassert dette hjertet i statusen min, fikk jeg melding fra en av avsenderne som lurte på hvorfor jeg ikke ville delta på dette. Først følte jeg meg litt ukomfortabel, for hvem vil vel ikke sette fokus på kreft og hvem vil vel ikke være med å støtte? Sannheten er at jeg ikke gadd, mest fordi det i mine øyne er totalt unødvendig. Jeg valgte heller ikke å svare henne noe ytterligere, annet enn å sende kontonummeret til kreftforeningen. Jeg fikk ikke svar. 

For til du som spurte meg:

Jeg syntes det er flott at du støttet kreftarbeidet. Jeg er også rimelig sikker på at det finnes kreftsyke som anser disse statusene som en støtte, og at noen av disse er takknemlige for alle statusene du skriver om dette i løpet av året. Statusene i form av hjerter, nakenvitser og puppestunt. Men. Har du økt din egen bevissthet rundt brystkreft? Har du dratt på mammografi så ofte som du burde? Sjekker du brystene dine for kuler? Har du donert penger til kreftforskningen? Eller forblir disse lekene og statusene med hjerter og tall? Uten at vi oppnår noe? 

Disse meldingene skal bare gå mellom oss kvinner, og det er for så vidt greit. Men det hadde vel vært en idé å inkludert mannfolka? For brystkreft er ikke noe som rammer bare oss kvinner. Jo, tenker du sikkert nå. Men hva med ektefeller, barnebarn, fettere, onkler og sønner? 

Når vi skriver "Roma i 27 uker", for å lage mer fokus på brystkreft, vil jeg tørre å påstå at vi har satt i gang en lek. Og kreft er ingen lek. Jeg finner nemlig ikke brystkreft, eller kreft i seg selv som morsomt. Under noen omstendigheter. 

Jeg er den prosenten som ikke "tør" å sette dette i min status. Men jeg er en del av den prosentandelen som er utsatt for brystkreft, enten i form at jeg en gang får det, eller noen som jeg er glad i. Når det skjer vil jeg mye heller at folk har brukt tid og ressurser på å hjelpe, støtte og bidra. For vi redder ingen liv ved å sette hjerter i statusen vår. Men vi kan redde liv ved å dra å sjekke oss, oppfordre de vi er glade i til å sjekke seg og bruke to minutter foran speilet, for å sjekke at alt kjennes ut som det skal.  

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

Selvfølgelig photoshopper kjendisene bildene sine!

Når jeg var yngre husker jeg så godt hvem forbildene mine var, eller, jeg vil egentlig ikke kalle det forbilder. For det var ikke disse som motiverte meg til å bruke stemmen min, til å stå på eller som motiverte meg på grå dager. Men det var disse som jeg så gjerne ønsket å se ut som, og være som. Jeg har skjønt at det var en umulig oppgave. Så når jeg hastet inn på salget på H&M i en alder av 13 år, kun for å kle meg likt som Taylor Swift, var det fordi jeg ville se ut som henne. Eller som når jeg nesten vurderte å klippe, og farge håret mitt som Rihanna sitt. 

På et tidspunkt ble kropp mer i fokus. Det kan for så vidt hende at det har vært det i alle år, men det kan umulig være så mye kropp som det er nå. Du vet, "kropp selger". Og det gjør det, det er et faktum. Legger man ut et bilde av kropp, tiltrekker det seg enormt mye mer oppmerksomhet enn om man ikke gjør det. 

Den siste uken har det vært mye fokus på bildet som Rihanna delte på sin Instagramkonto, der man tydelig ser at hun har redigert bilde. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke la merke til det før folk begynte å kommentere det. I kommentarfeltet har folk rast, og stilt spørsmål om hvorfor hun gjør det. Men det kan jo ha en sammenheng med bildet hun postet for et par uker siden, der folk kommenterte som følger: 

Når andre kjendiser også redigerer bildene sine så kan det også har en sammenheng med artikler som dette:

Disse menneskene lager idealer som vi strekker oss etter, men disse er også et produkt av det utseendefikserte samfunnet vårt. Disse er også bare mennesker, og det er klart at de også har menneskelige komplekser for sine kropper. Det er klart de også føler på en usikkerhet knyttet til egen kropp, og ikke minst forventninger til hvordan de skal se ut. 

Ja, de burde gå frem som gode forbilder - Men, hvis forventningene er å være uoppnåelig, så forstår jeg at det kan bli ganske vanskelig. Problemet er at vi sammenlikner oss til det ekstreme, og at det finnes jenter som ikke vil ligne på seg selv lenger. Jenter som går inn i skjønnhetssalonger og ber om å få likne på forbildene sine. Og ja, det er muligens ikke noe nytt. Men når jeg ønsket samme hårssveis som Rihanna handlet det bare om håret. Det handlet ikke om leppene mine, kinnbena mine, brystene mine eller midjen min. 

Disse kjendisene lager uoppnåelige idealer, og de er uoppnåelige. Men mest av alt er de uoppnåelige fordi de er seg selv. Så ja, det er kleint når kjendisene blir fersket i å redigere bildene sine. Men skal jeg være helt ærlig så blir jeg nesten litt glad, for jeg har gjort det så mange ganger selv. Fordi jeg ikke har opplevd at bildet har vært godt nok i utgangspunktet. Samtidig må vi huske at det for mange ikke heter puberteten, men penger. Og at penger kan fikse nesten alt, også Instagram-vennlig materiale og kropper. 

Dette forsvarer ikke redigering eller retusjering, for hver gang vi gjør det, styrker vi urealistiske idealer. Men, kanskje det derfor burde bli kult å heller sammenlikne oss med oss selv. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

En kamp om norske verdier?

Jeg forsøker iherdig å holde følge med det som skjer i det politiske Norge om dagen, men hvis jeg skal være helt ærlig føles det nesten ut som en umulig oppgave. "Norske verdier" har hatt en sentral plass siden starten av valgkampen. Sp sin nestleder Ola Borten Moe og kulturminister Linda Hofstad Helleland (Høyre) proklamerte nylig at norske verdier er under angrep og at vi nordmenn er for dårlige til å forsvare dem i møte med det som er fremmed. Den store verdidebatten om norske verdier startet under Evangeliesenterets sommerstevne da Arbeiderpartiets Martin Kolberg tok et oppgjør med Sylvi Listhaug (Frp) og mente hun handlet i strid med kristne verdier, og det kan nesten virke som at Kristendommen er årets sommermote. 

Alle er enige om at de norske verdiene er viktig, men hvilke verdier er det egentlig vi snakker om? 

Er det bacon på søndagsmorgen? Er det taco på fredager? Er det lønningspils? 

Er det familie? Nestekjærlighet? Kristendommen?

Er det medmenneskelighet? Kontantstøtten? Eller samholdet vi viste under 22.juli 2011?

I mine øyne ser nesten valgkampen ut som en kamp om norske verdier. Det stemmer at det moderne Norge er preget av den kristne kulturarven, men statskirken er avviklet, og stadig færre er troende. I 2016 gjennomførte Ipsos en undersøkelse av nordmenns tro på vegne av NRK. Det viste seg gjennom undersøkelsen at 39 prosent ikke trodde på Gud, mens 23 prosent svarte at de ikke visste om de trodde eller ikke. De troende var altså i mindretall. 

Norge er så mye mer enn et kristent land, og i bunn og grunn tror jeg at det viktigste for det norske folk er å få være i fred. Jeg tror det fleste av oss har nok med å holde følge med hverdagen, trene til Birken og jojo-slanke oss, og dermed er det viktigst for oss at rammene rundt dette fungerer best mulig. 

Vi kan godt ta en prat om norske verdier, men disse verdiene handler ikke nødvendigvis om religion, hvor du kommer fra eller hvilken inntekt du har. De norske verdiene handler om respekt for enkeltmenneske, forståelse for ulikhetene, nestekjærlighet og tro på demokratiet. Samtidig er det viktig å minne oss på at mange av disse verdiene ikke er norske. 

Det er fantastisk at det blir satt fokus på norske verdier, men enkelte politikere gjør det totalt feil. For vi viser ikke noen form for norske verdier gjennom forbud, hat og stengte grenser. Vi må tørre å bruke de norske verdiene, verdiene som handler om folkelighet, likestilling og religionsfrihet. Samtidig må det være greit å innrømme at vi ikke har behov for mennesker som ikke ønsker å føye seg etter disse. 

Vi kan like greit slutte å snakke om norske verdier hvis vi ikke har tenkt til å være samstemt om dem, og bruke dem. For Norge er i forandring, og i vi kan ikke la være å være med på utviklingen som er fordi politikerne er for opptatt av å diskutere om religion og verdier. Valget til høsten handler om fryktelig mye mer enn norske verdier, Kristendom og Islam. Uansett, så tror jeg ikke at jeg kommer til å slutte og spise bacon fordi naboen min ikke er kristen. 

Jeg vet hvert fall én ting om norske verdier, og det er at hat ikke er en av de. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

 

 

En prat om dåsa

Jeg har lenge gått å lurt på hva vi egentlig skal kalle det kvinnelige kjønnsorganet. Tankene satte egentlig i gang etter at jeg klemte fingeren i kjøkkenskuffen og tok meg selv i å rope: "FITTE". Jeg måtte nesten le av hvor dumt det egentlig er, og jeg måtte le enda mer når en venninne av meg kalte en annen jente for det samme bare noen dager etterpå (For herregud så teit det egentlig er). Samtidig ble jeg ganske flau, akkurat som at jeg hadde banna og at det var en skam å si det. For det finnes faktisk ingen sexy ord for det kvinnelige kjønnsorganet, og det finnes heller ingen hverdagslige ord. Fitte har faktisk blitt misbrukt såpass at det er et stygt ord å bruke. 

"Down there", "musa", "du vet, mellom beina" eller "det der nede" er liksom ingen ord eller utrykk som verken er verdige eller innafor nok. Nedentil er et ord som blir brukt mer i sammenheng med artikler som forteller oss om "hvordan gutta vil at vi jenter skal se ut nedentil", men det er jo overhode ikke representativt for hva det faktisk gjelder. 

Faktisk, så kjenner jeg at jeg blir ganske flau av å skrive om dette - Og det sier vel egentlig sitt?

Vi har elegante ord som "edle deler", medisinske som "vulva" og "skjellsord" som fitte. Vi er opptatt av at vi skal snakke åpent om kropp, men jeg må ærlig innrømme at det er vanskelig når jeg selv ikke vet hva jeg skal kalle meg nedentil. 

"Dåsa", "Kuse", "Dusken", "Skrævsylte", "Varmestua". Åltså, ærlig talt. 

- Vil du bli med en tur opp i "varmestua" eller? 

Det eneste jeg faktisk sitter igjen med når vi snakker om ord for jentetissen er at de aller fleste ordene og begrepene er knytta til sexsexsex.

Jeg prøver å tenke på hva man sier hvis man for eksempel har fått sopp i underlivet, og konkluderer med at det er akkurat det jeg sier. Ikke det at jeg sier det høylytt, for det er nesten så kleint at jeg skriver det på en lapp til dama på apoteket når jeg i herdig prøver å få vekk kløa "down there". 

Wikipedia sin beskrivelse for fitte lyder som følgende: "Fitte er en norsk folkelig betegnelse for det kvinnelige kjønnsorganet, og nyttes synonymt for både vagina og vulva, eller begge disse samlet. Ordets opprinnelse er ikke sikkert, men det kan komme fra norrønt fit eller fidje, for eng ved vann eller vått, myrlendt gress. Det har da i sin opprinnelse en poetisk, kjærlig og nærmest lyriskkonnotasjon. Betegnelsen kan også ha sitt opphav fra norrønt fitje, for bergsprekk, revne i fjell"

Det er et godt forsøk av Wikipedia å forsøke å kalle det en norsk folkelig betegnelse, men jeg er dessverre redd for at ordet har blitt misbrukt, slengt i veggen og tråkka på nok. 

Jeg er ikke ute etter ett kallenavn for det finnes nok av kleine kallenavn. Men det hadde vært fint med et ord som ikke gjorde at vi rødmet hver eneste gang vi sa det. 

Har du noen tips?

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Måtte "Havnesjefen" dø?

Foto: MAGNE TURØY/BA
 

Jeg har fulgt ivrig med på diskusjonene rundt den såkalte kjendis-svanen "Havnesjefen". Jeg har stort sett fått med meg alle kronikkene, kommentarene og sakene som har vært publisert. Jeg ser nå at dyrevernorganisasjonen NOAH har anmeldt Os kommune for svanedrap. De spesifiserer at det er selve avlivningsmetoden som er anmeldt, og i utgangspunktet er ikke det noe jeg kan uttale meg om med tanke på mangel av kunnskap. 

Men jeg syntes det er festlig hvordan denne saken opptar kjære I-lands Norge. For i avstemninger på Facebook er det tydelig at flertallet mener at svanen overhode ikke burde vært avlivet. Men hvilken posisjon er egentlig jeg, her hjemme i Oslo, til å uttale meg om svanen, og har ikke jeg egentlig viktigere ting å bry meg om? 

"Havnesjefen" var vakker å se på, og han har gjentatte ganger vært å se i media - Noe som også har gjort den til et populært dyr. Mange mener at svanen ble farlig fordi vi mennesker gjorde den det, men jeg stiller spørsmål ved om fuglen var noe mindre farlig fordi det er vår menneskers feil at den er som den er? Det er jo en rekke ganger bevist at svaner er et av Norges mest hissige og farlige dyr, og det er også flere eksempler på at andre svaner har gått til angrep på mennesker. 

Uansett, så finner jeg egentlig debatten ironisk. Jeg har en forkjærlighet til dyr, og jeg mener at dyr burde behandles med respekt, kjærlighet og omtenksomhet. Jeg stiller meg også bak at avlivningen muligens ikke var forsvarlig eller etisk riktig. Men, mens Os kommune blir anmeldt og mens det blir holdt minnestunder for "Havnesjefen" er det mennesker på flukt, sult og naturkatastrofer. Det er menneskehandel og seksuelt misbruk, det er krig i Syria og Donald Trump er president i USA. Her hjemme og i Os kommune opptar det oss mer at en svane er mannevond, og i stedet for å verve oss som blodgivere, melder vi oss som havnevakter for å vakte svanene. 

Jeg vet egentlig ikke om jeg skal le eller gråte, og jeg bemerker at jeg ikke tar noe standpunkt i forhold til om svanen fortjente å leve eller ei. Men, helt seriøst folkens. 

Vi har faktisk viktigere til å bry oss om. 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

"Jævla svarting"

For en tid tilbake stilte jeg en eier av en klesbutikk spørsmålet om hvorfor hun ikke ville ansette kvinner med minoritetsbakgrunn. Svaret hennes var at de fikk så mange barn, og at det alltid var de som måtte være hjemme fra jobb når barna ble syke. 

De siste dagene har det blitt satt et enormt fokus på netthets og rasisme, etter at Sophie Elise slapp sin nye musikkvideo søndag. I kommentarfeltene er de fleste enige om at de rasistiske og hatefulle ytringene som har kommet er helt bak mål, samtidig som jeg tror at mange av oss glemmer den såkalte hverdagsrasismen som hele tiden er tilstede i samfunnet vårt. For til tross for at vi har kommet til 2017 er det ikke unormalt å slenge ut kommentarer om hudfarge, religion eller bakgrunn. Senest i helgen som var hørte jeg en kommentar som lød: 

- Lå du seriøst med en neger? Var hun helt gal og beit og sånn? 

Akkurat som det er en forventing til hvordan du skal oppføre deg på bakgrunn av hudfargen din. For ikke å snakke om at det virker som at det er spesielt å ligge med noen fordi de ikke er hvite. 

Under Norway Cup forrige uke fortalte lillesøsteren min om at noen hadde kalt en av motspillerne for "jævla svarting", i et forsøk på å psyke ut motspilleren. I denne settingen er det snakk om 15 års gamle jenter, og disse 15 års gamle jentene har ikke skapt seg disse holdningene selv. 

Hverdagsrasismen og disse nedverdigende holdningene er å finne og de er å finne nesten hele tiden. Når vi debatterer om hijab, innvandrere og religion, tror jeg at mange av oss glemmer hvordan vi egentlig legger det frem og at mange av oss glemmer at vi faktisk snakker om mennesker. For de fleste av oss er enige om at rasisme, sjikanering og mobbing er feil, allikevel er det så mange av oss som gjør det. 

I går kveld publiserte SKAM-skuespiller Ulrikke Falch dette på Facebook:

"Jamarion Robinson, skutt og drept (76 kuler i kroppen) forlatt for å dø i sin kjærestes leilighet. Rashan Charles, 20 år gammel, døde på mystisk vis i politiets varetekt. Shy´Kemmia Shy´Ress Pate, forsvant september 1998, er enda ikke funnet. Jeremira Snell, 16 år gammel, forsvant i Juli, enda ikke funnet. Deonna Brown, 13 år gammel, forsvant i Juli, enda ikke funnet. Dejuan Guillory, skutt tre ganger og drept. INGEN av disse tilfellene fikk oppmerksomhet i presse eller media. Samtidig i Norge: kommentarfeltet i Sophie Elise sin musikkvideo er fullt av rasistiske utsagn, og plutselig er pressen og media villige til å snakke om rasisme. Fantastisk at Sophie setter fokus på dette temaet, men det er noe som skurrer med mediedekningen as."


Faksimile / Salon

(Dette er et bilde av Dejuan Guillory (27) og to av barna hans. Han ble skutt av en politimann 6.juli og etterlot seg 3 barn. Dette har jeg ikke funnet et eneste oppslag om i norske medier. Det virker som vi interesserer oss mer for lettkledde damer på panseret på en bil, enn hendelser som dette)

Ulrikke har rett. Jeg vet ikke om det er fordi det ikke interesserer oss, eller fordi det ikke blir ansett som viktig - Men det er noe som skurrer. Jeg vil tørre å påstå at fremmedfrykt er et av punktene, og det skremmer meg når norske politiske partier som Alliansen uttaler seg på følgende måte:
Lederen Hans Jorgen Lysglimt Johansen publiserte nylig dette på sin Facebook-side:

Faksimile // Jakob Semb Aasmundsen

Jeg bemerker: "Vi vil ikkje ha noko av at tyrkarar ligg med blonde damer og vatnar ut det norske med blandingsbarn"

Det er altså et faktum at hverdagsrasismen eksisterer, og det er skremmende. Hvis jeg skal være helt ærlig, så gjør det litt vondt å vite at det finnes mennesker som føler seg seg bedre, viktigere og mer verdt enn andre. Det er mye vi trenger en debatt om, og hvor vidt vannscootrere skal være lov eller ei, er faktisk ikke en av de nødvendige debattene. Vi trenger fokus på likeverd og respekt - For hudfargen din forteller ikke noe om hvordan du er som menneske. 

Dette handler om hudfarge og respekt, for jeg er nemlig ikke mer verdt fordi jeg er hvit. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

 

Hva faen er det Sophie Elise prøver på?

"Hva faen er det Sophie Elise prøver på". Det var den første kommentaren jeg så etter at den nye singelen "All Your Friends" av Sophie Elise ble sluppet på fredag. For noen timer siden dømte Jostein Pedersen den tidligere Melodi Grand Prix-kommentatoren sangen med følgende ord:

- Dette er bare ræl og holder du ut de 3 minutter 27 sekundene elendigheten varer, er du en tålmodighetens klippe. Hun høres som hun kommer fra Nebraska, har diksjon som en humle og alt er så følelsesløst og intetsigende som en sex-dukke fra diskret & privat avsender med 327 kroner i porto. 

Jeg har ikke planer om å komme med en kjærlighetserklæring til Sophie, for det er ikke det hun trenger. Hun trenger ikke å høre hvor fin, pen og deilig hun var i musikkvideoen hennes som ble sluppet i går kveld. Hun trenger og hun fortjener å høre at hun har jobba bra, at hun har fått til noe stort og at hun er dyktig. For hvem som helst kan ikke gi ut en låt som det hun har gjort, og om engelsken hennes ikke er helt på topp - Hvilken rolle spiller det? 

Kommentarfeltene og halvgamle mannfolk som ikke holder følge med trendene i 2017 har (til tider dessverre) rett til å mene akkurat hva de vil. De har lov til å stille spørsmålstegn til hva Sophie Elise driver med, om hvorfor hun bruker en mørkhudet attraktiv ung mann i musikkvideoen sin og diskutere utseende hennes så mye de vil. Det eneste er at det er forbanna synd at det overlapper prestasjonen. For uansett hvordan vi vrir og vender på dette, så er det en prestasjon. Vi kan like det eller ei, men vi må da for guds skyld klare å diskutere denne prestasjonen saklig. Utseende til Sophie Elise har nemlig ingenting med dette å gjøre, og det har heller ikke hudfargen til hennes motspiller i musikkvideoen å gjøre. Samtidig er det helt på jordet at folk benytter denne muligheten til å komme med hatytringer, rasistiske meldinger og sjikanering. 

Jeg er på ingen måte en musikkekspert. Jeg hører stort sett på topplistene i Norge, sangene som spilles i bilen og på treningssenteret. Jeg skal derfor ikke begi meg ut på en analyse av verken teksten, kvaliteten eller stemmen, men jeg ønsker å oppfordre til at folk kan være saklige i debatten. Jeg forstår også at det selvfølgelig er noen som ikke syntes noe om sangen, noe som selvfølgelig er helt naturlig, men seriøst folkens:

 

Vi kan hate det, vi kan elske det og vi kan akseptere at det er sånn det er. Men ikke kom her og si at det er lett å være en ung, fremadstormende og eksentrisk kvinne som forsøker å få til noe. For det at folk både vil, tør og prøver, fortjener applaus - Uansett hvordan resultatet blir. Vi trenger kvinner med ben i nesa som både ytrer seg, synger, mener og protesterer, for det er nemlig disse som gir resultater. Det er disse som er fremtiden. Og det er disse barna til de som hater i kommentarfeltene ser opp til. 

Og folkens, det er bare en sang - Så det er bare å trykke neste. (Uten å legge igjen en kommentar om at artisten er en hore eller har sex med dyr - Som er en referanse til den andre personen i musikkvideoen). 
 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 
 

// Marty

 

Forby overvektige modeller

Australia melder at de vil forby overvektige modeller, og jeg kan ikke annet enn å si at det blir for dumt. Det er ikke dumt fordi man gir uttrykk for at overvekt ikke er sunt, men fordi man boikotter en gruppe mennesker, og slenger i ansiktet på dem at de ikke er bra nok. For det eneste man gjør når man boikotter overvektige modeller er at man sier at de ikke er fine nok til å vise seg frem. 

Og hva vil man da at de egentlig skal gjøre? 

Slutte å spise? Ta en slankeoperasjon? Begynne på en diett? Få den feite rævva si opp fra sofaen? 

Poenget til Australia er at de ikke ønsker at overvekt skal hylles på den måten det gjøres. Men jeg tror ikke nødvendigvis at overvekten hylles fordi man mener at overvekt er bra. Man hyller det fordi de tør, og fordi det er viktig med mangfold. 

Hver eneste gang dette temaet blir diskutert er det noen som mener at man må slutte og syntes at det er greit at feite damer kler av seg, for det man signaliserer da er at det er greit å være feit. Men hva kategoriserer egentlig feit? Og hvor mange mennesker er det egentlig Australia ønsker at skal miste muligheten til å vise seg frem? 

Mangfoldet på catwalken er allerede for smalt, og at et helt land ønsker å forby en gruppe mennesker er ikke noe annet enn trist. For jeg savner allerede flere mørkhudede, rullestolbrukere, hijabkledde kvinner og korte mennesker i motebildet. For mote er ikke kroppen som bærer det, det er klærne utenpå - Og de trenger vi alle. 

Jeg mener at problemet ligger på at vi er så sinnsykt opptatt av størrelser. For tidligere var size 0 idealet i motebransjen, og heldigvis har idealet utviklet seg. Med dette mener jeg ikke at den størrelsen nødvendigvis er helt feil, men at det er fint at det også er åpnet opp for flere størrelser. Jeg er ikke tilhenger av begrepet "Plus Size" heller, for altfor ofte blir begrepet brukt i forbindelse med størrelse 38 og 40 - Noe som er to av gjennomsnittsstørrelsene for norske kvinner, og på den måten ekskluderer man fortsatt en enormt stor gruppe av befolkningen. Jeg er heller ikke tilhenger av det fordi det også blir et ideal, og idealene er det som gir fasiter, og som sier at noe annet er feil. 

Jeg tror ingen mennesker ser et menneske som er overvektig og tenker at "Oi, jeg vil legge på meg 40 kg". Så er det ikke bedre at alle har noe å sammenlikne seg med, i stedet for å ha en spesifikk mal som sier forteller om hvordan resten av verden ønsker at de skal se ut som? 

Og kjære Australia: Hvis dere mener at denne kroppen er feil, kan dere forby kenguruene, Cody Simpson og AC/DC også. For det blir like dumt. 

 

@Sarina_nowak

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

Kjære alle pappatrenere

Norway Cup er akkurat ferdig spilt. Lillesøster har selv spilt, og det har vært kult å få følge med på både oppturene og nedturene hennes under turneringen. Det er ikke så altfor mange år siden jeg deltok selv, og jeg kjenner fortsatt at det kribler i bena av å tenke på det. 

I år, som i fjor og året før der, har det stått haugevis av foreldre på sidelinja. Det har stått foreldre som har knytt skolisser, hjulpet til å holde vakt utenfor dodørene og foreldre som har stilt opp, og ikke bare for sine egne barn, men for alle de andre som også spiller på laget til barna sine. 

Pappatrenerne er et kjent fenomen. Du vet de som alltid lar barna sine spille uansett hvor dårlige de er? De som alltid hyler og kjefter på dommeren? De som alltid mener at de kan ting best? I går så jeg en sint Facebookstatus fra en forelder som klagde på treneren offentlig. Jeg er ikke sikker på om jeg selv var venn med personen en gang, men den kom hvert fall opp, og den fikk meg til å tenke. For hvis treneren er SÅ forferdelig - Så kan du vel ta jobben sjæl?

For disse som alltid lar barna sine spille uansett hvor dårlige de er, de som hyler på dommeren og de som mener at de kan ting best. Det er disse som skyver på familiemiddager for å rekke å trene barna dine. Det er disse som står og trener barna dine, i alt slags vær, mens du blir sittende i bilen fordi det regner. Det er disse som så barnet ditt score sitt første mål, mens du var for opptatt med å være på spinning. Det er disse som kjører land og strand, for at dine barn skal få spille, trene og utvikle seg, mens du syntes det er for langt. Det er disse som stiller opp på dugnad med dine barn, for at dine barn skal ha penger til å være med på cup. Det er disse som gjør at barna dine har et tilbud etter skoletid, det er disse som er med på å skape vennskap for livet og det er disse som gjør at barna dine lærer seg forskjell på rett og galt og om hva som er rettferdig.
For vi er avhengig av disse frivillige foreldrene som stiller opp uansett. Som tar en uke av ferien sin for å dra på cup med laget til sønnen, selvom sønnen har knekt ankel og ikke kan spille. 

Så hvis du syntes det er så forferdelig - Så syntes jeg jaggu du skal gå i deg selv.

For:

Disse trenerne er ikke pedagoger, de er mammaer og pappaer - Akkurat som deg.

Det er ikke VM, og hvis barnet ditt bommer - Så er det ikke treneren sin skyld.

De får ikke lønn, men legger ned timesvis med arbeid.

De rekker opp hånden og stiller opp, når ingen andre kan. 

De tar telefonen når dere foreldre ringer, uansett hvilken tid på døgnet det er. (De skal også svare på mail og SMS)

De skal sende ut informasjon, organisere og fikse. Og de skal også purre på alle som ikke svarer innen tiden.

De skal passe på at alle barna har det bra, og at alle føler at de mestrer noe.

De gjør sitt aller beste, og de er der, når du ikke kan, orker eller når du har egentid. 

Husk på det neste gang treneren er en dust på Facebook. Og husk på at barnet ditt får det med seg. For ikke å snakke om treneren. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

// Marty

 

 

 

Skjerp dere, jenter!

Jeg utsetter ting hele tiden. Jeg utsetter klesvasken, jeg utsetter telefonen for å fikse internettet i leiligheten og jeg utsetter lesing til eksamen. Alt dette er ting som i utgangspunktet ikke har noen betydning. Det er ikke noe problem å utsette det, for til tross for at klesvasken hoper seg opp gjør det ingenting. Det har heller ingen betydning at jeg dropper å fikse internettet, selv om det til tider irriterer meg grenseløst. Det er heller ikke krise hvis ikke jeg fikser eksamen, for den kan jeg ta opp, gang etter gang. 

For 9 dager siden døde bestemoren min av kreft, og for tre dager siden sendte en venninne snap av at hun hadde fått #Sjekkdeg i postkassen. Hun lurte på hvorfor i alle dager hun hadde fått det. 

Jeg kjenner damer som lar være å sjekke seg fordi de syntes det er flaut. De syntes det virker flaut å dra til en gynekolog og ta undersøkelse, fordi de må av med trusa og blottlegge hele underlivet sitt. 

Jeg kjenner damer som ikke sjekker brystene sine for kuler, fordi de aller helst ikke vil vite om det eventuelt skulle ha dukket opp en kul. Fordi frykten for å miste håret, eller en pupp er større enn frykten for å dø. 

Jeg kjenner damer som lar være å sjekke seg fordi de ikke vet hvordan de skal gjøre det. Fordi et kjapt googlesøk etter hvordan man lager kokte egg, hvordan man får six-pack og hvordan man får stor rumpe er enklere enn å google "hvordan kan jeg sjekke meg"

Jeg kjenner damer som tror at de ikke trenger å teste seg fordi de ikke ligger rundt meg mange. Fordi de tror det er større sannsynlighet for å få livmorhalskreft fordi de har mye sex. (Jeg kvier meg i tanken på at noen slutshamer kvinner med livmorhalskreft).

Det er mye vi kan utsette, men vi kan faktisk ikke utsette livet - Og det gjør vi ved å slenge lappen om at vi burde sjekke oss i postkassen. Det gjør vi ved å utsette timen, uke etter uke. Det gjør vi ved å tro at det ikke angår oss. 

Det å miste mennesker gjør vondt, det er smertefullt og det etterlater seg et tomrom. Jeg nekter å miste damer jeg er glad i fordi de ikke tok seg tid til å sjekke seg, fordi de syntes det var flaut å vise frem tissen sin eller fordi en pupp er viktigere enn livet. Jeg nekter. 

Noen ting er fryktelig ubehagelig. Det er fryktelig ubehagelig å kaste opp. Det er fryktelig ubehagelig å være svimmel. Det er fryktelig ubehagelig å ta "praten" med sjefen. Men det finnes ting som er så ufattelig mye mer ubehagelig, og celleprøven er ikke en av de tingene. Det er ubehagelig å begrave en søster, en venninne eller en datter, og jo før vi sjekker oss og jo mindre vi utsetter, jo større sannsynlighet er det for at noen slipper akkurat dette. 

Sjekk deg. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

 

 

 

 

Kroppen til Erna

På mandag publiserte VG en sak om at Erna Solberg ønsker å fortsette som partileder, uansett utfall av valget. Nå diskuteres bildevalget til VG kraftig i sosiale medier, og i går var bildet et av hovedtemaene på Dagsnytt 18 hos NRK. Jeg stiller spørsmål om det er fordi Erna Solberg er større enn gjennomsnittet, samtidig som jeg syntes at det er synd at statsministeren sin kropp blir ansett som så viktig. 

Hans Rustad i www.document.no er en av de som har reagert i en kronikk. Han har blant annet uttalt seg om at "menn kan ha en omfangsrik kropp og det kan gi inntrykk av makt, sånn er det ikke for kvinner". Han bemerker også at kropp betyr mye i dagens samfunn, og at han mener at media tramper på kvinner som har en stor kropp. 

I mine øyne er Erna Solberg sterk, lojal og mektig - Og at statsministeren ikke kan avbildes i helfigur fordi hun er større enn gjennomsnittet, uten at noen reagerer er ikke annet enn trist. Erna er nemlig statsminister med hele kroppen sin, og det er ikke kroppen, størrelsen eller vekten hennes som verken burde, eller skal være i fokus. Vi kan godt diskutere om bildet var lite fordelaktig, eller om VG kunne valgt et annet bilde. Samtidig vil jeg tørre å vedde på at ingen hadde reagert hvis det sto en slank kvinne der, eller en stor mann, som ble fotografert i samme vinkel. I dette tilfelle gjør man kroppen til statsministeren svak, samtidig som man lager et problem ut ifra kvinnekroppen.  

Erna Solberg fremstår folkelig, og jeg syntes det er flott at hun ikke tar seg selv så høytidelig. Kvinnelige toppledere burde slippe å bli karakterisert ut i fra utseende, og Erna sin vekt har på ingen måte noen ting å gjøre med hennes makt å gjøre. Jeg reagerer mer på at folk henger seg opp i at statsministeren er tjukk - Og at de automatisk stempler dette som et "stygt" bilde. Flere stiller spørsmål om Erna sitt selvbilde, også under Dagsnytt 18 på NRK i går kveld, og jeg syntes det er synd at kvinner som ikke har den optimale idealkroppen blir satt i en bås der det forventes at de skal være usikre på seg selv. Erna Solberg er 56 år gammel, og jeg håper og tror at hun vet at hennes verdi måles i mer enn kroppen hennes.

Hvis vi skulle kommentert og brydd oss hver eneste gang er politiker ble avbildet uheldig hadde det vært mer fokus på det enn på politikken.
Selv verdens mektigste menneske viser tydelig at ikke han klarer å holde munn når han møter kvinner, og presterer gang på gang å kommentere utseende, kropp og sex. Diverse medier klarer gang på gang å kommentere sterke, selvstendige kvinner sine kropper - Og vi som nasjon føler ivrig med. Akkurat som det lages fler saker om kroppen til Dronning Sonja, enn om det gode arbeidet hun gjør. Det er sant som Hans Rustad sier, vi er sykelig opptatt av kropp. Men for meg har det ingenting å si om landets statsminister en tynn eller tjukk. 

Det finnes så mye viktigere ting å bry seg om enn utseende, statsministeren sin kropp og vekt. Politikk er et av punktene, og du må ikke ha en idealkropp for å være statsminister - Takk og lov. Det hadde vært så kult om vi kunne fokusere på hva Erna, og andre norske kjendiser, ledere og politikere gjør, fremfor hvordan de ser ut. 

Vi må ikke glemme at det er politikken som får landet vårt fremover, ikke kroppen til Erna Solberg. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

// Marty

Vaginaen min skinner ikke - Er det et problem?

En ny dansk hudpleieserie lover kvinner "The Perfect V" hvis du smører, folierer, highlighter og fukter underlivet ditt. Skjønnhetsindustrien er kjent for å skape idealer og lage nye trender, og det er heller ingen hemmelighet at skjønnhetsindustrien tjener godt på vår usikkerhet. Vi strekker oss etter idealene de skaper, men skal ikke underlivet vårt få lov til å være i fred? Uten å måtte fremheves av en highlighter? 

Dette tyder jo på at det ikke under noen omstendigheter finnes grenser for hva folk ønsker å tjene penger på. For folk må gjerne smøre seg inn med det ene og det andre, men ikke fordi man tror det er det som skal til for å få en perfekt, eller et sunt underliv. 

Det er ingen nyhet at skjønnhetsindustrien spiller på at kvinnekroppen ikke er god nok, og at de er flinke til å slenge produkter på bordet som skal fremheve fingrene dine med riktig neglelakk, mascaraer for at du skal få lengre vipper og riktige bukser for å lage en illusjon av en større rumpe. At de nå også klarer å produsere en rekke kremer som skal fremheve underlivet er ikke noe annet en bedritent og tåpelig. 
 

"The Perfect V" er et utvalg av skjønnhetsprodukter som er utformet for å holde "V" for vaginaen, i form. Det er utformet for at du skal føle deg lekker nedentil hele tiden - Til et hvert tidspunkt. Antakeligvis også når du har mensen, utflod og andre kvinnelige underlivslaster. Kremene skal altså rengjøre underlivet, noe som for så vidt er greit. De er også laget for at du skal kunne foliere underlivet, som betyr at kremene skal fjerne det ytterste laget av døde hudceller når du skrubber på den. Et av produktene skal også highligte vaginaen, noe som betyr å gi vaginaen glans. De har selvfølgelig ikke glemt antiage-ingredienser i produktene - For HVEM vil vel ha rynker på tissen?

Hvis én av de åtte kremene ikke fungerer tilbyr de også en skjønnhetsbehandling på en skjønnhetsklinikk. Det betyr at når du har fått et rynkefritt ansikt, større lepper, smalere midje og en veltrent rumpe, kan du dra å gi "dåsa" en real skjønnhetsbehandling. Du kan faktisk til og med polere den. 

Jeg finner dette svært problematisk og ikke minst trist, og det kommer ikke av at jeg er motstander av at man tar vare på seg selv. For det er viktig å ta vare på underlivet, vaginaen, dåsa eller slufsa (hva man nå liker å kalle det), men ikke fordi det skal være enda et perfekt område. Jeg finner dette aller mest problematisk fordi de gjør enda en del av kvinnekroppen "perfekt". For gjennom slagordet sitt og gjennom produktene sine sier de at det er fullt mulig å få en perfekt vagina, så lenge den har påsmurt glans, er polert og kan gjenspeile en 12-åring sitt underliv. 

Budskapet til "The Perfect V" er altså at du ikke er god nok før underlivet ditt glinser, før det er polert og hårfritt. Dette blir en forenkling av intimkirurgi, samtidig som det forsterker egne tanker om sitt eget underliv. 

Vaginaen min skinner ikke, og det er heller ikke polert. Men det fungerer fortsatt HELT fint, selvom den ikke er pynta. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

Bildekilde // Elitedaily

// Marty

 

 

 

Kan du sende noe sexy? Hilsen Kjetil (54)

"Hei! Jeg har nå sittet å sett på flere bilder av deg. Jeg må innrømme at du er vakker, men ikke særlig sexy. Jeg savner den tiden der dere damer lot oss menn styre og ikke sutra fordi vi tok dere på rumpa. Det er deilig å være sexy :-)"


 

Slik lyder første melding fra Kjetil (54). Den popper opp på skjermen på telefonen min, og jeg blir sittende som et stort spørsmålstegn. Et par minutter senere tikker det inn enda en melding. Kjetil (54) ber meg sende noen bilder som er mer sexy. Jeg vet ikke hva Kjetil tror, håper eller tenker, men for min del tråkker han langt over en grense, hvis han ikke tråkker over flere. Jeg lurer aller mest på hvorfor Kjetil tar seg rett til å spørre noen, og kanskje spesielt meg på 19 år, om noen sexy bilder. Spesielt når det viser seg at hans egen datter er 16 år. Datteren han la ut bilde av fra en flott strand i Hellas forrige uke. 

For et par uker siden ble det postet flere artikler om spredning av nakenbilder av unge. Det viser seg at 1 av 10 unge mellom 13 og 16 år oppgir å ha sendt nakenbilder det siste året. I 2015 håndterte Slettmeg.no 7.826 slike saker. At enkelte i foreldregenerasjonen oppfordrer til dette gir meg bakoversveis. 

Hvis det sitter noen flere menn der ute, som har tenkt til å sende slike meldinger til veldig mye yngre jenter tenkte jeg at jeg skulle dele mitt svar til Kjetil så alle kan lese det. For i mitt hode hører holdningene til Kjetil vikingtiden til, og jeg lar meg skremme. 

Hei Kjetil (54). Takk for melding, men jeg må innrømme at jeg blir litt skremt. Jeg er 19 år gammel, altså 3 år eldre enn det ser ut som den ene datteren din er. Jeg har på ingen måte et behov for at du skal syntes at jeg er sexy, og jeg synes det er skremmende at du i det hele tatt vurderer meg som sexy. Ingen jenter skal finne seg i å bli tatt på rumpa for å tilfredsstille menn sine behov, og vi kvinner er på ingen måte laget for å bli styrt. 

Jeg håper ikke at datteren din blir oppdratt med en pappa som syntes det er greit at gutta i gymmen harsellerer med kroppen hennes, med en pappa som syntes det er greit at folk spør om "sexy" bilder av henne eller med en pappa som syntes det er fint at hun blir objektivisert - eller styrt. Datteren din skal ALDRI finne seg i at noen tar seg frem slik de ønsker, og jeg tror du trenger en oppvask av egne holdninger. 

En mann på 54 år som vil ha "sexy" bilder av en 19 års gammel jente... DET er lite sexy det. 

God helg. 

- Martine 19 år. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

 

Hvorfor kommer det ingen i bursdagen?

Når jeg var liten hoppet jeg av glede når det tikket inn en bursdagsinvitasjon. Det var alltid et høydepunkt og en sikkelig glede! I invitasjonene sto det alltid at jeg, eller mamma måtte ringe å gi beskjed om jeg kom eller ikke, innen en spesifikk dato. Hva skjedde? 

En gang fikk jeg omgangssyken samme dag som jeg skulle i bursdag til en god venninne. Da gråt jeg hele kvelden. Nå er det en unnskyldning for å slippe unna. (Stakkars de som faktisk får det). 

Noen husker bursdagen sin for alltid, og ikke fordi de klarte å blåse ut alle lysene på kaka, fordi gjestene ble i timesvis eller fordi man fikk en ordentlig fin gave. De husker den fordi godteriet ble tømt tilbake i posen det kom fra, fordi store deler av kaken ble fryst ned og fordi nesten ingen kom. Dette gjelder ikke bare for barn som ferier, for det siste året har jeg sett det i de fleste bursdagene jeg har vært invitert i. Ofte er unnskyldningene til at man ikke kan komme at man er sliten, at man har så mye å gjøre eller at det skjer noe annet kult. For selvom 20 stykker har trykket "SKAL" på Facebook, er det visstnok veldig mange dette ikke gjelder for. Og hvorfor blir bursdager plutselig sett på som et slit og noe som ikke er så høytidelig? 

 

"Det verste er at dette skal være gode venner av bursdagsbarnet"

 

Jeg merker det på meg selv også. Gleden av å bli invitert i bursdag er ikke det samme som før, men jeg vet at gleden og iveren rundt det å faktisk invitere er stor. Det er stas å henge opp ballonger, lage god mat, stelle i stand og kjenne forventingene til det som skal bli den beste bursdagsfeiringen noen gang. Men det er vondt å komme i en bursdag der bursdagsbarnet har brukt flere dager på å planlegge og stelle i stand, og se at det er så mange som faktisk ikke ønsker å ta del i det. Enda verre er det at så mange velger noe annet, men det verste er at dette skal være gode venner av bursdagsbarnet. 

Jeg vet ikke om bursdag blir sett på som uhøytidelig for mange, eller om vi rett og slett har for mye kult å gjøre. For når invitasjonen popper opp på Facebook to uker før feiringen skal finne sted, må de fleste se om de har noe annet å gjøre, og gjerne til de siste dagene før feiringen, mens noen aldri sier ifra. Er dette fordi vi må se om vi har noe kulere å gjøre? Det har nemlig skjedd flere ganger at noen har kommet i en bursdag for å spise, for å så dra videre til et annet sted. Og hvordan føles egentlig det for bursdagsbarnet?

Jeg vet med meg selv at jeg hadde følt meg liten. Jeg vet at jeg hadde følt meg verdiløs, ensom og tom. Og det smerter meg at man som venn ønsker å legge de følelsene i fanget på den man er invitert til. 

Det er helt i orden å ikke kunne, men for min del handler det om respekt. Det handler om at man faktisk må klare å si ifra i god tid, og at man faktisk må forsøke å prioritere å dra dit man er invitert. 

Det er nemlig ikke den som inviterer som er problemet, til tross for at det føles sånn. Det er de som velger å ikke dukke opp. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

Bildekilde

// Marty 

 

 

Til døden skiller oss ad

Jeg smaker litt på ordet kreft. Kreft. Kreft. Kreft. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg vet heller ikke om jeg vil forstå det. Kreft, du liksom. Er det sånn at man må begynne å gråte når diagnosen blir slengt på bordet, eller har man egentlig lov til å le av det? Til tross for at det ikke under noen omstendigheter er morsomt. Det er døds alvorlig, bokstavelig talt. Men det virker så fjernt. Og heldigvis så er det, det for mange. 

Men ikke for meg, ikke denne gangen. 

På tirsdag sovnet bestemoren min inn med alle hennes nærmeste rundt seg. Hvem kunne forestille seg at kreft kunne gå så fort? Hvem kunne forestille seg at min bestemor skulle dø av kreft? Hvem kunne forestille seg noe så vondt, sårt og frustrerende?

Kreft er dessverre ikke noe vi velger, og er det noe som kan ramme alle, så er det kreft. Det er skummelt, fremmed og vondt. Vi kjenner alle noen som er eller har vært rammet. En nabo, en søster, en lærer, en kollega, en trener eller en bestemor. Kreft har ingen spesifikk gruppe, kreft går ikke etter rase, legning eller tro. 

Samtidig som våre venner, familie og bekjente blir rammet bruker Norge måneder og år på å konkludere angående ny kreftmedisin. Det blir et tydelig klasseskille mellom de som har mulighet til å benytte seg av private medisiner og hjelp, og de som ikke har mulighet. Det blir et klasseskille mellom liv og død, og jeg lurer på om noen egentlig kan forsvare det. Det viser seg at det tar altfor lang tid å få godkjent nye og livreddende medikamenter i Norge. Mens norske pasienter venter på nyutviklede kreftmedisiner som eksempel er godkjent for bruk i Danmark, dør norske pasienter mens de venter i kø. 

Jeg verken kan eller vil spekulere om dette kunne utgjort en forskjell i mitt tilfelle, men mest av alt ønsker jeg å tale for andre. Vi kan ikke sitte å se på et klasseskille og en behandlingstid som skiller mellom liv og død, mens mennesker mister sine nærmeste. Jeg håper ingen tjener gode penger på at andre dør av kreft, og jeg håper at noen føler et ansvar. 

I i-lands Norge diskuterer vi så busta fyker angående vannscootere, og jeg skulle så gjerne likt å sett at norske politikere og helsedirektoratet gjorde noe konstruktivt som å redde liv, for kreft tar ikke ferie, permisjon og det stiller seg hvert fall ikke i kø for å vente på behandling. 

Jeg er glad for at bestemoren min ikke har vondt lenger, men jeg vet at det sitter mange som har det. Jeg skulle gjerne ønske at hun fikk oppleve mine fremtidige barn, når jeg en gang skal gifte meg og et enda lengre liv sammen med bestefar. For 48 år siden ga de sitt løfte om at de skulle stå sammen til døden skulle skille de ad, det har de klart. 

Men hva nå? 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 



 

 

Er det lov å le idag?

Jeg er redd, jeg er redd for å stille spørsmål og jeg er redd for å si noe feil. Jeg er redd for å tråkke noen på tærne, gjøre noen lei seg eller for å ikke vise nok respekt. Jeg vet jeg ikke er alene, jeg vet vi er fler, jeg vet vi er mange. Men hvor lenge skal jeg egentlig gå rundt å føle på disse følelsene? For når er det greit å spørre, snakke og når er det lov å le? Er det egentlig lov å le i dag?

I dag er det 6 år siden de tragiske hendelsene i Regjeringskvartalet og på Utøya. 6 år har gått, dagene har gått og veien fortsetter på samme måte som livet går videre.

Jeg undrer på om det er lov å feire i dag, om det er lov til å le og være glad. Jeg er nemlig redd for å gjøre noe feil, oppføre meg feil eller si noe feil. Men samtidig som jeg stiller spørsmål om det er lov til å leve, ha det bra og smile i dag, så vet jeg at barn fødes, at mennesker fyller år og at livet går videre, og jeg håper at barna som fødes og at de som fyller år kan feire og at de som ønsker å gifte seg på datoen i dag kan gjøre det, uten å trenge å være triste. Ikke misforstå meg, for det er lov å gråte, det er klart man skal gråte - jeg vil bare ikke være redd for å le, eller være redd for å være glad. For terror er ikke komisk, det er ikke gøy og det skal ikke les av, men hvordan skal man overvinne og bekjempe frykt, hat og redsel uten latter, nyfødte og bursdagsfeiringer? For meg symboliserer alt dette kjærlighet, og det er vel til syvende og sist kjærligheten som skal og burde vinne. Det er ikke redselen om å gjøre noe feil, si noe feil eller terroren som skal vinne. Redselen burde aldri vinne og jeg syntes ikke den skal det heller. Verden skal ikke styres av ugjerninger og hat, for det finnes så mye som er sterkere enn dette.

Jeg vil så gjerne be om tillatelse til å be folk føle i dag, jeg vil så gjerne be om tillatelse til at folk skal kunne le, gråte, smile og elske - for det er ikke rom for frykt, terror og hat. Denne dagen handler ikke om gjerningsmannen, den handler om ofrene, om landet vårt og om solidariteten vi aldri må slutte å vise. 

Latter ufarliggjør. Det normaliserer og det motiverer.

Vi skal aldri glemme, vi skal aldri slutte å leve, spre kjærlighet og heller ikke slutte å minnes.

For vi har vist at størst av alt er kjærligheten.

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

Pengene dine kan støtte terrorisme, misbruk av mennesker og narkotika

I går var jeg på et marked her nede i Spania. Bak bodene sto det alt annet enn spansktalende mennesker, og hvor enn jeg gikk sto det hvite, ferieglade turister og prutet på prisene på de falske veskene, skjerfene og lommebøkene de var i ferd med å kjøpe.

I mange miljøer blir merker sett på som status, og jeg vet ikke om det er et tappert forsøk på å passe inn som er grunnen til at vi nordmenn kjøper haugevis av piratkopier hvert eneste år, og noe sier meg at de færreste av oss vet hvilke bransjer vi støtter ved å kjøpe disse, og hvor pengene våre går.

Pengene går nemlig ikke til den stakkarslige, fattige selgeren som står bak boden. Handel med piratkopier er et av verdens mest illegale markeder og hver gang vi kjøper disse kopiene er det stor sannsynlighet for at vi støtter terrorisme, misbruk av mennesker og narkotika. Og da kan vi stille oss selv spørsmål om det faktisk er verdt det.

Jeg vet at det er lett å la seg friste av de falske Ray Ban-brillene eller de fine veskene som koster mangfoldige tusen hjemme. Jeg vet også at vi tenker at det ikke har noen ting å si, eller at det ikke kan utgjøre noe skade. Men det er akkurat det disse kjøpene gjør, og jeg skammer meg enda for den falske vesken jeg selv kjøpte for noen år siden.

Denne kriminelle aktiviteten virker så uskyldig når vi står der og skal ta en avgjørelse, men denne kriminelle aktiviteten setter også individer i fare, og kan påvirke både den lokale og globale økonomien.

Interpol har satt i gang flere kampanjer de siste årene, blant annet en med slagordet: «Organisert kriminalitet begynner med penger. Ikke la det være dine». Og hver gang vi klikker hjem billige kopier på nett eller hamstrer billige kopier på sydenferie, bidrar vi.

Oklahoma-bomben i 1995 ble finansiert av at vi lot oss friste av disse varene, og denne bomben drepte 185 mennesker.

I januar 2015 ble tolv personer skutt og drept i et terrorangrep mot magasinet Charlie Hebdo i Paris. Rapporten som ble laget etter angrepet viser at gjerningsmennene i hovedsak levde av salg av falske merkevarer. 

 Disse kopiene vi blir så overveldet av gir på ingen måte status og støtter ingenting annet enn vårt eget ego, og en bedriten bransje.

Jeg stiller spørsmål ved om vi syntes det er verdt det, og om hvorfor norske politikere fortsatt tillater piratkopier til eget bruk hjemme i Norge.

Hvis du vurderer å bruke restene av feriepengene på Nike-kopier, falske solbriller eller en falsk designerveske, syntes jeg du skal tenke deg om en gang til.

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

// Marty

Når barnas pupper blir sexy.

I går klikket jeg meg inn på diverse nettbutikker for å se på nytt undertøy, og jeg kom over en behå i størrelse BARN. Behåen var formet som de jeg anbefales å bruke, og jeg undrer på hva som er hensikten? Barn har da ikke behov for behå, i og med at de ikke har noen ting å fylle ut. Da sitter jeg igjen med konklusjonen om at det er den seksualiserte delen av det å bruke det som slår inn, og enda verre enn at det finnes barnebehåer, er det at barn blir seksualisert.

Hvor tidlig skal man egentlig lære jenter at pupper skal dekkes til og at pupper er en pirrende greie? 

Det samme skjedde da jeg var på min årlige, like håpløse bikinirunde tidligere i år. Jeg så flere barnebikinier med innlegg som kun gjør at barna får større "bryster" av å bruke de, og igjen lurer jeg på hva hensikten er. Mine egne bikinier er stort sett produsert for å pakke inn puppene mine på en måte som fremhever dem i tråd ned samfunnets idealer for hva som er sexy, og hvorfor kan ikke barna slippe dette?

Jeg kan godt være med på at en voksen kvinne sine pupper er fine, tiltrekkende og flotte, men at barn ned i 6 års alderen oppfordres til å bruke BH kan jeg ikke fatte og begripe. Jeg kan faktisk heller ikke fatte og begripe at det produseres tildekkende badetøy til nyfødte barn, i form av en truse og overdel. 

Dagens barn blir opplært at de skal dekke seg til, og allerede fra de er små får de retningslinjer om hva de burde og skal bruke, hva som er forventet og hva som er fint. De blir slengt rett inn i et kroppsfiksert samfunn som produserer barnebehåer med små, søte mønstre på. Et samfunn der normen er å dekke seg til på stranda, til tross for at du kun nettopp har lært å gå. Et samfunn der store kleskjeder selger kjoler ved at barn skal fremstå som fristelser eller lekne. 



 

Ingen barn skal trenge å fremstå lekene for å ha på seg en kjole, og barn burde slippe å bli fortalt at det å bruke behå er normen. Det er faktisk et valg man tar den dagen man begynner å få bryster, ikke et krav til tross for at klesbransjen forteller oss det og til tross for at det føles sånn ut. 

Samfunnet er mer seksualisert enn noen gang, og mange foreldre sier at de har et behov for å beskytte barne sine mot nakenhet og eksponering. Men jeg stusser på hvorfor barnebehåer er en trend, når det eneste man egentlig gjør er å skjule en kroppsdel som enda ikke syntes. Det er forskjell på en barnekropp og en voksenkropp, og de voksene er og forblir forbilder for barna. Det er oss voksene som kjøper disse plaggene, som tar del i seksualiseringen og lager idealer fra barna er bittesmå. Når man kjøper dette sier man på en måte ja til et perfekt ytre, også når barna er små. 

La barna være barn, uten regler for hva som må dekkes til og hva som er sexy. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

Det verste som kan skje.

Gjesteinnlegg fra mamma

Akkurat nå er det sommer, og mine egne barn er omfanget av trygghet. De er omfanget av kjærlighet, sol og varme. De er omfanget av klemmer, litt skjeve rutiner, mat på bordet og ikke minst, trygge og gode mennesker. Nå begynner alle barna mine og bli eldre, de vokser seg høyere enn meg og til å bli kloke, lekene og fine mennesker.

Jeg har den siste tiden tenkt på hvordan det hadde vært hvis faktumet hadde vært noe annet. Kanskje spesielt på det hvis de ikke hadde hatt trygge og gode voksenpersoner i livet sitt. Hva hvis mine barn en gang hadde kommet hjem fra barnehagen, fra fotballtrening eller fra overnatting hos en venn, og fortalt på den mest barnlige måten i verden, at noen hadde vært slem mot dem? For hva hvis mine barn under middagen, bestående av pasta, påtvungede grønnsaker og altfor mye ketchup, hadde forsøkt å fortelle at de hadde vært utsatt for noe som ikke var greit? Et overgrep. En voldtekt. 

Jeg har en jobb der jeg dessverre ser omfanget tydeligere enn mange andre. I følge Redd Barna har studier vist at ca. 20 % av alle norske jenter og ca. 10 % norske gutter blitt utsatt for seksuelle overgrep i barndommen. Disse tallene er altfor høye, og nå i sommerferien betrakter jeg mine barn, som snart er voksene og undrer på om jeg noen gang kunne stoppet det hvis det først skulle skjedd den gangen de var så små. Det som plager meg mest er at jeg ikke tror det, uansett hvor mange ganger jeg som mamma hadde ofret meg for barna mine, uansett hvor mange ganger jeg hadde slått for barna mine og uansett hvor mange ganger jeg hadde forsvart de, så hadde handlingsrommet for overgriperen vært for stort. 

For hvordan håndterer man det egentlig hvis det kommer frem at barnet ditt har blitt utsatt for overgrep? Det lille, elskede menneske du elsker høyere enn noe annet. Jeg forstår at man blir sint, og at man antakeligvis har lyst til å slå, drepe og mishandle - Men hvordan håndterer man det egentlig? Og hva hvis barnet ditt er en av de som har blitt utsatt for overgrep, men som aldri sier noe? Og kan man noen gang vite? Eller skal man håpe at sitt eget barn ikke er én av de tre i en barnehage på 20 stykker, eller en klasse på 20 stykker, som aldri har blitt misbrukt? 

 

"Jeg ser fortsatt barna mine inn i øynene på en måte jeg håper og tror gjør dem trygge"

 

Jeg har alltid tatt praten med barna mine. Jeg har pratet om kropp, om tiss, om barnetiss, voksentiss, grenser og om hva som ikke føles greit. Vi har snakket om at det ikke er noen voksene som har lov til å ta på de eller som har lov til å gjøre dem vondt. Vi har snakket om hva som kan skje, og at de alltid ikke kan, men at de skal snakke med mamma og pappa. Jeg vet at dette ikke har gitt dem et skjold på noen som helst måte, men jeg tror at det har hjulpet på å eventuelt si ifra. Og hvis mine barn snakker, så snakker de kanskje ikke bare for seg selv, men for mange andre. For ikke å snakke om at det kan gjøre handlingsrommet for overgriperen mindre. 

Jeg har aldri skjønt hvordan mennesker kan voldta, ta på og ødelegge et annet menneske, et lite menneske, som kunne vært jenta mi som elsket å leke med barbie på rommet sitt. Nylig fikk en voldtektsmann straff på 1 år og 9 måneder for å ha seksuelt misbrukt et barn. Og jeg har én ting å si til det - HVA FAEN. 

Jeg ser fortsatt barna mine inn i øynene på en måte jeg håper og tror gjør dem trygge. På en måte som sier at jeg kan snakke om alt. Selvom jeg har mest lyst til å spy, er jeg overbevist om at jeg skal fortsette å prate om ALT med barna mine og mine fremtidige barnebarn. Jeg skal prate om grenser, pupper, tiss, rumpe og regler. Jeg skal snakke det i hjel, og gjøre bedritene tanker og ønsker fra overgriperen vanskeligere, nettopp ved å gjøre barna rundt meg sikre på hvor grensa går. Barna er redde for å ikke bli trodd, de er redde for konsekvensene overgrepet kan ha for seg selv, familien eller overgriperen og de føler skyld og skam for å ikke ha stått i mot, det burde de aldri trenge. 

Sommeren er en sesong der det skjer altfor mange overgrep og altfor få barn forteller om det. La oss snakke i hjel overgrep og trampe på alle overgripere. Statistikken er for høy, og det må vi snakke om. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 



 

// Mammaen til Martine 

 

 

Vi trenger en revolusjon.

Søndag starter EM for det norske kvinnelandslaget. Visste du det?

En av mine tidligere lagvenninner debuterte for landslaget tidligere i uken, og hun er født i 1999. Visste du det?

EM blir arrangert i Nederland. Visste du det?

Hadde det vært det norske herrelandslaget hadde de fleste visst svaret på disse spørsmålene, og noe sier meg at det er på tide med enda en revolusjon i norsk kvinnefotball. For det norske kvinnelandslaget har siden tidenes morgen prestert langt bedre enn gutta, så hvorfor er det slik at damene fortsatt blir nedprioritert på treningsfeltet, får de dårligste treningstidene og enda ikke kan leve av spille fotball? 

Jentene legger nemlig ikke ned færre treningstimer enn gutta, de presterer bedre og de satser like hardt. 

Tidligere denne uken postet Aftenposten en artikkel om satsningen rundt kvinnefotballen, og det er synd at det viser seg at topplag som Brann og Rosenborg, som forøvrig har et årsbudsjett på hele 161 millioner ikke vurderer å ha et tilbud for jenter. Resten av verden satser på kvinnefotballen, mens Norge henger etter, som i mye annet. Jeg vet ikke om det kommer av dårlige holdninger eller at vi rett og slett ikke klarer å se potensialet og kvaliteten på det de norske kvinnene faktisk presterer. Innerst inne kvier jeg meg egentlig for å kalle det kvinnefotball, for fotball er fotball, uansett hva du heter og hvordan du ser ut - Men verden har stemplet fotball utøvet av kvinner som noe annet enn hva mennene driver med, og media lager saker om sminke og fotballspillere. De lager saker om hva damene har på seg på samlinger og feiringer, og helt ærlig så vet jeg ikke om det er fordi mennene sjeldent feirer seire og prestasjoner, da forrige medalje er fra OL i 1936, men jeg har til gode og høre hvor dressen til Ørjan Nyland er fra. 

Norge er avhengig av moderne klubber for å avle opp nye talenter, og det er dermed et krav om at det er lag både for jentene og for gutta. Jeg er fullstendig klar over at mange er svært kritiske til kvinnefotball, men dette er holdninger som hører steinalderen til. Vi heier på håndballjentene og på Marit Bjørgen, så jeg ser dermed ingen grunn til at vi ikke kan heie på jentene i denne mannsdominerte idretten også. Det handler nemlig ikke bare om landslag, men om at det kommer unge jenter som også må få tilbud om å begynne å spille fotball, på lik linje med gutta i klassen. Jenter behøver ikke tilrettelegging for å spille fotball, de behøver tillit og muligheter, og de fortjener like muligheter som gutta - Uansett alder. 

Den økonomiske satsningen rundt den norske kvinnefotballen er minimal, men til tross for dette presterer de. Det er tøft, for de fleste klubber bygger økonomien sin rundt herrelagene, noe som automatisk setter kvinnefotballen til side. 

De middelaldrende holdningene er skremmende og problematisk. Holdninger som at damer hører hjemme på kjøkkenet, at damene må opp på nivået til gutta for at det skal bli interessant og at det eneste som er gøy med kvinnefotball er å se pupper og lår, er ikke noe annet enn håpløse. Likestillingen får ta plass på alle andre arenaer i samfunnet, men i enkelte grener innenfor idrett har man fortsatt en svært lang vei å gå.

Møkkaholdninger og seksualiseringen må være på vei ut og gubbe-styret ser ut til å trenge en utskiftning. 

Det norske kvinnelandslaget presterer gang på gang, så jeg vil tørre å påstå at det er media som har en oppgave om å vekke interesse for et av de ypperste lagene vi i Norge har. De fortjener oppdateringer på kampene sine og artikler om hvor bra de er, og hvor godt de presterer. I morgen starter EM, og jeg jeg gleder meg til å følge gamle lagvenninner, talenter og store idrettsutøvere. Jeg håper flere av landets aviser gjør det samme. 

Heia Norge!

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 



Ekte mannfolk ser kvinnefotball. 

 

// Marty

Slutt å støtte dyremishandling på ferie

Jeg befinner meg i øyeblikket i ferieparadiset Mallorca, og jeg stortrives. Det yrer av ferieglade turister og for mange er det ekstremt lett å kaste euroene etter halvgode turistattraksjoner, syngende lekekatter fra de såkalte jalla-shappene og tiggerne som sitter rundt omkring får fort alle de små, brune myntene vi bare syntes er slitsomt å ha liggende.
Men at så mange av oss er nødt til å støtte opp under dyreplageri fordi barna gnåler om at det ser festlig ut, fordi du selv er sliten i bena og fordi det sikkert blir en hyggelig, små romantisk opplevelse, kan jeg ikke fatte og begripe. 

Hester som traver rundt i mitt ferieparadis og haugevis av andre ferieparadis er nemlig ikke festlige turistattraksjoner. På lik linje som at det ikke er synd på damen som sitter med en "syk" hund eller "sykt" barn, som er neddopet, for at vi skal kaste enda flere små brune mynter etter de. Hestedrosjene er ikke noe annet enn en uforsvarlig utnyttelse av dyr, og jeg vet at mange ikke er klar over det. Dessverre er ikke dette en romantisk forestilling slik mange av oss ser for oss, men en ren lidelse for dyrene. 

Disse hestene står i solsteken hele dagen, og jeg har selv vært vitne til og blitt fortalt av de som driver det at de ikke får mat i løpet av dagen så de skal holde seg rolige. Hovene til hestene har på ingen måte godt av å løpe timesvis på asfalt og flere av hovene vitner om ekstremt dårlig stell. Det blir benyttet unødvendig utstyr så hestene skal holde seg rolige, noe som ikke blir noe annet en ren smerte for de radmagre og underernærte hestene. De løper til de stuper og slaktes når de ikke klarer å stå oppreist mer. Kun fordi vi naive turister syntes det er underholdende og romantisk.

Mange tenker ikke over at disse i utgangspunktet barnevennlige og morsomme aktivitetene som vi turister elsker, har en bakside i fangenskap, isolasjon, smertefull trening og tvang. 

I går forsøkte jeg å ta bilde av de skadde og ødelagte bena, da den ene hesten i tillegg bar preg av å være skadet. Med en gang jeg satt meg ned fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk fotografere. Og i det jeg berørte ansiktet til den ene hesten fikk den panikk. 

Dette gjør meg sint og forbanna. Dette er dyr, og de skal ikke være en bruk og kast-vare støttet opp av oss turister. Hvis vi turister slutter å benytte oss av de, dør næringen ut. 

Hvis du vurderer å benytte deg av turistattraksjoner som dette, syntes jeg du skal stille deg selv og barna dine spørsmål om det er greit at disse dyrene blir fratatt alle rettigheter til å leve fritt og utøve sin naturlige atferd. 

Jeg håper og tror at de færreste svarer nei, og at disse dyrene kan få leve i fred. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 



 

// Marty

 

Er du stolt nå, pappa?

Magaluf er en orgie fylt av sex, spy, vold og blod. Det at foreldre sender sine 16 år gamle døtre dit, vitner enten om at de er stokkdumme eller uvitende. Og jeg håper på det siste. Nok solkrem, nok væske og nok søvn er ikke de faktorene som herjer på disse stedene. Det er festglad ungdom, som virkelig får kjørt seg, uten å vite hva som befinner seg i drinken sin, eller hvor de våkner opp neste morgen. 

Jeg vet ikke om man som forelder ikke kjenner til tilstandene, den ikke-eksisterende aldersgrensen som er på disse stedene og at alle kjørereglene man har fått hjemme fra ikke gjelder? 

Jeg vet ikke om man som forelder syntes det er greit at datteren sin på 17 år ligger utslått etter altfor mange drinker i en mørk bakgate, uten å vite hvor hun er?

Jeg vet ikke om man som forelder syntes det er greit at sønnen sin på 19 år stiller opp i en bakgate for å gjøre opp et slagsmål fra russetiden? 

Jeg vet ikke om man som forelder syntes det er greit at datteren sin på 16 år står lettkledd på et bord og danser for at en av de kjekkeste guttene i vennegjengen man møtte på stranda tidligere på dagen skal velge å ligge med hun? 

Jeg vet ikke om man som forelder syntes det er greit at det går mennesker rundt på disse stedene med én eneste intensjon - Nemlig å få barna dine ut av fatning?

Hvis ikke, tror jeg alternativet om å bli med familien på hytta er bedre. Jeg har selv sett alle tilfellene med egne øyne, og det er skremmende. 

 

WARNING 
BE AWARE OF FREE OR CHEAP ALCOHOL 
IT MAY RESULT TO ALCOHOL POISONING

(lyder et skilt en av gatene på Ayia Napa)

 

Jeg husker et tilfelle fra Ayia Napa i fjor ekstra godt. Det kom to jenter løpende ut fra et utested, og den ene jenta var kun i ført en stringtruse. Hun var hysterisk, og den svært berusede venninnen var til lite hjelp. Jeg spurte om alt gikk fint, og om det var noe jeg kunne gjøre. Det viste seg at jenta uten klær var voldtatt av to menn på et toalett, etter å ha fått noe i drinken sin. Hun hadde mistet telefonen sin, klærne sine og verdigheten sin. Og jenta var 15 år. Hun var på familieferie, men de hadde fått lov til å dra ut for en kveld. Hvor hun bodde husket hun ikke, og venninnen ville helst feste videre. 

Det finnes alltid noen som påstår at turer som dette er en del av det å være ungdom og vokse opp. Men hvis man må ha ligget i rennesteinen i en skitten gate på Rhodos for å hatt en vellykket ungdomstid, så syntes jeg det er ufattelig synd. For ikke å snakke om en rævva holdning og tilnærming til livet. 

Tilstandene på disse stedene er kritiske, og fokuset hos mange er å bli fullest, ha mest sex og feste. Studiene til høsten, sommerjobben eller hva mamma og pappa mener hjemme er uvesentlig, fordi det føles ut som om livet er nå. Men det livet som er nå blir fort forbanna brutalt. Det er nemlig ikke slik at alt som skjer på Magaluf blir på Magaluf. Hvert eneste år tar altfor mange norske ungdommer med seg det som skjer hjem, mye fordi de ikke har et valg. Enten fordi klamydiaen tok dem, fordi sugerunden på vorsespillet på hotellrommet er foreviget på Snapchat eller fordi det skjedde noe de aller helst ikke vil snakke om. 

Jeg sier ikke at disse turene ikke kan være festlige og morsomme, men jeg sier at de som sender døtrene sine på 16 år til disse stedene er uansvarlige. For de har nemlig overhode ingenting å gjøre der. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

// Marty
 

 

 

 

 

Få ungen din til å holde kjeft på fly.

Det slår aldri feil. I det jeg setter meg ned for å sette nesen min til destinasjon sol, charter og Instagrambilder er det alltid et barn som begynner å gråte. Hvis ikke fler. Som regel gjør de også litt mer enn å gråte, for de fleste hyler, skriker og uttrykker et enormt misnøye. Som regel ser vi ukjente som sitter ved siden av hverandre medfølende på hverandre, akkurat som at det er den ytterste tortur når fremmede barn gråter på flyet. I går skjedde det igjen, selvfølgelig. 

Men til du som i går snudde deg, kjeftet huden full på moren som reiste alene med sine to barn - Forstyrret de vinglasset ditt, eller summingen fra motoren? Var du litt amper etter noen times i flyplassbaren eller var det umulig å høre litt fortvila barnegråt når flyet tok av?

Hun var helt uskyldig og gjorde sitt beste, samtidig som hun ammet den ene, forsøkte hun og underholde den andre. Men det handler egentlig ikke om moren, for det handler om at de små barneføttene ikke er lagd for å sitte stille så lenge. Ipaden er nemlig ikke spennende etter tre timer på rumpa, og det er heller ikke mamma sitt spennende taxfree-godis. Jeg merker det så utrolig godt selv. Jeg må av og til unnskylde meg for å ta et toalettbesøk, kun for å strekke på den stive ryggen og de kriblende bena. Forskjellen er at jeg ikke syntes det er hysterisk festlig å løpe i midtgangen til de stirrende blikkene. 

Alle tipsene og triksene om hvordan du kan holde barna rolige på fly fungerer antakeligvis til en viss grad, men jeg syntes sannelig at noen kunne trengt noen tips og triks til hvordan de kunne la være å bli så forbanna av fortvilet barnegråt etter mange timer på fly. 

Flyet er ikke en fornøyelsespark, der det kan herjes fritt, men jeg tror flere av oss burde klare å gå i oss selv og akseptere at det faktisk også er barn som flyr, og at barn er barn. Selvfølgelig trenger ikke bestemor og rope syv rader bakover for å sjekke at alt går fint hele tiden, men at barn ser seg lei vil jeg tørre å påstå at vi av og til må klare og finne oss i. En dag sitter man jo muligens med egne barn som syntes det er grusomt eller hysterisk festlig å fly, for ikke å snakke om barnebarn! Hvordan henvender man seg da til de som kjefter, på samme måte som man selv en gang gjorde? 

Forresten, så har det seg faktisk sånn at disse foreldrene antakeligvis heller ikke syntes det er spesielt stas at det inntas vinglass, på vinglass på vinglass ved siden av barna sine, som sitter på den andre siden av midtgangen. 

Jeg hører at du gjerne skulle betalt for barnefrifly. Og det syntes jeg du skal tenke hardt og lenge på, samtidig som du tenker over hvilket i-landsproblem det er. 

God flytur. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs


 

// Marty

 

 

 

Hijab som forbilde

Modellen Halima Aden (19) har inntatt den internasjonale motescenen, i ført hijab, riktig tildekket fra topp til tå - Og jeg jubler til tross for at flere har uttrykt misnøye rundt dette. Jeg jubler fordi jeg vil tørre å påstå at det er et skritt i riktig retning. Et skritt i riktig retning både for mangfoldet og for muslimske kvinner.

Det er flere som mener at det ikke er en god idé å vise frem hijaben på internasjonale motescener og i moteblader, mye fordi de mener at det ikke er riktig måte å vise frem en konservativ ideologi på, noe blant annet Yasmine Mohammed, aktivist, lærer og forfatter har uttalt seg om. Men skal vi virkelig holde muslimske, troende kvinner utenfor - Fordi vi ikke vil la de bære sine religiøse plagg? Eller skal vi heie frem alle slags mulige behov, ytringer og religioner, på lik linje som vi heier fra alle salgs kropper, fasonger og hudfarger? 

Vi er til stadighet opptatt av et mangfold, og jeg syntes det er på tide at muslimske kvinner også kan bla opp magasiner og finne kvinner de kan sammenlikne seg med. For ikke å snakke om at de kan skape seg forbilder og gode idealer. For en lettkledd, europeisk kvinne som viser både hår og armer kan nødvendigvis ikke en muslimsk kvinne relatere seg til, og er det ikke da fantastisk at de også kan ha noen de kan sammenlikne seg med?

 

"Muslimske jenter fortjener forbilder på lik linje som meg"
 

For vi hyller til stadighet mangfoldet av kropp og fasonger, og jeg syntes dermed vi skal hylle bruken av hijab på lik linje som vi gjør med kropper og fasonger. Det er muligens kontroversielt, men med våre vestlige holdninger om at hijab er påtvunget og et negativt plagg syntes jeg det er fabelaktig at noen går frem og viser at muslimske, troende og hijab-bærende kvinner kan gjøre akkurat det samme som det jeg kan. Uten å la seg stoppe av verken religion eller tro. 

I denne sammenhengen oppfatter ikke jeg hijaben som noe negativt, jeg oppfatter det dermed som en styrke for muslimske kvinner. Jeg oppfatter det ikke som undertrykkende og påkledd. Hvis vi skal diskutere motebildet, så vil hijaben begrense noen jobber - Men det vil det også om du er litt for bred, litt for mørkt hår, litt for korte armer eller ikke har mellomrom mellom tennene.

Modeller er villige til å gjøre alt, men som Aden selv sier, så er det kun én som er villig til å bruke hijab. Det mener jeg vi burde klappe i hendene for, for det er på tide. Hijab er et faktum, og en del av ytringsfriheten. Muslimske jenter fortjener forbilder på lik linje som meg. Hvorvidt hijab er en viktig del av troen eller ei, kan vi diskutere, men ikke på bekostning av unge, muslimske jenter sine drømmer og jobber, forbilder eller idealer. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 


Halima Aden​ Foto: AP/ NTB Scanpix​

// Marty

 

 

 


 

Jeg blør én gang i måneden - Hvorfor er det ikke gratis?

Det er én ting vi damer ikke kommer utenom, og det er mensen. Vi fikk den fine muligheten til å bære frem et barn, men også ulempen det medfølger med å i snitt ha mensen i 5 dager, hver måned i ca. 30 år. Jeg skal ikke klage for mye på mensen, til tross for at jeg nå har begynt på min 13.dag med gørr, smerter og et litt skiftende humør. 

De siste månedene har jeg hatt et prosjekt gående på Instagramkontoen min. Jeg har kun lagt ut bilder, men unntak av et barnebilde, der jeg har mensen. Mest for å vise at jeg faktisk fungerer helt fint med mensen, til tross for en god dose smertestillende, et par iskremer og litt sutring. Jeg har nemlig hatt på meg bunad, vært i syden, på fest, i barndåp, med venner og på shopping med mensen, uten problemer. Hvis vi ikke skal ta til betraktning at jeg faktisk blør fra underlivet. 

Jeg vet at noen rynker på nesen over det faktumet, og at noen aller helst vil slutte å lese. Men til tross for kleine kallenavn som jordbæruka, tante rød, nissebesøk, musesyken og tyttebæruka så er det ikke noe vi kommer unna. Det har seg faktisk sånn at 50 % av verdens befolkning har tante rød på besøk en gang i måneden. 

Jeg tror alle som har fått mensen husker første gang godt. Når mensen dukket opp på sydenferie på Mallorca, mens du spilte volleyball. På håndballtrening, i den hvite shortsen. Eller i gymgarderoben på skolen, i dusjen med alle klassevenninnene. Noen får det i en alder av 10 år, mens noen ikke får det før de har bikket den seksuelle lavalderen. Mensen handler forresten ikke kun om sex, for min del betyr faktisk mensen alt annet enn det. 

Det viser seg at kvinner i løpet av ti år i gjennomsnitt bruker ca 3600 tamponger eller bind, og dette tilsvarer en pris på ca 7000 kr. I tillegg til dette må mange av oss ha smertestillende og nye truser (de som ble blødd i stykker på håndballtreninga vet du). Jeg forstår at dette ikke er en svimlende pris på 10 år, men det er utgifter kun 50 % av Norges befolkning har. Store deler av verdens befolkning har faktisk verken økonomi eller mulighet til å skaffe seg dette. 

 

"Jeg blør én gang i måneden - Hvorfor er ikke det gratis?"

 

Uansett, prisen kan egentlig ikke diskuteres. Det kunne kostet så mye som produsentene selv ønsker, og vi måtte uansett hatt det. Men i noen tilfeller så står det mellom å bli mett eller om å ha blod nedover bena, og summene kan gjøre en forskjell. Haugevis av unge jenter hopper over mensen, fordi p-piller er gratis, mens bind og tamponger ikke er det. Man kan oppsøke helsesøster (mellom august og juni) og få gratis kondomer (som forøvrig er ganske ut), men et tilbud om støtte for å ha mensen kan ikke helsesøster gi. 

Jeg forstår at enkelte menn vil humre godt av dette, og antakeligvis slenge ut med en dårlig vits eller et motargument om at menn da burde få gratis barberhøvler eller støtte fordi de behøver mer mat enn kvinner. Forskjellen er at skjeggstubber ikke forhindrer deg i å delta på fotballtrening eller svømmegym. Mensen venter ikke på lønningsdag eller ukepenger, skjegget kan vente, akkurat som at mine ubarberte legger kan vente - For det er nemlig et valg vi i vestlige verden tar, og vi kan dessverre ikke velge bort mensen.

Jeg stiller spørsmål med hvorfor bind, tamponger og menskopper ikke er gratis, og jeg vil gjerne ha svar fra en kvinne, for jeg vil faktisk tørre å påstå at en mann uten døtre, nedblødde laken, blodige truser i skittentøyet, sene butikkbesøk og beskjeder i meldingsboken ikke kan uttale seg. 

Mensen er noe vi er nødt til å leve med, samtidig som det hadde vært festlig å sett hvor langt man hadde kommet innen for samme felt hvis det var menn som blødde hver måned. 

Bind og tamponger er faktisk ikke en hverdagsluksus, det er et behov for at vi kvinner skal fungere i arbeidslivet, på skolen, på idrettsarenaer og i fritidsaktiviteter. Samfunnet er faktisk avhengig av oss, på lik linje som vi er avhengig av bind og tamponger. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 



// Marty

 

Takk for svar Sylvi - Vi har en jobb å gjøre.

Hei Sylvi!

Tusen takk for svaret til til innlegget mitt om at "Norske jenter fortjener å bli voldtatt". Først og fremst, holdninger om at man fortjener å bli voldtatt er ikke nødvendigvis kun et import problem, men et innvandrings - og integreringsproblem som er å finne i norske skolegårder, i kommentarfelt skrevet av voksne mennesker og som blir harselert med i vennegjengen. Jeg har ingenting med hva som blir sagt innad i vennegjengen, men at det er giftige holdninger - Det er jeg helt sikker på. For hvor grensen går mellom det man sier og handling vet jeg ikke, men at du og resten av politikerene har en jobb å gjøre er jeg overbevist om.

I mitt tilfelle påsto tre menn med minoritetsbakgrunn at jeg fortjente å bli voldtatt fordi jeg gikk kledd i bikini i parken og flere har skrevet under på at dette er reelle holdninger som kommer fra kulturforskjeller og dårlig forståelse. Mye på grunnlag av at kvinner fra deres kultur som har et behov for å vise seg frem er mindre verdt, billige og ikke finnes ære verdige, og der har du og de andre politikerne en stor jobb å gjøre, for det er en total holdningskræsj, og jeg stiller spørsmål om vi kan ha så store kulturforskjeller, eller rettere sagt holdningsproblemer. 

Dette er holdninger som må tas opp i skolen, i hjemmet og i media. Vi trenger nemlig undervisning, kunnskap og lærdom. Voldtekt skal nemlig prates i hjel, trampes på og rives i stykker. 

Vi trenger undervisning i skolen fordi man allerede fra ung alder må lære at voldtekt er feil, man må lære om grensesetting og forståelse, og dette hjelper både oss norske og innvandrerne. 

Vi trenger at det prates om i hjemmet fordi foreldrene har en enorm påvirkning. Vi trenger foreldre som tør å snakke høyt om voldtekt, seksuell trakassering og om hva som er greit og ikke. Vi trenger nemlig foreldre som ikke skjemmes av seksualitet, for ikke å snakke om at de lar seg begrense av religion og kultur. 

Vi trenger at det trampes på og at det blir så ille å voldta at ingen gjør det.

Du oppfordrer meg til å anmelde, og det ser jeg at jeg burde. Men jeg tror vi hadde tjent på å komme til et punkt der det var en selvfølge å anmelde både overgrep, sjikane og trakassering. Per dags dato er terskelen altfor høy, og det er altfor mange skrekkhistorier om at saker som min bare blir liggende.

Voldtekt skal ikke ties i hjel, det skal snakkes i hjel, og samfunnet trenger faktisk at dere politikere er med på å snakke det i hjel. Jeg vil tørre å påstå at temaer som dette er langt viktigere enn hvor det skal bygges nye veier og om hvem som skal få gifte seg med hvem. Dette er faktisk av samfunnets største interesse, for det omhandler oss alle. For når det går mennesker rundt med slike holdninger er det en trussel, og det er en trussel vi må luke bort nå - Før tilfellene blir for mange.          

Dere, landets foreldre og jeg kan gjøre handlingsrommet til overgriperne mye mindre, og vi kan gjøre det sinnsykt mye vanskeligere å få til. 

Og det er verdt alt. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 


Foto: Annie Hyrefeldt


 

Norske jenter fortjener å bli voldtatt.

I går fikk jeg høre at jeg ba om å bli voldtatt, fordi jeg gikk kledd i bikini i parken. Og jeg lurer på hvem som egentlig tar ansvar for disse holdningene? Er det Erna sin jobb? Er det Sylvi sin jobb? Er det rettssystemet sin jobb? Eller skal jeg akseptere å få høre at vi norske jenter alltid er interessert i sex, fordi vi bruker bikini om sommeren, går i shorts og singlet? 

For det finner jeg meg faktisk ikke i.

De tre mennene som slang kommentarene etter meg, etter at jeg pent hadde takket nei til å bli med de, snakket dårlig norsk og hadde åpenlyst et dårlig kvinnesyn. Innerst inne kunne jeg ønske at de var norske, for det er skummelt å trekke inn rase, og for ikke å snakke om kultur, og det er synd å gi et dårlig bilde av mennesker med minoritetsbakgrunn. Jeg er bare redd vi ikke legger gode nok føringer og inkluderer de som kommer til landet vårt med slike holdninger godt nok, når dette er det jeg som ung, norsk, dame møter i parken - På en sommerdag, når gradestokken viser 25 varmegrader. Det vitner om et svært forskjellig syn på det meste, og det skremmer meg. 

For jeg syntes det er skummelt hvis man har kommet til et punkt der man får pepperspray i konfirmasjonsgaver, at jenter må gå i flokk hjem ved midnatt og at jeg ikke kan sprade rundt i landets parker eller strender i bikini, uten å bli utsett og tråkket ned på den måten. 

Det plager meg, for jeg merker hvordan det gjør at jeg kategoriserer og automatisk tar på meg rasistmasken, som jeg overhode ikke vil ha på meg. Men jeg gjør det, fordi de gjør det samme mot meg. Fordi de tråkker inn i mitt territorium, i parken, i bikini, med mine venner og på en av de få sommerdagene landet mitt har å by på, og ber meg kle på meg for å ikke være tiltrekkende for dem og for at de ikke skal ha rett til å voldta meg. 

27.juni skrev Haugesund Avis om de tre syriske mennene som var tiltalt og dømt for å ha voldtatt en 13 år gammel jente nå var frifunnet av lagmannsretten, angivelig fordi de syriske mennene ikke visste alderen til jenta og fordi de ikke kunne forstå situasjonen, og at det var vanlig der de kom fra. Og jeg og min bikini stiller spørsmål ved rettssystemet og om det er vår skyld hvis det først skulle skje. Fordi jeg går utfordrende kledd og fordi jeg ber om det. 

Jeg stiller spørsmål rundt hvem som faktisk tar ansvar for dette. Hvem som tar ansvar for slike saker og hvem som tar ansvar for slike holdninger. Holdninger om at det er greit å ta seg fritt frem, fordi norske lettkledde jenter, fortjener å bli voldtatt. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs



 

// Marty

 

 

 

 

Nei, det er ikke synd på barna!

Det er endelig sommerferie igjen. Solen skinner, det postes karakterkort på Facebook og fellesferien satte akkurat i gang.
De siste ukene har jeg lest flere kommentarer og statuser fra folk som har skrevet at vi snart vil høre fra de som ikke har råd til å dra på ferie, de som ikke har ferie med barna og de som prioriterer for dårlig. 

Det utvikles stadig større forskjeller blant oss, og jeg merker det ofte selv på kommentarer som at: "Jeg skal bare én uke til syden i år". "Det blir bare en tur til feriehuset i Barcelona siden jeg jobber resten av sommeren" eller "i år skal vi bare være hjemme siden vi skal til USA til høsten".

Jeg hører sjeldent om de som ikke har økonomi til å dra på ferie. Det er nemlig forbanna flaut. Men enda flauere er det at vi har kommet dit at vi er så bortskjemte at vi gir utrykk for at bare én uke i syden er dritt. 

Jeg er 19 år, og jeg vrir meg av holdninger som at det forventes at man må til syden, bruke enorme pengesummer og at man må drikke sangria i Monaco for at det skal være ordentlig ferie, ofte med unnskyldningen at man fortjener det.

For hvor ble tiden av der det var kult å dra på sommerleirer? Da man samlet hele nabolaget på stranda, hver dag, hele sommeren? Da man var hjemme hele sommeren, og tok til takke med det? 

Jeg forstår at ferie er viktig, men syden er ikke en menneskerett - Det er en gode. Ferie trenger ikke være å sette ungene bort på en bamseklubb for å få litt kvalitetstid, å spille golf på cruise og spise all inclusive. Og for all del - IKKE lær barna at det er en selvfølge. 

Dette er ikke rettet til de som ikke har økonomi til ferie, men til de som bærer på holdinger om at det handler om prioriteringer, om at man bare skal til syden én uke og at man må kjøpe seg ny garderobe for å ta seg godt ut på de 14 middagene man skal spise i solnedgangen. 

Jeg savner tiden der det ikke var et behov for å vise hvor flott man hadde det på sosiale medier. Jeg savner tiden der man ringte på til hverandre, der man spilte ball på løkka og pølser på terrassen. Jeg opplever en konkurranse, og at vi ungdommer ikke har tid til og møtes i ferien fordi vi er kronisk på reise, alltid har planer eller ligger på en solseng på Marbella. 

Det er ikke synd på de barna som tar det som en selvfølge å dra på ferie, på de barna som selvfølgelig får med seg litt småpenger til å kjøpe en is eller tre eller de barna som sitter på tre forskjellige ipader på flyet. Det er synd på de barna som sitter hjemme, alene og kanskje har strøm én uke til. Disse finnes også hos oss, i gata, på fotballaget og i klassen. Foreldrene har nemlig tømt alt de eier og har, for å kanskje få råd, mens vi klager på at solkrem er dyrt. 

Det er ikke dumt å ha kontroll på økonomien, det er ikke dumt å være strukturerte eller vellykket. Men det er heller ikke dumt å ta en oppvask av holdningene, forventingene og forståelsen. 

Ferie handler om å være sammen, og det å reise er en luksus. Jeg tror det er livsfarlig å tilegne oss den luksusen som en selvfølge. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 



 

 

// Marty

 

 

 

 

 

 

Fra en hetero

I dag er gatene i Oslo dekket av farger, glade mennesker, kjærlighet og stolthet. I dag går vi i parade for kjærligheten! Jeg er heterofil, og jeg har mange skeive venner. Både gutter og jenter, familie, bekjente og naboer. Det blir snakket mye om homofili, og jeg tok meg i hvor lite det snakkes spesifikt om det å være lesbisk da jeg hørte en gutt spørre moren sin på butikken om hvorfor jentene foran han i køen holdt hender. Gutten trodde nemlig homo betydde at to gutter var kjærester, og han visste ikke at to jenter også kunne være kjærester. Jeg tenkte derfor jeg skulle svare på noen spørsmål jeg som hetero ofte hører at vennene mine vår eller som jeg selv får, om det å være lesbisk, eller med å henge med lesbiske. 

For eksempel: 

"Hvordan er det egentlig å dusje i garderoben med lesber a?"

- Nei, altså. Som regel kaster de seg over meg og det lyser av de at de vil ha sex. EDIT: NEI. Det er ikke sånn at lesbiske står å fantaserer med en gang de dusjer sammen med kjønnet de føler seg tiltrukket av. Uansett, så er de faktisk mennesker - Og de oppfører seg på lik linje som alle andre.

"Hvem er mannen og hvem er dama i forholdet?"

- Dette spørsmålet har alltid fascinert meg. For det er faktisk to likekjønnede som er i et forhold, og det er ikke en mann og en kvinne - Så hvorfor må de kategorisere seg selv som enten mann eller kvinne for å være i et forhold med hverandre?

"Er du lesbisk? Det ser jo ikke sånn ut?"

- Det står ikke hetero i panna mi, og det står heller ikke homofil i pannen til de som er homofile. Hvordan ser egentlig en lesbisk dame ut? Jeg tror dette spørsmålet kommer av at veldig mange ser for seg enten en "traktor" eller en sikkelig "jentejente". Men dette tror jeg faktisk er bilder media og film har gitt oss. Man liker da ikke nødvendigvis ikke saggebukser, kort hår og å gå uten BH, fordi man er lesbisk. 

"Hva gjør lesbene i senga a?"

- For det første så sover de. Men når dette spørsmålet dukker opp er det jo ofte i nysgjerrighet rundt sex, og jeg forstår det. Sex er like fint og viktig mellom to likekjønnede, som det er for meg som heterofil. Og sex er så mye mer enn mann og dame. Jeg syntes denne siden svarer veldig fint på det: HER. 

"Det er litt kinkig med lesbesex da"

- Hehehe, hvorfor? Jeg vet ikke om det er en dominerende tanke som noen menn har, men lesbiske har ikke sex fordi det skal være kinkig. De har det hvert fall ikke for at det skal være tilfredstillende for andre. Kanskje det har noe med at lesbesex har blitt veldig seksualisert gjennom blant annet pornoindustrien?

"Hva skal dere si hvis dere får barn a? Er det ikke litt rart med to mammaer?"

- To av de kuleste damene jeg vet om har barn sammen, og tenk hvor heldig barnet deres er! Vi lever i 2017. Noen har ingen foreldre, noen har en mamma, en pappa, tre stemødre, er oppdratt av bestefar eller er adoptert. Så hvorfor skal man ikke kunne vokse opp med to mammaer, eller to pappaer? Jeg tror ikke det er en svakhet på noen som helst måte. Forhåpentligvis er homofili så normalt i fremtiden at dette ikke vil bli et spørsmål. 

"Er du ikke redd for at hun skal bli forelsket i deg?"

Tanken har faktisk aldri slått meg. Det er svært sjeldent at jeg forelsker meg i mine guttevenner, og jeg tror ikke at mine jentevenner som er lesbiske går rundt å er forelsket i meg automatisk fordi jeg er jente. 

 

I dag skal all form for kjærlighet feires, og jeg tror vi trenger det! 

Solen skinner for kjærligheten idag, så jeg håper alle som skal feire danser, ler og nyter friheten vi er så heldige av å ha.

Be proud, be you.

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs



 

// Marty

Sommerens dårligste artikkel.

Hør her Elle. Flat mage uten å trene har ingen verdens ting å gjøre med å ha et glimt i øyet. Det eneste artikler om flate mager uten trening gjør, er å signalisere en idealkropp - Og det gjør meg forbanna.

På søndag publiserte motemagasinet Elle artikkelen om hvordan du kunne få ballongmagen flat på et blunk. Triksene innebar å drikke mye kaffe, gå masse på do og slutte å tygge tyggis. I dag morges gjestet jeg Nyhetskanalen på TV 2 for å snakke om saken, og Elle sitt svar til artikkelen var at den var ment humoristisk, og med en glimt i øyet. 

Men hvor humoren ligger i det å publisere artikler, fra personer uten kompetanse, om hvordan man skal få flat mage, uten å trene ligger kan jeg faktisk ikke skjønne. Elle har i mange år vært ett av mine favorittmagasiner, men det skuffer meg at de ikke har kommet lengre i kampen om god selvtillit og selvfølelse, for ikke å snakke om at de ikke heier på damer, slik de burde. For når man er en så stor inspirasjonskilde er man nødt til å tenke se gjennom to ganger.

Det er ikke noe annet enn misvisende og oppfordre til andre tiltak enn fysisk aktivitet. I Norge har vi så mange gode og ledene profiler innen for trening, helse og kosthold, og disse beviser gang på gang hva som må til - Og halvgode artikler med ubrukelige tips er ikke en del av prosessen. 

Det jeg oppfatter som mest problematisk med artikkelen er derimot at idealet er å få flat mage, og at dere idealiserer en type kropp. Jeg skulle så gjerne ønske at dere gikk ut å forklarte dere og sa at dere bommet, fremfor å støtte opp under det og skylde på humor. For dette har ingenting med overvekt eller sunn helse å gjøre, og jeg savner innspill til morsomme aktiviteter, gode måltider og tips og triks til hva man kan fylle dagene sine med - Fremfor hvordan man skal bli kvitt magen sin. 

Hva med at dere fokuserer på å elske kroppen sin, uansett hvordan man ser ut? Hva med å bidra med at man skal ha et godt selvbilde? Hva med å gå bidra til feminismen sin utvikling? Hva med å bidra til sunne tiltak for å oppnå best mulig både psykisk og fysisk helse?

Elle, innrøm at dere bomma og ikke legg skylden på noen andre, eller skyld på humor. Jeg tror dere har vunnet sommerens dårligste artikkel - Gratulerer. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 


Slutt å fortell målgruppen deres med kvinner som er mellom 18-39 om hvordan de kan oppnå det dere ser på som et ideal. La meg være fornøyd med den bikinikroppen jeg har - Ballongmage eller ei.

 

 

// Marty

Jeg må be om hjelp.

For en liten stund siden ble bestemor diagnotisert med lungekreft. Kule, morsomme og rettferdige bestemor. Når jeg hører ordet kreft vet jeg ikke hva jeg burde eller skal tenke, men jeg frykter automatisk døden. Bestemor er bare 69 år gammel, og bestemor skal ikke dø. 

Allmenntilstanden hennes er dårlig, og uken etter at hun fikk diagnosen falt hun og brakk armen, og per dags dato kan hun ikke gå, men, hun er helt klar i hodet.

Forrige uke ble bestemor lagt inn på sykehuset, fordi hun var for syk, og det var da hun fikk beskjed om at hun var for syk til å få videre behandling. Når jeg snakket med bestemor på telefonen her om dagen lo hun og var blid, til tross for at hun hørtes sykere ut, var hun den samme gamle i telefonen. I går ble bestemor sendt hjem fra sykehuset på grunnlag av at sykehuset ikke kunne fortsette med behandling før hun er friskere. Hun kunne blitt på sykehuset, men da måtte kommunen betale, noe kommunen ikke var interessert i. Sykehuset oppfordret til at bestemor måtte på sykehjem, men sykehjemmet hadde ikke plass til bestemor. Så bestemor ble sendt hjem fra sykehuset, svært alvorlig syk, uten å kunne gå, med én fungerende arm og med bestefar som ikke vet hva han skal gjøre. 

 

For sykehjemmet hadde ikke plass til min kreftsyke bestemor. 

 

I går kveld 19.30 kom det en pleier fra hjemmesykepleien for å legge bestemor, men bestemor ville ikke legge seg. Hjemmesykepleien lovet å komme igjen litt senere på kvelden, og sto på døra 00.30. Da hadde allerede pappa og onkel hjulpet bestefar med å få bestemor i seng. 

Bestemor kan ikke gå på do selv. Bestefar er ikke sterk nok til å få bestemor på do, og det er heller ikke pleieren fra hjemmesykepleien. Bestemor vil ikke tisse på en stol i spisestua. Bestemor vil ikke legge seg 19.30. 

Bestemor fortjener verdighet. Bestefar fortjener rettferdig hjelp til å hjelpe bestemor. Bestemor fortjener å få gå på do ordentlig. Bestemor fortjener å få leve på sine premisser. Selv om hun er alvorlig syk. 

Før i tiden kom man på et gamlehjem når man var gammel. På gamlehjemmet fikk man ordentlig mat. På gamlehjemmet tok de vare på helsen din. De tok vare på deg, og børstet håret ditt, stelte deg og klipte tåneglene. De ansatte leverte ikke ut sovepiller og valium, de leverte smil og omtanke. Man fikk drikke kaffe med andre, og ensomheten var ikke så stor. 

Bestemor er alvorlig syk, men sykehjemmet, som det nå heter, hadde ikke i går plass til henne. 

Forrige uke fikk vi tilbake skattepengene våre, og jeg savner menneskeverd, forståelse og en lykkelig avslutning på alderdommen - For ikke å snakke om livet. Jeg nekter at min bestemor skal sendes hjem for å dø, fordi det ikke er plass til henne. 

Legene sier at bestemor er avhengig av fysioterapi, men fysioterapeutene skal nå ha en velfortjent ferie. Problemet er bare at bestemor ikke kan vente på at de skal ha ferie, for bestemor trenger hjelp nå. 

Jeg vil at bestemor skal oppleve mine barn. Jeg vil at bestemor skal være tilstede i mitt bryllup. Jeg vil at bestemor skal leve, og jeg vil at hun skal få en verdig avslutning, uansett når det blir. Bestefar skal ikke vie bort sitt liv til å være sykepleier, og det er smertefullt for han å føle seg så hjelpesløs. 

Jeg forstår at det er mange syke og at det er mange som trenger hjelp. Jeg skjønner at de fleste gjør sitt aller beste, og at alle til syvende og sist har nok med sitt. Jeg håper bare ikke at noen holder igjen på ressursene på bekostning av bestemor sitt liv. 

For bestemor får ikke lov av meg til å dø enda, og jeg ber om at vi får hjelp.

Del gjerne. 



 

 

Når homoer er i veien

PRIDE

I disse dager er det Oslo Pride, og jeg kjenner på en sikkelig stolthetsfølelse. Jeg kjenner på en stolthetsfølelse fordi vi har kommet dit vi har. Jeg kjenner på en stolthetsfølelse fordi det i år igjen vil gå mennesker i Pride Paraden som ikke er homofile, men som vil gå for vennene sine som ikke tør, for søsknene sine som ikke tør og for de menneskene som ikke har mulighet til å delta fordi homofili fortsatt er ulovlig der de kommer fra. Jeg er stolt fordi vi leder an. 

Jeg ser i kommentarfeltene at det alltid dukker opp en eller flere som syntes at det er for mye homofokus, at det dukker opp mennesker som hater og mennesker som informerer om hvorfor homofile ikke fortjener like rettigheter som oss heterofile. 

Og når disse menneskene spør hvorfor vi trenger homofokus, så mener jeg de helt på egenhånd viser hvorfor. 

Som for eksempel Per: 

Ut i fra profilen til Per er han 37 år gammel og har to små barn. Og Per gir meg enda en grunn til å ville feire Pride! For jeg vil feire for barna til Per, for at de skal ha muligheter til å elske hvem de vil, for at de skal lære at homo er greit og for at de skal se mangfoldet av oss mennesker.

Men også på grunn av holdninger som Øyvind har. 

Fordi ingen kan læres opp til å være homo, på samme måte som ingen har lært opp meg til å bli hetero. Fordi holdninger som dette er giftige, og vi trenger større forståelse. Øyvind gir meg en grunn til å feire Pride, for å vise at homofili ikke er et valg, for å vise at homofili ikke er en påvirkning og for å vise at homofili er helt greit! 

For ikke å snakke om holdninger som Kasper sine: 



Kasper ser ut til å være 14 år. Og han gir oss ENDA en grunn til å snakke om homofili. For selvfølgelig har homofilie sex, og syntes at det er digg. Kasper gir meg en grunn til å ville feire Pride, ikke bare denne uken - Men på skolen, i seksualundervisningen og i media. 

Disse holdningene og all denne uvitenheten gir oss grunner til å kjempe for like rettigheter, kjempe for rettferdighet og for at homofili er greit. 

Happy pride, og lenge leve kjærligheten.

Alt er LOVE. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty 

 

"Hvordan du kan få flat mage uten å trene"

"Plutselig panikk over at bikinisesongen er her og magen din står rett ut som en ballong? Prøv disse 11 tipsene som alle er med på å gi deg en flatere mage". Slik innleder mitt favorittmagasin Elle artikkelen om "hvordan du kan få flatere mage uten å trene" som de publiserte søndag kveld, og jeg kjenner at jeg blir fortvila og forbanna på en gang. For det er fullt mulig at overskriften selger, men er det viktigere enn hvilke signaler man sender?

Jeg er lei av at kvinnemagasinene legger retningslinjer på hva som er rett eller galt, og tips til hvordan man kan få flatere mage, smalere lår og midje. Jeg ønsker heller tips til hvilke steder jeg burde besøke i sommer, gode treningsøvelser å gjøre på ferie og hvor jeg finner passende bikinier. Jeg ønsker meg så gjerne at man kan se bort fra rammene og forventingene til hvordan man burde se ut. 

For det går fint å ha en strandkropp med skjeve pupper, kjerringhåndtak, gnissende lår, spinkle legger, brede skuldre, smale hofter og brede hofter - For ikke å snakke om ballongmage. 

Det er overhode ikke noe galt i å ha flat mage eller å for så vidt å følge disse rådene. Men jeg har personlig prøvd alt, og jo, jeg føler meg kanskje lettere - MEN. Magen min ble aldri flatere, og jeg ble aldri lykkeligere. Det er ikke obligatorisk å ha flat mage for å gå på stranden. Jeg klarer nemlig fint å gå på stranden slik jeg ser ut, jeg klarer å spille volleyball, lage sandslott og bade i bølgene - Og er ikke det egentlig det viktigste? Jeg antar at det er viktigere å ha et sunt forhold til kropp, trening og bevegelse, fremfor å putte i seg produkter på grunn av en artikkel eller kaste tyggisen fordi den kan gjøre at man ikke kommer inn i favorittbuksene. 

Her bommet dere rett og slett totalt ELLE. Jeg kjøper bladet deres for å bli inspirert, ikke for å få instrukser om hvordan jeg kan forandre kroppen min. Jeg håper dere får det til bedre neste gang, og at dere kan gå frem som et ledende forbilde og løfte opp oss kvinner i stedet for. Det trengs, og det er på tide. 

Jeg tenkte å dele mine 3 råd for hvordan du blir klar for sommeren i stedet for:

1. Smil, fortell deg selv at du er digg og dra på stranda.

2. Dans til musikken i gatene, spis deg mett og dra på sykkelturer til spennende steder.

3. Kle deg komfortabel, vær stolt av deg selv og ikke la noen begrense deg. 

Jeg er sykt klar for både stranda og sommeren, uten råd om usaltede nøtter. Jeg har bikinien klar, og strandkroppen min er klar, sånn som den er. 

God sommer! 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 



 

// Marty

Kjære Norwegian.

Kjære Norwegian. I fjor ødela dere ferien min, hvor mange ferier skal dere ødelegge i år?

På denne tiden i fjor hadde jeg pakket kofferten og var på vei til flyplassen da meldingen om at flyet var kansellert kom. Norwegian sa beklager, svarte ikke på telefonen og kom ikke opp med noen andre alternativer. Eller jo, en uke senere kunne de muligens tilby noen plass på et fly. Men det hjelper svært lite hvis ferien i utgangspunktet er på en uke. Og hvorfor skjer dette med dere, år etter år?

Det hjelper nemlig ikke å si unnskyld.

Jeg ser at dere har gjort det samme i dag, og jeg føler ekstremt med de som sitter på flyplassen og har spart i tre år for å ha råd til å dra på tur. Jeg føler med de barna som har pakket med seg favorittbadetøyet sitt, lekene sine og ikke kan vente til å få seg nye venner på ferie. Jeg føler med mammaene og pappaene som har spart og lagt alt tilrette så man skal få dratt på ferie sammen. For det er ikke greit å tulle med ferien til folk. 

Vi var heldige i fjor. Vi hadde muligheten til å kaste oss rundt og komme oss til Gøteborg, lande tre forskjellige steder og bruke penger vi egentlig ikke hadde. Norwegian lovet oss å få disse tilbake, noe vi ikke har gjort. 

Jeg er så heldig å ha jobb, og på min jobb kan vi ikke bare stenge fordi noe er syke, eller fordi vi er litt for få på jobb. Vi ordner det, vi løser det. Og vi gjør det fordi det forventes. For det er verken en terrortrussel, et vulkanutbrudd eller noen annen akseptert unnskyldning som ødela - og i mitt hode er det da noen som enten ikke klarte å gjøre jobben sin eller noen som ikke hadde kontroll.
For nok folk finnes, det må det gjøre - og det skal det vel gjøre? 

I fjor leste jeg et innlegg skrevet av en ansatt, kanskje i Norwegian, kanskje i ett annet flyselskap. Skrevet av mennesket på bakken. Der dette menneske ber om forståelse og litt omtanke. Og jeg er enig. Jeg kan nemlig forstå at det kan være tøft og være personen på kontoret som får telefonen fra oss, eller fra en av de andre mange som skulle på et av de kansellerte flyene. Det er nemlig tøft å ikke klare å leve opp til forventingene som dere gir. Jeg forstår det er tøft å få all skylden - men hvem skal jeg egentlig kunne skylde på siden dette skjedde? Hvem skal vi skylde på når slikt skjer? Det hjelper nemlig ikke å si unnskyld. For skaden har skjedd, og den skal vel og burde vel rettes opp? 

Det har seg nemlig slik at hvis en bukse ikke passer en av mine kunder, hjelper jeg de med å finne en annen som passer - jeg sender de ikke bare på dør, uten en passende bukse. 

Jeg forstår også at en pilot ikke kan sammenliknes med en bukse, men allikevel føler jeg at jobben som burde gjøres ikke er gjort. 
Jeg er rett og slett sikkelig skuffet. 

Dette her er et bilde av meg og lillesøster i fjor, og ja, jeg var sikkelig knust. Jeg spør igjen: Hvor mange ferier skal dere ødelegge?

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 



 

 

// Marty

Tusen takk.

Kjære Skam. Kjære Julie Andem, kjære Eva, kjære Noora, kjære Isak og kjære Sana.
Takk for at dere har tatt med meg, og så mange andre på en til tider litt for gjenkjennelig reise. En reise bestående av hat, frykt, redsel, sinne, frustrasjon, tårer, latter, glede, kjærlighet og samhold. Takk for at dere har satt ord på mine følelser, mine tanker og min frykt. Takk for at dere har besvart spørsmål jeg har lurt på og støttet under ting jeg har ment. Dere har tatt opp så enormt mange viktige temaer, og brutt mange barrierer. Dere har satt Norge på kartet, og dere har satt Norge på kartet gjennom ungdommen - Norges fremtid. Dere har banet vei for mange unge homofile, mange muslimer, mange voldtektsofre, mange usikre, mange forvirra og mange fortvila ungdom. Dere har satt foreldre generasjonen inn i en tid de ellers aldri ville kunne forstå. 

Skam har til tider gjort meg fortvila og det har til tider satt i gang mange store spørsmål, for ikke snakke om mange tanker. Skam har gjort meg glad, og gitt meg håp. Skam har vist at det er andre enn meg som driter meg ut, at det er andre som føler seg utenfor og at det er andre som føler seg forvirret inn i et samfunn man bare er nødt til å forstå. 

Skam har gjort det lettere å ta tak i alt jeg selv har sett på som en skam. 

Skam har rett og slett gjort det litt enklere å føle på skam, og har gjort så jeg ikke føler meg så alene.

Tusen takk! 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs


Kveldens episode ble tårevåt, som flere andre episoder. Faen så deilig at noen endelig klarte å slå spikeren på hodet. 

// Marty

Hvordan få bikinikropp?

Hvis jeg søker på "hvordan få" på nettet, er en av de første tingene som kommer opp "hvordan få bikinikropp". 
Jeg har selv googlet det haugevis av ganger, og det føles like håpløst hver eneste gang. 

Jeg elsker sommeren. Jeg elsker følelsen av å gå barbeint i gresset, bade og kjenne at solen varmer. Jeg elsker å spise is, løpe turer og kjenne at skuldrene senker seg. Sommeren gjør meg rett og slett godt!

Jeg ser at det er mange som lurer på hvordan de skal få bikinikropp, og mitt beste tips er rett og slett å ta på seg en bikini. Det er faktisk ikke verre enn som så! 

En bikinikropp er nemlig fylt av glede og energi. Det er en kropp som har små sår under føttene, fordi stenene i vannet er skarpe. Det er en kropp med bustete hår på grunn av saltvannet, svette og solkrem. Det er en kropp med solbrente skuldre og fregnete nese. Det er en kropp med støle armer etter lek på stranda. Det er en kropp med skitne føtter etter turer i gresset.
En bikinikropp er en kropp med bikini, som gjør det beste ut av sommeren! 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 


// Marty
 

Jeg er lei av å tørke spy

Vennene mine begynte å teste alkohol allerede i 8.klasse, det var ikke de store mengdene, men folk fikk smaken på det allerede så tidlig. Da fikk folk eldre søsken til å kjøpe for seg, og hvis ikke de kunne kjøpe gikk de i barskapet til foreldrene sine. Jeg følte at så fort folk fikk smaken på alkohol, var det ikke lenger rom for filmkvelder og kos i helgene. Plutselig var det alkohol som var viktig, og drakk du ikke - Var du egentlig ikke en av de kule. Og jeg lurer på om man aldri kommer til en punkt igjen der det er innafor med filmkvelder og kos, nå som de fleste drikker hver helg - Og prioriterer det. 

Jeg merket fort at jeg ikke klarte å holde følge, og at jeg ikke ville holde følge. For min del var det alltid trening dagen derpå, og jeg følte ikke at jeg hadde tid til å være fyllesyk. Idretten ble derfor en arena der jeg kunne fortsette å leke, være barn og være meg selv, for på mine andre sosiale arenaer tok leken slutt og plutselig var det forventet at man skulle drikke i 15 års bursdagen til hverandre. En gang, var det en venninne som ikke kom i bursdagen min fordi hun syntes det var dumt at det ikke ble servert alkohol, og da fylte jeg 16 år. 

For hva sier man egentlig når resten av vennene skal ut å feste? Når de skal sitte på en strand for å drikke? Når de skal smugle med seg alkohol på klasseturen? For intensjonen er jo å bli full, og jeg ble aldri en del av de kule historiene fordi jeg trakk meg unna. Du vet, de fyllehistoriene som blir bedre og bedre hver gang man forteller de. 

Jeg er ikke motstander av alkohol, men drikker svært sjeldent selv. Jeg er ikke avholds, men har heller ikke et behov for å drikke alkohol. Fortsatt opplever jeg å ikke bli inkludert hvis det er alkohol inne i bildet, og jeg blir automatisk en outsider - For jeg trenger jo ikke å være med på jentetur til Kos, jeg som ikke drikker.

Det er et enormt drikkepress, og det starter tidlig. Det starter mye før det burde, og det tar knekken på filmkvelder, late fredagskvelder og den siste tiden av barndommen. Jeg tror det handler om at det er en forventing til det å drikke, men jeg klarer ikke å leve opp til de forventingene. Jeg vil heller ikke ta del i et samfunn der det forventes at du må drikke alkohol for å være med. 

Hvis jeg først blir med på fest blir jeg ofte den som tørker spy, tørker tårer og rydder opp etter de andre - Fordi jeg er edru. Kanskje det letteste er å gi etter for presset, så jeg slipper å henge på utsiden og ikke få være med?

Første gang jeg tørka spy var jeg 15 år gammel, og jeg er lei. Jeg syntes det er synd at alkoholen er løsningen for mange, spesielt i en så ung alder. For det har ikke blitt noe bedre, og 8.klassinger skal ikke gråte, fulle og fortvilet - Fordi livet er tøft. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 





 

// Marty

Når læreren min drakk.

Hvert øyeblikk slår klokken helg, og det åpnes vinkartonger, ølbokser og temperaturene øker betraktelig. Det er sommer, og vi skal unne oss det lille ekstra. Akkurat som vi gjør i julen, i påsken, på 17.mai, og nesten hver lørdag. Vi skal nyte solen fordi vi fortjener det, vi skal slå ut håret fordi vi fortjener det og vi skal spise reker fordi vi fortjener det. Gjerne med et glass til. 

Hver ferie og høytid finnes det mange unnskyldninger for å drikke, men haugevis av flere ganger enn det finnes unnskyldinger finnes det barn - Og jeg mener at alkohol og barn overhode ikke hører sammen. For et glass, kan være et glass for mye. Og hvor går egentlig grensa for ditt barn? 

Jeg husker så godt at jeg var i et selskap når jeg var yngre. Jeg husker så godt når det sluttet å være hyggelig, og når volumet økte. Når vi barna måtte gå et annet sted, opp på rommet å leke, bort på fotballbanen eller legge oss. Det verste av alt var å legge seg. Jeg husker det så godt fordi jeg alltid gledet meg, og aldri turte å spørre hvorfor det aldri ble som forventet. Det endte nemlig alltid med at noen kranglet, at noen kastet opp og at noen var ekle. Og de noen var voksne, fotballtrenere, lærere, politimenn og mammaer.

For det er så fort gjort å bli ekkel, skummel og ubehagelig når man har drukket, hvert fall fra et barn sitt perspektiv. På et tidspunkt følte jeg at selskapene kun dreide seg om å bli fullest mulig, og det ble verre og verre for hvert eneste år. Det ble til slutt så ille at mamma og pappa sluttet å dra. 

 

"For det er så fort gjort å bli ekkel, skummel og ubehagelig"

 

Når vi voksne drikker tvinger vi barn inn i en rolle de ikke er klare for, og på noen som helst måte burde være klare for. Når vi voksne drikker påtar de seg automatisk roller vi ikke forstår. De har da et ønske om å beskytte, være klovner, være tøffe, være brannmenn og barnevakter, de bekymrer seg for hvordan de skal klare å holde humøret til alle i familien oppe og om pappa skal orke å stå opp for å være med på fotballcup. Fordi pappa har drukket "et" glass. 

Jeg føler at det å drikke alkohol er helt normalt og helt akseptert. Jeg føler at flere og flere selskaper blir arrangert for å kunne drikke. For å bli fullest mulig. Nå er jeg gammel nok til å drikke selv, men jeg har ikke noe behov for det. Nå er det jeg som tørker spy på fest, kjører de som har drukket og møter fulle fedre som sjekker meg opp på byen. Og jeg er fast bestemt på at den dagen jeg får barn, skal de slippe å føle at voksne mennesker som er viktige for de drikker. At læreren deres er full, at politimannen i gata sovner, at mammaene til vennene hyler og er vulgære og at de selv er utrygge. 

Vi har en tid i møte der det er lett å unne seg det lille ekstra, og føle at man fortjener det. Men husk at det sitter småsøsken, barnebarn og barn som plutselig trenger deg kjørbar og tilgjengelig. Eller at de plutselig trenger en klem som ikke lukter alkohol. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 


 

// Marty

 

Kapital, helt seriøst?

Jeg er 19 år, og burde antakeligvis bry meg mer om sminketips, de nye trendene og hvilke juicer som er best. Dette er hvert fall det de bladene som skal gjelde for min alder skriver om. Den siste tiden har jeg derimot fått øynene opp for business-magasinet Kapital. Jeg er muligens langt under målgruppen, men syntes det er spennende å engasjere meg og gå litt utenfor den rosa boblen jeg i utgangspunktet føler at jeg ikke passer helt inn i. 

I går hadde Kapital kåring av Norges mektigste kvinner, og jeg fulgte kåringen beundringsverdig over nett. For en liten stund siden postet de en film på Facebook der de reklamerte for dette, der hovedfokuset i filmen var vesker, høye heler og andre svært feminine ting. Allerede da stusset jeg, for det var ingen resultater, mektige stemmer og noen forklaring på hva en mektig kvinne er - For jeg håper ikke en mektig kvinne må bruke høye heler for å være mektig. Eller hold-in strømpebukse som ble delt ut i goodiebaggene i går kveld, i følge Sandra Bruflot, 1. nestleder i Unge Høyre.

For det er flott at man har fokus på kvinner og at man snakker om problematiseringen rundt kjønnsroller, likestiling, forskjellsbehandling og forventinger. Men mitt inntrykk er at enda et magasin fokuserer på det feminine og selv er med på å underbygge kjønnsrollene, noe de også gjorde med tittelen "Gullvagina" på et av magasinene for en tid tilbake. 

For hvis dette var en kåring av Norges mektigste menn (som vel ikke er en kåring som eksisterer???), hadde man da delt ut goodiebagger bestående av magasinet VI MENN, en barberhøvel, en sykkelpumpe og litt viagra? Kun for å signalisere at de er menn, menn og atter menn? 

Den anerkjennelsen disse kvinnene fortjener er et diplom for den viktige jobben de gjør, for å være forbilder og for å lede ann for oss andre. For tips til hjemmet, antrekktips og hårkremer kan de ta meg seg alle andre steder. Kjønnsrollene forfølger oss hvor enn vi går, og jeg sier ikke at man ikke skal skille på menn og kvinner - Men jeg vil tørre å påstå at dette bremser likestillingen vi iherdig ønsker. For ikke å snakke om forventingene. 

Jeg må innrømme at jeg håpte at Kapital sin film om kåringen var en dårlig parodi, men så feil kan jeg ta. Jeg syntes det er synd at man ikke kan ha et magasin som ikke er så fordummende og underbyggende. 

For vi kvinner behøver andre ting en tips, triks og kremer, for det er faktisk ingen av disse tingene som gjør oss mektige. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 



 

// Marty

Jeg er sliten.

Jeg vet ikke hvordan man skriver om hvordan man har det. Jeg får derimot ofte spørsmål om hvordan det går. Du vet, av bekjente på butikken og i samtaler på Facebook. Jeg svarer alltid det samme, at det går fint, at det mye som skjer - Og at det er deilig at været er bedre. 

I januar svimte jeg av, igjen. Det har skjedd flere ganger, og det skjer når kroppen sier ifra at det er litt for mye. Og jeg har ikke sagt det til noen. Jeg vet ikke om det er fordi jeg syntes det er flaut, eller fordi jeg er redd for at noen skal syntes at det er tåpelig. Antakeligvis er det en god blanding. Det høres nemlig så lett ut å bare slappe av litt, og bare ta det litt med ro. Jeg vil ikke det, det er faktisk det siste jeg vil. Hvis jeg på noen som helst måte skulle roe ned, gi slipp på noe og puste ut - Ville det føltes som en svakhet, og jeg er faen ikke svak.

Det snakkes mye om åpenhet, og jeg er en av de som oppriktig mener at det er viktig å prate. Men, jeg gjør det ikke selv. Hver eneste gang jeg tenker at jeg skal prate, så stopper det seg fordi jeg ikke vil. Tankene om at alle andre har nok, om at jeg ikke skal plage noen og at det ikke er så nøye med meg kommer i fokus. Sammen med denne åpenheten opplever jeg at noen vil skyve den litt tilbake, fordi de syntes det blir litt mye og at psykiske lidelser blir normalisert. At det blir in. Jeg er til en stor grad enig, og jeg tror det blir lettere med selvdiagnostisering. Men jeg syntes ikke vi skal skyve det tilbake, jeg tror heller vi trenger et større mangfold av åpenhet. Vi trenger nemlig åpenhet om mer enn psykiske lidelser. 

Jeg trenger åpenhet om dårlige dager. Jeg trenger åpenhet om hvordan det er å være helt vanlig, og føle at man ikke strekker til og at man aldri er bra nok. 

Det å aldri føle seg bra nok er vondt, og jeg føler meg ikke bra nok fordi jeg tror at jeg er den eneste i verden som har det sånn som meg. For jeg finner ingen å sammenlikne meg med, noe å kjenne meg igjen i. 

For klumpen i brystet vokser, og akkurat nå er den vond. Jeg kan ikke sammenlikne med meg kjendiser som snakker om at de hadde det sånn for 15 år siden, når jeg har det sånn akkurat nå. For akkurat nå er det litt mye, litt fylt opp og jeg vet at det er menneskelig. Jeg er så sliten av å ikke føle meg god nok, bra nok og flink nok. For jeg er tilsynelatende frisk og flink, men drukner i forventingene om vellykkethet. 

Dette er ikke ment som klaging, for livet er fint. Jeg er frisk, sunn og ting er på stell. Tilfellet kommer aldri til å bli at jeg ikke er frisk, sunn og at ting er på stell, for det er jeg for flink til. Og kanskje det er akkurat det som er problemet?

Jeg sammenlikner meg med bilder av mennesker som er lykkelige på båtturer, av mennesker som spiser middag med gode venner og mennesker som i mine øyne er fullkomne. Jeg forsøker iherdig å være sånn selv, og jeg tror av og til det er viktig. For det er ikke feil å ha det bra. Jeg skulle bare ønske at det kanskje var mer vanlig å være menneskelig, å ha dårlige dager og ubarberte legger.

For jeg klarer søren ikke å holde følge med alt. 


Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 



 

// Marty

Usikker

Tankene svirrer rundt i hodet mitt om dagen. Jeg syntes det er vanskelig å henge med på min egen hverdag og føler av og til at jeg står og ser på meg selv fra sidelinjen. Jeg føler på forventinger, krav og plikter, men mest av alt et driv om at jeg har lyst til noe. Jeg vet ærlig talt ikke hva. Jeg er 19 år gammel, og av og til føles det som om jeg er mange år eldre. Jeg prøver, prøver, prøver og feiler. Jeg lærer vanvittig mye, og jeg kjenner på et driv om dagen som jeg aldri tror at jeg har følt på før. 

Samtidig så er jeg sliten, glad, trist, sint, begeistret og surrete på samme tid. Jeg syntes det er vanskelig å ønske noe, og jeg skal ærlig innrømme at jeg iherdig forsøker å finne min egen plass og hvem jeg ønsker å være. Jeg jobber mye, og jeg vet at jeg til tider setter meg for høye krav - Og at jeg fort går i kjelleren hvis jeg ikke når de. 

Jeg føler så sjukt på det å være ung, og ikke ha peiling på hva jeg vil, hvor jeg skal og hvem jeg er. Jeg føler så sjukt på det at det er så mye jeg har på hjertet som jeg ikke tør å si høyt, men som samtidig brenner inne i meg. 

Jeg gjør mye rart, jeg sier mye rart og jeg tenker mye rart. Jeg liker å tenke at det er en del av det å være ung, jeg forsvarer det kanskje ovenfor meg selv. Mest fordi jeg er livredd for at det jeg gjør ikke er bra nok, og at folk skal syntes at det er teit. 

Jeg er livredd for å være teit. Ensom. Dum. 

Innerst inne, bak ordene, meningene og tankene så er jeg nemlig bare meg. Og jeg er redd, og jeg er liten, bitteliten faktisk. 

Hvis noen ler av det jeg gjør eller mener noe om hva jeg gjør, forsøker jeg å sette meg inn i deres situasjon og se saken fra deres øyne. Som regel så klarer jeg å forstå at det kanskje ikke er jeg som er problemet, men litt for ofte så er jeg enig med de - Enig i at jeg er dum, teit eller rar. Hvor komisk er ikke det?

Den siste tiden har jeg lukket meg veldig inne, og jeg har ikke turt å være like ærlig om meg selv som jeg egentlig vil. Mest av alt fordi jeg er redd for at mine tanker og følelser ikke er bra nok. At noen gidder å lese. 

Jeg skal åpne opp, i hvert fall litt. Jeg skal prøve. For jeg ønsker det så sykt. 

Det er mulig du ikke skjønte noe, men det gjør egentlig ikke jeg heller.

 

// Marty

Fra en trenerpappa

Gjesteinnlegg fra pappa

Jeg har så lenge jeg kan huske engasjert meg i idretten, det falt seg helt naturlig at barna mine skulle begynne med idrett så fort de var gamle nok. Det hender fortsatt ofte at jeg forteller de historier fra den gangen jeg var ung. "Du vet den gangen jeg scoret tre mål på hodet?... Med knekt arm?" Historiene blir bare bedre og bedre, og jeg ser tydelig forskjell fra den gangen, til nå. 

Jeg meldte meg som fotballtrener allerede når første barnet mitt var gammel nok til å begynne å spille fotball. I dag er det 15 år siden, og jeg trener fortsatt. For min del har det blitt det jeg har valgt å bruke fritiden min på. Det har vært fantastisk, og jeg har vært borte i mange talenter, mange foreldre, mange historier, mange skjebner og mange armbrudd (selv om ingen av de har scoret tre mål på hodet, med knekt arm...) 

Det diskuteres stadig rundt topping og satsing i idretten, og det stilles spørsmålstegn ved når man burde starte. Jeg skal innrømme at jeg har skiftet mening de siste årene, og jeg tror kanskje det henger sammen med at jeg har blitt mer voksen. Selvfølgelig skulle jo min talentfulle sønn satses på! I dag er han 22 år gammel, og har sluttet for lengst. Han syntes fortsatt fotball er gøy, men han ble ikke Norges nye fotballstjerne selvom jeg innerst inne håpet på det. 

Det skal være gøy å drive med idrett. Den dagen idrett slutter å være gøy, er det faktisk ikke vits å fortsette. Men det er ikke vår oppgave som forelder, trener eller støttespiller og bestemme når det ikke er morsomt å drive med idrett lenger. Det er ikke vår oppgave å bestemme hvem som skal bli best, og hvem som skal få trene mest. Det er vår oppgave å motivere, glede og heie. 

Jeg vet at jeg har bommet på mange talenter i løpet av min karriere som pappatrener, og de jeg trodde skulle bli best, ble aldri det. Men de som syntes det var gøyest, de holder hvert fall fortsatt på. Idretten er en arena for så mye mer enn prestasjoner. Det er en arena for utvikling, samhold og læring. Nå trener jeg et jentelag, og disse jentene lærer om å støtte hverandre, om å ha respekt og om moral. Det er en unik arena til å være sammen og få koble av fra en hverdag som ellers er fylt opp av krav og prestasjoner. Det er min oppgave å fokusere på hva de får til, og ikke hva de ikke får til, for det er det nok av andre som gjør. 

Det er greit å være god og ville satse, men det er ikke greit når det går på bekostning av de andre som kanskje ikke er fullt så gode i en alder av 12 år, eller de som kun spiller fordi det er moro og sosialt. Jeg mener det er viktig å trene sammen, og ikke skille - Uansett nivå. Det er nemlig fullt mulig å løse situasjonen best mulig, for alle. 

Det er ikke nødvendigvis de største talentene som lykkes, de som har best utstyr eller de som har foreldre som pusher mest. De barna som får bevare idrettsgleden, som tar på seg skoa, leker, lærer og opplever - Det er de som fortsetter og utvikler seg som spillere og enkelt individer. 

For hardt arbeid slår talent, om talentet ikke jobber hardt nok. 


 

// Pappa Trond
 

Be de holde kjeft, og tren videre.

Jeg kan umulig være den eneste som har fått med meg at Fitness24Seven har laget et eget treningsrom for jenter. Personlig visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte når jeg så det. For jeg stusser litt på forklaringen og bakgrunnen for at de har gjort det. Hvis den oppriktige grunnen er at jentene føler et ubehag når de trener med gutter og at de føler at de ikke får være i fred - Da mener jeg at man tar tak i HELT feil enda av problemet. Det er skremmende at det i denne saken er snakk om voksene mennesker, for hvis det er et problem at kvinner og menn trener sammen, fordi mennene oppfattes ubehagelig mener jeg at det er feil mennesker som må finne løsninger. Strengt talt sett burde vel disse mennene i såfall burde få forbud mot å trene der. 

Jeg trener selv på treningsstudio, og tanken har aldri falt meg inn at jeg skulle ønske at jeg hadde et eget rom å trene på. Faktisk opplevde jeg tidligere denne uken å finne dette bildet av meg selv på nettet:



 

Jeg ønsker å påpeke at dette bildet er tatt i damegarderoben. Men jeg gikk ikke til ledelsen for å spørre om et eget rom å skifte i. For problemet ligger vel heller i våre holdninger. Jeg mener det er å skru tilbake tiden og sette er grovt spørsmålstegn ved likestillingen når man iverksetter tiltak som dette. Jeg vil tørre å si at de drar det så langt som å sykeliggjøre kvinnene, og jeg lurer på hva vi som damer hadde sagt hvis mannfolka hadde fått et helt eget, hellig rom - Der du skulle slippe å trene med oss. 

Vi har et enormt fokus på kropp og utseende, og vi bekjemper ikke noen av delene ved å kle på oss, lukke dører og finne oss i at vi blir skilt fra hverandre. Jeg forstår at det er gunstig for treningssenterne, og jeg kan forstå argumentene som handler om at man som kvinne føler at man kan slippe seg mer løs, slappe av og at man kan få svetteringer uten å føle seg ubekvem. I bunn og grunn handler jo dette om kropp, selvfølelse og selvtillit, og det er jo også der vi må begynne. Hvis kropp kunne få vært kropp, hvis man kunne trent uten at hensikten handlet om at man skulle bli deilig, hvis mannfolka kunne sluttet å objektivisert og hvis vi damer kunne vært litt rause, og ikke så kritiske til hverandre - Hadde vi sluppet dette. Dette er selvskapt, og jeg nekter å finne meg i det. 

Her er dermed et bilde av rumpa mi, til du som snikfotograferte meg, og til de eventuelle mannfolka som ikke klarer å holde øynene sine for seg selv (dessverre i ført sofatruse). 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 



 

// Marty

 

Derfor sluttet jeg på videregående.

Det snakkes idag om hvor mye tid på skolen som kastes bort på tullball, hvor mange dager skoleruta burde inneholde og hvor feil inntrykk elevene får av inngangen til arbeidslivet. Jeg valgte å slutte på videregående, og dette er en av grunnene. Jeg sluttet fordi det var for mye dødtid, og fordi jeg ville ut i arbeidslivet. 

Det er ingen hemmelighet at det er et enormt press på skolen, og dette presset er tøft. Jeg ser alle argumentene om at arbeidslivet også er tøft, men jeg mener at man ikke kan sammenlikne en 16 åring, og en 40 åring. Det skal være greit å syntes at det er tøft, at det er mye press og mange forventinger når man går på skolen. Jeg syntes det, og for min del kunne det bli så ille at jeg ble syk. 

I arbeidslivet trives jeg derimot mye bedre, til tross for mye mindre ferie og lengre dager. Og det er her jeg mener det skurrer.

Jeg kan, så lenge jeg kan huske, huske månedene etter påskeferien som behagelige på skolen. Det har de siste årene vært tynget av eksamener, muntlige tester og ting som har vært både tungt og krevende. Samtidig så har det vært enormt mye fritid og døtid, og mye av denne døtiden har vært obligatorisk å delta på. 

Det har vært obligatorisk å være tilstede når jeg overhode ikke har trengt det. Jeg har full forståelse for at det i utgangspunktet skal være sosiale, gode sammenkomster, men jeg ser ingen verdi i å se tre filmer i løpet av en skoledag, fordi man må være tilstede. Som oftest har det endt med at man har fått reise hjem mange timer før man skal, eller at man kun har trengt å møte opp. 

Derfor valgte jeg heller i år og ha mange eksamener på egenhånd, og komme meg ut i arbeidslivet. For all den tiden jeg de siste årene har "kastet" bort på skolen, kunne jeg jobbet og gjort mye annet som er mye mer nyttig og viktig. 

Jeg vet at skolen er en viktig sosial arena, og man skal få lov til å være ungdom, prøve og feile. Men jeg oppfatter skoleåret som rotete, og at det overhode ikke er tilrettelagt for elevene sitt beste. 

For det stemmer at man som skoleelev har mye skole, fritidsaktiviteter, ekstrajobber, og hvis man først skal ha all denne døtiden burde vel den kunne brukes til noe konstruktivt? For jeg har aldri funnet det spesielt motiverende og givende å sitte inne, uten å lære noe som helst - Kun fordi skolekalenderen sier at vi må. For hvorfor er det ofte slik at det er lagt opp til mer undervisning etter at eksamen er gjennomført? 

Skolen er viktig, men hverdagen er rotete. Jeg vet at skole er til for vårt eget beste, men det trengs en oppussning. 

Og den trengs nå.

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs



 

 

// Marty

 

 

Er jeg redd?

OKEI. Tidenes surr, velkommen inn: 

Det gikk opp for meg hvilken dato det er idag. Hvor fort timene, dagene og ukene går. Mamma ringte meg tidligere idag og spurte når jeg tenkte vi skulle flytte ut av leiligheten. Herregud. Leiligheten som jeg føler at jeg akkurat har flyttet inn i, men som jeg aldri har rukket å føle meg hjemme i. Det har vært halvveis, halvhjertet og et forsøk på å trives i et kaos av fullbookede dager og svett treningstøy. Vi har knapt en uke igjen i leiligheten før vi begynner å pakke ned, og jeg har et behov for å utsette det, uten å vite hvorfor. For jeg er ikke redd for å flytte, oppleve og få enda flere erfaringer. Jeg er redd for å feile, for at jeg ikke vil ha det bra og jeg er kanskje bittelitt redd for å leve. 

Jeg er en sikkelig kontrollfreak, og tanken på å bo i pappesker og kaos gir meg et snev av panikk. Æsj, er jeg den eneste? Jeg gleder meg sånn til å kanskje falle litt til ro, få en struktur og kanskje en plan. På en måte vet jeg at det ikke vil skje, for jeg har valgt alt annet en trygge, stabile og rolige rammer. Jeg liker livet på farta, og det å flytte burde vel være skummelt? Fjernt? Vanskelig? 

Jeg vet ikke om jeg syntes det. 

Jeg har så tro på at det blir bra. På en måte så har jeg jo ikke noe annet valg, for det skjer selvom jeg ikke er klar. Jeg står jo hundre prosent inne for valget mitt, men det er skummelt å dra fra det jeg ser på som trygghet. 

Kanskje det er på tide å skape min egen trygghet? 

Eller noe.

 

// Marty

Jeg er redd for islam.

I den siste sesongen av Skam er det Sana som har tatt hovedrollen, hun har tatt oss med i en verden bestående av sin egen frustrasjon og religion. Hun har fortalt om hvordan det er å stå mellom forskjellige kulturer og hvor vanskelig det er å føle at man aldri strekker til. Jeg forstår Sana godt, jeg forstår at hun er sint og at hun er fortvilet. Det rare er at jeg faktisk klarer å kjenne meg igjen, ikke i religionen. Men i følelsene hun snakker om. 

I formiddag kom det frem at regjeringen vil forby ansiktsdekkende plagg i skolen, og jeg er helt enig. Jeg er enig fordi det handler om kommunikasjon, fordi det handler om trygghet, fordi det handler om å bli kjent. 

Jeg er åpen for mangfold, jeg er åpen for forskjellige kulturer og jeg er åpen for flertall. For min del handler det ikke om verken kritikk av mennesker eller av religion, men om min egen skeptisk og min egen trygghet. For jeg finner det fremmed og jeg lyver hvis jeg sier noe annet enn at jeg syntes det er skummelt. Jeg skal ikke trekke inn kort som at det er kvinneundertrykkende, for i denne settingen så handler det i utgangspunktet om noe annet. Det handler ikke om de som bruker det, men om vi som ser det og vi som ferdes med det. 

For åpen kommunikasjon burde gjelde for alle, og ikke bare for noen. Bruk av ansiktsdekkende plagg gjør at kommunikasjonen blir mangelfull. Det lager skaper skille, et skille mellom oss, mellom kommunikasjon og mellom trygghet. Og det skille klarer jeg ikke å støtte. 

Så ja, jeg er positiv til at man forbyr ansiktsdekkende plagg. Men ikke nødvendigvis av samme grunner som nettavisene sine kommentarfelt mener. For disse kommentarfeltene er begeistret for nyheten, men ikke nødvendigvis fordi barna deres skal kunne se læreren sin i øynene, men fordi de bærer et generelt hat ovenfor Islam. Om det kun er hat, eller om det også er en dose frykt vet jeg ikke. Men disse holdningene smitter, og respekten ovenfor muslimer i arbeidslivet blir automatisk svekket - fordi "vi burde sende alle muslimer tilbake der de kommer fra, fordi det ikke bor noe godt i dem". 

Jeg er også redd for Islam. Jeg er redd fordi jeg ikke har kunnskap, fordi terroristene bomber i Allah sitt navn og fordi media fremstiller de som syndebukker. Men jeg har venner som spiller fotball, som jobber i klesbutikk, som er på fest, som synger, som danser - Men som også ber til en annen gud enn vi helst ønsker.
Vi trenger at de er litt smidige med oss. At vi kan møte de, se de i øynene og kommunisere slik vi ønsker. De må ha forståelse for at vi føler det som vi gjør. De må informere oss, og de må ikke stenge seg inne. Hvis de setter seg på bakbena skapes det et enda større skille, og det er det skillet som er farlig. 

Skam gjør et tappert forsøk på å gjøre oss litt smidigere og for å få oss til å forstå litt bedre. Jeg tror vi trenger det, jeg trenger det hvert fall. Jeg er ikke nødvendigvis redd for ansiktsdekkende plagg fordi det representerer Islam, men fordi jeg ikke vet hva som er under og fordi jeg overhode ikke klarer å relatere meg til det. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs


 

// Marty

 

 

 

 

 

Til Martine Lunde, Caroline Berg Eriksen og Anna Rasmussen.

Og alle andre som ikke har signert Sunn Fornuft-Plakaten. 

Jeg ønsker å stille noen spørsmål i forbindelse at så mange av Norges nye, gamle, store og små bloggere ikke har signert Sunn Fornuft-plakaten. Målet med denne plakaten er å bevisstgjøre digitale opinionsledere på deres rolle og påvirkningskraft når det kommer til kroppsbilde og idealer, og jeg lurer på om grunnen til at det fortsatt er mange som ikke har signert er at man ikke ønsker å ta ansvar, at man ikke føler at man har ansvar eller ikke er enig det som står skrevet. 

Når man oppretter en profil på sosiale medier har man ikke et valg om man vil være et forbilde eller ikke. Dette er en tittel du får slengt i fanget, og jeg vil tørre å påstå at man er nødt til å håndtere det - Om man vil eller ei. 

Punktene i Sunn Fornuft-plakaten lyder som følger:

1.      Unngå å skrive hvor mye du veier, BMI, kaloriinntak, midjemål, armmål og liknende tall. Husk at du har unge lesere som sammenlikner seg med deg.

2.      Unngå å være for bastant når du skriver om positive eller negative sider ved en enkelt matvare eller en livsstil. Husk at du skriver fra egen erfaring og ikke er fagperson. Det som er bra for deg er ikke nødvendigvis bra for alle andre.   

3.      Bilderedigeringsprogram kan være fint for å justere lys, farger og utsnitt, men unngå å endre kroppsstørrelse eller fasong.

4.      Del gjerne mat og treningsinspirasjon, men vær flink til å understreke hvem det er ment for, at ikke alle løper like fort, veier like mye eller i det hele tatt trenger å endre noe. Husk at du ikke har noe kontroll på hvem som leser det du poster på nett. Selv om du har en kjernegruppe faste lesere som kommenterer har du også lesere som er yngre og eldre, friskere og sykere.

5.      Fokuser heller på treningsgleden fremfor hvor langt du selv løper og hvor mange repetisjoner du tar. Husk at du ikke trenger å skrive om hver eneste gang du selv trener for å dele treningsinspirasjon. Poster du et treningsopplegg, så presiser hvem det er laget for, og hvem det ikke er laget for.

6.      Når du skriver om mat, ta gjerne bilde av matlagingen, bordet eller hele retten, men vær bevisst om du poster bilder som viser størrelsen på din egen porsjon. Vis særlig omtanke om din egen porsjon er liten. Presiser gjerne at du for eksempel forsynte deg flere ganger.

7.      Skriv gjerne om klær, men unngå å skrive hvilken klesstørrelse du bruker. Husk at leserne ikke kjenner deg i virkeligheten, og bare gjetter på om deres kropper faktisk er like. Får du spørsmål om størrelsen du bruker i et plagg, svar heller på om du opplever at plagget er lite, stort eller normalt i størrelsen.

8.      Vær bevisst på den totale mengden bilder du legger ut der kropp er i fokus. Kropp i biniki er naturlig på en strand, men tenk på omfanget i andre settinger. Vis gjerne hva som er bak fasaden i blant og post realistiske bilder av deg selv.

9.      Vær varsom om du deler informasjon om dine egne kosmetiske inngrep. Sett deg inn i hva loven sier om markedsføring av slike inngrep.

10.  Hvis du blir kontaktet av lesere som forteller at de er syke eller har det vanskelig, send dem videre til fagpersoner. Mental Helse har en gratis, døgnåpen hjelpetelefon for mennesker som trenger noen å snakke med. Telefonnummer:  116 123 De som synes det er vanskelig å snakke med noen kan få skriftlig hjelp på Mental Helses nett-tjeneste sidetmedord.no

I mitt hode er dette i utgangspunktet helt enkle retningslinjer man som forbilde og avsender burde og skal kunne følge. Jeg vet ikke grunnen til at disse navnene, med flere ikke står på denne listen over de som velger å støtte. Jeg vet heller ikke om det er fordi man har et behov for å skrive hvor mye man veier, hvor store mengder mat man spiser eller at man har et behov for å fortelle hvor mye man har i hver pupp. Eller at tanken er at man rett og slett vil være fri til å si og mene akkurat det man vil, uten å ha en liste med regler i bakhodet. 

Det å være blogger er ingen beskyttet tittel, og det blir til hva vi gjør det til. I Norge har vi skapt et univers av variasjon og forskjellige bloggere, der vi alle har et mål om å dele, skape og oppnå noe. Men. Vi bloggere er ingenting uten leserne våre, og jeg mener det burde være i vår ytterste interesse og ta hensyn til alle de vi når ut til. 

Det er forskjell på treningsglede og kaloritellere. Det er forskjell på nye leppestifter og nye sprøytestikk. Det er forskjell på ytringsfrihet og unødvendige detaljer. Men viktigst av alt. Det er forskjell på deg og leserne dine, og de ser opp til deg. 

 

Hvis du nå skulle ha lyst til å signere kan du trykke HER.  Hvis du lar være vil jeg gjerne høre forklaringen. 

Edit: Martine Lunde har kontaktet meg og sagt at hun ikke visste om plakaten, og at hun skulle sjekke den ut :-)
 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs


 

// Marty

Derfor er jeg positiv til en film om 22.juli

Akkurat nå bugner det av artikler om at Anders Behring Breivik har byttet navn. I mine øyne klarer han nok en gang å tiltrekke seg oppmerksomhet, og vi får enda  en gang gitt utløp for hatet, frustrasjonen og tankene våre. Tankene om forakten, om hans menneskelige verdi og om tragedien han har utsatt oss for. Til tross for at han nå har byttet navn vil han alltid forbli det samme - For han er mye mer enn navnet sitt, og det er enkelt for oss å begynne å hate et annet navn. Vi er med på hans nasjonalistiske kamp ufrivillig gjennom media. Vi klarer ikke å gi slipp, jeg vet heller ikke om det er mulig. 

22.juli 2011 skjedde det vi ikke trodde kunne skje i Norge, og jeg opplever at vi ikke er ferdige med å bearbeide det nasjonale traume - Noe som er en av grunnene til at jeg er positiv til at vi skal eksponeres for en skildring av dette på et såkalt "kunstnerisk" vis. Men mest av alt er jeg positiv fordi vi må prate om det, og det dummeste vi gjør er å legge lokk på en så stor del av historien vår. For selv om dette kapittelet er mørkt, trist og vondt, viste vi som nasjon at vi var sterkere enn hatet. Det er fullt mulig at serien ikke blir vellykket, men jeg har tro på at det kan bli en ekstremt viktig historisk formidling. Jeg ser på dette som en måte å si noe positivt om landet vårt på.

Det kommer nye generasjoner som er nødt til å bli kjent med 22.juli og forhåpentligvis vil denne filmen være et nyttig verktøy. Forhåpentligvis legger de det frem på en måte som utstråler varme og kjærlighet, som gir de nye generasjonene en stolthetsfølelse - Fordi vi løftet roser i stedet for våpen. 

Det finnes fortsatt mennesker som påstår at enkelte hendelser fra 2.verdenskrig aldri fant sted, og om det er et forsøk på fornektelse vet jeg ikke. Jeg har selv sett spor, tegn og historien fra 2.verdenskrig, og jeg er takknemlig for at jeg fikk møte det med egne øyne. For det er tøft med de mørke sidene av historien vår, men det å fornekte, tie og se bort løser ingenting. Det hjelper ingen, det støtter ingen og det sender ingen signaler om samhold. For historien skrives, og den kan ikke alltid være slik vi ønsker den. For en slik film vil ikke kunne forsvare noe som helst, men den vil portrettere 22.juli på en viktig måte.

Dette handler ikke om å legge enda større fokus på ABB, men å lage et viktig merke. For vi kan ikke ta oss råd til å late som om 22.juli aldri skjedde. Det er ABB som er grunnen til 22.juli, men jeg har tro på at vi kan ta det fra han, og at dette er en av de måtene.

Kjærligheten er større enn hatet, og historien må ikke glemmes.

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs





 

// Marty

Hvorfor kan man ikke ha one night stand som jente?

For noen uker siden satt jeg ved siden av en jentegjeng på bussen. Jentene satt og snakket om venninnen sin, som visstnok hadde ligget med en fremmed fra tinder samme helg. Jentene kunne overhode ikke forstå hvordan hun kunne hore seg rundt, være så billig og at hun kunne tenke så kort. 
Siden jeg var liten har jeg sett haugevis av såkalte "one night stands" i blant annet filmer. Ofte gjennom henrykt, vellykket og romantisk sex. Det har sjeldent vært kleine morgenstunder, walk of shame og klabb og babb.

Er det noe jeg har hørt altfor ofte er det at jenter, damer, kvinner - eller hva man nå liker å kalle oss, ikke kan ha one night stands. Jeg kan nemlig ikke fatte at aksepten for det å faktisk ha et one nights stand skal bestemmes på grunnlag av hvilket kjønn man er. For jeg oppfatter at det er akseptert å være gutt, slenge rundt seg og ligge med så mange du vil. Er du derimot jente, blir du fort stemplet som løs. Ikke bare av gutta, men av jentene også.
For et klapp på skulderen hos gutta, er ofte et "horestempel" hos jentene, og det verste er at det ofte er vi jenter som setter det på hverandre. 

 

"Man er ikke hore fordi man bruker kort skjørt eller utringing. Og man er faktisk heller ikke det, hvis man ligger med mange"

 

For vi kan godt diskutere om det er usexy med en som har ligget med mange, men jeg kan ikke fatte forskjellen på å være jente og gutt når det kommer til temaer som dette.

Jeg vil tørre å påstå at det er et større problem at så mange av oss har de holdningene vi har knyttet til andre - Og at hore er beskrivelsen på en jente som tror hun er noe, som har ligget med noen hun ikke burde eller som kler seg annerledes. Problemet er nemlig ikke hvem man velger å ligge med, men holdningene til de man forteller det til. 

Vi jenter burde hvert fall ta oss sammen, rette opp ryggen og ta til oss stoltheten vi svekker hver eneste gang vi kaller noen for horer eller tillater noen å kalle andre for det. Det eneste vi gjør, er å tråkke på vår egen seksualitet. 

Og at jenter ikke har et like stort behov for aksept, sex og tilfredstillelse er noe som hører vikingtiden til. Og vi har kommet litt for langt til at det ikke skal være greit. Man er ikke hore fordi man bruker kort skjørt eller utringing. Og man er faktisk heller ikke det, hvis man ligger med mange.

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs



Så du Martine la ut bilde på nett eller? I BH og med ei litta nippel. 
HORE.

________________________________________________________________________________________________________________________________

Jeg syntes det er altfor mye vi ikke snakker om, som vi ikke tar hensyn til og som vi graver under en stein. Hver fredag de neste ukene vil jeg ta opp temaer jeg mener vi burde snakke om! Stay tuned. 

 

 

 

Den gangen han voldtok.

TW.

Jeg bemerker at dette ikke er min historie, og at den er gjengitt med ønske fra personen selv. Den er beintøff, brutal og viktig. Personen har et ønske om å dele og jeg setter pris på at personen har valgt min plattform. Jeg ber om at det leses med respekt og forståelse. 

________________________________________________________________________________________________________________________________


 

Det dunker i ørene mine. Alt dunker. Festen er heit. Jeg føler meg heit. Jeg drikker øl, til tross for at jeg ikke liker øl. Jeg later som, jeg er faktisk sinnsykt flink til å late som. Jeg drikker mye øl, mer enn planlagt. Som vanlig. Jeg koser meg, jeg føler at alt slipper taket og jeg føler meg bra. Bra på den måten at jeg gir faen, i et øyeblikk føler jeg meg som Queen B. Kroppen er blandet med øl, frossenpizza og en bortgjemt angst. 

Takk kjære øl, takk for at du overdøver mine egne tanker, min egen luktesans, min egen frustrasjon og festens vibber. Takk for at du lar meg danse, være fri og elsket. Elsket av deg.

Fulle meg elsker å danse. Edru meg hater å danse. 

Jeg merker at han ser på meg. Han er fin, han er markert. Han er deilig. Jeg stiller meg spørsmålet om han pleier å være så deilig. Nei. Igjen takker jeg ølen. 

Jeg lurer på hvorfor han ser på meg. Tjukke, ekle og lille meg. Jeg som napper kjønnshårene mine med en pinsett for at alt skal forsvinne. Jeg som prøver alt av forbanna tips og triks som dukker opp, og føler meg mislykket. Uønsket. Han fanger meg med blikket, og jeg føler oppmerksomhet fra noe annet enn ølen. Det er deilig. Det er behagelig. 

Fulle meg aksepterer meg. Edru meg hater meg. 

Før jeg vet ordet av det drikker jeg fra hans øl. Nei, det er ikke øl. Det var noe helt annet, og jeg liker det bedre. Det er bitrere, surere og strammere.

Og jeg blir enda fullere. 

Han tar på meg, og det er fint. Jeg trekker til meg all oppmerksomheten, og lurer på om det er mitt nye salgskupp fra Bik Bok som gjør det. Han spør om jeg vil bli med på do. 

Fulle meg takker ja. Edru meg takker ikke ja til sånt. 

Uansett så må jeg jo tisse. Problemet er ikke at han vil tisse. Han vil kline. Det er greit, for til tross for at det har blitt hull i strømpebuksa og den ene løsvippen er på vei av tenker jeg at litt klining ikke er noe problem. 

Fulle meg kliner med hull i strømpebuksa og med løsvippene på svei. Edru meg kliner ikke uten å ha pusset tenna. 

Han tar litt mer. Litt hardere. Jeg tenker ikke. Jeg føler ikke. Kroppen min skrur seg av og jeg lukker øynene. Jeg vet ikke om jeg sier noe. Jeg merker at jeg har mensen. Fy faen. Mensen nå. Jeg vil ikke. Stopp. 

Jeg hører han kaller meg ekkel. Ekkel fordi jeg har mensen. Han sier noe mer. Jeg vet ikke om jeg hører, eller ikke vil høre. Jeg mumler, men får ikke frem et ord, tror jeg. 

Fulle meg blir voldtatt. Edru meg blir ikke voldtatt. 

. . .

Jeg lukker opp øynene. Jeg ser ned over lårene mine som er dekket i blod. Hodet mitt dunker. Jeg ser den ødelagte strømpebuksa under vasken. Underlivet mitt svir, det dunker og jeg skjønner at alt kommer derfra. All smerten, all skammen og all dritten. Jeg reiser meg, og til tross for at rommet snurrer kan jeg ikke unngå å se meg selv i speilet. Det er da det kommer. Det er da jeg begynner å hate, det er da jeg tenker at jeg angrer på at jeg ikke var fornøyd før. For nå kan jeg umulig elske. 

Jeg fomler etter telefonen min, og jeg har fått en melding. "Sorry. Ble litt ivrig. Var ikke planlagt at du skulle ha mensen". 

Festen er avsluttet. 

I dag er det tre år siden dette skjedde med meg. Først idag tør jeg å prate om det. I tre år har jeg hatet, grått og gitt opp. For den kvelden tok han fra meg det lille jeg hadde av meg selv. Han tok det og tråkket på det. Du tenker kanskje at jeg la opp til det selv? Jeg har tenkt akkurat det samme i tre år nå. Jeg har tenkt at det var den dumme kjolen fra Bik Bok som lyste at det var greit. At det var min skyld som drakk. Som lot meg forføre. Som svimte av. 

I dag angrer jeg på én ting og det er at jeg ikke anmeldte. Jeg anmeldte ikke fordi jeg trodde det han gjorde var greit. Fordi jeg trodde det var min skyld og at jeg fortjente det. Jeg trodde det var greit at han hadde sex med meg når jeg så vidt kunne stå oppreist. Når jeg var bevisstløs. 

Men det er verken mitt antrekk, mitt alkoholinntak eller mitt utseende som gjorde at jeg ble voldtatt. Det var han. Og kun han. 

For fulle meg ble voldtatt, og det var ikke min skyld. 

- Anonym 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

Edit: 

// Marty

Plettfri

Det er mye jeg ikke kan forstå meg på, og dette er fire av de tingene: 

Jeg kan ikke forstå meg på reklame som handler om hvor glatt og fint underlivet ditt blir med produktene deres, som ofte er i form av voksing eller barbering. Ved bruk av produktene får du jo tight gap, barnehud og du unngår noen som helst nupper eller inngrodde hår. 

Jeg kan helle ikke forstå meg på reklamer som dette. Jeg har aldri klart å bli så digg som de fremstiller det på bildet, men jeg oppnår nesten samme effekt som mascaraen med mine fake vipper...

Mensen og andre slike kvinnegreier er ikke morsomt, du danser ikke lett som en lek og du føler deg ikke komfortabel og fjong. Med mindre det er festet noen greier i bindene som fungerer som en morsom stikkpille, føler jeg meg verken ren eller digg. Jeg kaster heller ikke lett på håret og blunker til fremmede på gata fordi jeg har mensen. 


Er det noen hår på de leggene? Hvis man ser ordentlig nærme?

Nei. De er jo retusjert bort. Hele huden er jo softet og fin, og det forklarer muligens hvorfor jeg aldri oppnår den samme silkemyke huden som personen på bildet. Selv dunet på fingrene er jo borte. Den dagen det kommer en så effektiv hårfjeringssak på markedet må du gi beskjed. Forresten, man pleier å ha noe å fjerne før man fjerner hår. Jeg har aldri forstått hvorfor de alltid barberer hårfrie legger når de viser frem produktene sine... 


 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

// Marty


 

Det er nok.


 

Jeg var flinkere til å åpne meg før. Sakte men sikkert har jeg bygd meg opp en fasade, akkurat den fasaden som jeg forsøker å få andre til å bryte ned. Ikke en slik fasade som omhandler utseende, hverdag og status, men er fasade av hvordan jeg har det. En fasade om at jeg fikser alt, at alt preller av og at jeg ikke tar meg nær. På en måte stemmer det, men det preller ikke av. For alt legges i en boks, og det blir liggende der, dessverre. Til min store fortvilelse blir det av og til litt for fullt. Da rammes jeg egentlig av en skam, en skam for å være menneskelig. For å gråte, være sint og føle. 

Jeg har valgt å eksponere meg. Ikke nødvendigvis å blottlegge meg, til tross for at enkelte tror det. For jeg vet egentlig ikke hva jeg prøver på, men jeg har faktisk tro på det jeg gjør. Jeg er takknemlig for at jeg får brøyte vei, at jeg får mene og at jeg får ta del av noe så stort som samfunnet. Samtidig som det er det jeg liker aller best, er det akkurat det jeg liker dårligst også. Problemet er at det av og til gjør så forbanna vondt. Dager som idag der det føles som om jeg blir slått i fjeset, og at min verdi måles i hva andre mener om meg. For i sammenlikningene til andre, meningene til andre og følelsene jeg sitter igjen med legger jeg hele hjertet mitt. Jeg gjør ofte det. Jeg legger hjertet mitt i alt jeg tror på. I de fleste tilfeller er det akkurat det som gjør at det blir slik det blir, mens det andre ganger gjør at jeg blir sittende igjen og stirre i veggen. Hardt og lenge. 

Jeg aksepterer at folk mener, at folk tror noe annet og vil noe annet enn meg. Jeg aksepterer at folk ikke er enige. På en måte er det akkurat det jeg liker med å si ifra, rope ut og mene på den måten jeg gjør. Jeg liker når det blir debatt, når folk engasjerer seg og vi sammen finner løsninger. Det som er vondt er når debatten glir over på meg, hvem jeg er, hva jeg liker og hvordan jeg ser ut. Det er da det ikke er greit, det er da sakene legges i boksen. Den fordømte boksen. 

Når man satser og jobber mot et mål så mister man mange, ikke nødvendigvis fordi man ikke liker hverandre, men fordi man skiller lag. Fordi man kanskje ikke er så like som man trodde. Jeg har blitt ekspert på å akseptere at vi mennesker er forskjellige og at man ikke kan bli likt av alle. Jeg har også blitt ekspert på å ikke tråkke på andre, og det kommer muligens av at jeg vet hvor vondt det gjør selv. Det gjør spesielt vondt når mennesker man bryr seg om, mennesker man er glad i og tenker på er med på å tråkke på deg. Jeg vet ikke om det kommer av sjalusi, uenighet eller at man ikke unner andre å få det til. Men når noen slår disse slagene mot meg gir jeg de nesten rett. Jeg gir nesten opp, og det plager meg. Det plager meg fordi mennesker jeg bryr meg om trykker meg ned, og gjør at jeg tror at det jeg gjør er feil, meningsløst og ubrukelig. Uviktig. 
 

Det verste er at jeg føler at det er en svakhet og si at det er nok, og innrømme at jeg også er menneskelig. 
 

I dag har jeg grini, lenge og mye. Høyt og dypt. Ikke fordi jeg ikke har det fint, for jeg har det bedre med meg selv på lenge, med tilværelsen og med mine egne følelser. Men fordi boksen av samvittighet, følelser og inntrykk ble litt for full. 

Det å ville noe er tøft, og det er enda tøffere når mennesker jeg bryr meg om trykker på "like" og støtter opp under hvor ubrukelig jeg er, hvor teit jeg er og hvor mislykket jeg er. At jeg burde være bombet, voldtatt og slått. At jeg burde holde kjeft og at jeg burde slutte å mene. Det er nemlig ikke det vi har vår frihet til. For det er de få kommentarene man biter merke i, og jeg får med meg alt. Til tross for at jeg lukker øynene hardt og forsøker å se bort. Det kommer som et slag i brystet, og jeg forstår at jeg velger mye av det selv til en stor grad. Men, det betyr ikke at det er lett. 

Når tårene er grått og sinnet, frustrasjonen og tankene har fått utløp kommer det nemlig en følelse av å ville enda mer. En følelse av at jeg gjør noe rett, og at jeg skal få til noe frem. En følelse av takknemlighet for at noen heller enda mer bensin på bålet. 

En følelse av at jeg ikke vil gi meg. Samme hvor vondt det gjør. 

 

// Marty

Oppmerksomhetsbomber


Foto: Agnes Etienne/enerWE

Tidligere i uken ble det holdt shipping messe på Lillestrøm. Søndag kveld postet Dagbladet, etterfulgt av en frustrert administrerende direktør bildet av to damer spaserende rundt som to levende reklameplakater, og jeg spør meg selv hva hensikten er. 

For i en forsøk på å vise seg frem, objektiviserer det nederlanske selskapet ROG Ship Repairs damer herfra og til månen. Og det er fullt mulig det er en effektiv form for markedsføring, men en form for markedsføring jeg tror vil svikte på sikt. 
Kvinner har i lang tid blitt objektivisert og blitt sett på som symboler og objekter, men det jeg syntes er mest synd ved bruk av markedsstrategier som dette, er at det skygger for alle de andre kvinnene. Kvinnene som jobber seg oppover, og som overhode ikke lar seg stille som verken symboler eller objekter. Og jeg tror det er her det største tapet ligger. 

For det nederlanske firmaet sier at de har brukt markedsføring som dette lenge, og aldri fått klager på det. Og jeg har full forståelse for hvorfor de gjør det, men syntes allikevel at måten det gjøres på er feil, og tanken bak er skremmende. For i bunn og grunn så spiller de jo på sex, og at det skal komme så tydelig frem i arbeidslivet i 2017 er skremmende, og ikke minst krenkende. I mine øyne vitner dette om et mannsdominert yrke, som hadde trengt noe annet enn kvinner som seksualiserte reklameplakater. For jeg skjønner at menn selger til menn i denne bransjen også, og at de fleste menn syntes det er ålreit med såkalte blonde, deilige damer, spaserende rundt. Det hadde vært spennende å se effekten av det, og hvor mange menn som faktisk biter på agnet som i dette tilfelle er rumpe, kropp og et glimt i øye. 

Jeg tror ikke nødvendigvis at sleipe triks som dette kommer til å ta slutt. For så lenge kvinner er villige til å stille opp som oppmerksomhetsbomber, så er det lite resten av oss får gjort. Men la meg bemerke at de er helt uskyldige. Det som skremmer meg er de som tar beslutningene om å bruke de, om de hadde latt sine døtre sprade rundt sånn og om hvordan de ser på disse kvinnene. Og, deres eventuelle kvinnelige kollegaer. 

(Antar at det om kort tid dukker opp en som kaller meg sjalu, hårsår eller bitter. Det er helt i orden. For det er verken kroppene eller kvinnene som er problemet her, men de som har besluttet at det er helt greit å selge på kropp. Jeg håper ikke dette skremmer unge og talentfulle damer bort)

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

// Marty

Jeg hater

Jeg er opplært til å ikke hate. Jeg er opplært til å se det beste i alle, omringe menneskene rundt meg med kjærlighet. Men mest av alt, å ikke hate. Jeg er opplært til å gi en ny sjanse, akseptere og ikke møte hat med hat. Men til tross for at jeg er opplært til å ikke hate, er det eneste jeg føler på idag, hat. Igjen. 

For jeg hater noe jeg ikke kjenner, jeg hater de som ødelegger og de som vil oss vondt. Jeg hater, og det gjør vondt å hate. 

Igjen blir vi angrepet, og jeg sier vi. For vi er de uskyldige. Vi er de som uskyldig forsøker å få hverdagen til å gå rundt, følge opp våre treningsrutiner og rekke jobb. Det er vi som er målet. Vi uskyldige. For det er en ideologi og en tro jeg verken kan forstå eller sette meg inn i, som er villig til å skade, ødelegge og tråkke på oss, vi som er vanlige. 

Vi kan ikke se bort, vi kan ikke skrolle oss videre til viktigere ting. Vi kan ikke lukke øynene og bla videre til sommerens trender, sommerens beste øl og til hvordan du kan gå fortest ned i vekt. For det skjer rett foran nesen vår, og det skjer igjen, og igjen og igjen. Når skjer det neste gang? 

Jeg er 19 år gammel og jeg hater. 

Hvem tar egentlig ansvar for hatet mitt? Følelsene mine? Redselen min? 

Hvem tar tak i de som skaper dette hatet, de som skaper mine tårer og min frykt?

For jeg stiller spørsmål om hvorfor det ikke gjøres noe. Kan vi ikke gjøre noe?

Jeg mister troen på at vi kan møte hatet med kjærlighet, for hatet dreper, og det gjør ikke kjærlighet. For kjærligheten finnes ikke i menneskene som vil oss vondt. 

Snart vil det dukke opp artikler om hvem ofrene fra London var. Vi vil sørge, vi vil kjenne oss igjen i dem. Det vil være uskyldige, talentfulle, unge, gamle, smale, høye, brede og vakre mennesker. Det vil være mennesker som oss. 

Nok er nok. 

Og hvem i Norge tar ansvar for mitt hat? 

 


 

// Marty

 

 

 

"Seriøst pappa, selvfølgelig gjør jeg ikke sånn"

Nesten hver gang jeg er på en fest, kommer tilbudet om jeg ønsker noen sterkere saker. Om jeg vil ha hasj, kan det skaffes på et blunk. Hvis jeg vil ha noe annet kan det også skaffes. Jeg har aldri prøvd, men holdningene rundt disse stoffene hos mine jevnaldrende skremmer meg. Det skremmer meg fordi "hasj ikke er så farlig", fordi "det ikke skader å prøve" og fordi "man bare gjør det på fest".  

Ungdomskulturen er en helt annen i dag, enn det har vært tidligere. Jeg forstår at generasjonen som har oppfostret min generasjon også tok seg en fest, og jeg forstår at det var folk som røyka da også. Jeg forstår at folk ble fulle da også, at folk prøvde sterkere saker, at folk hadde grøftesex og tunge dager. Men det handler ikke om det, og det forsvarer ikke det faktumet av dagens begrep av festing. For jeg kjenner altfor mange som i utgangspunktet bare benytter seg av disse stoffene på fest, men som sakte men sikkert begynner å arrangere fester, for å kunne benytte seg av disse stoffene.

Jeg har full forståelse for at de fleste fra min generasjon kommer til å klare seg utmerket. Jeg skjønner at de fleste kommer til å nå målene om å bli leger, ingeniører, advokater og politi. Og antakeligvis møter man som forelder kun fasaden og arbeidet mot drømmejobben. I form av karakterkort, våkne netter og stress-anfall. Men. Hva med de som aldri gir seg? De som aldri slutter? De som aldri slutter å feste?

 

"Seriøst pappa, selvfølgelig gjør jeg ikke sånn"

 

For terskelen for å bruke narkotiske stoffer er lav. Skremmende lav. Med holdninger og forklaringer som: "Det er noe alle gjør", "Som politi er det jo greit å ha prøvd da", "Alkohol er mer farlig enn mange narkotiske stoffer".  For vi hører kun om de som ikke merker noe, de som fikk det sinnsykt fett. Vi hører sjeldent om de som bæsjet på seg, som begynte å gråte, som ble sinte og som ble avhengig, når de bare skulle prøve.

Det finnes ingen aldergrense på dagens og gatas festing, og alt er tilgjengelig. Det finnes ikke behov for legitimasjon på gata, og det er der det bugner av alt. For er du redd for å legge på deg av alkoholen, kan du ta deg en pille for samme effekt. Vil du har sterkere saker er det rett rundt hjørnet. Smuglerspriten eller barskapet til pappa er også lett tilgjengelig. Og brukerne har ikke nødvendigvis fylt 18 år. Ikke alle har begynt på videregående en gang. 

Jeg vet ikke hva som er årsaken til våre holdninger og får såkalte festing. For dagens festing består av så enormt mye mer enn noen drinker og et dansegulv. 

 

Og hvem har egentlig ansvaret for 15 åringene som jeg møter på gata? Som gir gutta fri entre inn i barnerumpa du nettopp føler du har sluttet å tørke? Som verken husker sitt eget navn, eller hvor de bor? Fordi de er høye som fjell? 

 

Jeg forstår at det er behagelig å slenge ut en lapp fra designer-sofaen, med vinglasset i hånden når de er på vei ut av døren. For dine barn er selvfølgelig ikke en del av det man hører om. Som man egentlig ikke vil høre om. Og de forteller det jo selv, gjerne i form av at "Seriøst pappa, selvfølgelig gjør jeg ikke sånn". Samtidig som de allerede før du har fullført din egen vinkartong glemmer fatning, drømmejobben og at de selvfølgelig ikke gjør sånn. 

Jeg er kanskje tidens største sladrehank, men jeg blir skremt. For det handler ikke om at man ikke skal få ta seg en fest, at man skal drikke mer enn man tåler i løpet av ungdomsårene eller at man skal utforske. Det handler om måten det gjøres på. Det handler om mindreårige og dårlige unnskyldninger. Det handler om foreldre som ikke har peiling og stoffer som skader deg.

Det er klart man skal få ha dårlige one nights-stands i ungdomsårene, at man skal løsrive seg fra foreldrene, teste grenser og utforske. For ja, min generasjon er bedre enn på lenge. Vi presterer bedre enn noen gang og vi sliter mer psykisk enn tidligere. 

Jeg vil tørre å påstå at alt henger sammen, og at de som unnskylder seg med at hasjen gjør de roligere, at de trenger å drikke og at de bare skal ta én pille, sliter med noe større enn lysten til å feste. Og det er der man som forelder burde komme inn fra siden, dra ut kjøkkenstolen og se ungdommen sin i øynene. 

For syntes egentlig dere foreldre det er helt i orden at barna deres røyker hasj? At barna deres ligger seg inn i sosiale settinger? At barna deres bruker deres lønninger på å "passe inn"

Hvis svaret er ja, har jeg ingenting med det. Men hvis svaret er nei ville jeg tatt praten. For det er stor sannsynlighet at det gjelder barnet ditt. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs


Foto: Annie Hyrefeldt
 

// Marty

Tjukk = Stygg


 

Her om dagen kom jeg over reklameplakaten til Snøhvit parodien "Red Shoes and the 7 Dwarfs". Plakaten fremstiller en veldig slank og høy Snøhvit, ved siden av en versjon av Snøhvit som er større, lavere og sminkefri. Ved siden av spør de "Hva hvis snøhvit ikke lenger var vakker, og de syv dvergene ikke lenger var så lave?"

Påstår de virkelig at det på være stor er det samme som å være stygg? I illustrasjonen viser de frem en kropp som skal fremstå "perfekt", og denne kroppen er så lite realistisk og oppnåelig som det går an. Det er sjokkerende med tanke på at filmen markedsføres mot barn, og at de sender totalt feil signaler mot både kropp, utseende og om hva som er pent og ikke. Hvorfor forteller de barn at det å være stor = stygg? Den "perfekte" snøhvit er umulig å strekke seg etter for noen, og hvis de kategoriserer det som perfekt, sender det livsfarlige signaler.

Det er ikke rart at samfunnet vårt blir så utseendefiksert og at så mange sliter med egen selvfølelse og selvbilde, når dette er fasiten på hvordan det forventes å se ut. Det skjer ofte at barnefilmer retter ensidige idealer mot barn og unge, og barn og unge skal for faen ikke tro at det er slik de må se ut for å være vakre. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

 

Meg vs Meg



Dette er meg. På det ene bildet har jeg kun på mascara, på det andre bildet har jeg kjørt bildet mitt gjennom en retusjeringsapp. 

Ser du forskjellen? Hva tenker du når du ser disse? Tenker du at jeg er finere på bildet under, enn bildet over? Hadde du blitt skuffet hvis jeg alltid postet retusjerte bilder av meg selv, og du møtte meg i virkeligheten?

Jeg mener oppriktig at det er greit å redigere bildene sine, men å redigere bort faktumet av hvordan huden er, hvordan øyenbrynene er og hvordan ansiktsformen er - Syntes jeg ikke er greit. Dette handler nemlig ikke om at det ikke er greit å bruke sminke, gjøre seg fin og ville fremstå bra, dette handler om å redigere bort hvordan man egentlig ser ut. 

Og påvirkningen det har.

Igjen har 17 års gamle Tiril postet et innlegg i Aftenposten der hun snakker om hvordan Snapchat redigerer henne. Og Snapchat gjør det igjen, og igjen. Snapchat tilbyr deg filtere som gjør deg pen, stygg, deilig og morsom. Alt på en gang, men når de gjør deg penere så gjør de nesen de smalere, øynene dine større og huden din glattere. Når de forsøker å gjøre deg stygg plasserer de en kvise i pannen din, og setter på deg briller. 

Vi retusjerer oss, og jeg forstår hvorfor. Vi gjør det fordi vi vil fremstå pene og på en best mulig måte. Men er det greit hvis det fornekter hvordan man egentlig ser ut? 

Det har en enorm påvirkning. Større enn vi tror. Det er en quick fix av hvordan ting er. Det er på tide at vi er realistiske og det er på tide at vi er ærlige om hvordan virkeligheten er. I virkeligheten finnes det nemlig kviser, strekkmerker, rynker og skjeve pupper. Det er dessverre altfor sjeldent å se på sosiale medier. Men når vi sjeldent blir utsatt for det i virkeligheten, hvordan skal man forstå at strekkmerker under armen er normalt? At en kvise på låret er normalt? At ulike øyenbryn er normalt? At man faktisk er helt normal?

Jeg er glad på begge bildene mine, men hvor er jeg egentlig finest? Hva liker vi best å se?

Se også: Selg meg strekkmerker, kviser og uren hud.

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

 

 

Nei, jeg ber ikke om at du skal ta på meg.


 

I helgen var jeg ute for å feire bursdagen til en kompis. Dansegulvet var hett og det runget i ørene. Jeg skal innrømme at dansefoten var i slaget og at jeg til tider følte meg som selveste Queen B. I ført høye heler, en sort topp og et skjørt følte jeg meg faktisk helt konge. Helt til en eller annen hånd stakk opp mellom bena mine, totalt uforberedt. Jeg snudde meg fort og stirret rett inn i øynene på en ukjent fyr. Til tross for den høye musikken ropte jeg ut hva i alle dager han drev med. Han lente seg mot meg og sa at jeg var så deilig, og at han ikke kunne dy seg. Jeg reagerte med å bli irritert og dyttet fyren i brystet og ba han pelle seg vekk. Da fikk jeg svar tilbake om at jeg måtte slappe av, og ikke ta meg selv så høytidelig. Jeg ba jo tross alt om det når jeg gikk kledd som jeg gjorde.
Før jeg visste ordet av det forsvant han, og jeg sto igjen som et eneste stort spørsmålstegn.

For nei, jeg syntes ikke det er greit at du stikker hånden din under skjørtet mitt. Jeg syntes ikke det er greit at du tillater deg å gjøre det. Jeg syntes ikke det er greit at du sier at jeg ber om det. Jeg syntes det er kvalmt, ugreit og perverst. Jeg ber nemlig ikke om at du skal stikke hånden under skjørtet mitt, i et forsøk på å få tak i et eller annet under der, fordi jeg går kledd som jeg gjør. Jeg følte meg faktisk fin, og du tråkket langt innenfor hva jeg syntes er greit og min integritet. 

Jeg var edru, ved mine fulle fem og hundre prosent klar i hodet. Hvis ikke jeg hadde snudd meg og satt ned foten. Hvor hadde du egentlig stoppet da? For dette handler ikke om å ikke ta seg selv så høytidelig, men om at så mange tror at det er slik det fungerer. 

Seksualitet er ikke som mat, og den som er sulten kan ikke forsyne seg med det som er tilgjengelig. Rumpa mi er ikke et fruktfat du kan forsyne deg av, fordi du er fristet. 

Antrekket mitt er ikke grunnen til at du tar fritt rundt deg. En eller annen forvrengt forestilling gjør det. 

(Jeg hadde heldigvis på meg sykkelshorts under, så alt gikk jo fint denne gangen ;-) )

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

 

#IKKETILPYNT

Siden jeg er jente så tenkte jeg at jeg fikk frem budskapet mitt bedre nå. 



 

For ett år siden gikk jeg og lillesøsteren min forbi en fotballbane midt i Oslo sentrum. Solen var på vei ned, og på banen spilte to unggutter fotball Jeg vet ikke om de i det hele tatt la merke til meg, men jeg så de. Takket være lillesøster. Gutta på banen var nemlig for meg som to helt vanlige barn, før lillesøster utbrøt at det var Marcus og Martinius. 

Tidligere i uken så jeg den nye musikkvideoen deres til sangen «Like it like it». Løkka midt i Oslo sentrum var plutselig erstattet med et luksusliv bestående av sol, varme, ringer og jenter. Jeg forsto fort at noen tjener penger på Marcus og Martinius sin suksess, og at de jobber knallhardt for å lykkes internasjonalt.

Samtidig så sitter det små barn hjemme i Norge, på skolebenken, på løkka i Oslo, på fanget til mamma og pappa og hyller sine jevnaldrende favorittartister opp i skyene. For jeg er ikke i målgruppen til Marcus og Martinius, heller ikke lillesøsteren min. Men jeg kjenner jenter som har tapetsert rommet sitt med de to talentfulle guttene, og disse jentene kan umulig klare å sammenlikne seg med jentene som henger etter gutta i bassenget, i små bikinier, og med hjerter i øynene. 

Dette handler ikke om at det er etisk forsvarlig, men at disse gutta ufrivillig er forbilder, idoler og haugevis av unge jenters kjendisforelskelse. Under et besøk hos Skavlan fortalte gutta åpenlyst at de hadde veldig lyst på kjærester, og at de var på utkikk. 

Det er mulig at jeg er kjedelig, kritisk og krass. Men hvorfor i alle dager blir ikke gutta spurt om hvilken fotballspiller som er deres favoritt? Om de trives på skolen? Om hva de drømmer om? 

Hvorfor må de snakke om at de ønsker seg kjæreste, og bade blant lettkledde jenter?

Nylig postet Dagbladet en film av Guro på 11 år, som mener akkurat det samme som meg. Og i kommentarfeltet til filmen la jeg igjen følgende kommentar:

"Jeg blir faktisk ordentlig brydd! TUSEN TAKK for at du sier ifra Guro:) Jenta er faktisk 11 år gammel, og jeg beundrer hennes verdier og tanker. Dette handler ikke om å være feminist, men om å si ifra. Bemerker at det kun er menn som kommenterer at jenta som er 11 år burde tilbake til kjøkkenet, og det sier litt. Stiller spørsmål ved om dere har barn? Jenter? Om dere har barn som blir seksualisert i hue og rævva? :) Marcus og Martinius er foreløpig barneartister, og vi i kommentarfeltet her er ikke deres målgruppe. De klarer fint å fremstille jenter som objekter i denne musikkvideoen. Vet ikke om datteren deres på 11 år står på kjøkkenet nå? Burde ikke hun i såfall være ute og leke?"

Etter at flere menn har skrevet at Guro burde komme seg tilbake på kjøkkenet. At hun må slutte å være så hårsår. At hun sutrer. At hun ikke skal grine fordi hun ikke er så fin i bikini. 

Jeg minner om at Guro er 11 år. 

Jeg gjentar også: Hvor mange 11 åringer står egentlig på kjøkkenet? 

For dette handler ikke om å være hårsår eller om å sutre. Men om retten til å si ifra. 

Jeg vil også bemerke at Guro er et barn, og overhode ikke skal behøve å tenke på at hun er fin i bikini. Hun burde også slippe å sammenlikne seg med jentene i musikkvideoene til hennes idoler. 

Marcus og Martinius er artister for fremtiden. Det hadde stått stor respekt av managementet til gutta om de latt de være barn litt til, at de kunne latt de slått et slag for likestilling og respekt og at de kunne latt gutta stått på skatebord og badet, uten lettkledde jenter som plasket rundt dem. 

Nei, vi jenter er ikke til pynt. Og det er fantastisk at noen sier ifra!

Fansen til Marcus og Martinius er ikke deilige. De er barn. 

 

#IKKETILPYNT

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

 

 

Selg meg strekkmerker, kviser og uren hud

Min aller første videoblogg.
Skummelt, nytt, men ufattelig viktig. Det ble liksom litt mindre skummelt når budskapet er så nødvendig.
For hvem er det egentlig viktigst å beskytte? Ungdommens selvbilde og psykiske helse, eller moteindustriens økonomiske interesser?

Del gjerne.

// Marty

Min fasit


 

For en stund siden stilte jeg opp for VG og Minmote. Jeg tråkket milevis ut av min egen komfortsone og stilte meg selv haugevis av spørsmål om hvorfor ikke jeg skulle kunne stille opp. Alle de negative tankene svirret gjennom hodet mitt, og jeg sammenliknet meg med alle andre modeller.

I kommentarfeltene til denne filmen har det dukket opp kommentarer om hvor tøff jeg er. Hvor flott jeg er, og hvor bra forbilde jeg er. Dette er kommentarer jeg i utgangspunktet burde vært lykkelig for å få slengt etter meg, men jeg skal ærlig innrømme at jeg sitter igjen med en sikkelig bismak i munnen. 

Er jeg et forbilde fordi jeg ikke er A4?

Hvis svaret er ja, så mener jeg at vi har en sinnsykt lang vei å gå. Jeg liker dårlig å snakke om min egen størrelse, men ikke fordi jeg er flau - Men rett og slett fordi jeg føler at det overhode ikke burde ha noe med mitt syn på egen kropp å gjøre. For ikke å snakke om andre sitt syn på min. 

For hvem bestemmer egentlig hva som er A4? Finnes det? 

Jeg er lei av at alle som ikke er A4, alle som er retusjerte og tilgjorte blir hyllet. Jeg er lei av at damer med kurver blir hyllet opp i skyene med en gang de dukker opp på forsiden av et blad eller med en gang de sier at de elsker kroppen sin. Jeg er lei, fordi vi aldri hyller de som er det motsatte - Og fordi kroppen ikke er noe vi burde hylle, men noe vi burde akseptere. 

Jeg skal være helt ærlig å innrømme at jeg vurderte å ikke stille opp fordi jeg ikke følte meg fin nok, men hvilke signaler ville det egentlig sendt? I bunn og grunn tror jeg de fleste ville tenkt de samme tankene, uansett hvordan de ser ut. 

Jeg stilte ikke opp fordi man trenger at "noen som meg" gjør det. Jeg stilte opp fordi jeg ikke så noen grunn til at ikke jeg skulle gjøre det. Og fordi jeg ikke ville la tankene om at jeg ikke er fin nok stoppe meg. 

Vi har en lang vei å gå når det kommer til kropp, og jeg tror at noe av det første vi må gjøre er slutte å hylle en viss type kropp. Enten fordi den er liten eller stor. Høy eller lav. Slank eller kraftig. Vi burde spare oss for kommentarer som: "Så bra at de brukte en som ikke er så tynn". For det er ugreit ovenfor de som er tynne. For til tross for at vi trenger et større mangfold skal det ikke være mindre greit å være tynn. 

Jeg ønsker ikke en klapp på skulderen fordi jeg ser ut som jeg gjør. Det er nemlig ingen andre sin fasit enn min. 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

 

 

Hvorfor drikker du alkohol?



 

Når jeg var 15 år ble jeg ikke invitert i en bursdag, fordi jeg ikke drakk alkohol. Fordi jeg ville ødelegge festen og fordi jeg antakeligvis ikke ville ha noe glede av å være der. Det hender fortsatt at det skjer. Det hender fortsatt at jeg ikke blir invitert på et vorspiel eller på en vinkveld fordi jeg ikke drikker. Jeg har gått i kjelleren for det flere ganger, men velger å stille spørsmål om alkoholen er midtpunktet i festen, i og med at jeg ikke får være med på grunnlag av det. For blir disse sammenkomstene kun arrangert fordi man da kan drikke?

Jeg er ikke den typen som aldri har og aldri skal drikke alkohol. Jeg ser ikke på alkohol som gift og som ulovlig, jeg velger bare å ta avstand. Hvis jeg har smakt på ølen til kjæresten min, på vinglasset til mamma eller tatt meg en drink, opplever jeg at de rundt begeistret klapper i hendene, fordi jeg endelig har lært og fordi de mener at jeg da har sluttet å være så seriøs. Det blir ofte svart med et klapp på ryggen og glede for at jeg velger å bli en del av gjengen. En del av de som drikker. 

Jeg kan være ute å spise med noen og bli spurt om de får lov til å drikke. De spør fordi jeg ikke drikker, og fordi de er redde for at jeg skal bli sint for at de velger å drikke. Men mitt standpunkt er kun mitt, og jeg er ikke i noen posisjon til å bestemme hva du skal drikke eller hvordan valg du skal ta. Jeg liker ikke deg noe mindre fordi du ikke tar avstand. Du er verken dum eller teit, fordi du drikker. Det er et valg, og det handler om å respektere det. Både for deg, og for meg. 

Selv om det kun er et par slurker igjen av flaska, så vil jeg ikke ha. Jeg vet nemlig at flere mener at det ikke har noe å si, men hva er poenget for meg å ta de siste slurkene hvis det ikke har noe å si? Det er nemlig ikke en ti-poenger til deg hvis du får meg til å ta en slurk. Jeg aksepterer at du drikker, så jeg forventer at du aksepterer at jeg ikke drikker. 

Jeg har dratt haugevis av unnskyldninger for å slippe å forklare meg. Jeg er til og med bestilt sprite, i håp om at folk skal tro det er noe annet. Fordi jeg da slipper unna spørsmålene. Jeg har dratt unnskyldningen om at jeg går på antibiotika og at jeg derfor ikke kan drikke, flere ganger. Som regel får jeg da svar tilbake om at personen har drukket alkohol blandet med antibiotika flere ganger, og at det går helt fint. For jeg kan jo bare ta en slurk. Et glass. En flaske. 

Veldig mange lurer på hvorfor jeg ikke drikker, og jeg velger derfor å spørre hvorfor de drikker. 

Fordi du får bedre selvtillit? Fordi du opplever drikkepress? Fordi du har det morsomt? Fordi du har hatt en tøff dag? Fordi det er godt? Fordi du er ulykkelig? Fordi det har blitt en vane? 

Jeg har like mange spørsmål til deg om hvorfor du drikker, som du har til meg om at jeg ikke drikker. Og jeg mener oppriktig at man har en vei å gå, hvis man lar alkoholen være midtpunktet på festen, grunn til å samles og grunn til å være sosial. 

For arrangerer du lønningspilsen, julebordet og middagen fordi du vil være sosial, eller fordi du skal drikke alkohol? Fordi det da er akseptert? 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

 

 

 

 

Dagen handler ikke om å ha fyllesex

I går var landet farget i rødt, hvitt og blått. Det var milevis lange tog, bestående av barneføtter, sang og latter, selskaper, fester og det ble utbringet tusenvis av skåler. For min del handler 17. mai om å samles for å feire hvor langt vi har kommet og alt som har vært. Det handler om å feire friheten, ytringsfriheten, for ikke snakke om grunnloven. Dagen handler også om å være med de jeg er glad i, spise kake og stå opp ned til bena verker.
Dagen handler ikke om å drukne sorger, ha fyllesex eller rave dritings rundt - Fordi vi har mulighet. 

Jeg har akkurat kommet hjem etter å ha sittet flere timer i bil. Jeg har rullert på landets radiokanaler, og omtrent før hver eneste nye samtale, innslag eller sang har det blitt snakket om bakrus, dagen der-på og "walk of shame". Hvor er praten om gnagsår, is og for trange bunader? 

Hvorfor må vi alltid drikke for å feire?

For jeg er verken bakfull, føler at jeg har noen dagen der-på eller har hatt noe særlig "walk of shame" idag. Rett og slett fordi jeg valgt å ikke drikke på nasjonaldagen. 

Jeg mener oppriktig at det ikke er feil å ta seg en skål, sprette champagneflaska og juble, hvis det er det man ønsker på en dag som i går. Men midt oppe i denne skålingen, så glemmer vi at det også er barnas dag, og jeg kommer aldri til å forsvare at man drikker for å drikke, foran barna. Foran barna som tror de voksne er lykkelige, stolte og glade, men som egentlig har lagt hele dagen sin i bånn av en eller annen flaske. 

For jeg syntes det er synd at det er flere som spør om jeg hadde en tøff dag i går, fremfor om jeg gikk i tog, om jeg klappet i hendene og svingte meg i bunaden. 

Det er nesten flere fulle foreldre, enn fulle russ på 17.mai, og det sier vel kanskje sitt. For jeg mener oppriktig at det er greit å drikke seg full om det er det man vil, men må man virkelig skjule det bak en så forbanna viktig dag? 

Jeg har full forståelse for at alkohol er forbundet med fest, men hva har grøftefyll, kleine morgenstunder og hjemmebrent med 17.mai å gjøre?

Jeg hadde ikke en mindre fin 17.mai fordi jeg ikke drakk alkohol. Alkohol er ingen naturlig del av folkefesten.

Og det er ikke ølen på brygga som ødelegger, det er de som er mer opptatt av neste runde, fremfor at flagget henger rett vei. 

 

Følg meg: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs



 

// Marty 

Slik får du en "perfekt" 17.mai!

Det bogner av diverse artikler om hvordan du får en vellykket 17.mai. Jeg har derfor samlet opp de viktigste rådene. Ingen vil jo ikke være ensom, utenfor eller mislykket på en SÅ viktig dag?

For hvordan får du egentlig en vellykket 17.mai?

- Vær på 17.mai-frokost. Gjerne med champagne og reker. Heng med masse kule mennesker og send mange snapper.

- Det er teit å ikke ha bunad, og du risikerer å ikke få være med (eller ville være med) når alle andre har på det. Festdrakt er for så vidt helt ut.

- Du må kunne hvor bunaden din er fra. Historien bak (og prislappen). Det er synd at du ikke kan skylde på hvor fint været er i år, og at det er grunnen til at du ikke har på deg bunaden din. PS: Joggesko til bunaden, eller hudfargede strømpebukser er ulovlig. 

- Du må ikke ha på deg for mye sminke. 17.mai betyr en naturlig look. 

- Du må ha planer på kvelden. Grillfest eller middag med gode venner er obligatorisk. Gjerne med vin, og mye latter. (Husk å dokumentere det)

- Du må ha et ekstra antrekk. Man kan ikke gå i bunad hele dagen, så du må ha en kjole i tillegg som passer til å nyte 17.mai kvelden i godt selskap! 

- Kjøp inn nok drikke slik at du har bobler som varer hele dagen. 

- Du må unngå at sminken klumper seg eller blir flekkete. Ha ALLTID med noe du kan freshe opp sminken med! 

- Du må ikke ta på deg deodorant uten å la den tørke først. I følge ekspertene er det fy fy. 

- IKKE bruk paraply. Det ødelegger hele antrekket. 

- Legg ut bilde på Facebook der du ønsker alle "GRATULERER MED DAGEN". 

- Ha med deg gnagsårplaster. Kun urutinerte får gnagsår. 

- Hvis ikke du klarer å oppfylle disse kravene må du nesten bare bli hjemme, fortsette å lese på eksamen og være en taper. (Jeg vet at det er slik du føler deg)
 

Greit? 

 

Nei. Jeg bare tuller! Jeg er så lei av at det settes regler for hvordan man burde ha det på 17.mai. Jeg vet at det sitter enormt mange som føler seg ensomme, som føler at de ikke strekker til og at de ikke føler seg bra nok på en dag som 17.mai. Jeg stemmer for at man følger magefølelsen, feirer slik man vil og at man lar være å lese alle listene om "Hvordan du får en PERFEKT 17.mai". Personlig er jeg ekspert til å ikke føle meg bra nok på slike dager, med tanke på at alle andre har det så mye bedre enn meg. 

Det er faktisk ikke obligatorisk å feire 17.mai, men ikke legg deg under dyna (slik jeg pleier) fordi du føler at du ikke klarer å fylle kravene og forventingene. 
Ikke drikk deg dritings for å ha en grunn til å dra hjem, eller for å passe inn (anbefales ikke, du trenger for så vidt ikke drikke i det hele tatt) og ikke bry deg om antrekk, deodorant triks og perfekte kaker. 17.mai handler om å feire grunnloven, stolthet og selvstendighet. For ikke snakke om ytringsfriheten!

I morgen skal du slippe snapper fra meg om hvor fantastisk jeg har det. Men det kan hende jeg sender deg en snap og sier gratulerer med dagen, av svette-ringene mine, av sminken som har klumpet seg, av gnagssåret mitt eller fra under dyna. Men, det vil være et tappert forsøk på at du ikke skal føle deg alene. 

God 17.mai, slik du velger å feire den! 

 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs


 

// Marty

Rødt, hvitt og?


 

Debatten om flagg er i gang. Igjen. Debatten herjet landet over i 2013, men blir dratt opp år etter år. De fleste er enige i kommentarfeltene, og konklusjonen er enkel. Selvfølgelig skal det ikke være andre flagg enn det norske på 17.mai! Argumentet med at man ikke skriver andre navn enn bursdagsbarnet sitt på kaka blir brukt om og om igjen. For man skriver bursdagsbarnet sitt navn på kaka, selvom flere er invitert. Selv ikke vår egen glasurgenerasjon stusser over det. 

For noen år siden var jeg på besøk hos en dansk familie på 17.mai, og de hadde pyntet med noen små, danske flagg på bordet. De begrunnet det med at de satt det frem for å vise respekt, for å vise at de heiet på de norske, på oss nordmenn. For å vise sin takknemlighet.
Utover det har jeg aldri sett andre flagg enn det hvite, røde og blå flagget. Forresten. Finnes det egentlig noen finere flagg enn det? Jeg vil tørre å påstå at det norske flagget er det desidert flotteste flagget, men det henger antakeligvis sammen med min tilhørighet og stolthet. Det norske flagget representerer en stolthet, en seier og ikke minst selvstendighet. 

For ja, vi elsker dette landet. Dette landet er sterkt, det har kommet langt og det er kanskje en av grunnene til at vi er så rike og trygge. Samtidig stiller jeg spørsmål ved om vi har blitt mer åpne med årene. For nei, man tuller ikke med noe som står så sterkt som det norske flagget. Men jeg vil tørre å påstå at denne debatten viser hvor sterke vi er. Hvor greit vi egentlig har det. Og hvor langt vi faktisk har kommet. 

For hvordan skal man eventuelt straffe en som bærer et annet flagg? Med en ølflaske i bakhodet? Med en bot? Med å vise fingeren? Med å rope hvor ubrukelig personen er? I bunn og grunn handler det om at vår nasjonalitet og at vårt nasjonale symbol blir utfordret og satt på prøve. Og det kødder man ikke med. 

Vi hyler og slår i bordet når utlendingene forsøker å bryte inn i vår ring. Ringen der vi holder hender, lukker øynene og nipper i vinglasset. For det er jo utlendingene dette handler om. Det handler om at utlendingene kan feire sin dag på alle andre dager enn vår. Noe jeg er enig. For det er Norge sin bursdag. Men.

Jeg kjenner en svenske som bruker en festdrakt fra Sverige på 17.mai, og det har aldri brydd meg. 

Slapp av. Jeg er ikke naiv, for jeg er enig. Jeg er enig i at det skal brukes norske flagg på 17.mai. Men vi har åpnet dørene våre, og vi inviterer alle. Også på 17.mai. Men til tross for dette har vi våre regler, og de er knallharde.

Vi feirer grunnloven med champagne, grøftefyll og ensomhet. Med tog, gnagsår og regn. Med korps, bunader og hipp hurra. Men vi feier også 17.mai med hijab, kippa og utlendinger. Og vi har valgt å berike oss. Jeg sier ikke at det forsvarer det å bruke andre flagg, men spenningsfeltet mellom kors og hijab blir smalere. 

Jeg skal svaie mitt norske flagg, stolt og glad. Jeg håper de fleste vil gjøre det. I bunn og grunn handler det jo om respekt for landet sitt, og landet man føler tilhørighet til. 

Men et siste spørsmål. Syntes vi det er greit hvis gutta i Karpe Diem bruker bunad? 

Eller skal vi i så fall kappe hodet av de også?

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

Kjære bransje, jeg utfordrer dere

I går kveld satt jeg og skulle klikke hjem noen bikinier til en etterlengtet sommerferie som er om en liten stund. Jeg søkte på diverse nettsider, men endte opp med å ikke bestille meg en eneste en. Det samme skjedde da jeg gikk i noen butikker dagen før. 

Du lurer kanskje på hvorfor. Sannheten er at mange av de ikke hadde over størrelse 38, og de fleste nettsidene skrev at det var utsolgt. Den andre sannheten er at jeg ikke på noen som helst måte klarte å relatere meg til de som hadde på seg bikiniene. Jeg følte meg bleik, svær og ekkel. 

Jeg har til gode å se noen som fremstiller modellene sine ekte, uretusjert og gjenkjennelig. For hvor mye av det gjenspeiler egentlig virkeligheten? Jeg snakker ikke om vekt, eller størrelse. For det er så mangt. Og jeg mener vi må slutte og diskutere hvilke størrelser som er rett, eller galt. Jeg snakker om at jeg savner at bransjen gjør det ekte. Jeg savner glade kropper, sunne kropper, mennesker som ler, mager med smilerynker, bleike legger og glødene, rynkete og fregnete fjes. Ujevne bikinilinjer, nuppete armhuler, soleksem og føflekker. 

Jeg savner at noen gjør det ekte. 

Jeg sier ikke at dette er et fasitsvar på hvordan det burde se ut. For i bunn og grunn så er det KUN min fasit. Men jeg tenkte jeg skulle utfordre noen i bransjen til å tørre og gjøre det samme. Totalt uredigert, levende og ekte. Slutt å gjør alt så sexy, ugjenkjennelig og uekte.

En retusjert vennegjeng som står og ler med trusa opp i rumpa gjør ingenting annet enn å få meg til å føle meg totalt rævva. 

La meg føle meg unik, vakker og fin når jeg skal kjøpe meg klær, bikini og undertøy. La meg føle meg akseptert. 

Dere har en jobb å gjøre, men jeg har troa!







Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

 

 

 

 

Hvorfor skal vi snakke om selvmord?


 

I dag har jeg flere blandede følelser i kroppen. I dag har jeg foreløpig ikke klikket meg inn på én nettavis som ikke har skrevet om selvmord. På en rar måte syntes jeg det er bra, ikke fordi tilfellene er mange - Men fordi det er på tide at dette virkelig blir tatt tak i, ristet i og gjort noe med. Det er på tide at vi også fjerner tabuet rundt selvmord. 

Jeg vet at mange lurer på hvorfor vi burde snakke om selvmord. Jeg velger å stille et motspørsmål og spørre om hvorfor vi ikke skal snakke om det. Vi har de siste årene snakket om psykisk helse høyt og lavt, og det kan godt diskuteres om det er flere enn nødvendig som har stått frem med psykiske lidelser. Åpenheten vi har opparbeidet er fantastisk, samtidig så har vi noen sorte felt som vi alltid skyr unna. Jeg vet ikke om det er fordi selvmord fortsatt blir ansett som en svakhet hos mange, fordi det er så fjernt, eller fordi det er så vondt. 

Hvorfor burde vi snakke om selvmord?

Fordi selvmord fortsatt er et enormt tabu. Noe vi er nødt til å få slutt på. 

Fordi alt for mange ser på selvmord som en svakhet. 

Fordi alt for mange ikke tør å snakke om at de har mistet noen grunnet selvmord.

Fordi alt for mange syntes selvmord er flaut. 

Og da mener jeg at vi har en lang vei å gå. 

Jeg har gått mange år på skolen, og jeg kan ikke huske at vi har snakket om selvmord en eneste gang. Kanskje bortsett fra når en klassevenninne mistet faren sin på ungdomsskolen, da visste alle om det - Men ingen snakket om det. Jeg tror ikke nødvendigvis at det kun er skolen som kan åpne seg opp mer, jeg tror den viktigste jobben ligger hos foreldrene. At den største forbygningen ligger der. For åpenheten rundt selvmord som jeg søker, handler nemlig ikke kun om åpenhet, den handler like mye om forebygging. 

Det er på tide at vi drar de sårene temaene som er igjen opp fra mørket. Det er på tide at vi prater om det. Det er på tide at vi fjerner fordommer vi har knyttet opp mot selvmord. Jeg tror nemlig ikke nødvendigvis vi er så bevisste på at vi ikke skal snakke om det, jeg tror heller det handler om at vi ikke har kunnskap, kanskje godt blandet sammen med frykt. 

I dag virker som en god dag å begynne, til tross for at det for mange er for sent. Vi trenger informasjon, vi trenger voksne som snakker, vi trenger samhold og vi trenger aksept. 

Vi trenger å vite at selvmord ikke er en svakhet, at selvmord ikke er flaut og at selvmord burde snakkes om. 

Det handler ikke om at vi skal akseptere selvmord. Det handler om at vi skal akseptere det å ikke ha det bra, at vi skal snakke om fordommer og tanker knyttet rundt teamet. 

Jeg tror nemlig det kan redde liv. 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs



 

// Marty

Forbanna "flink pike"

Jeg er vant til å klare alt. Bare jeg gir litt til, så klarer jeg det. Samme hva. Jeg klarer å løpe litt fortere bare jeg gidder, jeg klarer å bli litt tynnere bare jeg gidder, jeg klarer å bli litt deiligere bare jeg gidder og jeg klarer å bli litt bedre bare jeg gidder. Lurer du på hvorfor? Jo, fordi jeg er så flink. 

Vær så snill, ikke slutt å lese. Ikke i dag. Du trenger ikke slutte å lese fordi du tenker at; "Nok en sytete ungdom", du trenger ikke slutte å lese fordi du tenker at; "Dette har jeg hørt før" og du trenger ikke slutte å lese fordi du tenker at "Dette angår ikke meg". Hvis disse tankene dukker opp hos deg, kan jeg fortelle deg at det er akkurat de samme tankene jeg tenker. Forskjellen er bare at jeg tenker de tankene om meg selv. For hver eneste gang jeg sutrer, så tenker jeg at jeg er sytete. At jeg bare må ta meg sammen. Hver eneste gang jeg kjenner at kroppen sier ifra, så tenker jeg at dette har jeg hørt før, og det pleier jo å gå bra. Når jeg hører om statistikker og tall som omhandler stress, pliktoppfyllende ungdommer og psykisk helse så tenker jeg at dette angår jo ikke meg. 

Og jeg hadde kanskje rett, helt til den dagen jeg begynte å være flink på grunnlag av andre sine forventinger - Og helt til den dagen mine beste egenskaper ble min største fiende. 

For min del handler det om at jeg måler min verdi i resultater. Dette betyr at dårlige resultater er lik dårlig verdi. Gode resultater betyr god verdi. Jeg er så bevisst på det selv, samtidig så vet jeg ikke hvem jeg er uten. For min del hjelper det ikke med en beskjed om at jeg må skjerpe meg, roe meg ned og at det ikke er så viktig. Det føles nemlig som om jeg ikke er verdifull hvis jeg ikke presterer. 

Det å være så kalt "flink pike" er på en måte egoistisk. Det er egoistisk fordi hvis ikke jeg er bra nok, får ingen andre det bra heller. På grunn av akkurat dette forsvinner kanskje fokuset bort fra det som faktisk betyr noe, og jeg er livredd for å gå glipp av livet. Gå glipp av kjærlighet. Gå glipp av glede. Gå glipp av klemmer. Gå glipp av å akseptere. Jeg er nemlig mer redd for å ikke fortjene kjærlighet. Ikke fortjene glede. Klemmer og aksept. 

Jeg har ikke et fasit svar på hvorfor jeg føler det sånn som dette, og i bunn og grunn vet jeg at jeg utsetter meg selv for noe som er totalt unødvendig. Men jeg ønsker å be om at de som kaller meg "flink pike" slutter. Jeg tåler det nemlig ikke. I mine øyne er jeg ikke flink. Ikke flink nok. Flink eksisterer egentlig ikke. 

Jeg er selvutslettende og ikke selvsentrert. Du må nemlig ikke tro at jeg kun bryr meg om å prestere, for det går helt fint å ikke gjøre det. Da fortjener jeg det ikke. Men! Du får ikke sitte igjen å tro at løsningen er å dra ut, drikke øl og møte mennesker, for hvis det hadde vært fasit svaret skulle jeg gjerne gjort det hver eneste dag. Det er nemlig sånn at uansett hva det gjelder, så handler det om å være best. Best i å ha det verst, best i å ha det best. Det spiller ingen rolle. Det er ingen konkurranse mot noen andre enn meg selv. 

Jeg vil ikke være "flink pike", for det å være det suger. Det blir som en merkelapp du aldri blir kvitt, og det er på tide at vi klipper i stykker den lappen. 


Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: Martinehalvs




 

 

// Marty

Er dere et par?


"Er dere et par?"

 

Grunde og jeg snakker mye sammen, og vi henger mye sammen. Av en eller annen grunn dukker alltid spørsmålet om vi er et par opp når vi møter folk ute. Jeg oppfatter nesten at det er en selvfølge for folk at vi er sammen fordi vi henger sammen og gjør ting sammen. Vi ler alltid, for i våre øyne er det totalt fjernt og helt uaktuelt. Grunde er også en veldig god venn av kjæresten min, men ofte tar jeg heller med meg Grunde på diverse sammenkomster fordi Christian ikke vil. 

Men jeg lurer alltid på forventingene til at man er kjærester så fort man henger sammen som gutt og jente. Jeg føler i utgangspunktet at jeg har kommet opp i en alder der folk egentlig ikke bryr seg og der det ikke er så nøye for folk, men allikevel dukker spørsmålet opp. Daglig! 

Jeg er så lei av så mange mener det må ligge noe mer bak det å ha en bestekompis. At folk tror det skjer noe bak lukkede dører og at det er følelser innblandet. Jeg har alltid trivdes godt sammen med gutta, og elsker å ha en kompis som jeg er så god venn med. 

Hvorfor dukker det ikke spørsmålet opp når jeg henger med en venninne? Jeg forstår selvfølgelig logikken bak, men jeg lurer på hvorfor det nesten automatisk er forventinger til at man er noe mer enn bare venner når man henger sammen som gutt og jente. Jeg ler av artikler som påstår at det blir mer likestilling av at jenter og gutter leker hver for seg, av forskning som påstår at det ikke er mulig å være tiltrukket av hverandre når man bare er venner og at det alltid er en part i et vennskap som har følelser for hverandre. 

Selvfølgelig er det greit å bare være venner! Et vennskap mellom en gutt og en jente trenger jo overhode ikke å handle om sex eller forelskelse. 

Så nei, vi er BARE venner. Noe som er helt amazing! 

 

// Marty

 

Fake bitches



 

Jeg kom akkurat over en artikkel publisert av "De Nye", som visstnok er en slags underlinje til bladet "Det Nye". Innlegget handlet om at alle "fake" jenter ødelegger for oss naturlige. Jenta som hadde skrevet innlegget skrev at kjæresten hennes syntes en "fake" jente på TV var så pen. Hun hadde argumentert med at jenta på TV, som visstnok hadde fikset på mye, opprinnelig kunne være pen, og at hun var mer sminke og extensions enn menneske. 

Personlig er jeg ingen tilhenger av at folk endrer på seg selv. Jeg er en av de som mener at det ikke burde være greit å reklamere for inngrep, og at man er nødt til å tenke på påvirkningskraften man har. Men jeg syntes heller ikke at det burde være greit å rakke ned på andre - Og tvile på deres verdi som menneske. 

Ingen ødelegger for meg fordi jeg velger å ikke endre på meg selv, og til tross for at jeg personlig velger å ta avstand, gir det meg ingen grunn til å kalle andre for "fake" eller dårlige mennesker. 

Jeg er av den oppfattelsen av at det er en grunn til at folk tar disse valgene. Personlig har jeg vurdert det litt for ofte, men sitter igjen med konklusjonen om at det ikke hadde fått meg til å føle meg noe bedre. Alt for ofte tenker jeg at jeg hadde vært lykkeligere hvis jeg hadde veid mindre, hatt større lepper, lenger hår og smalere midje. Samtidig så vet jeg at min verdi ikke måles i noe av dette, og at ingen andre sin verdi heller måles i det. 

Vi kan jo mye heller stille spørsmål om hvorfor så mange av oss tenker akkurat disse tankene, og gå i oss selv å jobbe med det, fremfor å legge vår egen usikkerhet i hendene til noen andre. 

Det handler ikke om at man opprinnelig kunne vært fin. I bunn og grunn tror jeg at alt handler om selvtillit og selvfølelse. Jeg tror ikke nødvendigvis at større pupper løser problemet, men jeg tror hvert fall ikke å rakke ned på andre på en slik måte det ble gjort i dette innlegget er løsningen. 

Jeg forsøker konstant å lære meg at det er hvordan jeg har det selv som teller, og jeg mener oppriktig at man heller skal ta en real oppvask av selvfølelsen og personen man tror man ser i speilet fremfor å endre på seg selv. 

Men. INGEN har mindre verdi på grunnlag av valgene de har tatt, hvordan de ser ut og hvem de er. 

Jeg syntes vi jenter skal slutte å kalle hverandre for "bitch", fremfor å kritisere hvor lange vipper, hvor store lepper eller smale midjer hverandre har. 

Hvis vi jenter heller kan ta oss sammen, fremfor å kalle andre for stygge, ubrukelige og fake, så er jeg faktisk sikker på at mange av oss hadde følt oss bedre. 

Vi skaper vår egen usikkerhet, og jeg er lei av det. Vi er så ressurssterke som vi selv gjør oss, og vi dyrker ikke oss selv på andres bekostning og på å se ned på andre. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

// Marty

Trusemannen



 

Det siste året har jeg blitt kontaktet av forskjellige brukere på Facebook. Unge jenter, flørtende gutter, spørrende fedre og hyggelige jenter. Og alle disse profilene viser seg å være en og samme mann. 

Jeg vet at dette er en kjenning i media og en kjenning til politiet. Han har uheldigvis blitt en kjenning av meg også. Mannen er nemlig ute etter å kjøpe truser, bukser og tights - Brukt. Jeg har lenge vært usikker på om jeg skal skrive om det, men etter å både ha lest og hørt at den samme mannen kontakter mindreårige jenter, ned i 11-års alderen kunne jeg faktisk ikke la være. Jeg har lest gjennom de fleste artiklene det er å finne, og jeg har også kjennskap til hvem mannen er. I følge mediene er mannen syk. Samtidig, klarer jeg ikke å forsvare det han driver med eller forstå hvorfor ingen skåner både barn, unge og mannen selv mot dette. 

Første gangen skal jeg innrømme at jeg tenkte at jeg selvfølgelig ville selge min brukte truse til 3000,- kroner. Nå sist, var jeg helt sikker på at han sto å så på meg, i og med at han kommenterte hvor fine buksene jeg hadde på var. Hvor fint de satt. 

Jeg vet at mange ler av at det oppriktig sitter en mann og er interessert i å kjøpe truser, men til tross for dette har han aldri har ønsket å møte meg, selv etter avtalt tid. Han har derimot ønsket å vite om jeg har hatt de på før, eller etter samleie, om jeg har onanert i de trusene og om venninnene mine har lånt de. 

Det har hendt flere ganger at kjæresten min har måtte sjekke om han faktisk står utenfor vinduet, om han faktisk er inne i samme butikk eller om det er han som ringer, og da mener jeg at han har tråkket over en grense som overhode ikke er greit. 

Jeg hører at flere sier at de selvfølgelig ville solgt trusene sine, men det handler ikke om det. For du får ikke pengene dine, og han møter ikke opp. Det han derimot aldri gjør er å slutte og prate med deg. 

 

Den nyeste identiteten til "Trusemannen" svarte at en 15 års gammel jente var heldig fordi hun ble utført oralsex på av en eldre gutt som senere ble dømt. 
 

Jeg leser at forsvareren til "Trusemannen" påstår at mannen ikke er farlig, men forsvarer det egentlig sjikanering og trakkassering? Og hvorfor klarer man ikke å stoppe dette? Ut ifra beskrivelsen av mannen er han syk, og jeg forstår at han faller mellom det å være for frisk, og for syk. Men hvorfor klarer ikke det norske rettsvesenet og finne en løsning for disse tilfellene? 

Jeg velger å skrive dette i håp om å bevisstgjøre foreldre og informere andre som er i samme situasjon eller som opplever det samme. Jeg vet at det er satt i gang flere kampanjer for å stoppe denne mannen. Jeg mener det er naivt å si at dette er en konsekvens av samfunnet vi lever i, at det er en konsekvens av å gi barn en telefon og ved å være aktiv på sosiale medier. Skal man akseptere det, fordi det er en konsekvens? Og skal man bare finne seg i at det er sånn det er? 

Jeg har valgt å ikke anmelde, fordi jeg hører om alle andre som har gjort det, og hvor lite som har blitt gjort. Er det virkelig sånn vi vil at det skal være? 

Del gjerne. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

 

 

 

Bekymringsmelding

Til alle foreldre. 

Jeg må komme med en bekymringsmelding til dere alle. Selv om det selvfølgelig ikke gjelder deg, eller dine. Så er du nødt til å høre det. 

Jeg vet ikke om jeg skal være sint, fortvilet eller trist. Akkurat nå er det så mange følelser i kroppen min at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. I går kveld ble jeg vitne til flere filmklipp av seksuell karakter. Disse filmene viste unge jenter, på min egen alder og yngre som utførte seksuelle handlinger, der både de som deltok og de som så på filmet. 

Jeg river meg i håret, og velger å henvise meg til dere. Hvorfor skjer dette? Hvorfor settes det ikke en stopper og hvorfor tillater vi at det skjer, gang på gang? Jeg vet ikke om dere vet at det skjer, og jeg velger å være tydelig i håp om at dere snakker med oss, at det åpner øynene deres og at dere tar ansvar for deres barn. For deres barn ødelegger for andres barn. 

På den ene filmen ble en jente holdt opp ned uten verken truser eller bukser på, samtidig som noen lekte med kroppen hennes. Glemmer man at hun faktisk er datteren til noen, søsteren til noen og venninnen til noen?

Jenta som var naken mens to kompiser holdt på med henne så ikke ut til å ha det bra. Så hvorfor ler så mange når de får se den? Jeg nekter å tro at hun hadde sagt ja til at akten skulle sendes landet rundt. Jeg klarer ikke å fatte at guttene i filmen overhode kan tenke så kort. At de kan være så slemme. 

Jentene som danset nakne i russebussen etter å ha fått rulleplass, har blitt stemplet som løse, som horer og som tapere, samtidig som alle rundt, både jenter og gutter tydelig heiet og syntes at det var stas. De har ligget i armkroken til foreldrene sine, de har pugget til eksamen og de skal en dag søke jobb. 

Jeg sitter på så mange spørsmål. For jeg skjønner ikke hva en 15 åring har å gjøre på en russebuss. Jeg forstår ikke at barna deres kan være så dårlig oppdratt at de finner det gøy. Jeg forstår ikke at deres barn forsvarer seksuelle overgrep og voldtekt. Jeg forstår ikke at det ikke eksisterer større selvrespekt blant oss, for ikke å snakke om respekt for andre. 

Dette handler nemlig ikke om dårlige rampestreker, om dårlige valg eller om at man er ung og dum. Dette kan ikke dere som foreldre forsvare, for dette er ikke en feil. Dette er kriminelt, og dette ødelegger livet til noen.  

Dette er ikke kritikk av russen for dette skjer ellers også, men det er en pekefinger til dere foreldre. Dere må slutte å være så naive, og dere må ta del. Dere må prate og dere må ta ansvar. Plutselig er det nemlig din mindreårige datter som blir filleristet, naken, full og fjern. Plutselig er det sønnen din som blir dømt for å ha videresendt en film for å vise den til resten av gutta. Plutselig hjelper det ikke å skylde på naivitet og at dere alle har vært der.

Jeg ber dere om å prate med døtrene deres om å ha selvrespekt. Om å tenke konsekvenser. Om å ikke ligge seg til rulleplass. Om å ha selvinnsikt. Om å ha selvtillit til å si nei.

Jeg ber dere om å snakke med sønnene deres om respekt for andre. Om grenser, om det å ta hensyn. Altfor mange tror det er greit å ta en jente i skrittet uoppfordret, at sex er glorifisert og brutalt. Det finnes nemlig de som tror at en 16 år gammel jente liker å bli tatt bakfra og suge noen samtidig. 

Jeg er en del av dette, og jeg ber dere om å ta ansvar. Vær trygge, vær ærlige og snakk med barna deres. 

Vær så snill. 

Dette er ikke kult, og men det finnes mange som syntes det. Da vil jeg dessverre tørre å påstå at dere har sviktet, og dessverre får dere ingen ny sjanse. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs


Foto: Annie Hyrefeldt
 

 

// Marty

 

 

Du savner oppmerksomhet


Legger det ut fordi jeg syntes det er fint, men det er vel åpenbart?
 

Tidligere denne uken kom jeg over et bilde av en jente i bikini på Instagram. Som regel blar jeg rett over, eller zoomer inn på hvert eneste fiber det er å finne. Jeg skal oppriktig innrømme at jeg har sluttet å følge bekjente på Instagram fordi de har gitt meg dårlig selvtillit. Noen vil nok påstå at det er håpløst, men for min del er det av og til nok med den seksualiseringen jeg får trykt opp i ansiktet ufrivillig.

Jeg gikk for en gang skyld inn på kommentarfeltet og leste kommentarer. Bildeteksten lød som følger: "Gleder meg til å drikke cola i solsteiken snart #tb".
Den sure og gretne personen inni i meg hadde mest lyst til å kommentere hvor fin colaboksen var. Ikke fordi jenta på bildet ikke strålte, men fordi hun forsvarte sitt behov for oppmerksomhet bak en colaboks.

Jeg er todelt om hvor vidt jeg er tilhenger av såkalte sexy bilder. Mest av alt fordi det ikke gjenspeiler seg i noen som helst virkelighet. Samtidig så syntes jeg ikke at man skal kle på seg, og gjemme seg. Men jeg syntes det er feigt å skjule seg bak en colaboks.

Kommentarfeltet til jenta kommenterte jo kun på hvor fantastisk hun var, hvor deilig hun var. Og stort sett var den jenter som kommenterte.

Det som jeg stusset mest over er at jenta på bildet er 15 år.

Jeg syntes nemlig det er synd at 15 åringer har et behov for å bli kalt deilig. For jeg vil tørre å påstå at man er relativt fornøyd med bildet når man velger å legge det ut. Ikke misforstå, for jeg sier ikke at du skal slutte. Dette gjelder nemlig ikke bare jenta på 15 år, for jeg ser dette hos voksne damer også.
Jeg tror den retusjerte virkeligheten har kommet for å bli. Mulighetene til å fremstille seg på best mulig måte er nesten umulig å unngå, men må vi virkelig skjule oss bak colabokser og fine palmetrær?

Jeg savner nemlig å se at noen poster et bilde og innrømmer at de gjør det fordi de er sinnsykt fornøyde. Jeg vet noen mener at vi må slutte å tillate bilder som dette, men jeg tror ikke vi skal be hverandre kle på oss. For hvilke signaler sender vi egentlig da? Det jeg derimot mener er at vi må slutte å redigere fasaden vår, og at vi må begynne å innrømme hvorfor vi poster et bilde av rumpa vår. Men. Det trenger ikke starte i en alder av 15 år. Personlig poster jeg aldri bilder av min egen kropp for å fremstå sexy, mest av alt fordi jeg ikke føler meg fin nok til å gjøre det. Samtidig vet jeg at det ikke er en grunn til at jeg ikke kan gjøre det.

Jeg tror ikke det er riktig vei å gå med å snakke ned noen som er komfortable med kroppen sin, men jeg tror ikke selvtilliten skal bygges ut ifra kommentarer og bekreftelse på sosiale medier. Og hvert fall ikke bak colabokser, palmetrær og retusjering. 

 

Facebook HER  - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

Russisk horehus



 

Jeg vil egentlig ikke kategorisere meg selv som den sjalu typen. Jeg tror rett og slett at jeg ikke orker det. Nå snakker jeg ikke om sjalusi ovenfor en venninne som har kjøpt seg en fin veske, eller en nabo som har vunnet på flaxlodd. Jeg snakker mer om den sjalusien som er lett å finne i nesten et hvert parforhold. I starten er det alltid mye å ta og føle på, men etter hvert som tiden går, så tror jeg rett og slett at man må legge de negative tankene bort for at det skal fungere. 

Kjæresten min var ute lørdag kveld, i selveste Russland faktisk. Jeg har lenge hørt rykter om de såkalte russiske horehusene. Jeg tror både jeg har vært vitne til skrønerhistorier, men også skrekkhistorier fra disse stedene. Han er en av de som er nesten for lojale, og som jeg alltid vet hvor jeg har. Jeg tror helt ærlig at det kalles kjærlighet. For han oppdaterer meg alltid, og det er nesten jeg som må tvinge han til å drikke en til øl, og til å slå seg løs. Så for å være ærlig, så var jeg ikke bekymret et eneste sekund.

Hva er det egentlig jeg skal være redd for? 

Jeg hører ofte om folk som er livredde fordi kjæresten er alene ute på byen, eller fordi kjæresten er på guttetur. Personlig, så syntes jeg det er sikkelig synd. For hva er egentlig forholdet basert på da? Jeg vet godt ovenfor meg selv at jeg aldri ville såret kjæresten min, og at jeg aldri har en intensjon om å drite meg ut. Noe jeg oppfatter som veldig gjensidig. Jeg oppfatter at han egentlig aldri bryr seg om hva jeg driver med, så hvorfor skal jeg bry meg om hva han driver med? Selvfølgelig har jeg noe med hvor han er, og hvem han er sammen med, men er jeg egentlig den som skal be han bli hjemme, fordi jeg er redd?

Jeg har en venninne som fortalte at hun var bekymret for at kjæresten skal på tur med kompisene til København. Jeg svarte med å spørre om hva hun var redd for, og det visste hun ikke. Men det er vel relativt logisk hva hun er redd for. Jeg har full forståelse for at enkelte har sine grunner til å være bekymret, men er det egentlig sånn det skal være?

Skal man virkelig begrense hverandre på grunnlag av sjalusi? Jeg har et behov for å være alene med mine venner, og jeg har full forståelse for at han behøver det samme. Hvor attraktivt er det egentlig med en dame som sitter hjemme og sutrer, når man er ute for å ha det gøy? 

Jeg kan kun tale damenes sak, eller i utgangspunktet min egen. Men jeg opplever at vi tror alt handler om å få seg et ligg, drikke seg fullest og kline med den fineste dama på festen. Men, hvis han virkelig er forelsket og vil dele livet sitt med deg, så burde han vel være relativt klar på at den fineste dama sitter hjemme og venter. Eller? 

Jeg kan garantere at jeg hadde dratt på russisk horehus hvis jeg hadde muligheten, og hva er egentlig forskjellen?
 

Facebook HER  - Instagram HER  - Snapchat Martinehalvs

// Marty

Fra en russemamma til en annen

Gjesteinnlegg fra mamma

Datteren min skulle egentlig vært russ nå, men har valgt å stå over. For å være helt ærlig, så syntes mammahjertet mitt at det er helt i orden. Hun har valgt det helt selv, og jeg skal innrømme at jeg egentlig hadde forberedt meg på at russetiden skulle ta innmarsj i hverdagen vår igjen. Jeg mimrer fortsatt tilbake til mai måned for tre år siden, da eldste mann hadde dratt på seg russebuksa og jeg lå hjemme uten noe særlig nattesøvn. Jeg mimrer tilbake til mislykkede samlinger, fyllesyke og sprengte trommehinner. Russetiden tok på, samtidig som den var morsom, lærerik og for ikke å snakke om en helt spesiell opplevelse. 

Som russemamma måtte jeg ta noen forbehold, mest for min egen del, men også for at han skulle få det best mulig. Jeg fant fort ut at det lønte seg å spille på lag, fremfor å være uenig. Jeg lærte at det var verdt det å mase om ullundertøy, noe hans også for så vidt gjorde. Jeg lærte at sengen alltid måtte være oppredd, sånn at han bare kunne stupe i seng. Jeg lærte at det alltid måtte være mat tilgjengelig, og at jeg alltid måtte lage litt ekstra. Men mest av alt, så lærte jeg å støtte han i at dette var gøy og at dette var hans valg.

Russetiden er en krevende tid, men også en tid hvor både jeg og han lærte mye. Jeg oppdaget at russen min kanskje ikke var så voksen som jeg trodde, og at han faktisk trengte at jeg som mamma var tilstede. 

Så jeg har noen råd som eks russemamma, til en annen russemamma: 

1. Snakk med russen din om å ta vare på hverandre. Både gutter og jenter! Det er kaldt, det er hektisk og det er mye alkohol. 

2. Vær edru! Du må alltid være klar til å kjøre. Det finnes flere grunner til at du skal trenge det, men akkurat på denne tiden er det viktig å være tilstede. Vinglasset på fredagskvelden må muligens erstattes med en kjøretur til Tryvann. 

3. Ullundertøy er viktig, både oppe og nede - For ikke snakke om ullsåler. Det blir kaldt, og det er ingen unnskyldninger for å la være. Selvom du føler at russen din burde ta ansvar selv, kan det være lurt å ta litt ansvar for de. 

4. Vær tilstede. Gi en klem, både til din egen russ og til de andre. Sørg også for at vennene til russen din kommer seg trygt hjem, eller at du har en ekstra soveplass hvis det skulle være nødvendig. 

5. Ha alltid mye mat klart. Det er lett å glemme og spise, og det er viktig å sørge for at de får i seg nok. Ha noe de bare kan slenge i seg fort, og gå til innkjøp på noe de kan hive i seg fra bukselommen. 

6. Fyll opp vannflasker de kan ha med seg, med vann. Jeg tror ikke nødvendigvis det er smart som forelder å kjøpe inn alkohol, da de faktisk er gamle nok til å kjøpe det selv. Det er ikke vår oppgave at de drikker seg fulle. Riktig og nok væske er alfa omega!

7. Gå til innkjøp på ørepropper, og oppfordre til å bruke det. Ødelagt hørsel forekommer og det går ikke an å reparere. 

8. Ta praten om sex og beskyttelse, uansett hvor ubehagelig det er. Det er også vår oppgave å fortelle hvor vi mener grensen går, og ta nei er nei-praten. 

Jeg tror riktige holdninger som foreldre smitter over på ungdommen vår. Jeg tror det er viktig med en åpen og god dialog, og ikke minst forståelse. Russen må faktisk forstå at man som russeforelder er bekymret, samtidig som det ikke er vår oppgave å begrense de! Russetiden er ikke livet, men en feiring vi kan velge å støtte eller ikke. Jeg tror vi tjener på å støtte opp og være tilstede. Alvoret kommer fort nok, og vi har alle vært unge. 
Nå skal jeg lene meg tilbake og vente spent på om jeg må forberede meg på en ny runde med russetid når yngstejenta blir så stor. 

 


 

// Mamma

12 grunner til at jeg ikke drikker


 

Det hender jeg føler meg som verdens kjedeligste. Jeg skulle gjerne sagt at jeg elsket å feste, for det virker så enkelt, så gøy og ikke minst festlig! Jeg skulle ønske at jeg kunne slippe alle hemninger og ikke tenke gjennom konsekvenser. For jeg elsker å danse, og jeg er veldig sosial. Du må ikke misforstå meg. 

Jeg skulle ønske jeg hvert fall kunne skryte på meg at jeg var avholds, men jeg har ikke en visjon om at jeg aldri skal drikke alkohol. Forskjellen er bare at jeg overhode ikke har peiling på hvordan jeg skal åpne en vinflaske, og at jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har vært full. Forskjellen er bare at jeg ikke har et behov for å drikke alkohol, og at jeg dermed nesten aldri gjør det. 

Jeg er lei av å måtte forsvare at jeg ikke ønsker å drikke alkohol. Jeg har derfor skrevet ned 12 ting jeg ofte får høre når jeg takker nei takk til alkohol. 

Er du gravid?

- Nei, jeg er ikke gravid fordi jeg ikke drikker alkohol. Jeg føler bare ikke for det, og må jeg virkelig ha en slik grunn for å la være?

Hvordan kan du ha det gøy?

- Jeg syntes det er synd at vi har bygget oss opp en mentalitet om at vi må ha alkohol for å ha det gøy. Du kan fint danse uten å ha noe og skylde på! De gangene jeg har drukket har jeg hatt det gøy, men jeg klarer fint å ha det gøy uten også. 

Hvordan slapper du av da?

- Slappe av? Jeg lurer heller på hvorfor du må ha alkohol for å slappe av. 

Er du ikke redd for å være kjedelig? 

- Fordi jeg ikke drikker alkohol? Jeg har aldri forstått hvorfor man må drikke på seg selvtillit, og hvorfor man blir stemplet som kjedelig når man ikke drikker. Tro meg at jeg fint kan le, danse og være sosial (også på byen) uten alkohol. 

Tar du noe annet i stedet?

- Nei, jeg behøver verken å røyke eller sniffe for å føle meg sosialt akseptert. 

Jeg har dessverre ikke noe alkoholfritt, annet enn vann i springen. Men det går vel fint?

- Dette skjer ofte. I mine øyne vitner det om forventingene til at alle drikker alkohol. Det går helt fint med bunnslammet fra colaen din eller vann fra springen, det er ikke det. Jeg bare lurer på hvorfor det kjøpes inn drikke med henhold til at alle vil drikke. 

Suger det ikke å ikke drikke alkohol?

- Nei, det suger ikke. Jeg velger jo det selv? 

Hva skal du skylde på hvis du gjør noe dumt? 

- Dette lurer jeg så ofte på. Hvorfor må vi ha noe å skylde på? Hvorfor er det akseptert å drite seg ut hvis man har drukket? Noe som er sinnsykt håpløst er hvis man har hooket noen på fest edru, og blir ledd av etterpå fordi man ikke har noe å skylde på. 

Hvordan kan du slå deg løs?

- Med å tråkke ut fra den firkantede boksen vi nordmenn trives så godt i. Ved å ta på danseskoa og ikke ta meg selv så sinnsykt høytidelig! 

Hva gjør du når andre drikker? 

- Da slår jeg de ofte med en flaske i hodet.
Nei, jeg gjør vel akkurat det samme som deg? Jeg har ikke noe med hva andre drikker, eller hva de gjør. Jeg aksepterer at de drikker, på lik linje som de burde akseptere at jeg ikke gjør det. Du må gjerne drikke vin hvis vi spiser middag sammen, ser film sammen eller hvis vi skal ut å danse. 

Det er best at du ikke kommer, siden du ikke drikker. Det blir så kjedelig for de andre. 

- Den setningen der har jeg fått slengt etter meg altfor ofte. På ungdomsskolen kom det flere ganger, og nå i etterkant er jeg glad for at jeg hevet hodet og så forbi det. Hvordan signaler er det man egentlig sender med å si ting som dette? Det har blitt bedre med alderen, kanskje også fordi jeg har trukket meg unna de som forventer at jeg må drikke for å passe inn. Alkohol er ikke limet i noe som helst vennskap, tro meg. Ironisk nok har jeg juridisk sett bare hatt lov til å drikke alkohol i ett år. 

HVA? Du drikker jo, jeg trodde du var sånn avholds jeg. Pass på å ikke bli alkis nå da, og ikke drite deg ut.

- Jeg trenger ikke drikke meg dritings hvis det skulle falle meg inn å ta en øl, og hvis jeg skulle finne på å gjøre det betyr det ikke at jeg er nødt til å drite meg ut. 

Det er nemlig ingen sykdom å takke nei til alkohol. Jeg spør ikke deg hvorfor du velger å drikke, så hvorfor skal du spørre meg hvorfor jeg velger å ikke drikke? Det er synd at alkohol er en av de viktigste ingrediensene på de fleste sosiale sammenkomster. 

Jeg behøver heller ikke et klapp på skulderen eller skryt for å ikke drikke alkohol. Hvis det er det som faller deg inn, mener jeg at vi har en lang vei å gå.

Jeg vil mye heller at du spør meg om vi skal danse neste gang du ser meg ute, for jeg vil ikke sitte igjen i minnet ditt som en festbrems fordi jeg ikke drikker alkohol. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

 

 

 

Utroskap i en podkast


 

Jeg har akkurat kommet over podkasten til Tusvik og Tønne. Den har faktisk fulgt meg i hele dag, både på bussen i dag morges, i lunsjen og gjennom rushen på vei hjem. De to hysteriske damene har underholdt meg, til tross for at jeg ikke helt klarer å sette ord på hvorfor jeg har funnet det underholdende. Antakeligvis den fengende settingen, ærligheten og åpenheten. Disse damene satte virkelig ord på ALT. 

Jeg har hørt mye om episoden i podkasten der Tønne bretter ut om historien om da eksmannen Kyrre Holm Johannessen var utro, og jeg skal ærlig innrømme at det var derfor jeg startet å lytte (Var det meningen, kanskje?). Muligens fordi jeg var interessert i noe sladder, eller fordi jeg rett og slett var sinnsykt nysgjerrig på hva dette kunne være. Men mest sannsynlig fordi sladrekjerringa i meg var nysgjerrig, og fordi jeg var redd for å gå glipp av noe. 

Min første reaksjon var å bli sint, ikke på Tusvik, og hvert fall ikke på Lisa Tønne, som jeg forøvrig har stor respekt for. Jeg reagerte med å sette meg inn i situasjonen hennes, og jeg kjente at raseriet i meg boblet. Et lite øyeblikk var jeg villig til å bli med på heksejakten av den kommende eksmannen hennes. 

Vi snakker ikke nok om utroskap, men i denne podkasten oppfatter jeg ikke at det var temaet utroskap som ble synliggjort. Jeg oppfattet det mer som en ubevisst hevnaksjon fra Tønne sin side, en hevnaksjon jeg i utgangspunktet syntes var helt grei. Jeg vet ikke hvorfor jeg har et behov for å forsvare henne, men det er mulig at kvinnen i meg føler for å forsvare noe av det sureste du antakeligvis kan oppleve. Samtidig kan det jo stilles spørsmål om det var verdt det. 

 

"Dessverre har ikke utroskap noen straff"

 

Jeg ser at det finnes folk som påstår at begge disse komikerne har gått ut på dato, men akkurat i denne podkasten var det ikke komikerne vi fikk lytte til. Vi fikk lytte til en dame, med en bestevenninne som var sinnsykt forbanna og såret. I bunn og grunn syntes jeg at de var snille, uten og vite hvordan jeg selv ville reagert. Jeg oppfattet nemlig ikke et snev av festligheter. Det jeg derimot oppfattet var svik. Det eksisterte ikke hat, men jeg oppfattet at det var sviket som snakket. 

Det diskuteres om det juridiske i denne situasjonen. Noe jeg absolutt forstår. Men hvis vi skal se bort fra det juridiske er jo dette intet annet enn en forferdelig trist familietragedie.

Dessverre har ikke utroskap noen straff. Det er ikke noe annet en trist. Jeg kan forstå sviket Tønne føler, og er spent på hva eksmannen faktisk mener. Samtidig vil han alltid være den "utro-pappaen", "den utro-naboen" og "den utro-eksmannen til Lisa Tønne", og jeg vil ikke tro at det var hoved intensjonen til Lisa Tønne. 
Samtidig forsvarer ikke det handlingen og det som ble gjort.

Jeg lot meg nesten kjøpe av argumentene og reglene som skriver under på at dette ikke var innafor. Samtidig er det noe inne i meg som støtter fullt opp under det Lisa Tønne har gjort. Jeg forstår at barna skal forsvares i denne saken, men hvilke av partene har virkelig såret og tråkket i feil rede? 

Etter det lille jeg har kjent disse radar-damene ville de sagt: "Altså, vel fortjent når man bare tenker med kukhodet"  hvis dette gjaldt noen andre. 

Jeg tror absolutt jeg vil fortsette å lytte til de fremover. 

Syntes du det er innafor? Og er Lisa Tønne egentlig unnskyldt? 

Forresten: Jeg kjøper ikke argumentet med at alle av og til driter seg ut. Du faller nemlig ikke inn i en annens sitt liv, og spesielt ikke med tissen først. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

 

// Marty

 

Selvskading er en svakhet

Bildet er brukt med tillatelse. 

"Kanskje du kan zome inn litt mer på sminken neste gang?"
"Det blir litt mye av deg kanskje"
"Du er oppmerksomhetssyk."
"Tenker du ikke på at andre vil skade seg på grunn av dette?"

"Du burde kanskje dekke deg til litt?"
"Fine vipper, men du kunne kanskje zomet inn litt så vi hadde sluppet å se resten?"

 

Jeg skroller nedover Facebook og blar meg gjennom alle de vanlige oppdateringene. Midt på Facebook-feeden dukker det opp et bilde av en jente i en av de mange sminke-gruppene jeg forsøker å tilegne meg kunnskap fra. Jenta har postet et bilde av sminken sin, men det jeg ser er kuttene som brer seg utover armene hennes. Det er det kommentarfeltet også ser. Vi ser ikke sminken hennes. Kun kuttene hennes. Kun fortiden.

Hvorfor? 

Jeg tar meg selv i at jeg automatisk syntes synd på jenta. Jeg begynner å tenke på hva som er grunnen til at jenta har skadet seg og om hun fortsatt gjør det. Den siste tanken som slår meg er at jeg også har lyst til å skade meg.

Neste dag poster jenta et nytt bilde, og igjen er det kuttene hennes, nei, arrene hennes som kommer til syne. Igjen legger jeg mer merke til arrene hennes enn sminken. Og det gjør også kommentarfeltet som ber henne kle på seg, som ber henne advare andre om at hun nå poster et bilde av seg selv slik at ingen blir trigget. Kan hun ikke bare forstå at vi ikke vil se arrene hennes? Kroppen hennes? Fortiden hennes?

Jeg har aldri vært avhengig av noe sånt i noen som helst form. Jeg har forsøkt å skjønne, men jeg klarer ikke. Samtidig stiller jeg spørsmål om fokuset rundt psykisk helse, og hvorfor vi gang på gang krever åpenhet, og hvorfor vi gang på gang vil slippe og bli eksponert for det. Jeg lurer på hvorfor jenta får beskjed om å kle på seg og hvorfor hun stadig må bli påmint om at hun ikke er bra nok. For hvorfor skal hun dekke seg til, og ikke jeg? Jeg forsøker å ha full forståelse for at de som sliter med selvskading selv muligens kan føle seg trigget.

Til tross for at jeg ikke kan forstå hvordan selv, kan jeg forstå effekten av sammenlikning, for den er jeg selv god på. Jeg vet nemlig alt om det å sammenlikne seg med noen som er tynnere, penere, høyere, rikere og bedre. Men jeg vil tørre å påstå at denne trigger-effekten ikke skal begrense jenta som bruker sminke for å komme seg ut fra et av de mørkeste stedene vi mennesker kan være på.

Disse arrene er en del av denne jenta, jeg mener at vi ikke har noen grunn til å dømme henne, for ikke snakke om å kritisere henne. Hun blir antakeligvis påmint om hennes egen fortid hver eneste dag, og er det da vår oppgave å kritisere henne for den? Jeg hører stadig folk i alle aldre snakke om selvskading som idioti. I min øyne vitner det om at vi ikke har nok kunnskap, og nok fokus på sider av den psykiske helsen som dette.

Vi trenger flere tilbud.

I mine øyne er det tøft av jenta og møte fortiden sin, for ikke snakke om å dele av seg selv på den måten hun gjør. Jeg vil tørre å påstå at vi bærer på noen enorme fordommer når det kommer til selvskading, og er det egentlig riktig av oss?
Jeg sier ikke at vi skal normalisere selvskading, men skal jenta dekke seg til for vår skyld? For at vi skal slippe å se? Jeg syntes ikke det. For jeg mener hun skal ha like stor rett til å vise seg frem som meg.

Personlig skal jeg slutte å se på folk som kutter seg som svake, for det er en av mine store fordommer.

For burde ikke hun ha like store muligheter som meg?

Vi velger hva vi ønsker å se. Vi velger å se arrene, psyken og fortiden. Vi velger ikke å se øynene, sminkene og jenta bak masken som forsøker å få anerkjennelse. Selvskading er en del av den psykiske helsen som vi ikke prater om, og jeg vet ikke om det er fordi vi syntes det er flaut, eller fordi det er ubehagelig for oss. I et samfunn der vi er så opptatt av at kropp er topp må vi ikke glemme å akseptere ALLE.

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

10 tips for å ikke voldta

Det kryr nå av våryre russejenter og snart lettkledde damer. Sesongen for korte shortser og bare legger er rett rundt hjørnet. Noen kaller det voldtektssesongen.

For noen år siden kom jeg over fem råd fra politiet om hvordan du skulle unngå å bli voldtatt. Rådene var for eksempel å snakke i telefonen hvis du gikk alene, bære voldtektsalarm og unngå stille eller uopplyste gater på nattestider - så langt det lot seg gjøre.

Jeg har sett meg grundig lei av råd om hva man må gjøre for ikke å bli voldtatt.

I bunn og grunn føler jeg egentlig at disse rådene gir deg litt skyld hvis det først skulle skje.

For hvis du nå har gått i en mørk gate - helt uten å holde noen våkne i den andre enden av telefonen - og en eller annen kommer og voldtar deg - da kan du vel egentlig takke deg selv?

Derfor er disse rådene helt bak mål, og jeg syntes det er på tide at vi begynner å ta tak i det faktiske problemet.

For problemet er ikke de som går alene i mørket, de som ikke bærer voldtektsalarm eller de som drikker for mye på fest. Problemet er de som voldtar. 

Jeg har utarbeidet noen nye punkter som jeg vil anbefale. Jeg har faktisk utvidet de fem rådene fra politiet om hvordan du skal unngå å bli voldtatt, til ti råd om hvordan du skal unngå å voldta. 

 

1. Ikke putt dop i andre sine drinker. 

2. Lær deg at nei betyr nei - UANSETT. Og hvis du sliter med å forstå nei, må du faktisk lære deg forskjellen på stønning og grining. 

3. Når du ser en kvinne som går alene, la henne være i fred. 

4. Gå aldri inn i et hus som ikke er ditt. Men hvis du likevel skulle havne der ved et rent uhell, ikke skrem og ikke voldta.

5. Gå alltid med en voldtekstsfløyte. Hvis du er i ferd med å voldta noen, blåser du i den til noen får stoppet deg. 

6. Når en kvinne ligger og sover, betyr det ikke at du kan voldta henne. La henne sove i fred. 

7. Når en kvinne går alene ute på gaten, betyr det ikke at hun vil at du skal voldta henne.

8. En kvinne kan gå naken om hun vil, uten at du det er greit å voldta henne. (Husk å blåse i voldtektsfløyta hvis tanken skulle falle deg inn)

9. Ikke drikk for mye, da kan det hende at du glemmer å blåse i voldtekstsfløyta og at du voldtar uten å mene det. 

10. Hvis du er redd for at du kommer til å voldta noen, ta med deg en god venn som passer på at du ikke kommer til å forgripe deg på noen.

 

Vi kvinner skal ikke behøve å gå rundt og være redde for å bli voldtatt.

Vi må prate om voldtekt, vi må innføre tiltak for at det ikke skal skje, og vi må informere grundigere om konsekvensene og vi må snakke om grunner til å ikke voldta.

Jeg har aldri hørt foreldre lære barna sine at det er feil å voldta. Det som derimot er vanlig, er å lære bort hvordan du ikke skal bli voldtatt. Det er ikke feil å ta forholdsregler. Men det endrer ikke årsaken til problemet. Nemlig at noen voldtar.

Jeg skjønner at ingen tror at sine nærmeste kan voldta. Allikevel skjer det, gang, på gang. Så slutt å snakke om voldtekt som om det er offerets ansvar å forhindre det. Begynn heller å snakke om ansvaret du har for å forsikre deg om at den andre faktisk vil ha sex, akkurat nå, med akkurat deg.

Det er på tide å snu "Nei er nei" til "Ja, er ja". Det er på tide at gutta må spørre om et ja, i stedet for å vente på et nei. Det er på tide med nulltoleranse for voldtekt.

Faceook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

1
 

 

// Marty

 

 

Det å se terroren i øynene


 

Jeg har tatt turen til Stockholm idag. Til tross for at de fleste har anbefalt å holde seg unna Stockholm, har jeg valgt å dra hit. Hvorfor vet jeg egentlig ikke. Akkurat nå kunne jeg dratt til alle andre steder. København, Berlin eller Paris. Nå er jeg glad for at jeg ikke befinner meg i Paris, med tankene på skyteepisoden som har funnet sted der i kveld. Samtidig så har jeg møtt svaret på de grusomme terrorhandlingene idag. Gatene i Stockholm er nemlig fylt med kjærlighet og samhold. Holdningene og verdiene Stockholm utstråler akkurat nå, trumfer faktisk all terror og alt hat. 

Gatene og hendelsesstedet vitner ikke om hat, de vitner om det helt motsatte og det rører meg. Det rører meg hvor sterk godheten er, og hvor mye godt vi mennesker kan skape med å legge alle fordommer og hat til side. Terroren er skremmende, og jeg har personlig valgt å ikke la den begrense meg. Jeg vil ikke være redd, og jeg tror ikke vi tjener på å være redde. Disse handlingene skjer, og det finnes ingen fornuft rundt det. Det er ingenting annet en sårt, vondt og skremmende.

En ung gutt har skrevet et brev til ofrene av Stockholms-terroren, og det fikk meg til å tenke. Det prydet den fargerike veggen fylt av kjærlighet, og nå som det ser ut som det akkurat er begått en ny terrorhandling i Paris, så vil jeg gjerne dele det. Det er nemlig så sant, og så riktig. Når det kommer så nært, forstår jeg faktisk hvor viktig det er å se, elske og leve. 

 

Hvem var dere?

Noens barn?

Noens foreldre?

Noens søsken?

Noens venn?

Noens kollega?

Noens klassekamerat?

Noens slektning?

Noens nabo?

Hadde vi møttes?

Hadde blikkene våre møttes?

Hadde dere nådd deres mål?

Kanskje passerte vi hverandre for opptatt av vår egen hverdag?

Om vi gjorde det, var jeg høflig?

Om jeg ikke var det, kunne dere se at det var stresset som krevde sitt og at det ikke hadde noe med dere å gjøre?

Så dere hva jeg gjorde?

Så jeg hva dere gjorde?

Så jeg dere?

Hverdagsmedborgere

Forrige uke fantes dere i livet mitt

Livet er skjørt som rispapir

- John


 

// Marty

Glorifisert selvmord


 

I går kveld begynte jeg på serien «13 Reasons Why»  Jeg har lest mye om serien og tenkte at det var verdt det å gi den et forsøk, i starten forsto jeg ikke helt poenget, men plutselig jeg ble besatt. Jeg ble besatt av å finne svaret, på å følge selvmordet, for ikke å snakke om tiden etter selvmordet. Jeg ble besatt av hvor glorifisert det var.

I utgangspunktet ville jeg se serien i håp om å tilegne meg kunnskap, for ikke snakke om å bli dratt inn i den brutale fortellingen jeg hadde hørt om. Men det eneste jeg følte at jeg tilegnet meg var kunnskap om selvmord, og i mine øyne så ble det litt for vakkert. Litt for gjenkjennelig, litt for enkelt. 

Personlig er jeg opptatt av å snakke om alt. Samtidig stiller jeg spørsmål om hvorvidt det kan oppfattes som stigmatiserende og brutalt, hvis vi skal normalisere selvmord gjennom åpenhet. For burde vi egentlig ufarliggjøre selvmord? 

Jeg mistet en venninne som tok livet sitt for en tid tilbake, og jeg opplevde at det ble sett på som en skam. Det skulle ikke prates om. I mine øyne kunne jeg ikke, og kan jeg ikke forstå hvordan vi mennesker kan klare å finne noe så vondt som flaut. Jeg har tenkt gjennom alle tankene som omhandler livet og døden, og jeg har mistet flere som ikke har ønsket å leve lenger. For min del forsøker jeg å rettferdiggjøre det ovenfor meg selv, samtidig som jeg aldri helt har klart å akseptere det. Det å ta livet sitt er nemlig så brutalt, og jeg er redd serien sender ut feil signaler. 

Det tas opp et viktig tema, jeg er bare ikke helt sikker på at det er riktig å legge skylden på alle i livet til hovedkarakteren Hannah. Når jeg mistet venninnen min, satt jeg igjen med en skyldfølelse. Den følelsen kom selvom jeg visste at jeg ikke hadde noe skyld, samtidig så angrer jeg på at jeg ikke gjorde mer. 

Jeg tror det er viktig å belyse selvmordstematikken, men ikke ved å glorifisere det på måten det gjøres på i serien. 

Samtidig tror jeg vi burde forsøke å favne om nyansene og bredden, både med tanke på hvem som tar sitt eget liv, hva som ligger bak et selvmord og hvordan man kan få hjelp. På den måten tror jeg at vi sammen kan nå flere. Jeg tror vi da kan være med og skape et samfunn hvor vi er der for medmennesker som trenger hjelp og bidra til å forebygge selvmord. Uten å legge skylden på noen, eller alle. 

// Marty 

Tiggere kan heller selge sex

"Damen kommer nærmere meg. Jeg kikker i bakken, fomler med telefonen og går raskt. Allikevel fortsetter hun å nærme seg. Faen, tenker jeg. Kan hun ikke bare la være? Kan ikke hun og det glorete skjørtet hennes la meg være i fred?"

Tiggeren, damen, søplet eller hva vi nå kaller mennesker som henne, putter koppen med noen små mynter opp i fjeset mitt. Hun ignorerer min bastante gange og gir blanke i at jeg sender alle mulige signaler om at jeg overhode ikke vil snakke med henne.

Jeg ser at det debatteres heftig om tigging etter dokumentaren til NRK Brennpunkt tirsdag kveld. Der ble vi vitne til et skremmende miljø for tigging i Bergen. Sammen med tigging også narkotika, prostitusjon og skitne bakmenn.
 

Det diskuteres kraftig, og mange av kommentarfeltene er usaklige. I et forsøk på å stille meg nøytral, lar jeg meg nesten overtale av de hatefulle og usmakelige kommentarene. For jeg irriterer meg jo også grenseløst over den konstante masinga jeg opplever når jeg traver gjennom Karl Johan fullt opptatt av min hektiske hverdag.

Nei, jeg er ikke naiv fordi jeg stiller meg nøytral. Jeg velger bare å stelle meg på sidelinjen for å observere. Og jeg observerer at det er et stort marked, at det finnes mange som vil hjelpe. Jeg observerer at det finnes de gode historiene, de ekte historiene.
Historiene om kvinnen som oppriktig hadde et sykt barn, som overlevde fordi hun fikk tigge i Norge. Det er rørende og det er flott.

For mens vi diskuterer industrien og markedet vi akkurat har blitt vitne til, er det vi som støtter opp under den samme industrien. Det er vi som kjøper sex og stoff. Pengene ligger ikke i slanten vi slenger i koppen til damen med det irriterende skjørtet og den slitsomme masinga. Etterspørselen på det svarte, ekle og usynlige markedet er den som er skremmende.
Ikke damen som strikker sokker for å selge i Karl Johan.

 

Tigging=Sex

 

Jeg tror ikke tiggingen stopper før vi åpner opp øynene og slutter å fore bakmennene. Pengene ligger i sexen som kjøpes, i kokainen som sniffes og i skattepengene som brukes feil. Hvis vi skal forby tigging er det flere tiltak som må gjøres først. Vi burde blant annet kanskje slutte og kjøpe de samme damene som vi rister på hodet av når de spør oss om penger midt på dagen.

Vi kan godt forby tigging, men vi må ikke glemme at det er fullt lov å selge sex. Jeg vet ikke hvilke holdninger og signaler det sender, men jeg vet at jeg ikke ønsker å forsvare det.
Så hvorfor slår det oss ikke at markedet er så sinnsykt stort, når myntene i koppen er så få?

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs



// Marty

Du burde slanke deg






 

Tips til gutter som skal sjekke opp noen:

- Be hun slanke seg. Det er alltid en god ide. Da går du rett på sak med en gang og forteller at du egentlig ikke liker henne sånn som hun er. 

- Be hun bare holde seg inne. På denne måten forsikrer du deg om at du får ha henne i fred (Da kan du jo også kontrollere hva hun putter i seg)

- Kjøp medlemskap på treningssenter til henne. Da er du garantert en deilig og sprek dame. (Blir hun sur må du pålegge henne minst fire økter i uka).

- Ta deg av ukeshandelen. Slik har du full oversikt over hva hun putter i seg, og at hun ikke sniker til seg verken nøtter eller saltstenger.  

- Pass på at hun legger ut masse lettkledde-bilder på sosiale medier slik at andre menn kan fortelle henne hvor lurt det er å slanke seg. 

- Ikke gi henne påskeegg. For GUDS skyld. La være å gi henne det. 

Neida, jeg bare tuller. Men, jeg er faktisk nødt til å le når kommentarer som dette dukker opp. ALTSÅ HALLO. Hvilken planet kommer du fra? 

Vel, her har du hvert fall et bilde av mitt fine ansikt og kroppen min som burde slanke seg. (Forresten, takk for påminnelsen nå i disse påsketider, det var nesten så jeg hadde glemt det). 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs



 


 

// Marty

Jævla påskeidyll

OBS. Advarer mot en ufiltrert påske-melding:

NB: Er ikke så god på grine-selfies. 

I dag har jeg grått, midt i den klisjefylte påskeferien. Inne på rommet. Jeg har ikke bakt boller, stått på ski eller drukket øl i solveggen. Ikke det at du må være i skibakken for å feire påske, selv om det av og til virker sånn. Akkurat nå hater jeg alt av hevede boller, smørblide snaps og afterski. Kall meg gjerne gnien, sur og sutrete, men det slo meg i går at kun et fåtall av mine venner på sosiale medier får meg til å føle meg ensom, håpløs og dum. Jeg glemmer ofte den andre store delen jeg aldri hører noe fra under høytider som dette. 

Vel, jeg har hvert fall sittet på rommet og grått idag, så hvis du mot formodning skulle føle på at påsken din suger, så vil jeg hvert fall si at den ikke trenger å suge fordi sola ikke titter inn gjennom vinduet, fordi du ikke suser ned over skibakken eller fordi du får et inntrykk av hvordan det burde være på Snapchat. 

Den blir faktisk til det du selv gjør den til, og hvis du har grått i dag du også - Så er du hvert fall ikke alene. Du er heller ikke alene hvis du føler at alle andre har det så mye kulere enn deg. Eller hvis du føler deg ensom fordi du ikke er med på hva du tror alle andre driver med. 

Nå skal jeg snart tørke tårene og finne på noe helt annet enn hva jeg tror er obligatorisk under høytider som dette. Jeg vet nemlig at det er jeg som legger standaren for hvordan jeg skal ha det, og sosiale medier trenger ikke å være en del av hvordan jeg skal ha det. 

God påske!

PS: Jeg er livredd for å skrive det her, mest fordi jeg føler meg som den eneste i verden. Krysser fingrene for at det ikke er sånn. For så vidt er vel det kanskje grunnen til at jeg føler det som jeg gjør også, fordi jeg føler meg som den eneste. 

// Marty 

 

 

 

Kropp = Forbilde


Kropp = Forbilde
 

Egentlig hadde jeg valgt å la være å bry med denne gangen. Denne uka. Denne dagen. I og med at det dukker opp så pass ofte. Debatten om det jævla kroppspresset. Jeg er jo en av de som mener om at den bør snakkes om, men ikke i den forstand at vi skal diskutere hva som er riktig eller galt, selv om jeg av og til bommer selv. Jeg oppfatter at mange ofte mener at jeg syntes de som velger å endre på seg selv er dårlige mennesker, og at de fornekter seg selv, men for min del handler det ikke om det. For min del så handler det om at jeg har bestilt time for å endre på meg selv haugevis av ganger, for å så avbestille fordi jeg har forstått at det for min del ikke er riktig ende å begynne i. 

For min del er det nemlig der denne debatten ligger, nemlig det å starte i feil ende. 

I dag har jeg en bra dag og klarte fint å smile til meg selv i speilet. I går var elendig, og det er i de øyeblikkene jeg finner feilene jeg ikke finner på dager som idag, dager som er bra. Jeg ønsker å være såpass bevisst at jeg heller vil jobbe med de dårlige dagene, enn å løse det jeg tror er problemet. For min del er det nemlig ikke leppene, puppene eller magen min som er problemet, det er bare det jeg skylder på. 

 

"Vi lager forbilder av kropper, ikke av hvem de er"

 

Forbilde-stemplet er i utgangspunktet det som ofte diskuteres, for ikke snakke om påvirkningen man har. Jeg vet at jeg har en påvirkning, og er bevisst på det, og jeg mener at alle har sitt ansvar å representere et godt forbilde for de man når ut til. Enten man er blogger, søster, pappa eller mamma. Det er lett å skylde på andre, og ironisk nok dreier forbilde-stemplet seg om utseende. For jeg blir sett på som et godt forbilde fordi jeg er naturlig og ikke er tynn, og ironisk nok gjør det at vi legger en ny mal for hvordan man "burde" se ut. Vi veier verdi i utseende, og det har vi alltid gjort. Vi bestemmer hva som er rett og hva som er galt. Vi bestemmer hvem som er gode forbilder basert på utseende. Jeg står for at jeg mener at et sunt forbilde ikke informerer om endringer på seg selv, injeksjoner og operasjoner, men mest av alt fordi jeg vet at det ofte er det som har fått meg til å bestille time for å gjøre det samme. 

I bunn og grunn handler alt dette om selvtillit og selvfølelse. Det handler om måten man ser på seg selv, og det handler om bevissthet til å ta tak i problemet. Jeg påstår ikke at min løsning er fasit for alle andre, men jeg tror det er viktig å finne sin løsning på problemet. Utseende er så individuelt, og det samme med selvfølelsen. Jeg tror jeg fremover skal fokusere på selvfølelsen, fremfor alle andre sine fasiter. 

Samtidig tror jeg vi tjener på å slutte å lage forbilder ut av kropper, store rumper, lepper eller midjer, for det er i bunn og grunn det diskusjonen handler om, og det er vel egentlig litt feil fokus.

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

 

Vi er flere enn de som hater

Jeg er redd, selvom jeg vet at min redsel ikke utgjør en forskjell. Jeg frykter, selvom jeg vet at frykt ikke viker for hat. Jeg gråter, selvom jeg vet at tårer ikke redder noen liv. Jeg skriker, selv om jeg vet at mine ord fylt av sinne ikke høres. Jeg viker, selv om jeg vet at det å vike unna for hatet ikke løser noen ting. Jeg hater, selv om jeg ikke vet hva, eller hvem jeg hater. 

Jeg smiler, fordi jeg vet det får meg, og andre til å følge på trygghet. Jeg klemmer, fordi jeg vet at kjærlighet får meg, og andre til å føle tilhørighet. Jeg ler, fordi jeg vet at det får meg, og andre til å vike unna for alvoret. Jeg uttrykker, fordi jeg og andre må vite at det er lov til å føle frykt, samtidig som det er viktig å vise at frykten ikke fanger kjærligheten, samholdet og tilhørigheten. 

Vi kan la oss fange av mørket. Vi kan la oss fange av alvoret. Vi kan la oss fange av frykten. Redselen. Tomheten. 

Vi kan møte mørket med lys. Vi kan møte alvoret med samhold. Vi kan møte frykten med kjærlighet. Redselen med forbehold. Tomheten med klemmer. 

Terror og hat er et faktum, men ikke et faktum vi skal akseptere. Jeg har ikke tro på at det hjelper å møte hat, med hat. Jeg vet heller ikke om det hjelper å være redd. Terroren er nær oss, vi føler på den og vi kjenner på den. Vi tjener på å møte den på best mulig vis. Vi tjener på å møte den sammen. Vi tjener på å møte den sterke. Vi tjener på å møte den med vårt samhold. 

I kveld tenner jeg lys for de som har mistet livet i terror. Ikke bare denne gangen, men også alle de andre.

Vi er flere enn de som hater. 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 


 

// Marty



 

Jeg er redd for muslimer

Nettet bogner av artikler om flyktningene og innvandrerne, hvordan de skal oppnå best integrering og om de fortjener å være her. Vi legger skylden på innvandrerne  (ja, jeg vet at vi ikke egentlig tør å si det høyt. Men jeg nekter å tro at jeg var den eneste som trodde det var en gæren terrorist, eller muslim som bombet regjeringskvartalet 22.juli).

Vi er rammet av en fremmedfrykt, og mest fordi det er ukjent. Fordi hijab, halal og hjemmeværende (undertrykte) kvinner er fremmed for oss. Til en viss grad. Jeg er redd for å uttale meg om religion, og reserverer meg egentlig mot å skrive om det. Jeg tenker som de fleste at det er best å la være. Jeg er livredd for å bli kalt rasist, sint eller mobber.

Det er best å la være fordi jeg er redd, men hva jeg er redd for vet jeg ikke. Antakeligvis for å tråkket en hel folkegruppe på tærne, mine muslimske venner og hijabkledde blogglesere. For de finnes, hijabkledde jenter som leser blogg. Alle er ikke gærne, og undertrykte. De fleste som jeg kjenner er sterke, selvstendige og bra jenter. Allikevel er jeg redd for å uttrykke meg om religion, aka Islam. Hinduismen og buddhismen er sjeldent et tema og noe som engasjerer.

Jeg er redd for å uttrykke meg om Islam, fordi jeg er redd for å ikke virke inkluderende mot flyktningene. Hvorfor jeg automatisk tenker at de er muslimer vet jeg ikke. Kanskje fordi jeg opplever at de er det? Fordi jeg sjeldent hører solskinnshistorier som "Azzar (16) snakker flytende norsk og er toppskårer på fotballaget". Det er derimot mange historier om "Azzar kastes ut av landet". Gjerne med en bemerkelse med hvilken Gud han tror på.
 

"I dag jubler jeg for at Sana er neste hovedperson i Skam"
 

Religion er skummelt, og Islam er skummelt. Jeg velger å si det rett ut, til tross for at frykten for å få et slag rett i ansiktet er til stede (bare helst ikke slå i nesa). Det finnes enkelte ord som beskriver deg som menneske. Høy, lav, tjukk, homo, jøde og muslim. Når noen informerer om at de er eller personen er muslim stiller jeg meg automatisk kritisk, og jeg irriterer meg over det. For frykten slår automatisk inn. Undertrykkelse, krig og terrorisme er de første ordene som faller meg inn. Ord som nestekjærlighet og solidaritet eksisterer ikke, til tross for at jeg vet at mine muslimske venner er mye mer enn "bare" muslimske.

Jeg er redd for terror og det gjør på en rar måte at jeg er redd for muslimer. Jeg tror jeg må ufarliggjøre det ovenfor meg selv, uansett hvor dumt det høres ut.

Dette er jeg redd for å si høyt. Rett og slett fordi jeg er redd for at noen skal stemple meg som rasist, noe jeg overhode ikke er. For jeg er ikke redd for vennen min Fatema, bloggleseren med hijab eller mannen på butikken. Jeg er redd for Islam. Ikke menneskene.
Jeg er redd menneskene ikke skal like meg, fordi jeg er redd for religionen deres.

I dag jubler jeg for at Sana skal være neste hovedperson i Skam. Jeg håper nemlig Sana gjør at min fremmedfrykt forsvinner. Jeg håper hun tråkker på alt av tabu rundt religionen hennes og jeg håper hun kan åpne opp øynene våre på lik linje som forrige sesong gjorde. Fordi det er på tide at Islam slutter å være skummelt. 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 



 

// Marty

Slik holder du vekten nede i påsken

Påsken er rett rundt hjørnet, og som påskeegg entusiast syntes jeg alltid at det er synd at debatter om hvor farlig sukker er, hvilke sjokoladekjeks som er sunnest og hvordan du burde trene i påsken for å holde vekten nede dukker opp rett før jeg skal gå inn i påskeegg-modus.

For meg, handler påsken om sol, fregner på nesen, påskeegg og god mat med menneskene jeg er glad i. For meg handler ikke påsken om kalorier og hvordan jeg kan holde vekten nede, og jeg hater at hver eneste høytid skal dreie seg om hva du putter i deg. At det før og under hver eneste høytid fokuseres på vekt og kalorier. For hvor kommer fokuset fra? Hvor kommer holdningene fra?

Journalistikken som pågår handler om å selge, og jeg tror det selger fordi mange av oss går rundt med en tanke om at vi burde gå ned litt i vekt, at vi burde trene litt mer og at vi burde spise litt sunnere. Og hvorfor gjør vi egentlig det? Påsken handler om kos, både med mennesker man er glade i og med mat. Mat er forbundet med kos, og jeg tror prosessen om å svartmale maten som er knyttet til påsken, og våre andre høytider er skadelig.

Jeg påstår ikke at det ikke er akseptert å spise sunt og variert, men jeg vil tørre å påstå at påvirkningen og ikke minst måten det gjøres på er viktig. For hvis absolutt alt skal dreie seg om å telle kalorier og holde vekten, så forsvinner fokuset fra det høytiden og tradisjonene egentlig dreier seg om. Jeg ønsker å feire, for ikke snakke om leve uten å telle kalorier, til tross for at jeg også lar meg friste av hvordan jeg kan gå ned 10 kg på fire uker.

Vi må ikke glemme at det sitter barn, barnebarn og søsken som observerer våre slankeprosesser, og jeg tror tanken og det enorme fokuset på kroppen er mer skadelig enn godteriet i påskeegget.

Alle vet at for mye sukker er usunt, men mat handler om mye mer enn bare kropp. Mat handler også om fest, felleskap og samhold. Ikke bare hva som er giftig og hva som gjør det tjukk. Vi tjener ingenting på å gi utrykk for at mat ikke skal assosieres med noe bra. 

Så mitt svar til hvordan du kan holde vekten i påsken er å skjelve av påskekrimmen, stå på ski, grille pølser i skogen, rydde i garasjen og le masse! 
 

Facebook HER - Instagram Martinehalv - Snapchat Martinehalvs




 

 

// Marty

 

 

Tjukk eller deilig

For et par uker siden kjørte jeg en spørsmålsrunde på bloggen. Spørsmålene var mange, men jeg bet meg fast i et par spørsmål. De fleste som følger min blogg kjenner til mitt forhold til kropp, vekt og utseende. Allikevel dukker spørsmålene om vekt og kropp opp, og jeg syntes det er så synd at de alltid er nødt til å komme.

Jeg er relativt høy, og ikke A4. Jeg har dager der jeg er fornøyd, og dager der jeg er sikkelig misfornøyd. Samtidig forsøker jeg å fortelle meg selv at det å hate overhode ikke er vits. Jeg forsøker å ha et bevisst forhold til meg selv og kroppen min, rett og slett fordi kroppen min til tider har tatt et altfor stor fokus.

Jeg kommer aldri til å dele hva jeg spiser, hvor mye eller hvor lite jeg veier. Det er overhode ikke relevant, for verken meg selv eller for noen andre. 

Jeg er så lei av alt fokuset rundt vekt. Jeg er en av de som mener vi burde snakke om kroppspresset, til tross for at noen mener at vi skal slutte å snakke om det. Jeg tror nemlig ikke løsningen er å legge lokk på spørsmålene og problemene som er knyttet til kropp, men å snakke det ihjel, til vi faktisk klarer å akseptere. Jeg er i utgangspunktet ikke den rette til å si det, i og med at jeg har en lang vei å gå selv. Men det hjelper faktisk å fortelle meg selv at jeg ser bra ut som jeg er i speilet om morgningen. Det hjelper å legge vekk alle negative tanker knyttet til min egen kropp og det hjelper å fremsnakke kroppen i stedet for å kun snakke den ned. 

Altså, er det innafor å si at jeg faktisk følte meg sinnsykt fin her? Jeg syntes nemlig det burde være lov å si at man føler seg deilig, fin, for ikke å snakke om vakker i bikini! 

Drit i min vekt og din vekt. Den betyr faktisk ingenting. 

Facebook HER - Instagram Martinehalv - Snapchat: Martinehalvs



 

// Marty

En prat om voldekt.

Min oppfatning er at alle vet at voldtekt er feil, men allikevel skjer det, gang på gang.

Jeg oppfatter voldtekt som tabu, i og med at det egentlig ikke snakkes om. Hvis det snakkes om legges det alltid bemerkelser til som går på det stakkars offeret, hvor grusom gjerningsmannen er og hvor forferdelig det er at det skjer. Alt for få snakker om tiltak, og ikke minst forebygging. Tiltak av hva som kan gjøres for å forhindre voldtekt. Vi lærer ikke nok om dette på skolen, hjemme og i samfunnet. Vi lærer så vidt om at vi er sjef over egen kropp. For ja, jeg har tro på at vi kan forebygge voldtekt. 

Voldtekt er noe forbanna tull, og i de fleste hendelser er det gutter som voldtar jenter. Allikevel har jeg aldri hørt om noen foreldre som har fortalt sønnen sin om voldtekt og om konsekvensene av det. Jeg forstår at ingen vil eller tror at barnet sitt vil gjøre noe sånt, at det er en selvfølge at det ikke skjer. Jeg har derimot hørt foreldre som synger med på sjikanerende og diskriminerende sanger, som handler om voldtekt.

"For meg, så er det nemlig ingen selvfølge at det ikke skjer".

Voldtekt er alvorlig, og derfor skremmer det meg at det på en aller annen måte har blitt lov til å tulle med. Telefonen min har ringt flere ganger med venninner som har spurt om de har blitt voldtatt nå. Om hva jeg syntes de skal gjøre og om det var greit eller ikke. De spør om det er greit at noen lå med de mens de var dritings, at han ikke sluttet ta på henne og de fleste forteller at de var litt med på det, helt til det ikke var greit mer. De lurer på om det var håpløst fyllerør eller om det var voldtekt. De fleste kjøper argumentene om at det er en del av den såkalte "dannelsesreisen" fra å gå fra ungdom til voksen, med å feste hardt med det motsatte kjønn - Og lar det ligge. Andre mister seg selv helt. 

Jeg er lei av at det er vi jenter som må passe oss. At det er vi jenter som ikke må bli for fulle, ta taxi alene eller bli med en vi ikke kjenner hjem. Jeg er lei av at det er vi jenter som må passe oss. Passe oss fra å bli voldtatt. 

Jeg kunne ønske vi lærte om voldtekt på skolen, at vi snakket det i hjel og at vi trampet på alle rævva holdninger som bygger opp under det. Jeg vet at det er sårt, og at det er noe man ikke vil prate om. La oss lære om grenser, for begge kjønn. La oss lære om kropp, sex og holdninger. For ikke snakke om respekt! 

La oss bli enda flinkere til å prate om det før det skjer. Før helvete er i gang. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

(De nevnte i teksten vet om det på forhånd)

// Marty

 

Mitt kommentarfelt


 

Hei der! 

Jeg håper helgen har vært fin og at uken har startet bra. Jeg har i utgangspunktet ikke hatt noen planer om å utdype noe om kommentarfeltet mitt, men har tenkt meg om og har lyst til å dele allikevel. Jeg får mye kommentarer og er ALLTID interessert i en god debatt. Jeg skriver om mye jeg vet folk ikke er enige i, og som jeg vet mange har meninger om. Jeg ønsker å dele og ikke minst skrive om mer enn hva jeg har på meg og hva jeg spiser. Jeg ønsker en god miks av hverdag og debatt. For min del er det viktig å være åpen, både om hvordan jeg har det og hva jeg mener. 

Jeg er 19 år, uviten og uredd. Kanskje litt for uredd av og til. Eller, det er ikke helt sant, for ofte er jeg så redd at jeg kun har lyst til å forsvinne. Fordi jeg er redd. Redd for hva folk tenker om meg, at folk ikke skal like meg og at folk syntes jeg er dum. Frykten for å ikke være god nok, slår ofte inn. Selv når jeg skriver om det å være god nok. Jeg er fullt klar over at jeg skal lære og erfare mer, og det er jeg evig takknemlig for. 

I mitt kommentarfelt finnes det troll, noe det gjør i de fleste kommentarfelt. Først og fremst har jeg i utgangspunktet ingenting med mine egne kommentarer å gjøre, rett og slett fordi jeg ikke alltid er mottakelig for å få slengt i trynet hvor stygg og ubrukelig jeg er. Som sagt ønsker jeg å fremme en god og sunn debatt, og den kommer jo ofte av at folk ikke er enige - Så jeg ønsker jo at folk skal kommentere, diskutere og få ytre seg. Men jeg har ikke et behov for at folk skal ytre seg usaklig og anonymt. 

 

"At Håkon på 67 år syntes jeg er en dum fitte er liksom ikke det som gjør vondest"
 

Jeg har full forståelse for at mange tror de kjenner meg gjennom min blogg, men jeg er så mye mer enn de ordene og bildene som kommer frem her. Jeg hyler og hoier på ishockeykamper, jeg sitter på fanget til mamma og jeg sovner på baderomsgulvet. Jeg er ikke bare høyt og lavt, sterk og tøff. Tro det eller ei, men det hender jeg også har behov for å bare være Martine på 19 år. 

Ofte skjønner jeg hvem som kommenterer, og jeg skjønner ofte at det er mennesker jeg vet hvem er. At Håkon på 67 år syntes jeg er en dum fitte er liksom ikke det som gjør vondest. Det som gjør vondest er når jeg skjønner at menneskene jeg møter på butikken, som jeg har gått på skole med og følger på Instagram ønsker meg vondt. 

Det hender at folk spør hvorfor kommentarene deres ikke blir godkjent, og først og fremst så godkjenner jeg ikke selv. For det andre, har ikke hvordan jeg ser ut noe med debatten å gjøre. For det tredje, så blir alle kommentarer med fullt navn godkjent - Uansett hva det står og hvem du er. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: Martinehalvs

// Marty

 

 

 

-20% på restylane



 

Her om dagen kom jeg over en blogger som reklamerte for -15 % avslag på restylane, så jeg tenkte at jeg skulle gi dere -20 %. Jeg kan nemlig gå til de aller fleste kosmetiske sykepleiere å skaffe en slik rabattkode, men velger å la være.

For det første: Så gjør jeg ikke slike behandlinger. 

For det andre: Så syntes jeg at de som utfører slike behandlinger burde betale for det selv.

For det tredje: Så syntes jeg det er helt på trynet å annonsere for at noen skal gå å endre på seg selv.

Jeg forstår at plastisk kirurgi og kosmetiske inngrep har kommet for å bli. Uansett hvor vondt det gjør i hjertet mitt så skjønner jeg hvor populært det er, og hvor mange som tar det. Jeg syntes det er dumt at så mange ønsker å gjøre både små og store endringer på seg selv, men jeg syntes det er enda dummere at man oppfordrer andre til å gjøre det samme. Og at man antakeligvis gjør det for å få det gratis selv. 
Samtidig så må jeg påpeke at jeg ikke har noe med at folk gjør det, men at man oppfordrer andre til å gjøre det samme. 

Jeg lurer på hvorfor vi ikke har enda klarere regler for reklamering av sprøytestikk og større lepper. Hvorfor vi ikke har enda klarere regler for konkurranser som inneholder rynkefripanne og lite mimikk. Hvorfor vi ikke har like stramme retningslinjer rundt reklamering for kosmetiske inngrep som alkohol. 

La oss slippe å friste av rabattkoder og konkurranser, la de som ønsker å gjøre disse inngrepene betale for seg, la de holde kjeft om hva de endrer på seg selv og la oss andre være i fred mens vi også kjemper kampen om å akseptere oss selv, eller som rett og slett er fornøyde med hvordan ting er. 

Mange av oss bloggere har tatt avstand, mens altfor mange velger å la være. Jeg har ingenting med hva de gjør på privaten, men jeg har noe med det når lillesøsteren min sender meg snap å spør om hun har store nok lepper nå, med et påklistret Snapchat-filter. Fordi de har diskutert det i jentegjengen. Fordi de konstaterte at hun hadde vært finere med en litt større overleppe. 

Jeg skjønner at jeg må akseptere at noen ønsker å endre på seg selv, men jeg vil ikke være med på å akseptere at man snakker om det som helt vanlig skjønnhetstips, at man deler ut billigere behandlinger og deler hver minste detalj.
Jeg håper at rammene rundt reklamering av kosmetiske inngrep og plastisk kirurgi blir strengere, for jeg skammer meg når noen deler ut muligheter til å endre på seg selv som om det er like vanlig som å skifte truser. 

Vi bloggere har ikke alt ansvar, men det gjør ikke at vi kan fraskrive oss det ansvaret vi har. Gjør hva du vil med kroppen din, men slutt å informer om det og slutt å tjen penger på det. 

Jeg syntes vi skal stramme inn reglene for reklamering og informasjon rundt inngrep som dette.

Syntes dere det er greit at det postes sponsede inngrep eller syntes dere det burde være forbudt? 

Jeg syntes nemlig ikke det hjelper å si hvor mye du har i hver pupp, samtidig som man sier at alle andre er fine og ikke trenger. 

Hvis du lurte: Ja, rabattkoden var tull. VELDIG TULL.

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty 

 

(dette er ikke en diss til bloggeren)

 

Dårlig forbilde fordi jeg trener

Jeg har lenge fulgt fitness-utøvere, bloggere og store Instagram-kontoer. Disse profilene oppdaterer meg med daglig påfyll, påfyll av strenge regimer, polerte kropper og avokadoer til lunsj. Trening har vært en stor del av meg i mange år, mens jeg de siste årene har trent mer fordi jeg har følt at jeg har måttet, fremfor at jeg har hatt lyst. Jeg har kastet meg på tredemølla fordi bikinisesongen har nærmet seg, fordi gårsdagens sammenkomst tilbød litt for mye av det gode og fordi samvittigheten min har fortalt meg at jeg burde.

Dette er ting jeg er bevisst på, og ting jeg jobber med hver eneste dag. Den siste tiden har treningsgleden dukket opp igjen, og tankegangen har endret seg. Det har vært gøy å trene, jeg har fått energi og jeg har følt på mestring. Annen mestring enn at jeg løper litt lenger fordi kaloriene øker, annen mestring enn å droppe den ekstra porsjonen med middag og annen mestring enn  å tråkke opp på badevekten. 

Jeg tror ikke det handler om ærlighet å tørre å si de tingene høyt, men at det handler om å være menneskelig. For jeg tror det er menneskelig å bli påvirket, påvirket til å tro at man må være bedre enn man er, noe som egentlig betyr at man ikke er bra nok. 

Bra nok - Til hva da?

Jeg tror at uansett hva du bedriver, så tenker du over påvirkningen, eller merker den. På en eller annen måte. Hvis du ikke gjør det, vil jeg gjerne lære meg oppskriften. 

Sammen med min økte treningsglede, har energien økt, og humøret bedret seg. Kroppen min har ikke hatt noen endringer, men akkurat nå har ikke det vært viktig - Det er ikke viktig. 

Her om dagen fikk jeg spørsmål om hvorfor jeg trente, jeg som var et så godt forbilde. 

Jeg har tenkt mye på dette, mye fordi jeg overhode ikke trener for å være et godt forbilde og fordi jeg aldri har latt være å trene - Fordi jeg har vært redd for å være stemplet som et dårlig et. Jeg har nemlig aldri stått over en treningsøkt fordi jeg har vært redd for hva andre har villet si hvis jeg trener, men fordi sofaen, Netflix og helt andre ting har fristet. 

Jeg håper ikke det å trene handler om å være et dårlig forbilde, for da har vi misforstått. Da har jeg misforstått. 

Personlig tuller jeg ofte med treningen, men mest for å ufarliggjøre det for meg selv og fordi treningen for min del er svært useriøs. Jeg vet at trening er viktig for meg, og jeg vet at balansen er viktig for meg. Det som derimot er uviktig er hva artiklene, Instagram-kontoene og badevekten forteller meg. Jeg tror nemlig at så fort jeg klarer å glemme de at balansen kommer, fordi jeg da styrer selv. Fordi jeg da ikke konstant higer etter noe jeg egentlig ikke ønsker å være. 

Jeg er ikke et dårlig forbilde fordi jeg trener, for de treningsøktene jeg kanskje fullfører i løpet av en uke ikke handler om hvem jeg er - Men om at jeg ønsker å ta vare på meg selv. 

Trening er ikke usunt, trening er det vi gjør det til - Og hvem vi ønsker å sammenlikne oss med. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: Martinehalvs 



 

 

// Marty

 

 

Nå er det nok.

Kjære voksene. Kjære foreldre. Kjære tanter. Kjære onkler. Kjære lærere. Kjære naboer. 

Jeg er så lei. Jeg er så sint. Jeg er fortvila. Akkurat nå vet jeg ikke hvem jeg skal skylde på, for jeg føler at noen må få skylda. Jeg vet ikke hvem jeg skal være sint på, gråte til eller kjefte på. Hvem tar ansvaret for at mobbingen aldri tar slutt? Hvem tar ansvaret for at barn daglig blir sjikanert, slått og mobbet? Hvem tar ansvaret for at jeg blir tråkket på, ledd av og mobbet? Hvem tar ansvar for at mennesker blir trakassert, dyttet og mobbet hver eneste dag? Av mennesker, som deg og meg. 

Jeg lurer på om hvorfor vi kan skrive sånt som dette?

Jeg lurer på hvorfor en 13 års gammel gutt kan bli banket bevisstløs gjentatte ganger, uten at det blir tatt tak. 

Jeg lurer på hvorfor det sitter barn innelåst på toalettene på dagens barneskoler, uten at noen vet det. 

Jeg lurer på hvorfor det ikke finnes én eneste forelder som tør å innrømme at barnet sitt mobber. 

Jeg lurer på hvorfor barn ikke får kunnskap nok til å lære at mobbing er feil. 

Jeg er lei av at vi forsvarer oss selv hele tiden, at altfor mange av oss skjuler meningene våre bak å like kommentarer og at altfor mange av oss ikke evner å skille mellom hat og uenighet. Vi som skal fremstå som voksne er de aller verste, og det skremmer meg. Det er nemlig ikke rart at våre barn blir holdt utenfor, at de dyttes, blir ledd av og at de blir mobbet. Vi voksne er nemlig eksperter, og mange av oss utøver samme form for mobbing hver eneste dag. Hver gang vi forteller hvor håpløse, stygge og ubrukelige andre er, hver gang vi viser fingeren til noen i trafikken som gjør feil og hver gang vi ler av noen som ikke ser ut som oss selv. 

Vi statuerer eksemplene vi selv kritiserer. Det er nemlig vår oppgave å gå frem som gode forbilder, rollemodeller og ikke minst eksempler. Vi kan faktisk ikke fraskrive oss det ansvaret. Vi har ikke råd til at barn skal bli slått ned i skolegården, at jeg skal bli kalt en fitte og at homo blir brukt misvisende hver eneste dag. Vi er nødt til å slutte. Jeg vet ikke hvilken annen måte jeg kan si fra på, enn å rope høyt. Vi hjelper ingenting med å nikke med, like kommentarer og se bort. Hver gang vi gjør det, er vi med på at klumpen i brystet til noen andre vokser og blir enda vondere. 

Jeg skjønner at det er en grunn til at folk mobber, men det er ingen unnskyldning. Det må tas grep for begge parter, og vi må slutte å akseptere at det er greit. I situasjoner som dette kan man ikke bruke holdninger som går på at man lærer til neste gang. Neste gang noen blir slått ned, skrevet stygt til eller ledd av. 

Vi er nødt til å sette ned foten, slå i bordet og si at nok er nok. Vi trenger at vi roper ut, sier ifra og tar tak. Vi MÅ gå i oss selv, i våre nærmeste og vi må slutte å se bort. 

Det er feigt å se bort, og det er enda feigere å mobbe. Dette MÅ ta slutt. Barna som mobber er nemlig fremtiden vår. 

Jeg vil ikke være med på dette mer.

DEL GJERNE - jeg har troen på at det hjelper å si ifra, så ikke se bort. Ikke idag.  
 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

 

Veska mi er fake

I går kom jeg over et kommentarfelt der foreldre diskuterte hva som var en vanlig pris på en skoleveske. Kommentarfeltet var relativt delt og svarene varierte mellom 300 kr og 15 000 kroner. Enkelte foreldre begynte nesten å krangle og forklaringene bak veskene var mange. Foreldrene skrev at døtrene hadde vært med å betale noe for vesken, og at de brukte det for å gjøre de økonomiske ansvarlige og lære seg å ta vare på ting. Andre svarte at veskene var gaver døtrene hadde ønsket seg, mens andre sa at de hadde arvet fra mødrene sine. Andre sa at dyre merkevesker var totalt uaktuelt. 

Jeg vet ikke alderen på barna til foreldrene som diskuterte, men satt igjen med en følelse av at foreldrene som hadde døtre med dyre merkevesker hadde et behov for å forklare seg, og enkelte påsto til og med at de følte seg angrepet fordi de hadde mye penger. De faktorene kan vi selvfølgelig diskutere opp og ned, men kommentarene som satt mest spor i meg var kommentarene som gikk på at døtrene trengte så dyre vesker fordi alle andre hadde det. 
Jeg personlig har aldri hatt en dyr merkeveske, det har aldri vært aktuelt fra foreldrene min side, og jeg har aldri ville legge så mye penger i en selv.

Ordet lykke er det mange som bruker i denne sammenhengen. Akkurat som om man blir lykkeligere av å bære dyre vesker. Akkurat som om 15 års gamle jenter blir lykkeligere av å bære dyre merkevesker.

For ingen av oss trenger dyre merkevesker fordi alle andre har det, og ingen av oss blir lykkeligere av det. Det er i mange settinger foreldrene i disse kommentarfeltene som legger standaren på hvordan det skal være og på hva som er normalt. Jeg klandrer ikke de som bærer dyre vesker, men jeg syntes synd på de som tror de må det, fordi alle andre har det. Jeg syntes ikke vi skal nekte noen å kjøpe eller bruke akkurat hva de vil, men jeg håper at de som gjør det, gjør det fordi de vil - Og ikke fordi de føler at de må. Jeg må også påpeke til de i kommentarfeltet som sa at det handlet om verdi, at det skremmer meg at voksne mennesker tror hva barna deres bærer handler om verdien deres som menneske. 

Jeg syntes du skal se på bildet under her, og se om du syntes min verdi som menneske synker, fordi veska mi er fake. 

Les også: Lærepenge - Fake vesker støtter det sorte markedet. 
 


Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

Drita på smuglersprit

Skrevet 12.2.16

Stemningen er god, den hjemmelagde pizzaen fordøyes sammen med blandingsflaskene. Musikken runger i ørene og dansegulvet blir bare fullere og fullere. Flørtingen blir hetere og skjørtene blir bare kortere og kortere. Det er gøy, vi koser oss. Vi ler jo, vi danser jo, vi smiler jo. Folk roper, hyler, snurrer og kaster alt som er av hemninger. 

Så tar det plutselig slutt. En av gjestene går i bakken. Helt uoppfordret, midt i dansingen, midt i flørtingen, midt i festen, midt blant festens gjester. Hun går i bakken, jeg får ikke kontakt, ingen får kontakt, selv ikke jentas flørt som nå er over snittet uinteressert i kveldens bytte får kontakt. Jeg blir redd, livet på dansegulvet fortsetter, mens pulsen på jenta stopper. Jeg og vi få som oppfatter dette ringer dit vi er opplært å ringe. I den andre enden får jeg spørsmål om hva jenta i fanget mitt har drukket, og jeg vet ikke. Jeg har ingen anelse. Jeg vet at hun er mindreårig, hva hun heter, mer vet jeg ikke. Jeg får spørsmål om jeg kan prøve å kontakte foreldrene, og klart kan jeg prøve og kontakte foreldrene.
Ambulansen kommer og bringer med seg jenta. Jeg og vi få som fortsatt er til stede ser hun forsvinne med blålys ut i natten, og på nærmeste hushjørnet står to av de andre gjestene på festen å snakker med en fyr i en bil. De strekker inn hånda, og får tilbake en pose, og bilen kjører avgårde - til neste hushjørne. 

Jeg og noen av de andre prøver desperat å få tak i jentas foreldre. Vi sender meldinger på Facebook, ringer og tekster. Ingen kontakt. En time senere, når jeg ligger hjemme ringer moren meg opp og spør hva jeg vil. Jeg forklarer situasjonen og skjemmes mer og mer. Moren svarer at hun og jentas far er i selskap og har nytt alkohol, så derfor kan de ikke hente henne. Men hun sier at de så klart skal vipse henne penger så hun kommer seg hjem. Storebroren kommer hjem om noen timer så det burde gå fint. Hun takker for at jeg ga beskjed og sier god natt før hun legger på. 

Jeg er sjokkert. Jeg er lamslått. Jeg vil skrike til damen i telefonen at datteren din blir pumpa på sykehuset fordi hun har kjøpt noe dårlig smuglersprit. Hvem vet hvilken skade det kan ha gjort, hvem vet hva dårlig smuglersprit kan inneholde?
Det er ikke greit å kjøpe sprit fra mannen i denne bilen fordi du ikke har penger eller fake legitimasjon. Og jeg mener faktisk at det er sikkelig ugreit som forelder, og håndtere situasjonen på den måten. Helt i orden at du som forelder skal få kose deg, men ikke når det gjelder ditt barns liv. Og jo, man kan si at jenta var dum som gjorde dette, og drakk seg drita full - men dette viser at det er fryktelig mange idioter der ute. Og jeg vet ikke hvem som er den største av dem.

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs



 

// Marty

 

Klasseskille i barneidretten

Jeg er oppvokst med fotball på alle kanter. Jeg har alltid spilt på et lag jeg vil kalle privilegert, med mye penger i lagkassen, med ressurssterke rammer rundt og med lite dugnadsarbeid. Fotballen for meg har vært et fristed, et sted jeg har kunne leke og være meg selv. På et tidspunkt så blir ting alvorlig, og leken blir det mindre av. Den forsvinner ikke, for når den forsvinner så er det ikke verdt å spille mer.

Et klasseskille i fotballen har det alltid vært, med foreldre som har betalt for privattimer med profesjonelle trenere, med foreldre som har sendt barna sine på dyre fotballskoler og foreldre som alltid har kjøpt det nyeste utstyret. Dette er ikke nødvendigvis dumt, for jeg kjenner flere som har lykkes.

Samtidig må vi slutte å si at idretten er for alle, for den dagen du ønsker og lykkes, så hjelper det ikke å ha Zlatan som forbilde hvis ikke du har god nok økonomi, eller noen som forbarmer seg over deg. Barneidretten burde være for alle, men sånn blir det ikke. For med idretten følger det med fotballcuper, treningsleirer og arrangementer som koster skjorta. Jeg er redd vi mister mange unge talenter, fordi mange er mer opptatt av at det skal samles inn og brukes penger enn å dyrke idrettsgleden og engasjementet.
Samtidig så gjelder ikke dette kun fotballen, men flere andre idretter. I løpet av mine år som fotballspiller har jeg fått tilbud om egne treningsleirer med svimlende verdier opp til 40 000 kroner. Flere av mine lagvenninner har dratt, mens jeg aldri har kunnet. Det er ikke synd på meg på grunn av det, men hvis vi skal tenke satsing og utvikling sier det seg selv at det er en ulempe.

Men først og fremst burde det gjøres et grep for at fotballen skal være en trygg, sunn og god arena for barn og unge. Fotballen er en unik måte til å tilegne seg kunnskap, oppnå integrering og knytte bånd. Fotballen handler ikke bare om å bli best.

Vi takket nei til OL i 2022, mye grunnet økonomi. Kanskje vi skal putte noen av disse pengene inn i barneidretten på en eller annen måte, for vi drar nytte av at barn og unge samles og spiller, leker og tuller. De voksne er de som setter i gang alvoret og blar opp lommeboka, ikke barna på løkka.

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

 

// Marty

 

På bekostning av gentlemans kulturen

Jeg er ikke oppvokst med at gutta holder opp døren for meg, at de låner bort jakken sin og at de spanderer på første date. I og med at jeg ikke er oppvokst med det, er det heller ikke noe jeg forventer. I bunn og grunn har jeg laget meg en holdning som bygger på at jeg skal være selvstendig og klare meg selv. For selvfølgelig kan jeg betale for meg selv! 

Jeg er for likestilling, men jeg stiller spørsmål ved om likestilling ødelegger for gentlemans kulturen. For når ble det egentlig slik at man oppfatter at det er ufint når noen spanderer på deg, eller holder opp døren for deg? 

Her om dagen satt jeg på restaurant med en venninne. Vi satt og skravlet og var egentlig på vei til å be om regningen, men før vi hadde rukket å få tak i kelneren hadde han plassert to milkshakes på bordet. Venninnen min er allergisk og måtte pent takke nei, mens jeg ikke klarte å komme opp med en god unnskyldning for å slippe. Jeg vet enda ikke om jeg ønsket å takke nei fordi jeg var forsynt, eller fordi jeg overhode ikke hadde et behov for å bli spandert på. 
 

"For når ble det egentlig slik at man oppfatter at det er ufint når noen spanderer på deg, eller holder opp døren for deg?"
 

Det finnes få som reiser seg på toget lenger, eller som sender deg foran i køen, og er det fordi vi damene er utakknemlige eller er det fordi mannfolka ikke tilbyr det lenger? Vi damer har bygget opp et image som ønsker å poengtere at vi klarer å stå like lenge som mannfolka og at vi klarer å lukke opp dører selv, og samtidig som dette har skjedd vokser gutta i min generasjon opp med et tildels forvrengt kvinnesyn som bygger på at kvinner er til for sex og fest, at de hører hjemme på kjøkkenet og burde holde kjeft. Jeg skriver det med en viss ironi, for det finnes en respekt her, hvert fall innimellom blant dårlige vitser og russesanger. 

Jeg tror kulturforskjeller er et viktig faktum her, og ikke minst oppdragelse. For læres egentlig dagens gutter opp i hvordan man skal oppføre seg ovenfor kvinner, eller har det ingen betydning? Bestefar holder alltid døren oppe for meg, mens det for kompisene mine faller seg helt unaturlig. Jeg skulle ønske at det fantes flere gentlemans blant oss, for til tross for at vi kvinner ønsker å være stolte, selvstendige og sterke, tror jeg både vi, og gutta kan ha godt av det - Hvert fall av og til. Jeg syntes nemlig det er alt for tidlig at gentlemanskulturen skal visne bort.

Vi trenger nemlig menn som:

- Holder opp dørene for oss, fordi mødrene lærte dem det. Fordi mødrene selv setter pris på det, og fordi det antakeligvis føles deilig å imponere oss.

- Lar den fordømte mobilen ligge i jakken på date. Det er aldri greit og det finnes ingen unnskyldninger til å ikke ha fokus.

- Gir oss jakka si. Ikke fordi vi forventer det, men fordi vi setter pris på det. Ikke spør, men gjør det. Vi er opplært til å takke nei hvis du spør.

- Vær høflig og grei, og aksepter et nei. La de slibrige og ekle holdningene ligge selv om du blir avist og får et nei. I utgangspunktet burde ikke et nei i virkeligheten svi mer enn et nei på Tinder.

- Interesser deg! Det er altfor få menn som heier på oss kvinner. Engasjer deg i hva vi driver meg, hva vi liker og ta del. 

- Jeg vet det er tabu å spandere, mest fordi vi er opplært til å klare oss selv - Og fordi vi da føler at vi skylder deg noe. Mye også fordi vi oppfatter at det blir seriøst hvis du gjør det.  Noen mener det er et skritt tilbake i likestillingen, men er det egentlig det?

- Følg oss hjem, og bærer du en av oss hjem etter en lang kveld på byen - Så legg deg på sofaen. 

Dette handler ikke om likestilling, men at det finnes en forskjell mellom oss. Vi damer fortjener topp service, og må kanskje jobbe litt med å akseptere at de få som prøver gjør det av en grunn. Samtidig skal vi ikke akseptere de som ikke gjør det med en god hensikt, for de finnes. For gutta som tilbyr deg gratis alkohol for å få deg til sengs, er ikke gutta det er verdt å ta vare på. Men jeg har tro på at vi damer klarer å skjønne forskjellen på en gentleman og en useriøs guttevalp. 
Jeg lover hvert fall å sette meg neste gang (hvis det skjer) en mann tilbyr meg setet sitt - Men milkshaken må jeg jobbe litt med. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs



 

 

// Marty

Må jeg være singel for å være på fest?


 

For noen uker siden sto jeg å snakket med en fyr på en fest. Skravla satt løst og det var en hyggelig tone, helt frem til spørsmålet om hva jeg driver med dukket opp. Jeg presenterte noe, fortalte om kjæresten min og fikk slengt rett i ansiktet at han var nødt til å gå på toalettet, for å så sjekke opp en annen på veien. 

Jeg er kanskje en av de dårligste til å feste, eller hvert fall til å komme meg på fest. Samtidig så elsker jeg og danse, være med venninner og ha det gøy! Jeg elsker å svinge meg rundt, være i nuet og treffe nye mennesker. Allikevel har jeg ikke tall på hvor mange samtaler jeg har hatt, som har blitt avbrutt fordi jeg sier at jeg er i et forhold. Litt som at jeg ikke kan ha en samtale, fordi jeg ikke er en del av det ledige kjøttmarkedet, og at jeg derfor ikke er interessant. 

Jeg lurer jo litt på hva hensikten til gutta ute på byen, på fest og på vorspiel egentlig er, når samtalen om Donald Trump, hvilket fotballag som er best og hvem vi tror vinner Paradise Hotel blir avbrutt, fordi spørsmålet om jeg er singel kommer og avbryter hele samtalen. Det er faktisk kjedelig når venninnene mine svinger seg rundt blant dansegulvets ulver, mens jeg blir stående fordi jeg ikke er interessert i å kline, stikke inn på nærmeste toalett eller ha en het flørt utover kvelden.

Ja, du har helt rett. Jeg er sinnsykt bitter og sutrer litt. Men mest fordi jeg lurer på om man må være singel for å være på fest? Jeg forstår selvfølgelig at man ikke må det, men må man det for å være interessant, danse fritt og slå ut håret? Jeg har til og med opplevd å ikke bli invitert fordi jeg ikke er ledig, og fordi jeg begrenser de andre med å være i et forhold. Hvor tullete er ikke det a? 

For jeg kan selvfølgelig dra på fest, danse og ha det moro selvom jeg er i et forhold.

Du har helt rett at jeg har kjæresten min, men å lure på hvorfor jeg har et behov for å være ute fatter jeg ikke. For jeg har jo et behov for å ha det gøy og treffe andre mennesker også.

Nei, jeg lar ikke være å si at jeg har kjæreste for at du skal sjekke meg opp med god samvittighet. 

Nei, jeg sier ikke lovlig sent at jeg har kjæreste fordi du tar meg på rumpa. Jeg pleier nemlig ikke å presentere meg som: "Hei, jeg heter Martine. Jeg er i et forhold". 

 

// Marty

 

 

"Like" for at det er offeret sin skyld

Det å få et lettkledd eller i verste fall nakenbilde av meg selv uten av kontroll er noe av det jeg frykter mest. Det verste er at frykten ikke nødvendigvis kommer fordi alle skal se meg uten klær, men at jeg er redd for å få skylden. Når gutter deler ulovlige bilder av jenter, er det jentene som får skylden i kommentarfeltene. Hvor vi har hentet holdninger som at jentene har ansvar når de blir utsatt for overgrep vet jeg ikke, men uansett hvor den kommer fra må den bort. For med holdinger som dette tror jeg vi er med på å bagatellisere overgrep og seksuell trakassering. Og hvem av oss vil egentlig forsvare det?

For handlingene og overgrepene som begås i slike saker er forferdelige, og det er skremmende at kommentarfeltene er like ille. Kommentarfeltene bogner nemlig av mennesker som klandrer avsender, aka offeret. Vi kan alltids diskutere behovet og bakgrunnen for å dele slike bilder, men hvis vi skal dra i gang en diskusjon om det, vil jeg at vi gjerne drar i gang en diskusjon om behovet og bakgrunnen for å videresende det også. 

Når skal det gå opp for oss at offeret ikke eier skyld? Hvor mange ganger må vi høre det? Hvor mange flere ganger skal vi forsvare det? Når kommentarer som "kan ikke jentene bare slutte å sende bilder av seg selv" dukker opp, er det ofte flere hundrevis som støtter det med å trykke "like". "Like" for at det er offeret sin skyld. Jeg drar meg i håret hver eneste gang, for hva med gjerningsmannen? Hvorfor anklager vi offeret? Hvorfor lærer vi bort at det er offeret sin oppgave og passe på? Og at det er offeret sin skyld? 

"Like" for at det er offeret sin skyld"

Det er ikke min skyld hvis jeg deler et bilde med min kjæreste eller venninne og det blir misbrukt. Det er jeg som bestemmer meg for å sende det, men skal vi virkelig lære oss at vi ikke skal stole på kjærester og venner? 

Jeg er lei av at vi anklager, sjikanerer og diskriminerer ofrene. Det er ikke jenta i gymgarderoben, på festen eller i speilet på badet som burde klandres. Det eneste vi som tilskuere gjør er å fjerne fokuset fra handlingen og forbryteren, samtidig som vi skjult støtter overgrep. 

Det gjør vondt i hjertet mitt at det er offeret som blir ødelagt, og ikke gjerningsmannen. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

Nakenbilder på avveie

Det er søndagsmorgen. Jeg blir liggende i sengen og sjekke telefonen slik jeg gjør hver eneste morgen. Når Instagram er fullført, går jeg inn på Snapchat og åpner snappene fra helgens festligheter. Ting er som vanlig. Noen som har spist pizza. Noen som har kastet opp. Noen som har hatt sex. Noen som har sovna. Noen som har sett film. Grøftefyll. Ett par pupper. Mye øl. Et penisbilde. Mye latter. Mye moro. Jeg lukker telefonen og tenker ikke noe mer over inntrykkene jeg akkurat har fått. Jeg tenker ikke over det, og fordi det på en rar måte har blitt hverdagskost. 

Jeg oppfatter at man lar seg sjokkere over at nakenbilder blir spredt på nett, at ubehagelig informasjon blir spredt og at det ikke eksisterer et filter. Sannheten er nemlig at dette filteret er over-seksualisert. Og at konsekvensene ikke er tilstede i det man trykker på send. Publiser. Del. 

Det å dele nakenbilder av andre er strengt forbudt, og det skremmer meg litt hvor lite gjennomtenk mye av det er. Min generasjon har et ekstremt kritisk forhold til sin egen kropp, og til tross for dette er vi mer nakne enn noen gang. Ikke i gymgarderoben, for der dusjer de færreste. Vi er nakne på internett, og aksepten for å være det er stor. Muligheten for å være det er stor. 
 

Les også: La oss prate om sex. 
 

Vi vokser opp i en seksualisert kultur, der det ikke er uvanlig å se hverandre ha sex, sende lettkledde bilder og kaste klærne. Jeg er en av de som mener at du kan være så naken du bare vil, problemet er bare at det å være naken ikke er anonymt og eget lenger - For det deles nemlig med et tastetrykk. Min seksualiserte generasjon har et behov for bekreftelse, noe jeg ofte tror kommer fra usikkerhet vår. For man søker ikke oppmerksomhet med å dra ut på byen, sjekke opp noen og muligens bli med de hjem. Disse personene er allerede hjemme hos deg, og bekreftelsen er noen få tastetrykk unna. Og bekreftelsen du får er unik. 

Vi kan godt diskutere hvor vidt nakenhet er naturlig, men for min generasjon så handler ikke kropp om å være naturlig. Kroppen er til en stor grad knyttet til sex, der pupper og rumpe er sexy, ikke naturlig. Ofte blir disse lettkledde bildene tatt med bekreftelse, og havner på avveie. Skremmende nok glemmer man kanskje at man ikke har noe mer lov til å spre disse bildene selvom de er tatt med bekreftelse. 

Jeg tror vi trenger kunnskap, og jeg tror både vi som ungdommer gjør det, men jeg tror også foreldrene gjør det. Dette er en verden mange har vanskeligheter for å sette seg inn i, og jeg bytter gjerne, for jeg vil veldig gjerne ut fra den. Vi trenger kunnskap om konsekvenser, ikke bare av å ta disse bildene, men også ved å dele de. I det vi poster publiser, send eller del så har vi ikke kontroll lenger. 

Kommentarfeltene spør hvorfor jenter ikke bare kan slutte å dele slike bilder av seg selv. Og, først og fremst, gjør gutter det også. For det andre så burde man kanskje heller spørre hvorfor mottaker har et behov for å dele videre slike bilder som ikke er av seg selv. For hvem burde vi egentlig holde ansvarlig for dette? 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs
 



 

// Marty

 

En prat om kontantstøtten

Jeg har tidligere aldri tatt noen stilling til kontantstøtte, men når dette kom opp i media for noen dager siden økte interessen min betraktelig. Jeg skal ærlig innrømme at jeg måtte søke opp hva det er, for å klare og sette meg ordentlig inn i det. Hvis du ikke er helt sikker på hva det er er, så er det en kontantytelse som gis til foreldre som har barn mellom ett år og to år, som ikke eller bare delvis benytter seg av offentlig barnehage. Det skal sies at kontantstøtten ble innført samme året som jeg ble født, og at mine foreldre antakeligvis benyttet seg av den. 

Byrådsleder Raymond Johansen i Oslo vil ha en forsøksordning der kontantstøtten fjernes i utvalgte bydeler og erstattes med norskopplæring og aktivitetstilbud. Flere av partiene støtter dette, blant annet Venstre og Fremskrittspartiet. Fordi kontantstøtten kombinert med manglende barnehagebygging i Oslo har vært et hinder for blant annet norskopplæring for Oslos yngste innbyggere.

Som nevnt har jeg ikke noe forhold til kontantstøtten, utover det jeg nå har lest meg opp på. Jeg oppfatter at denne saken handler om integrering, noe jeg syntes vi som samfunn generelt er for dårlige på. Dette tiltaket diskuteres jo i utgangspunktet ikke for at den gjennomsnittlige etniske norske kjernefamilien skal fratas kontantstøtten, men for innvandrerbarna skal integreres i det norske samfunnet. Jeg er i utgangspunktet ikke tilhenger av å omtale oss som oss og de, norske og innvandrere.
Jeg er for et fellesskap, bestående av mennesker som klarer å kommunisere og bidra for et trygt, sunt og godt samfunn. 

Vi må gjerne fjerne kontantstøtten for min del, mye fordi jeg kjøper argumentet om integrering, og fordi jeg syntes man skal legge pengene vi nå bruker på kontantstøtte i en pott for barnehager, samt også utviklingen av integrering. Men i en diskusjon om integrering, er jeg redd kulturene politikerne ønsker å nå, vil fortsette å gå hjemme med barna. Forskjellen vil kun være at de gjør det uten økonomisk støtte. Det blir dannet et tydeligere og tydeligere klasseskille mellom oss, og forskjellen på de som har mulighet til å gå hjemme med barna og de som ikke kan det øker på lik linje med alle andre forskjeller blant oss. Obligatorisk barnehage er selvfølgelig en interessant diskusjon, men skal man ta retten fra foreldre som ønsker og har mulighet til å tilbringe tid hjemme med barna sine muligheten? 

Jeg tror oppriktig man skal vurderer å fjerne kontantstøtten, men ikke bare fordi barna trenger og integreres. De voksene, som går hjemme med barna trenger også å integreres i vårt samfunn.
Noen må bare knekke koden så man åpner opp for en mer effektiv og seriøs integrering. Det er fullt mulig det er tabu å si høyt, men innvandrerne må ta en del av det norske samfunn og de må integrere seg i norsk kultur, hvis ikke skapes det et kulturskille blant oss som vil få langt større konsekvenser enn om vi fjerner kontantstøtten eller ei. Samtidig må integreringen ligge til rette, så man kan utvikle både, barn, vokse og samfunnet. 

 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

 

I kveld er det lov å være hore

Russesangene har fått mye oppmerksomhet, og spesielt etter at en russebuss fra Bergen kom ut med en sang som blant annet fikk oppmerksomhet for linjen som lød som følger: 

«Er du 13, er du med. Når du suger, så gå ned»

Jeg personlig reagerte kraftig og til tross for at russeguttene har vært ute og beklaget seg og at sangen nå skal være fjernet klarer jeg ikke gi slipp på dette. For i mine øyne unnskylder ikke dette noen ting, for det er ikke bare én sang det er snakk om, det er haugevis. Gamle, som nye. Sanger som sjikanerer og sanger som oppfordrer til voldtekt, misbruk og overdoser. Sanger som i mine øyne er på jordet.
Jeg personlig får meg nemlig ikke til å danse til sanger som handler om voldtekt, et nedlatende kvinnesyn og kriminalitet. Dette handler ikke om å være hårsår eller bitter, det handler om å være lei av at vi aksepterer rævva holdninger.
 

Les også: Når du suger, så gå ned
 

Russetiden braker snart i gang, noe jeg har valgt å la være å delta på. Jeg vet at disse holdningene i utgangspunktet ikke representerer enkelt personene, men, disse enkelt personene er sammen med på å lage et syn og en holdning som er skremmende. For det er enkelt personer som sammen danner en gruppe, en gruppe som høyt sier at jenter er horer og at de har lov til å gjøre som de vil. Jeg er lei av at vi aksepterer unnskyldingene og at vi lar dette skje. Og det som skremmer meg mest, er at det er mine jevngamle som støtter disse sangene, og som aksepterer de. At de som er russ i år forsvarer dette. For hvorfor tillater vi at noen kaller oss horer og luremuser? Fitter og knulledukker? Tøser og skitne? Når vi spiller av disse sangene og danser til de, og ikke minst produserer de, er da poenget å støtte opp under et mannsjåvinistisk forvrengt syn?

Denne debatten må tas, for det handler om selvrespekt, både som russejente, russegutt, russemamma og russepappa. Det handler om oppdragelse. Det handler om holdninger. Det finnes ingen unnskyldninger som aksepterer disse sangene, og vi må slutte og bortforklare det. Dette er ikke uskyldig morro, og det er ikke bare en sang. 

Hvert år blir det anmeldt flere russevoldtekter, og det skjer flere enn vi hører om. Vi lærer om at voldtekt er feil, hva vi må gjøre for å unngå å bli voldtatt, hva vi må ha på oss og hva vi ikke må finne på å gjøre. Vi lærer om konsekvensene og om hva som kan skje, samtidig som vi står og synger til: 

 «I kveld er det lov å være hore, vil du være med meg hjem når vi drikkes under bordet?». 

Er vi dobbeltmoralske, naive, eller bare dumme? Jeg nekter å holde munn før disse sangene er borte, og du må gjerne le, syntes det er håpløst eller barnslig - Men jeg føler et ansvar, for generasjonen som vokser opp og for at jeg en dag skal ha barn som skal vokse opp. Jeg ønsker ikke at de skal vokse opp med at det er greit å kall hverandre horer og fitter fordi min generasjon dreit i likestillingskampen. 

 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs



 

 

// Marty

 

 

GRLPWR

"Endelig er kvinnedagen her", leser jeg på Facebook, samtidig som jeg stiller spørsmål om hva personen mener om at kvinnedagen endelig er her. I all nysgjerrighet googler jeg "kvinnedagen", mest for å lese om hva Wikipedia har skrevet. Wikipedia omtaler dagen som Den internasjonale kvinnedagen, dagen for alle kvinner.

Jeg vet at det i dag vil bugne av artikler, feministiske utsagn og taler fra politikere som snakker om makten vi kvinner har, hvor langt vi har kommet i kampen om likestilling, samtidig som mange vil konkludere om at vi har langt igjen. 

I konklusjonen om at vi har langt igjen vil vi snakke om at vi trenger enda flere kvinnelige ledere, samtidig som vi kanskje vil bli presentert for tidligere statistikker og klappe i hendene fordi vi ser en betraktelig forskjell. Noe vi gjør. Noe som er fantastisk. Men på en dag som idag må vi ikke bare klappe oss på skuldrene for hva vi har klart, vi må benytte muligheten til å snakke om hva som kan, og burde gjøres. Hva som må gjøres. For likestillingskampen foregår flere steder enn hos oss, og flere land sitter fast på samme sted som vi feirer at vi har kommet oss forbi. Kvinnedagen er nemlig viktig flere steder enn hos oss. Så nå som vi har kommet så langt, er det viktig at vi står opp for hverandre - Kanskje viktigere enn noen gang. Du lurer kanskje på hvorfor? Jo, fordi vi har mulighet til det.

Vi kan ikke diskutere om Kvinnedagen har gått ut på dato, og om dagen i utgangspunktet kun har vært for liberale feminister. Jeg vil tørre å påstå at vi ikke har råd til å miste markeringen, uansett hvor lite eller stort vi velger å gjøre det. Vi kan ikke fjerne markeringen før verden er likestilt, i fred og harmonisk, på lik linje som vi ikke kan fjerne alle andre viktige kamper som foregår på alle andre dager enn idag. Kvinnedagen er ikke kun for feminister, for å hylle statistikker og klappe hverandre på skuldrene. Kvinnedagen er avhengig av at alle ønsker å delta. Flere steder i verden er man ikke opplyst om at det eksisterer en helt egen Kvinnedag, en dag som hyller i-landskvinnen, likelønn og veien på likestilling. For det finnes flere enn oss som behøver markeringen, og vi er nødt til å gå i forveien, både kvinner og menn. 
 

"Vi trenger kvinner i utvikling."
 

Hvis vi gir slipp på kampen om likestilling, hvordan vil da utviklingen bli? Vi behøver ikke større klasseskiller, raseforskjeller og kulturforskjeller. Vi behøver ikke flere undertrykte kvinner. Det er nemlig ingen klisje og si at utdanning burde vært obligatorisk i alle land, at alle land burde hatt likestilling og at alle kvinner burde ha rett til å tale fritt. Vår holdning til at det er en umulighet er med på å stanse utviklingen jeg tror vi på et tidspunkt vil bli avhengige av. For jeg frykter vi blir rikere, samtidig som de blir fattigere. Når skal vi da møtes på halvveien?

Jeg tror ikke utviklingen av Kvinnedagen begrenses på grunnlag av religion og kultur. Det er våre holdninger som begrenser de. Verden over sitter det jenter som ikke har mulighet til å delta i lek, utvikle seg og lære. Noe de fleste av oss tar som den største selvfølgen. For vi kan ikke ta lek som en selvfølge. Rettigheter som en selvfølge. Utvikling som en selvfølge. Retten til å være barn som en selvfølge. Våre holdninger til at det er en selvfølge, er med på å bremse de som virkelig behøver at vi taler for dem. Kvinnedagen er nemlig ingen selvfølge. Kvinnedagen er kjempet for, og vi kan ikke la kampene som ble gjort før innføringen i 1909 være forgitt. 

Kvinnedagen må ikke bort, våre holdninger må endres. Det stemmer at Kvinnedagen "endelig" er her, men det betyr ikke at kvinners rettigheter ikke skal kjempes for i morgen, og dagen etter der også. Verden behøver kvinner, og vi behøver kvinner i utvikling. Ikke undertrykt og sett ned på. 

#Girlslead #RightToPlay 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

// Marty


 

 

 

#HeiaKJÆRLIGHETEN

Hvordan starter man egentlig et innlegg der man har lyst til å skrive om årets TV-par? Det er sjeldent jeg bryr meg om sånt, eller, hvert fall at jeg gir et tydelig utrykk for det. Isak og Even er nå kåret til årets TV-par av det amerikanske popkulturmagasinet E, noe jeg syntes er fantastisk - Og ikke minst fortjent. Grunnen til at jeg ønsker å bemerke det er fordi jeg har lagt merke til noen av kommentarene som har dukket opp i samtlige kommentarfelt i forbindelse med dette. Jeg syntes det er rart at noen stiller spørsmål ved at et homofilt par vant, hvorfor man er nødt til å fremme homofili på den måten og hvorfor vi er så opphengt i det. 

For lurer du på hvorfor et homofilt par vant? 

Jeg lurer på hvorfor du bemerker at det er homofilt par. Det er et helt vanlig par, som har uttrykt kjærlighet på lik linje som alle andre. Det er helt greit å stille spørsmål, men gjøres det på grunnlag av at du syntes det er dumt eller fordi du syntes det er nytt og fremmed? For det første har inntrykket og prestasjonene gjennom dette forholdet vært enestående, så hvorfor skal ikke de stilles på lik linje som alle andre TV-par? Isak og Even har nemlig ikke vunnet fordi de er homofile. 

Lurer du på hvorfor man er nødt til å fremme homofili på den måten?

Det handler ikke om å fremme homofili på noen spesiell måte. Nå er jeg usikker på om du viser til serien eller nominasjonen, til tross for at det egentlig ikke spiller noen rolle. Homofili fremmes ikke på noen spesiell måte, men vi behøver fortsatt at noen viser vei og vi trenger en større forståelse. Skam har åpnet mange sine øyne, og vist kjærlighet mellom samme kjønn på en unik og ekte måte. Nemlig ved å ikke fremme det som fremmed og rart.

Lurer du på hvorfor vi er så opphengt i det?

Jeg er ikke opphengt i homofili, men jeg er veldig opphengt i kjærligheten mellom Isak og Even. Jeg vil egentlig si at opptatt er et bedre ord en opphengt. Jeg er nemlig opptatt av at all kjærlighet er like verdifull og viktig. Vi er nemlig flinke til å si at vi godtar, samtidig som vi er like flinke til å ikke gjøre det. Vi er på mange området dobbeltmoralske, og det er akkurat derfor vi trenger at vårt IT-par Isak og Even er årets TV-par. Vi trenger det fordi homofili må prates ihjel, og aksepteres på lik linje som alt annet.

Jeg har også fått spørsmål om hvorfor jeg som heterofil gidder å ta kampen.

Så hvis du virkelig lurer på det, er det selvfølgelig fordi det er heterofile som er kritiske. Og fordi det er på tide at det blir like greit å elske som homofil som heterofil.

#HeiaISAK&EVEN og #heiaKJÆRLIGHETEN 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty



 

 

Når du suger, så gå ned.

«Er du 13, er du med. Når du suger, så gå ned»

Akkurat nå skulle jeg gledet meg til mai-måned, malt russebuss og hamstret alkohol i nabolandet, men jeg har tatt et valg om at jeg velger å la være. Du må ikke misforstå meg, for det er ikke russefeiringen som er grunnen. For min del, handler det om helt andre ting. 

Russen har allerede fått oppmerksomhet i år, og i år som i fjor handler det om sangene som blir spilt. Jeg har for så vidt alltid vært glad i pumpe musikk, høy musikk og fengende toner, men jeg har aldri vært spesielt begeistret for oppfordring av overgrep. For å danse og synge til musikk som handler om at trettenåringer utfører seksuelle handlinger, er totalt ugreit. 

For min del, virker det som om de røde buksene og mai-måned tillater alt. Alle sunne verdier blir lagt til side og all sunn fornuft forsvinner. Det å være ferdig på videregående handler ikke om å oppføre seg mest idiot og bruke hodet minst, og hvis det er det som er oppfatningen har noen virkelig sviktet i arbeidet sitt. For kan foreldrene til de som står bak linjer som «Si meg hvor mye må jeg betale for å få no' fitte her», «Kokain og pupper er det diggeste som finnes» og «Spruter deg i trynet og vi skriker samma det», støtte de? Dette handler nemlig ikke om uskyldig moro og guttestreker. For hvor blir det av respekten? Hvor blir det av holdningene? Er man klar over hva man synger? Hva man formidler?

Vi har ikke råd til at landets 18-19 åringer skal pisse på likestillingen vår, formidle sjikanering som dette og at landets jenter tillater å bli herjet med på denne måten. Vi har heller ikke råd til at våre barn skal synge på ord som fitte, hore og skløtte. 

Foreldre tillater en sjikanering og diskriminering som er skremmende, og noe sier meg at de har mistet kontrollen. For holdingene kommer fra et sted, og syntes foreldrene det er kult med utsagn som "Jomfru i nød, spre dine lår", "Kom a skløtte, jeg skal vise deg pikk" og "TØS, jeg vil se deg naken"? 

Jeg kan ikke fatte og begripe at holdninger som dette svirrer rundt oss, og ikke minst min generasjon. Var ikke vi akkurat for opptatte av å lese, pugge og prestere? Har ikke vi lært nok om voldtekt, rasisme og sjikanering? Røde bukser og alkohol tillater ingenting mer, enn det gjør ellers. 

Dette handler om gutter som ønsker å bli Norges kuleste russebuss og som på en eller annen måte ønsker å assosiere seg med budskap som dette. Jeg blir skuffet når jenter følger ordre for å henge med, i håp om å opparbeide seg en status. Hvis man virkelig ønsker å produsere, synge og danse til sanger som blant annet oppfordrer til at 13 åringer skal ned på kne og suge, syntes jeg vi skal slutte å bekjempe overgrep og voldtekt. For da har vi allerede tapt. Kunne ikke de som står bak disse sangene like godt skrevet det på Facebook? Kanskje med bilde av lillesøsteren sin? 
 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

// Marty

 

 

 

Har du downs?

I går skrev jeg innlegget "Jeg vil ikke ha et barn med Downs", der jeg blant annet skrev om mine tanker rundt diskrimineringen og misbruket av Downs Syndrom. Overraskende nok dukket det opp en kommentar i kommentarfeltet skrevet fra anonym som skrev at det så ut som jeg hadde "Downs". 

Det jeg sitter igjen med etter å fått slengt den kommentaren er at jeg lurer på når vi skal slutte å harselere, trakassere og se ned på andre mennesker. Jeg lurer også på om jeg burde bli lei meg, fordi noen spør om jeg har "Downs"? Mener personen som skriver dette at mennesker med Downs syndrom er mindre verdt, og at jeg er i samme kategori? Eller har "Downs" bare kommet inn i kategorien med alle andre tåpelige og sjikanerende ord som beskriver oss ved utseende, legning eller tro? 

For når noen slenger "homo" etter noen, er hensikten at personen skal bli lei seg? Er hensikten å fortelle at personen er annerledes? 

Når noen slenger "jøde" etter noen, er hensikten å se ned på personen? Er hensikten å fortelle at personen er mindre verdt? 

Når noen slenger "downs" etter noen, er hensikten å gjøre narr av personen? Er hensikten å fortelle at man er rar? 

Eller er vi bare flinke til å misbruke ord som overhode ikke henger på greip? Ord som hvert fall jeg ikke klarer å finne trakkasserende. For burde jeg la meg bryte ned når noen sier at det ser ut som jeg har "downs"? Burde jeg føle meg truffet hvis noen kaller meg "homo" eller "jøde"? På en måte føler jeg at jeg ikke er noe bedre, hvis jeg lar kommentarer som det påvirke meg, og gjøre at jeg føler meg dårlig. 

For hvem lærer man egentlig å si sånt av? Hvem lærer bort at det er negativt å være homofil, jødisk eller ha downs syndrom? Dette er ord jeg vet også finner sted i barnehager, barneskoler og lekeplasser, og barn syntes ikke at homofile er dårlige mennesker eller at jøder er mindre verdt. 

For:

* Hver gang man som rollemodell snakker nedlatende om andre, fanges det opp. Det å være rollemodell, aka forelder, er ikke noe man velger selv. 

* Hver gang man sitter i bilen og er fortvilet på sjefen, og kaller sjefen dum - Fanges det opp.

* Hver gang man ler av en person eller kritiserer en person man ser på TV, fanges det opp og holdningene tas med videre.

* Hver gang man utbryter hvor idiot noen er i trafikken, er man som rollemodell med på å videreføre holdningene. 

* Hver gang man snakker stygt om en annen person, eller seg selv, fanges det opp og blir lagret.

- Selv om man ikke tror det. Jeg er ikke mamma, men jeg er storesøster. Jeg har en viktig oppgave å videreformidle. 

Mobbing er enklere enn noen gang, og den starter - og slutter akkurat samme sted. Jeg bryr meg ikke om at noen påstår at jeg har Downs syndrom, jeg bryr meg om at noen tror at det er feil å se ut som en som har "Downs". 

 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 



 

Jeg vil ikke ha et barn med Downs

I går ble det kjent at helseminister Bent Høie har besluttet å gi godkjenning av blodprøven NIPT, for gravide som i dag har tilbud om fostervannsprøve eller morkakeprøve. Testen kan påvise kromosomavvik på fosteret som Downs syndrom, Pataus syndrom og Edwards syndrom.

I forbindelse med dette har jeg tenkt mye og jeg har stilt meg selv spørsmålet hva jeg hadde gjort hvis jeg sto ovenfor et tilfelle der jeg skulle få et barn med Downs syndrom. Syndromet mange i samfunnet harsellerer, misbruker og ler av.

Når jeg var yngre trodde jeg at Downs Syndrom var farlig og at kun rare mennesker hadde det. Jeg har i etter tid stilt meg selv spørsmålet om jeg hadde trodd det hvis jeg hadde hatt en søster eller bror som hadde det. Du lurer kanskje på hvorfor jeg trodde mennesker med Downs Syndrom var farlige? Jo, fordi jeg aldri oppfattet at man snakket om de som har Downs som mennesker som deg og meg, men som de. Og at de var rare. Spesielle. 

"Har du Downs eller?", er noe som ofte blir sagt. Og det blir ofte sagt i situasjoner hvis en person gjør noe litt utenom det vanlige, gjør noe morsomt eller rart. Men hvorfor man misbruker en diagnose på den måten vet jeg ikke. Antakeligvis fordi vi har for lite kunnskap, fordi vi syntes alt som ikke er innenfor rammene en skummelt og fordi vi er flinke til å drite ut alt som ikke er som "oss". 

Når jeg leste at helseministeren vår hadde besluttet å godkjenne denne blodprøven, sendte jeg en melding til en venninne for å spørre henne hva hun syntes. Fordi jeg personlig ikke vet om jeg syntes det er bra eller dårlig, og fordi jeg ikke aner hva jeg personlig hadde gjort. Venninnen min har mange søsken og fikk nylig et nytt tilskudd i søskenflokken som hadde 15 % sjanse for en alvorlig genfeil. Hun sa at det hadde vært vanskelig hvis barnet skulle hatt Downs Syndrom, med tanke på hvor mange barn det er fra før av. Samtidig som hun heller ikke klarte å konkludere. 

For jeg tror det er noen etiske verdier i oss som gjør at vi ikke klarer å konkludere. Jeg personlig vet at det er feil å si at jeg ikke vil ha et barn med Downs Syndrom. Det jeg syntes er interessant er hvorfor vi tenker som vi gjør. Hvorfor tallene for abortering ved tegn på Downs Syndrom er så høye. Er det fordi samfunnet ikke er bygd for det? Er det fordi vi ser på det som et nederlag? Er det fordi vi tror barnet ikke vil være perfekt? Er det fordi det er ekstra jobb? Er det fordi det er skremmende? 

Jeg tror ikke barn lærer seg å harselere med tilstander og syndromer som Downs Syndrom av seg selv. Frykten må komme fra et annet sted, et sted jeg forstår det er tabu å snakke om akkurat dette. Jeg vet at et liv med Downs Syndrom er like mye verdt som et liv uten, allikevel er jeg ikke sikker på hva jeg hadde gjort hvis jeg kunne velge mellom et barn med Downs Syndrom og et barn vi kategoriserer som friskt. 

Er jeg et dårligere menneske hvis jeg ikke vil ha et barn med Downs Syndrom?

 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs


Meg.
 

 

// Marty

Min kropp er ikke et ideal

Jeg har de siste ukene lagt ut bilde av meg selv på sosiale medier i både undertøy, badetøy og singlet. Jeg har vist hud og gjort et tappert forsøk på å ikke retusjere, posere og endre på noe. Jeg har forsøkt å fremstå som ekte, jeg har forsøkt å være naturlig og jeg har forsøkt å ha troen på meg selv. Det har vært skummelt, fordi det har vært langt utenfor min egen komfortsone. Det har vært utenfor komfortsonen fordi jeg føler meg utenfor normalen og fordi jeg er flink til å fortelle meg selv at kroppen jeg bærer ikke er bra nok. 

I forbindelse med dette har kommentarene rent inn. Det har rent inn kommentarer om hvor fin jeg er, hvor vakker jeg er og det har til og med rent inn kommentarer om hvor tynn jeg er. En del av meg elsker det, mens en annen del av meg syntes at det er synd at det er det som får fokuset. Jeg har stilt spørsmål om jeg er for stor til å trene i singlet, jeg har poengtert at vi skal elske oss selv som vi er og jeg har lagt ut bilder der jeg ønsker å vise frem hvem jeg er. Jeg har ikke vært ute etter å få bekreftelse på hvem jeg er og hvordan jeg ser ut. Hvis det hadde vært poenget mitt kunne jeg like godt lagt ut et bilde av meg selv, retusjert og tilgjort, for jeg hadde fått kommentarer på hvor fin jeg var da også. 

Jeg ønsker å poengtere at min kropp ikke er et kroppsideal fordi den ser ut som den er. Vi må slutte å gi kommentarer som bygger på en perfekt kropp. Kommentarer som sier at "sånn skal en ekte kropp se ut". Kroppen min er til tider min verste fiende, samtidig som den er min bestevenn. Min kropp er ikke noe andre skal hige etter, for den er min og ingen vil kunne se ut som meg - Akkurat som jeg ikke kan se ut som de jeg ønsker å se ut som. Jeg kan kun se ut som meg selv, og derfor ønsker jeg å akseptere den kroppen fremfor å ønske meg en annen. Vi må slutte å idealisere og begynne å ta vare på oss selv. 

Jenter som kaster klærne i sosiale medier blir ofte kritisert, og hvert fall hvis de ser ordentlig godt ut. Jeg har delte meninger om dette, mye fordi jeg vet det dannes kroppsidealer av det, noe vi allerede har nok av. Men også fordi de færreste som gjør det innrømmer at de gjør det fordi de er fornøyde med seg selv, søker oppmerksomhet og bekreftelse. Jeg ønsker at alle skal være fornøyde, selv om jeg ironisk nok ikke er det selv. 

Jeg minne om at det er samme jenta på alle tre bildene under her, bare i forskjellige settinger, retusjert, nakent og naturlig. 

Til alle som har gitt meg komplimenter og rost meg, jeg håper dere gjør det samme med dere selv. 
 


Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 



 

 

 

// Marty

 

 

Hver gang vi får karakterer


Screenshot fra VG.no. 
__________________________________________________________________________________

"Hver gang vi møtes" på TV 2 har truffet meg rett i hjerteroten år etter år. Jeg har vært takknemlig for atmosfæren, hensikten og verdiene programmet har utstrålt. Jeg har satt pris på at vi har fått blitt kjent med musikerne, og menneskene bak artistnavnene, sangene og ryktene. Jeg har satt pris på at alle har fått være, og at det ikke har vært noen konkurranse og utstemming. Det går mange supre programmer på TV, men når jeg tenker meg om inneholder de fleste konkurranser og utstemming på ett eller annet vis. 

Jeg vil tørre å påstå at "Hver gang vi møtes" har lykkes, og det har lykkes fordi det fungerer for alle. Fordi hensikten og formålet er godt. Jeg vet ikke altfor mye om artistene fra før, men sitter igjen med en følelse av at de også er mennesker og jeg setter pris på at de deler sine historier. Både gjennom ord og gjennom de andre artistene sine sanger. 

Men til tross for min hyllest til programmet, sitter jeg med en bismak i munnen. Ikke på grunn av deltakerne, musikken eller selve programmet, men det enorme karakterfokuset som foregår blant landets aviser etter at sangene er spilt. Plutselig er  ikke "Hver gang vi møtes" et program uten karakterer, utstemming og prestasjoner. For det jeg ser på som varmt, godt og god underholdning blir rangert og vurdert opp og ned. Sangene jeg har vokst opp med og sitter og nynner til etter at lørdagspizzaen er fortært er faktisk bra nok som de er, fordi i mine øyne handler programmet om så mye mer enn prestasjonene. 

Så, jeg lurer på om vi ikke kunne latt være å rangere og hive ut karakterer for en gangs skyld? Vi får ta del i artistene sine oppturer, nedturer og historier, både som artister, mennesker, foreldre og kjærester. "Hver gang vi møtes" er så harmonisk og positivt, så la oss la være å dømme det. 

 

- Martine, 19 år og "Hver gang vi møtes-fan". 

 

 

Langt fra innafor

Jeg har nå sett serien "Innafor" for andre gang. Jeg som i utgangspunktet aldri ser ting to ganger, var denne gangen nødt til å finne ut om jeg kom til å sitte igjen med samme følelser som jeg gjorde etter å ha sett den første gang. Konklusjonen min endte igjen opp med å være den samme; nemlig at NRK et lite øyeblikk fikk med til å tro at det å operere meg nedentil er løsningen på alt. Episoden om initimkirurgi har nemlig enda ikke sluppet taket, mye fordi jeg har sett effekten det har hatt på andre og merket det selv. Og at "perfect vagina" er googlet mer enn noen gang, og fordi jeg har gjemt sminkespeilet mitt. 

Så sinnsykt usaklig og håpløst. 

NRK gjør et tappert forsøk på å fremme noe som de fleste av oss er enige om at er en trist trend, og for så vidt en enkel løsning. For kritikken av serien, og de spesifikke episodene handler ikke om at man ikke skal snakke om temaene som blir belyst i serien - Men om den snevre måten det blir lagt frem på. Måten som handler om at du kan operere deg for å bli fornøyd. Og at du kan få et bedre selvbilde på en time.

Fortsatt sinnsykt usaklig og håpløst. 

Programleder Emma Clare stiller spørsmålet: "Skal det være sånn at man skal slutte å lage saker om betente temaer fordi det potensielt kan «trigge» noen? Jeg synes man må kunne lage undersøkende journalistikk på kontroversielle og ubehagelige samfunnstendenser. Ellers har man på en måte tapt."

For min del handler det ikke om at man skal slutte å lage saker om betente temaer, men måten man legger det frem på. Jeg har full forståelse for at Emma ønsker å forsvare produktet hun har vært med på å lage, og fra min side er det ikke henne som kritiseres - Men strukturen og innholdet vi blir vitne til. Det er nemlig ikke intensjonen eller motivasjonen rundt programmet det stilles spørsmålstegn ved. Jeg vil tørre å påstå at spesielt episoden om intimkirurgi manglet viktige journalistiske elementer av motstand, og at konklusjonen ble for snever. For min del så lå ikke fokuset på mangfoldet, men fasiten. 

Jeg er redd smitteffekten er stor, og det tror jeg den er uansett - Og dette betyr ikke at man skal slutte å snakke om ting som er sårt og som vi vet, eller er redde for at kan påvirke. Jeg tror rett og slett problemet denne gangen er at det var flere positive sider, enn negative. Og det var vel ikke helt meningen? Problemet er ikke hva som sies, og hvordan det sies. 

Det er fint at programlederen viser hvor påvirket hun blir, men det gjør jeg også. 

Samtidig så mener jeg at samfunnet er nødt til å ta privatlivet litt tilbake, og få frem selvrespekten for seg selv og andre. 

Også NRK. 

 

Følg meg gjerne: Instagram HER - Facebook HER - Snapchat Martinehalvs





 

La oss prate om sex.

Sex her, sex der. Sex høyt, sex lavt. Sex overalt. Hvordan påvirker det oss egentlig?

Etter programmet "Innafor" på NRK, har jeg tenkt mye. Jeg har tenkt mye på temaene som blir tatt opp, både i forhold til intimkirurgi, prestasjonsdop og salg av seksuelle tjenester. I forbindelse med tanker knyttet til egen kropp og forhold til eget kropp har jeg stilt meg selv spørsmålet om når vi egentlig skal lære. Jeg viser ikke til at vi skal lære mellom rett og galt, for det tror jeg er helt individuelt fra person til person, og til en viss grad mener jeg at det handler om valg. Jeg snakker om når vi skal innføre er real runde med seksualundervisning på skolen. Jeg kan nemlig ikke huske at jeg har lært noe annet på skolen enn hvordan man skal håndtere prevensjon. Og er det da rart at man utvikler en usikkerhet rundt sin egen seksualitet? 

I går stilte lillesøster meg spørsmål jeg ble knallrød i fleisen av. Heldigvis tenkte jeg at det er min oppgave som storesøster og informere, samtidig som jeg egentlig ble ganske stolt for at hun spurte. For hvem snakket egentlig jeg med? Mamma har alltid vært kul, pappa også. For min del har det vært unaturlig å snakke med pappa av naturlige årsaker, og det er ikke alt mamma heller har trengt, eller har ville vite. Men faktumet er at viktigheten av å ha noen å prate med er enorm. For alle burde ideelt sett klare å prate med barna sine om sex, uansett hvor mye svetten renner på ryggen. Det er flaut, tro meg, jeg prøvde det i går. I tillegg er det ubehagelig, samtidig så tenker jeg på hva konsekvensene egentlig kan være ved å ikke ta samtalen.
Jeg har vokst opp i en pornokultur, der mykporno er er faktum på TV-skjermene. Hvordan skal man egentlig vite hva som er rett, hva som er galt - Og ikke minst hva man vil? 
 

"Jeg kan nemlig ikke huske at jeg har lært noe annet på skolen enn hvordan man skal håndtere prevensjon. Og er det da rart at man utvikler en usikkerhet rundt sin egen seksualitet?"
 

Jeg mener at skolen har et ansvar å lære bort, på lik linje som man underviser i matematikk og geografi. Jeg skal ikke begi meg ut på diskusjonen om hva som er viktigst, men jeg vil tørre å påstå at kunnskap rundt seksualitet er enormt viktig. Sex er nemlig så mye mer enn det vi ser på TV-skjermene og hører om, og til syvende og sist handler det vel om å prøve seg frem, men jeg tror absolutt at noen verktøy på veien hadde vært nyttig. 

For sammen med en rekke generaliserende navn min generasjon får slengt etter seg, syntes jeg ofte at "Pornogenerasjonen" er passende. Porno er skremmende tilgjengelig, det er overalt og det er enkelt. Samtidig syntes jeg det er skremmende hvis det er hovedkilden til å lære om sex. 

Jeg tror man tjener på å ha en seksualundervisning som gir et mindre trangsynt forhold til kjønn, mye fordi store deler av samfunnet skaper forventinger til hvordan kjønn skal oppføre seg, og ikke minst være. Jeg tror man tjener på å ha seksualundervisning fordi det gjør oss tryggere på grenser, det lærer oss om flere legninger, det gir en bedre opplevelse, det gir et bedre forhold til oss selv og det lærer oss mer enn å tre en kondom på en banan. 

Dagens undervisning byr ikke på det jeg vil omtalte som virkelighet og handler overhode ikke om å forebygge, informere og gi kunnskap. Seksualiseringen i samfunnet øker, og kunnskapen er altfor lav. Hvis ikke skolen tar ansvar, når skal man egentlig lære at seksualitet handler om ansvar, tillit, kroppsidealer, mobbing og menneskers forhold til hverandre? Og hvem skal man egentlig lære av? 

 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: Martinehalvs



 

// Marty

 

 

 

Innafor?

I går kveld så jeg ferdig serien "Innafor" på NRK. En serie som virkelig har berørt meg. I en av episodene er temaet intimkirurgi, og NRK presenterer at 1 av 8 norske kvinner har vurdert dette. Dette er et tall som i mitt hode er skremmende høyt, men som samtidig ikke overrasker meg. For gjennom episoden bygges det opp følelser i meg som er oppriktig skremmende. Følelser som går på at ikke underlivet mitt er bra nok. Det heller.

I mine øyne fremmer ikke NRK de verdiene de burde, og de fikk meg til å gråte halvveis. Tårene begynte å renne da en ung jente blir intervjuet og forteller at hun hadde gjort det samme om, og om igjen. Jeg oppfatter programleder Emma Clare som dyktig, spørrende og interessant. Samtidig, så avkrefter hun ikke ovenfor meg at intimkirurgi er noe dritt - Hun bekrefter heller usikkerheten sin, noe som er med på å bygge usikkerhet hos meg også. 

I episoden presenteres vi for en rekke detaljer, blant annet hvordan det optimale underliv ser ut. I den forbindelse er jeg nødt til å spørre om hva budskapet i episoden egentlig er? For jeg oppfatter ikke at det er å presentere dette som en usunn trend, men å presentere mulighetene for å gjøre det. Legen som blir brukt i serien, konkluderer til og med at man kan operere vekk et dårlig selvbilde, noe jeg forstår at er hans egne mening og ikke minst hans inntekt. Men hvorfor sitter jeg igjen med at det er konklusjonen? At hvis du operer deg, så får du bedre selvbilde? 

Jeg forstår at man er nødt til å presentere forskjellige sider av saken, men å presentere optimalt materiale til å sammenlikne seg med og samtidig fortelle at du kan gå ut fra en kirurg med økt selvbilde på en time, skremmer meg nesten mer enn hvor ekstrem statistikken er. Jeg påstår ikke at serien ikke er viktig, men målgruppen jeg vil tro serien i utgangspunktet ønsker å treffe, er antakeligvis den mest sårbare vi har i samfunnet. Nemlig målgruppen min. 
 

"Men hvorfor sitter jeg igjen med at det er konklusjonen? At hvis du operer deg, så får du bedre selvbilde?"
 

Jeg har tidligere aldri hatt noe å sammenlikne meg med, og jeg har heller aldri vært bevisst på det. Men NRK har her klart å gi meg en mal på den perfekte vaginaen. Bevisst eller ikke, så tråkker de feil. De har lagt frem materiale bestående av haugevis av forskjellige kvinnelige underliv, altså noe de påstår er et mangfold. De har samtidig klart å påpeke at de er rangerte etter hvilken som er finest. 

Det er fullt mulig jeg er en usikker tenåring, som såvidt tåler enda en ting å forholde meg til. Men hvem er serien egentlig laget for? Jeg mener at dette ikke handler om at jeg, eller andre skal skånes for virkeligheten - For min del handler dette om hvilke følelser jeg sitter igjen med, uten å tenke på om jeg er sårbar eller ei. Jeg er redd dette er med på å moralisere, og ikke normalisere enda mer. Det er forhåpentligvis ikke hensikten. 
NRK har også fortalt om salg av seksuelle tjenester i en av de tidligere episodene, som noe av det enkleste i verden. Selv jeg, fikk lyst til å prøve. 

Linnéa Myhre har tidligere skrevet om det samme, og jeg er nødt til å støtte henne. For vi skal ikke gravlegge disse temaene, men måten vi presenterer de på er like viktige som budskapet. Jeg tror nemlig statistikken øker, hvis man ikke trår varsomt - Og det er vel akkurat det vi ikke vil? 
 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 
 

 

// Marty

 

 

Noen dager

Jeg ser meg selv i speilet. Det er lenge siden jeg har gjort det. Hvert fall sånn ordentlig. Det er lenge siden jeg har studert meg selv, lenge siden jeg har betraktet den litt skjeve nesen, de runde kinnene og de dype øynene mine. Det er lenge siden jeg har sett meg selv inn i øynene og spurt meg selv hvordan jeg har det. Jeg tror ikke jeg har turt, eller at jeg har orket. Jeg har heller ikke turt å skrive det, for jeg forteller meg selv hvordan jeg har det når jeg gjør det. For det er ikke skummelt å vite hvordan jeg har det, men prosessen i å faktisk føle på det. 

For dagene er fine, dagene er lange, korte, tøffe, fine og varme. Alt om hverandre, akkurat slik hverdagen skal være. Det er så mye jeg ikke forteller om, så mye jeg holder for meg selv. Som jeg ikke snakker med om meg selv en gang, men som jeg lukker ikke i en boks som jeg ikke vil innse at begynner å bli full.
Jeg har på en måte lukket meg litt, og jeg har tenkt mye på hvorfor.

Jeg tror rett og slett jeg har blitt skremt bort av holdningen som går på at alle forteller, alle snakker og at åpenheten nesten er giftig. For er det giftig å fortelle hvordan man har det? Jeg vil si at mye ikke er et tabu lenger. Vi har blitt flinkere til å prate, og åpenheten har nådd et nytt nivå. Men samtidig som åpenheten har gjort det, så har jeg lukket meg. Kanskje falt litt tilbake til gamle rutiner? Rutinene som handler om å ikke snakke, det å klare ting selv og la være å føle på hvordan jeg har det. Rutinene som jeg var borte fra, men som jeg selv merker at sakte men sikkert henter meg inn igjen. 

For min del, kan jeg ikke vise til noen psykiske lidelser, noe som av og til hadde vært behagelig. Samtidig som jeg vet at det hadde vært grusomt. Det hadde vært behagelig, nei, behagelig er helt feil ord. For en psykisk lidelse, det er ikke behagelig. Det hadde bare vært deilig å slippe og innrømme for meg selv at jeg har dårlige dager jeg også, og at jeg ikke kan klare alt, fordi jeg bare er et helt vanlig menneske. Fordi jeg har noe å vise til, noe som forklarer hvorfor jeg kan gråte ut av det blå, syntes synd på meg selv og føle meg ubrukelig, redd og skamfull. 

Noen dager klarer alt, andre dager får jeg ikke til noen ting. Det er hvert fall sånn jeg føler det, og det er hvordan jeg føler det som telles. Som gjør vondt. Som føles som en svakhet. For meg, så handler det om å føle at jeg ikke får det til, og ikke være komplett som menneske. Og være ubrukelig. Kan du tenke deg noe så latterlig? Det er skummelt å si det høyt, for jeg er redd det gjør at noen syntes synd på meg, at noen vil skåne meg og at noen skal tro jeg ikke har det bra. For det handler ikke om å ikke ha det bra, det handler om å innse at jeg også er vanlig, og ikke perfekt. Altså, i mine øyne ville jeg aldri blitt det uansett, men jeg ville til tider gjort alt for å bli det. Når jeg sier alt, så mener jeg alt. 

Jeg syntes det er for lite fokus på å være menneske, og ha det bra med seg selv handler ikke nødvendigvis lenger om å akseptere oppturer, nedturer og ting vi ser på som feil. Det å ha det bra med seg selv handler ofte om å gå milevis på ski, selvrealisering, være omringet av venner og være strukturert nok til å spise sunt, hele jævla tiden. Vi må ikke blande det å ha det bra, med det å være lykkelig. Jeg forteller meg selv, at det er viktigere å være tilfreds, enn å være lykkelig. For hvem er konstant lykkelig?

 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs


Foto: Heidi Kristine Jørgensen Goodreid

 

 

// Marty

 

 

 

 

For tykk til å trene?

Svetten renner, jeg har kun tre minutter igjen av treningsøkten og musikken dunker i ørene mine. Telefonen ligger fremfor meg og jeg løper ekstra fort nå. Det gjør jeg alltid når det bare er litt igjen. I disse siste minuttene føler jeg meg alltid udødelig. Det er som om jeg kunne løpt sånn i en evighet. Jeg stopper likevel opp når de tre minuttene er over, og det første jeg gjør er å sjekke telefonen min. Jeg dokumenterte treningsøkten får jeg slang meg på tredemølla, og åpner nå spent svarene jeg ser har kommet inn. 

Jeg måper. Grøsser, og går rett i kjelleren. Jeg ser ned på armene mine i den gule singleten, som jeg egentlig følte meg ganske sporty i. Jeg går av tredemølla, og subber inn i garderoben. Jeg blir sittende, og lure på hva i alle dager jeg skal svare. 

Jeg har summet meg litt nå, og jeg har klart å legge det bak meg. Samtidig som jeg aller helst har lyst til å kaste singleten min. Jeg lot være å svare, og det er jeg egentlig glad for. Personen ble selvfølgelig sletta, for hvem i alle dager har rett til å si noe sånt til meg? Eller til noen andre? Jeg er så lei av at vi rakker ned på andre på den måten, ser ned på andre og i det hele tatt er villige til å si sånt til andre. 

Må man være en viss størrelse for å kunne bruke singlet? Jeg kan ikke fatte at man skal le, se ned på og snakke nedlatende om mennesker som befinner seg på et treningssenter, uansett hvilken størrelse man er. Har man ikke allerede nådd et mål, når man har kommet seg over dørstokkmila med joggesko? 

Uansett, her har du et til bilde av meg og min gule singlet :-) 

 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

// Marty 
 

En pille for alt

I går kom jeg over nok en artikkel der det fortelles om at ungdom bytter tjenester mot sex. Tidligere denne uken leste jeg en annen artikkel om prestasjonsdop blant unge. Jeg blir alltid trist når disse artiklene dukker opp. Statistikker og tall på hva vi ungdom gjør, hvordan vi har det og hva vi driver med. Det er skremmende, og det er skremmende fordi mye av det stemmer. 

Jeg tror det er mye foreldre ikke vet, og mye foreldre ikke ønsker å vite. Jeg tror det foregår mye fornektelse, og jeg tror mange velger å se unna. For visste du at ungdomsfestene ofte er basert på status? Visste du at jentegjenger ofte inviterer russebusser med gutter, for å få rulleplass? Og visste du at disse gutta ofte har ganske sinnsyke krav, som bygger under statistikken om sex for å få tjenester? Fordi det er kult? 

Visste du at det finnes en pille for alt? Absolutt alt? Har du vondt i hodet, tar du paracet. Men har du vondt i hodet fordi du er stressa, har sovet lite og har mye å gjøre, da tar du helt andre ting. Veldig effektivt, og veldig enkelt. Det finnes piller for å bli slankere, penere, fullere, smartere, og disse er lett tilgjengelig. 

Visste du at du kan ta en pille for å bli full? Eller rusa? Uten å legge på deg. Det er effektivt, og hos noen veldig populært. I noen miljøer er dette tabu, og veldig spennende. Det er ingen hemmelighet at det er mye kalorier i alkohol, og hvem vil vel ikke bli full uten å dukke unna for sine strenge regimer? 

Visste du at kondomer ikke er in lenger? At en angrepille er mye enklere? Ulempen er at angrepillen er litt dyr, og at det er krise hvis helsesøster ikke er på skolen før torsdag. Og man trenger den innen 72 timer. 

Visste du at det arrangeres slåsskamper for morro skyld? Der man møtes for å slåss? Det har antakeligvis foregått lenge før min tid også, så jeg skal overhode ikke skylde på en råtten ungdomskultur. Samtidig så lurer jeg på hvorfor 15 års gamle gutter finner glede i å slå ut tenner og lage blåveiser på en helt vanlig fredagskveld. 

Visste du at det arrangeres slankekonkurranser blant venninner? Der venninner konkurrerer om hvem som kan bli tynnest. 

Igjen, jeg vil ikke omtalte oss som en råtten ungdomskultur, for de såkalte statistikkene viser noe annet. Jeg vil heller si at store deler av generasjonen vår er på ville veier. Mange av oss driver med en virkelighetsflukt, og hvem har skylden for dette? 

Vi kan jo velge å si at dette, sammen med statistikkene åpner øynene våre, eller så kan vi velge å lukke de. Det mest behagelige er vel å lukke øynene. men er det lurt i lengden?

 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs
 





 

// Marty

 

Umodenhet gjør oss forskjellige

Jeg har akkurat lest meg gjennom Facebook, og klikket meg inn på diverse artikler. Noen av artiklene er givende, andre totalt bortkastet. Det er sånn det pleier. Jeg biter meg merke i den ene artikkelen som handler om umodenhet blant gutter, der artikkelforfatteren stiller spørsmål ved om gutter burde starte senere på skolen enn jenter, faktisk opp til to år etter. 

Spørsmålet kan diskuteres, og jeg mener at dette absolutt er et felt der vi må være åpne for mer forskning. Men, hva med jentene som var like modne som meg? Som var mange hoder høyere enn de andre, gjorde pensum flere år opp og som samtidig trengte å leke med dukker, spille fotball og være barn? Utdannelses modellen er smal, og det er den allerede fra første skoledag - Og faktumet er så enkelt at du enten er med, eller så er du ikke. Skolen bygger på teori, og altfor lite praksis, og jeg tror alvoret kommer for fort for mange. 

I en debatt om såkalt umodne gutter, og høyere statistikk av jenter på universitetene, så er jeg nødt til å tilføye tilspissingen og den sinnsykt ensformige veien det legges opp til. For samfunnet vårt er på generelt basis ikke basert på praksis, håndarbeid eller annet en teori. Hvert fall i en altfor liten grad.
Jeg vil tørre å påstå at den er en generaliserende vei, fordi man til stor grad ikke legger til rette. Eller at det ikke er lagt til rette, for at man skal kunne legge til rette. 

Samfunnet vårt er i disse dager ekstremt opptatt av å akseptere, åpne opp og se andre. Vi er dyktige til å rose og vi heier på alle som tør å gjøre noe annet enn oss selv, hvert fall til en viss grad. Det har blitt en trend å være seg selv, noe som i mitt hode er håpløst og vanvittig, i og med at det burde være den største selvfølgen i verden. Samtidig, så gjøres ikke dette noe med i praksis. For allerede fra barneskolen så skiller man ut de flinke. Og hvem ønsker vel at åtteåringen sin ikke skal føle seg flink? Eller fjortenåringen? Eller nittenåringen? 

For hva innebærer det egentlig å være umoden? Er det å kjøre for fort? Er det å ha "mark i rumpa"? Er det å ville løpe, i stedet for å sitte stille? Er det å drikke seg full? Eller burde umoden byttes ut med det å være forskjellige? Jeg tror ikke nødvendigvis det å holde igjen gutta ett par år ekstra er løsningen, jeg tror problemet ligger i konkurransen og forventingene, og at de starter ALT for tidlig. 

Vi trenger forskjellene for at samfunnet vårt skal gå rundt. 

 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: Martinehalvs


// Marty

 

Prosjekt sminkefri

PROSJEKT SMINKEFRI

Jeg har den siste tiden hatt en personlig prosjekt. Dette personlige prosjektet har gått ut på å utfordre meg selv når det kommer til sminke. Grunnen til dette er at jeg har tenkt over hvorfor jeg egentlig bruker sminke, hvem jeg gjør det for og hva det gir meg. For min del har nemlig det å sminke meg hver morgen blitt en rutine, samtidig som det å gå sminkefri på søndager har blitt en rutine. Det er som om det for min del har vært akseptert å gå uten på søndager. 

Prosjektet mitt har altså vært å utfordre meg selv uten sminke i sosiale settinger, og se reaksjonen til de jeg har omgått. Samtidig å utfordre min egen komfortsone og forsøke å skape en bedre selvfølelse. Det skal sies at jeg ikke er spesielt dyktig og kreativ når det kommer til sminke, men til tross for dette så er det jo en stor del av meg, en stor del av masken jeg bærer. Det eneste stedet jeg ikke har klart å stille opp uten sminke er på jobb, i frykt for akkurat å bli sett på som syk. 

Noe av det første jeg bestemte meg for å slutte med var sminke på trening. For hva er egentlig poenget med å ha på seg sminke, når man svetter som en gris? Både velværet mitt og selvfølelsen fikk seg faktisk en sikkelig boost av å gjøre det. Og, det var ironisk nok ingen som kommenterte det. Etter jeg har lært meg å dra på trening uten sminke, har jeg også tørt å snappe meg selv uten sminke! Poeng til meg. 

Jeg forsøkte også å dra på en sosial setting uten sminke, og til tross for at jeg gikk uten sminke var capsen dratt ganske langt nedover fjeset følte jeg meg sikkelig lite fin. 

Jeg har også utfordret meg selv med å dra på butikken helt sminkefri, noe som tidligere har vært TOTALT uaktuelt. Her har det heller egentlig ikke vært noen spesielle reaksjoner. Det var kun en gammel bekjent som stoppet  meg og spurte om alt var bra, siden jeg så litt sliten ut. Hurra.

Ironisk nok har den største reaksjonen vært når jeg har møtt venninner. For det er både gamle, og nye venninner som har kommentert det aller mest. Det er de som har stilt spørsmålene om jeg har det bra, om jeg føler meg fin og om jeg er syk. 
 

"Jeg er nemlig lei av at det å vise hvem man egentlig er, fremstilles som tøft, når det burde være vanlig."
 

Jeg har altså lært gjennom mitt personlige prosjekt at det faktisk er jeg som velger den masken jeg tar på meg hver morgen. Det er faktisk ingen andre jeg sminker meg for enn meg selv, og det er sånn det skal være. De færreste tenker over det, og for min del har det ironisk nok vært jenter som har bemerket det.

For hvem er det som egentlig bestemmer at man skal ta på seg en maske bestående av sminke for å være "sosialt akseptert"? 

Etter mitt prosjekt har jeg bestemt meg for å fortsette å trene uten sminke, at jeg faktisk kun skal sminke meg for meg selv. Mye fordi jeg ikke ønsker at folk kun skal kjenne meg med masken på. For min del har det vært med på å gjøre at jeg har blitt mer selvsikker, mer trygg og mer komfortabel. Jeg prøver å lære meg at det faktisk er sånn jeg ser ut, og at det er helt greit.
Jeg kommer ikke til å slutte og sminke meg, men jeg har blitt mer bevisst på hvorfor jeg gjør det. Det har faktisk skjedd at jeg har spurt meg selv foran speilet om hvorfor jeg sminker meg nå, og om det er vits. 

For min del handler det nå om å ikke la utseende kontrollere meg. Jeg har en lang vei å gå, men jeg er hvert fall mer bevisst. Jeg er nemlig lei av at det å vise hvem man egentlig er, fremstilles som tøft, når det burde være vanlig. Det å stadig skape negative illusjoner om seg selv og hva andre tenker, er vanvittig slitsomt. Jeg tror faktisk en del av problemet er at vi tror alle andre bedømmer oss i en mye større grad enn de faktisk gjør. 

Jeg syntes faktisk det er ganske kult å være meg selv, og ikke alltid være så himla perfekt. Jeg tror faktisk at jeg har trodd at sminken er grunnen til at jeg føler meg bedre, når grunnen er at jeg egentlig kun trives bedre med den masken enn med meg selv. 
 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs
 

 

// Marty

 

Jeg ønsker meg snille voksne

Gjesteinnlegg fra pappa

I dag har jeg bursdag, og når spørsmålet om hva jeg ønsker meg dukker opp pleier jeg vanligvis å svare snille barn. I år har jeg derimot ønsket meg noe helt annet. Jeg har ønsket meg snille voksne. Det høres muligens rart ut, men hvis det er noe jeg ønsker meg, er det at voksne er snille, oppfører seg og tar hensyn. 

Jeg vil anse meg selv som en relativt gjennomsnittlig mann på de aller fleste områder. Jeg vil påstå at jeg er relativt oppegående, til tross for at jeg har noen barn som av og til er uenige. Jeg vil påstå at jeg er relativt ordentlig, til tross for at jeg av og til er sikkelig barnslig. Jeg vil påstå at jeg gjør så godt jeg kan for å være den beste pappaen for barna mine, til tross for at jeg av og til føler at jeg ikke strekker til. 

Som voksen og som pappa ser jeg mye, jeg opplever mye og jeg tenker mye. Det å ha tenåringsbarn krever sitt, samtidig som det er en fantastisk reise å delta på. Det er givende å se hvordan barna vokser, lærer, feiler og drømmer. Selv om de stort sett vil klare ting selv, så hender det fortsatt at de henvender seg til meg for litt hjelp, og det er fantastisk. 

Les også: Når datteren din får penisbilder

I mitt liv har jeg lært noen nyttige ting. Jeg har lært at det alltid finnes to sider av en sak, jeg har lært at det alltid lønner seg å være hyggelig og jeg har lært at det alltid lønner seg å ha troen på seg selv. Dette er ting jeg stadig prøver å lære barna mine, og noe jeg fortsatt jobber med selv. I en verden og et samfunn der det alltid finnes løsninger, fasitsvar og kommentarfelt, skjemmes jeg. Tilgangen og tilgjengeligheten er enorm, og av og til kunne jeg ønske at jeg kunne skåne barna mine fra alt som handlet om internett og sosiale medier. Ironisk nok tyr jeg selv til sosiale medier for å nå frem med mitt bursdagsønske, så jeg forstår at det har kommet for å bli og at det blir vanskelig å komme foruten. 

Samtidig så lar jeg mer skremme, og jeg lar meg skremme av de voksne. Jeg lar meg skremme av hvor lav terskelen er når det kommer til å tråkke på andre, rakke ned på andre og sjikanere andre. Samtidig undrer jeg på om man er så ille i virkeligheten, for da gir det i så fall svar på en del ting. Vi har sammen bygget sosiale medier, og som far er det mitt ansvar å lære bort nettvett, og ikke minst fremstå som et godt forbilde. Jeg kan ikke ta det forgitt at mine barn oppfører seg, og at mine barn vet hva som er rett eller galt. Det er min oppgave å forklare, vise og ta del. Vi foreldre kan ikke ta ting som en selvfølge, for de sosiale mediene er giftige. Jeg har den siste tiden bemerket at flere av mine bekjente har oppført seg direkte ufint i kommentarfelt, både på genrelt basis og til min egen datter. Hvordan skal egentlig jeg som far håndtere det? Hvordan skal jeg håndtere når noen kaller datteren min stygg, fæl og for et dårlig menneske? I mine øyne er hun nemlig den vakreste, snilleste og fineste mennesket i verden. 

Alle har en mor, far, søster, bror eller datter, også de som det kommenteres om i kommentarfelt. Det gir oss ingen grunn til å snakke stygt om andre, selv om det er lettere nå enn noen gang. Så jeg ønsker meg snille voksne, og jeg vet vi har en lang vei å gå, men med snille voksne så kommer forhåpentligvis snille barn. 
 


 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

 

// Papsen

 

 

SØN(MORS)DAG

Det å skulle skrive en tekst om mødre, viste seg å være vanskeligere enn jeg trodde. Når jeg begynte å tenke på hva en mamma er, hva en mamma gjør og på alle de forskjellige mammaene jeg kjenner, ble oppgaven nærmest umulig. For jo mer jeg tenkte, jo mer bevisst ble jeg på at mødre kommer i alle former og fasonger, som alt mulig annet. At mødre kommer med forskjellig bagasje og forskjellige historier. Det eneste mødre faktisk har tilfelles, er at de er mødre. 

For på en dag som idag, der alle mødre skal hylles, vet jeg at kan være både tungt, vanskelig, fantastisk og rart. Når jeg begynte å skrive, bestemte jeg meg for at dette innlegget ikke skulle være nok en hyllest til mødrene, men en hyllest til barna. En hyllest til barna som lever med sine mødre, sine mødre i alle farger og fasonger. For det å ha muligheten til å være mamma, vil jeg nærmest påstå er en hyllest i seg selv. 

For jeg vil skrive til alle som ikke har en mamma å feire på morsdagen. 

Jeg vil skrive til alle som ikke har en mamma. 

Jeg vil skrive til alle som rydder opp ølflaskene på bordet.

Jeg vil skrive til alle som velger å ikke dusje etter gymtimene.

Jeg vil skrive til alle som er redde.

Jeg vil skrive til alle som er alene.

Bevisstheten på alle de forskjellige mødrene der ute, gjør at jeg også blir bevisst på alle de forskjellige barna der ute. For mødre kommer ikke med en fasit. Noe barna heller ikke gjør. På en dag som idag, må vi også huske å se barna, vi må se det alle mødrene har vært med på å skape. Det er vondt å føle seg alene, ensom og annerledes. Det finnes forskjellige måter å være annerledes på, og følelsen av å være annerledes fordi alle andre er like, er vond. Spesielt hvis man tror man er den eneste som har det sånn, og at man er den eneste som ikke har en mamma å kjøpe blomster til, en mamma å besøke eller en mamma man vil se. Det er ingen feil, og det er ingen svakhet, uansett hvordan det føles. 

Mammaer er bare vanlige mennesker, som prøver og feiler. Det eneste som suger, er forventningene som hører med navnet "mamma". For mammaer har en stor rolle, og ikke minst en viktig rolle. På en dag som idag skal vi hylle, vi skal le og vi skal feire, vi skal feire fostermødre, biologiske mødre, stemødre og ekstramødre, vi må bare huske på barna til alle disse mødrene. Samtidig må en dag som idag være en dag der det er lov til å være sint, gråte og minnes, og ha et ønske om at det skal være en helt vanlig søndag. På dager som idag, syntes jeg vi skal ta oss tid til å tenke på barna vi kjenner, og stille oss spørsmålet om barna vi kjenner faktisk har det bra, og om det er noe vi kan gjøre. For man trenger ikke å ha tittelen mamma for å ta ansvar, for mammaer velger å få barn, barna velger ikke mødrene sine. Disse barna må huskes på hver dag, ikke bare på en dag vi kaller morsdag. 

God søndag, og god morsdag til alle som velger å feire det. 


 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty

Hatere burde holde kjeft

Jeg har så vidt rukket å stå opp før dagens første melding tikker inn. 

"Hvem tror du at du er?" Lyder den. Jeg velger å se forbi den, og tenker at det ikke er noe poeng i å bry seg. 

Litt senere tikker det inn en ny. 

"Løgnaktige hore. Hold kjeft, hvis ikke skal jeg sørge for at du gjør det"

Så en til.

"Mennesker som deg fortjener ikke å leve. Jeg sammenlikner deg med Norges verste mann, ABB."

Så meldingen som får glasset til å renne over.

"Mennesker med samme etternavn som deg fortjener ikke å leve". 

"Du fortjener å være ensom".

Jeg krymper sammen. Jeg skulle gjerne sagt at jeg ikke bryr meg, men da lyver jeg. For uansett hvilken god dag jeg har, så klarer jeg ikke prelle av meg meldinger som dette. Uansett hvor mye jeg gjør for å slippe å se det, så når de som vil frem. Og de treffer. Sikkelig hardt. 

Når disse meldingene dukker opp, så reagerer jeg med å bli flau. Jeg reagerer med å ville gjemme de, skjule de og aller helst ikke fortelle det til noen. Jeg reagerer med å føle meg som det verste menneske i verden, og det plager meg at de som skriver disse bak tittelen anonym oppnår akkurat hva de vil. 

Jeg er ikke interessert i å skrive et innlegg om hvor utbredt nettmobbing er, hvor mange som gjør det og hvor lett det er. For min del, så hjelper det nemlig ingenting. Det hjelper ikke å diskutere hvor lett det er å trakassere, mobbe og snakke stygt til andre over internett, hvis man ikke gjør noen ting. Det kreves nemlig tiltak. 

Vi må ta det seriøst. Vi må slutte og legge det bort. Vi må slutte å late som om det ikke skjer. Vi gjør ingenting, for verken oss selv eller andre når vi unnskylder det med at det er synd på de som skriver, at de sikkert slutter eller at det ikke har noen ting å si. 

Vi må ty til handling. Vi må gjøre noe. Vi kan ikke tro at problemet løser seg av seg selv. Vi kan ikke akseptere at noen mobber på gata, skolen eller jobb - Og vi kan heller ikke akseptere at noen mobber på internett. 

Vi må ha kunnskap. Jo mer vi lærer om det, jo mer bevisst vil vi bli. 

Jeg forstår at nettmobbing har kommet for å bli, men det betyr ikke at vi skal akseptere det. Vi burde ha en holdning som bygger på en null tolleranse, ikke en holdning som skyver det til side. Vi kan ikke tillate en så sårende og giftig holdning, og det er vårt ansvar å ta tak i den. Det er vårt ansvar, som enkelt menneske, mamma, pappa, søster, lærer, tante eller nabo og være bevisste, ikke bare på at det eksisterer, men på at vi lar være å være en av de som mobber. 

Det er på tide at en holdning som bygger på at "Haters Gonna Hate" omformuleres til at hatere burde holde kjeft. 

Følg meg gjerne: 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty

 

Sulten i mammas mage


 

Jeg er heldig å akkurat blitt tante. Jeg har blitt tante til en liten, vakker og unik jente. Hun har alt, alt jeg som tante syntes er perfekt. Det eneste jeg syntes er skummelt, er at hun er så liten at hun er akkurat på kanten. Øynene hennes er så små, så sårbare og samtidig så sterke. Hendene hennes er lange, tynne og samtidig så små. Rumpa hennes får plass i hånden min, skoen min er nesten like lang som kroppen hennes og i mine øyne er hun fullkommen. Men, hun er ikke fullkommen fordi hun er prematur, og fordi hun er bitteliten. Hun er fullkommen fordi hun er niesen min, og fordi hun i mine øyne hadde vært det, uansett. 

Jeg kan sitte i garderoben på treningsstudioet, og overhøre samtaler. Ikke bevisst, men av og til er det umulig å unngå. Det er sjeldent jeg hever et øyebryn, og bryr meg om hva som blir sagt. Men når jenter som er på samme alder som meg forteller at de aldri vil bli gravide, på grunnlag av at de er redde for å legge på seg, blir jeg oppriktig lei meg. For min del, så lyser alle varsel lamper. Det gjør det også når jeg klikker meg inn på artikler som forteller om mødre som slanker seg under graviditeten, både for å holde sin egen form, men også for å få små barn. 

I mitt hode er utsagn som dette nesten utenkelige. Det er nesten så surrealistisk og fjernt at jeg ikke klarer å forstå det. Jeg stiller meg selv spørsmål om det i det hele tatt er mulig. Det faller også inn tanker som at det er egoistisk, og at man ikke er klar for å få barn. Samtidig stiller jeg spørsmål ved hvor dette kommer fra. Jeg undrer på hvem som påvirker, hvem som skaper idealer med at små barn er det optimale og at løsningen er å slanke seg - På bekostning av et annet liv. 

Jeg forsøker å ta media sin vinkling med en klype salt, jeg forsøker å være kritisk og jeg forsøker å fortelle meg selv at det ikke er mulig at det stemmer. Men når jeg selv er vitne til utsagn som dette, tviler jeg ikke. For har vi kommet til et punkt, der vi glemmer alt som handler om fornuft? Kunnskap? At vi glemmer hva som virkelig betyr noe? Hva som er viktig? Det er som om ønske etter å leve etter en perfekt, selvlagd mal er viktigere enn alt annet vi står for. Jeg vil faktisk ikke tro på det selv. 

Jeg vrir meg i frustrasjon, både over konseptet ved at normalvektige kvinner, er villig til å risikere helsen til det de forsøker å bære frem. Dette er med på å gjøre at jeg gruer meg til den dagen det er min tur, den dagen jeg skal bære frem et barn. For jeg syntes det er skremmende at fokuset ikke går ut på ufarliggjøring av svangerskapet og fødselen, men hvordan man selv skal se ut, fremstå og være. I utgangspunktet så selger nemlig ikke argumentet om at man slanker seg under graviditeten for å unngå en vond fødsel, for fokuset på hva man er så heldig å få bære frem forsvinner. Jeg vet ikke om dette er fordi vi er besatt av en smertefri, feilfri og perfekt vinkling - Eller om det er fordi vi mangler kunnskap. 

Min lille niese er perfekt. Hun er båret frem med kjærlighet og fornuft. Hun skal vokse, og hun skal gro. Hun skal lære, og hun skal feile. Vi damer må faktisk legge bort alle våre tanker om hva som skal til for at ting skal være og fremstå perfekt, for det som kommer blir perfekt uansett størrelse og nummer. Både for mammaer, pappaer og sykt stolte tanter. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

Hvem er verst?

Innleggene er mange, og frustrasjonen er stor. Hvert fall hos enkelte. Personlig er jeg egentlig bare fortvila. Jeg har lyst til å gi opp, gi etter. Samtidig så er det noe som holder meg igjen, noe som forteller meg at jeg overhode ikke kan gi opp. Og hvert fall ikke gi etter. Det slo meg ikke før etter at jeg hadde spist et kakestykke i går ettermiddag, og tok meg selv i å takke nei til ett til, med unnskyldningen om at jeg ikke hadde godt av et til. Rundt bordet satt det tre yngre barn, og jeg kunne like godt sagt at jeg er redd for å legge på meg, og at det er derfor jeg lar være.  Eller enda tydeligere "Nei, jeg er redd for å bli tjukk så derfor kan jeg ikke spise mer kake". Det første kakestykket var nemlig grunnen til de svært nødvendige mageøvelsene som ble foretatt rett før leggetid i går kveld. 

For i en verden full av krig, elendighet og sult, har vi klart å skape oss en boble bestående av perfekte vaner, rutiner og utseende. For i dette samfunnet finnes det altfor mange som forteller at tallet på vekta ikke betyr noe, samtidig som vi er strålende fornøyde når vi har gått ned noen kilo. Problemet her er ikke at vi ikke skal ta vare på helsen og at vi trener for å opprettholde en sunnhetsbalanse, for hvor mange av oss trener faktisk for å leve 5 år ekstra? 

Det vokser en større og større dobbeltmoral blant oss oss. Vi snakker om hvor grusomt det er å vokse opp, vi klager på kroppspresset og vi glemmer fullstendig vår egen oppgave. Vi glemmer vår oppgave om å ta ansvar. Vi forteller at husmannskost er bra, samtidig som vi kun drikker juice for å gå ned i vekt. Vi ser heller at noen kaster klærne som overvektige, enn topptrente, og kan grunnen være så enkel som at sjalusien i vår seirer? 

Samfunnet vårt er avhengig av at vi tar ansvar. At foreldrene tar ansvar. Vi kan ikke ha foreldre som forteller at det viktigste er at man gjør det bra nok, samtidig som man konstant snakker nedlatende til seg selv. Samtidig som man snakker om hvor misfornøyde man er med sitt eget ytre, at man ikke får til ting på jobben og at man veier for mye. 

Jeg vil tørre å påstå at mødre er verst. For jeg ser altfor mange mødre er mer opptatt av å være supermammaer, enn å være tilstede, oppleve og rose. Samfunnet vårt har ikke råd til mødre som er mer opptatt av hva de får i seg, enn prøvene til barna sine. Samfunnet har ikke råd til mødre som er mer opptatt av sine egne treningstimer, enn å følge opp barna i sine fritidsaktiviteter. Samfunnet har ikke råd til mødre som konkurrerer om å være tynnest med døtrene sine. Jeg blir faktisk livredd for den dagen jeg selv skal bli mamma. 

Vi må slutte å kritiserer andre, for en holdning og et ansvar vi selv er med på. Vi må slutte å romantisere stress, dårlig psykisk helse og kroppspresset. Vi må slutte å finne oss i at det er sånn det er. For hvem har egentlig ansvar for at det er "sånn det er"? 

Vi er nødt til å ta tak, for at endringen vi ønsker skal skje. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs


 

// Marty 

Til Isabel Raad

Før jeg begynner å fortelle hva jeg har på hjertet er jeg nødt til å gjøre noen ting klinkende klart. 

1. Dette er ikke et personangrep og det er ikke ment som mobbing. Det er ikke kritikk av deg som menneske. 

2. Du trenger ikke forsvare deg. Det hjelper ikke å sette seg ned i fosterstilling og fortelle din historie. Jeg vil ikke høre en forsvarstale, men vi kan gjerne ha en voksen og seriøs debatt. 

3. Det er ikke nødvendig med flere innlegg angående dette som begynner med at "Hun hater meg" eller "De andre bloggerne ser ned på meg".

Jeg vil påstå at du er den i Norge som bretter mest ut om sine skjønnhetsoperasjoner og at du er den som har minst filter på den fronten. Jeg kjenner deg ikke, og jeg leser langt ifra alt du skriver. Jeg har derimot fått med meg alle inngrepene dine og åpenheten rundt det. Og jeg skal ærlig innrømme at du er flink til å skape spenning! 

Jeg er noen år yngre enn deg, og det er fullt mulig at du ikke har peiling på hvem jeg er. Først og fremst; Det er helt greit. Men! Jeg kan hvert fall fortelle deg at vi er veldig forskjellige. Du har skapt deg en nisje gjennom din blogg, og jeg klarer ikke lenger å holde følelsene mine inne. Jeg er faktisk sikkelig fortvilet. Jeg er fortvilet fordi du fraskriver deg alt ansvar det innebærer når man velger å være en offentlig stemme og blogger. Jeg er sikkelig fortvilet fordi du åpenlyst stadig vekk bekrefter ovenfor dine lesere, og dine fans at du ikke er fornøyd med deg selv. Det er greit, men det er ikke greit at du oppfordrer til en løsning som innebærer å forandre på seg selv som menneske. Jeg vet ikke hvor mange operasjoner du har gjennomført, men du fronter en livsfarlig kamp med det du driver med. Du fronter en holdning som går på at det er greit å ikke være fornøyd med seg selv, og at løsningen er å endre på seg selv. Du kan ikke si i mot meg, og du er nødt til å slutte og forsvare det. Det eneste du forsvarer gjennom at du forstørrer brystene dine, rumpa di og fjeset ditt er usikkerheten din. Det du bekrefter er at du ikke er bra nok som du er, og hvilke signaler sender det til dine lesere som i stor grad er barn? 

Det er fullt mulig at du ikke ønsker å være et forbilde, men tittelen som forbilde velger man ikke selv. Det er en tittel som de som følger velger, og det er faktisk ditt ansvar og bære den tittelen. Jeg så at du hadde skrevet at du føler at du ikke kan legge ut bilde av deg selv i bikini når du er på ferie fordi du da er et dårlig forbilde. Det er helt feil, og det er ikke det det handler om. Resten av Norge legger også ut bilder av seg selv på ferie, og vi må begynne å si at vi gjør fordi vi er fornøyde med bildet og fordi vi ønsker bekreftelse. Jeg forstår godt at du er fornøyd med din opererte rumpe, det er bare synd at det er det som må til for at du skal bli fornøyd. 

Jeg ønsker ikke empati og jeg ønsker absolutt ikke å angripe deg, men i og med at vi begge blogger, så tenkte jeg vi kunne blogge om det. Jeg er veldig spent på hva du mener, og på hva du syntes. Som sagt, så trenger du absolutt ikke å forsvare inngrepene dine. Husk også at det er de jeg sikter til, ikke deg som person. Det er fullt lov å innrømme at man har driti seg ut, og ikke la dine verdier gå på bekostning av de som vokser opp. De som ser opp til deg. De som vil bli som deg. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook: HER
Instagram: HER
Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty

 

Gir nakenbilder makt?

De siste dagene har det vært mye snakk om at nakenbilder har blitt spredt rundt på sosiale medier og på apper. Jeg har skrollet gjennom haugevis av kommentarfelt, mye av ren nysgjerrighet. Jeg har prøvd å forstå og jeg har prøvd å skjønne. Jeg har prøvd å forstå hvorfor og hvordan. Jeg har prøvd å forstå hvorfor det er interessant og jeg har prøvd å skjønne de som sprer disse bildene. Til tross for dette så sitter jeg igjen like blank, og jeg har haugevis av spørsmål. 

1. Hvorfor gjør du det? Jeg kan ikke forstå grunnen. Jeg klarer ikke å sette meg inn i at det er spennende å få tilsendt bilder av nakne og lettkledde kropper. 

2. Hva er poenget ditt? Jeg vet ikke hensikten med å verken sende bildene videre eller å ha bildene er. Jeg klarer ikke å sette meg inn i hva som er verken tiltrekkende eller spennende med å vite at du sitter på et bilde som overhode ikke tilhører deg. 

3. Blir du tiltrukket? Jeg har aldri mottatt et bilde av en kropp som jeg har funnet tiltrekkende. Verken et bilde av et mannlig eller kvinnelig underliv er veldig tiltrekkende på bilder. 

4. Føler du makt? Jeg vet ikke om du føler en slags makt med å sitte på slike bilder. Jeg vet ikke om du føler deg mektig fordi en annen persons sårbarhet ligger i dine hender, jeg syntes uansett at det er en syk form for makt.

5. Syntes du det er lærerikt? Det er fullt mulig at seksualundervisningen som blir holdt på skolen ikke er særlig lærerik, men i og med at mange av disse som benytter seg av tjenestene er unge er jeg nesten nødt til å spørre om hva du lærer av det? 

6. Tenker du ikke konsekvenser? Jeg kan forstå at det ikke føles alvorlig, men det er det. Jeg lurer på om du ikke vet eller kan forstå konsekvensene både for deg selv, og for den du deler bildene av? 

7. Får du deg ikke noe? Jeg sitter egentlig med følelsen av at det er oppriktig synd på deg, for dette handler ikke om en fetisj. Jeg vet ikke om du gjør dette fordi det er det nærmeste du noen form for samliv?

8. Syntes du det er jeg som er dum? Hvis jeg sender et bilde av meg selv, har jeg oppriktig all skyld i at du misbruker bildet? Enkelte av bildene stammer ikke fra personen selv en gang. Vi må nemlig slutte å legge skylden på menneskene som får sine bilder spredt - For de som deler bildene videre er de som burde straffes. 

9. Er det for hevn? Ønsker du å sitte på materiale som dette fordi det er en form for hevn? 

10. Hva hvis det var deg selv? Har du noen gang forsøkt å sette deg inn i hvordan du hadde følt det?

Vi må slutte å si at handlinger som å dele personlige og private bilder av andre er snakk om å være umodne. For hvis du velger å benytte deg av sosiale medier og kommunisere på internett har du tatt et valg om at du er voksen nok. Hvis du faktisk ikke er det, mener jeg oppriktig at foreldrene er like medskyldige. 
Dette er ikke greit, og vi må ikke finne i oss i at det er sånn det er. Vi må slutte å unnskylde og akseptere overgrep som dette. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs




 

// Marty

 

Kjære søster, kjære flyktning

Kjære søster. Kjære venninne. Kjære likesinnet. Kjære treningspartner. Kjære lagvenninne. 

Velkommen til oss, inn i varmen. Jeg vet ikke hvor lenge du skal bli, men jeg håper det er lenge. Jeg vet at du er sliten, sulten, redd og lei. Jeg har mat å gi, jeg har glede å gi, jeg har trygghet å gi og jeg har trøst å gi. 

Kjære bror. Kjære kompis. Kjære medelev. Kjære sommerflørt. Kjære nabo. 

Du trenger ikke takke. Du skal ikke takke for at du har det bra. Du skal ikke takke for at du er trygg. Du skal ikke takke for at jeg hilser på deg. Du skal takke for mulighetene dine, du skal takke vennene dine og du skal takke familien din. 

Jeg vil ikke beskrive deg som innvandrer, utlending eller flyktning. Du er nemlig så mye mer. Du er snill, du er god, du er trygg og du er morsom. 

Du er ikke slem, du snakker ikke stygt, du ser ikke ned på andre og du er ikke rasistisk. 

Jeg tror ikke du er dum fordi jeg ikke forstår deg. Jeg tror ikke du er svak fordi du gråter. Jeg tror ikke du vil meg vondt fordi andre forteller meg det. Jeg vet at du kan lære, og jeg anbefaler deg å lese tegneserier, dra på fotballtreninger og slå av en prat med de du møter i kassa på butikken. Jeg vet at du har kunnskap, jeg anbefaler deg å fortelle om det, dele kunnskapen din med oss og jeg anbefaler deg å bruke kunnskapen din. Jeg vet at du har kjærlighet, jeg anbefaler deg å gi klemmer, jeg anbefaler deg å strekke ut en hjelpende hånd og jeg anbefaler deg å være snill mot deg selv. 

Du er annerledes enn meg, og jeg er annerledes deg. Jeg er ikke et fasit svar på hva som er rett, og jeg har dermed ingen grunn til å dømme deg. Hos meg er du velkommen, det eneste jeg forventer er at du gir en innsats, men det vet jeg egentlig at du gjør. Det skal ikke bygges murer, det skal ikke settes opp skiller og ord skal ikke begrense oss. For sammen så er vi en mulighet, og det er opp til oss å gjøre det beste ut av den. 

Du er like mye et medmenneske som meg, og jeg gleder meg til å lære enda mer fra deg. 
 

Følg meg gjerne:

Facebook: HER
Instagram: Martinehalv
Snapchat: Martinehalvs



 

// Marty

 

Gullbarbie?

Jeg klikker meg gjennom landets nettaviser. Jeg har nettopp snakket med Karoline som er leder i organisasjonen Press, en organisasjon som tar brudd på barns rettigheter personlig. Akkurat nå, eller frem til i morgen har de en kampanje gående der de ønsker å nominere årets Gullbarbie. De har nominert Brun og Blid, Bik Bok og Side2. Disse er nominert fordi Press mener at dette akkurat nå er landets verstinger til å få ungdom til å føle seg verst.
Jeg er konstruktiv når jeg skroller nedover de forskjellige nettavisene. Til tross for en del spennende artikler (som forresten er veldig like på de fleste), kan jeg ikke klikke meg inn på en eneste en, der det ikke er skrevet, avbildet eller nevnt kropp, sex eller porno. Jeg blir sittende å tenke på hvorfor, og stiller meg selv spørsmålet om jeg finner det interessant, og gjør jeg egentlig det? 

Jeg vet ikke om det er bevisst eller ubevisst at jeg aldri klikker inn på artikler som informerer meg om hvilke mennesker som har mest sex, hvordan jeg kan bli enda bedre i senga og hvilke brystvorter som er trendy akkurat nå. Kanskje jeg skåner meg selv? Jeg vet ikke. For selv om jeg sjeldent leser, så får jeg det med meg og stiller meg selv automatisk spørsmål om jeg er en av menneskene som har mest sex, hva som skal til for å bli bedre i senga og om mine brystvorter er trendy. 

Æsj. 

Jeg hater at jeg i det hele tatt tenker over det, og jeg hater at det selger. For jo mer bevisst jeg er, jo mer legger jeg merke til hva som påvirker meg. Jeg skulle gjerne sagt at jeg ikke blir påvirket av verken forskrudde reklamer eller bilder, men det er ikke sant. 

Bare noen poster bilde av sin egen nippel, i et forsøk på å si at alle nipler er forskjellige legger jeg merke til at den er helt ulik min egen - Og at min kanskje ikke er så fin allikevel. 

Jeg blogger på Side2 og Nettavisen, som er nominert på grunnlag av at de bygger på gamle og stereotypiske kjønnsroller, og at de gjennom sine saker fremmer uoppnåelige idealer og et usunt forhold til kropp, men også et skjevt bilde av likestilling. Jeg har fått en del spørsmål om hva jeg tenker om begrunnelsen og at jeg personlig skriver på en av plattformene som faktisk er nominert, i og med at det oppleves at vi har vidt forskjellige verdier. 
Hva jeg tenker?

Vel. Jeg tenker at jeg er 19 år gammel, lett påvirkelig, samtidig som jeg iherdig forsøker å føle meg bra nok. Samtidig som jeg tar solarium hos Brun og Blid, og traver forbi de solbrune komplette kroppene. Samtidig som jeg løper innom Bik Bok for å se om de har noe fint på salg. Samtidig som jeg klikker meg inn hos Side2. Jeg tror ikke nødvendigvis at det å boikotte aktørene er løsningen, men å utvikle de - Finne en løsning som gjør at de gjenspeiler normalen. Jeg syntes fokuset er vanvittig viktig, og at det er på tide at endringer gjøres. Samfunnet behøver en endring, og vi behøver idealer vi kan gjenspeile oss med. Jeg har stemt på hvem jeg mener fortjener Årets Gullbarbie, og anbefaler deg å gjøre det samme HER. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook: HER
Instagram: Martinehalv
Snapchat: Martinehalvs





 

 

// Marty

Pupper henger sammen med sex


 

Jeg vet ikke om dere tenker over det, men jeg har ikke på meg BH. I utgangspunktet burde det være uvesentlig, men jeg føler ikke at det er det. For jenter, det er på tide at vi våkner opp og forstår at vår feministiske kamp ikke kjempes gjennom toppløsbilder, bilder av nipler og av nakne kvinnekropper. Vi kommer ingen vei i kampen om likestilling ved å kaste klærne. Vi kommer ingen vei i kampen mot trakassering og diskriminering med å fremme budskapet vårt med pupper. Vi kommer ingen vei med å si at vi ønsker likelønn, samtidig som vi fremmer budskapet vårt med å poste bilder av lettkledde rumper. 

Vi har den siste tiden diskutert og debattert om at kvinnelige bryster burde fremstilles på lik linje med menn, men dette skjer ikke før vi slutter å seksualisere det. Dette skjer ikke med at vi spiller på det, og understreker at bryster og sex har en sammenheng. 

Jeg er villig til å vedde på at du ikke så at jeg gikk uten BH, og jeg tror ikke du hadde sett det hvis vi møttes på butikken heller. Jeg går ikke uten fordi jeg ønsker oppmerksomhet eller fordi jeg ønsker å fremme et budskap, jeg går uten fordi jeg syntes det er deilig og befriende - Og fordi det for meg er det mest naturlige i hele verden. 

Jenter, hvis vi vil bli tatt seriøst må vi også ta kampen seriøst. 

Jeg har troa. 

 

Følg gjerne meg og puppene videre:

Facebook: HER
Instagram: Martinehalv
Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty




 

Jeg er homo

Gjesteinnlegg skrevet av Stine

Jeg er samfunnsengasjert, jobber med barn og unge, trener og spiser mat og sover om natten. Jeg har sterke meninger, engasjerer meg for barn og unges rettigheter, for at alle skal bli sett for det de er. Jeg er tilsynelatende helt vanlig, jeg handler ofte på Rema og elsker å gå i joggebukse når jeg er hjemme. Når du ser meg på bussen, butikken eller ute på tur ser jeg helt vanlig ut. Det er noe ved meg du ikke vet, noe du ikke kan se på meg.

Jeg er lesbisk.

Det brenner i sosiale medier om dagen, hvor alle har en mening om denne nye presidenten i  USA. LGBTQ (Lesbian, Gay, Bisexual, Trans and Queer) ? miljøene er bekymret for sin fremtid, kan det nye styresettet gjøre så vi spoles tilbake i tid og mister det steget vi har tatt i retningen av likeverd for alle mennesker. Vi kan ikke si annet enn at vi har kommet langt på denne fronten, på lik linje med psykisk helse, men definitivt ikke langt nok. Vi sier at vi er åpne og uten fordommer, men stemmer dette?

Et lite tankekors er terroren i Paris, hvorfor er noen så sinte på «oss», så sinte at de må drepe. Det er uforståelig for meg.

Hvordan er det egentlig å være «en av dem» i en helt vanlig hverdag, i et vanlig hetrogent hverdags-miljø. Hva er det som gjør at det er vanskelig «å komme ut av skapet» for mange, hva er vi så redde for?

På TV vises det et program om hvordan man blir møtt av de rundt seg når man har klart å åpne skapdøren, ensidig positive reaksjoner. Så hvis man da ikke møtes med disse reaksjonene av de rundt seg er det en enveisbillett til « det er noe galt med meg.»
Det er ikke alle som opplever kun positive reaksjoner når de, etter sin egen indre kamp om å godta seg selv, kommer ut av skapet. Det betyr ikke at det er noe galt med deg for det. Det er mange av oss som har opplevd og daglig opplever varierende reaksjoner fra medborgere.

På TV, i butikker og i majoriteten av samfunnet er det mann og kvinne som er «rett», det er nok ikke bevisst for å undertrykke, men det er det som er vanlig. Reklame for matvarer, så er det mor og far som spiser med sine barn, reklame for smykker kjøper mannen smykke og gir til sin dame.

Reklame for dating-sider, finn rette mann. Ta testen og se hvem som er rett mann for deg.

Jeg googlet ordet «familie», trykket på bilder og ble møtt av mor, far og barn.

Jeg synes faktisk det er litt trist og det gjør mitt ønske om å si noe enda større.

Myte:

«Ja, du vet hun? hun lesbiske?»

Nei, det er ikke slik at alle som er skeive kjenner hverandre, det er som å tro at alle blondiner kjenner hverandre. Myte avlivet!

«Jøss, jammen du ser jo ikke sånn ut?»

I starten følte jeg meg støtt av slike utsagn, men etter hvert ble responsen av det mer humoristiske slaget.

«Nei det er sant, jeg glemte regnbuen min hjemme»

Så legning har ikke nødvendigvis et spesifikt utseende.

«Kjæresten din, hva heter han?»

«Du har samboer, ja hva heter han?»

«Har du ikke kjæreste, nei vi får finne en skikkelig mann til deg?»

Det er ikke grenser for hvor mange spørsmål som blir stilt i den vanlige hverdagen som er utelukkende hetero.

Jeg har levd mange år ute av dette berømte skapet nå, men innser at også jeg har vært med på å undergrave dette, ved å ikke snakke noe særlig om det. Har ikke bevisst skjult det, men har heller ikke vært så åpen om det som jeg burde ha vært.

Jeg skammer meg ikke over den jeg er, men jeg har møtt mange forskjellige reaksjoner når folk er blitt bevisst min legning. Jeg ønsker å vise hvem jeg er, uten å føle at menneskene jeg møter har lagt på meg et filter, som føles dømmende. Jeg vet at mange ganger bunner det ut i uvitenhet, frykt og andre triggere i de andre menneskene.

Da har jeg et råd: spør hvis det er noe du lurer på.

 Jeg er ei feminin jente, noe som gjør det utfordrende fordi det ikke «synes» og noen tror det er en spøk. Det er ingen spøk, det er min identitet, like mye som du er heterofil.

Det er så enkelt av «vi» er like forskjellige som «dere», forelskelse og kjærlighet er nøyaktig det samme. Det er nydelig og ingenting å skamme seg over.

Hvis du møter noen som har en annen legning enn den du selv har, responder aldri til det med «ja, ja men det er jo helt normalt?» da har du allerede egentlig sagt at du synes det er litt unormalt.

Husk også på at dette ikke er et valg, det er slik vi er født.

Mitt ønske er at det ikke skal være noen som skal være redd for å være seg selv, snakke med noen om hvordan de føler det eller har det inni seg. Uansett hva det måtte være.

Kanskje med dette kan alle bli litt mer bevisst, hvordan vi snakker til hverandre og andre mennesker, hva vi viser som «normalen.»

Be proud, be you!

 





 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram: Martinehalv
Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty

 

 

Størst av alt er kjærligheten

Som heterofil, 19 år og åpensinnet er jeg svært positiv til at Den Norske Kirke nå går inn for at homofile skal få gifte seg i kirken og at de nå har vedtatt en ny liturgi. Jeg er glad. Jeg er glad fordi jeg mener at Norge har kommet et steg videre. Jeg er glad for at vi sakte men sikkert beveger oss i riktig retning. At vi sakte men sikkert fjerner skillene vi har, og for at homofile og lesbiske endelig kan gifte seg i kirken. 

Jeg har nemlig sluttet å undre på hvem som er mannen i forholdet når jeg møter lesbiske kvinner, og jeg har sluttet og lure på hvem som er kvinnen i forholdet mellom to homofile menn. 

Jeg har sluttet fordi jeg har innsett at det ikke er et spørsmål om hvem som er hva, men om hvem som elsker hvem. 

Jeg har sluttet å undre på hvem som er mor, eller hvem som er far når jeg møter et homofilt par. 

Jeg har sluttet fordi jeg ikke tror at et barn må ha en mor og en far for å voksne opp under stabile rammer. 

Jeg har sluttet å undre på hvorfor de lesbiske er så feminine. 

Jeg har sluttet fordi jeg ikke tror det er en bruksanvisning på oss mennesker, og at du ikke trenger sæggebukser og ha kort hår. 

Jeg har sluttet å rope ut hvor kult jeg syntes det er, når noen annerkjenner sin legning. 

Jeg har sluttet fordi for meg er dette vanlig. For meg er disse menneskene noen jeg er glad i, jobber med, møter på butikken eller på trening - de er bare homo, og jeg syntes det er helt greit. 

Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg har mer rett til å elske, være lykkelig og leve livet - med den jeg ønsker, enn hvilken som helst annen person. 

For størst av alt er kjærligheten. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs 



 

 

// Marty

Jenta til høyre

Som medmennesker har vi et stort ansvar, ikke bare ovenfor oss selv, men for andre. Akkurat idag, så snakker jeg ikke om ansvaret ovenfor klimaendringene, flyktningskrisen eller dopinganklager til våre kjære idrettsutøvere. I dag vil jeg snakke om ansvaret som handler om å se hverandre og akseptere hverandre.
Vi snakker om utseendepress, karakterpress og forventningspress, samtidig som vi stadig jakter etter syndebukker. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt stilt spørsmålet om hvem jeg tror har skylden for presset jeg føler. Presset jeg føler på å være uoppnåelig. Perfekt. Det hender vi peker ut syndebukker, før vi plutselig finner nye. Nye mennesker å legge skylden på, fordi vi føler det sånn som vi gjør. Men hvem har egentlig skyld i hvordan jeg føler det? 

Jeg tror det er deg og meg. Jeg vet det er en klisje og si at jeg har ansvar for min egen lykke, men hvis jeg ikke klarer å skape min egen - Betyr det at jeg må ødelegge andres? 

Vi mennesker er altfor dårlig til å se hverandre. Vi er altfor dårlig til å unne hverandre godt. Vi er altfor dårlige til å forstå. For hvor ofte tar vi oss egentlig tid til å se noen av de menneskene vi er glade i? Fortelle de at vi bryr oss, er glade i de og spørre hvordan det går. Hvor ofte tar vi oss egentlig tid til å feire og oppleve med menneskene vi er glade i? 

Vi mennesker er mye flinkere til å lete frem det negative fremfor det positive. Vi er flinke til å finne feil, både hos oss selv og hos andre, og altfor ofte ønsker vi å fremheve oss selv ved å rakke ned på andre. Det er som om vi glemmer å hente ut det beste i hverandre, og at vi heller ønsker at sidemannen skal feile. For verdiene som handler om å ivareta og se, akseptere og glede seg er altfor sjeldent å se. Vi har laget oss en "Være best" mentalitet, og vi glemmer at livet og dagene er en reise, og ikke en konkurranse. For vi konkurrer i alt, vi konkurrer i å se best ut, ha det best, ha det flottest, og ha føle seg best. Samtidig som at vi av og til konkurrerer i å ha det verst. 

Vi finner feil hos alle. Det er rart hvor flinke vi er til å studere alle andre og finne feil, når så få av oss klarer å akseptere det vi selv har å jobbe med i speilet. Vi vet hvor vondt det gjør å ikke føle oss tilstrekkelige, flinke nok og bra nok, så det er vel kanskje på tide at vi slutter å la andre føle på det samme? 

I går fortalte jeg noen av de menneskene jeg setter stor pris på at jeg er glad i de, og alle sammen svarte med å spørre om det gikk bra, og om alt var som det skal. Har vi virkelig tullet oss så langt inn i denne gråsonen at det å være medmenneske er unaturlig for de rundt oss? Det er på tide at vi løfter blikket, begynner å se hverandre. Vi er alle med på å skape det samfunnet vi lever i, og vi har faktisk et ansvar når det kommer til hvordan det skal og burde være. Hvordan vi vil ha det. Vi må slutte å klage på rammene som er, når vi velger å leve etter de. 

Vi må begynne å se hverandre, akseptere hverandre og slutte å lete etter feil. Jeg er ikke perfekt, og jeg blir ikke mer perfekt av å lete etter feil oss andre, eller være opptatt av å fremme meg selv. Vi må begynne å se ut og opp av våre selvdyrkede bobler full av prestasjoner og jag. Først da kan vi begynne å akseptere oss selv, og sidemannen. 

Livet mitt er ganske godt oppsummert på disse to bildene, og jeg tror ikke mine kritikere dømmer jenta til høyre på samme måte
som med jenta til venstre. Jenta til høyre er hvert fall veldig trøtt av å strebe etter noe hun ikke klarer å være. 



 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs 

 

// Marty



 

Mislykket feminisme

La oss gå rett på sak. Det er lenge siden jeg har følt meg så tråkket på som jeg gjorde etter å ha sett Bianco sin nyeste reklamefilm på vei hjem i går ettermiddag. Det er lenge siden jeg har følt meg så tråkket på, latterliggjort og sett ned på. For hvis reklamen gjør et forsøk på å fremme femininitet, integritet og selvstendighet kjenner jeg at jeg faktisk kun har lyst til å spy. 

Slagordet til kampanjen lyder som følger: "Fashion is expressing yourself. And what every stylish woman is expressing is that equal pay is not enough" og kampanjefilmen viser frem sinte kvinner, med lekre sko, som prøver å fremme et budskap om at likelønn ikke gjelder overalt, og at det er urettferdig - Fordi kvinner fortjener mer. Fordi det koster mer å være kvinne. Men i en kamp om likestilling, like rettigheter og likelønn vil jeg tørre å påstå at Bianco tråkker rimelig feil. Faktisk katastrofalt feil. De benytter seg også av hashtaggen #WOMENNEEDMORE og min indre feminist blir oppriktig provosert. 

Min indre feminist blir provosert fordi fremstillingen av kvinner mislykkes. Fremstillingen mislykkes fordi filmen sier at vi kvinner ikke er sinte nok til å kjempe for våre rettigheter om å ha mer, og presenterer sinte kvinner som ødelegger og knuser ting i aggresjon.  Fordi stemmen i filmen sier at vi betaler mer for å gå til frisøren enn menn, fordi trusene mine er dyrere enn gutta sine og at vi trenger bedre sko. Dette er ikke feminisme, dette er diskriminering. Det er ikke den kampen vi går i tog for, den kampen vi kjemper og den kampen vi aldri må slutte å kjempe. Da har dere misforstått Bianco. 

Når vi først er inne på rettigheter og behov, vil jeg benytte muligheten til å si at jeg da antar at dere betaler produksjonsarbeiderne deres en lønn som tillater de gode liv, til å kunne utdanne seg og kjempe for den virkelige feminismen sammen med oss som virkelig ønsker like rettigheter. Jeg håper dere ikke med vilje prøver å såre den feministiske kampen om likelønn, selv om dere klarer det. I mine øyne er nemlig det å fremstille voldsomme kvinner som ikke er fornøyd med likestillingen veldig i mot sin hensikt. 

Jeg føler det er ironisk når kapitalismen forsøker å tjene penger på feminismen. 

Jeg tror forresten at jeg begynner med herretruser hvis den feministiske kampen handler om for dyrt undertøy. 

Her bomma dere Bianco. Grovt.
 

Follow me:

Facebook HERE
Instagram HERE
Snapchat: Martinehalvs 


 

Translate: 

Let´s just cut straight to the point. It´s been a long time since I´ve felt as stepped on as I did after having seen Bianco´s latest ad on my way home yesterday. It?s been a long time since I´ve felt as stepped on, humiliated and looked down upon. If this ad is, in all seriousness, attempting to promote femininity, integrity and independence, I might just vomit. The slogan is as follows: "Fashion is expressing yourself. And what every stylish woman is expressing is that equal pay is not enough", and the ad shows angry women in fancy shoes, who?re trying to promote a message that equal pay isn´t a given, and that this isn´t fair. Because women deserve more. Because it costs more to be a woman.
However, in the battle towards equality, equal rights and equal pay, I´d say Bianco has missed the mark, and that by a long shot. They are using the hashtag #womenneedmore, and my inner feminist wants to scream. My inner feminist wants to scream because ad tells us that we, as women are gutless. We´re not angry enough to fight for our rights, our right for more. To set an example as to how we should be, the movie depicts women who are destroying and vandalizing things in anger, while the narrator are telling us how getting our hair done cost more than for men, how our underwear is pricier and that we need better shoes. This isn´t feminism. This is discrimination. This is not what we march for, the fight we are continuously fighting, the fight we can´t and wont stop fighting. Dear Bianco, if you think this is feminism, you´ve completely misunderstood.

While we´re talking about needs and rights, I´d like to take the opportunity to say that I assume you are paying your factory works a wage that allows them to live happy and safe lives, that allows them to get an education, and that allows them to fight for the real feminism, together with the rest of us, that want actual, proper equal rights. I hope you didn´t intend to hurt the feminist fight towards equal pay on purpose, even though that´s exactly what you did. In my opinion, displaying aggressive women outraging due to inequality greatly defeats its purpose.

I feel like it´s a bit ironic whenever capitalism is trying to make money off of feminism. And for the record, I think I´ll start wearing men´s underwear if the fight for feminism actually means fighting against expensive lingerie.

You screwed up Bianco. Big time.

Selvdiagnotisering

Jeg googler dårlige dager. Jeg er nysgjerrig på hva som dukker opp. Lite overraskende dukker det opp noen artikler fra noen kvinnemagasiner som forteller om de vanligste tegnene på depresjon. Det dukker også opp artikler fra treningsbloggere om at det ikke finnes dårlige dager. Bullshit, tenker jeg. Det er klart det finnes dårlige dager. Hvem har vel ikke hatt en dårlig dag? Mens jeg sitter og tenker det slår det meg hvor lett vi faktisk blander dårlige dager med psykisk helse.

Psykisk helse har den siste tiden blitt satt mer og mer på dagsordenen, noe som er viktig, på tide og nødvendig. Det er med på å skape en samfunnsaksept og åpenhet vi tidligere ikke har hatt. 

Det er med stor fare at jeg tråkker noen på tærne, og at et håpløst innlegg fra en smådeprimert nittenåring passer dårlig mellom debatter om Donald Trump og antrekkene til Melanie Trump. Men det er akkurat her det ligger. For den smådeprimerte nittenåringen er ikke deprimert. Hun bare sier det. Jeg bare sier det. Betyr det at jeg misbruker det? Jeg vet ikke. Jeg syntes hvert fall at seriøsiteten forsvinner. 

Jeg googler selvdiagnostisering. Noe av det første som slår meg er "har jeg asperger, eller er jeg bare sinnsykt tilbakestående"? "Er jeg deprimert"? Jeg rynker på nesen. I enkelte anonyme forumer har enkelte blitt diagnotisert av andre, med både bipolar lidelse og angst. Noen skriver at det er helt vanlig å ha angst. Jeg rynker enda mer på nesen. Har psykiske lidelser blitt så akseptert at det er vanlig å ha angst? Har jeg angst?

Tilbake til dårlige dager.

Jeg googler "jeg vil ikke stå opp om morgenen, er jeg deprimert", og på få sekunder har en rekke sider for depresjon informert meg om at det er et av symptomene på å være deprimert. Jeg leser enda litt nærmere, og blir informert med at dårlig selvtillit kan være et tegn. Og at dårlig søvn kan være det. Faen. Et lite øyeblikk føler jeg at jeg er overbevist. 

Jeg vet hva psykisk helse er. Fra jeg var liten til nå har jeg blitt presentert for psykisk helse. Ofte ubevisst. Jeg har nemlig sett den psykiske helsen på nært hold flere ganger, hørt mennesker tulle med den og av og til hilst på den. Den psykiske helsen har fulgt meg, og det er antakeligvis ikke så rart med tanke på at vi alle har en psykisk helse. 

Men har det blitt vanlig å ha en psykisk lidelse? Jeg forstår at antall tilfeller øker sammen med bevisstgjøringen og fokuset, og anklagelsen gjelder ikke de som oppriktig har en psykisk lidelse eller de som sliter psykisk. Men skille mellom psykiske lidelser og dårlige dager har kanskje blitt for smalt. 
 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs

// Marty

 

Jeg er lei kritikk av bloggere

"Rett nedenfor er det en bloggoverskrift som sier «Hvorfor du IKKE bør skippe ansiktsvasken om morgenen». Da tenker jeg at dette sikkert også er noe som flyktningene kan ha nytte av ? sminketips og slike ting er det nok smått med når man bor i flyktningleir. I Irak er det sikkert ikke lett å få tak i Make Up Your Mind Microfibervotter som raskt og enkelt fjerner rensekrem, skrubb eller maske samtidig som porene renses og huden får en mild eksfoliering"

Jeg vet ikke om jeg skal begynne innlegget med kjære, eller om jeg skal la være. Flere har jo den siste tiden konstatert at artikler og innlegg som starter med kjære er en dårlig hersketeknikk. Eller en bra. Alt ettersom. 

I dag morges våknet jeg opp til en artikkel i Facebookfeeden som var skrevet av forfatter Dagfinn Nordbø, du kan lese den HER. Artikkelen omhandlet Komikerfrue, rosablogging og flyktninger. Alt hva man får presset inn en artikkel jeg anser som kritisk. For med underoverskrifter som "Mange fine bilder", "Ansiktsvask" og "Enkelt og klart språk" vitner det om seriøsiteten til innlegget. Ikke kvaliteten, for den er god. Innlegget treffer akkurat de Nordbø ønsker å nå. 

Dagfinn Nordbø stiller spørsmål rundt Marna Haugen aka Komikerfrue sitt opphold i Nord-Irak, og han sitter antakeligvis igjen med like mange spørsmål etter bloggerens flyktningsbesøk som jeg gjør etter å ha lest hans innlegg. For hva vil en oppegående, middelaldrende forfatter frem til med å gjør narr av rosabloggere, eller Marna Haugen som er en god voksen oppegående kvinne. Er det et lett mål? 

Stilles yrkene som forfatter og blogger opp mot hverandre? Jeg er nemlig lei av kritikk av bloggere, om man er enig eller uenig. 

Komikerfrue er ikke den eneste bloggeren som har vært på det vi kan anse som veldedighetsbesøk den siste tiden. Man kan selvfølgelig diskutere om bloggeren gjør det for å oppnå klikk, empati og PR. Samtidig så syntes jeg vi skal la være å blande flyktningskrisen med PR. Hvert fall ikke så åpenlyst. 

Spørsmålet mitt er egentlig hva (du) Dagfinn Nordbø vil frem til, hva du ønsker å belyse og sette fokus på. Jeg vet ikke om du forteller om at du i utgangspunktet ytrer en frustrasjon rundt at Donald Trump og Sophie Elise styrer media, eller om du kun er ute etter å latterliggjøre. Jeg klarer nemlig ikke helt bestemme meg.
Til en viss grad er jeg enig, og vi er alle klar over at ansiktsvasker ikke redder verden - Men det gjør heller ikke en oppegående mann, som skriver om noen som faktisk setter fokus på det vi kan anse som viktig etter et God Kveld Norge innslag en lørdagskveld. 

For er det ikke bedre å gjøre noe, enn å sitte på internett og ønske at flest mulig skal være enig med deg i at de som prøver muligens feiler? 
 


 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs 

 

Hils på Johannes, han har CP

Jeg vil du skal hilse på Johannes.


 

Johannes er kompisen min og Johannes har CP. Cerebral parese. Jeg skal ikke skryte Johannes opp i skyene, selvom han fortjener det. Jeg vil ikke skrive at Johannes en helt normal fyr og at han er helt oppegående. For meg er nemlig det er selvfølge. Johannes er en kul fyr. Han sender meg meldinger og spør hvordan jeg har det, og jeg en inspirert av det han gjør. Ikke over det han gjør med diagnosen sin, men det Johannes gjør som menneske. Han inspirerer meg, og ikke fordi han har begrensede muligheter, men fordi han skaper seg muligheter ved å jobbe dedikert og hardt. Han får meg til å le, og jeg ler ikke fordi jeg syntes synd på han, men fordi han er morsom. Fordi Johannes er en kompis. Fordi Johannes har lyst til å bli journalist. Fordi Johannes er en god samtalepartner. Johannes er ikke fordomsfull, og det er fordi han ofte opplever fordommer selv. 

Forskjellen på meg og Johannes er at Johannes trenger en assistent. Han trenger ekstra støtte. Men han trenger ikke det fordi han ikke vil få det til, men fordi han er avhengig av det grunnet diagnosen sin. Johannes trenger hjelp til å gå på do, men det betyr ikke at Johannes er svakere enn meg. Johannes har lyst på kjæreste, for han har ikke noen mindre behov enn meg. 

Jeg er lei av å høre på at folk snakker nedlatende om andre. Jeg er lei av at noen av oss tillater å rakke ned på mennesker på grunnlag av sykdommer, skader og livssituasjoner. Jeg er møkk lei. Hva gir oss lov til å rakke ned på andre? Hva gir oss lov til å være fulle av fordommer? Hva gir oss lov til å gå rett forbi, uten å hjelpe? 

Vi er opptatt av å hjelpe, vi poster statuser fulle av selvskryt på sosiale medier og oppfordrer til å bidra for et bedre samfunn og en bedre verden - Men det er på tide at vi ser opp, går i oss selv og at vi faktisk gjør det. Jeg er lei av at barn ned i barnehagealder harselerer med ord som CP og Downs, fordi det betraktes som en svakhet og en feil av de som oppdrar dem.

Det handler ikke om at Johannes trenger empati og støtte, men at Johannes fortjener å bli behandlet med respekt, at Johannes fortjener å bli satt pris på og at Johannes er like mye verdt som meg, og som deg. 

Johannes er ingen byrde, Johannes er Johannes - Og han er sikkelig ålreit. 

 

Johannes er også på Facebook HER

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs 

 

// Marty 

 

 

Barn skal ikke slankes

Jeg løper, og uansett hvor fort jeg løper så føler jeg at det ikke er fort nok. Det er ikke bra nok, det blir aldri bra nok. Hvorfor? Vet ikke. Det blir aldri bra nok, uansett hva jeg gjør. Uansett hva karakterene viser, vekten viser og lønningen viser. Aldri. Det er ironisk, jeg syntes det. Det er ironisk fordi jeg vet at det er teit, samtidig så betyr det ingenting. For det er teitere å løpe sakte, spise mye og veie for mye. Noen kaller det flink pike, og jeg grøsser. I mitt hode så er nemlig jeg alt annet enn flink, jeg er faktisk den rake motsetningen. Sikkelig lite flink pike. Jeg leser en artikkel om meg selv, ikke det at artikkelen handler om meg, men den handler om hvordan jenter som meg oppfører seg, handler og hva de gjør. Hva jeg gjør. Det er krise at noen har avslørt oss, tenker jeg. Hva skal vi finne på nå? Vi er ikke vi, ikke egentlig. Men vi gjør det sammen, uten at vi snakker om det. Vi hauser hverandre opp, heier og konkurrerer. I alt. Til tross for at jeg er min aller største konkurrent, og at bestemor sliter med å gå på toalettet. Og trenger avføringspiller. Igjen. 

De siste seks årene har salget av avføringspiller økt med 27 %, antakeligvis i tråd med alt annet som vi innbiller at gjøre oss slankere, tynnere og penere. De siste seks årene har jeg vokst, jeg har vært gjennom aldere som 13 år, 16 år og 18 år. Jeg har vokst sammen med samfunnet, sammen med salgsøkningen av avføringspiller og normaliseringen av botox. Normaliseringen av å ikke være fornøyd. 

Vi er oppvokst med ja-mat og nei-mat og vi er oppvokst med artikler som informerer om hvordan man kan bli slank uten å spise på 5 dager, og jeg mener at det er her tiltaket ligger. Det ligger hos oss som samfunn og ikke minst hos foreldrene. Det er nemlig snakk om barn, og barn skal ikke informeres om for trange kjoler av mødrene sine, kalori-telleren til fedrene sine og de burde slippe å ha en badevekt stående under vasken på badet. Vi burde slippe. 

Samfunnet er inne i en usunn-trend basert på et forvrengt selvbilde, kroppsfokus og negative tanker. Jeg vet ikke hva vi kan gjøre for at det skal bli bedre, men aller først burde kanskje enkelte mødre slutte med slanke-konkurranser sammen med døtrene sine. Vi kan riste på hodet og si at det ikke skjer, men det gjør det. På lik linje som både jenter, og gutter benytter som av avføringspiller for å bli tynnere. Fordi samfunnet forteller oss at vekt har en sammenheng med prestasjon. Fordi mange av oss tror vi blir lykkeligere hvis vi blir tynnere. Fordi vi tror vi blir fornøyde. 

Til tross for at samfunnet er inne i en "over-sunn" trend, som i utgangspunktet burde være sunn for folkehelsen, behøver ikke barn og unge å informeres om hva de forskjellige matvarene inneholder.

Det er nemlig ikke nødvendigvis tallerkenen vår og kjøleskapene som må ryddes. 

Og barn skal ikke slanke seg. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

// Marty

 

 

Curlingforeldrene

Gjesteinnlegg fra mamma

 

Jeg er trebarnsmamma og føler selv at jeg har opplevd alt. Jeg føler jeg har opplevd alt, både på godt og vondt. Jeg føler jeg har vært gjennom de fleste faktorene man kan som mamma, selv om jeg lærer hver eneste dag. I tillegg til å være mamma jobber jeg i barnehage. Dette er noe jeg har gjort i mange år, og noe jeg trives med. Jeg tar i mot barna til stressa foreldre, glade foreldre, fortvila foreldre og inspirerende foreldre. Jeg ser mye, jeg opplever mye og jeg erfarer mye. Jeg ser på barna når foreldrene har mye å gjøre på jobben. Jeg ser på barna når foreldrene går gjennom en skilsmisse. Jeg ser på barna når de har det bra, og når de ikke har det bra. Vi foreldre har en enorm påvirkning, noe som sier seg selv. 

Det er ingen hemmelighet at det å prestere er viktig for mange av oss. De fleste av oss syntes det er viktig å være flinke, dyktige og prestere. De fleste av oss syntes det er viktig at barna sine presterer, at de gjør det bra og at de er flinke - Uansett alder. Jeg vil gjerne omtale oss som vi, for jeg vil selvfølgelig også at mine barn skal få det til, over alt i verden. Jeg vil at mine barn skal være trygge, glade, varme og lykkelige. Jeg vil ingenting annet. Samtidig så forsøker jeg å stille meg spørsmål og lære av mine egne barn om hva som gjør de lykkelige. For hva gjør barna mine lykkelige? Gjør gode karakterer det? Gjør nye klær det? Gjør et mål på fotballbanen det? 

Vi sikter ofte høyt, og jeg ser at vi ofte glemmer det som faktisk betyr noe. Jeg ser at vi ofte er mer opptatt av å lære barna våre å regne, fremfor å lære dem å være snille. Jeg ser ofte at vi er mer opptatt av å lære barna våre å være tøffe, fremfor å være høflige. Jeg ser ofte at vi er mer opptatt av å lære barna våre å være store, og flinke, fremfor å la de være barn. For hvorfor er vi så opptatt av alle faktorene som dyrker våre egne barn, fremfor faktorene som utvikler dem? Faktorer som å være høflige, snille, omsorgsfulle og faktorer som omhandler selvtillit. Mange barn får beskjed på hjemmebane om å være tøffe, om og ikke gi seg. Men hva innebærer det egentlig for barna våre å være tøffe, og ikke gi seg? Handler det om å være tøffest i klassen, eller tøff nok til å rekke opp hånden og si at man ikke forstår? Handler det om å være tøffest på fotballbanen, eller tøff nok til å fortelle om når man ikke har det bra? Og hva legger vi i "Ikke gi opp"-taktikken? 

Jeg tilbringer ofte mer tid med barna enn det foreldrene selv gjør i hverdagen, og vi blir ganske godt kjent. Barna trenger omsorg, de trenger tillit og de trenger å være barn, lengst mulig. De vokser opp i en tid som er tøff, uten tvil. Så vi må lære de hvordan det er å leve livet, hvordan man skal håndtere livet og at de alltid skal tørre å snakke. Dessverre fungerer "Ikke gi opp"-taktikken ofte dårlig. 

Som både mamma og barnehageansatt vil jeg minne oss på at barna våre ikke er trofeer. De skal verken curles eller være til utstilling for å fremme oss selv. 
De skal elskes, pleies og tas vare på og ikke settes med en Ipad i fanget. 


// Elin, mamma til Martine, Pernille og Trond Marius 
 



_______________________
Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs 

Spiralnekt

Jeg representerer en annen generasjon enn de som vanlig diskuterer saker som dette, saker om hva leger skal eller ei, hva vi har rett på og hva leger har rett på. Jeg tror det er viktig med en ung stemme. Jeg tror det er viktig med en representant som kan tale på vegne av 2017. Ungdom i 2017. Vi kan godt kalle det moderne, trendy eller populært. Vi kan også kalle det en menneskerett, men om det faktisk er det aner jeg ikke - antakeligvis ikke. I mine øyne så er det en rett, og om ikke en menneskerett, så et krav. Jeg tror ikke nødvendigvis at min generasjon har noe større behov enn tidligere generasjoner, eller generasjonen som nå bestemmer og styrer. 

For debatten er i gang igjen, til tross for at den en stund har vært lagt til side. Debatten om hvor vidt leger kan nekte å utføre medisinske behandlinger grunnet personlig ståsted. Saker som dette tas opp igjen og igjen, og det er frustrerende å forholde seg til. Det er frustrerende å lytte til. Det er frustrerende å akseptere. 

På mandag starter rettssaken den katolske legen Katarzyna Jachimowicz har anlagt mot Sauherad kommune etter hun ble oppsagt etter å ha nektet å sette inn spiral på kvinner. I 2015 ble hun oppsagt og saken har dukket opp i media fra tid til annen. Det skremmer meg at enkelte leger har mulighet til å utføre en såkalt spiralnekt, i noe jeg ser på som deres jobb. Dette er et skremmende eksempel på at praksisen varierer i stor grad - og er det egentlig greit? I mine øyne er dette en skjult kamp, på lag mot norsk abortlov. Jeg nekter også å tro at det ikke bygger på en skjult politisk agenda, en politisk kamp som jeg absolutt er villig til å ta. En kamp som ikke handler om feminisme, min generasjon eller om å være samfunnsdebattant, men om å være kvinne. 

Katarzyna Jachimowicz forklarer at hun ikke har praksisen som skal til for å utføre prosedyren. Jeg har ingen annen kompetanse enn å rense skrubbsår og plastre, men vil tro at dette er en relativt enkel prosedyre for leger å utføre. Er det ikke en del av jobben? I mine øyne handler ikke jobben som lege om et etisk ståsted, et politisk ståsted eller et religiøst syn - Den handler om å yte humanitær omsorg. 

Jeg mener at det er på tide at vi våkner opp. Det er på tide at vi innser at vi lever i 2017, og at vi kommer oss videre. Dette er en debatt som det er trist at hører hjemme i 2017, for den burde vært avsluttet før jeg ble født. Det er på tide at vi aksepterer at vi ikke blir enige, og vi skal akseptere at vi har forskjellige verdier og syn. Men som lege kan man ikke ta et valg en person allerede har bestemt seg for, og hvilke signaler sender en lege som reserverer seg mot inngrep som dette? 
 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 




 

// Marty

 

 

 

 

Til Anders Behring Breivik

Til Anders Behring Breivik. 

Det er mye jeg ikke forstår, og det er kanskje enkelte ting jeg burde la være å uttale meg om. Men jeg tror kanskje jeg forstår forskjellen på rett og galt. 

Jeg syntes egentlig ikke det er galt at du føler deg ensom, for det er menneskelig å føle seg ensom når man ikke omgås andre. Men at du klager på dine rettigheter på dette området, gjør meg sint. Det gjør meg sint fordi du savner venner og familie, og føler at dette blir tatt fra deg. Men hvor mange venner har ikke du tatt fra oss, og hvor mange familier har ikke du ødelagt? 

Jeg syntes ikke det er galt at du ønsker å sitte på internett, for det er menneskelig å ville delta. Men at du klager på dine rettigheter på dette området, provoserer meg. Det provoserer meg fordi du da får ytret dine meninger, tatt del i sorgen og smerten du har påført oss. Skal egentlig du få ytre deg, når du har tatt fra stemmen til så mange?

Jeg syntes ikke det er galt at du føler det er urettferdig å ikke få snakke med andre og at du føler deg krenket, for det er menneskelig å ønske kommunikasjon med andre, kontakt med andre og forsvare seg selv. Men at du klager på dine rettigheter på dette området, gjør meg trist. Det gjør meg trist fordi du har tatt fra så mange muligheten til å være sammen med den de ønsker og fordi du har krenket et helt land. Hvordan kan du føle deg krenket, når du har krenket så mange mennesker, og hele vårt land? 

Jeg syntes det er galt at vi bruker så mye penger og ressurser på deg, når vi heller kunne brukt pengene på noen som trenger det. Jeg syntes det er galt at du får så mye oppmerksomhet, fordi jeg syntes faktisk ikke du fortjener den oppmerksomheten. 

Anders Behring Breivik, du har påført oss nok smerte.

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs




 

// Marty 

Hva handler egentlig døden om?

10.01.17

I dag har jeg ikke noe klokt å si om døden. Jeg har ikke noe klok å si, fordi døden gjør så sinnsykt vondt. I dag gjør den ekstra vondt. Jeg sitter med mange spørsmål, mye frustrasjon og er full av følelser jeg ikke klarer å beskrive. På dager som i dag, gjør alt vondt. Spesielt tankene. Døden er smertefull, og den er smertefull lenge. På en rar måte. Heldigvis så lærer man seg som regel å leve med den, på ett eller annet vis. Uansett hvor vondt det gjør, på dager som i dag. I dag savner jeg ekstra mye, til tross for at det har gått mange år. Det er rart å savne noen jeg vet er borte og som jeg vet ikke kommer igjen. Det er rart å tenke tilbake, og det er vanskelig å akseptere. Det å miste en venninne har vært tøft, men det blir en del av deg - på en rar måte som jeg ikke kan forklare. 

Her om dagen fikk jeg spørsmål om hva jeg tror skjer når jeg dør, hvor jeg tror jeg kommer og hvordan jeg tror det føles. Jeg måtte le litt når jeg fikk spørsmålet, litt fordi det var rett etter at jeg hadde trodd at jeg skulle dø etter en løpetur. Spørsmålet kom selvfølgelig fra et barn, da jeg tror de færreste voksne hadde turt å stille spørsmålet. 

Til tross for at jeg tror de aller fleste av oss lurer. 

Vi lever i ett samfunn fylt av dietter, prestasjoner og botox. Vi lever i et samfunn der vi bleker tennene som en gang skal dø, der vi farger bort alle grå hår, som veileder oss mot det å bli gamle. Betyr dette at vi er redde for å bli gamle, redde for å dø? De fleste av oss fornekter rynkene som kommer, at vi mister håret og at spagaten ikke er aktuell lenger. Jeg tenker egentlig sjeldent på dette med døden, men det hender det treffer meg. Jeg syntes det er så rart at noe som er så naturlig, kan være så så skremmende, og ha en så stor innvirkning på oss. 

Jeg lurer på om jeg kommer til å angre på alle de fæle smoothiene jeg har drukket, om jeg kommer til å angre på alle motivasjonstalene jeg har hatt med meg på søndager om at morgendagen er en ny start og om jeg kommer til å angre på alle tankene jeg har tenkt om meg selv foran speilet. Jeg lurer på om jeg kommer til å se døden i øynene og angre. Jeg er livredd for å angre. Jeg er livredd for å ha vært mer redd, enn modig. Jeg er livredd for å ha vært mer skeptisk, enn tøff. Jeg er livredd for å angre på at jeg ikke har levd livet på mine premisser. Jeg er redd for å ikke ha grepet muligheter, spist hva jeg har ønsket selv og for å ikke ha kastet alle ukeblader som har foret meg med unødvendig informasjon, som at det holder å trene 30 minutter om dagen for å oppnå sixpack, og at hvis du bare har litt spiseforsyrrelser så blir du tynn, les; 450 kalorier om dagen. Jeg syntes vi snakker for lite om døden. Jeg syntes det er synd at vi er så opptatt av å poste bilder fra juleavslutningene til barna at vi glemmer å virkelig oppleve de, jeg syntes det er synd at vi kjøper dyre merkevesker for å imponere andre og jeg syntes det er synd at vi er mer opptatt av å krangle om hvem som skal kjøre på fotballtrening enn å dra på den fordømte fotballtreningen, se og oppleve. 

Jeg syntes det er rart at vi lever i et land der vi lever lengre enn noen gang, der det er prestisje å eie kunnskap og der det er tabu å prate om noe så naturlig som døden. Jeg sier ikke at døden skal romantiseres, for hvordan kan man egentlig romantisere noe som i utgangspunktet er så smertefullt og vondt for de rundt? Jeg sier bare at døden kanskje blir lettere hvis vi tør å prate om den, hvis vi tør å være åpne, og hvis vi tør å være ærlige. 

Vi velger helt selv hvordan vi ønsker å møte døden, prate om døden og forstå døden. Jeg ønsker ikke at døden skal komme snikende inn på meg, så jeg velger å prate om den. Jeg syntes ikke det er lett, og det siste jeg har lyst til er at jeg, eller noen jeg er glad i skal forlate livet. Men det er ingen unnskyldning, og jeg ønsker hvert fall ikke å surre døden inn i et falsk late-som-liv om at alt er så perfekt, fint, og vakkert, noe jeg allerede lenge før døden har panikk for. Jeg tror ikke nødvendigvis at man trenger å bli venn med døden, men jeg tror det er en stor fordel å kjenne den. 

Vi må snakke om døden, for den er faktisk livsviktig!

Til minne om A 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 



 

La meg få spise i fred

Jeg skroller meg nedover Facebook som hvilken som helst annen morgen. Facebook byr på det samme vanlige, eller gamle. Statusoppdateringer, bursdagshilsener, artikler og diskusjoner.

Det er ikke store forskjeller fra hvilken som helst vanlig dag, annet enn at min favorittavis har publisert en artikkel der de presenterer hvor mye du kan spise før du runder 200 kilokalorier. Overskriften er for så vidt mild, og formulert på en måte som i utgangspunktet ikke skal få meg til å angre på middagen på McDonald´s lørdag kveld. Men. Min favorittavis har likevel laget en artikkel om hvor mye du kan spise. Artikkelen presenterer hvor mye du kan spise av nøtter, frukt og brød. Artikkelen presenterer hvor mye du kan spise av klementiner, purre, gulrøtter, melk og brokkoli. Og hvorfor må vi blande kaloristyret inn i det som presenteres som sunt? Jeg kan spise enorme menger brokkoli før jeg bikker de 200 kilokaloriene det prates om i artikkelen, men det er ikke poenget. Poenget er at vi, og ikke minst dere er med på å lage en besettelse.  En besettelse av tall, av prosenter og gram. En usunn trend, som i utgangspunktet burde være sunnere enn noe annet.

For noen dager tilbake leste jeg en artikkelen i samme avis. Overskriften på artikkelen lød som følger: ?Vi lever i et spiseforstyrret samfunn. Og dere er søren meg ikke til hjelp, VG!?.

Skuffelsen var derfor desto større da jeg trykket meg inn på artikkelen i dagens Aftenposten, som også har kastet seg på trenden om å informere om hva vi putter i oss. Jeg skulle så gjerne ønske at noen kunne holde seg til det viktige, det som betyr noe. At det er noen som kunne latt meg slippe å bli foret med informasjon som kun gir meg dårlig samvittighet og en følelse av å ikke ha kontroll. Det handler om å fore oss, fore oss med dårlig slankestoff ? og jeg hater det. For jeg vet ikke hva effekten er. Hva viktigheten er av å skremme med noe som i mine øyne er totalt unødvendig. Totalt ødeleggende.

Jeg klarer ikke å forstå hvorfor vi skal blande purre, brokkoli og gulerøtter inn kaloriartiklene. Jeg orker ikke å forholde meg til enda mer.

For hva skjedde egentlig med lavkarbo-dietten, juicekurene og det å trene på tom mage? Holder det ikke? Etter så mye strev?

I følge dere Aftenposten, ønsker 90 % av vestlige kvinner og jenter å forandre kroppen sin. Så vær så snill og ta det samfunnsansvaret vi snakker om! Det er på tide at noen går foran og setter ned foten. For hvor kommer egentlig dette til og ende?

Jeg er sliten av det, og ikke minst sulten. Så vær så snill, la meg få spise i fred mens jeg leser avisen i morgen. 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs 


 

// Marty. 

 

Beslutningskaos

"Skal jeg sove en time til, eller skal jeg stå opp nå?"

"Skal jeg spise frokost, eller vente til lunsj?"

"Skal jeg legge meg nå, eller se en episode til?"

"Skal jeg spise en sjokolade, eller en banan?"

Hver eneste dag står vi ovenfor spørsmål som dette. Hver time. Hvert minutt. Spørsmål som former oss videre, som forbedrer oss og som beskriver oss. Spørsmål som dette finner jeg selv ofte vanskelig, ubehagelig og krevende. Og det er vanskelig fordi det er ubehagelig, og det er ubehagelig fordi det er krevende. 

I går leste jeg et fantastisk innlegg skrevet av Svein Harald Røine om at han tvang datteren sin opp om morgningen for å fobrede henne. Hun var motvillig, ville helst bare sove og fortalte egentlig at hun var syk. Til tross for dette sa Svein Harald at hun måtte stå opp. Hun måtte stå opp fordi hun måtte trosse følelsene om at det var vanskelig, ubehagelig og krevende. 

Jeg syntes dette er interessant, fordi jeg antakeligvis er på samme alder som datteren hans. Fordi jeg hver eneste morgen tenker disse tankene, hver eneste dag tar disse valgene og disse beslutningene. Jeg tror ikke nødvendigvis at alderen definerer disse tankene, for jeg er helt sikker på at du, mine foreldre og Svein Harald også tenker disse tankene - ganske ofte. Disse tankene handler kanskje om hvordan man velger å håndtere de. Man kan velge å lytte til de, eller trosse de. Som regel trosser jeg de, selv om jeg ærlig skal innrømme at det hender at jeg lytter til de. Ofte fordi det er behagelig. Fordi det der og da føles som det beste. Samtidig er samvittigheten min flink til å fortelle meg at det var helt feil noen timer senere. Samvittigheten er flink til å fortelle meg at jeg burde tatt bananen fremfor sjokoladen, at jeg burde lagt meg fremfor å se en episode til og at jeg burde stått opp fremfor å sove en time til. 

Jeg representerer "generasjon prestasjon", noe jeg forøvrig syntes er er grusomt utrykk. Hver eneste gang jeg bruker det, så grøsser jeg. For hva er "generasjon prestasjon"? Generasjon prestasjon er generasjonen som har det tøft, som føler på presset om å konstant prestere og om å alltid være flink. Jeg vet alt om det. Jeg syntes det er tøft, jeg føler konstant på presset om å prestere og om å være flink. Ofte, er dette unnskyldningen min for å bli liggende en time ekstra i sengen, spise en sjokolade eller se en episode til. Rett og slett fordi jeg fortjener det, fordi jeg er så flink. Hele tiden. Det betyr ikke at jeg ikke er flink, for det er jeg. Jeg gripes av en følelse av panikk når jeg forstår at jeg ikke har vært flink nok, gjort det bra nok eller prestert godt nok. Men jeg tror ikke dette kun gjelder min generasjon, for Svein Harald har garantert følt det samme - i og med at han er så bevisst på å fordrede sin datter på det. Kanskje han enda føler på det? 

I disse dager handler mye av vår tid om bevisstgjøring av dårlige nyttårsforsetter. Det handler om bevisstgjøring som vi ikke er klare for. Det handler om dårlige artikler om hvordan vi kan gå ned i vekt, hvordan vi forbrenner mest på en time og hvordan vi kan bli kvitt magefettet. Jeg velger å knytte dette opp mot temaet Svein Harald tar opp, fordi det handler om valg. Det handler om valg jeg som ungdom tar, og valg han som voksen tar. Men kanskje noe av det viktigste - Valg han som forelder lærer sine barn. For disse følelsene omhandler ikke en generasjon, for i bunn og grunn så handler vel disse følelsene om å være menneske. 

Men jeg vil takke. Jeg vil takke for innlegget hans. Jeg vil takke for påminnelsen. 

Samtidig vil jeg bemerke at det er umulig å alltid trosse følelsen. Jeg klarer hvert fall ikke det. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 


 


// Marty.
 

Januarsmellen

For noen uker siden hadde jeg en diskusjon. Diskusjon handlet om dette med økonomi, julen og januar. Vi snakket om hvor sinnsyke summer vi spyttet ut i julen, og hvor hard smellen ofte ble i januar. Hvor unødvendig mye av det var, og hvor hard januar er, og blir for mange. Personen jeg diskuterte meg forsøkte seg på argumentet om at det handler om prioriteringer, prioriteringer av pengene, sparing og planlegging. Men gjør det egentlig det? 

Er det nok å planlegge, spare og prioritere? Eller holder det ikke? Er lista lagt for høyt? 

Rett før jul la jeg ut at jeg gjerne ville gi ut noen julegaver til de som trengte det mer enn meg. Jeg hadde ryddet i klesskapet mitt, og fant ingen glede i å selge det. Responsen var enorm. Jeg møtte mennesker som gråt, mennesker som klemte og mennesker som på alvor mente at gavene reddet julen deres. Norske, utlandske, naboer og venner. Mennesker som ikke visste hvordan de skulle få julen til å gå rundt og hvordan de skulle innfylle alle forventingene og kravene. 

Menneskene jeg møtte er mennesker jeg minst hadde trodd, mennesker jeg ikke forventet. Det var mennesker, akkurat som deg og meg. Det var mennesker som jobbet knallhardt, som tappert forsøkte og som gruet seg - år etter år. 

For finnes det egentlig fattigdom i Norge? Hvordan forklarer man egentlig fattigdom? Forteller man om barna i Afrika, eller barna på Grünerløkka?

Jeg stilte mannen jeg diskuterte med disse spørsmålene. Jeg spurte om han trodde at alle hadde en 50-lapp til overs i januar, og ellers i året. Han smilte og svarte - Ja, vi har jo alle det. 

I mine øyne, dannes det et klasseskille, mye på grunnlag av dette. Et skremmende og stort skille, som jeg syntes er skummelt. For jeg tror ikke alle har en 50-lapp til overs, selv om det bare er femti kroner. Jeg tror også at lista vår er lagt skyhøyt. For 12 åringen din behøver ikke den dyre vesken hun ønsker seg, hun blir ikke lykkligere, og forteller jeg at alle andre har kjøpt den til sine døtre - Så er du solgt. Men det er feil. 

Oppvasken står der. Den skal tas for hånd. Oppvask av alt. Av bilen, av lånet, av barna, av oppvaskmaskinen, av gjelden, av diselen, av treningsmedlemskapet. Valgfritt? Nei. Det er faen ikke valgfritt. 

Velkommen kjære januarsmell, du gjør vondt.

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 



 

// Marty.

Hvordan kan jeg være ensom?

Jeg har vært helt ærlig på min ensomhet, mine tanker og mine følelser, uansett hvor skummelt det har vært. Hvor skummelt det er. Hvordan skal andre vite at de ikke er alene med de samme følelsene, hvis ingen prater? Jeg velger å prate, og derfor vet jeg at jeg ikke er alene. I forbindelse med min åpenhet, så har jeg fått noen spørsmål om hvordan jeg kan være ensom.
For hvordan kan egentlig jeg være ensom? Jeg som har alt? Jeg som har samboer? Jeg som har egen leilighet? Jeg som har familie? Jeg. Hvordan kan egentlig jeg være ensom? 

Hvordan kan egentlig du være ensom?

Magen knyter seg, og jeg forsøker å heve hodet. Jeg rynker litt på nesen og lukker telefonen. Fortsetter å se på tv-skjermen, og later som ingenting. Jeg ser ned på telefonen igjen, men åpner den ikke. Det er som om hele kroppen knyter seg. Jeg går inn på badet, ser meg selv i speilet og kjenner tårene presse på. Faen. Igjen. 

Hvorfor inviterer du ikke selv?

Jeg prøver. Gang, på gang. Jeg klarer ikke å skjønne hvorfor min invitasjon ikke blir gjengjeldt. Hvorfor får ikke jeg være med? Er jeg et jævla oppholdssted? Et sted der man kan henge når ingen andre kan, nå ingen andre har tid? Fordi jeg alltid har døren oppe? Nå kommer tårene. Jeg forsøker å ikke hulke. Klarer ikke. 

Hvordan kan du være ensom når du har familien din rundt deg?

Jeg ringer mamma, men legger på før hun rekker å svare. Jeg vil ikke forstyrre enda en gang. Jeg vil ikke at hun skal høre at jeg gråter. Det går jo over, det gjør jo alltid det. Mamma trenger ikke høre om dette enda en gang. Det er ikke mamma jeg vil snakke med. Det er ikke det medfølende mammablikket jeg trenger, og det er ikke "du er perfekt som du er"-utsagnet som redder meg. Ikke denne gangen. 

Men er du alltid ensom?

Nei, jeg er ikke alltid ensom. Overhode ikke. Men jeg er det, kanskje ofte. Jeg vet ikke hva ganske ofte vil si. Kanskje jeg blander utestengt og ensom? Nei, jeg er ikke utestengt, bare ensom. Jeg har det bra, det går ikke på det. Jeg smiler, jeg lever og jeg opplever. Jeg opplever bare den andre siden av spekteret også. Jeg opplever det å føle meg lite verdt. Det gjør vondt. Jeg tror ikke det er noe unormalt, jeg tror faktisk det er mer normalt enn vi tør å innrømme. Må man alltid være ensom for å si at man er det? Ensomhet er ikke som en forelskelse. 

Kan du ikke bare ta deg sammen?

Jeg orker ikke. Jeg vil ikke ta meg sammen mer. Det gjør så vondt. Det gjør så vondt at leppa begynner å blø fordi jeg biter for hardt. Hvorfor skal jeg ta meg sammen? Jeg fikser ikke å ta meg sammen. Slutt. Ikke be meg ta meg sammen en gang til. Skal vi ta oss sammen hver eneste gang noe er tøft? 

Hva med de som har det verre enn deg?

Jeg konkurrerer ikke. Jeg prater. Jeg leter ikke etter trøst, men gjenkjennelse. 

- Slutt å sutre. 

Takk for debatten. 


 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty. 

 

Prosjekt blottlegging

Hvem er du Martine? 

Hvem ønsker du å være?

Hvem ønsker du å bli? 

Hva skal du gjøre med livet ditt? 

Hva skal du studere?

Hva vil du jobbe med? 

Hvor vil du bo?

Æsj. 

For ett år siden satt jeg i senga, så meg i speilet og spurte meg selv om hvem jeg var, og hva jeg ville. Akkurat som om jeg ikke ble stilt de spørsmålene nok. Jeg spurte meg selv, høyt og klart hva jeg ville. Uten at det kom noe svar. 

Fire måneder før hadde jeg ødelagt ankelen. Livet, fremtiden og alt håp. Hvert fall i følge meg selv. Fire rævva måneder. Bokstavelig talt. Fire måneder med å stirre i veggen og konstant lure på hva jeg skulle finne på. Stirre i veggen. Litt til. Jeg stirra ikke i veggen, det bare føltes sånn. For jeg gjorde alt jeg ikke burde. Jeg gjorde alt jeg hadde tid til. Nektet å se en eneste episode av en såpeaktig serie. Fortjente det ikke. 

For hva gjør man egentlig når det man har dedikert livet sitt til forsvinner? Når man får beskjeden om at man må legge opp? Slutte? På flekken. Mitt svar var å stirre i veggen. Nei, ikke akkurat. Men det føltes sånn. For alt som ble gjort var så sinnsykt unødvendig, bortkastet og fjernt. 

Migrene. Migrene. Migrene. 

Oppkast. 

Migrene. Migrene. Migrene. 

Oppkast. 

Blogg. Skrive. Skrive. Blogg. Sykt Perfekt. Så jævelig sarkastisk. Panikk. 

Prosjekt blottlegging starter. 

Jeg får det til. Plutselig får jeg til å gjøre noe, noe annet enn å spille fotball, noe annet enn å stirre i veggen, noe annet enn å syntes synd på meg selv. Hate. Jeg kan logge inn, skrive, kjefte, gråte og produsere. Gjøre noe. Takk. Jeg skriver innlegg på innlegg, og det blir tatt i mot. Jeg får bringe frem et budskap, og jeg når frem. Kanskje jeg kan noe jeg også? 

Sykt Perfekt ferdig. Kanskje like greit. Jeg er takknemlig. Det hjalp. 

Jeg vurderer om jeg skal begynne å blottlegge kroppen min i stedet, om jeg rett og slett skal kaste klærne. Det må da være bedre å blottlegge seg sånn, enn å legge hele sjelen sin, tankene sine og følelsene sine på kjøttdisken - klare for å bli kuttet opp av alle kritikerne. (Mann 50). Kanskje hadde kritikerne likt meg bedre hvis jeg kastet klærne i stedet for følelsene? Kanskje det ikke hadde blitt så personlig for de da? Jeg vet ikke. For jeg klarer ikke å slutte og skrive. 

Dette året har vært alt annet en forventet. Det har formet meg, det har utfordret meg og det har gitt meg muligheter som jeg kanskje aldri ellers hadde fått. Bloggen er 1 år, og Martine er snart 19. Martine har vokst, noe helt sinnsykt. 

Tusen takk! 

Gratulerer med dagen bloggen, og godt nytt år. 


 

// Marty. 

 

I dag skal det være bra nok

31.12.15:

Jeg gråter. Jeg er sint. Jeg vil aller helst bare sove. Jeg er skuffet, fortvilet og misfornøyd. Jeg føler at jeg ikke strekker til, at jeg ikke er bra nok og at det er synd på alle menneskene som tilbringer tid med meg. Jeg får lyst til å kaste opp av bildene som popper opp på telefonen, alle hilsningene og alle festene. Æsj. Jeg prøver intenst å fortelle meg selv at de ikke har det så kult der de ligger fulle i vei kanten, havner i fremmede senger og sovner før fyrverkeriet er skutt opp. Jeg prøver å late som at jeg ikke bryr meg når meldingen fra venninnen min tikker inn på telefonen om at de rett og slett glemte å invitere meg.

"MARTINE. Skitt!!! Unnskyld, unnskyld. Jeg hadde HELT glemt at du var hjemme på nyttårsaften. Det var ikke meningen å ikke invitere deg. Jeg håper du får en fin kveld for det <3 Tusen takk for dette fine året med deg. Jeg er kjempe glad i deg."

Jeg kaster telefonen ned i senga. Faen. Hun husket ikke på meg. Ikke denne gangen heller. "Ha en fin kveld".
 

31.12.16

I år har jeg gruet meg like mye som i fjor til nyttårsaften. Mer enn til eksamen. Jeg har ikke fått invitasjonen jeg ble lovet i fjor i år heller. Faen heller. Jeg orker ikke. Jeg orker ikke å gråte. Jeg orker ikke være sint. Jeg vil ikke bare sove. Jeg vil være, jeg vil nyte og jeg vil oppleve. Jeg vil ikke sitte inne og syntes synd på meg selv. Jeg vil ikke gråte i dusjen, motvillig ta på meg kjolen til familiemiddagen og stirre ut i løse lufta, med den konstante følelsen av å ikke være bra nok. Jeg vil ikke.

I dag har jeg lyst til å være fornøyd. Jeg har lyst til å nyte det jeg er heldig å faktisk få være en del av. Jeg har ikke lyst til å se hva alle andre gjør, hvor kult alle andre har det og hvor fint alt ser ut, for uansett hva jeg sier - så påvirker det meg. Det gjør at jeg føler at det jeg gjør ikke er bra nok. Så i kveld, skal jeg legge bort mobilen, logge ut av Snapchat og heller fokusere på hva jeg selv får oppleve. Om det er film i sofaen, dans med venner, middag eller tidlig kvelden, så skal det jeg gjør, være bra nok. 

Jeg ønsker deg et godt nytt år, og jeg håper feiringen din også blir mer enn bra nok. 


 

Følg meg gjerne: men lover at det ikke blir noen oppdateringer i kveld. 

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

// Marty. 

Kan du ikke spise litt til?

Kjære julemat. Kjære ribbe, kjære julepølser, kjære riskrem, kjære pepperkaker, kjære sauser, kjære julebrus. Jeg hater deg. 

Jeg hater at du forteller meg at jeg fortjener å spise deg, at jeg fortjener å hive innpå fordi jeg snart uansett skal starte på nytt. Jeg hater at du gir meg tillatelse til å forsyne meg med en ekstra potet, kun fordi bestemor spør så pent. Jeg hater deg ikke fordi du ikke smaker, fordi du ikke er god eller fordi mamma har stekt ribba litt for godt. For den ekstra porsjonen kun for å glede bestemor, mammas litt for godt stekte ribbe og den "sunne" julebrusen er i utgangspunktet fantastisk. Ingenting bærer på den samme sjarmen som dette. Det er dette jeg lenge går og gleder meg til. Allikevel så hater jeg deg. 

Jeg hater deg for alle de ekstra porsjonene, jeg hater deg for konkurransen om å først finne mandelen og jeg hater deg for den "sunne" julebrusen. Som sagt, ikke fordi jeg ikke innerst inne lengter etter deg, forbinder deg med kjærlighet og samhold. Men fordi jeg vet at ikke alle rundt bordet føler det som meg. Fordi jeg vet hvor vanskelig spørsmålet om å spise litt til kan være. Ikke fordi jeg selv er vond å be, men fordi lydene fra badrommet gir meg grøsninger, fordi det usikre blikket gjør meg uvel, og fordi tårene bak den lukkende døra skjærer. 

Fordi :

"Vi har alle gått i fella og kjøpt en sikkelig trang julekjole. Gjerne rød. Det du ikke tenkte på da du stod i prøverommet, var at det skal mange kilo ribbe, pinnekjøtt, surkål, marsipan og litervis av julebrus og gløgg inn i den kjolen. Ikke den beste hold-in-strømpebuksa i verden kan skjule Jesus-food babyen du bærer på i jula"

Er tips nummer 1 på listen over problemer jenter har i julen fra et av landets kvinnemagasiner. 

Fordi vi må unngå fokus på utseende og kropp, ikke bare i julen - men også ellers. Vi må slutte å snakke negativt om oss selv fordi vi har overspist også dag nummer tre. Vi må slutte å snakke om hvor mye vi spiser, hvor mye vi legger på oss, og hvor godt det skal bli å gå ned noen kilo når januar kommer. Vi må snakke om annet en maten, for hos noen er maten det aller verste med julen. Trikset er å finne en balanse, og det er vanskelig. Det er viktig å finne rett fokus, for julen handler om julemiddager og selskaper for veldig mange, og vi må ikke kutte ut dette til tross for at det er vanskelig. Men vi må snakke sammen, og forsøke å la mat være mat, for det er kun slik man kan bevare den gode stemningen. 

For kjære julemat. Kjære ribbe, kjære julepølser, kjære riskrem, kjære pepperkaker, kjære sauser, kjære julebrus. Jeg håper det er rom for at storesøster kan feire jul i år, at det er plass til annet enn fokuset på mat, at det er plass til andre artikler enn hvordan du kan gå ned i vekt og at dumme kvinneblader kan slutte å skrive om hvordan du kan holde deg slank gjennom julen. For jeg er nemlig takknemlig for hvert år som går, der hun får feiret jul.
 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty.

 

 

 

 

 

 

 

Tilskuere uten handling

Vi er handligslammet, verden er handlingslammet - og vi står ovenfor et ødelagt Syria. For det er det vi snakker om, et ødelagt Syria. Ødelagte mennesker, korrupte mennesker, grusomme mennesker. Men mest av alt mennesker som oss, mennesker som deg og meg. Mennesker med håp. Syria har vært i krig i fem år, og byer etter byer har blitt ødelagt, mennesker etter mennesker. Jeg vet ikke om vi vet hva vi står ovenfor, men vi står ovenfor en svekket regjeringshær, iranske revolusjonsgardister og sjiamuslimsk milits fra Irak og Libanon, russiske rådgivere og med støtte fra russisk flyvåpen. Jeg vet ikke hvor mye disse har til felles, men det spiller egentlig ingen rolle - for den viktigste likheten disse har er at de har null respekt for det sivile liv. 

Jeg vet vi egentlig ikke vil se det. Jeg vet vi egentlig vil lukke øynene, glemme, slippe og se bort. Men vi kan ikke. Vi kan ikke fordi vi har makt, fordi vi har varme og kapasitet. Idag er jeg sint, jeg er fortvilet og forvirret, jeg har egentlig vært det lenge. Men det er først idag jeg tør å skrive om det. Jeg velger det fordi jeg ikke klarer å sitte og se på reklamer for sminkeprodukter, hvordan du kan holde vekten i desember og hvordan kjendisene trener. Det er nemlig uviktig. I dag er det uviktig. For vi må slutte å stikke hodet inn i en verden som forer oss med rosa skyer og julebordkjoler. 
Jeg er sint på politkerne som driver en debatt om hvilken menneskegruppe som er svakest, hvem som fortjener mest. Vi må slutte å sette menneskegrupper opp mot hverandre, for det handler ikke om de - men om oss.

Vi må legge håpløse debatter om julegudstjenester og juletrefester på hylla, for det betyr ingenting. Det betyr ingenting fordi de menneskene som blir bombet, drept og mishandlet overhode ikke bryr seg om vi krangler om vi skal gå rundt juletrær eller ei. Vi må se opp fra fredagstacoen vår, gullrekka og Nytt på Nytt og den fordømte komfortsonen vår. Vi må se utenfor boblen med julebordsfyll, ribbe og julegavepress. Vi må se opp fra mørketiden, pepperkakebaking og halv skatt. Vi må åpne øynene for det som er så vanvittig mye større, viktigere og verre. Uansett hvor ubehagelig det er. 

Dette er snakk om mennesker, ikke andre, ikke de, ikke noe annet enn oss. Vi kan ikke tillate oss å bure oss inne i vårt trange glasshus, og dukke unna hver eneste gang det blir kastet småstein mot oss. 

Vi må se Aleppo, ikke lukke øynene. Vi må be for Aleppo, ikke diskutere hvem som fortjener pengene mest av de og de kristne. Vi må lytte til Aleppo, ikke holde oss for ørene. For det er grusomt, og av og til så må vi innse det. Ikke se bort.  Vi er handligslammet, verden er handlingslammet - og vi står ovenfor et knust land. 

Men for oss så nærmer det seg jul, det nærmer seg et nytt år, et nytt år med nye muligheter. 
 


 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty. 

 

 

Hva når jeg treffer?

Du ser meg. Men jeg ser ikke deg. Du hører meg. Men jeg hører ikke deg. Du kjenner meg. Jeg kjenner ikke deg. 

Jeg ønsker så gjerne å se deg, men det er så vanskelig når du gjemmer deg for meg. For du gjemmer deg når jeg ikke ser deg. Når du går i ett med mørket, så ser ikke jeg ditt blonde lange hår, den rosa jakken din og dine små vinterstøvler.

Jeg ønsker så gjerne å høre deg, men inne hos meg så hører jeg ingenting annet en trafikkmeldinger og julesanger. Mine lys lyser opp for deg, men det betyr ikke at du lyser opp for meg.

Jeg ønsker så veldig gjerne å ikke kjenne deg, for mitt verste mareritt er å treffe deg.  Jeg vil tro at ditt mareritt egentlig er å treffe meg også, men da må du sørge for at jeg ser deg.

Jeg forsøker å ta så mye hensyn som mulig, men det hender det er vanskelig. Det hender det er vanskelig fordi du ikke gjør din del av jobben. For det er ikke bare mitt ansvar at jeg ikke ser deg - til tross for at det er min skyld. Jeg vet hvordan det er å miste noen man bryr seg om i trafikken, og det gjør vondt, det er smertefullt og det slutter aldri å gjøre vondt. Det er en hjelpeløshet som alltid vil sitte i deg, en klump som alltid vil trykke litt hardt og et savn som ikke kan beskrives. Det føles så unødvendig.

Jeg bruker alltid refleks, fordi det øker sjansen for å bli sett med ca. 85 %. Det er ca. 85 % større sannsynlighet for å komme hjem til middag, få feire jul og  nå ditt neste mål.

Det er mye.

Det er deres foreldes ansvar at jeg ser deres barn, og det er dere voksne sitt ansvar at jeg ser dere. For dere ser meg, men jeg ser ikke dere. Av og til kan det kanskje være like vondt å ikke bli sett, som å ikke se.

Og vi har ikke råd til at noen vi er glade i ikke kommer hjem til middag, rekker å feire jul eller score ett nytt mål på fotballbanen.

Bare fordi vi ikke gadd, fordi det var flaut eller fordi det ikke var vits. Fordi det er vits den dagen det skjer oss - og derfor bruker jeg alltid refleks.

Det handler om en billig livsforsikring.



Foto: Heidi Kristine Jørgensen Goodreid (Krigsropet)

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

// Marty. 

 

Nattens tanker 1

Nattens tanker: 

Jeg har akkurat rotet meg så langt inn i spotify som jeg klarer, satt på en sang og lar tankene trille. Jeg elsker det. Det er som om musikken gjør at tankene får utløp, som om de lettere kommer til. Ikke det at jeg bryr meg noe særlig, jeg vet jo ikke hva eller hvem jeg hører på. Det eneste jeg vet er at tonene passer perfekt akkurat nå. Det er rart. Det hender jeg tar meg selv i å tenke at jeg er heldig som har et helt eget sted å skrive, produsere og tenke. Jeg har min egen dagbok, og det er kult. Det eneste som holder meg igjen er offentligheten, og det at tankene ikke er private. Allikevel har jeg lyst, jeg har lyst til å skrive, dele og tenke - enda mer. Jeg elsker det jo. På en rar måte, akkurat så rart som at jeg elsker musikken men ikke vet hvem eller hva. Jeg kan jo velge å tro at de som leser gjør det fordi de ønsker det selv, og det vil jeg tro er en bra ting. Selvom jeg vet at det ikke gjelder alle. Vi er vel alle mørke av og til. Vi overtenker vel alle av og til. Vi gjemmer vel alle tankene våre av og til. Jeg gjør hvert fall det. Jeg vet ikke hvorfor. Det er vel bare sånn. 

Av og til fylles kroppen av følelser jeg ikke kjenner til og av følelser som skremmer meg. Det er ikke dårlig. Det er mer deilig, godt og samtidig litt rart. Det gjør at jeg føler meg levende - det finnes vel ikke noe bedre enn det. Æsj, jeg må slutte å si det. Jeg spyr jo selv alltid av mennesker som kan si at ti forskjellig ting er det beste i verden. Neida, jeg spyr ikke. Men jeg lurer på hvor det kommer fra. Vel, har alle verdens beste pappa? Bestemor? Kjæreste? Venninne? Katt? Seng? 

Jeg vet ikke. Det var første nattens tanker, og jeg lar det være med det. Jeg må trå litt forsiktig. Jeg kan nemlig ikke la musikken og de deilige følelsene overkjøre komfortsonen - det ville jo vært forferdelig. 

Natta. 

 

// Marty. 

10 punkter om egenproduserte arr

TW

"Det gjør vondt, men allikevel ikke. På en rar måte så er det godt. Det letter på trykket, og det er som om smerten i resten av kroppen får utløp. Smerten renner ett lite øyeblikk ut, i små dråper. Sakte, helt sakte. Jeg hater det. Samtidig som jeg elsker det. Munnen kniper seg sammen, og sinnet mitt blander seg med alt adrenalin som er å finne i den skjøre kroppen. Ingenting annet betyr noe, og det er det som er så fint" - anonym

Jeg har lenge ønsket å skrive om selvskading, uten helt å tørre. Det er et skummelt felt, og det er mange delte meninger. Det er utallige historier, og dessverre gjelder det altfor mange. Det er lett å bli sint, det er lett å bli skuffet og det er lett å bli fortvilet. Jeg kan ikke skrive om hvordan det er å være en som skader seg selv, men jeg kan skrive om hvordan det er å stå på sidelinjen. For hva gjør man egentlig? Jeg har ikke noe godt svar, men jeg har noen punkter jeg ønsker å følge når noen jeg er glad i skader seg selv. For all kjenner noen, på den ene eller andre måten. Det å skade seg selv trenger ikke nødvendigvis bli gjort med kjøkkenkniven, og vi snakker dessverre altfor lite om selvskading. For er ikke det å drikke fire glass for mye en form for selvskading? Er ikke det å bevisst dusje i kaldt vann en form for selvskading? Er ikke det å ikke spise en form for selvskading?

Jeg prøver hvert fall å:

1. Ikke kjefte - Personen som skader seg har kanskje gjort noe som i dine øyne er dumt, men det hjelper ingenting å kjefte.

2. Ikke late som du ikke vet - Stillhet leger ingen sår. Det hjelper å prate om det, så vis at du bryr deg. La personen snakke, fortelle og forklare.

3. Ikke stirr - Ja, det er tøft. Det er vanskelig og det er ikke pent. Men noen av oss velger å lage arr, i stedet for å kun bære det innvendig. Ikke se stygt på noen pågrunnlag av deres historie.

4. Ikke bli sint - Det å bli sint, og det å kjefte hører ikke nødvendigvis sammen.

5. Spør - Men bruk hodet. Ofte er personen sårbar, men vil gjerne prate om det.

6. Dette handler ikke om oppmerksomhet - Jeg er hellig overbevist om at det ikke er mulig å utføre en slik smerte på seg selv for oppmerksomhet.

7. Personen er ikke farlig - Som regel er ikke en som skader seg selv til noen fare for andre, enn seg selv. Personen er sårbar, og gir utløp for det.

8. Det er ikke snakk om døden - Som regel ønsker ikke de som skader seg selv å dø. Som regel er det snakk om noe helt annet.

9. Ikke gi slipp - Det siste en person trenger er at du gir slipp, at du ikke fikser det. Ja, det er tøft og se barnet ditt, vennen din eller noen andre du er glad i lide, men det gir ikke noe større grunn til å slutte og elske.

10. Ikke bli skuffet - Du har ikke sviktet, så ikke bli skuffet over verken deg selv eller den det gjelder.

Jeg har ikke et fasit svar, og jeg tror heller ikke at det finnes. Jeg tror ikke det finnes en fasit på hvorfor vi tenker, føler og gjør som vi gjør. Jeg tror heller at det er fasiten som ødelegger. Disse punktene er heller ikke fasiten på hvordan det burde løses, ikke det at en person som skader seg noen gang burde bli sett på som en sak, som kan løses. Jeg klarer kanskje ikke alltid å følge disse rådene, uansett hvor hardt jeg prøver. Samtidig så forsøker jeg å ha det i bakhodet, uansett hvor tøft det kan være. Jeg har reagert med sinne, jeg har reagert med stillhet og jeg har reagert med skuffelse, og jeg har derfor erfart at det fungerer dårlig. For vi kan ikke svare på den psykiske helsen med stillhet, sinne eller skuffelsen, rett og slett fordi den er naturlig - og bein tøff. 

Jeg tror det hjelper å prate, jeg tror det hjelper å være åpne og jeg tror det hjelper å være ærlige. På den måten har jeg troen på at vi kan forebygge, ta tak og forbedre. Selvskading er ingen skam, men det er heller ikke noe å hige etter. Og hud er hud, vi må bare ikke glemme at det ikke alltid er huden som får gjennomgå. 

 

#bortmedtabu - Vi må prate.

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty. 

Den feite følelsen

"De ristet på hodet, og fortalte at jeg måtte ned hvert fall 17 kilo for å passe inn". 

Jeg tråkker opp trappene, har ingen forventinger, ingen plan. Jeg stiller bare opp, jeg har fått beskjed om å stille opp. Eller nei, ikke beskjed. Jeg har fått forespørsel om jeg vil. Jeg vet ikke om jeg vil, men tenker at det er verdt et forsøk. Jeg har lenge visst at jeg skal dit, men det har ikke akkurat fått meg til å droppe middagen de siste ukene. Døren inn er tung, og min entre er mislykket i det jeg hilser på personen som tar meg i mot. I det jeg setter meg ned. I det jeg blir fortalt at jeg må fylle ut et skjema. I det jeg skal fylle inn om jeg bruker xxs, xs eller s. I det jeg forstår at jeg ikke er i nærheten. 

Jeg spør forsiktig om det kun er disse størrelsene som gjelder, og damen med halvlangt brunt hår som i mine øyne ser ut som en million nikker. Hun nikker og jeg tror jeg skal synke gjennom den vonde stolen jeg sitter i. Faen. Jeg spør igjen forsiktig hva jeg da skal gjøre? 

Svaret er enkelt: En diett, og jeg må ned 17 kilo. Hvert fall. 

17 kilo. 

Jeg reiser meg. Døren som var tung på vei inn er plutselig ikke så tung lenger og jeg braser ut døren. Ikke i sinne, for sinne treffer meg ikke før jeg har kommet meg hjem, grått ferdig og hatet ferdig. 

Jeg tar meg selv i at jeg et øyeblikk nølte, at jeg i et øyeblikk der jeg satt i den vonde stolen vurderte å si greit. At jeg vurderte å takke nei til ribbe på julaften, at jeg vurderte å takke nei til julestrømpa og at jeg vurderte å gi slipp på meg selv. Jeg grøsser. Det jeg grøsser av er verken størrelsene, min opptreden eller forespørselen. Men forklaringen og svaret om "17 kilo - Hvert fall". Og at jeg på vei hjem googlet hvordan jeg fortest mulig kunne gå ned i vekt. Og sto over lunsjen min. 

Men det er feil. 

Så vanvittig feil. 


 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

// Marty. 

 

 

Hvis bare han var hvit

Jeg sliter med å finne et passende ord som skiller meg, og de jeg har lyst til å prate om. For hvordan kan jeg egentlig skille en nasjon og mennesker ved bruk av et ord? Hvordan kan jeg kategorisere en gruppe, som jeg daglig omgås og som jeg lever sammen med. Jeg vil ikke en gang kalle det en gruppe, fordi akkurat nå så føler jeg det blir feil. Jeg vil ikke kalle de jeg ønsker å prate om for annerledes, jeg vil ikke kalle de for mørke, jeg vil ikke kalle de for negere, og jeg vet såvidt om jeg vil kalle de for utlendinger. For er en 14 års gammel gutt som er født og oppvokst i Norge utlending? 

26.januar 2001 ble en ung 15 år gammel gutt drept i norske gater. Det var et rasistisk motivert knivdrag og nasjonen gikk i sorg. Vi snakker fortsatt om det, Karpe Diem synger om det og statsministeren tok tak. 

For kun få dager siden ble en 14 års gammel gutt drept, inkludert en voksen kvinne. En politiker uttaler seg om at det var like greit at gutten ble drept, kommentarfeltene hagler om at det var gutten sin skyld og at han antakeligvis ville drept noen selv senere, og statsministeren er stille. 

Hva har skjedd? Hva er forskjellen? 

Etter hva som blir sagt var ikke dette drapet rasistisk motivert, det som derimot nå er rasistisk motivert er kommentarfeltene og uttalelsene. Hvordan kan vi tillate oss det? Hvordan tør vi? Og hvorfor? 

Hadde saken vært annerledes hvis han var hvit? 

Hadde vi funnet en form for sorg hvis den avdøde var hvit? 

Tiltross for dette har jeg ikke et passende ord, begrep eller utrykk som kategoriserer de jeg vil klappe for, de jeg vil hedre og de jeg vil ytre min respekt til. For jeg vil ytre min respekt til de som tar i mot, de som hetses og de som hates. For at et kommentarfelt kan ytre så hatefulle meninger om en ung gutts død, er tøft. Det er beintøft. Jeg sliter selv med å lese det, og det er jo ikke en gang ment til meg. 

For vi lever i 2016, og jeg skal slutte å si at vi burde kommet lengre enn vi faktisk har gjort. For holdninger som vises i disse dager burde hørt gjemme på en gammel historisk skraphaug. Rasismen utålelige utrykk viser seg dessverre altfor ofte frem. Vi trenger ikke enda en debatt om rasisme, og likeverd og likhet, vi trenger en debatt om tiltak. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde tålt hets, hat og ytringer som er så grove som det i disse dager er. Jeg syntes det er tragisk at mennesker med norske flagg som profilbilder tror de bekjemper en kamp for landet sitt med å tråkke ned på mennesker som er med på å bygge landet vårt fremover. 

Vi må sette ned foten, vi må akseptere hudfarge og vi må akseptere bakgrunn. Vi har ikke råd til å hate, vi har ikke råd til å miste og vi har ikke råd til å bekjempe en kamp som for lengst er vunnet. 

Alle mine tanker går til Tone, Jakob, deres familier og den siktede sin familie. De går ikke til Jakob sin hudfarge. 
 


 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty. 

 

 

Orgie i selvdyrking

Jeg var så heldig å få holde ett innlegg under Sunn Fornuft-prisen forrige uke og jeg har så lyst til å dele det med dere. 

Hei,

Jeg heter Martine Halvorsen og er 18 år gammel. Jeg er nesten 1.80 høy, har blå øyne og blondt hår. Jeg har brede skuldre, store føtter og kommer aldri til å fortelle hvor mye jeg veier, men kan godt dere at jeg idag har en sikkelig dårlig hårdag. 

Jeg liker å omtale meg selv som normal, til tross for at jeg aldri helt har skjønt hva som er normalt. På en måte så higer jeg konstant etter å være normal, mens jeg på en annen måte gjør alt for å ikke være det. For normalen jeg følger, og som jeg tror er optimal stemmer ikke. Den stemmer ikke fordi jeg, og dere daglig blir utsatt for et normalstempel som vi ikke kan gjenspeile oss med. For uansett hvor hardt jeg prøver, så klarer jeg faktisk ikke sammenlikne meg med noen andre, og det er skummelt - og ofte ganske vondt.

Grunnen til at det gjør vondt er fordi jeg ofte tror at det er sånn det skal være, at det er sånn jeg skal se ut og oppføre meg, Jeg blir eksponert på samme måte som dere, og mye av eksponeringen foregår gjennom sosiale medier. Jeg vet at jeg som blogger velger å eksponere meg selv, og at jeg hver eneste dag blir eksponert av andre.

Jeg er vokst opp under kardemommeloven, og jeg vet ikke om dere husker hvordan den lyder? I så fall, den lyder som følger: "Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil". De siste årene har denne loven irritert meg, rett og slett fordi man faktisk ikke kan gjøre som man vil. Jo, altså. Når jeg velger å legge meg, om jeg velger å sove meg vinduet oppe og hva jeg velger å spise til frokost er helt opp til meg selv, men jeg som søster, fadder, venninne og ikke minst som blogger har et ansvar for hva jeg ønsker å gjøre, og hvordan jeg ønsker å formidle det.

Jeg ønsker å snakke om det aller viktigste forholdet vi har i livet, nemlig det forholdet vi har med oss selv. Til tross for alderen min, er jeg langt i fra voksen. Jeg vokser og lærer hver eneste dag. Jeg vet vi har en lang vei å gå, men jeg er dritt lei av å vokse opp, og tro at jeg skal se sånn ut, være sånn eller ha på med ditt, og datt. Jeg er dritt lei av å ikke føle meg bra nok, av å føle at jeg ikke strekker til og at jeg ikke er nok. Vi kan godt le, og kalle det er form for klisje, men for meg er så er det blodig alvor. Det er blodig alvor fordi jeg søsteren min har holdt på å dø av spiseforstyrrelser, fordi en venninne nylig ikke fikset dette og tok livet av seg og fordi jeg er dritt lei av å spise en skje cottage cheese til lunsj. Vi skal ikke under noen omstendigheter normalisere en spiseskje med cottage cheese, vi skal ikke normalisere kosmetiske inngrep og vi skal ikke normalisere det å ikke være fornøyde med oss selv, det har vi faktisk ikke råd til. Jeg har ikke råd til å miste verken noen jeg er glad i, eller meg selv fordi vi blir besatt av vrangforestillinger.

Jeg er ikke i en posisjon der jeg verken kan eller ønsker å formidle en hellig budskap om at vi alle er bra nok som vi er, for i dagens samfunn så stemmer det ikke. Men alle vi har et felles ansvar om å vise at uansett hva samfunnet sier - Så er vi bra nok. Vi trenger ikke å ha en tittel som bloggere for å ta ansvar, for alle må stå opp for seg selv, og jeg tror faktisk at de eneste som kan overbevise oss selv er nettopp oss selv.

Jeg stiller meg selv ofte spørsmålet over hvor selvforakten kommer fra. For jeg kan stå naken foran speilet, se på meg selv og hate, og jeg hater at jeg hater. For hatet er så sterk, så dypt og så sårt. For når begynte jeg å hate? Når begynte jeg å tillate å hate? Jeg vet ikke, og jeg har ikke noe godt svar. Hvis jeg, og hvis vi hadde visst det så hadde kanskje ting vært annerledes. Jeg tror kanskje selvforakten tok meg den dagen jeg ble mer opptatt av å lykkes, enn å leve. For hvordan kan jeg leve, uten å lykkes? Og lykkes man uten å leve?

Jeg syntes den er viktig å bruke sunn fornuft, og innerst inne skulle jeg ønske at den var obligatorisk. I utgangspunktet skulle jeg ønske at absolutt alle mennesker hadde en Sunn Fornuft-plakat å følge. Rett og slett fordi jeg ofte syntes vi har havnet på ville veier. Fordi vi er mer opptatt av spinningtimen på Elixia enn å pleie de vi er glade i, fordi vi er mer opptatt av å fremme oss selv, enn å akseptere oss selv og fordi vi er mer opptatt av å lykkes, enn å ha det bra.

Jeg er kanskje den siste personen til å si at det er på tide at vi begynner å gi litt faen, rett og slett fordi jeg og min dårlige hårdag har en vanvittig lang vei igjen å gå selv.

Vi har alle et ansvar, om vi er mamma, pappa, bror, bloggleser, ansatt eller som en jævla blogger, så har vi et ansvar ovenfor de som omgås oss. Som bloggere så hører det med et ansvar, og det er ikke lov til å fraskrive seg det ansvaret. Det betyr ikke at man skal kunne mene akkurat det man vil, si hva man vil og tenke hva man vil - Men at man har et ansvar, og det er skremmende hvis vi skal begynne å fraskrive oss det. Vi kan være dårlige forbilder uten at vi er klar over det, og hvem vil vel risikere det?

Jeg vil lykkes, jeg vil være bra nok og ikke minst god nok. Men jeg lykkes ikke hvis ikke jeg lever, jeg blir ikke bra nok over å hige etter noe jeg ikke er og jeg er ikke god nok hvis ikke jeg aksepterer meg selv.

Jeg vil begynne å akseptere den nakne kroppen jeg hater foran speilet, men den skal aldri delta i en orgie i selvdyrking med botox, silikon og pornolignende posering.

For jeg er faktisk mer enn bra nok!



 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

 

// Marty. 

 

 

 

 

Når skal vi begynne å prate?

Etter innlegget på bloggen om "Når datteren din får penisbilder" har jeg fått flere meldinger fra spesielt jenter. Det har vært jenter som har stilt spørsmål om hva de kan gjøre for å unngå ubehagelige bilder i innboksen, jenter som føler seg presset til å sende lettkledde bilder og jenter som ikke tør å si ifra til noen. Jeg har tenkt mye på alle spørsmålene og jeg sitter i utgangspunktet igjen med ett eneste spørsmål: 

Hvem sitt ansvar er det?

Som ungdom er jeg vitne til tendenser som ville sjenert de fleste foreldre. Det er klart at ingen foreldre vil bli satt inn i sine egne barns sexliv, men det er vel dere foreldrenes oppgave å forbrede oss på det. Vi er ikke dumme og vi er ganske mottakelig. Det er som regel ikke vi som gjør ting flaut, fordi vi er faktisk ganske nysgjerrige, og det er faktisk oss det går utover hvis vi ikke er opplyst. Det er oss det går utover hvis ingen lærer oss hva som er rett, og hva som er galt. Det er vi som må ta konsekvensene, for de kommer. Vi vil prate, fordi vi vet ikke. Vi skal ikke skjermes, fordi livet møter oss uansett på et tidspunkt - Og det blir tøft. Det er tøft første gang du drikker deg full, det er tøft første gang du får en dårlig karakter, det er tøft første gang du ikke får´n opp og det er tøft første gang du får kjærlighetssorg. Men det blir lettere hvis vi blir informert, hvis vi kan snakke om det og hvis vi slipper å bære det helt alene. 

Vi må vite hvem vi kan ringe hvis noen prøver seg på oss, og vi ikke vil. Vi må vite hvem vi kan dra til når vi føler at verden raser, og er helt alene. Vi må vite hva vi kan søke på for å finne ut svar. 

Vi skal ikke curles, vi skal veiledes. Vi kan ikke benekte at ting skjer, og vi er nødt til å lære at noen av veiene vi blir nødt til å gå er tøffere enn andre. 

Vi skal ikke læres opp til at det er vår skyld at vi blir preppet på nakenbilder, vi skal ikke læres opp til at det ikke er greit å si ifra når noen ber deg om nakenbilder og vi skal ikke læres opp til å sende nakenbilder. 
Det er ingen selvfølge at alle vi vet hvor grensa går, og vi finner ikke ut av det hvis ingen forteller oss det. Det er ingen selvfølge at vi vet at det ikke er greit å ligge med en som sier nei, det er ingen selvfølge at vi vet at det å snakke stygt ikke er greit og det er ingen selvfølge at vi slutter og drikke før det blir svart. 
For dette må læres, grenser må settes og vi må informeres. 

Dere må snakke med oss om at det finnes pedofile, og dere må slutte å dra historien om at vi ikke må snakke med fremmede. Dere må snakke med oss om voldtekt, og dere må slutte å lære oss jenter at det er vårt ansvar. Dere må snakke med oss om døden, for den er faktisk livsviktig. Dere må snakke med oss om repsekt, om at jenter og gutter er like mye verdt, og dere må fortelle om at jenter og gutter kan gjøre de samme tingene. Dere må snakke med oss om tro, og dere må la oss ta valg selv. 

Problemet ligger ofte rundt det at vi ikke prater om det, at vi ikke er bevisste og at vi faktisk velger å ikke prate om det. Men hvilken vei kommer vi ved å ikke snakke sammen, skape åpenhet og fokus? 

Jeg er redd vi skaper usikkerhet, trøbbel og svært ubehagelige situasjoner hvis vi velger å holde kjeft. 

Vi har rett på å vite hvor grensa går. 

For først da kan vi si ifra. 


 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Når datteren din får penisbilder

Kjære du som sender bilder av penisen din til datteren min. 

Jeg som far har noen spørsmål til deg. Jeg har selvfølgelig noe annet å si også, og er vel som far pliktig til å fortelle deg korteste veien til helvete. Men jeg skal være seriøs. Jeg skjønner at du ikke er en av de betatte gutta, og jeg antar at hun da ikke hadde fortalt meg hvor ekkelt hun syntes det er. Jeg skjønner faktisk ikke verken lysten eller behovet ditt, men det er en helt annen sak. Det som betyr noe for meg er at det er datteren min som får disse bildene, og at du ikke gir deg. For hva kan jeg som far egentlig gjøre?

Jeg er, og håper egentlig at jeg er en generasjon eldre enn deg. Jeg forstår at mulighet for å blottlegge deg på måten du gjør er enklere i dag, enn det det var før. Til tross for at jeg syntes det er synd at sosiale medier har blitt et marked for sex. Men! Jeg har lyst til å gi deg noen råd - Oss menn i mellom. 

Det er ingen kvinner som tiltrekkes av en penis i første melding, heller ikke tredje, eller fjerde. Kvinner fortjener respekt, og de skal ha respekt. 

Du vinner ingen dame med å ikke oppføre deg. Du kommer desidert lengst med å være snill, høflig og veloppdratt. 

Vær en gentleman! Ingen gentleman kaster buksa etter første møte, og HVERT FALL ikke på Snapchat. Hold opp døra, gi hun jakka di, hent henne. 

Ikke la hun føle seg i veien. Sett pris på henne, ta vare på henne og følg henne til bussen. Aldri gi utrykk for at det er slitsomt eller plagsomt. Det som er plagsomt er å åpne meldinger på bussen og at din penis uanmeldt dukker opp. 

Se henne! La hun føle seg spesiell, unik og ivaretatt. 

For kjære du som sender disse bildene, jeg liker det ikke - Jeg liker det faktisk svært dårlig. Spørsmålet er jo hva jeg kan gjøre, annet enn å sette ned foten. Det å begå overgrep, trakassering og misbruk er lettere i dag enn det det var når jeg vokste opp, men det betyr ikke at det er noe mer greit. Det er nemlig å seksuelt trakassere noen når du presser ditt underliv uønsket på noen, og det er ikke greit. Vi trenger flere gentlemans, som setter pris på, ser og tar vare på damene på den måten de fortjener, det er hvert fall ingen som vil hilse på penisen din før de har hilst på deg. Kortene våre skal ikke blandes til tross for at vi ønsker å være likestilt. Vi må fortsette å være menn til tross for at kvinner burde stilles likt som oss i arbeid. Det kan hvert fall ikke gå på bekostning av gentlemanskulturen. 

Jeg vet ikke om det er oppmerksomhet du søker, aksept eller om du kun er pervers og i utgangspunktet så spiller det egentlig ingen rolle, for det er faktisk den lille jenta mi det er snakk om. 

- Pappa
 



 

Følg meg gjerne her:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

// Marty.

Medmenneskelighet eller selvdyrkelse?

Jeg sitter på sidelinjen, og jeg er i utgangspunktet veldig lite delaktig i hva som skjer. Både hva som skjer i verden og i mitt eget land. Jeg skal innrømme at jeg er mer opptatt av hva jeg selv skal lage til middag enn at statsbudsjettet diskuteres. Jeg er mer opptatt av å sove nok, fremfor å bry meg om sjakk VM. Jeg er mer opptatt av å fremme meg selv, tenke på meg selv og glemme andre i en hektisk hverdag. Kall meg gjerne for et dårlig menneske, men det handler ikke om at jeg i utgangspunktet ikke bryr meg, men at jeg, som mange andre er mer opptatt av hudkremtips enn at barn blir bombet i hjel. Litt spøk, og litt alvor. 

Jeg er overbevist om at det skjer mer i Norge enn jeg aner. Jeg er overbevist om at informasjonen på innsiden er langt større enn det som når meg på utsiden. For jeg bestemmer når jeg vil legge meg, hva jeg vil spise til middag og om jeg skal sove med vinduet åpent eller lukket - Men jeg bestemmer vel svært lite av det rundt. Dessverre, eller heldigvis, så føler jeg det hvert fall sånn. Jeg glemmer ofte at jeg har en stemme jeg kan bruke, på lik linje som alle andre. Jeg var flink til å si ifra når det ble begått urettferdigheter og urett når jeg var yngre, men jeg blir bare dårligere og dårligere på det nå. Jeg lurer på hvorfor det var lettere å si ifra at han slo henne, at hun lugga henne og at det var de som tegnet på veggen. Jeg tror og håper at vi fremdeles kan skille rett fra galt, og at vi fremdeles vet hva som er urettferdig og hva som er urett. Jeg ønsker ikke å sette meg inn i et argument om at "livet er urettferdig", for det vet jeg, og det forsøker jeg å akseptere. Men dette er ikke en unnskyldning for å ikke si ifra. 
For vi skal, og vi må si i fra når vi ser andre bli slått av urettferdighet, når vi ser andre blir lugga av urett og når vi ser våre egne tegne en vegg av hatefulle ytringer.

Samtidig så syntes jeg det splittede Norge kanskje møter seg selv litt i døren. Jeg syntes vi av og til blir umoralske, barnslige og muligens litt dumme. For vi blir vel splittet? Enkelte av oss mener jo at Farmen-Ali burde bli kastet ut av landet mens andre mener det er fantastisk at det var med en som heter Ali. Og i denne splittelsen så faller det oss inn at det er greit å legge alt som handler om folkeskikk, respekt og moral til side. Jeg er uenig, men det gir meg ikke større rett til å hate, snakke dritt eller skrive dritt. Samtidig er det flott at noen tar tak, på en seriøs måte. For vi skal jo fortsatt si ifra om urett og det er urettferdig når barn ikke får en sjanse i Norge og blir sendt til områdene vi helst ikke vil vite at eksisterer. 

For politikken er tøff, tiltakene er tøffe og tilstandene er tøffe. De er brutale, og jeg lar meg skremme. 

Hat og vold har ikke dukket opp fra ingenting - Og jeg tror det er viktig å huske på. Samtidig vil jeg stille et spørsmål som jeg selv ikke har svaret på. For dreier dette seg alltid om medmenneskelighet, noe det burde - Eller dreier det seg om en grusom form for selvskryt og selvdyrkelse? 

Hvor mange av oss hadde egentlig ønsket å gi fra oss det vi har, åpnet det vi har og dele det vi har - Med noen andre enn oss selv? 
 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty. 

 

Når mamma drikker

Jeg vet at om mange som gleder seg til jul, mange som gleder seg til å spise pepperkaker, pynte juletre og mange som gleder seg til romjulsturneringene med idrettslaget. Jeg er en av de. Jeg har allerede satt frem pepperkaker, funnet frem røde lys og hører på julesanger i smug. Jeg gleder meg, og jeg vet at mange av oss gleder oss, men jeg vet også at det er vanvittig mange som gruer seg. Jeg vet at enkelte lyver om at de ikke har lyst til å delta på romjulsturneringen med fotballlaget grunnet juletrefesten som blir arrangert etterpå, festen som hvert år blir arrangert uansett hvordan turneringen går. 

Juletrefesten mamma alltid drikker på. 

Problemet er i utgangspunktet ikke at mamma drikker, selvom jeg ikke kan forstå lysten til å nyte alkohol under premieutdelingen. Problemet er at mamma ikke slutter etter juletrefesten. Hun fortsetter etter at alle andre har dratt hjem, og begynner ofte til frokost. Mamma har faktisk drukket siden bittebittelille julaften, for tre år siden. Hun har drukket siden da, fordi hun bare skulle ta et lite glass fordi hun gledet seg sånn til jul. Jeg gleder meg ikke. Ikke i år heller.  
Mamma elsker sammenkomster der hun slipper og blande alkoholen sammen med kaffen. Selvom det er lenge siden hun har gjort det. Hun blandet i starten, men nå er det aldri kaffe i kaffekoppen, bare på jobb. Eller jeg vet egentlig ikke. Jeg bryr meg egentlig ikke, for det jeg bryr meg om er at mamma drikker når hun er med meg. 
Sammenkomster der alkohol er akseptabelt er de verste. Unnskyldningene for å drikke, der aksepten for å bare ta seg et lite glass er akseptabelt. For hvem drikker egentlig bare et glass? 

1 av 4 foreldre mener at det er akseptabelt å drikke alkohol på idrettsfestene til barna. Men når begynte alkohol og idrett å høre sammen? Og når begynte alkohol og barn å høre sammen? Hvorfor skal det tillates?  

Mamma kommer nemlig aldri hjem etter juletrefestene med laget. Hun glemmer til og med igjen premien min ett eller annet sted. Mamma blir lei seg når sånt skjer. Jeg blir også lei meg. Ikke fordi jeg bryr meg om den dumme premien, men fordi mamma glemmer den. Fordi mamma glemmer meg. Mamma drikker sjeldent når det bare er hun og meg, for de gangene det bare er mamma og meg så blir det bare meg, fordi mamma vil drikke. For da drar hun. 
Alle vet at mamma drikker. Jeg vet at de snakker om det, og at de syntes synd på meg. Men ingen snakker høyt om det. Det forblir liksom som en liten hemmelighet, som alle vet om. Jeg kunne bare ønske at mamma sluttet, eller at noen stoppet henne når det allerede var litt for mye. 

Ca. 90 000 barn i Norge lever med alkoholmisbrukere. Det er 90 000 barn som aldri er trygge. Det er 90 000 barn som må klare seg selv. Det er 90 000 barn som   lettere vil utvikle sitt eget misbruk. Det er 90 000 barn for mye. Det kan være barn på fotballlaget til barna, det kan være barn i klassen til barna, det kan være venner, det kan være naboen og det kan være ditt eget. Jeg tror ikke personen som drikker kan hjelpes hvis ikke det vil hjelpes, men barnet må, og burde hjelpes. Barnet skal ikke vite at alle andre vet, barnet skal ikke tie og det skal ikke være noen hemmelighet. 

Mamma sier alltid at hun er glad i meg, men jeg er ikke glad i mamma når hun drikker. Da blir hun høylytt, sint og ekkel. 



 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

Marty. 

 

 

Kjære verden

Kjære verden. 

Og kjære president. 

I dag har jeg vondt i magen, jeg er redd og jeg sitter inne med ufattlelig mange spørsmål. Jeg er tom, jeg er fortvilet og jeg er faktisk ganske sint. Jeg kjenner på alle disse følelsene, og jeg gjør det fordi jeg er redd verden har gitt makten til helt feil mann. Jeg er nå redd for at makt, ondskap og undertrykkelse vil vinne over alt som heter kjærlighet, fornuft og frihet. 

Jeg hører presidentens ord som generøst takker, og som forteller at vi må stå sammen. Jeg stiller spørsmål om hvem det faktisk siktes til. For vi er en verden i forskjellige farger, med forskjellige legninger, forskjellige trosretninger og veldig tydelig forskjellige meninger. Jeg har ikke tro på at én mann kan redde verden, og verden har vært utsatt for det før. Verden skal heller ikke reddes, og den kan hvert fall ikke reddes av makt. Verden er satt sammen av forskjeller, og ulikheter - Makten skal ikke gjøre disse forskjellene og ulikhetene enda større. Det er nemlig plass til hvite, til mørke, til lesbiske, homofile, høye, lave, tykke, kvinner som menn i vår verden og det er trist at verden ikke var klar for å ta i mot en kvinne, og at makten seiret. Vi kan godt le og vi kan godt tulle, men jeg ønsker at vi skal bygge godhet, raushet og trygghet, ikke murer. 

Jeg vet ikke om valget er katastrofe, og jeg er nødt til å velge å tro at det ikke er det. Men hva om det faktisk er det? 
 



 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat Martinehalvs

 

Marty. 

Eksluderene å ha en bestevenn


 

Jeg mimrer tilbake til 2008. Jeg og bestevennene mine satt i en sirkel. Vi lo, vi hadde det gøy. Sirkelen vår var hellig. Som en sekt. For å komme inn i sirkelen måtte du kunne kodeordet. Vi var de eneste som kunne kodeordet, noe som betydde at ingen andre fikk være med. Men det gjorde ikke noe. Det var selvfølgelig ingen som klarte å gjette "rabarbra", selvom det var mange som gjorde ett tappert forsøk.  

En gang skulle vi bli blodsøstre. Vi skulle stikke hull på tommelen vår med en nål for å blande blodet vårt, noe som skulle symbolisere at vi skulle være sammen for alltid. Jeg turte ikke å stikke hull på fingeren min med en nål. Jeg var faktisk vettskremt! Tanken på å blande blod skremte meg ikke, det virket der og da som det mest naturlige i hele verden, men det å skulle stikke hull på fingeren var totalt uaktuelt. Jeg fikk en straff, og de endret kodeordet. Plutselig var jeg en av de som ikke fikk komme inn i sirkelen fordi jeg ikke kunne det hemmelige kodeordet, og jeg ble stående på utsiden. Det slo meg ikke da at den sirkelen jeg hadde vært med på å danne var som gift, for det eneste som betydde noe var å komme inn igjen, uansett hvor mange ganger jeg gjettet feil kodeord. 

Jeg undrer ofte på hvor egoistisk det er å ha en bestevenn. For ofte så oppfattes det at man ikke være bestevenner og ha en egen bestevenn ved siden av der igjen. Nettopp fordi man da ikke deler alt. Gjengen min fra 2008 ønsket å likne Karsten og Petra, figurene på TV som delte absolutt alt bortsett fra kjæreste og ikke minst Miley og Lilly i Hannah Montana. Men vi klarte det aldri, til tross for at vi delte blod, matpakker og dro på ferier sammen. For hva skal til å få seg en bestevenn? 

Og er ikke det å ha en bestevenn utestengende, og eksluderende? 

Jeg aner ikke, og det er derfor jeg stiller spørsmål. Jeg kan godt innrømme for meg selv at jeg driver en evig jakt etter en bestevenn, men jeg vet ikke hva jeg jakter etter. For jeg jakter ikke etter den som sitter i en sirkel og ikke tillater andre å komme inn. Jeg ber ikke om et forbud mot å ha en bestevenn, jeg kan bare ikke forstå hvordan de to bestevennene kan ha andre bestevenner.
Jeg leste en artikkel for noen år siden om en skole som gjorde ett tiltak mot mobbing, nemlig å nekte barna på skolen å kalle hverandre for bestevenner. Jeg klarer heller ikke å forstå det, rett og slett fordi jeg vet at noen har mer enn nok med å ha en venn. Men noe sier meg bare at de som faller inn i den kategorien ikke har et kodeord på vennskapet sitt.

Jeg er overbevist om at min generasjon og at de fleste i dagens samfunn har nok med seg selv. Jeg sier de fleste, fordi det alltid finnes noen som nekter, og noen som forsøker å overbevise det motsatte. Men jeg er villig til å tro at jakten på en bestevenn er med på å skape et press, som er vanvittig unødvendig. For er ikke våre fasader bygd opp av relasjoner, prestasjoner og kvaliteter? Samtidig som at behovet for en såkalt bestevenn er lagt på grunnlag av at man behøver trygghet. 

Men jeg vet ikke. 

Jeg vet hvert fall at sirkelen min med bestevenner ble oppløst, og at stikket i fingeren ikke hjalp noen ting. Kanskje det derfor er greit å si heldigvis? Og unnskyld til alle som ikke gjettet riktig passord. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat Martinehalvs

 

Marty. 
 

Skamfullt og homo

Jeg er som mange imponert over årets sesong av Skam. Vi er fascinert, vi heier og vi lukker øynene på samme måte gjorde når voksne kysset på TV før i tiden. Det er fantastisk. Skam er skamfullt, helt på ekte. Skam fronter homofili på en måte ingen har gjort før, og får tonnevis av gratis reklame fra bloggere, små jenter, og tabloidaviser. Serien har på en rar måte satt spor hos mange, inkludert meg. Skam viser gutter som kliner, hvem har egentlig gjort det før? På en ikke klein måte? 

Jeg er en av de kristiske, og det var jeg også i forrige sesong. Hvorfor jeg er kritisk vet jeg ikke. Muligens er jeg kritisk, eller livredd for at Skam skal kjøre seg så hardt fast i homofila at vi glemmer at Sana er muslim, og at hijabdebatten er heit. Eller at gutta røyker hasj, og at det er helt ok. Skam helbreder oss, informerer oss og skremmer oss. Det viser sider av samfunnet som vi unngår å prate om, det viser temaer som er tabu og gir oss ett innblikk i et ungdomsliv uten like. Jeg syntes gjengen bak Skam er tøffe, og at syntes det er flott at kritikerne, altså, de ekte kritikerne er stille. Heldigvis. 

Allikevel føler jeg at vi stadig overraskes når ungdommen forteller. Sånn helt på ekte. Uten Skam. Uten Noora. Uten geniale regissører. For gjør Skam at vi tør å prate om homofili, eller bli det en sånn holdning til alt at vi spør noen: "Ja, har du fått dame nå eller? Ja, eller mann da, eller gutt. Eller ja, what ever. Det er greit å være homo altså.". Jeg føler muligens de voksne spiller en mye større rolle i Skam en det noen av oss ser, eller skjønner. Det er nesten synd at vi ikke diskuterer de også. Det er synd vi ikke diskuterte moren til Eva enda tydeligere i første sesong. Moren som aldri var hjemme, og som kun jobbet. Som lot datteren være hjemme med penger på kjøkkenbenken, samtidig som hun ble skuffet over dårlige karakterer. Vi hadde egentlig ikke trengt å diskutere henne, men hvor mange det var som Eva, hvor mange der er. 

Vi lar oss ikke overraske av at ungdommen røyker hasj på fest. Muligens burde jeg slutte å skrive vi, og heller skrive jeg. For det er ikke overrraskende. Det skjer jo, Skam forsøker bare å fortelle det, og er heldigvis, eller uheldigvis mye mer troverdig enn det jeg er. Det kommer ikke som en overraskelse at ting skjer, at de viser at ungdommen drikker seg dritings, ligger sammen og driter seg ut. Kombinert med 10 % fraværsgrense. Dette er ikke noe nytt, forskjellen er bare at det er så sinnsykt mye mer tydelig. Jeg stiller meg selv spørsmålet om det rett og slett er deiligere, for blant annet foreldre, å se Skam, enn å åpne fyllesnapsene fra ungdommen sin en lørdagskveld, å plukke opp ungdommen eller gå bak soveromdøren det står "drit i å komme inn" på. Jeg er jo av den oppfatningen av at det av og til er viktig å tråkke over den grensen aka. dørstokken. Nemlig for å bli kjent, for å forstå og ikke minst akseptere. 

Jeg antar, og forventer egentlig at du som leser vet hva Skam er. For hvis ikke så har du faktisk gått glipp av noe. Jeg kjøper ikke unnskyldningen om at du ikke orker sånn TV, at du ikke er i målgruppen. Hvert fall, så ber jeg deg pent om å trekke deg tilbake når jeg forteller at jeg er fortvilet over dagens samfunn, fraværsgrenser og stress.

Jeg vet ikke hvor bra Skam egentlig er, men hvis Skam er med på å dra usikre sjeler ut av skapet, og ikke minst holde de fordomsfulle langt inne i det, så gjør Skam noe bra. Og det tror jeg det gjør. 




 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

Jeg kan ikke redde verden

I går vokste klumpen i brystet seg litt større for hvert skritt jeg tok. Jeg var flau, forlegen og ville helst ikke bli sett. Jeg stirret stadig ned i bakken og kjente at samvittigheten knøt seg i magen, uten at jeg helt visste hvordan jeg skulle håndtere den. I går ble det arrangert Oprasjons Dagsverk til inntekt for barn i Colombia. Fantastisk! Problemet er bare det at TV-aksjonen på NRK akkurat ble arrangert, at den gamle skolen min hadde sin egen del form veldedighetsinnsamling og at fadderbarnet mitt er sulten. 

Misforstå meg rett. Problemet er ikke alle innsamlingene, og alle de gode gjerningene. Men alle pengene. Jeg har ikke råd til å redde verden, og uansett hvilken innsats jeg gjør, så griper den dårlig samvittigheten meg når barna utkledd som tigere spør om jeg ikke bare kan kjøpe en eneste bolle til 20,- og jeg svarer nei, er tvunget til å svare nei. Jeg regnet ut etter å ha løpt gjennom Oslo sentrum i går at jeg hadde måtte gi 1840,- kr. for å tilfredstille alle de beende blikkende, alle de fantastiske opptredende og alle de sultne barna. 
Jeg vil tro enkelte mener at jeg da burde droppe brusen jeg kjøper noen ganger i uken, eller at andre burde droppe den daglige kaffen - Men redder det verden?

Jeg ønsker, og jeg vil - Men jeg får det ikke til. Jeg får ikke til å tømme sparekontoen for å mette fremmede munner når jeg på den andre siden får beskjed om at jeg må kjappe meg inn på boligmarkedet, når lillesøster er invitert i utallige bursdager og skal kjøpe gaver til alle og når det må fylles disel på bilen.
Igjen, ikke misforstå meg, jeg skal skryte såpass og si at jeg støtter det jeg kan. Men jeg kveles av alle innsamlingene, forventningene og beende blikk. Hvis jeg skal være helt ærlig, så hater jeg det, like mye som jeg hater tanken på at andre ikke er like privilegerte som meg. 

For jeg panter mine egne flasker, jeg kaster ikke maten i kjøleskapet og jeg forsøker tappert å ikke bruke mer enn nødvendig. Jeg vil ikke kalle det fattig, for menneskene det gis penger til gjennom innsamlinger som ikke har noen flasker å pante, noen mat å kaste eller noe å bruke, det er de som er fattige. Det er forferdelig. Men forventingene om å bruke, kjøpe og ha, det gjør at klumpen og kvalmen sprer seg utover hele kroppen. Forventingene om at det kun er 20,- kr. 

Jeg vet at mange skyr det, trekker seg unna og melder seg syke, akkurat som på sommerfestene til barna, på håndballkampene på søndager og innsamling til leirskolen. Jeg føler heldigvis at det er en form for aksept å skylde på studentilværelsen ovenfor andre, men studenttilværelsen er ingen unnskyldning for de sultne barna og det gjør at jeg gruer meg til å bli voksen. 


 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

Hva faen er "generasjon prestasjon"?

Jeg har stor respekt for skuespiller Anders Danielsen Lie, og jeg ønsker å svare på hans uttalelse etter mitt innlegg om ensomhet. Han stiller nemlig spørsmålet:

"Sykeliggjøringen av vanlige menneskelige problemer i ulike livsfaser er blitt kampanjejournalistikk i særlig VG og Aftenposten. Nå er det flere saker i uka, blant annet om unge friske personer som skal ha blitt syke av stress, prestasjonsjag osv. Jeg betviler ikke at de har det vanskelig i perioder av livet. Men når er man egentlig "syk"? Er man syk hvis man besvimer? Er man syk hvis man overnatter på Rikshospitalet? Er man syk hvis man krysser av i rubrikken for mørkt tankegods i et spørreskjema?"



Jeg er enig, og jeg syntes faktisk det er viktig at disse spørsmålene blir stilt. Samtidig, så har jeg et brennende ønske om å svare. Jeg føler et behov for å svare. Muligens fordi jeg er en av de som har svimt av, overnattet en natt på sykehus, og antakeligvis av og til er på kanten av hva som er bra når det kommer til stress. 

Jeg er en av de som er helt "vanlig". Ikke det at jeg vet hva helt vanlig egentlig vil si. Jeg er blid, jeg er glad og jeg er generelt glad i livet. Jeg er glad i å trene, jeg ønsker i å jobbe hardt og jeg prøver alltid å gjøre mitt beste. Jeg er en av de som av og til har dårlige perioder. Jeg er en av de som av og til føler at jeg er i nærheten av å stange i veggen, miste all kontroll og få panikk. Eller, panikk har jeg egentlig ganske ofte. 

Heldigvis, så har jeg flere gode dager enn dårlige. Jeg unner ingen å ha flere dårlige dager enn gode, samtidig som jeg tror og er avhengig av å tro at det er helt normalt med dager som er litt tøffe. Jeg har derimot aldri kategorisert meg selv som syk, faktisk så hadde jeg dessverre følt det som ett nederlag. Jeg forstår at "generasjon prestasjon" muligens er utydelig, vanskelig å tolke, og ikke minst vanskelig å sette seg inn i.

For hva faen er egentlig "generasjon prestasjon"? Hva er så spesielt med generasjonen min? Generasjonen som vokser opp etter dere voksne, som på en eller annen måte har tullet seg inn i en sykelig boble som er på randen til å sprekke, min er hvert fall det. Jeg syntes det er synd at mange av oss bruker ordene angst og depresjoner om nedturene vi støter på, og om de fasene som ikke tilbyr champagne, men som kanskje setter oss inn i hva livet faktisk er. Samtidig så ønsker jeg å stille spørsmål om hvorfor dette har blitt "vanlig"? Vel, jeg velger fortsatt å sette vanlig med gåseøyne, rett og slett fordi jeg fremdeles ikke vet hva vanlig er. Tingen er vel enten det at det har blitt mer åpenhet rundt temaet psykisk helse eller så har noen ledet generasjonen min ut på ville veier, som kategoriserer fartsdumpene vi møter på veien med så mørke, og dype ord som blant annet angst og depresjon. Jeg vet ikke hva vanlig er, og dessverre så er vanlig i mange sine øyne det perfekte. Altså; perfekte relasjoner, rød vin med gode venner, veltrente kropper, god utdannelse og god økonomi. Jeg er fullstendig klar over at det ikke er sånn selv, og det tror jeg de aller fleste er. Allikevel blir vi foret med dårlig tabloid og retusjerte bilder som kanskje gir oss helt feil innblikk i hva "vanlig" egentlig er. Det er ingen hemmelighet at vi roser de som åpner seg, de som forteller om psykiske lidelser og de som blottlegger noe vi personlig kanskje tenker på som svakheter. Mange av oss er flinke til å klappe for de som stolt viser frem vekten sin og sine ekstra kilo, samtidig som vi drikker slankepulver blandet med lunket vann til middag. Allerede der mener jeg at vi har driti oss ut. 

Jeg har ingen psykiske lidelser eller noe annet "spennende" å tilby. Det jeg kan tilby er åpenhet, ærlighet og bevissthet.
Jeg tror faktisk det er nødvendig med slike spørsmål som du stiller Anders, samtidig så tror jeg det er viktig å være åpen for svar. Jeg vet ikke om vi faktisk har kommet til et punkt der vi er nødt til å finne en balanse. For det skal ikke være en skam å slite, og det skal heller ikke være en skam å ikke slite. 

Jeg ønsker å være en representant, både for meg selv, min generasjon og kanskje din. Jeg ønsker nødvendigvis ikke å tilby innblikk i mine dårlige dager, for de sitter fortsatt litt langt inne. Jeg ønsker heller egentlig ikke at noen skal vite at jeg ikke har trent på en uke, at jeg har spist en boks med is i dag og heller ikke at jeg sov to timer i stedet for å lese til eksamen i stad. Jeg ønsker hvert fall ikke å bli hyllet for at jeg her driver med en rar form for snikskryt, i håp om å kanskje få en kommentar på at det er flott at jeg sov to timer i stedet for å pugge. For i bunn og grunn så er det jo håpløst. 
Jeg har åpnet meg og fortalt at jeg ofte føler på ensomheten, jeg har ikke søkt etter en diagnose. Det gjorde jeg heller ikke når jeg svimte av sist. 

Jeg har etterlyst en som kan lære meg å drikke kaffe og jeg møter deg gjerne over en kopp kaffe, hvis du har lyst til å lære meg det. Jeg tror kanskje vi egentlig er enige. 

For du føler vel kanskje på ensomheten av og til du også? 

 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Det er på tide å prate om klumpen i brystet.

De to siste døgnene har det tikket inn med meldinger. Det har tikket inn meldinger av mennesker som er ensomme, mennesker som kjenner seg igjen og mennesker som ønsker å stille opp. Jeg er rørt, jeg har en rar følelse av stolthet og jeg er takknemlig. Jeg er takknemlig for at det finnes så mange fantastiske mennesker der ute, så mange kloke, omsorgsfulle, og skremmende nok, ensomme mennesker.

For meg er det viktig å prate, det er viktig å dele. Jeg vil være en av de som tør å innrømme, en av de som tør å være ærlig og en av de som tør å være meg selv. Jeg nekter å la meg selv forsvinne i ett hull av verken ensomhet, prestasjon eller i en selvfølelse som handler om å ikke være bra nok. Jeg ønsker heller ikke at noen andre skal det. Jeg fikk et spørsmål her om dagen, angående min egen Instagram. Jeg fikk spørsmål om hvorfor den tilsynelatende fremstår perfekt. Dette fikk meg til å tenke, og jeg er vanvittig glad for at jeg fikk spørsmålet. Jeg valgte å stille et spørsmål tilbake om hvorfor jeg ikke kunne tillate meg og uttrykke meg, uten at det skal være dysset ned av dobbelthake, kviser og dårlige vinkler. Personen nikket enig, og så kunne vi le litt av det. 

Jeg ønsker å bruke bloggen til å forklare, og ikke minst vise livet bak den så kalte fasaden. Jeg ønsker ikke begeistring for verken mine tanker eller meninger, det jeg ønsker er aksept og forståelse. Muligens en bekreftelse? Jeg har de siste dagene lest historier og meninger, og jeg stiller spørsmål om hvorfor vi ikke prater om ensomheten når det er snakk om så vanvittig mange. Ensomhet er ingen lidelse, etter min mening er det en tilstand. Ensomheten er menneskelig, på lik linje som alt annet vi foretar oss og ikke minst føler på. Jeg skal ikke vise frem min ensomhet i stolthet, men jeg skal vise den frem bevisst. Jeg vil ikke bruke unnskyldninger for at jeg ikke deltar, og at jeg ikke får delta. Jeg vil ikke late som, og jeg vil hvert fall ikke fremme noe som ikke er. 

Jeg er ofte ensom. Men ikke alltid. 

Jeg hater å åpne snaps fra helgens festligheter. Jeg nekter ingen å ha det gøy, det er bare vondt å ikke være en del av det. Min egen skyld, jeg vet ikke? Jeg hater å stirre i veggen og lure på hvem jeg skal ringe. Jeg forventer ikke å bli ringt ned, det er bare vondt å ikke alltid kunne dele med noen jeg er glad i. 

Jeg syntes det er på tide at vi prater om ensomhet, for hva er egentlig problemet? Det er faktisk på tide.
Jeg forstår at det er enklere å prate om sex, hvem vi ligger med og hvem vi mer enn gjerne skulle ligget med, men hva stopper oss i å prate om klumpen i brystet, alle de forskjellige klumpene i brystet som vi gjemmer bort?

Les: Jeg ønsker meg en venn 


Til dere som savner mer dobbelthake. 
 

Marty. 

Jeg ønsker meg en venn

Det å være selvstendig er viktig i dagens samfunn og det å være vellykket er viktig. Det er enkelte rammer det er viktig å ha, og vise at man har. Det er viktig med trygge mennesker rundt seg, det er viktig med en stabil økonomi, det er viktig med selvdyrkelse. Gjerne i form av hva man gjør, fronting av hvem man tilbringer tid sammen med og alle de vellykkede faktorene, som de flotte barna, den gode tirsdagsmiddagen og gjennomførte treningstimer. Det er tabu å vise for mye følelser, samtidig som vi heier frem de som tør å fortelle. Jeg ønsker minst mulig tabu, men enda mer ønsker jeg meg en venn. Jeg slår ofte av mobilen, fordi jeg ikke orker påminnelser om hvor ensom jeg føler med der jeg sitter alene, fordi jeg ikke orker å ta del og fordi jeg faktisk ikke har noe å dele. 

Jeg ønsker meg en venn. 

Jeg ønsker meg en venn som ønsker å stille opp, en venn jeg kan ringe når som helst, en venn som gir meg oppmerksomhet, og en venn som inviterer meg i bursdagen sin. 

Jeg kan nemlig ikke huske sist jeg ble invitert i en bursdag. 

Jeg kjøper ikke unnskyldningene om at jeg har så mye annet kult å gjøre og at jeg aldri kan uansett.

Jeg ønsker meg en venn som er snill, en venn som ikke alltid er opptatt, og en venn som ikke alltid er sliten. Jeg ønsker meg en venn som arrangerer jentekvelder, og som ønsker å invitere meg. Jeg sier gjerne takk til en kveld med kompiser også, det er like bra! 

Jeg kan nemlig ikke huske sist en venninne inviterte meg på jentekveld. 

Jeg føler ofte på klumpen i brystet, spesielt en sen lørdagskveld. Den klumpen som forteller meg at jeg ikke er bra nok, og at jeg antakeligvis skal dø alene. Ironisk? Tja. Den klumpen som forteller meg at jeg igjen ikke strekker til, og at jeg igjen ikke er invitert. Samtidig så passer jeg på å fortelle de at de skal kose seg, uten helt å vite om det oppfattes som bittert eller velment. Er jeg rar, snakker jeg for høyt, er jeg ikke kul nok? Jeg er ofte ensom, og jeg hater det. Jeg vet det er tabu, men jeg vil ikke være en del av de som later som, der jeg gjemmer meg bak 50 000 instagramfølgere, dårlige unnskyldninger og en fasade. 

Jeg tror jeg vil tørre å påstå at de fleste av oss har nok med oss selv, at vi har nok med å komme oss gjennom dagene og opprettholde det vi har. Kanskje det er på tide at vi er ærlige, enten om vi har en fantastisk dag, eller ei? At vi slutter å love ut avtaler som at man må møtes neste uke og ta en kaffe. Kanskje det er grunnen til at jeg ikke liker kaffe? 

Så jeg ønsker meg en venn, som ikke kun møter meg på trikken og forslår et møte vi begge vet aldri kommer til skje, en venn som prioriterer meg og en venn jeg kan le sammen med. Jeg har også lyst til å lære meg å like kaffe, så hvis du har lyst til å bruke tid på å lære meg det, så blir jeg veldig glad. Men jeg må forberede deg på at det kommer til å ta tid. 
Jeg håper ikke at det er å forvente for mye, og at dette er grunnen til at jeg ofte er ensom. Nå vet du hvert fall at jeg er det, så hvis du også er det - Kanskje vi kan bli venner? 


 

Bli gjerne venn med meg: 

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

 

La oss sette det på sprøytespissen

I dag er det å endre på utseende for mange en lunsjbehandling, og en kort vei til lykke. Fristelsen til de unge er stor, og veien til å endre på eget utseende for både jenter og gutter er kort. Flere og flere tyr til midler som gjør overleppene deres litt større, og flere ønsker å fremheve kinnbenene bare litt. 
Jeg er ikke i en posisjon der jeg kan svare på hva som verken er rett eller galt, men jeg har haugevis av spørsmål jeg veldig gjerne ønsker å stille. 

Fornekter vi oss selv? I mine øyne så er det å endre på utseende er form for kortvarig lykke og en fornektelse av seg selv. I mine øyne velger vi å forandre på oss selv, fremfor å gå i oss selv og akseptere oss selv. Det handler ikke om å bytte trekk på sofaen, men å endre på seg selv, og personen man skal leve med resten av livet. Jeg har ikke svar på om det er verken bra eller dårlig, men er det ikke en måte å utad si at man ikke elsker seg selv?

Påvirker vi ikke? Jeg velger å si vi, selv om jeg har tatt et standpunkt om at jeg ikke velger å endre på eget utseende. Jeg skriver velger, fordi jeg har alle muligheter i verden til å gjøre det, og fordi jeg velger å la være. Jeg ønsker ofte å spørre de som mener at for eksempel bloggere ikke har en påvirkning på at de ønsker å endre på eget utseende, om hva de mener. Fordi det å endre på eget utseende er ikke et tabu lenger, det prates faktisk høylytt om - og altfor mange hyller det. Dere som mener at det ikke finnes en påvirkning annet enn at dere er misfornøyde selv, mener dere at de som sliter med en psykisk lidelse hadde ropt det ut, hvis ikke man febrilsk prøvde å skape mer åpenhet? Og hvorfor skal man i utgangspunktet fortelle absolutt alle at man endrer på seg selv? 

Er vi ikke litt motsiende? Vi læres opp til å ha en holdning om at vi skal akseptere oss selv, ikke at vi skal endre på oss selv. De fleste av oss er opptatt av både alenetid, stearinlys og det å akseptere oss selv, men hvorfor klarer vi det ikke? Hvorfor klarer vi ikke å akseptere oss selv? 

Bidrar det ikke det å skape kroppspress? Bidrar ikke plastiske operasjoner til å styrke kroppspresset vi selv føler på? Vi normaliserer det vi kjemper mot, og jeg mener helt oppriktig at dere som velger å endre på eget utseende må slutte å grine over at dere er så misfornøyde, for kan dere ikke endre på det? Jeg vet at det er krast, og at flere av mine venninner vil rynke på botox-nesen sin, neida, joda. Men stemmer det ikke litt? For det hjelper ikke at motivet er usikkerhet, for så lenge det er gjort, så velger dere, ene og alene å styrke bransjen, fokuset og aksepten. 

Velkommen til 2016, der restylane faktisk er helt normalt. Jeg tror egentlig ikke det. For det første så lurer jeg hvorfor alt må skje i 2016? Er det en unnskyldning og kjøpe seg lykkeligere fordi vi lever i 2016? Vi må slutte å forsvare at det er normalt, fordi muligheten er der. Jeg vet personlig at fristelsen er stor, og at fristelsen til å se seg selv i speilet og være fornøyd er stor - Men blir man egentlig noen gang fornøyd?

Ring meg den dagen du sulter. Har vi kommet dit at vi nå kan spise så mye vi vil, og bare operere oss til den størrelsen vi ønsker? Jeg håper for all del ikke det. Jeg tror muligens at operasjoner er en kortere og mindre farligere vei enn å sulte seg for å bli fornøyd. Jeg kjenner nemlig mennesker som har dødd av det, jeg kjenner heldigvis ikke noen som har dødd av en plastisk operasjon enda. 

Det er natrulige stoffer og det går jo ut. Jeg kjøper det ikke, og jeg kjøper det ikke fordi vi alltid finner en unnskyldning for alt. Jeg har heller aldri kjøpt argrumenter som at "Jeg røyker kun hasj på fest". Si hva du vil, men det er avhengighetsskapende. Kroppene bransjen i dag har å by på er mer formfulle, og muligens sunnere. Vi hyller jo ofte heller tjukkasene enn størrelsene 0. Skal vi igjen fortelle at vi lever i 2016 og at det er grunnen, og bruke det av vi har kommet videre? Det hjelper ikke at vi hyller formfulle, sunne kropper, når vi er med på å hylle uekte rumper og implanter. 

Vi gir aldri slutt på det perfekte. Vi gir aldri slutt på det perfekte hvis vi fortsetter å oppfordre til at det er greit å endre på oss selv, og andre. Jeg har ikke et fasit svar, og ønsker ikke å slakte verken de som velger det eller å la være, men å stille spørsmål. Kanskje i håp om å få noen svar? Men jeg kjøper aldri argumentet om at det gir bedre selvfølelse, samtidig som vi klager over press og det at det er slitsomt å streve etter det perfekte. Hva er ellers målet når man velger å endre på utseendet, hvis ikke det handler om det perfekte? 

Jeg setter det litt på spissen, og jeg lover at jeg ikke skal kødde med at jeg setter det på sprøytespissen. 


Bilde: (illusjon) - http://somedayprods.com/talking/barbie/
 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

 

 

Dagen for alle jenter

Jeg omgås sterke kvinner hver eneste dag. Jeg velger å omtale de som sterke, fordi jeg mener at hver eneste kvinne har en verdi, en stemme og en helt egen og unik styrke. Jeg mener at hver eneste kvinne har en styrke, uansett hvordan de velger, eller har mulighet til å bruke den. 

Jeg er heldig som får bruke min styrke til å skrive, produsere og mene. Jeg er heldig som som kan bruke min styrke til å drømme, oppleve og nyte. Jeg er heldig som får haugevis av muligheter, fordi jeg får bruke min styrke. Jeg tror på menneskeheten, og jeg tror at alle mennesker er like mye verdt. Kvinner som menn, voksne som barn, unge som gamle. 

Vi lever i et likestilt land. Vi lever hvert fall i et land der vi forsøker, der vi tillater at det kjempes og der vil tillater at helt vanlige jenter som meg mener at vi har en lang vei å gå når det kommer til likestilling. Vi kan godt diskutere spørsmålet om likestilling, og det kan godt hende at vi aldri blir enige. Men jeg syntes ikke spørsmålet skal være om vi er likestilte eller ei, jeg syntes spørsmålet skal være hvordan vi gjør det og hva vi gjør for å bli det. I Norge idag har vi en gjensidig respekt, hvert fall de aller fleste. Mye av det vi gjør bygger på respekt for både hverandre, og for andre. Det himles ikke fullt like ofte med øynene når en dame inntrer ett møte rom og skal lede an. Det kommenteres ikke like ofte når en dame leder an sportsnyhetene, og aksepten for at menn og kvinner er likestilt i hjemme er mye større - Nesten er form for prestisje. Vi har godt en lang vei, vi har hatt både kvinner og menn som har kjempet for like rettigheter og vi har tatt store skritt. Dessverre, så har vi enten glemt, eller ikke hatt mulighet til å ta med oss resten av verden. For så vidt, så er det greit. For det er en start, men det er allikevel synd at store deler av verden verken klarer å beundre vår form for likestilling, eller å følge etter. 

For det er altfor mange land i verden, der det ikke er vanlig at kvinner deltar på lønningspilsen, at kvinner får tale høyt og at kvinner for delta. De samme, sterke kvinnene, som har en verdi, som har en stemme og en styrke. Det er ikke det at det er en menneskerett og få delta på festligheter som å drikke øl, men det er en menneskerett å få føle, ha verdi og få delta. Med deltakelse, så snakker jeg om oss mennesker, og vårt behov for å omgås, oppleve og akkurat - å delta. Uansett, om det er i form av å møte kollegaer etter jobb, får spille fotball på løkka, og få mene noe.
Det at det i dag står tusenvis av unge jenter på sidelinjen, uten å få delta i verken lek, aktivitet eller å få utfylle disse enkle formene for menneskerett, er trist. For kvinnekampen, og kampen for like rettigheter og ikke minst kunnskap - er langt i fra slutt. Hos noen, så har den ikke en gang startet. 

Det er fantastisk at vi har diskusjoner og påminnelser om at våre barn, søsken og venner, som blir tilbudt gratis skolegang må huske på refleksvester på skoleveien, at det burde tilbys gratis skolelunsj og at det forventes at vi skal være på skolen og ikke skulke. For vi er heldige, og vi skal ikke se ned på våre egne standarer, som vi har vært privilegerte å få bygget opp, jobbet for og fått til. For verden har tatt store steg, og vi har vært med på de. Uten oss, så hadde de fortsatt skyhøye tallene, og prosent andelen av barn, og ikke minst jenter som som ikke får rettigheter som kunnskap og lærdom vært enda høyere. 

I dag, 11. oktober markeres «International Day of the Girl Child». Jeg velger å bruke denne dagen til å minne meg selv, og de rundt meg på våre rettigheter og ikke minst våre muligheter. For sånn det er i dag, står dessverre tusenvis av jenter og ser på at guttene leker og er i fysisk aktivitet. Det er også enda mer uvanlig at jenter og gutter integreres i de samme lekene og idrettsaktivitetene. Mange bærer på negative holdninger som er relatert til jenters deltakelse, og det er mange som har liten kunnskap om den positive effekten dette har på kropp, sinn og ikke minst respekten for det motsatte kjønn. 

Læring foregår gjennom lek, og lek skal ikke begrenses, og hvert fall ikke på grunnlag av hvem du er. 

#DayOfTheGirl 
#GirlPower

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sammen med Johann Olav Koss som hver dag kjemper for barns muligheter gjennom lek og morro! 

 

 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

Hva handler egentlig døden om?

Her om dagen fikk jeg spørsmål om hva jeg tror skjer når jeg dør, hvor jeg tror jeg kommer og hvordan jeg tror det føles. Jeg måtte le litt når jeg fikk spørsmålet, litt fordi det var rett etter at jeg hadde trodd at jeg skulle dø etter en løpetur. Spørsmålet kom selvfølgelig fra et barn, da jeg tror de færreste voksne hadde turt å stille spørsmålet. 

Til tross for at jeg tror de aller fleste av oss lurer. 

Vi lever i ett samfunn fylt av dietter, prestasjoner og botox. Vi lever i et samfunn der vi bleker tennene som en gang skal dø, der vi farger bort alle grå hår, som veileder oss mot det å bli gamle. Betyr dette at vi er redde for å bli gamle, redde for å dø? De fleste av oss fornekter rynkene som kommer, at vi mister håret og at spagaten ikke er aktuell lenger. Jeg tenker egentlig sjeldent på dette med døden, men det hender det treffer meg. Jeg syntes det er så rart at noe som er så naturlig, kan være så så skremmende, og ha en så stor innvirkning på oss. 

Jeg lurer på om jeg kommer til å angre på alle de fæle smoothiene jeg har drukket, om jeg kommer til å angre på alle motivasjonstalene jeg har hatt med meg på søndager om at morgendagen er en ny start og om jeg kommer til å angre på alle tankene jeg har tenkt om meg selv foran speilet. Jeg lurer på om jeg kommer til å se døden i øynene og angre. Jeg er livredd for å angre. Jeg er livredd for å ha vært mer redd, enn modig. Jeg er livredd for å ha vært mer skeptisk, enn tøff. Jeg er livredd for å angre på at jeg ikke har levd livet på mine premisser. Jeg er redd for å ikke ha grepet muligheter, spist hva jeg har ønsket selv og for å ikke ha kastet alle ukeblader som har foret meg med unødvendig informasjon, som at det holder å trene 30 minutter om dagen for å oppnå sixpack, og at hvis du bare har litt spiseforsyrrelser så blir du tynn, les; 450 kalorier om dagen. Jeg syntes vi snakker for lite om døden. Jeg syntes det er synd at vi er så opptatt av å poste bilder fra juleavslutningene til barna at vi glemmer å virkelig oppleve de, jeg syntes det er synd at vi kjøper dyre merkevesker for å imponere andre og jeg syntes det er synd at vi er mer opptatt av å krangle om hvem som skal kjøre på fotballtrening enn å dra på den fordømte fotballtreningen, se og oppleve. 

Jeg syntes det er rart at vi lever i et land der vi lever lengre enn noen gang, der det er prestisje å eie kunnskap og der det er tabu å prate om noe så naturlig som døden. Jeg sier ikke at døden skal romantiseres, for hvordan kan man egentlig romantisere noe som i utgangspunktet er så smertefullt og vondt for de rundt? Jeg sier bare at døden kanskje blir lettere hvis vi tør å prate om den, hvis vi tør å være åpne, og hvis vi tør å være ærlige. 

Vi velger helt selv hvordan vi ønsker å møte døden, prate om døden og forstå døden. Jeg ønsker ikke at døden skal komme snikende inn på meg, så jeg velger å prate om den. Jeg syntes ikke det er lett, og det siste jeg har lyst til er at jeg, eller noen jeg er glad i skal forlate livet. Men det er ingen unnskyldning, og jeg ønsker hvert fall ikke å surre døden inn i et falsk late-som-liv om at alt er så perfekt, fint, og vakkert, noe jeg allerede lenge før døden har panikk for. Jeg tror ikke nødvendigvis at man trenger å bli venn med døden, men jeg tror det er en stor fordel å kjenne den. 

Vi må snakke om døden, for den er faktisk livsviktig! 
 



 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

Høstferietabu

Høstferien er i full gang for enkelte, mens andre ikke gjør annet enn å glede seg til neste uke. Feriebilder tikker inn, Facebook kryr av stolte mødre, lange turer i fjellet og kyllingpølser i fjellveggen. Det skrives og postes bilder av nybakte boller, solbærtoddy og fantastisk høstvær. Det diskuteres og skrives lange debattinnlegg om "Mannegruppa Ottar", som diskriminerer og sjikanerer jenter, og jeg undrer på om noen av fedrene som er med i denne gruppen er en av de som poster bilde fra solveggen på hytta. Jeg undrer på hvorfor det i utgangspunktet kun er sinte feminister og stolte mødre som angriper og skriver lange sinte Facebookstatuser, selvom de egentlig ikke har tid mellom slagene med kort på fjellet. Samtidig som jeg skjemmes over vennene mine som er medlem av gruppa, og kjenner et snev av å ville være slem. Mektige mennesker, med nystrøkende skjorter kritiserer forrige helgs sensasjonelle boksekamp, der motstanderen til verdens beste bokser begynte å blø. Jeg lurer jo litt på hva vi trodde boksing var når vi satte oss ned med popcorn i fanget. Mange av oss gleder oss til søndagskveld da Nobel skal surre over TV skjermene igjen, der mange av oss er så naive at ikke skjønner at hendelsene på skjermen forekommer i virkeligheten. Avtaler utsettes grunnet #Feriemodus, barna skal OVERHODE ikke sendes på fotballtrening, da mor og far behøver litt fri fra kjøring denne uken. De som dessverre ikke har foreldre som har høstferie, de er det synd på. 

De deilige dagene med frisk luft, kvalitetstid og superundertøy fra Kari Traa er fantastiske. Jeg høres kanskje ut som en bitter ungdom, som selv ikke har råd til 8 dagers tur til Dubai, eller som ikke har foreldre som har tatt seg høstferie, eller som rett og slett ikke er elsket høyt nok. Men, det går egentlig ikke på slike ting. I det hele tatt. Jeg er en av de som skjemmes litt over vår naivitet, og selvopptatthet, hvis det er noe som heter det. 

Vi klager over at au-pairen ikke har brettet trusene våre riktig, og at pastaen (som bare ungene får servert, da det blir litt mye karbohydrater på mor og far) er kokt litt for lenge. Jeg observerer bare, og lar meg fascinere. Jeg har i utgangspunktet mer enn nok med å komme meg på treningstimen på Elixia, for å få sendt en snapchat, huske å sette på en vaskemaskin og ringe bestemor, som jeg er altfor dårlig på. Men, jeg sender jo snappen om at jeg har vært sinnsykt flink å trent på Elixia, så jeg har jo hvert fall husket på henne, og de 2459 andre vennene mine. 

Jeg er ung, naiv, og sikkert litt dum. Jeg burde sikkert rette blikket mot russetiden, investere i sykkelbukse og bruke alle sparepengene mine på billetter til Stavanger, i stedet for å klage. Selvom det egentlig ikke menes som klaging. Jeg er i bunn og grunn egentlig livredd, og har mest lyst til å legge meg under dyna med øynene lukket - LENGE. For jeg får smålig panikk når jeg ser at mødre som døtre deler innlegg om botoxkonkurranser, i stedet for at barn sulter og blir sprengt i hjel på andre siden av jorden. Ikke det at en rynke, eller smale lepper er viktig, for all del, jeg blir bare litt flau. Eller veldig. Jeg undrer på hvordan "flink pike syndromet" har utviklet seg til den dagen jeg skal få barn. Jeg undrer på hvem som kommer til å tørke meg i rumpa og jeg lurer på hvem som kommer til å hente barna mine i barnehagen. Jeg håper for guds skyld at jeg hvert fall lager mine egne barn. 

Jeg er muligens en hykler fordi jeg syntes det er stats å vaske min egen leilighet, kjøpe ferdigdeig fra Toro og er livredd for å bli voksen. 

Men er det egentlig så veldig rart? 



 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

Marty. 

 

 

Bør nikab forbys?

Jeg er i utgangspunktet åpen, jeg er for ulikhet, samtidig som jeg er for tilhørighet. Jeg er for at alle skal få tro på akkurat hva de vil, at alle skal gå med akkurat hva de vil og når de vil. I utgangspunktet. For i debatten om nikab skal forbys, så stiller jeg meg svært skeptisk. Jeg stiller meg blant annet skeptisk, fordi jeg veldig sjeldent ser et argument som argumenterer for at det skal være tillatt. Jeg er ikke i noen posisjon der jeg kan svare på hva som er rett og galt, men jeg kan alltids dele mine tanker, og mine erfaringer. Jeg mener at vi bør, og skal ha et samfunn som unngår anonymitet. For min del, ser jeg det vanskelig når jeg føler at jeg ikke kan kommunisere med de som bærer dette plagget, når jeg ikke kan se hvordan de reagerer, om de i det hele tatt har lyst til å prate med meg, eller i det hele tatt hvem det er. 

Religion er farlig, og jeg syntes det oppriktig er skummelt. Jeg syntes det er skummelt fordi det gir en så vanvittig makt, og fordi følelsene i debatter om religion automatisk blir så sterke. Men nå snakker ikke jeg ut i fra religion, jeg snakker ut i fra det jeg ser på som menneskerettigheter, og samfunnsrettigheter. Jeg snakker ut fra hva jeg ser på som viktig, og hva jeg ser på som skremmende. Hvis vi skal sette dette opp i en debatt mellom land og religion, så kan jeg godt be nordmennene skjerpe seg, for alle muslimer er ikke grusomme, alle muslimer dreper ikke og alle muslimer voldtar ikke, og de som har disse holdningene mener jeg allerede har tapt. De som har disse holdingene blir useriøse. Jeg tror nemlig at det er snakk om forskjeller her, og kultur - og selvfølgelig religions overbevisning, og jeg tror i utgangspunktet ingen gruppe er så mye bedre eller verre enn noen annen. 

Men uansett hvilken kultur en kommer fra, hvilken religion noen tror på eller hvilke forskjeller som finnes, så klarer ikke jeg å forsvare bruken av nikab. Jeg klarer forresten heller ikke å forsvare at jenter blir utsatt på såkalte jomfrusjekker. For det er disse faktorene som gjør at jeg tviler, og jeg tror det er disse faktorene som gjør at resten av vi som er i mot tviler. For min del så stritter begge deler i mot, og det stritter i mot den norske kulturen, som jeg også er livredd skal forsvinne. For jeg vil ikke legge skjul på at jeg hadde hatt vanskeligheter med å betro meg til en psykolog som bar nikab, tatt til meg lærdom fra en lærer eller hatt tillit til en lege. Mye fordi at for meg, så er åpenhet viktig. 

Jeg skal også være dønn ærlig og si at jeg også syntes dette svekker kvinnene som bærer nikab sin posisjon. Jeg føler det svekker deres kvinnelige bilde, og at det er en feig måte å gjemme bort så mange flotte kvinner på. Dessverre tror jeg også at seriøsiteten svekkes i et land som Norge.  

Jeg vet ikke om jeg stiller meg så kritisk som jeg gjør fordi jeg har for lite kunnskap, men igjen stusser jeg når jeg ser så få som velger å forsvare bruken, samtidig som jeg ser så mange som er i mot. Jeg dilter ikke etter, og vil gjerne ha et konstruktivt svar på hvorfor nikab burde være tillat. Jeg er for forskjellige religioner og trosretninger, og jeg har venner jeg som velger å bruke hijab og er flotte i det. Men disse ser jeg le, disse ser jeg gråte, disse sminker jeg meg sammen med og de fleste er enig meg. 

Det er mulig feministen i meg skriker høyt, og at noe er feil. Men svar meg gjerne, selvom jeg har tilgode med å få ett god svar på hvorfor nikab burde være tillat. 

Og det er vel på tide at Norge sier klart i fra at vi ikke ønsker nikab på verken skolen eller i det offentlig rom? Det er kanskje på tide at Norge står opp, står for sine verdier og ikke lar seg bli intigrert, fremfor å integrere? 


 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

Jeg er ingen fitte

Noen ganger må jeg bare logge av, jeg må legge alt som gir meg mulighet til å være på nettet bort og jeg må gråte litt. Jeg må være litt sint, jeg må være litt fortvilet og jeg må være litt skuffet. Jeg må gjøre det fordi alt ikke passer seg, og fordi jeg må stå opp for absolutt alt jeg skriver, og hvert eneste ord jeg poster. Jeg må gjøre det selvom jeg overhode ikke har lyst, og selvom jeg av og til har lyst til å skrive ned alle ordene jeg føler, tenker på og kjefte løs. Alt jeg produserer kommer fra hjertet. Jeg gidder ikke å skrive hvis ikke jeg føler for det, og heldigvis så føler jeg for det ganske ofte. Jeg legger ofte mye ærlighet, personlighet og tanker i mine tekster, og det hender at jeg av og til vil hyle ut de styggeste ord, slå og skrike etter at jeg har produsert tekster. 

For jeg er ingen hore, jeg er ingen rasist, jeg er ingen fitte. 

Jeg er Martine Halvorsen, og jeg er 18 år. Jeg er blid, jeg er glad og jeg er generelt glad i livet. Jeg bor i en leilighet, trener for å holde meg i form, spiser av og til litt for mye digg, og syntes av og til at livet er sinnsykt urettferdig. 
Jeg elsker å skrive, jeg elsker å sove, og jeg elsker å være lenge oppe. Jeg er veldig glad i å se på film, helst med en hel boks iskrem i fanget og med bena høyt. Av og til så føler jeg meg sikkelig dritt, selvom jeg ser på film, spiser is og har bena høyt. 
Jeg er ikke perfekt, jeg har mange sterke meninger og jeg har ikke alltid rett. Jeg liker å stille spørsmål, i håp om å få gode svar. Jeg liker å stille spørsmål om hvorfor det er så mange som tillater seg å voldta, jeg liker å stille spørsmål om hvorfor noen tillater seg å diskriminere noen som er homofile, muslimske eller tjukke og jeg liker å stille spørsmål om hvorfor det forventes at jeg skal være så vanvittig flink. 

Det at jeg velger å stille slike spørsmål, betyr nemlig ikke at jeg er en hore, rasist eller en fitte. 

Jeg velger ofte å tulle med ting, litt for å ufarliggjøre. Jeg prøver å være ironisk, men samtidig alvorlig. Alt skal ikke tulles med, og det er jeg veldig klar over. 
Jeg hater ikke innvandrere, jeg skriver ikke for å få oppmerksomhet og kjæresten min er ikke en psykopat av en muslim. Jeg har valgt å være åpen, jeg har valgt å være ærlig og jeg velger å stå i det. Jeg aksepterer at ikke alle er enige, det hender at jeg ikke alltid er enig selv heller - Men det hender ikke at jeg skriver til noen for å fortelle hvor stygge de er, at familien deres fortjener å dø eller at jeg burde fått hodet mitt kappet av. Jeg lar være, selvom jeg er uenig. 

Jeg har allerede fortalt at jeg liker å stille spørsmål, så jeg gjør det igjen. Jeg kan nemlig ikke forstå at noen velger å kalle en jente på 18 år for hore, rasist og for fitte. Jeg kan ikke forstå at noen i det hele tatt tillater å kalle noen for det. 

Når jeg skriver vet jeg at det kommer kommentarer, og ja, selvfølgelig sier jeg at jeg ikke bryr meg. Men hadde ikke du brydd deg når noen fortalte at du ikke fortjene å leve, at de skulle banke opp alle du var glad i og at du måtte passe deg når du skulle sove? Vel, jeg klarer ikke å la være å bry meg - men jeg klarer heller ikke å la være å skrive. 

Vi må snakke mer om netthat, vi må snakke mer om mobbing og vi må snakke mer om diskriminering. Vi må snakke mer om de som tillater seg å rakke ned på andre i kommentarfelt, de som tillater seg å sende diskriminerende meldinger og de som velger å være mobbere. For vi har alle ett ansvar, dere voksne har ett ansvar og samfunnet har ett ansvar. Vi kan ikke tillate at neste generasjon vokser opp med at det er akseptert å drive med netthets. Det er så enkelt, og det er skremmende. Jeg blir lei meg, og jeg blir redd. 

Voksne, mammaer, pappaer, tanter og onkler. Lærere, barnehageansatte, sykepleiere og politimenn. Fotballspillere, trenere, elever og butikkansatte. Det er vårt ansvar, for vi oppdrar neste generasjon, og vi er neste generasjon. Hvert eneste ord jeg publiserer på nettet, vil ligge der for alltid. Min familie, og mine barn vil en gang kunne lese absolutt alt jeg har skrevet. Deres barn vil også kunne lese hva dere har skrevet. 

Ikke la oss vokse opp i en verden der vi tillater å diskriminere, kommentere og publisere dritt. 

For jeg er ingen hore, rasist eller fitte.

Jeg er Martine Halvorsen - Og jeg får med meg alt dere skriver. 


Foto: Siri Granheim

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

Det å elske noen som ikke spiser

Det å elske noen som ikke spiser er vondt, det er rart og det er trist. Det er en følelse av tomhet, selvhat og forakt.  Det å føle at noen du elsker ikke vokser, men bare blir mindre og mindre for hver eneste dag som går er fjernt, og du blir livredd for at de på et tidspunkt skal bli usynlig. Jeg har elsket en person som ikke spiste, og det føltes sånn, det føltes vondt. 

Man trenger ikke ha spiseproblemer for å kjenne på dårlig samvittighet rundt ett middagsbord, i en bursdag eller på julaften, et stikk som sier at det var nok for lenge siden og et stikk som gir en rar følelse av uro. Forskjellen er vel at de fleste av oss aksepterer det stikket, og lar være å føre statestikker, diagrammer og regnskap. De fleste av oss kaster det ikke opp, de fleste av oss løper ikke akkurat 152 runder rundt huset etterpå og de fleste av oss spiser ikke det samme igjen, for å kaste opp samme mengden, igjen. Men det er noen av oss, dessverre alt for mange, og det er vondt å elske en som ikke spiser.
Stillheten rundt matbordet etter et slikt måltid minner meg om stillheten når kirkeklokkene slår, og stillheten er tom, og samtidig fylt med smerte. For kan man egentlig elske en som ikke spiser?

I mitt tilfelle, så ble personen borte, hun forsvant. Jeg verken så eller hørte henne. Stillheten rundt matbordet kan ikke sammenliknes med stillheten uten henne. Stillheten når hun var alene, med maten, ett eller annet sted. Når hun ikke svarte på meldinger, husket bursdagen min eller husket å sende gratulerer med dagen. Ikke det at jeg turte å forvente det, men jeg håpte. Eller er det for mye å forlange av en man elsker, som ikke er tilstede? For selvom hun var tilstede, så fantes hun ikke. Ingenting betydde noe, og hun innrømmet det aldri. Hun var helt stille, og hadde man ikke sett det, hadde man ikke trodd det. For hun var en pasient som legene kategoriserte ut fra hvordan framsto, og hun framsto jo bra, hun løy jo så bra. Helt til hun en dag måtte slutte å spise for å leve, og måtte begynne å spise for å overleve. 

Som pårørende er det tøft, og jeg kvier meg hver eneste gang jeg ser et bilde av en porsjon som er mindre enn den siste biten jeg tar til middag. Det som gjør meg enda mer frustrert er at det knipses og postes, og vises frem med stolthet. Jeg vet ikke om det er en form for å vise frem hvor dyktig man er, hvor dedikert man er eller hvor jævlig flink man vil at folk skal oppfatte en. Men jeg oppfatter det verken som dyktig, dedikert eller flink, for jeg har en der ute som tidligere ikke hadde tålt den form for selvskryt. Når jeg tenker meg om, så tåler egentlig ikke jeg det heller.

Jeg er en av de som har kjent det på kroppen, ikke i den forstand at jeg har slitt selv, selvom jeg egentlig tror alle vi går noen runder med seg selv i løpet av livet. Jeg er en av de som har sett en jeg elsker nesten tape, og jeg vil så gjerne rope ut, holde igjen og jobbe for at aksepten til kropp snart kommer. Jeg holdt på å miste en fordi det er dannet et bilde av perfeksjon, som vi alle er enige i at ikke eksisterer, men som det allikevel bogner av. Jeg holdt på å miste en fordi vi kritiserer banan, yoghurt og poteter, og jeg holdt på å miste en fordi vi ikke prater nok om det, og fordi vi heier på de store, og glemmer de små. For vi tror at utseende definerer hvem vi er, og at hvordan vi ser ut og oppfører oss betyr at vi har det bra. 

Men hva vi tror og mener redder ikke de som hater maten, kroppsbildene vi legger ut redder ikke de som hater maten og diskusjonene om hvetemel er bra eller ei redder ikke de som hater maten. 

Hun jeg elsket ble reddet fordi hun måtte, og fordi hun til syvende og sist måtte velge om hun ville leve eller dø - For hun hatet jo ikke livet, hun hatet maten. 

Jeg velger også å tro at det var fordi noen elsket henne, uansett. 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 



 

Marty. 

 

 

 

På en helt vanlig torsdag, er noen dritings

Det er en helt vanlig torsdag, og jeg syntes torsdager er en fin dag til å prate om alkohol på. Jeg syntes egentlig hver dag er en fin dag å prate om alkohol. Jeg syntes det er fint fordi det å prate om alkohol hører hjemme både på torsdager, og alle andre hverdager også, og hvert fall helger. Jeg syntes det er fint å prate om, fordi på en helt vanlig torsdag som i dag, er det noen som har bursdag, noen som har vært i begravelse, noen som skal på foreldremøte, noen som er på første date, noen som mister noen de er glad i og noen som er dritings. Akkurat derfor syntes jeg vi skal prate om det. Fordi noen betyr at ca. 90.000 barn lever med foreldre som har misbrukt alkohol det siste året. 

Jeg kjenner en alkoholiker som er flott, hun er kul, hun er raus og hun er vanvittig morsom. Alkoholikeren jeg kjenner skal snart gi ut en bok om det å være alkoholiker. Eller, hun skal nok ikke bare skrive om hvor deilig det er når rusen slår henne, og hvor lyst hun til tider har hatt lyst på en flaske rødvin klokken åtte om morgenen, rett etter at barna har dratt på skolen eller om alle barene hun har vært på - flere ganger i uka. Hun har nok skrevet litt om hvordan det er når følelsen av at alkoholen betyr hvert fall minst like mye, hvis ikke mer enn det gjør at barna er mette når de legger seg, og at hun selv får drikke enn at barna husker å stå opp. 

Alkoholen er ingen fiende, kanskje mer som en venn, problemet er vel bare det at ikke alle venner er like ålreite, og at noen venner gjør at man glemmer disse foreldremøtene, at første date går skeis, at begravelsen går lett og at en helt vanlig torsdag blir noe litt mer.
Noe som undrer meg er blant annet når de andre foreldrene vet hvorfor moren til hun som aldri kommer på fotballtrening heller, ikke dukker opp på foreldremøtene, og kun himler med øynene og syntes synd på datteren. Selvom unnskyldning til denne moren er at lappen forsvant blant alle de andre på kjøleskapet når de møtes rett før 20.00 på butikken. 

Vi prater for lite om påvirkningen, vi prater for lite om dagen der på og vi prater for lite om hva man gjør, når moren til hun i klassen til datteren din er dritings når du henter, når faren til nabogutten aldri er hjemme på kveldstid, selvom du ofte ser han nede på brygga, faktisk hver gang du går forbi. Jeg tror grunnen til at vi ikke prater er fordi vi syntes det er skamfullt. Jeg mener derimot at det er mer skamfullt og ikke ta tak, og bli stående å se og riste oppgitt på hodet fordi barna til en alkoholiker glemte bursdagen igjen. For jeg tror, og jeg vet vel egentlig at barna ikke syntes det er så kult når dere foreldrene snakker om de, i stedet for med de. 

Jeg mener oppriktig at ingen av oss har grunn til å dømme noen andre, fordi alkoholen kan både bli venn med deg, meg og han som sitter i kassa på butikken, dine egne barn og sjefen din - og det gir oss ingen grunn til å himle med øynene. Det gir oss heller mye større grunn til å åpne armene, være rause og stille spørsmål, det gir oss større grunn til å hjelpe og faktisk ta tak. En av de vanskeligste tingene å gjøre er å be om hjelp, heldigvis er det kanskje ikke like vanskelig å ta i mot. 



 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty. 

Verdien av å blogge

Det hender jeg skvetter litt til nå folk omtaler meg som blogger. Det høres så fjernt ut og samtidig litt spennende ut. Når folk spør hva jeg driver med, har jeg personlig kjent at det i noen sammenhenger har føltes feil for å meg og si at jeg blogger. Ofte tror jeg at jeg føler det sånn på grunnlag av at jeg vet mange har fordommer til det å blogge. Hvis jeg gjør det, hvis jeg sier til noen nye jeg møter at jeg blogger, så stiller de så mange spørsmål. De stiller spørsmål jeg aldri hadde stilt rundt deres jobb, og jeg lurer sånn på hvorfor. For jeg hadde aldri tillat meg og spørre hva de tjente, jeg hadde aldri tillat meg og automatisk begynne å kritisere noen av deres kollegaer og jeg hadde aldri tillat meg og rynke litt lett på nesen, på grunnlag av hva personen jeg snakket med jobbet med. Eller hadde som hobby. For jeg oppfatter ofte fra utenomforstående at det å blogge er useriøst, og at vi som bloggere tror vi er noe, tror vi får til noe. 

Jeg lurer på hvor disse holdningene kommer fra. Jeg lurer på hvorfor enkelte tillater seg og hagle ned med kommentarer i kommentarfelt med en gang en blogger trekkes inn i bilde, med kommentarer som at disse menneskenes mening ikke betyr noe, at artikkelen oppfattes useriøst og at disse bloggerne tror de kan mene akkurat hva de vil. I utgangspunktet er ikke frykten for disse kommentarene stor, også fordi jeg iherdig prøver å bli oppfattet seriøst - i den forstand det går når man er en såkalt "blogger". Ofte hører jeg kritikk om at mange bloggere kun skriver om seg selv, sitt liv og om såper de har fått i posten, og at man finner det svært uinteressant. Men det ironiske er at verdien er så stor, at såpene selger, bloggerens liv selger og hva de spiser til middag selger, fordi man når ut til så mange, fordi det er så mange som velger å klikke seg inn og fordi det er så mange som faktisk finner det interessant. 

For verdien av å blogge er vanvittig stor, og for mange er det som å produsere sitt helt eget magasin, der man gjør absolutt alle jobbene selv. Jeg har ikke behov for å framsnakke blogging, forsvare hva jeg driver med og syntes er spennende. Jeg velger å ha den oppfattelsen av at jeg syntes det er interessant, på akkurat samme måte som geologer forhåpentligvis finner sin jobb interessant, ingeniører eller de som jobber i politiet. 

Viktigheten av å blogge er derimot et helt annet tema, for på en måte er det fryktelig unødvendig, og helt uviktig, mens det på en annen skremmende side av og til er viktigere enn foreldres innflytelse og oppdragelse. 


Jeg syntes hvert fall at det er vanvittig morro å ha muligheten til å blogge - dele og ytre meg. 
 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty.