Tanker

Barn skal ikke slankes

Jeg løper, og uansett hvor fort jeg løper så føler jeg at det ikke er fort nok. Det er ikke bra nok, det blir aldri bra nok. Hvorfor? Vet ikke. Det blir aldri bra nok, uansett hva jeg gjør. Uansett hva karakterene viser, vekten viser og lønningen viser. Aldri. Det er ironisk, jeg syntes det. Det er ironisk fordi jeg vet at det er teit, samtidig så betyr det ingenting. For det er teitere å løpe sakte, spise mye og veie for mye. Noen kaller det flink pike, og jeg grøsser. I mitt hode så er nemlig jeg alt annet enn flink, jeg er faktisk den rake motsetningen. Sikkelig lite flink pike. Jeg leser en artikkel om meg selv, ikke det at artikkelen handler om meg, men den handler om hvordan jenter som meg oppfører seg, handler og hva de gjør. Hva jeg gjør. Det er krise at noen har avslørt oss, tenker jeg. Hva skal vi finne på nå? Vi er ikke vi, ikke egentlig. Men vi gjør det sammen, uten at vi snakker om det. Vi hauser hverandre opp, heier og konkurrerer. I alt. Til tross for at jeg er min aller største konkurrent, og at bestemor sliter med å gå på toalettet. Og trenger avføringspiller. Igjen. 

De siste seks årene har salget av avføringspiller økt med 27 %, antakeligvis i tråd med alt annet som vi innbiller at gjøre oss slankere, tynnere og penere. De siste seks årene har jeg vokst, jeg har vært gjennom aldere som 13 år, 16 år og 18 år. Jeg har vokst sammen med samfunnet, sammen med salgsøkningen av avføringspiller og normaliseringen av botox. Normaliseringen av å ikke være fornøyd. 

Vi er oppvokst med ja-mat og nei-mat og vi er oppvokst med artikler som informerer om hvordan man kan bli slank uten å spise på 5 dager, og jeg mener at det er her tiltaket ligger. Det ligger hos oss som samfunn og ikke minst hos foreldrene. Det er nemlig snakk om barn, og barn skal ikke informeres om for trange kjoler av mødrene sine, kalori-telleren til fedrene sine og de burde slippe å ha en badevekt stående under vasken på badet. Vi burde slippe. 

Samfunnet er inne i en usunn-trend basert på et forvrengt selvbilde, kroppsfokus og negative tanker. Jeg vet ikke hva vi kan gjøre for at det skal bli bedre, men aller først burde kanskje enkelte mødre slutte med slanke-konkurranser sammen med døtrene sine. Vi kan riste på hodet og si at det ikke skjer, men det gjør det. På lik linje som både jenter, og gutter benytter som av avføringspiller for å bli tynnere. Fordi samfunnet forteller oss at vekt har en sammenheng med prestasjon. Fordi mange av oss tror vi blir lykkeligere hvis vi blir tynnere. Fordi vi tror vi blir fornøyde. 

Til tross for at samfunnet er inne i en "over-sunn" trend, som i utgangspunktet burde være sunn for folkehelsen, behøver ikke barn og unge å informeres om hva de forskjellige matvarene inneholder.

Det er nemlig ikke nødvendigvis tallerkenen vår og kjøleskapene som må ryddes. 

Og barn skal ikke slanke seg. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

// Marty

 

 

Curlingforeldrene

Gjesteinnlegg fra mamma

 

Jeg er trebarnsmamma og føler selv at jeg har opplevd alt. Jeg føler jeg har opplevd alt, både på godt og vondt. Jeg føler jeg har vært gjennom de fleste faktorene man kan som mamma, selv om jeg lærer hver eneste dag. I tillegg til å være mamma jobber jeg i barnehage. Dette er noe jeg har gjort i mange år, og noe jeg trives med. Jeg tar i mot barna til stressa foreldre, glade foreldre, fortvila foreldre og inspirerende foreldre. Jeg ser mye, jeg opplever mye og jeg erfarer mye. Jeg ser på barna når foreldrene har mye å gjøre på jobben. Jeg ser på barna når foreldrene går gjennom en skilsmisse. Jeg ser på barna når de har det bra, og når de ikke har det bra. Vi foreldre har en enorm påvirkning, noe som sier seg selv. 

Det er ingen hemmelighet at det å prestere er viktig for mange av oss. De fleste av oss syntes det er viktig å være flinke, dyktige og prestere. De fleste av oss syntes det er viktig at barna sine presterer, at de gjør det bra og at de er flinke - Uansett alder. Jeg vil gjerne omtale oss som vi, for jeg vil selvfølgelig også at mine barn skal få det til, over alt i verden. Jeg vil at mine barn skal være trygge, glade, varme og lykkelige. Jeg vil ingenting annet. Samtidig så forsøker jeg å stille meg spørsmål og lære av mine egne barn om hva som gjør de lykkelige. For hva gjør barna mine lykkelige? Gjør gode karakterer det? Gjør nye klær det? Gjør et mål på fotballbanen det? 

Vi sikter ofte høyt, og jeg ser at vi ofte glemmer det som faktisk betyr noe. Jeg ser at vi ofte er mer opptatt av å lære barna våre å regne, fremfor å lære dem å være snille. Jeg ser ofte at vi er mer opptatt av å lære barna våre å være tøffe, fremfor å være høflige. Jeg ser ofte at vi er mer opptatt av å lære barna våre å være store, og flinke, fremfor å la de være barn. For hvorfor er vi så opptatt av alle faktorene som dyrker våre egne barn, fremfor faktorene som utvikler dem? Faktorer som å være høflige, snille, omsorgsfulle og faktorer som omhandler selvtillit. Mange barn får beskjed på hjemmebane om å være tøffe, om og ikke gi seg. Men hva innebærer det egentlig for barna våre å være tøffe, og ikke gi seg? Handler det om å være tøffest i klassen, eller tøff nok til å rekke opp hånden og si at man ikke forstår? Handler det om å være tøffest på fotballbanen, eller tøff nok til å fortelle om når man ikke har det bra? Og hva legger vi i "Ikke gi opp"-taktikken? 

Jeg tilbringer ofte mer tid med barna enn det foreldrene selv gjør i hverdagen, og vi blir ganske godt kjent. Barna trenger omsorg, de trenger tillit og de trenger å være barn, lengst mulig. De vokser opp i en tid som er tøff, uten tvil. Så vi må lære de hvordan det er å leve livet, hvordan man skal håndtere livet og at de alltid skal tørre å snakke. Dessverre fungerer "Ikke gi opp"-taktikken ofte dårlig. 

Som både mamma og barnehageansatt vil jeg minne oss på at barna våre ikke er trofeer. De skal verken curles eller være til utstilling for å fremme oss selv. 
De skal elskes, pleies og tas vare på og ikke settes med en Ipad i fanget. 


// Elin, mamma til Martine, Pernille og Trond Marius 
 



_______________________
Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs 

Spiralnekt

Jeg representerer en annen generasjon enn de som vanlig diskuterer saker som dette, saker om hva leger skal eller ei, hva vi har rett på og hva leger har rett på. Jeg tror det er viktig med en ung stemme. Jeg tror det er viktig med en representant som kan tale på vegne av 2017. Ungdom i 2017. Vi kan godt kalle det moderne, trendy eller populært. Vi kan også kalle det en menneskerett, men om det faktisk er det aner jeg ikke - antakeligvis ikke. I mine øyne så er det en rett, og om ikke en menneskerett, så et krav. Jeg tror ikke nødvendigvis at min generasjon har noe større behov enn tidligere generasjoner, eller generasjonen som nå bestemmer og styrer. 

For debatten er i gang igjen, til tross for at den en stund har vært lagt til side. Debatten om hvor vidt leger kan nekte å utføre medisinske behandlinger grunnet personlig ståsted. Saker som dette tas opp igjen og igjen, og det er frustrerende å forholde seg til. Det er frustrerende å lytte til. Det er frustrerende å akseptere. 

På mandag starter rettssaken den katolske legen Katarzyna Jachimowicz har anlagt mot Sauherad kommune etter hun ble oppsagt etter å ha nektet å sette inn spiral på kvinner. I 2015 ble hun oppsagt og saken har dukket opp i media fra tid til annen. Det skremmer meg at enkelte leger har mulighet til å utføre en såkalt spiralnekt, i noe jeg ser på som deres jobb. Dette er et skremmende eksempel på at praksisen varierer i stor grad - og er det egentlig greit? I mine øyne er dette en skjult kamp, på lag mot norsk abortlov. Jeg nekter også å tro at det ikke bygger på en skjult politisk agenda, en politisk kamp som jeg absolutt er villig til å ta. En kamp som ikke handler om feminisme, min generasjon eller om å være samfunnsdebattant, men om å være kvinne. 

Katarzyna Jachimowicz forklarer at hun ikke har praksisen som skal til for å utføre prosedyren. Jeg har ingen annen kompetanse enn å rense skrubbsår og plastre, men vil tro at dette er en relativt enkel prosedyre for leger å utføre. Er det ikke en del av jobben? I mine øyne handler ikke jobben som lege om et etisk ståsted, et politisk ståsted eller et religiøst syn - Den handler om å yte humanitær omsorg. 

Jeg mener at det er på tide at vi våkner opp. Det er på tide at vi innser at vi lever i 2017, og at vi kommer oss videre. Dette er en debatt som det er trist at hører hjemme i 2017, for den burde vært avsluttet før jeg ble født. Det er på tide at vi aksepterer at vi ikke blir enige, og vi skal akseptere at vi har forskjellige verdier og syn. Men som lege kan man ikke ta et valg en person allerede har bestemt seg for, og hvilke signaler sender en lege som reserverer seg mot inngrep som dette? 
 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 




 

// Marty

 

 

 

 

Til Anders Behring Breivik

Til Anders Behring Breivik. 

Det er mye jeg ikke forstår, og det er kanskje enkelte ting jeg burde la være å uttale meg om. Men jeg tror kanskje jeg forstår forskjellen på rett og galt. 

Jeg syntes egentlig ikke det er galt at du føler deg ensom, for det er menneskelig å føle seg ensom når man ikke omgås andre. Men at du klager på dine rettigheter på dette området, gjør meg sint. Det gjør meg sint fordi du savner venner og familie, og føler at dette blir tatt fra deg. Men hvor mange venner har ikke du tatt fra oss, og hvor mange familier har ikke du ødelagt? 

Jeg syntes ikke det er galt at du ønsker å sitte på internett, for det er menneskelig å ville delta. Men at du klager på dine rettigheter på dette området, provoserer meg. Det provoserer meg fordi du da får ytret dine meninger, tatt del i sorgen og smerten du har påført oss. Skal egentlig du få ytre deg, når du har tatt fra stemmen til så mange?

Jeg syntes ikke det er galt at du føler det er urettferdig å ikke få snakke med andre og at du føler deg krenket, for det er menneskelig å ønske kommunikasjon med andre, kontakt med andre og forsvare seg selv. Men at du klager på dine rettigheter på dette området, gjør meg trist. Det gjør meg trist fordi du har tatt fra så mange muligheten til å være sammen med den de ønsker og fordi du har krenket et helt land. Hvordan kan du føle deg krenket, når du har krenket så mange mennesker, og hele vårt land? 

Jeg syntes det er galt at vi bruker så mye penger og ressurser på deg, når vi heller kunne brukt pengene på noen som trenger det. Jeg syntes det er galt at du får så mye oppmerksomhet, fordi jeg syntes faktisk ikke du fortjener den oppmerksomheten. 

Anders Behring Breivik, du har påført oss nok smerte.

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs




 

// Marty 

Hva handler egentlig døden om?

10.01.17

I dag har jeg ikke noe klokt å si om døden. Jeg har ikke noe klok å si, fordi døden gjør så sinnsykt vondt. I dag gjør den ekstra vondt. Jeg sitter med mange spørsmål, mye frustrasjon og er full av følelser jeg ikke klarer å beskrive. På dager som i dag, gjør alt vondt. Spesielt tankene. Døden er smertefull, og den er smertefull lenge. På en rar måte. Heldigvis så lærer man seg som regel å leve med den, på ett eller annet vis. Uansett hvor vondt det gjør, på dager som i dag. I dag savner jeg ekstra mye, til tross for at det har gått mange år. Det er rart å savne noen jeg vet er borte og som jeg vet ikke kommer igjen. Det er rart å tenke tilbake, og det er vanskelig å akseptere. Det å miste en venninne har vært tøft, men det blir en del av deg - på en rar måte som jeg ikke kan forklare. 

Her om dagen fikk jeg spørsmål om hva jeg tror skjer når jeg dør, hvor jeg tror jeg kommer og hvordan jeg tror det føles. Jeg måtte le litt når jeg fikk spørsmålet, litt fordi det var rett etter at jeg hadde trodd at jeg skulle dø etter en løpetur. Spørsmålet kom selvfølgelig fra et barn, da jeg tror de færreste voksne hadde turt å stille spørsmålet. 

Til tross for at jeg tror de aller fleste av oss lurer. 

Vi lever i ett samfunn fylt av dietter, prestasjoner og botox. Vi lever i et samfunn der vi bleker tennene som en gang skal dø, der vi farger bort alle grå hår, som veileder oss mot det å bli gamle. Betyr dette at vi er redde for å bli gamle, redde for å dø? De fleste av oss fornekter rynkene som kommer, at vi mister håret og at spagaten ikke er aktuell lenger. Jeg tenker egentlig sjeldent på dette med døden, men det hender det treffer meg. Jeg syntes det er så rart at noe som er så naturlig, kan være så så skremmende, og ha en så stor innvirkning på oss. 

Jeg lurer på om jeg kommer til å angre på alle de fæle smoothiene jeg har drukket, om jeg kommer til å angre på alle motivasjonstalene jeg har hatt med meg på søndager om at morgendagen er en ny start og om jeg kommer til å angre på alle tankene jeg har tenkt om meg selv foran speilet. Jeg lurer på om jeg kommer til å se døden i øynene og angre. Jeg er livredd for å angre. Jeg er livredd for å ha vært mer redd, enn modig. Jeg er livredd for å ha vært mer skeptisk, enn tøff. Jeg er livredd for å angre på at jeg ikke har levd livet på mine premisser. Jeg er redd for å ikke ha grepet muligheter, spist hva jeg har ønsket selv og for å ikke ha kastet alle ukeblader som har foret meg med unødvendig informasjon, som at det holder å trene 30 minutter om dagen for å oppnå sixpack, og at hvis du bare har litt spiseforsyrrelser så blir du tynn, les; 450 kalorier om dagen. Jeg syntes vi snakker for lite om døden. Jeg syntes det er synd at vi er så opptatt av å poste bilder fra juleavslutningene til barna at vi glemmer å virkelig oppleve de, jeg syntes det er synd at vi kjøper dyre merkevesker for å imponere andre og jeg syntes det er synd at vi er mer opptatt av å krangle om hvem som skal kjøre på fotballtrening enn å dra på den fordømte fotballtreningen, se og oppleve. 

Jeg syntes det er rart at vi lever i et land der vi lever lengre enn noen gang, der det er prestisje å eie kunnskap og der det er tabu å prate om noe så naturlig som døden. Jeg sier ikke at døden skal romantiseres, for hvordan kan man egentlig romantisere noe som i utgangspunktet er så smertefullt og vondt for de rundt? Jeg sier bare at døden kanskje blir lettere hvis vi tør å prate om den, hvis vi tør å være åpne, og hvis vi tør å være ærlige. 

Vi velger helt selv hvordan vi ønsker å møte døden, prate om døden og forstå døden. Jeg ønsker ikke at døden skal komme snikende inn på meg, så jeg velger å prate om den. Jeg syntes ikke det er lett, og det siste jeg har lyst til er at jeg, eller noen jeg er glad i skal forlate livet. Men det er ingen unnskyldning, og jeg ønsker hvert fall ikke å surre døden inn i et falsk late-som-liv om at alt er så perfekt, fint, og vakkert, noe jeg allerede lenge før døden har panikk for. Jeg tror ikke nødvendigvis at man trenger å bli venn med døden, men jeg tror det er en stor fordel å kjenne den. 

Vi må snakke om døden, for den er faktisk livsviktig!

Til minne om A 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 



 

La meg få spise i fred

Jeg skroller meg nedover Facebook som hvilken som helst annen morgen. Facebook byr på det samme vanlige, eller gamle. Statusoppdateringer, bursdagshilsener, artikler og diskusjoner.

Det er ikke store forskjeller fra hvilken som helst vanlig dag, annet enn at min favorittavis har publisert en artikkel der de presenterer hvor mye du kan spise før du runder 200 kilokalorier. Overskriften er for så vidt mild, og formulert på en måte som i utgangspunktet ikke skal få meg til å angre på middagen på McDonald´s lørdag kveld. Men. Min favorittavis har likevel laget en artikkel om hvor mye du kan spise. Artikkelen presenterer hvor mye du kan spise av nøtter, frukt og brød. Artikkelen presenterer hvor mye du kan spise av klementiner, purre, gulrøtter, melk og brokkoli. Og hvorfor må vi blande kaloristyret inn i det som presenteres som sunt? Jeg kan spise enorme menger brokkoli før jeg bikker de 200 kilokaloriene det prates om i artikkelen, men det er ikke poenget. Poenget er at vi, og ikke minst dere er med på å lage en besettelse.  En besettelse av tall, av prosenter og gram. En usunn trend, som i utgangspunktet burde være sunnere enn noe annet.

For noen dager tilbake leste jeg en artikkelen i samme avis. Overskriften på artikkelen lød som følger: ?Vi lever i et spiseforstyrret samfunn. Og dere er søren meg ikke til hjelp, VG!?.

Skuffelsen var derfor desto større da jeg trykket meg inn på artikkelen i dagens Aftenposten, som også har kastet seg på trenden om å informere om hva vi putter i oss. Jeg skulle så gjerne ønske at noen kunne holde seg til det viktige, det som betyr noe. At det er noen som kunne latt meg slippe å bli foret med informasjon som kun gir meg dårlig samvittighet og en følelse av å ikke ha kontroll. Det handler om å fore oss, fore oss med dårlig slankestoff ? og jeg hater det. For jeg vet ikke hva effekten er. Hva viktigheten er av å skremme med noe som i mine øyne er totalt unødvendig. Totalt ødeleggende.

Jeg klarer ikke å forstå hvorfor vi skal blande purre, brokkoli og gulerøtter inn kaloriartiklene. Jeg orker ikke å forholde meg til enda mer.

For hva skjedde egentlig med lavkarbo-dietten, juicekurene og det å trene på tom mage? Holder det ikke? Etter så mye strev?

I følge dere Aftenposten, ønsker 90 % av vestlige kvinner og jenter å forandre kroppen sin. Så vær så snill og ta det samfunnsansvaret vi snakker om! Det er på tide at noen går foran og setter ned foten. For hvor kommer egentlig dette til og ende?

Jeg er sliten av det, og ikke minst sulten. Så vær så snill, la meg få spise i fred mens jeg leser avisen i morgen. 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs 


 

// Marty. 

 

Beslutningskaos

"Skal jeg sove en time til, eller skal jeg stå opp nå?"

"Skal jeg spise frokost, eller vente til lunsj?"

"Skal jeg legge meg nå, eller se en episode til?"

"Skal jeg spise en sjokolade, eller en banan?"

Hver eneste dag står vi ovenfor spørsmål som dette. Hver time. Hvert minutt. Spørsmål som former oss videre, som forbedrer oss og som beskriver oss. Spørsmål som dette finner jeg selv ofte vanskelig, ubehagelig og krevende. Og det er vanskelig fordi det er ubehagelig, og det er ubehagelig fordi det er krevende. 

I går leste jeg et fantastisk innlegg skrevet av Svein Harald Røine om at han tvang datteren sin opp om morgningen for å fobrede henne. Hun var motvillig, ville helst bare sove og fortalte egentlig at hun var syk. Til tross for dette sa Svein Harald at hun måtte stå opp. Hun måtte stå opp fordi hun måtte trosse følelsene om at det var vanskelig, ubehagelig og krevende. 

Jeg syntes dette er interessant, fordi jeg antakeligvis er på samme alder som datteren hans. Fordi jeg hver eneste morgen tenker disse tankene, hver eneste dag tar disse valgene og disse beslutningene. Jeg tror ikke nødvendigvis at alderen definerer disse tankene, for jeg er helt sikker på at du, mine foreldre og Svein Harald også tenker disse tankene - ganske ofte. Disse tankene handler kanskje om hvordan man velger å håndtere de. Man kan velge å lytte til de, eller trosse de. Som regel trosser jeg de, selv om jeg ærlig skal innrømme at det hender at jeg lytter til de. Ofte fordi det er behagelig. Fordi det der og da føles som det beste. Samtidig er samvittigheten min flink til å fortelle meg at det var helt feil noen timer senere. Samvittigheten er flink til å fortelle meg at jeg burde tatt bananen fremfor sjokoladen, at jeg burde lagt meg fremfor å se en episode til og at jeg burde stått opp fremfor å sove en time til. 

Jeg representerer "generasjon prestasjon", noe jeg forøvrig syntes er er grusomt utrykk. Hver eneste gang jeg bruker det, så grøsser jeg. For hva er "generasjon prestasjon"? Generasjon prestasjon er generasjonen som har det tøft, som føler på presset om å konstant prestere og om å alltid være flink. Jeg vet alt om det. Jeg syntes det er tøft, jeg føler konstant på presset om å prestere og om å være flink. Ofte, er dette unnskyldningen min for å bli liggende en time ekstra i sengen, spise en sjokolade eller se en episode til. Rett og slett fordi jeg fortjener det, fordi jeg er så flink. Hele tiden. Det betyr ikke at jeg ikke er flink, for det er jeg. Jeg gripes av en følelse av panikk når jeg forstår at jeg ikke har vært flink nok, gjort det bra nok eller prestert godt nok. Men jeg tror ikke dette kun gjelder min generasjon, for Svein Harald har garantert følt det samme - i og med at han er så bevisst på å fordrede sin datter på det. Kanskje han enda føler på det? 

I disse dager handler mye av vår tid om bevisstgjøring av dårlige nyttårsforsetter. Det handler om bevisstgjøring som vi ikke er klare for. Det handler om dårlige artikler om hvordan vi kan gå ned i vekt, hvordan vi forbrenner mest på en time og hvordan vi kan bli kvitt magefettet. Jeg velger å knytte dette opp mot temaet Svein Harald tar opp, fordi det handler om valg. Det handler om valg jeg som ungdom tar, og valg han som voksen tar. Men kanskje noe av det viktigste - Valg han som forelder lærer sine barn. For disse følelsene omhandler ikke en generasjon, for i bunn og grunn så handler vel disse følelsene om å være menneske. 

Men jeg vil takke. Jeg vil takke for innlegget hans. Jeg vil takke for påminnelsen. 

Samtidig vil jeg bemerke at det er umulig å alltid trosse følelsen. Jeg klarer hvert fall ikke det. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 


 


// Marty.
 

Januarsmellen

For noen uker siden hadde jeg en diskusjon. Diskusjon handlet om dette med økonomi, julen og januar. Vi snakket om hvor sinnsyke summer vi spyttet ut i julen, og hvor hard smellen ofte ble i januar. Hvor unødvendig mye av det var, og hvor hard januar er, og blir for mange. Personen jeg diskuterte meg forsøkte seg på argumentet om at det handler om prioriteringer, prioriteringer av pengene, sparing og planlegging. Men gjør det egentlig det? 

Er det nok å planlegge, spare og prioritere? Eller holder det ikke? Er lista lagt for høyt? 

Rett før jul la jeg ut at jeg gjerne ville gi ut noen julegaver til de som trengte det mer enn meg. Jeg hadde ryddet i klesskapet mitt, og fant ingen glede i å selge det. Responsen var enorm. Jeg møtte mennesker som gråt, mennesker som klemte og mennesker som på alvor mente at gavene reddet julen deres. Norske, utlandske, naboer og venner. Mennesker som ikke visste hvordan de skulle få julen til å gå rundt og hvordan de skulle innfylle alle forventingene og kravene. 

Menneskene jeg møtte er mennesker jeg minst hadde trodd, mennesker jeg ikke forventet. Det var mennesker, akkurat som deg og meg. Det var mennesker som jobbet knallhardt, som tappert forsøkte og som gruet seg - år etter år. 

For finnes det egentlig fattigdom i Norge? Hvordan forklarer man egentlig fattigdom? Forteller man om barna i Afrika, eller barna på Grünerløkka?

Jeg stilte mannen jeg diskuterte med disse spørsmålene. Jeg spurte om han trodde at alle hadde en 50-lapp til overs i januar, og ellers i året. Han smilte og svarte - Ja, vi har jo alle det. 

I mine øyne, dannes det et klasseskille, mye på grunnlag av dette. Et skremmende og stort skille, som jeg syntes er skummelt. For jeg tror ikke alle har en 50-lapp til overs, selv om det bare er femti kroner. Jeg tror også at lista vår er lagt skyhøyt. For 12 åringen din behøver ikke den dyre vesken hun ønsker seg, hun blir ikke lykkligere, og forteller jeg at alle andre har kjøpt den til sine døtre - Så er du solgt. Men det er feil. 

Oppvasken står der. Den skal tas for hånd. Oppvask av alt. Av bilen, av lånet, av barna, av oppvaskmaskinen, av gjelden, av diselen, av treningsmedlemskapet. Valgfritt? Nei. Det er faen ikke valgfritt. 

Velkommen kjære januarsmell, du gjør vondt.

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 



 

// Marty.

Hvordan kan jeg være ensom?

Jeg har vært helt ærlig på min ensomhet, mine tanker og mine følelser, uansett hvor skummelt det har vært. Hvor skummelt det er. Hvordan skal andre vite at de ikke er alene med de samme følelsene, hvis ingen prater? Jeg velger å prate, og derfor vet jeg at jeg ikke er alene. I forbindelse med min åpenhet, så har jeg fått noen spørsmål om hvordan jeg kan være ensom.
For hvordan kan egentlig jeg være ensom? Jeg som har alt? Jeg som har samboer? Jeg som har egen leilighet? Jeg som har familie? Jeg. Hvordan kan egentlig jeg være ensom? 

Hvordan kan egentlig du være ensom?

Magen knyter seg, og jeg forsøker å heve hodet. Jeg rynker litt på nesen og lukker telefonen. Fortsetter å se på tv-skjermen, og later som ingenting. Jeg ser ned på telefonen igjen, men åpner den ikke. Det er som om hele kroppen knyter seg. Jeg går inn på badet, ser meg selv i speilet og kjenner tårene presse på. Faen. Igjen. 

Hvorfor inviterer du ikke selv?

Jeg prøver. Gang, på gang. Jeg klarer ikke å skjønne hvorfor min invitasjon ikke blir gjengjeldt. Hvorfor får ikke jeg være med? Er jeg et jævla oppholdssted? Et sted der man kan henge når ingen andre kan, nå ingen andre har tid? Fordi jeg alltid har døren oppe? Nå kommer tårene. Jeg forsøker å ikke hulke. Klarer ikke. 

Hvordan kan du være ensom når du har familien din rundt deg?

Jeg ringer mamma, men legger på før hun rekker å svare. Jeg vil ikke forstyrre enda en gang. Jeg vil ikke at hun skal høre at jeg gråter. Det går jo over, det gjør jo alltid det. Mamma trenger ikke høre om dette enda en gang. Det er ikke mamma jeg vil snakke med. Det er ikke det medfølende mammablikket jeg trenger, og det er ikke "du er perfekt som du er"-utsagnet som redder meg. Ikke denne gangen. 

Men er du alltid ensom?

Nei, jeg er ikke alltid ensom. Overhode ikke. Men jeg er det, kanskje ofte. Jeg vet ikke hva ganske ofte vil si. Kanskje jeg blander utestengt og ensom? Nei, jeg er ikke utestengt, bare ensom. Jeg har det bra, det går ikke på det. Jeg smiler, jeg lever og jeg opplever. Jeg opplever bare den andre siden av spekteret også. Jeg opplever det å føle meg lite verdt. Det gjør vondt. Jeg tror ikke det er noe unormalt, jeg tror faktisk det er mer normalt enn vi tør å innrømme. Må man alltid være ensom for å si at man er det? Ensomhet er ikke som en forelskelse. 

Kan du ikke bare ta deg sammen?

Jeg orker ikke. Jeg vil ikke ta meg sammen mer. Det gjør så vondt. Det gjør så vondt at leppa begynner å blø fordi jeg biter for hardt. Hvorfor skal jeg ta meg sammen? Jeg fikser ikke å ta meg sammen. Slutt. Ikke be meg ta meg sammen en gang til. Skal vi ta oss sammen hver eneste gang noe er tøft? 

Hva med de som har det verre enn deg?

Jeg konkurrerer ikke. Jeg prater. Jeg leter ikke etter trøst, men gjenkjennelse. 

- Slutt å sutre. 

Takk for debatten. 


 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty. 

 

Prosjekt blottlegging

Hvem er du Martine? 

Hvem ønsker du å være?

Hvem ønsker du å bli? 

Hva skal du gjøre med livet ditt? 

Hva skal du studere?

Hva vil du jobbe med? 

Hvor vil du bo?

Æsj. 

For ett år siden satt jeg i senga, så meg i speilet og spurte meg selv om hvem jeg var, og hva jeg ville. Akkurat som om jeg ikke ble stilt de spørsmålene nok. Jeg spurte meg selv, høyt og klart hva jeg ville. Uten at det kom noe svar. 

Fire måneder før hadde jeg ødelagt ankelen. Livet, fremtiden og alt håp. Hvert fall i følge meg selv. Fire rævva måneder. Bokstavelig talt. Fire måneder med å stirre i veggen og konstant lure på hva jeg skulle finne på. Stirre i veggen. Litt til. Jeg stirra ikke i veggen, det bare føltes sånn. For jeg gjorde alt jeg ikke burde. Jeg gjorde alt jeg hadde tid til. Nektet å se en eneste episode av en såpeaktig serie. Fortjente det ikke. 

For hva gjør man egentlig når det man har dedikert livet sitt til forsvinner? Når man får beskjeden om at man må legge opp? Slutte? På flekken. Mitt svar var å stirre i veggen. Nei, ikke akkurat. Men det føltes sånn. For alt som ble gjort var så sinnsykt unødvendig, bortkastet og fjernt. 

Migrene. Migrene. Migrene. 

Oppkast. 

Migrene. Migrene. Migrene. 

Oppkast. 

Blogg. Skrive. Skrive. Blogg. Sykt Perfekt. Så jævelig sarkastisk. Panikk. 

Prosjekt blottlegging starter. 

Jeg får det til. Plutselig får jeg til å gjøre noe, noe annet enn å spille fotball, noe annet enn å stirre i veggen, noe annet enn å syntes synd på meg selv. Hate. Jeg kan logge inn, skrive, kjefte, gråte og produsere. Gjøre noe. Takk. Jeg skriver innlegg på innlegg, og det blir tatt i mot. Jeg får bringe frem et budskap, og jeg når frem. Kanskje jeg kan noe jeg også? 

Sykt Perfekt ferdig. Kanskje like greit. Jeg er takknemlig. Det hjalp. 

Jeg vurderer om jeg skal begynne å blottlegge kroppen min i stedet, om jeg rett og slett skal kaste klærne. Det må da være bedre å blottlegge seg sånn, enn å legge hele sjelen sin, tankene sine og følelsene sine på kjøttdisken - klare for å bli kuttet opp av alle kritikerne. (Mann 50). Kanskje hadde kritikerne likt meg bedre hvis jeg kastet klærne i stedet for følelsene? Kanskje det ikke hadde blitt så personlig for de da? Jeg vet ikke. For jeg klarer ikke å slutte og skrive. 

Dette året har vært alt annet en forventet. Det har formet meg, det har utfordret meg og det har gitt meg muligheter som jeg kanskje aldri ellers hadde fått. Bloggen er 1 år, og Martine er snart 19. Martine har vokst, noe helt sinnsykt. 

Tusen takk! 

Gratulerer med dagen bloggen, og godt nytt år. 


 

// Marty. 

 

I dag skal det være bra nok

31.12.15:

Jeg gråter. Jeg er sint. Jeg vil aller helst bare sove. Jeg er skuffet, fortvilet og misfornøyd. Jeg føler at jeg ikke strekker til, at jeg ikke er bra nok og at det er synd på alle menneskene som tilbringer tid med meg. Jeg får lyst til å kaste opp av bildene som popper opp på telefonen, alle hilsningene og alle festene. Æsj. Jeg prøver intenst å fortelle meg selv at de ikke har det så kult der de ligger fulle i vei kanten, havner i fremmede senger og sovner før fyrverkeriet er skutt opp. Jeg prøver å late som at jeg ikke bryr meg når meldingen fra venninnen min tikker inn på telefonen om at de rett og slett glemte å invitere meg.

"MARTINE. Skitt!!! Unnskyld, unnskyld. Jeg hadde HELT glemt at du var hjemme på nyttårsaften. Det var ikke meningen å ikke invitere deg. Jeg håper du får en fin kveld for det <3 Tusen takk for dette fine året med deg. Jeg er kjempe glad i deg."

Jeg kaster telefonen ned i senga. Faen. Hun husket ikke på meg. Ikke denne gangen heller. "Ha en fin kveld".
 

31.12.16

I år har jeg gruet meg like mye som i fjor til nyttårsaften. Mer enn til eksamen. Jeg har ikke fått invitasjonen jeg ble lovet i fjor i år heller. Faen heller. Jeg orker ikke. Jeg orker ikke å gråte. Jeg orker ikke være sint. Jeg vil ikke bare sove. Jeg vil være, jeg vil nyte og jeg vil oppleve. Jeg vil ikke sitte inne og syntes synd på meg selv. Jeg vil ikke gråte i dusjen, motvillig ta på meg kjolen til familiemiddagen og stirre ut i løse lufta, med den konstante følelsen av å ikke være bra nok. Jeg vil ikke.

I dag har jeg lyst til å være fornøyd. Jeg har lyst til å nyte det jeg er heldig å faktisk få være en del av. Jeg har ikke lyst til å se hva alle andre gjør, hvor kult alle andre har det og hvor fint alt ser ut, for uansett hva jeg sier - så påvirker det meg. Det gjør at jeg føler at det jeg gjør ikke er bra nok. Så i kveld, skal jeg legge bort mobilen, logge ut av Snapchat og heller fokusere på hva jeg selv får oppleve. Om det er film i sofaen, dans med venner, middag eller tidlig kvelden, så skal det jeg gjør, være bra nok. 

Jeg ønsker deg et godt nytt år, og jeg håper feiringen din også blir mer enn bra nok. 


 

Følg meg gjerne: men lover at det ikke blir noen oppdateringer i kveld. 

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

// Marty. 

Kan du ikke spise litt til?

Kjære julemat. Kjære ribbe, kjære julepølser, kjære riskrem, kjære pepperkaker, kjære sauser, kjære julebrus. Jeg hater deg. 

Jeg hater at du forteller meg at jeg fortjener å spise deg, at jeg fortjener å hive innpå fordi jeg snart uansett skal starte på nytt. Jeg hater at du gir meg tillatelse til å forsyne meg med en ekstra potet, kun fordi bestemor spør så pent. Jeg hater deg ikke fordi du ikke smaker, fordi du ikke er god eller fordi mamma har stekt ribba litt for godt. For den ekstra porsjonen kun for å glede bestemor, mammas litt for godt stekte ribbe og den "sunne" julebrusen er i utgangspunktet fantastisk. Ingenting bærer på den samme sjarmen som dette. Det er dette jeg lenge går og gleder meg til. Allikevel så hater jeg deg. 

Jeg hater deg for alle de ekstra porsjonene, jeg hater deg for konkurransen om å først finne mandelen og jeg hater deg for den "sunne" julebrusen. Som sagt, ikke fordi jeg ikke innerst inne lengter etter deg, forbinder deg med kjærlighet og samhold. Men fordi jeg vet at ikke alle rundt bordet føler det som meg. Fordi jeg vet hvor vanskelig spørsmålet om å spise litt til kan være. Ikke fordi jeg selv er vond å be, men fordi lydene fra badrommet gir meg grøsninger, fordi det usikre blikket gjør meg uvel, og fordi tårene bak den lukkende døra skjærer. 

Fordi :

"Vi har alle gått i fella og kjøpt en sikkelig trang julekjole. Gjerne rød. Det du ikke tenkte på da du stod i prøverommet, var at det skal mange kilo ribbe, pinnekjøtt, surkål, marsipan og litervis av julebrus og gløgg inn i den kjolen. Ikke den beste hold-in-strømpebuksa i verden kan skjule Jesus-food babyen du bærer på i jula"

Er tips nummer 1 på listen over problemer jenter har i julen fra et av landets kvinnemagasiner. 

Fordi vi må unngå fokus på utseende og kropp, ikke bare i julen - men også ellers. Vi må slutte å snakke negativt om oss selv fordi vi har overspist også dag nummer tre. Vi må slutte å snakke om hvor mye vi spiser, hvor mye vi legger på oss, og hvor godt det skal bli å gå ned noen kilo når januar kommer. Vi må snakke om annet en maten, for hos noen er maten det aller verste med julen. Trikset er å finne en balanse, og det er vanskelig. Det er viktig å finne rett fokus, for julen handler om julemiddager og selskaper for veldig mange, og vi må ikke kutte ut dette til tross for at det er vanskelig. Men vi må snakke sammen, og forsøke å la mat være mat, for det er kun slik man kan bevare den gode stemningen. 

For kjære julemat. Kjære ribbe, kjære julepølser, kjære riskrem, kjære pepperkaker, kjære sauser, kjære julebrus. Jeg håper det er rom for at storesøster kan feire jul i år, at det er plass til annet enn fokuset på mat, at det er plass til andre artikler enn hvordan du kan gå ned i vekt og at dumme kvinneblader kan slutte å skrive om hvordan du kan holde deg slank gjennom julen. For jeg er nemlig takknemlig for hvert år som går, der hun får feiret jul.
 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty.

 

 

 

 

 

 

 

Tilskuere uten handling

Vi er handligslammet, verden er handlingslammet - og vi står ovenfor et ødelagt Syria. For det er det vi snakker om, et ødelagt Syria. Ødelagte mennesker, korrupte mennesker, grusomme mennesker. Men mest av alt mennesker som oss, mennesker som deg og meg. Mennesker med håp. Syria har vært i krig i fem år, og byer etter byer har blitt ødelagt, mennesker etter mennesker. Jeg vet ikke om vi vet hva vi står ovenfor, men vi står ovenfor en svekket regjeringshær, iranske revolusjonsgardister og sjiamuslimsk milits fra Irak og Libanon, russiske rådgivere og med støtte fra russisk flyvåpen. Jeg vet ikke hvor mye disse har til felles, men det spiller egentlig ingen rolle - for den viktigste likheten disse har er at de har null respekt for det sivile liv. 

Jeg vet vi egentlig ikke vil se det. Jeg vet vi egentlig vil lukke øynene, glemme, slippe og se bort. Men vi kan ikke. Vi kan ikke fordi vi har makt, fordi vi har varme og kapasitet. Idag er jeg sint, jeg er fortvilet og forvirret, jeg har egentlig vært det lenge. Men det er først idag jeg tør å skrive om det. Jeg velger det fordi jeg ikke klarer å sitte og se på reklamer for sminkeprodukter, hvordan du kan holde vekten i desember og hvordan kjendisene trener. Det er nemlig uviktig. I dag er det uviktig. For vi må slutte å stikke hodet inn i en verden som forer oss med rosa skyer og julebordkjoler. 
Jeg er sint på politkerne som driver en debatt om hvilken menneskegruppe som er svakest, hvem som fortjener mest. Vi må slutte å sette menneskegrupper opp mot hverandre, for det handler ikke om de - men om oss.

Vi må legge håpløse debatter om julegudstjenester og juletrefester på hylla, for det betyr ingenting. Det betyr ingenting fordi de menneskene som blir bombet, drept og mishandlet overhode ikke bryr seg om vi krangler om vi skal gå rundt juletrær eller ei. Vi må se opp fra fredagstacoen vår, gullrekka og Nytt på Nytt og den fordømte komfortsonen vår. Vi må se utenfor boblen med julebordsfyll, ribbe og julegavepress. Vi må se opp fra mørketiden, pepperkakebaking og halv skatt. Vi må åpne øynene for det som er så vanvittig mye større, viktigere og verre. Uansett hvor ubehagelig det er. 

Dette er snakk om mennesker, ikke andre, ikke de, ikke noe annet enn oss. Vi kan ikke tillate oss å bure oss inne i vårt trange glasshus, og dukke unna hver eneste gang det blir kastet småstein mot oss. 

Vi må se Aleppo, ikke lukke øynene. Vi må be for Aleppo, ikke diskutere hvem som fortjener pengene mest av de og de kristne. Vi må lytte til Aleppo, ikke holde oss for ørene. For det er grusomt, og av og til så må vi innse det. Ikke se bort.  Vi er handligslammet, verden er handlingslammet - og vi står ovenfor et knust land. 

Men for oss så nærmer det seg jul, det nærmer seg et nytt år, et nytt år med nye muligheter. 
 


 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty. 

 

 

Hva når jeg treffer?

Du ser meg. Men jeg ser ikke deg. Du hører meg. Men jeg hører ikke deg. Du kjenner meg. Jeg kjenner ikke deg. 

Jeg ønsker så gjerne å se deg, men det er så vanskelig når du gjemmer deg for meg. For du gjemmer deg når jeg ikke ser deg. Når du går i ett med mørket, så ser ikke jeg ditt blonde lange hår, den rosa jakken din og dine små vinterstøvler.

Jeg ønsker så gjerne å høre deg, men inne hos meg så hører jeg ingenting annet en trafikkmeldinger og julesanger. Mine lys lyser opp for deg, men det betyr ikke at du lyser opp for meg.

Jeg ønsker så veldig gjerne å ikke kjenne deg, for mitt verste mareritt er å treffe deg.  Jeg vil tro at ditt mareritt egentlig er å treffe meg også, men da må du sørge for at jeg ser deg.

Jeg forsøker å ta så mye hensyn som mulig, men det hender det er vanskelig. Det hender det er vanskelig fordi du ikke gjør din del av jobben. For det er ikke bare mitt ansvar at jeg ikke ser deg - til tross for at det er min skyld. Jeg vet hvordan det er å miste noen man bryr seg om i trafikken, og det gjør vondt, det er smertefullt og det slutter aldri å gjøre vondt. Det er en hjelpeløshet som alltid vil sitte i deg, en klump som alltid vil trykke litt hardt og et savn som ikke kan beskrives. Det føles så unødvendig.

Jeg bruker alltid refleks, fordi det øker sjansen for å bli sett med ca. 85 %. Det er ca. 85 % større sannsynlighet for å komme hjem til middag, få feire jul og  nå ditt neste mål.

Det er mye.

Det er deres foreldes ansvar at jeg ser deres barn, og det er dere voksne sitt ansvar at jeg ser dere. For dere ser meg, men jeg ser ikke dere. Av og til kan det kanskje være like vondt å ikke bli sett, som å ikke se.

Og vi har ikke råd til at noen vi er glade i ikke kommer hjem til middag, rekker å feire jul eller score ett nytt mål på fotballbanen.

Bare fordi vi ikke gadd, fordi det var flaut eller fordi det ikke var vits. Fordi det er vits den dagen det skjer oss - og derfor bruker jeg alltid refleks.

Det handler om en billig livsforsikring.



Foto: Heidi Kristine Jørgensen Goodreid (Krigsropet)

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

// Marty. 

 

Nattens tanker 1

Nattens tanker: 

Jeg har akkurat rotet meg så langt inn i spotify som jeg klarer, satt på en sang og lar tankene trille. Jeg elsker det. Det er som om musikken gjør at tankene får utløp, som om de lettere kommer til. Ikke det at jeg bryr meg noe særlig, jeg vet jo ikke hva eller hvem jeg hører på. Det eneste jeg vet er at tonene passer perfekt akkurat nå. Det er rart. Det hender jeg tar meg selv i å tenke at jeg er heldig som har et helt eget sted å skrive, produsere og tenke. Jeg har min egen dagbok, og det er kult. Det eneste som holder meg igjen er offentligheten, og det at tankene ikke er private. Allikevel har jeg lyst, jeg har lyst til å skrive, dele og tenke - enda mer. Jeg elsker det jo. På en rar måte, akkurat så rart som at jeg elsker musikken men ikke vet hvem eller hva. Jeg kan jo velge å tro at de som leser gjør det fordi de ønsker det selv, og det vil jeg tro er en bra ting. Selvom jeg vet at det ikke gjelder alle. Vi er vel alle mørke av og til. Vi overtenker vel alle av og til. Vi gjemmer vel alle tankene våre av og til. Jeg gjør hvert fall det. Jeg vet ikke hvorfor. Det er vel bare sånn. 

Av og til fylles kroppen av følelser jeg ikke kjenner til og av følelser som skremmer meg. Det er ikke dårlig. Det er mer deilig, godt og samtidig litt rart. Det gjør at jeg føler meg levende - det finnes vel ikke noe bedre enn det. Æsj, jeg må slutte å si det. Jeg spyr jo selv alltid av mennesker som kan si at ti forskjellig ting er det beste i verden. Neida, jeg spyr ikke. Men jeg lurer på hvor det kommer fra. Vel, har alle verdens beste pappa? Bestemor? Kjæreste? Venninne? Katt? Seng? 

Jeg vet ikke. Det var første nattens tanker, og jeg lar det være med det. Jeg må trå litt forsiktig. Jeg kan nemlig ikke la musikken og de deilige følelsene overkjøre komfortsonen - det ville jo vært forferdelig. 

Natta. 

 

// Marty. 

10 punkter om egenproduserte arr

TW

"Det gjør vondt, men allikevel ikke. På en rar måte så er det godt. Det letter på trykket, og det er som om smerten i resten av kroppen får utløp. Smerten renner ett lite øyeblikk ut, i små dråper. Sakte, helt sakte. Jeg hater det. Samtidig som jeg elsker det. Munnen kniper seg sammen, og sinnet mitt blander seg med alt adrenalin som er å finne i den skjøre kroppen. Ingenting annet betyr noe, og det er det som er så fint" - anonym

Jeg har lenge ønsket å skrive om selvskading, uten helt å tørre. Det er et skummelt felt, og det er mange delte meninger. Det er utallige historier, og dessverre gjelder det altfor mange. Det er lett å bli sint, det er lett å bli skuffet og det er lett å bli fortvilet. Jeg kan ikke skrive om hvordan det er å være en som skader seg selv, men jeg kan skrive om hvordan det er å stå på sidelinjen. For hva gjør man egentlig? Jeg har ikke noe godt svar, men jeg har noen punkter jeg ønsker å følge når noen jeg er glad i skader seg selv. For all kjenner noen, på den ene eller andre måten. Det å skade seg selv trenger ikke nødvendigvis bli gjort med kjøkkenkniven, og vi snakker dessverre altfor lite om selvskading. For er ikke det å drikke fire glass for mye en form for selvskading? Er ikke det å bevisst dusje i kaldt vann en form for selvskading? Er ikke det å ikke spise en form for selvskading?

Jeg prøver hvert fall å:

1. Ikke kjefte - Personen som skader seg har kanskje gjort noe som i dine øyne er dumt, men det hjelper ingenting å kjefte.

2. Ikke late som du ikke vet - Stillhet leger ingen sår. Det hjelper å prate om det, så vis at du bryr deg. La personen snakke, fortelle og forklare.

3. Ikke stirr - Ja, det er tøft. Det er vanskelig og det er ikke pent. Men noen av oss velger å lage arr, i stedet for å kun bære det innvendig. Ikke se stygt på noen pågrunnlag av deres historie.

4. Ikke bli sint - Det å bli sint, og det å kjefte hører ikke nødvendigvis sammen.

5. Spør - Men bruk hodet. Ofte er personen sårbar, men vil gjerne prate om det.

6. Dette handler ikke om oppmerksomhet - Jeg er hellig overbevist om at det ikke er mulig å utføre en slik smerte på seg selv for oppmerksomhet.

7. Personen er ikke farlig - Som regel er ikke en som skader seg selv til noen fare for andre, enn seg selv. Personen er sårbar, og gir utløp for det.

8. Det er ikke snakk om døden - Som regel ønsker ikke de som skader seg selv å dø. Som regel er det snakk om noe helt annet.

9. Ikke gi slipp - Det siste en person trenger er at du gir slipp, at du ikke fikser det. Ja, det er tøft og se barnet ditt, vennen din eller noen andre du er glad i lide, men det gir ikke noe større grunn til å slutte og elske.

10. Ikke bli skuffet - Du har ikke sviktet, så ikke bli skuffet over verken deg selv eller den det gjelder.

Jeg har ikke et fasit svar, og jeg tror heller ikke at det finnes. Jeg tror ikke det finnes en fasit på hvorfor vi tenker, føler og gjør som vi gjør. Jeg tror heller at det er fasiten som ødelegger. Disse punktene er heller ikke fasiten på hvordan det burde løses, ikke det at en person som skader seg noen gang burde bli sett på som en sak, som kan løses. Jeg klarer kanskje ikke alltid å følge disse rådene, uansett hvor hardt jeg prøver. Samtidig så forsøker jeg å ha det i bakhodet, uansett hvor tøft det kan være. Jeg har reagert med sinne, jeg har reagert med stillhet og jeg har reagert med skuffelse, og jeg har derfor erfart at det fungerer dårlig. For vi kan ikke svare på den psykiske helsen med stillhet, sinne eller skuffelsen, rett og slett fordi den er naturlig - og bein tøff. 

Jeg tror det hjelper å prate, jeg tror det hjelper å være åpne og jeg tror det hjelper å være ærlige. På den måten har jeg troen på at vi kan forebygge, ta tak og forbedre. Selvskading er ingen skam, men det er heller ikke noe å hige etter. Og hud er hud, vi må bare ikke glemme at det ikke alltid er huden som får gjennomgå. 

 

#bortmedtabu - Vi må prate.

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty. 

Den feite følelsen

"De ristet på hodet, og fortalte at jeg måtte ned hvert fall 17 kilo for å passe inn". 

Jeg tråkker opp trappene, har ingen forventinger, ingen plan. Jeg stiller bare opp, jeg har fått beskjed om å stille opp. Eller nei, ikke beskjed. Jeg har fått forespørsel om jeg vil. Jeg vet ikke om jeg vil, men tenker at det er verdt et forsøk. Jeg har lenge visst at jeg skal dit, men det har ikke akkurat fått meg til å droppe middagen de siste ukene. Døren inn er tung, og min entre er mislykket i det jeg hilser på personen som tar meg i mot. I det jeg setter meg ned. I det jeg blir fortalt at jeg må fylle ut et skjema. I det jeg skal fylle inn om jeg bruker xxs, xs eller s. I det jeg forstår at jeg ikke er i nærheten. 

Jeg spør forsiktig om det kun er disse størrelsene som gjelder, og damen med halvlangt brunt hår som i mine øyne ser ut som en million nikker. Hun nikker og jeg tror jeg skal synke gjennom den vonde stolen jeg sitter i. Faen. Jeg spør igjen forsiktig hva jeg da skal gjøre? 

Svaret er enkelt: En diett, og jeg må ned 17 kilo. Hvert fall. 

17 kilo. 

Jeg reiser meg. Døren som var tung på vei inn er plutselig ikke så tung lenger og jeg braser ut døren. Ikke i sinne, for sinne treffer meg ikke før jeg har kommet meg hjem, grått ferdig og hatet ferdig. 

Jeg tar meg selv i at jeg et øyeblikk nølte, at jeg i et øyeblikk der jeg satt i den vonde stolen vurderte å si greit. At jeg vurderte å takke nei til ribbe på julaften, at jeg vurderte å takke nei til julestrømpa og at jeg vurderte å gi slipp på meg selv. Jeg grøsser. Det jeg grøsser av er verken størrelsene, min opptreden eller forespørselen. Men forklaringen og svaret om "17 kilo - Hvert fall". Og at jeg på vei hjem googlet hvordan jeg fortest mulig kunne gå ned i vekt. Og sto over lunsjen min. 

Men det er feil. 

Så vanvittig feil. 


 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

// Marty. 

 

 

Hvis bare han var hvit

Jeg sliter med å finne et passende ord som skiller meg, og de jeg har lyst til å prate om. For hvordan kan jeg egentlig skille en nasjon og mennesker ved bruk av et ord? Hvordan kan jeg kategorisere en gruppe, som jeg daglig omgås og som jeg lever sammen med. Jeg vil ikke en gang kalle det en gruppe, fordi akkurat nå så føler jeg det blir feil. Jeg vil ikke kalle de jeg ønsker å prate om for annerledes, jeg vil ikke kalle de for mørke, jeg vil ikke kalle de for negere, og jeg vet såvidt om jeg vil kalle de for utlendinger. For er en 14 års gammel gutt som er født og oppvokst i Norge utlending? 

26.januar 2001 ble en ung 15 år gammel gutt drept i norske gater. Det var et rasistisk motivert knivdrag og nasjonen gikk i sorg. Vi snakker fortsatt om det, Karpe Diem synger om det og statsministeren tok tak. 

For kun få dager siden ble en 14 års gammel gutt drept, inkludert en voksen kvinne. En politiker uttaler seg om at det var like greit at gutten ble drept, kommentarfeltene hagler om at det var gutten sin skyld og at han antakeligvis ville drept noen selv senere, og statsministeren er stille. 

Hva har skjedd? Hva er forskjellen? 

Etter hva som blir sagt var ikke dette drapet rasistisk motivert, det som derimot nå er rasistisk motivert er kommentarfeltene og uttalelsene. Hvordan kan vi tillate oss det? Hvordan tør vi? Og hvorfor? 

Hadde saken vært annerledes hvis han var hvit? 

Hadde vi funnet en form for sorg hvis den avdøde var hvit? 

Tiltross for dette har jeg ikke et passende ord, begrep eller utrykk som kategoriserer de jeg vil klappe for, de jeg vil hedre og de jeg vil ytre min respekt til. For jeg vil ytre min respekt til de som tar i mot, de som hetses og de som hates. For at et kommentarfelt kan ytre så hatefulle meninger om en ung gutts død, er tøft. Det er beintøft. Jeg sliter selv med å lese det, og det er jo ikke en gang ment til meg. 

For vi lever i 2016, og jeg skal slutte å si at vi burde kommet lengre enn vi faktisk har gjort. For holdninger som vises i disse dager burde hørt gjemme på en gammel historisk skraphaug. Rasismen utålelige utrykk viser seg dessverre altfor ofte frem. Vi trenger ikke enda en debatt om rasisme, og likeverd og likhet, vi trenger en debatt om tiltak. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde tålt hets, hat og ytringer som er så grove som det i disse dager er. Jeg syntes det er tragisk at mennesker med norske flagg som profilbilder tror de bekjemper en kamp for landet sitt med å tråkke ned på mennesker som er med på å bygge landet vårt fremover. 

Vi må sette ned foten, vi må akseptere hudfarge og vi må akseptere bakgrunn. Vi har ikke råd til å hate, vi har ikke råd til å miste og vi har ikke råd til å bekjempe en kamp som for lengst er vunnet. 

Alle mine tanker går til Tone, Jakob, deres familier og den siktede sin familie. De går ikke til Jakob sin hudfarge. 
 


 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty. 

 

 

Orgie i selvdyrking

Jeg var så heldig å få holde ett innlegg under Sunn Fornuft-prisen forrige uke og jeg har så lyst til å dele det med dere. 

Hei,

Jeg heter Martine Halvorsen og er 18 år gammel. Jeg er nesten 1.80 høy, har blå øyne og blondt hår. Jeg har brede skuldre, store føtter og kommer aldri til å fortelle hvor mye jeg veier, men kan godt dere at jeg idag har en sikkelig dårlig hårdag. 

Jeg liker å omtale meg selv som normal, til tross for at jeg aldri helt har skjønt hva som er normalt. På en måte så higer jeg konstant etter å være normal, mens jeg på en annen måte gjør alt for å ikke være det. For normalen jeg følger, og som jeg tror er optimal stemmer ikke. Den stemmer ikke fordi jeg, og dere daglig blir utsatt for et normalstempel som vi ikke kan gjenspeile oss med. For uansett hvor hardt jeg prøver, så klarer jeg faktisk ikke sammenlikne meg med noen andre, og det er skummelt - og ofte ganske vondt.

Grunnen til at det gjør vondt er fordi jeg ofte tror at det er sånn det skal være, at det er sånn jeg skal se ut og oppføre meg, Jeg blir eksponert på samme måte som dere, og mye av eksponeringen foregår gjennom sosiale medier. Jeg vet at jeg som blogger velger å eksponere meg selv, og at jeg hver eneste dag blir eksponert av andre.

Jeg er vokst opp under kardemommeloven, og jeg vet ikke om dere husker hvordan den lyder? I så fall, den lyder som følger: "Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil". De siste årene har denne loven irritert meg, rett og slett fordi man faktisk ikke kan gjøre som man vil. Jo, altså. Når jeg velger å legge meg, om jeg velger å sove meg vinduet oppe og hva jeg velger å spise til frokost er helt opp til meg selv, men jeg som søster, fadder, venninne og ikke minst som blogger har et ansvar for hva jeg ønsker å gjøre, og hvordan jeg ønsker å formidle det.

Jeg ønsker å snakke om det aller viktigste forholdet vi har i livet, nemlig det forholdet vi har med oss selv. Til tross for alderen min, er jeg langt i fra voksen. Jeg vokser og lærer hver eneste dag. Jeg vet vi har en lang vei å gå, men jeg er dritt lei av å vokse opp, og tro at jeg skal se sånn ut, være sånn eller ha på med ditt, og datt. Jeg er dritt lei av å ikke føle meg bra nok, av å føle at jeg ikke strekker til og at jeg ikke er nok. Vi kan godt le, og kalle det er form for klisje, men for meg er så er det blodig alvor. Det er blodig alvor fordi jeg søsteren min har holdt på å dø av spiseforstyrrelser, fordi en venninne nylig ikke fikset dette og tok livet av seg og fordi jeg er dritt lei av å spise en skje cottage cheese til lunsj. Vi skal ikke under noen omstendigheter normalisere en spiseskje med cottage cheese, vi skal ikke normalisere kosmetiske inngrep og vi skal ikke normalisere det å ikke være fornøyde med oss selv, det har vi faktisk ikke råd til. Jeg har ikke råd til å miste verken noen jeg er glad i, eller meg selv fordi vi blir besatt av vrangforestillinger.

Jeg er ikke i en posisjon der jeg verken kan eller ønsker å formidle en hellig budskap om at vi alle er bra nok som vi er, for i dagens samfunn så stemmer det ikke. Men alle vi har et felles ansvar om å vise at uansett hva samfunnet sier - Så er vi bra nok. Vi trenger ikke å ha en tittel som bloggere for å ta ansvar, for alle må stå opp for seg selv, og jeg tror faktisk at de eneste som kan overbevise oss selv er nettopp oss selv.

Jeg stiller meg selv ofte spørsmålet over hvor selvforakten kommer fra. For jeg kan stå naken foran speilet, se på meg selv og hate, og jeg hater at jeg hater. For hatet er så sterk, så dypt og så sårt. For når begynte jeg å hate? Når begynte jeg å tillate å hate? Jeg vet ikke, og jeg har ikke noe godt svar. Hvis jeg, og hvis vi hadde visst det så hadde kanskje ting vært annerledes. Jeg tror kanskje selvforakten tok meg den dagen jeg ble mer opptatt av å lykkes, enn å leve. For hvordan kan jeg leve, uten å lykkes? Og lykkes man uten å leve?

Jeg syntes den er viktig å bruke sunn fornuft, og innerst inne skulle jeg ønske at den var obligatorisk. I utgangspunktet skulle jeg ønske at absolutt alle mennesker hadde en Sunn Fornuft-plakat å følge. Rett og slett fordi jeg ofte syntes vi har havnet på ville veier. Fordi vi er mer opptatt av spinningtimen på Elixia enn å pleie de vi er glade i, fordi vi er mer opptatt av å fremme oss selv, enn å akseptere oss selv og fordi vi er mer opptatt av å lykkes, enn å ha det bra.

Jeg er kanskje den siste personen til å si at det er på tide at vi begynner å gi litt faen, rett og slett fordi jeg og min dårlige hårdag har en vanvittig lang vei igjen å gå selv.

Vi har alle et ansvar, om vi er mamma, pappa, bror, bloggleser, ansatt eller som en jævla blogger, så har vi et ansvar ovenfor de som omgås oss. Som bloggere så hører det med et ansvar, og det er ikke lov til å fraskrive seg det ansvaret. Det betyr ikke at man skal kunne mene akkurat det man vil, si hva man vil og tenke hva man vil - Men at man har et ansvar, og det er skremmende hvis vi skal begynne å fraskrive oss det. Vi kan være dårlige forbilder uten at vi er klar over det, og hvem vil vel risikere det?

Jeg vil lykkes, jeg vil være bra nok og ikke minst god nok. Men jeg lykkes ikke hvis ikke jeg lever, jeg blir ikke bra nok over å hige etter noe jeg ikke er og jeg er ikke god nok hvis ikke jeg aksepterer meg selv.

Jeg vil begynne å akseptere den nakne kroppen jeg hater foran speilet, men den skal aldri delta i en orgie i selvdyrking med botox, silikon og pornolignende posering.

For jeg er faktisk mer enn bra nok!



 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

 

// Marty. 

 

 

 

 

Når skal vi begynne å prate?

Etter innlegget på bloggen om "Når datteren din får penisbilder" har jeg fått flere meldinger fra spesielt jenter. Det har vært jenter som har stilt spørsmål om hva de kan gjøre for å unngå ubehagelige bilder i innboksen, jenter som føler seg presset til å sende lettkledde bilder og jenter som ikke tør å si ifra til noen. Jeg har tenkt mye på alle spørsmålene og jeg sitter i utgangspunktet igjen med ett eneste spørsmål: 

Hvem sitt ansvar er det?

Som ungdom er jeg vitne til tendenser som ville sjenert de fleste foreldre. Det er klart at ingen foreldre vil bli satt inn i sine egne barns sexliv, men det er vel dere foreldrenes oppgave å forbrede oss på det. Vi er ikke dumme og vi er ganske mottakelig. Det er som regel ikke vi som gjør ting flaut, fordi vi er faktisk ganske nysgjerrige, og det er faktisk oss det går utover hvis vi ikke er opplyst. Det er oss det går utover hvis ingen lærer oss hva som er rett, og hva som er galt. Det er vi som må ta konsekvensene, for de kommer. Vi vil prate, fordi vi vet ikke. Vi skal ikke skjermes, fordi livet møter oss uansett på et tidspunkt - Og det blir tøft. Det er tøft første gang du drikker deg full, det er tøft første gang du får en dårlig karakter, det er tøft første gang du ikke får´n opp og det er tøft første gang du får kjærlighetssorg. Men det blir lettere hvis vi blir informert, hvis vi kan snakke om det og hvis vi slipper å bære det helt alene. 

Vi må vite hvem vi kan ringe hvis noen prøver seg på oss, og vi ikke vil. Vi må vite hvem vi kan dra til når vi føler at verden raser, og er helt alene. Vi må vite hva vi kan søke på for å finne ut svar. 

Vi skal ikke curles, vi skal veiledes. Vi kan ikke benekte at ting skjer, og vi er nødt til å lære at noen av veiene vi blir nødt til å gå er tøffere enn andre. 

Vi skal ikke læres opp til at det er vår skyld at vi blir preppet på nakenbilder, vi skal ikke læres opp til at det ikke er greit å si ifra når noen ber deg om nakenbilder og vi skal ikke læres opp til å sende nakenbilder. 
Det er ingen selvfølge at alle vi vet hvor grensa går, og vi finner ikke ut av det hvis ingen forteller oss det. Det er ingen selvfølge at vi vet at det ikke er greit å ligge med en som sier nei, det er ingen selvfølge at vi vet at det å snakke stygt ikke er greit og det er ingen selvfølge at vi slutter og drikke før det blir svart. 
For dette må læres, grenser må settes og vi må informeres. 

Dere må snakke med oss om at det finnes pedofile, og dere må slutte å dra historien om at vi ikke må snakke med fremmede. Dere må snakke med oss om voldtekt, og dere må slutte å lære oss jenter at det er vårt ansvar. Dere må snakke med oss om døden, for den er faktisk livsviktig. Dere må snakke med oss om repsekt, om at jenter og gutter er like mye verdt, og dere må fortelle om at jenter og gutter kan gjøre de samme tingene. Dere må snakke med oss om tro, og dere må la oss ta valg selv. 

Problemet ligger ofte rundt det at vi ikke prater om det, at vi ikke er bevisste og at vi faktisk velger å ikke prate om det. Men hvilken vei kommer vi ved å ikke snakke sammen, skape åpenhet og fokus? 

Jeg er redd vi skaper usikkerhet, trøbbel og svært ubehagelige situasjoner hvis vi velger å holde kjeft. 

Vi har rett på å vite hvor grensa går. 

For først da kan vi si ifra. 


 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Når datteren din får penisbilder

Kjære du som sender bilder av penisen din til datteren min. 

Jeg som far har noen spørsmål til deg. Jeg har selvfølgelig noe annet å si også, og er vel som far pliktig til å fortelle deg korteste veien til helvete. Men jeg skal være seriøs. Jeg skjønner at du ikke er en av de betatte gutta, og jeg antar at hun da ikke hadde fortalt meg hvor ekkelt hun syntes det er. Jeg skjønner faktisk ikke verken lysten eller behovet ditt, men det er en helt annen sak. Det som betyr noe for meg er at det er datteren min som får disse bildene, og at du ikke gir deg. For hva kan jeg som far egentlig gjøre?

Jeg er, og håper egentlig at jeg er en generasjon eldre enn deg. Jeg forstår at mulighet for å blottlegge deg på måten du gjør er enklere i dag, enn det det var før. Til tross for at jeg syntes det er synd at sosiale medier har blitt et marked for sex. Men! Jeg har lyst til å gi deg noen råd - Oss menn i mellom. 

Det er ingen kvinner som tiltrekkes av en penis i første melding, heller ikke tredje, eller fjerde. Kvinner fortjener respekt, og de skal ha respekt. 

Du vinner ingen dame med å ikke oppføre deg. Du kommer desidert lengst med å være snill, høflig og veloppdratt. 

Vær en gentleman! Ingen gentleman kaster buksa etter første møte, og HVERT FALL ikke på Snapchat. Hold opp døra, gi hun jakka di, hent henne. 

Ikke la hun føle seg i veien. Sett pris på henne, ta vare på henne og følg henne til bussen. Aldri gi utrykk for at det er slitsomt eller plagsomt. Det som er plagsomt er å åpne meldinger på bussen og at din penis uanmeldt dukker opp. 

Se henne! La hun føle seg spesiell, unik og ivaretatt. 

For kjære du som sender disse bildene, jeg liker det ikke - Jeg liker det faktisk svært dårlig. Spørsmålet er jo hva jeg kan gjøre, annet enn å sette ned foten. Det å begå overgrep, trakassering og misbruk er lettere i dag enn det det var når jeg vokste opp, men det betyr ikke at det er noe mer greit. Det er nemlig å seksuelt trakassere noen når du presser ditt underliv uønsket på noen, og det er ikke greit. Vi trenger flere gentlemans, som setter pris på, ser og tar vare på damene på den måten de fortjener, det er hvert fall ingen som vil hilse på penisen din før de har hilst på deg. Kortene våre skal ikke blandes til tross for at vi ønsker å være likestilt. Vi må fortsette å være menn til tross for at kvinner burde stilles likt som oss i arbeid. Det kan hvert fall ikke gå på bekostning av gentlemanskulturen. 

Jeg vet ikke om det er oppmerksomhet du søker, aksept eller om du kun er pervers og i utgangspunktet så spiller det egentlig ingen rolle, for det er faktisk den lille jenta mi det er snakk om. 

- Pappa
 



 

Følg meg gjerne her:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

// Marty.

Medmenneskelighet eller selvdyrkelse?

Jeg sitter på sidelinjen, og jeg er i utgangspunktet veldig lite delaktig i hva som skjer. Både hva som skjer i verden og i mitt eget land. Jeg skal innrømme at jeg er mer opptatt av hva jeg selv skal lage til middag enn at statsbudsjettet diskuteres. Jeg er mer opptatt av å sove nok, fremfor å bry meg om sjakk VM. Jeg er mer opptatt av å fremme meg selv, tenke på meg selv og glemme andre i en hektisk hverdag. Kall meg gjerne for et dårlig menneske, men det handler ikke om at jeg i utgangspunktet ikke bryr meg, men at jeg, som mange andre er mer opptatt av hudkremtips enn at barn blir bombet i hjel. Litt spøk, og litt alvor. 

Jeg er overbevist om at det skjer mer i Norge enn jeg aner. Jeg er overbevist om at informasjonen på innsiden er langt større enn det som når meg på utsiden. For jeg bestemmer når jeg vil legge meg, hva jeg vil spise til middag og om jeg skal sove med vinduet åpent eller lukket - Men jeg bestemmer vel svært lite av det rundt. Dessverre, eller heldigvis, så føler jeg det hvert fall sånn. Jeg glemmer ofte at jeg har en stemme jeg kan bruke, på lik linje som alle andre. Jeg var flink til å si ifra når det ble begått urettferdigheter og urett når jeg var yngre, men jeg blir bare dårligere og dårligere på det nå. Jeg lurer på hvorfor det var lettere å si ifra at han slo henne, at hun lugga henne og at det var de som tegnet på veggen. Jeg tror og håper at vi fremdeles kan skille rett fra galt, og at vi fremdeles vet hva som er urettferdig og hva som er urett. Jeg ønsker ikke å sette meg inn i et argument om at "livet er urettferdig", for det vet jeg, og det forsøker jeg å akseptere. Men dette er ikke en unnskyldning for å ikke si ifra. 
For vi skal, og vi må si i fra når vi ser andre bli slått av urettferdighet, når vi ser andre blir lugga av urett og når vi ser våre egne tegne en vegg av hatefulle ytringer.

Samtidig så syntes jeg det splittede Norge kanskje møter seg selv litt i døren. Jeg syntes vi av og til blir umoralske, barnslige og muligens litt dumme. For vi blir vel splittet? Enkelte av oss mener jo at Farmen-Ali burde bli kastet ut av landet mens andre mener det er fantastisk at det var med en som heter Ali. Og i denne splittelsen så faller det oss inn at det er greit å legge alt som handler om folkeskikk, respekt og moral til side. Jeg er uenig, men det gir meg ikke større rett til å hate, snakke dritt eller skrive dritt. Samtidig er det flott at noen tar tak, på en seriøs måte. For vi skal jo fortsatt si ifra om urett og det er urettferdig når barn ikke får en sjanse i Norge og blir sendt til områdene vi helst ikke vil vite at eksisterer. 

For politikken er tøff, tiltakene er tøffe og tilstandene er tøffe. De er brutale, og jeg lar meg skremme. 

Hat og vold har ikke dukket opp fra ingenting - Og jeg tror det er viktig å huske på. Samtidig vil jeg stille et spørsmål som jeg selv ikke har svaret på. For dreier dette seg alltid om medmenneskelighet, noe det burde - Eller dreier det seg om en grusom form for selvskryt og selvdyrkelse? 

Hvor mange av oss hadde egentlig ønsket å gi fra oss det vi har, åpnet det vi har og dele det vi har - Med noen andre enn oss selv? 
 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty. 

 

Når mamma drikker

Jeg vet at om mange som gleder seg til jul, mange som gleder seg til å spise pepperkaker, pynte juletre og mange som gleder seg til romjulsturneringene med idrettslaget. Jeg er en av de. Jeg har allerede satt frem pepperkaker, funnet frem røde lys og hører på julesanger i smug. Jeg gleder meg, og jeg vet at mange av oss gleder oss, men jeg vet også at det er vanvittig mange som gruer seg. Jeg vet at enkelte lyver om at de ikke har lyst til å delta på romjulsturneringen med fotballlaget grunnet juletrefesten som blir arrangert etterpå, festen som hvert år blir arrangert uansett hvordan turneringen går. 

Juletrefesten mamma alltid drikker på. 

Problemet er i utgangspunktet ikke at mamma drikker, selvom jeg ikke kan forstå lysten til å nyte alkohol under premieutdelingen. Problemet er at mamma ikke slutter etter juletrefesten. Hun fortsetter etter at alle andre har dratt hjem, og begynner ofte til frokost. Mamma har faktisk drukket siden bittebittelille julaften, for tre år siden. Hun har drukket siden da, fordi hun bare skulle ta et lite glass fordi hun gledet seg sånn til jul. Jeg gleder meg ikke. Ikke i år heller.  
Mamma elsker sammenkomster der hun slipper og blande alkoholen sammen med kaffen. Selvom det er lenge siden hun har gjort det. Hun blandet i starten, men nå er det aldri kaffe i kaffekoppen, bare på jobb. Eller jeg vet egentlig ikke. Jeg bryr meg egentlig ikke, for det jeg bryr meg om er at mamma drikker når hun er med meg. 
Sammenkomster der alkohol er akseptabelt er de verste. Unnskyldningene for å drikke, der aksepten for å bare ta seg et lite glass er akseptabelt. For hvem drikker egentlig bare et glass? 

1 av 4 foreldre mener at det er akseptabelt å drikke alkohol på idrettsfestene til barna. Men når begynte alkohol og idrett å høre sammen? Og når begynte alkohol og barn å høre sammen? Hvorfor skal det tillates?  

Mamma kommer nemlig aldri hjem etter juletrefestene med laget. Hun glemmer til og med igjen premien min ett eller annet sted. Mamma blir lei seg når sånt skjer. Jeg blir også lei meg. Ikke fordi jeg bryr meg om den dumme premien, men fordi mamma glemmer den. Fordi mamma glemmer meg. Mamma drikker sjeldent når det bare er hun og meg, for de gangene det bare er mamma og meg så blir det bare meg, fordi mamma vil drikke. For da drar hun. 
Alle vet at mamma drikker. Jeg vet at de snakker om det, og at de syntes synd på meg. Men ingen snakker høyt om det. Det forblir liksom som en liten hemmelighet, som alle vet om. Jeg kunne bare ønske at mamma sluttet, eller at noen stoppet henne når det allerede var litt for mye. 

Ca. 90 000 barn i Norge lever med alkoholmisbrukere. Det er 90 000 barn som aldri er trygge. Det er 90 000 barn som må klare seg selv. Det er 90 000 barn som   lettere vil utvikle sitt eget misbruk. Det er 90 000 barn for mye. Det kan være barn på fotballlaget til barna, det kan være barn i klassen til barna, det kan være venner, det kan være naboen og det kan være ditt eget. Jeg tror ikke personen som drikker kan hjelpes hvis ikke det vil hjelpes, men barnet må, og burde hjelpes. Barnet skal ikke vite at alle andre vet, barnet skal ikke tie og det skal ikke være noen hemmelighet. 

Mamma sier alltid at hun er glad i meg, men jeg er ikke glad i mamma når hun drikker. Da blir hun høylytt, sint og ekkel. 



 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

Marty. 

 

 

Kjære verden

Kjære verden. 

Og kjære president. 

I dag har jeg vondt i magen, jeg er redd og jeg sitter inne med ufattlelig mange spørsmål. Jeg er tom, jeg er fortvilet og jeg er faktisk ganske sint. Jeg kjenner på alle disse følelsene, og jeg gjør det fordi jeg er redd verden har gitt makten til helt feil mann. Jeg er nå redd for at makt, ondskap og undertrykkelse vil vinne over alt som heter kjærlighet, fornuft og frihet. 

Jeg hører presidentens ord som generøst takker, og som forteller at vi må stå sammen. Jeg stiller spørsmål om hvem det faktisk siktes til. For vi er en verden i forskjellige farger, med forskjellige legninger, forskjellige trosretninger og veldig tydelig forskjellige meninger. Jeg har ikke tro på at én mann kan redde verden, og verden har vært utsatt for det før. Verden skal heller ikke reddes, og den kan hvert fall ikke reddes av makt. Verden er satt sammen av forskjeller, og ulikheter - Makten skal ikke gjøre disse forskjellene og ulikhetene enda større. Det er nemlig plass til hvite, til mørke, til lesbiske, homofile, høye, lave, tykke, kvinner som menn i vår verden og det er trist at verden ikke var klar for å ta i mot en kvinne, og at makten seiret. Vi kan godt le og vi kan godt tulle, men jeg ønsker at vi skal bygge godhet, raushet og trygghet, ikke murer. 

Jeg vet ikke om valget er katastrofe, og jeg er nødt til å velge å tro at det ikke er det. Men hva om det faktisk er det? 
 



 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat Martinehalvs

 

Marty. 

Eksluderene å ha en bestevenn


 

Jeg mimrer tilbake til 2008. Jeg og bestevennene mine satt i en sirkel. Vi lo, vi hadde det gøy. Sirkelen vår var hellig. Som en sekt. For å komme inn i sirkelen måtte du kunne kodeordet. Vi var de eneste som kunne kodeordet, noe som betydde at ingen andre fikk være med. Men det gjorde ikke noe. Det var selvfølgelig ingen som klarte å gjette "rabarbra", selvom det var mange som gjorde ett tappert forsøk.  

En gang skulle vi bli blodsøstre. Vi skulle stikke hull på tommelen vår med en nål for å blande blodet vårt, noe som skulle symbolisere at vi skulle være sammen for alltid. Jeg turte ikke å stikke hull på fingeren min med en nål. Jeg var faktisk vettskremt! Tanken på å blande blod skremte meg ikke, det virket der og da som det mest naturlige i hele verden, men det å skulle stikke hull på fingeren var totalt uaktuelt. Jeg fikk en straff, og de endret kodeordet. Plutselig var jeg en av de som ikke fikk komme inn i sirkelen fordi jeg ikke kunne det hemmelige kodeordet, og jeg ble stående på utsiden. Det slo meg ikke da at den sirkelen jeg hadde vært med på å danne var som gift, for det eneste som betydde noe var å komme inn igjen, uansett hvor mange ganger jeg gjettet feil kodeord. 

Jeg undrer ofte på hvor egoistisk det er å ha en bestevenn. For ofte så oppfattes det at man ikke være bestevenner og ha en egen bestevenn ved siden av der igjen. Nettopp fordi man da ikke deler alt. Gjengen min fra 2008 ønsket å likne Karsten og Petra, figurene på TV som delte absolutt alt bortsett fra kjæreste og ikke minst Miley og Lilly i Hannah Montana. Men vi klarte det aldri, til tross for at vi delte blod, matpakker og dro på ferier sammen. For hva skal til å få seg en bestevenn? 

Og er ikke det å ha en bestevenn utestengende, og eksluderende? 

Jeg aner ikke, og det er derfor jeg stiller spørsmål. Jeg kan godt innrømme for meg selv at jeg driver en evig jakt etter en bestevenn, men jeg vet ikke hva jeg jakter etter. For jeg jakter ikke etter den som sitter i en sirkel og ikke tillater andre å komme inn. Jeg ber ikke om et forbud mot å ha en bestevenn, jeg kan bare ikke forstå hvordan de to bestevennene kan ha andre bestevenner.
Jeg leste en artikkel for noen år siden om en skole som gjorde ett tiltak mot mobbing, nemlig å nekte barna på skolen å kalle hverandre for bestevenner. Jeg klarer heller ikke å forstå det, rett og slett fordi jeg vet at noen har mer enn nok med å ha en venn. Men noe sier meg bare at de som faller inn i den kategorien ikke har et kodeord på vennskapet sitt.

Jeg er overbevist om at min generasjon og at de fleste i dagens samfunn har nok med seg selv. Jeg sier de fleste, fordi det alltid finnes noen som nekter, og noen som forsøker å overbevise det motsatte. Men jeg er villig til å tro at jakten på en bestevenn er med på å skape et press, som er vanvittig unødvendig. For er ikke våre fasader bygd opp av relasjoner, prestasjoner og kvaliteter? Samtidig som at behovet for en såkalt bestevenn er lagt på grunnlag av at man behøver trygghet. 

Men jeg vet ikke. 

Jeg vet hvert fall at sirkelen min med bestevenner ble oppløst, og at stikket i fingeren ikke hjalp noen ting. Kanskje det derfor er greit å si heldigvis? Og unnskyld til alle som ikke gjettet riktig passord. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat Martinehalvs

 

Marty. 
 

Skamfullt og homo

Jeg er som mange imponert over årets sesong av Skam. Vi er fascinert, vi heier og vi lukker øynene på samme måte gjorde når voksne kysset på TV før i tiden. Det er fantastisk. Skam er skamfullt, helt på ekte. Skam fronter homofili på en måte ingen har gjort før, og får tonnevis av gratis reklame fra bloggere, små jenter, og tabloidaviser. Serien har på en rar måte satt spor hos mange, inkludert meg. Skam viser gutter som kliner, hvem har egentlig gjort det før? På en ikke klein måte? 

Jeg er en av de kristiske, og det var jeg også i forrige sesong. Hvorfor jeg er kritisk vet jeg ikke. Muligens er jeg kritisk, eller livredd for at Skam skal kjøre seg så hardt fast i homofila at vi glemmer at Sana er muslim, og at hijabdebatten er heit. Eller at gutta røyker hasj, og at det er helt ok. Skam helbreder oss, informerer oss og skremmer oss. Det viser sider av samfunnet som vi unngår å prate om, det viser temaer som er tabu og gir oss ett innblikk i et ungdomsliv uten like. Jeg syntes gjengen bak Skam er tøffe, og at syntes det er flott at kritikerne, altså, de ekte kritikerne er stille. Heldigvis. 

Allikevel føler jeg at vi stadig overraskes når ungdommen forteller. Sånn helt på ekte. Uten Skam. Uten Noora. Uten geniale regissører. For gjør Skam at vi tør å prate om homofili, eller bli det en sånn holdning til alt at vi spør noen: "Ja, har du fått dame nå eller? Ja, eller mann da, eller gutt. Eller ja, what ever. Det er greit å være homo altså.". Jeg føler muligens de voksne spiller en mye større rolle i Skam en det noen av oss ser, eller skjønner. Det er nesten synd at vi ikke diskuterer de også. Det er synd vi ikke diskuterte moren til Eva enda tydeligere i første sesong. Moren som aldri var hjemme, og som kun jobbet. Som lot datteren være hjemme med penger på kjøkkenbenken, samtidig som hun ble skuffet over dårlige karakterer. Vi hadde egentlig ikke trengt å diskutere henne, men hvor mange det var som Eva, hvor mange der er. 

Vi lar oss ikke overraske av at ungdommen røyker hasj på fest. Muligens burde jeg slutte å skrive vi, og heller skrive jeg. For det er ikke overrraskende. Det skjer jo, Skam forsøker bare å fortelle det, og er heldigvis, eller uheldigvis mye mer troverdig enn det jeg er. Det kommer ikke som en overraskelse at ting skjer, at de viser at ungdommen drikker seg dritings, ligger sammen og driter seg ut. Kombinert med 10 % fraværsgrense. Dette er ikke noe nytt, forskjellen er bare at det er så sinnsykt mye mer tydelig. Jeg stiller meg selv spørsmålet om det rett og slett er deiligere, for blant annet foreldre, å se Skam, enn å åpne fyllesnapsene fra ungdommen sin en lørdagskveld, å plukke opp ungdommen eller gå bak soveromdøren det står "drit i å komme inn" på. Jeg er jo av den oppfatningen av at det av og til er viktig å tråkke over den grensen aka. dørstokken. Nemlig for å bli kjent, for å forstå og ikke minst akseptere. 

Jeg antar, og forventer egentlig at du som leser vet hva Skam er. For hvis ikke så har du faktisk gått glipp av noe. Jeg kjøper ikke unnskyldningen om at du ikke orker sånn TV, at du ikke er i målgruppen. Hvert fall, så ber jeg deg pent om å trekke deg tilbake når jeg forteller at jeg er fortvilet over dagens samfunn, fraværsgrenser og stress.

Jeg vet ikke hvor bra Skam egentlig er, men hvis Skam er med på å dra usikre sjeler ut av skapet, og ikke minst holde de fordomsfulle langt inne i det, så gjør Skam noe bra. Og det tror jeg det gjør. 




 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

Jeg kan ikke redde verden

I går vokste klumpen i brystet seg litt større for hvert skritt jeg tok. Jeg var flau, forlegen og ville helst ikke bli sett. Jeg stirret stadig ned i bakken og kjente at samvittigheten knøt seg i magen, uten at jeg helt visste hvordan jeg skulle håndtere den. I går ble det arrangert Oprasjons Dagsverk til inntekt for barn i Colombia. Fantastisk! Problemet er bare det at TV-aksjonen på NRK akkurat ble arrangert, at den gamle skolen min hadde sin egen del form veldedighetsinnsamling og at fadderbarnet mitt er sulten. 

Misforstå meg rett. Problemet er ikke alle innsamlingene, og alle de gode gjerningene. Men alle pengene. Jeg har ikke råd til å redde verden, og uansett hvilken innsats jeg gjør, så griper den dårlig samvittigheten meg når barna utkledd som tigere spør om jeg ikke bare kan kjøpe en eneste bolle til 20,- og jeg svarer nei, er tvunget til å svare nei. Jeg regnet ut etter å ha løpt gjennom Oslo sentrum i går at jeg hadde måtte gi 1840,- kr. for å tilfredstille alle de beende blikkende, alle de fantastiske opptredende og alle de sultne barna. 
Jeg vil tro enkelte mener at jeg da burde droppe brusen jeg kjøper noen ganger i uken, eller at andre burde droppe den daglige kaffen - Men redder det verden?

Jeg ønsker, og jeg vil - Men jeg får det ikke til. Jeg får ikke til å tømme sparekontoen for å mette fremmede munner når jeg på den andre siden får beskjed om at jeg må kjappe meg inn på boligmarkedet, når lillesøster er invitert i utallige bursdager og skal kjøpe gaver til alle og når det må fylles disel på bilen.
Igjen, ikke misforstå meg, jeg skal skryte såpass og si at jeg støtter det jeg kan. Men jeg kveles av alle innsamlingene, forventningene og beende blikk. Hvis jeg skal være helt ærlig, så hater jeg det, like mye som jeg hater tanken på at andre ikke er like privilegerte som meg. 

For jeg panter mine egne flasker, jeg kaster ikke maten i kjøleskapet og jeg forsøker tappert å ikke bruke mer enn nødvendig. Jeg vil ikke kalle det fattig, for menneskene det gis penger til gjennom innsamlinger som ikke har noen flasker å pante, noen mat å kaste eller noe å bruke, det er de som er fattige. Det er forferdelig. Men forventingene om å bruke, kjøpe og ha, det gjør at klumpen og kvalmen sprer seg utover hele kroppen. Forventingene om at det kun er 20,- kr. 

Jeg vet at mange skyr det, trekker seg unna og melder seg syke, akkurat som på sommerfestene til barna, på håndballkampene på søndager og innsamling til leirskolen. Jeg føler heldigvis at det er en form for aksept å skylde på studentilværelsen ovenfor andre, men studenttilværelsen er ingen unnskyldning for de sultne barna og det gjør at jeg gruer meg til å bli voksen. 


 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

Hva faen er "generasjon prestasjon"?

Jeg har stor respekt for skuespiller Anders Danielsen Lie, og jeg ønsker å svare på hans uttalelse etter mitt innlegg om ensomhet. Han stiller nemlig spørsmålet:

"Sykeliggjøringen av vanlige menneskelige problemer i ulike livsfaser er blitt kampanjejournalistikk i særlig VG og Aftenposten. Nå er det flere saker i uka, blant annet om unge friske personer som skal ha blitt syke av stress, prestasjonsjag osv. Jeg betviler ikke at de har det vanskelig i perioder av livet. Men når er man egentlig "syk"? Er man syk hvis man besvimer? Er man syk hvis man overnatter på Rikshospitalet? Er man syk hvis man krysser av i rubrikken for mørkt tankegods i et spørreskjema?"



Jeg er enig, og jeg syntes faktisk det er viktig at disse spørsmålene blir stilt. Samtidig, så har jeg et brennende ønske om å svare. Jeg føler et behov for å svare. Muligens fordi jeg er en av de som har svimt av, overnattet en natt på sykehus, og antakeligvis av og til er på kanten av hva som er bra når det kommer til stress. 

Jeg er en av de som er helt "vanlig". Ikke det at jeg vet hva helt vanlig egentlig vil si. Jeg er blid, jeg er glad og jeg er generelt glad i livet. Jeg er glad i å trene, jeg ønsker i å jobbe hardt og jeg prøver alltid å gjøre mitt beste. Jeg er en av de som av og til har dårlige perioder. Jeg er en av de som av og til føler at jeg er i nærheten av å stange i veggen, miste all kontroll og få panikk. Eller, panikk har jeg egentlig ganske ofte. 

Heldigvis, så har jeg flere gode dager enn dårlige. Jeg unner ingen å ha flere dårlige dager enn gode, samtidig som jeg tror og er avhengig av å tro at det er helt normalt med dager som er litt tøffe. Jeg har derimot aldri kategorisert meg selv som syk, faktisk så hadde jeg dessverre følt det som ett nederlag. Jeg forstår at "generasjon prestasjon" muligens er utydelig, vanskelig å tolke, og ikke minst vanskelig å sette seg inn i.

For hva faen er egentlig "generasjon prestasjon"? Hva er så spesielt med generasjonen min? Generasjonen som vokser opp etter dere voksne, som på en eller annen måte har tullet seg inn i en sykelig boble som er på randen til å sprekke, min er hvert fall det. Jeg syntes det er synd at mange av oss bruker ordene angst og depresjoner om nedturene vi støter på, og om de fasene som ikke tilbyr champagne, men som kanskje setter oss inn i hva livet faktisk er. Samtidig så ønsker jeg å stille spørsmål om hvorfor dette har blitt "vanlig"? Vel, jeg velger fortsatt å sette vanlig med gåseøyne, rett og slett fordi jeg fremdeles ikke vet hva vanlig er. Tingen er vel enten det at det har blitt mer åpenhet rundt temaet psykisk helse eller så har noen ledet generasjonen min ut på ville veier, som kategoriserer fartsdumpene vi møter på veien med så mørke, og dype ord som blant annet angst og depresjon. Jeg vet ikke hva vanlig er, og dessverre så er vanlig i mange sine øyne det perfekte. Altså; perfekte relasjoner, rød vin med gode venner, veltrente kropper, god utdannelse og god økonomi. Jeg er fullstendig klar over at det ikke er sånn selv, og det tror jeg de aller fleste er. Allikevel blir vi foret med dårlig tabloid og retusjerte bilder som kanskje gir oss helt feil innblikk i hva "vanlig" egentlig er. Det er ingen hemmelighet at vi roser de som åpner seg, de som forteller om psykiske lidelser og de som blottlegger noe vi personlig kanskje tenker på som svakheter. Mange av oss er flinke til å klappe for de som stolt viser frem vekten sin og sine ekstra kilo, samtidig som vi drikker slankepulver blandet med lunket vann til middag. Allerede der mener jeg at vi har driti oss ut. 

Jeg har ingen psykiske lidelser eller noe annet "spennende" å tilby. Det jeg kan tilby er åpenhet, ærlighet og bevissthet.
Jeg tror faktisk det er nødvendig med slike spørsmål som du stiller Anders, samtidig så tror jeg det er viktig å være åpen for svar. Jeg vet ikke om vi faktisk har kommet til et punkt der vi er nødt til å finne en balanse. For det skal ikke være en skam å slite, og det skal heller ikke være en skam å ikke slite. 

Jeg ønsker å være en representant, både for meg selv, min generasjon og kanskje din. Jeg ønsker nødvendigvis ikke å tilby innblikk i mine dårlige dager, for de sitter fortsatt litt langt inne. Jeg ønsker heller egentlig ikke at noen skal vite at jeg ikke har trent på en uke, at jeg har spist en boks med is i dag og heller ikke at jeg sov to timer i stedet for å lese til eksamen i stad. Jeg ønsker hvert fall ikke å bli hyllet for at jeg her driver med en rar form for snikskryt, i håp om å kanskje få en kommentar på at det er flott at jeg sov to timer i stedet for å pugge. For i bunn og grunn så er det jo håpløst. 
Jeg har åpnet meg og fortalt at jeg ofte føler på ensomheten, jeg har ikke søkt etter en diagnose. Det gjorde jeg heller ikke når jeg svimte av sist. 

Jeg har etterlyst en som kan lære meg å drikke kaffe og jeg møter deg gjerne over en kopp kaffe, hvis du har lyst til å lære meg det. Jeg tror kanskje vi egentlig er enige. 

For du føler vel kanskje på ensomheten av og til du også? 

 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Det er på tide å prate om klumpen i brystet.

De to siste døgnene har det tikket inn med meldinger. Det har tikket inn meldinger av mennesker som er ensomme, mennesker som kjenner seg igjen og mennesker som ønsker å stille opp. Jeg er rørt, jeg har en rar følelse av stolthet og jeg er takknemlig. Jeg er takknemlig for at det finnes så mange fantastiske mennesker der ute, så mange kloke, omsorgsfulle, og skremmende nok, ensomme mennesker.

For meg er det viktig å prate, det er viktig å dele. Jeg vil være en av de som tør å innrømme, en av de som tør å være ærlig og en av de som tør å være meg selv. Jeg nekter å la meg selv forsvinne i ett hull av verken ensomhet, prestasjon eller i en selvfølelse som handler om å ikke være bra nok. Jeg ønsker heller ikke at noen andre skal det. Jeg fikk et spørsmål her om dagen, angående min egen Instagram. Jeg fikk spørsmål om hvorfor den tilsynelatende fremstår perfekt. Dette fikk meg til å tenke, og jeg er vanvittig glad for at jeg fikk spørsmålet. Jeg valgte å stille et spørsmål tilbake om hvorfor jeg ikke kunne tillate meg og uttrykke meg, uten at det skal være dysset ned av dobbelthake, kviser og dårlige vinkler. Personen nikket enig, og så kunne vi le litt av det. 

Jeg ønsker å bruke bloggen til å forklare, og ikke minst vise livet bak den så kalte fasaden. Jeg ønsker ikke begeistring for verken mine tanker eller meninger, det jeg ønsker er aksept og forståelse. Muligens en bekreftelse? Jeg har de siste dagene lest historier og meninger, og jeg stiller spørsmål om hvorfor vi ikke prater om ensomheten når det er snakk om så vanvittig mange. Ensomhet er ingen lidelse, etter min mening er det en tilstand. Ensomheten er menneskelig, på lik linje som alt annet vi foretar oss og ikke minst føler på. Jeg skal ikke vise frem min ensomhet i stolthet, men jeg skal vise den frem bevisst. Jeg vil ikke bruke unnskyldninger for at jeg ikke deltar, og at jeg ikke får delta. Jeg vil ikke late som, og jeg vil hvert fall ikke fremme noe som ikke er. 

Jeg er ofte ensom. Men ikke alltid. 

Jeg hater å åpne snaps fra helgens festligheter. Jeg nekter ingen å ha det gøy, det er bare vondt å ikke være en del av det. Min egen skyld, jeg vet ikke? Jeg hater å stirre i veggen og lure på hvem jeg skal ringe. Jeg forventer ikke å bli ringt ned, det er bare vondt å ikke alltid kunne dele med noen jeg er glad i. 

Jeg syntes det er på tide at vi prater om ensomhet, for hva er egentlig problemet? Det er faktisk på tide.
Jeg forstår at det er enklere å prate om sex, hvem vi ligger med og hvem vi mer enn gjerne skulle ligget med, men hva stopper oss i å prate om klumpen i brystet, alle de forskjellige klumpene i brystet som vi gjemmer bort?

Les: Jeg ønsker meg en venn 


Til dere som savner mer dobbelthake. 
 

Marty. 

Jeg ønsker meg en venn

Det å være selvstendig er viktig i dagens samfunn og det å være vellykket er viktig. Det er enkelte rammer det er viktig å ha, og vise at man har. Det er viktig med trygge mennesker rundt seg, det er viktig med en stabil økonomi, det er viktig med selvdyrkelse. Gjerne i form av hva man gjør, fronting av hvem man tilbringer tid sammen med og alle de vellykkede faktorene, som de flotte barna, den gode tirsdagsmiddagen og gjennomførte treningstimer. Det er tabu å vise for mye følelser, samtidig som vi heier frem de som tør å fortelle. Jeg ønsker minst mulig tabu, men enda mer ønsker jeg meg en venn. Jeg slår ofte av mobilen, fordi jeg ikke orker påminnelser om hvor ensom jeg føler med der jeg sitter alene, fordi jeg ikke orker å ta del og fordi jeg faktisk ikke har noe å dele. 

Jeg ønsker meg en venn. 

Jeg ønsker meg en venn som ønsker å stille opp, en venn jeg kan ringe når som helst, en venn som gir meg oppmerksomhet, og en venn som inviterer meg i bursdagen sin. 

Jeg kan nemlig ikke huske sist jeg ble invitert i en bursdag. 

Jeg kjøper ikke unnskyldningene om at jeg har så mye annet kult å gjøre og at jeg aldri kan uansett.

Jeg ønsker meg en venn som er snill, en venn som ikke alltid er opptatt, og en venn som ikke alltid er sliten. Jeg ønsker meg en venn som arrangerer jentekvelder, og som ønsker å invitere meg. Jeg sier gjerne takk til en kveld med kompiser også, det er like bra! 

Jeg kan nemlig ikke huske sist en venninne inviterte meg på jentekveld. 

Jeg føler ofte på klumpen i brystet, spesielt en sen lørdagskveld. Den klumpen som forteller meg at jeg ikke er bra nok, og at jeg antakeligvis skal dø alene. Ironisk? Tja. Den klumpen som forteller meg at jeg igjen ikke strekker til, og at jeg igjen ikke er invitert. Samtidig så passer jeg på å fortelle de at de skal kose seg, uten helt å vite om det oppfattes som bittert eller velment. Er jeg rar, snakker jeg for høyt, er jeg ikke kul nok? Jeg er ofte ensom, og jeg hater det. Jeg vet det er tabu, men jeg vil ikke være en del av de som later som, der jeg gjemmer meg bak 50 000 instagramfølgere, dårlige unnskyldninger og en fasade. 

Jeg tror jeg vil tørre å påstå at de fleste av oss har nok med oss selv, at vi har nok med å komme oss gjennom dagene og opprettholde det vi har. Kanskje det er på tide at vi er ærlige, enten om vi har en fantastisk dag, eller ei? At vi slutter å love ut avtaler som at man må møtes neste uke og ta en kaffe. Kanskje det er grunnen til at jeg ikke liker kaffe? 

Så jeg ønsker meg en venn, som ikke kun møter meg på trikken og forslår et møte vi begge vet aldri kommer til skje, en venn som prioriterer meg og en venn jeg kan le sammen med. Jeg har også lyst til å lære meg å like kaffe, så hvis du har lyst til å bruke tid på å lære meg det, så blir jeg veldig glad. Men jeg må forberede deg på at det kommer til å ta tid. 
Jeg håper ikke at det er å forvente for mye, og at dette er grunnen til at jeg ofte er ensom. Nå vet du hvert fall at jeg er det, så hvis du også er det - Kanskje vi kan bli venner? 


 

Bli gjerne venn med meg: 

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

 

La oss sette det på sprøytespissen

I dag er det å endre på utseende for mange en lunsjbehandling, og en kort vei til lykke. Fristelsen til de unge er stor, og veien til å endre på eget utseende for både jenter og gutter er kort. Flere og flere tyr til midler som gjør overleppene deres litt større, og flere ønsker å fremheve kinnbenene bare litt. 
Jeg er ikke i en posisjon der jeg kan svare på hva som verken er rett eller galt, men jeg har haugevis av spørsmål jeg veldig gjerne ønsker å stille. 

Fornekter vi oss selv? I mine øyne så er det å endre på utseende er form for kortvarig lykke og en fornektelse av seg selv. I mine øyne velger vi å forandre på oss selv, fremfor å gå i oss selv og akseptere oss selv. Det handler ikke om å bytte trekk på sofaen, men å endre på seg selv, og personen man skal leve med resten av livet. Jeg har ikke svar på om det er verken bra eller dårlig, men er det ikke en måte å utad si at man ikke elsker seg selv?

Påvirker vi ikke? Jeg velger å si vi, selv om jeg har tatt et standpunkt om at jeg ikke velger å endre på eget utseende. Jeg skriver velger, fordi jeg har alle muligheter i verden til å gjøre det, og fordi jeg velger å la være. Jeg ønsker ofte å spørre de som mener at for eksempel bloggere ikke har en påvirkning på at de ønsker å endre på eget utseende, om hva de mener. Fordi det å endre på eget utseende er ikke et tabu lenger, det prates faktisk høylytt om - og altfor mange hyller det. Dere som mener at det ikke finnes en påvirkning annet enn at dere er misfornøyde selv, mener dere at de som sliter med en psykisk lidelse hadde ropt det ut, hvis ikke man febrilsk prøvde å skape mer åpenhet? Og hvorfor skal man i utgangspunktet fortelle absolutt alle at man endrer på seg selv? 

Er vi ikke litt motsiende? Vi læres opp til å ha en holdning om at vi skal akseptere oss selv, ikke at vi skal endre på oss selv. De fleste av oss er opptatt av både alenetid, stearinlys og det å akseptere oss selv, men hvorfor klarer vi det ikke? Hvorfor klarer vi ikke å akseptere oss selv? 

Bidrar det ikke det å skape kroppspress? Bidrar ikke plastiske operasjoner til å styrke kroppspresset vi selv føler på? Vi normaliserer det vi kjemper mot, og jeg mener helt oppriktig at dere som velger å endre på eget utseende må slutte å grine over at dere er så misfornøyde, for kan dere ikke endre på det? Jeg vet at det er krast, og at flere av mine venninner vil rynke på botox-nesen sin, neida, joda. Men stemmer det ikke litt? For det hjelper ikke at motivet er usikkerhet, for så lenge det er gjort, så velger dere, ene og alene å styrke bransjen, fokuset og aksepten. 

Velkommen til 2016, der restylane faktisk er helt normalt. Jeg tror egentlig ikke det. For det første så lurer jeg hvorfor alt må skje i 2016? Er det en unnskyldning og kjøpe seg lykkeligere fordi vi lever i 2016? Vi må slutte å forsvare at det er normalt, fordi muligheten er der. Jeg vet personlig at fristelsen er stor, og at fristelsen til å se seg selv i speilet og være fornøyd er stor - Men blir man egentlig noen gang fornøyd?

Ring meg den dagen du sulter. Har vi kommet dit at vi nå kan spise så mye vi vil, og bare operere oss til den størrelsen vi ønsker? Jeg håper for all del ikke det. Jeg tror muligens at operasjoner er en kortere og mindre farligere vei enn å sulte seg for å bli fornøyd. Jeg kjenner nemlig mennesker som har dødd av det, jeg kjenner heldigvis ikke noen som har dødd av en plastisk operasjon enda. 

Det er natrulige stoffer og det går jo ut. Jeg kjøper det ikke, og jeg kjøper det ikke fordi vi alltid finner en unnskyldning for alt. Jeg har heller aldri kjøpt argrumenter som at "Jeg røyker kun hasj på fest". Si hva du vil, men det er avhengighetsskapende. Kroppene bransjen i dag har å by på er mer formfulle, og muligens sunnere. Vi hyller jo ofte heller tjukkasene enn størrelsene 0. Skal vi igjen fortelle at vi lever i 2016 og at det er grunnen, og bruke det av vi har kommet videre? Det hjelper ikke at vi hyller formfulle, sunne kropper, når vi er med på å hylle uekte rumper og implanter. 

Vi gir aldri slutt på det perfekte. Vi gir aldri slutt på det perfekte hvis vi fortsetter å oppfordre til at det er greit å endre på oss selv, og andre. Jeg har ikke et fasit svar, og ønsker ikke å slakte verken de som velger det eller å la være, men å stille spørsmål. Kanskje i håp om å få noen svar? Men jeg kjøper aldri argumentet om at det gir bedre selvfølelse, samtidig som vi klager over press og det at det er slitsomt å streve etter det perfekte. Hva er ellers målet når man velger å endre på utseendet, hvis ikke det handler om det perfekte? 

Jeg setter det litt på spissen, og jeg lover at jeg ikke skal kødde med at jeg setter det på sprøytespissen. 


Bilde: (illusjon) - http://somedayprods.com/talking/barbie/
 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

 

 

Dagen for alle jenter

Jeg omgås sterke kvinner hver eneste dag. Jeg velger å omtale de som sterke, fordi jeg mener at hver eneste kvinne har en verdi, en stemme og en helt egen og unik styrke. Jeg mener at hver eneste kvinne har en styrke, uansett hvordan de velger, eller har mulighet til å bruke den. 

Jeg er heldig som får bruke min styrke til å skrive, produsere og mene. Jeg er heldig som som kan bruke min styrke til å drømme, oppleve og nyte. Jeg er heldig som får haugevis av muligheter, fordi jeg får bruke min styrke. Jeg tror på menneskeheten, og jeg tror at alle mennesker er like mye verdt. Kvinner som menn, voksne som barn, unge som gamle. 

Vi lever i et likestilt land. Vi lever hvert fall i et land der vi forsøker, der vi tillater at det kjempes og der vil tillater at helt vanlige jenter som meg mener at vi har en lang vei å gå når det kommer til likestilling. Vi kan godt diskutere spørsmålet om likestilling, og det kan godt hende at vi aldri blir enige. Men jeg syntes ikke spørsmålet skal være om vi er likestilte eller ei, jeg syntes spørsmålet skal være hvordan vi gjør det og hva vi gjør for å bli det. I Norge idag har vi en gjensidig respekt, hvert fall de aller fleste. Mye av det vi gjør bygger på respekt for både hverandre, og for andre. Det himles ikke fullt like ofte med øynene når en dame inntrer ett møte rom og skal lede an. Det kommenteres ikke like ofte når en dame leder an sportsnyhetene, og aksepten for at menn og kvinner er likestilt i hjemme er mye større - Nesten er form for prestisje. Vi har godt en lang vei, vi har hatt både kvinner og menn som har kjempet for like rettigheter og vi har tatt store skritt. Dessverre, så har vi enten glemt, eller ikke hatt mulighet til å ta med oss resten av verden. For så vidt, så er det greit. For det er en start, men det er allikevel synd at store deler av verden verken klarer å beundre vår form for likestilling, eller å følge etter. 

For det er altfor mange land i verden, der det ikke er vanlig at kvinner deltar på lønningspilsen, at kvinner får tale høyt og at kvinner for delta. De samme, sterke kvinnene, som har en verdi, som har en stemme og en styrke. Det er ikke det at det er en menneskerett og få delta på festligheter som å drikke øl, men det er en menneskerett å få føle, ha verdi og få delta. Med deltakelse, så snakker jeg om oss mennesker, og vårt behov for å omgås, oppleve og akkurat - å delta. Uansett, om det er i form av å møte kollegaer etter jobb, får spille fotball på løkka, og få mene noe.
Det at det i dag står tusenvis av unge jenter på sidelinjen, uten å få delta i verken lek, aktivitet eller å få utfylle disse enkle formene for menneskerett, er trist. For kvinnekampen, og kampen for like rettigheter og ikke minst kunnskap - er langt i fra slutt. Hos noen, så har den ikke en gang startet. 

Det er fantastisk at vi har diskusjoner og påminnelser om at våre barn, søsken og venner, som blir tilbudt gratis skolegang må huske på refleksvester på skoleveien, at det burde tilbys gratis skolelunsj og at det forventes at vi skal være på skolen og ikke skulke. For vi er heldige, og vi skal ikke se ned på våre egne standarer, som vi har vært privilegerte å få bygget opp, jobbet for og fått til. For verden har tatt store steg, og vi har vært med på de. Uten oss, så hadde de fortsatt skyhøye tallene, og prosent andelen av barn, og ikke minst jenter som som ikke får rettigheter som kunnskap og lærdom vært enda høyere. 

I dag, 11. oktober markeres «International Day of the Girl Child». Jeg velger å bruke denne dagen til å minne meg selv, og de rundt meg på våre rettigheter og ikke minst våre muligheter. For sånn det er i dag, står dessverre tusenvis av jenter og ser på at guttene leker og er i fysisk aktivitet. Det er også enda mer uvanlig at jenter og gutter integreres i de samme lekene og idrettsaktivitetene. Mange bærer på negative holdninger som er relatert til jenters deltakelse, og det er mange som har liten kunnskap om den positive effekten dette har på kropp, sinn og ikke minst respekten for det motsatte kjønn. 

Læring foregår gjennom lek, og lek skal ikke begrenses, og hvert fall ikke på grunnlag av hvem du er. 

#DayOfTheGirl 
#GirlPower

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sammen med Johann Olav Koss som hver dag kjemper for barns muligheter gjennom lek og morro! 

 

 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

Hva handler egentlig døden om?

Her om dagen fikk jeg spørsmål om hva jeg tror skjer når jeg dør, hvor jeg tror jeg kommer og hvordan jeg tror det føles. Jeg måtte le litt når jeg fikk spørsmålet, litt fordi det var rett etter at jeg hadde trodd at jeg skulle dø etter en løpetur. Spørsmålet kom selvfølgelig fra et barn, da jeg tror de færreste voksne hadde turt å stille spørsmålet. 

Til tross for at jeg tror de aller fleste av oss lurer. 

Vi lever i ett samfunn fylt av dietter, prestasjoner og botox. Vi lever i et samfunn der vi bleker tennene som en gang skal dø, der vi farger bort alle grå hår, som veileder oss mot det å bli gamle. Betyr dette at vi er redde for å bli gamle, redde for å dø? De fleste av oss fornekter rynkene som kommer, at vi mister håret og at spagaten ikke er aktuell lenger. Jeg tenker egentlig sjeldent på dette med døden, men det hender det treffer meg. Jeg syntes det er så rart at noe som er så naturlig, kan være så så skremmende, og ha en så stor innvirkning på oss. 

Jeg lurer på om jeg kommer til å angre på alle de fæle smoothiene jeg har drukket, om jeg kommer til å angre på alle motivasjonstalene jeg har hatt med meg på søndager om at morgendagen er en ny start og om jeg kommer til å angre på alle tankene jeg har tenkt om meg selv foran speilet. Jeg lurer på om jeg kommer til å se døden i øynene og angre. Jeg er livredd for å angre. Jeg er livredd for å ha vært mer redd, enn modig. Jeg er livredd for å ha vært mer skeptisk, enn tøff. Jeg er livredd for å angre på at jeg ikke har levd livet på mine premisser. Jeg er redd for å ikke ha grepet muligheter, spist hva jeg har ønsket selv og for å ikke ha kastet alle ukeblader som har foret meg med unødvendig informasjon, som at det holder å trene 30 minutter om dagen for å oppnå sixpack, og at hvis du bare har litt spiseforsyrrelser så blir du tynn, les; 450 kalorier om dagen. Jeg syntes vi snakker for lite om døden. Jeg syntes det er synd at vi er så opptatt av å poste bilder fra juleavslutningene til barna at vi glemmer å virkelig oppleve de, jeg syntes det er synd at vi kjøper dyre merkevesker for å imponere andre og jeg syntes det er synd at vi er mer opptatt av å krangle om hvem som skal kjøre på fotballtrening enn å dra på den fordømte fotballtreningen, se og oppleve. 

Jeg syntes det er rart at vi lever i et land der vi lever lengre enn noen gang, der det er prestisje å eie kunnskap og der det er tabu å prate om noe så naturlig som døden. Jeg sier ikke at døden skal romantiseres, for hvordan kan man egentlig romantisere noe som i utgangspunktet er så smertefullt og vondt for de rundt? Jeg sier bare at døden kanskje blir lettere hvis vi tør å prate om den, hvis vi tør å være åpne, og hvis vi tør å være ærlige. 

Vi velger helt selv hvordan vi ønsker å møte døden, prate om døden og forstå døden. Jeg ønsker ikke at døden skal komme snikende inn på meg, så jeg velger å prate om den. Jeg syntes ikke det er lett, og det siste jeg har lyst til er at jeg, eller noen jeg er glad i skal forlate livet. Men det er ingen unnskyldning, og jeg ønsker hvert fall ikke å surre døden inn i et falsk late-som-liv om at alt er så perfekt, fint, og vakkert, noe jeg allerede lenge før døden har panikk for. Jeg tror ikke nødvendigvis at man trenger å bli venn med døden, men jeg tror det er en stor fordel å kjenne den. 

Vi må snakke om døden, for den er faktisk livsviktig! 
 



 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

Høstferietabu

Høstferien er i full gang for enkelte, mens andre ikke gjør annet enn å glede seg til neste uke. Feriebilder tikker inn, Facebook kryr av stolte mødre, lange turer i fjellet og kyllingpølser i fjellveggen. Det skrives og postes bilder av nybakte boller, solbærtoddy og fantastisk høstvær. Det diskuteres og skrives lange debattinnlegg om "Mannegruppa Ottar", som diskriminerer og sjikanerer jenter, og jeg undrer på om noen av fedrene som er med i denne gruppen er en av de som poster bilde fra solveggen på hytta. Jeg undrer på hvorfor det i utgangspunktet kun er sinte feminister og stolte mødre som angriper og skriver lange sinte Facebookstatuser, selvom de egentlig ikke har tid mellom slagene med kort på fjellet. Samtidig som jeg skjemmes over vennene mine som er medlem av gruppa, og kjenner et snev av å ville være slem. Mektige mennesker, med nystrøkende skjorter kritiserer forrige helgs sensasjonelle boksekamp, der motstanderen til verdens beste bokser begynte å blø. Jeg lurer jo litt på hva vi trodde boksing var når vi satte oss ned med popcorn i fanget. Mange av oss gleder oss til søndagskveld da Nobel skal surre over TV skjermene igjen, der mange av oss er så naive at ikke skjønner at hendelsene på skjermen forekommer i virkeligheten. Avtaler utsettes grunnet #Feriemodus, barna skal OVERHODE ikke sendes på fotballtrening, da mor og far behøver litt fri fra kjøring denne uken. De som dessverre ikke har foreldre som har høstferie, de er det synd på. 

De deilige dagene med frisk luft, kvalitetstid og superundertøy fra Kari Traa er fantastiske. Jeg høres kanskje ut som en bitter ungdom, som selv ikke har råd til 8 dagers tur til Dubai, eller som ikke har foreldre som har tatt seg høstferie, eller som rett og slett ikke er elsket høyt nok. Men, det går egentlig ikke på slike ting. I det hele tatt. Jeg er en av de som skjemmes litt over vår naivitet, og selvopptatthet, hvis det er noe som heter det. 

Vi klager over at au-pairen ikke har brettet trusene våre riktig, og at pastaen (som bare ungene får servert, da det blir litt mye karbohydrater på mor og far) er kokt litt for lenge. Jeg observerer bare, og lar meg fascinere. Jeg har i utgangspunktet mer enn nok med å komme meg på treningstimen på Elixia, for å få sendt en snapchat, huske å sette på en vaskemaskin og ringe bestemor, som jeg er altfor dårlig på. Men, jeg sender jo snappen om at jeg har vært sinnsykt flink å trent på Elixia, så jeg har jo hvert fall husket på henne, og de 2459 andre vennene mine. 

Jeg er ung, naiv, og sikkert litt dum. Jeg burde sikkert rette blikket mot russetiden, investere i sykkelbukse og bruke alle sparepengene mine på billetter til Stavanger, i stedet for å klage. Selvom det egentlig ikke menes som klaging. Jeg er i bunn og grunn egentlig livredd, og har mest lyst til å legge meg under dyna med øynene lukket - LENGE. For jeg får smålig panikk når jeg ser at mødre som døtre deler innlegg om botoxkonkurranser, i stedet for at barn sulter og blir sprengt i hjel på andre siden av jorden. Ikke det at en rynke, eller smale lepper er viktig, for all del, jeg blir bare litt flau. Eller veldig. Jeg undrer på hvordan "flink pike syndromet" har utviklet seg til den dagen jeg skal få barn. Jeg undrer på hvem som kommer til å tørke meg i rumpa og jeg lurer på hvem som kommer til å hente barna mine i barnehagen. Jeg håper for guds skyld at jeg hvert fall lager mine egne barn. 

Jeg er muligens en hykler fordi jeg syntes det er stats å vaske min egen leilighet, kjøpe ferdigdeig fra Toro og er livredd for å bli voksen. 

Men er det egentlig så veldig rart? 



 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

Marty. 

 

 

Bør nikab forbys?

Jeg er i utgangspunktet åpen, jeg er for ulikhet, samtidig som jeg er for tilhørighet. Jeg er for at alle skal få tro på akkurat hva de vil, at alle skal gå med akkurat hva de vil og når de vil. I utgangspunktet. For i debatten om nikab skal forbys, så stiller jeg meg svært skeptisk. Jeg stiller meg blant annet skeptisk, fordi jeg veldig sjeldent ser et argument som argumenterer for at det skal være tillatt. Jeg er ikke i noen posisjon der jeg kan svare på hva som er rett og galt, men jeg kan alltids dele mine tanker, og mine erfaringer. Jeg mener at vi bør, og skal ha et samfunn som unngår anonymitet. For min del, ser jeg det vanskelig når jeg føler at jeg ikke kan kommunisere med de som bærer dette plagget, når jeg ikke kan se hvordan de reagerer, om de i det hele tatt har lyst til å prate med meg, eller i det hele tatt hvem det er. 

Religion er farlig, og jeg syntes det oppriktig er skummelt. Jeg syntes det er skummelt fordi det gir en så vanvittig makt, og fordi følelsene i debatter om religion automatisk blir så sterke. Men nå snakker ikke jeg ut i fra religion, jeg snakker ut i fra det jeg ser på som menneskerettigheter, og samfunnsrettigheter. Jeg snakker ut fra hva jeg ser på som viktig, og hva jeg ser på som skremmende. Hvis vi skal sette dette opp i en debatt mellom land og religion, så kan jeg godt be nordmennene skjerpe seg, for alle muslimer er ikke grusomme, alle muslimer dreper ikke og alle muslimer voldtar ikke, og de som har disse holdningene mener jeg allerede har tapt. De som har disse holdingene blir useriøse. Jeg tror nemlig at det er snakk om forskjeller her, og kultur - og selvfølgelig religions overbevisning, og jeg tror i utgangspunktet ingen gruppe er så mye bedre eller verre enn noen annen. 

Men uansett hvilken kultur en kommer fra, hvilken religion noen tror på eller hvilke forskjeller som finnes, så klarer ikke jeg å forsvare bruken av nikab. Jeg klarer forresten heller ikke å forsvare at jenter blir utsatt på såkalte jomfrusjekker. For det er disse faktorene som gjør at jeg tviler, og jeg tror det er disse faktorene som gjør at resten av vi som er i mot tviler. For min del så stritter begge deler i mot, og det stritter i mot den norske kulturen, som jeg også er livredd skal forsvinne. For jeg vil ikke legge skjul på at jeg hadde hatt vanskeligheter med å betro meg til en psykolog som bar nikab, tatt til meg lærdom fra en lærer eller hatt tillit til en lege. Mye fordi at for meg, så er åpenhet viktig. 

Jeg skal også være dønn ærlig og si at jeg også syntes dette svekker kvinnene som bærer nikab sin posisjon. Jeg føler det svekker deres kvinnelige bilde, og at det er en feig måte å gjemme bort så mange flotte kvinner på. Dessverre tror jeg også at seriøsiteten svekkes i et land som Norge.  

Jeg vet ikke om jeg stiller meg så kritisk som jeg gjør fordi jeg har for lite kunnskap, men igjen stusser jeg når jeg ser så få som velger å forsvare bruken, samtidig som jeg ser så mange som er i mot. Jeg dilter ikke etter, og vil gjerne ha et konstruktivt svar på hvorfor nikab burde være tillat. Jeg er for forskjellige religioner og trosretninger, og jeg har venner jeg som velger å bruke hijab og er flotte i det. Men disse ser jeg le, disse ser jeg gråte, disse sminker jeg meg sammen med og de fleste er enig meg. 

Det er mulig feministen i meg skriker høyt, og at noe er feil. Men svar meg gjerne, selvom jeg har tilgode med å få ett god svar på hvorfor nikab burde være tillat. 

Og det er vel på tide at Norge sier klart i fra at vi ikke ønsker nikab på verken skolen eller i det offentlig rom? Det er kanskje på tide at Norge står opp, står for sine verdier og ikke lar seg bli intigrert, fremfor å integrere? 


 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

Jeg er ingen fitte

Noen ganger må jeg bare logge av, jeg må legge alt som gir meg mulighet til å være på nettet bort og jeg må gråte litt. Jeg må være litt sint, jeg må være litt fortvilet og jeg må være litt skuffet. Jeg må gjøre det fordi alt ikke passer seg, og fordi jeg må stå opp for absolutt alt jeg skriver, og hvert eneste ord jeg poster. Jeg må gjøre det selvom jeg overhode ikke har lyst, og selvom jeg av og til har lyst til å skrive ned alle ordene jeg føler, tenker på og kjefte løs. Alt jeg produserer kommer fra hjertet. Jeg gidder ikke å skrive hvis ikke jeg føler for det, og heldigvis så føler jeg for det ganske ofte. Jeg legger ofte mye ærlighet, personlighet og tanker i mine tekster, og det hender at jeg av og til vil hyle ut de styggeste ord, slå og skrike etter at jeg har produsert tekster. 

For jeg er ingen hore, jeg er ingen rasist, jeg er ingen fitte. 

Jeg er Martine Halvorsen, og jeg er 18 år. Jeg er blid, jeg er glad og jeg er generelt glad i livet. Jeg bor i en leilighet, trener for å holde meg i form, spiser av og til litt for mye digg, og syntes av og til at livet er sinnsykt urettferdig. 
Jeg elsker å skrive, jeg elsker å sove, og jeg elsker å være lenge oppe. Jeg er veldig glad i å se på film, helst med en hel boks iskrem i fanget og med bena høyt. Av og til så føler jeg meg sikkelig dritt, selvom jeg ser på film, spiser is og har bena høyt. 
Jeg er ikke perfekt, jeg har mange sterke meninger og jeg har ikke alltid rett. Jeg liker å stille spørsmål, i håp om å få gode svar. Jeg liker å stille spørsmål om hvorfor det er så mange som tillater seg å voldta, jeg liker å stille spørsmål om hvorfor noen tillater seg å diskriminere noen som er homofile, muslimske eller tjukke og jeg liker å stille spørsmål om hvorfor det forventes at jeg skal være så vanvittig flink. 

Det at jeg velger å stille slike spørsmål, betyr nemlig ikke at jeg er en hore, rasist eller en fitte. 

Jeg velger ofte å tulle med ting, litt for å ufarliggjøre. Jeg prøver å være ironisk, men samtidig alvorlig. Alt skal ikke tulles med, og det er jeg veldig klar over. 
Jeg hater ikke innvandrere, jeg skriver ikke for å få oppmerksomhet og kjæresten min er ikke en psykopat av en muslim. Jeg har valgt å være åpen, jeg har valgt å være ærlig og jeg velger å stå i det. Jeg aksepterer at ikke alle er enige, det hender at jeg ikke alltid er enig selv heller - Men det hender ikke at jeg skriver til noen for å fortelle hvor stygge de er, at familien deres fortjener å dø eller at jeg burde fått hodet mitt kappet av. Jeg lar være, selvom jeg er uenig. 

Jeg har allerede fortalt at jeg liker å stille spørsmål, så jeg gjør det igjen. Jeg kan nemlig ikke forstå at noen velger å kalle en jente på 18 år for hore, rasist og for fitte. Jeg kan ikke forstå at noen i det hele tatt tillater å kalle noen for det. 

Når jeg skriver vet jeg at det kommer kommentarer, og ja, selvfølgelig sier jeg at jeg ikke bryr meg. Men hadde ikke du brydd deg når noen fortalte at du ikke fortjene å leve, at de skulle banke opp alle du var glad i og at du måtte passe deg når du skulle sove? Vel, jeg klarer ikke å la være å bry meg - men jeg klarer heller ikke å la være å skrive. 

Vi må snakke mer om netthat, vi må snakke mer om mobbing og vi må snakke mer om diskriminering. Vi må snakke mer om de som tillater seg å rakke ned på andre i kommentarfelt, de som tillater seg å sende diskriminerende meldinger og de som velger å være mobbere. For vi har alle ett ansvar, dere voksne har ett ansvar og samfunnet har ett ansvar. Vi kan ikke tillate at neste generasjon vokser opp med at det er akseptert å drive med netthets. Det er så enkelt, og det er skremmende. Jeg blir lei meg, og jeg blir redd. 

Voksne, mammaer, pappaer, tanter og onkler. Lærere, barnehageansatte, sykepleiere og politimenn. Fotballspillere, trenere, elever og butikkansatte. Det er vårt ansvar, for vi oppdrar neste generasjon, og vi er neste generasjon. Hvert eneste ord jeg publiserer på nettet, vil ligge der for alltid. Min familie, og mine barn vil en gang kunne lese absolutt alt jeg har skrevet. Deres barn vil også kunne lese hva dere har skrevet. 

Ikke la oss vokse opp i en verden der vi tillater å diskriminere, kommentere og publisere dritt. 

For jeg er ingen hore, rasist eller fitte.

Jeg er Martine Halvorsen - Og jeg får med meg alt dere skriver. 


Foto: Siri Granheim

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

Det å elske noen som ikke spiser

Det å elske noen som ikke spiser er vondt, det er rart og det er trist. Det er en følelse av tomhet, selvhat og forakt.  Det å føle at noen du elsker ikke vokser, men bare blir mindre og mindre for hver eneste dag som går er fjernt, og du blir livredd for at de på et tidspunkt skal bli usynlig. Jeg har elsket en person som ikke spiste, og det føltes sånn, det føltes vondt. 

Man trenger ikke ha spiseproblemer for å kjenne på dårlig samvittighet rundt ett middagsbord, i en bursdag eller på julaften, et stikk som sier at det var nok for lenge siden og et stikk som gir en rar følelse av uro. Forskjellen er vel at de fleste av oss aksepterer det stikket, og lar være å føre statestikker, diagrammer og regnskap. De fleste av oss kaster det ikke opp, de fleste av oss løper ikke akkurat 152 runder rundt huset etterpå og de fleste av oss spiser ikke det samme igjen, for å kaste opp samme mengden, igjen. Men det er noen av oss, dessverre alt for mange, og det er vondt å elske en som ikke spiser.
Stillheten rundt matbordet etter et slikt måltid minner meg om stillheten når kirkeklokkene slår, og stillheten er tom, og samtidig fylt med smerte. For kan man egentlig elske en som ikke spiser?

I mitt tilfelle, så ble personen borte, hun forsvant. Jeg verken så eller hørte henne. Stillheten rundt matbordet kan ikke sammenliknes med stillheten uten henne. Stillheten når hun var alene, med maten, ett eller annet sted. Når hun ikke svarte på meldinger, husket bursdagen min eller husket å sende gratulerer med dagen. Ikke det at jeg turte å forvente det, men jeg håpte. Eller er det for mye å forlange av en man elsker, som ikke er tilstede? For selvom hun var tilstede, så fantes hun ikke. Ingenting betydde noe, og hun innrømmet det aldri. Hun var helt stille, og hadde man ikke sett det, hadde man ikke trodd det. For hun var en pasient som legene kategoriserte ut fra hvordan framsto, og hun framsto jo bra, hun løy jo så bra. Helt til hun en dag måtte slutte å spise for å leve, og måtte begynne å spise for å overleve. 

Som pårørende er det tøft, og jeg kvier meg hver eneste gang jeg ser et bilde av en porsjon som er mindre enn den siste biten jeg tar til middag. Det som gjør meg enda mer frustrert er at det knipses og postes, og vises frem med stolthet. Jeg vet ikke om det er en form for å vise frem hvor dyktig man er, hvor dedikert man er eller hvor jævlig flink man vil at folk skal oppfatte en. Men jeg oppfatter det verken som dyktig, dedikert eller flink, for jeg har en der ute som tidligere ikke hadde tålt den form for selvskryt. Når jeg tenker meg om, så tåler egentlig ikke jeg det heller.

Jeg er en av de som har kjent det på kroppen, ikke i den forstand at jeg har slitt selv, selvom jeg egentlig tror alle vi går noen runder med seg selv i løpet av livet. Jeg er en av de som har sett en jeg elsker nesten tape, og jeg vil så gjerne rope ut, holde igjen og jobbe for at aksepten til kropp snart kommer. Jeg holdt på å miste en fordi det er dannet et bilde av perfeksjon, som vi alle er enige i at ikke eksisterer, men som det allikevel bogner av. Jeg holdt på å miste en fordi vi kritiserer banan, yoghurt og poteter, og jeg holdt på å miste en fordi vi ikke prater nok om det, og fordi vi heier på de store, og glemmer de små. For vi tror at utseende definerer hvem vi er, og at hvordan vi ser ut og oppfører oss betyr at vi har det bra. 

Men hva vi tror og mener redder ikke de som hater maten, kroppsbildene vi legger ut redder ikke de som hater maten og diskusjonene om hvetemel er bra eller ei redder ikke de som hater maten. 

Hun jeg elsket ble reddet fordi hun måtte, og fordi hun til syvende og sist måtte velge om hun ville leve eller dø - For hun hatet jo ikke livet, hun hatet maten. 

Jeg velger også å tro at det var fordi noen elsket henne, uansett. 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 



 

Marty. 

 

 

 

På en helt vanlig torsdag, er noen dritings

Det er en helt vanlig torsdag, og jeg syntes torsdager er en fin dag til å prate om alkohol på. Jeg syntes egentlig hver dag er en fin dag å prate om alkohol. Jeg syntes det er fint fordi det å prate om alkohol hører hjemme både på torsdager, og alle andre hverdager også, og hvert fall helger. Jeg syntes det er fint å prate om, fordi på en helt vanlig torsdag som i dag, er det noen som har bursdag, noen som har vært i begravelse, noen som skal på foreldremøte, noen som er på første date, noen som mister noen de er glad i og noen som er dritings. Akkurat derfor syntes jeg vi skal prate om det. Fordi noen betyr at ca. 90.000 barn lever med foreldre som har misbrukt alkohol det siste året. 

Jeg kjenner en alkoholiker som er flott, hun er kul, hun er raus og hun er vanvittig morsom. Alkoholikeren jeg kjenner skal snart gi ut en bok om det å være alkoholiker. Eller, hun skal nok ikke bare skrive om hvor deilig det er når rusen slår henne, og hvor lyst hun til tider har hatt lyst på en flaske rødvin klokken åtte om morgenen, rett etter at barna har dratt på skolen eller om alle barene hun har vært på - flere ganger i uka. Hun har nok skrevet litt om hvordan det er når følelsen av at alkoholen betyr hvert fall minst like mye, hvis ikke mer enn det gjør at barna er mette når de legger seg, og at hun selv får drikke enn at barna husker å stå opp. 

Alkoholen er ingen fiende, kanskje mer som en venn, problemet er vel bare det at ikke alle venner er like ålreite, og at noen venner gjør at man glemmer disse foreldremøtene, at første date går skeis, at begravelsen går lett og at en helt vanlig torsdag blir noe litt mer.
Noe som undrer meg er blant annet når de andre foreldrene vet hvorfor moren til hun som aldri kommer på fotballtrening heller, ikke dukker opp på foreldremøtene, og kun himler med øynene og syntes synd på datteren. Selvom unnskyldning til denne moren er at lappen forsvant blant alle de andre på kjøleskapet når de møtes rett før 20.00 på butikken. 

Vi prater for lite om påvirkningen, vi prater for lite om dagen der på og vi prater for lite om hva man gjør, når moren til hun i klassen til datteren din er dritings når du henter, når faren til nabogutten aldri er hjemme på kveldstid, selvom du ofte ser han nede på brygga, faktisk hver gang du går forbi. Jeg tror grunnen til at vi ikke prater er fordi vi syntes det er skamfullt. Jeg mener derimot at det er mer skamfullt og ikke ta tak, og bli stående å se og riste oppgitt på hodet fordi barna til en alkoholiker glemte bursdagen igjen. For jeg tror, og jeg vet vel egentlig at barna ikke syntes det er så kult når dere foreldrene snakker om de, i stedet for med de. 

Jeg mener oppriktig at ingen av oss har grunn til å dømme noen andre, fordi alkoholen kan både bli venn med deg, meg og han som sitter i kassa på butikken, dine egne barn og sjefen din - og det gir oss ingen grunn til å himle med øynene. Det gir oss heller mye større grunn til å åpne armene, være rause og stille spørsmål, det gir oss større grunn til å hjelpe og faktisk ta tak. En av de vanskeligste tingene å gjøre er å be om hjelp, heldigvis er det kanskje ikke like vanskelig å ta i mot. 



 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty. 

Verdien av å blogge

Det hender jeg skvetter litt til nå folk omtaler meg som blogger. Det høres så fjernt ut og samtidig litt spennende ut. Når folk spør hva jeg driver med, har jeg personlig kjent at det i noen sammenhenger har føltes feil for å meg og si at jeg blogger. Ofte tror jeg at jeg føler det sånn på grunnlag av at jeg vet mange har fordommer til det å blogge. Hvis jeg gjør det, hvis jeg sier til noen nye jeg møter at jeg blogger, så stiller de så mange spørsmål. De stiller spørsmål jeg aldri hadde stilt rundt deres jobb, og jeg lurer sånn på hvorfor. For jeg hadde aldri tillat meg og spørre hva de tjente, jeg hadde aldri tillat meg og automatisk begynne å kritisere noen av deres kollegaer og jeg hadde aldri tillat meg og rynke litt lett på nesen, på grunnlag av hva personen jeg snakket med jobbet med. Eller hadde som hobby. For jeg oppfatter ofte fra utenomforstående at det å blogge er useriøst, og at vi som bloggere tror vi er noe, tror vi får til noe. 

Jeg lurer på hvor disse holdningene kommer fra. Jeg lurer på hvorfor enkelte tillater seg og hagle ned med kommentarer i kommentarfelt med en gang en blogger trekkes inn i bilde, med kommentarer som at disse menneskenes mening ikke betyr noe, at artikkelen oppfattes useriøst og at disse bloggerne tror de kan mene akkurat hva de vil. I utgangspunktet er ikke frykten for disse kommentarene stor, også fordi jeg iherdig prøver å bli oppfattet seriøst - i den forstand det går når man er en såkalt "blogger". Ofte hører jeg kritikk om at mange bloggere kun skriver om seg selv, sitt liv og om såper de har fått i posten, og at man finner det svært uinteressant. Men det ironiske er at verdien er så stor, at såpene selger, bloggerens liv selger og hva de spiser til middag selger, fordi man når ut til så mange, fordi det er så mange som velger å klikke seg inn og fordi det er så mange som faktisk finner det interessant. 

For verdien av å blogge er vanvittig stor, og for mange er det som å produsere sitt helt eget magasin, der man gjør absolutt alle jobbene selv. Jeg har ikke behov for å framsnakke blogging, forsvare hva jeg driver med og syntes er spennende. Jeg velger å ha den oppfattelsen av at jeg syntes det er interessant, på akkurat samme måte som geologer forhåpentligvis finner sin jobb interessant, ingeniører eller de som jobber i politiet. 

Viktigheten av å blogge er derimot et helt annet tema, for på en måte er det fryktelig unødvendig, og helt uviktig, mens det på en annen skremmende side av og til er viktigere enn foreldres innflytelse og oppdragelse. 


Jeg syntes hvert fall at det er vanvittig morro å ha muligheten til å blogge - dele og ytre meg. 
 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty. 

 

 

Selvforakt

Jeg ber deg la være å lese hvis du ikke ønsker å lytte, hvis du ikke ønsker å bli påvirket eller føle noe når du er ferdig. Jeg tillater meg nemlig å dele og ikke minst skrive ettersom jeg her har all tillatelsen til å skrive akkurat hva jeg vil. Du er også så heldig at du har ett valg om du ønsker å lese, men jeg anbefaler deg å la være hvis du forventer en fortelling om solskinn på en mandag, for det ønsker jeg ikke å tilby akkurat nå. Jeg anbefaler deg derimot å lese hvis du er litt sånn som meg, litt sånn at du prøver å være flink, ønsker å være flink. Om det er på jobb, skole eller med familien. For jeg føler meg av og til skikkelig rævva på akkurat det, rett og slett sikkelig rævva til å være flink. 

Jeg skrev dette for noen uker siden, og jeg har ikke turt å publisere det. Jeg har vært redd, jeg har vært flau og jeg har tenkt at det går over. Men jeg vil ikke tro at alt går over, og at alt bare automatisk blir bedre. Jeg kan godt engste meg for at en arbeidsgiver en gang vil tro at jeg er unormal, at jeg sliter mer enn noen andre og at jeg ikke vil fikse det. Men jeg velger å la være å engste meg, for jeg tror nemlig ikke at det er så unormalt å føle, tenke og sitte med de samme følelsene. Jeg tror nemlig vi gjør det, alle sammen. Jeg ønsker ikke å fremstille ting på en måte det overhode ikke er, jeg ønsker å være ærlig, og hvis det ikke aksepteres er det helt i orden. Jeg har jo faktisk da akseptert meg selv når jeg tør å dele, føler for å dele og føler meg sterk nok til å dele.

Jeg ser meg selv i speilet og hører min egen stemme fra TV skjermen ute i stuen. Jeg skjemmes. Jeg skimter kroppen min i det store speilet og er på en underlig måte takknemlig for at jeg har på meg den altfor store hettegenseren, så jeg slipper å skjemmes for alt det tykke stoffet dekker. Det føles som om alle ser, og det føles som om alle ser den forakten jeg skimter i speilet selv. For meg føles det som om alle ser og vurderer snille Martine, tøffe Martine og den Martine som smiler, tuller og ler. Ansiktet mitt er nesten ugjennkjennlig, det er som om det er blått, grått og gjennomsiktig, og øynene så blanke. Jeg føler jeg ser meg selv på en helt annen måte enn noen andre klarer. Jeg føler meg liten, jeg føler meg sliten og samtidig udødelig - hvis ikke det heter å ikke være redd for å dø. Jeg er sint, jeg er fortvilet og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, og jeg lar tårene trille samtidig som jeg hikster i en hysterisk latter. Jeg lurer på om det er vanlig, for i øyeblikket føler jeg meg som den minst verdige personen i verden, jeg føler meg unormal og jeg føler meg liten. Jeg føler at min eksistens ikke har noen verdi. Jeg vet jo at det er feil, men jeg vet også at det ikke betyr noe så lenge følelsen jeg sitter med er som den er. 
Jeg tenker på alt jeg burde gjort, alt jeg ikke fikser og alt jeg utsetter. Jeg hører at mobilen min vibrerer på baderomsgulvet jeg har ligget på i timesvis for å kun stirre i taket og være i fred. Jeg orker ikke bry meg, og kjenner at jeg egentlig bare vil kaste hele mobilen. Jeg kjenner at jeg helst vil løpe min vei, forsvinne, meg og den store hettegenseren. Jeg kunne så gjerne ønske at jeg kunne kvele følelsene som trykker hardere enn noen gang i brystet mitt. Jeg vet ikke hva den følelsen egentlig kalles, jeg har personlig mange navn på den, men det jeg liker best er selvforakt. Jeg hater den, for den trykker så hardt og dunker, og den minner meg på alt som heter selvtillit, selvfølelse og kontroll. Jeg aner ikke hvorfor disse tre ordene er så viktige for meg, for jeg hater de jo. Er det unormalt? Jeg har så lyst til å bytte ut disse ordene med noe helt annet, noe mer komfortabelt, noe som er snillere og noe som gir meg noe. 

Noen ganger lurer jeg på hvorfor vi later som, hvorfor vi kun forteller om alt det bra vi gjør, og dyrker oss selv ut av en annen verden. Jeg lurer på hvorfor mødre forteller opp og ned om hvor mye de nyfødte barna deres bæsjer, hvor mye de veier og hvor flotte de er. Jeg lurer også på hvorfor mødrene slutter og fortelle om hva barna deres gjør og hvordan de oppfører seg. Jeg føler av og til at det er et tabu å føle; Et tabu og se seg selv i speilet. Jeg føler det er et tabu å ikke leve etter at det er i motbakke det går oppover og leve etter råd fra mennesker som kaller seg coacher og forteller deg at du hver morgen må fortelle deg selv hvor fantastisk du er, når du faktisk føler deg sikkelig dritt. 

Uansett, så løy jeg for dere. Jeg skrev ikke dette for noen uker siden, det var bare sånn at jeg hadde det sånn da også og at jeg turte å skrive det ned nå. 

Men det er ikke det at jeg ikke har det bra, det er bare det at jeg opplever, føler og ser, og at det av og til henter meg litt igjen. Gjør det aldri det med deg? 


Dette satt langt inne, fryktelig langt inne. 
 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty. 

 

Naiv og norsk

Jeg ser på klokken, 13 sekunder til start. Jeg ser rundt meg, og ser både mannen med caps, han ser ut til å være godt oppvarmet og klar til å bykse ut. Damen i høye heler kan umulig være en stor konkurrent, hun ser uansett altfor opptatt der hun står og snakker i telefonen. Ungdomsgjengen ser rolige ut, men de dresskledde mennene tror jeg vil gjøre det bra, det ser ut som de har øvd en god stund. 5 sekunder, det nærmer seg med stormskritt. 

Bussen stopper, og før passasjerene som er på bussen har rukket å blunke, kaster menneskene som står seg på busseholdeplassen seg inn på bussen for å kapre de få setene som er. 

Jeg blir stående og undre på om det er de samme menneskene som kriger seg inn på bussen for å få et sete som alltid kjefter på dommeren i fotballkamper, har vaser med striper på og som egentlig kjører Tesla. Jeg kjenner hvert fall et snev av å være flau ovenfor de kinesiske turistene som betrakter nordmennene. Vel, jeg ler litt og tenker at vi burde lage en egen konkurranse som heter egoisme, for der hadde vi hvert fall vært best, siden selv ikke våre egne håndballjenter klarte å prestere i OL. For ironisk nok så er vel ingen av oss bedre enn noen andre, vi er vel til syvende og sist skremmende like, skremmende opphengt i detaljer og kriterier. For jeg undrer på hvorfor vi tillater oss å ha denne "bedre enn alle andre" holdningen, for vi har det, har vi ikke? Vi er jo hvert fall svært opptatt av å fremme oss selv og våre egne. Vi er skremmende opptatt av hvor dyktig barna i familien gjør det, hvor bra karakterer de har og hvor dyktige de er på langrenn. Vi er på en rar måte stolte av å være fullest i helgen, for på måten vi bare fortelle til alle, samtidig som vi forteller hvor flaue vi er er kunstig. Litt som å poste et bilde på Facebook, og fortelle hvor fantastisk det er med sol, samtidig som vi passer på å vise frem vår nysprøytede panne i bildet, der det eneste som mangler og som burde erstattet hashtaggen #sol, er #botox

Vel, på en måte er det ikke kritikk, jeg føler hvert fall ikke det. Det er bare ett bilde fra en 18 åring som er svært fortvilet over at vi er så stolte over å være norske, samtidig som den eneste oppfinnelsen vi omtrent har å skryte av er ostehøvelen som på en måte lager ett bilde av å være gjerrige. Vi har jo også langrennsløperne våre, som plutselig viser seg å ikke være så reine og fine vi trodde de var, og kanskje ikke så veldig mye bedre enn "de andre", de vi snakker litt nedlatende om når vi er på sydenferie fordi de ikke eier høflighet, ja, du vet hvem jeg snakker om? Jeg kan jo hinte om at deler av folkeslaget er de som vi trodde var dårlige, men som plutselig slo fotballgutta våre, som vi er så stolte av. 

Men vi er vel bare oss selv nærmest, og ja, jeg omtaler oss med vi, for jeg tror egentlig ikke at noen av oss slipper unna, heller ikke jeg. Vi er jo alle så enige om at det er feil å ikke invitere alle i klassen i bursdagsselskap, så da er det viktig å inkludere oss alle her også. Hvis ikke kan noen føle seg mobbet, og jeg mobber jo hvert fall IKKE, og det vil garantert ikke barna mine i fremtiden heller. 

(Jeg håper forresten at du tar ironien, jeg syntes nemlig at håndballjentene leverte fantastisk og jeg er faktisk stolt av å være naiv og norsk)


 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

Marty. 

Kroppslikes

I dag våknet jeg opp og gikk som vanlig inn på mobilen min, og det første som slår meg er et nytt bilde av Caroline Berg Eriksen sin kropp, i ført undertøy, der hun stolt viser frem sin slanke og flotte kropp få dager etter fødsel. Tidligere denne uken gikk Sophie Elise ut å sa at hun hadde lagt på seg 15 kilo, mens Top Model-Charlotte kaster klærne for og fremme sine fantastiske former. 

I alle kommentarfelt diskuteres det kraftig, og det diskuteres om det er sunt at Caroline Berg Eriksen er så slank, at Sophie Elise juger og kun gjør det for oppmerksomhet og at Top Model-Charlotte er sykelig overvektig, vel og merke etter at enkelte påsto at (vi) Top Model-deltakerne var altfor slanke. 
For jeg stiller stadig spørsmål om hvorfor vi kler av oss, kaster klærne og med fokus om å være så vanvittig stolte? 

Jeg lurer på hvorfor Top Model-Charlotte har tillatelse til å kaste klærne, stråle, og stolt fortelle om at hun elsker sin egen kropp uansett hvor mye den veier, mens Caroline Berg Eriksen som er i den helt andre enden av skalaen, blir slaktet? For hvorfor heier vi ikke frem normalen, i stedet for å slakte de slanke og heier frem de store? Hvorfor i alle dager er det grunn til å gi stor applaus for en som er stor, fremfor en som lever av bikinifitness? Til syvende og sist så handler det jo bare om kropp, der vi er vår egen sjef, og der vi selv bestemmer hvordan vi vil forme og akseptere vår egen kropp. For hvorfor er vi så mye mer komfortable med én kroppsform, fremfor en annen? 
Jeg mener mye av problemet ligger akkurat her. Det ligger på at vi ikke aksepterer, uansett hvordan vi ser ut. For jeg vet at jeg aldri vil være så flott som Caroline Berg Eriksen etter fødsel, og jeg vet heller ikke om jeg ville prøvd, men; Jeg skal ærlig innrømme at jeg gjerne skulle vært det, så lenge det var sunt.

For jeg mener helt oppriktig: Hvorfor heier vi frem de enkelte kaller for "tjukkasene", og slakter de "slanke"? Hva er forskjellen? Det er jo bare kropp? 

Kanskje vi heller burde slutte å bry oss så jævlig mye om kroppsfasongene og vekt, og heller bry oss om å bli fornøyd selv? For det viktigste er vel og være komfortabel i sin egen fasong og kropp, og så lenge noen er det, så burde vi vel heie, samme hvilken størrelse, fasong og vekt de har? 

PS: Show some class, not tits and ass!



 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

Politisk prat

Det er snart duket for presidentvalg i USA, verdens mektigste land. Allerede ved å fortelle at USA er verdens mektigste land slår det meg at valget av hvem som skal styre landet er svært viktig. Jeg burde sikkert vært oppegående nok til å kunne ramse opp og fortelle om kandidatene, brife med kunnskaper om viktighetene av dette valget og det som hører hjemme. Men, jeg skal helt ærlig innrømme at jeg ikke forstår bæret av dette valget. Jeg klarer ikke å sette meg inn i det. Det er mye mulig at det er interessen min det er noe galt med, og er det en selvfølge at man skal kunne noe om dette? Hvis jeg skal kalle meg selv utenomforstående, så virker det for meg at mye av dette kaoset handler om å tråkke hverandre mest mulig ned, drite hverandre mest ut og forvente at man skal vinne. 

Jeg vet ikke om kunnskapen er for avansert, om vi ikke åpner opp for de som fra før av ikke i utgangspunktet finner det interessant eller om vi ikke lærer nok om det. Jeg tror de fleste har hørt om Donald Trump, og den hvithårede mannen forstår jeg er skremmende. Jeg skjønner at han har vulgære meninger og jeg også klarer å stille med svært skeptisk til denne mannen. Men det som jeg også stiller spørsmål ved er at han har en så stor fanskare som han har, og at det er så mange som er villige til å stemme på han. 
Det går filmer av motkandidaten hans, Hillary Clinton som gulper opp noe i ett glass. Jeg forstår at gjetteleken om hva hun gulper opp muligens er spennende for noen, og at noen syntes det er morsomt å tulle med at det kun er mer vrøvl, men: Jeg som utenomforstående undrer på om vi mister seriøsiteten rundt en av de som snart skal tale for verdens mektigste land? 

Hvis det var min oppgave å stemme, så hadde jeg ikke hatt peiling på hvem jeg skulle stemme på. Det finnes antageligvis mennesker som da mener at jeg burde la være å tenke på hvis det var min oppgave å stemme, men jeg vet at det er fler som stiller spørsmål og som ikke har peiling på dette. Jeg som ungdom, ikke særlig politisk engasjert og blond, forstår faktisk ikke dette. Jo, det er klart jeg kan det grunnleggende - Men poenget mitt går litt ut på at ikke alle inkluderes i denne hårreisende politikken. For det er synd at interessen rundt det er så laber fra enkelte - inkludert meg som utenomforstående - Når valget som skal taes er så vanvittig viktig. 

Er politikk egentlig for alle? Og er det tabu å ikke forstå seg på politikken? 



 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER 

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

Kjære kroppen min

Når jeg var på innspilling til Top Model skrev jeg ett brev til meg selv, eller rettere sagt et brev til kroppen min. Jeg skrev det fordi jeg trengte å minne meg på, og måtte minne meg på min eksistens, og at jeg og den var mer enn god nok. Jeg forsøkte å se meg selv fra en som er glad i meg sine øyne, men det var vanskelig. Jeg ønsket så gjerne å rose meg selv, fremsnakke meg selv og heie på meg selv, men følte at det ble en slags løgn til meg selv.
Jeg skulle fronte kropp, og jeg følte det til tider håpløst når kroppen for min del var min verste fiende. Men jeg gjorde ett forsøk.

Kjære kroppen min & kjære meg. 

Det er på tide at du begynner å akseptere. Det er på tide at du klarer å se deg selv i speilet, at du kan rose deg selv og heie på deg selv. Det er på tide og gi slipp på alle de negative tankene. Det er på tide og gi slipp på at alt skal være så perfekt, og begynne å akseptere deg selv akkurat sånn som du er. Jeg syntes du skal slutte å fokusere på din egen kropp og hvordan den ser ut, jeg syntes mye heller at du skal fokusere på hvordan den fungerer. Kroppen din bærer deg opp trapper, på lange turer, i høye heler og gjennom tunge dager. Kroppen din er fantastisk. Den vokser, den lar deg føle og den lar deg elske. Du er heldig som er tildelt er kropp som er helt frisk, og som fungerer akkurat slik den skal.

Kroppen din er skapt til å leve, den er skapt til å oppleve og den er skapt til å lære, og for å gjøre deg fullkommen. Kroppen din er ingen fasit på hvordan du er som person, den er en del av deg som person. 

Du har fått muligheten til å leve dette livet, og du har fått mulighet til å gripe det, forme det og skape akkurat slik du ønsker. Du skal ikke la deg stoppe av tanker om at du ikke er bra nok, at du ikke får det til og at du ikke er flink nok. Hvem forteller deg at du ikke er bra nok? 
Jeg vet du misliker føttene dine, men jeg håper du av og til kan huske at det er disse som bærer deg gjennom dagene, både i medvind og motvind. Jeg vet du misliker fjeset ditt, men husker du at det er dette fjeset som får menneskene rundt deg til å le, føle og kjenne deg? Jeg vet at det er mye du gjerne skulle ønske var annerledes, men hvilken fasit er det du ønsker å oppfylle? Jeg tror egentlig ikke du er klar over hvor unik du er, fordi det faktisk ikke finnes noen andre som deg. Du er skapt akkurat sånn som du er, og jeg ber deg bevare deg selv, og personen andre ser. 

Kroppen din er ikke skapt til å imponere, kroppen din er som den er, og de som misliker den - de er kanskje ikke verdt din tid? Du er ikke perfekt. Du er sur, du er sliten og du feiler, men det er sånn du lærer, og jeg lover deg at ting ikke hadde vært enklere uansett hvordan du så ut, eller kunne ønske at du så ut. 
Det viktigste av alt, er hvordan du velger å oppfatte deg selv. Det viktigste av alt er hvordan du mottar deg selv i speilet, fordi du er faktisk din verste fiende. Din verdi måles ikke i hvor høy, stor, liten eller udugelig du selv føler at du er. 

Gi nå litt faen i at du ikke er perfekt. Du har hele livet foran deg, så stå opp, gå ut og grip det. Du vil møte mennesker som ikke liker deg for den du er, men hvorfor skal du la deg stoppe av det? 

Du må godta at ikke alle er enig med dine valg og dine meninger, du må godta at ikke alle liker deg og du må godt at du vil møte motstand, men aller først må du lære å godta deg selv. 
 



 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs
 

Marty. 

Fotballen er diskriminerende

I de fleste andre næringer ville vi ikke tatt hensyn til kjønn, men i sporten som vi alle elsker - eller hater, sporten som får oss til å gråte, juble og som skaper engasjement blant både store og små, diskuteres det ikke en gang. Nemlig i fotballen. Det er ikke uvanlig at unge, lovende herretrenere starter å trene unge jentelag for å utvikle seg, men det er sjeldent å se det motsatte - og da snakker vi om miniputt og juniornivå. 

For hva med seniorene våre? Hva med de som bærer flagget på brystet, hva med de vi omtaler som forbilder og som vi heier på året rundt, hvorfor er det ikke å se kvinnelige trenere på sidelinjen? Hvor er damene rundt herrefotballen? 
Monica Knudsen spilte 87 kamper og scorte seks mål for det norske kvinnelandslaget og ble olympisk mester i 2000. Hun ble Norgesmester i 2000 og seriemester i 1998 og 1999. Hun har trent LSK kvinner til seriemesterskap i både 2012, 2014 og 2015 og til andreplass i 2013.
I 2012, 2014 og 2015 ble hun tildelt prisen som Årets trener av Norsk Fotballtrenerforening. Vi leser i disse dager om at rammene for å fortsette som topptrener ikke er tilstede per dags dato.
Jeg vet ikke om vi skal si at yrket som kvinnelig topptrener er undervurdert, eller om det er det at de faktisk ikke er bedre som gjør at det ikke er mulig å leve av å være topptrener i det lange løp, men hos meg er det mye som skurrer. 

Diskusjonen er muligens for spesielt interersserte, men hvorfor åpnes det ikke opp for flere kvinnelige topptrener for herrelagene våre? Vanligvis ville andre næringer tatt den som var best egnet til yrket, uten å ta hensyn til kjønn, men så langt har vi enda ikke kommet i fotballen. Dessverre. 

Jeg ønsker å stille ett spørsmål, for jeg har enda ikke hørt ett eneste godt og konstruktivt svar: Hvorfor kan ikke Monica Knudsen ta over for Per-Mathias Høgmo? Vel, eller en kvinnelig trener i utgangspunktet. Hvorfor er ikke damene med i diskusjonen om hvem som skal og burde ta over, hvorfor er ikke damene et alternativ på blokka? Ja, det er mulig at det er skremmende og utenkelig, men dette er vel fordi det er nytt? En dag vil dette skje, og jeg klarer oppriktig ikke å forstå hvorfor vi skal la oss sjokkere. Jeg mener at det er trist at vi lar trenere med den kompetansen og det kaliberet som Monica Knudsen har skli ut mellom fingrene våre, fremfor å bruke kunnskapen og kompetansen som er. 

Norsk fotball trenger unge talenter på trenersiden, kvinner som menn, og vi må for all del ikke skremme bort de unge talentene fordi det føles og ser ut som om mulighetene er så små. 

Jeg vil dessverre tørre å påstå at det i Norge er få steder som er så kvinnediskriminerende som fotballen. For kanskje det er på tide at vi slutter å akseptere lesbevitsene i garderoben hos gutta, at vi slutter og tolerere holdninger som forteller at kvinnefotball er noe dritt og at vi heier frem de som faktisk presterer? 

Kanskje det er på tide med en kvinnelig sjef. 
 



 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

Marty. 

 

Kjære forelder, det gjelder datteren din

Kjære forelder.

I går plukket jeg opp datteren din. Hun var sint. Hun var vanittig sint, og hun gråt. Jeg gjorde det samme forrige helg. Da var hun ikke like sint, men hun gråt da også. Hun var full. Hun var drita full.
Jeg møter ofte datteren din så full, det er som regel da jeg møter henne. Jeg møter henne fordi hun ringer meg, og spør om jeg kan kjøre henne. Når jeg spør hvor du er, er det en selvfølge i hennes hodet at du har drukket alkohol og ikke kan hente henne. Ofte sier hun også at hvis ikke jeg gidder, så kan du vipse henne penger til taxi. Men jeg gidder, ikke det at det er min oppgave eller min jobb - men det er min samvittighet. 

Datteren din gråter ofte når vi er sammen for å ha det gøy, og når jeg spør hvorfor, så svarer hun at katten deres er død, hver gang. Men hvor mange katter har dere egentlig? Datteren din er egentlig ganske blid og glad, men når alkoholen treffer henne, så endres hun og hun gråter bare.
Det hender hun sier ting jeg stusser over, men så sier hun ikke mer. En gang sa hun for eksempel at hun trengte å drikke alkohol, for å få litt fri. Hva er det hun trenger fri fra? Hvorfor trenger datteren din fri? 

Jeg kjører sjeldent datteren din hjem når hun ringer meg. Som regel vil hun videre, eller til en eller annen hun føler hun trenger å treffe. Hvorfor vil hun aldri hjem? Vil ikke du ha henne hjem?
Datteren din er flink til å feste, faktisk en av de beste jeg kjenner. Det er jo mulig at hun har gått en god skole, eller hva sier du? Problemet er bare at hun blir litt annerledes - litt rar liksom. Hun mister liksom det tøffe blikket, selvtilliten og ikke minst humøret. For meg virker det av og til som om hun tillater å slippe frem det hun aldri ellers gjør. Men det gjør henne sårbar - svært sårbar. Hun blir ofte tatt hånd om, men ikke av de hun burde. 

Stusser du aldri over at forrige helgs rødvinskartonger forsvinner, og at lappene i lommeboka fordufter? Stusser du aldri over at hun ikke er tilstede og at hun flykter? Jeg vet ikke hva hun flykter fra, men en virkelighetsflukt er det. Er virkeligheten hennes så fæl?
Jeg kan ikke alltid hente datteren din, og hva hun gjør når jeg ikke kan vet jeg ikke. Men jeg vet at du ikke er der, og vi kan vel begge tenke oss hva løsningen hennes da er, men jeg vet hvert fall at det ikke er å komme hjem. 

Kjære forelder. Din påvirkning er stor, faktisk mye større enn du tror og er du der for henne, hvis hun kommer hjem?



 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty.

Til foreldrene

Jeg må spørre dere igjen, og jeg må spørre fordi dere er våres forbilder, våres rollemodeller og våres lærere. Fordi vi ser hva dere gjør, lærer det dere forteller oss og oppfatter alt dere sier, tro det eller ei smitteeffekten er enorm. 

Jeg er sliten, og jeg ønsker ikke være sliten. Jeg vil gripe livet, lære og oppleve. Jeg vil ikke være fanget, og nødvendigvis ikke fanget i meg selv, men i den samme sumpen som jeg av og til føler vi alle sitter fast i. Jeg lurer på hvorfor alt for mange av mine venninner mener de skeier ut hvis de spiser en banan, hvorfor mange av mine venninner kun spiser ett måltid om dagen og hvorfor de slanker seg? Jeg lurer på hvorfor alle er så slitne, hvorfor de ikke orker og hvorfor de drikker seg dritings i helgene og gråter. Jeg vet at dere ikke ser det, men jeg er der, og jeg opplever det. Jeg holder lange hestehaler som henger over doskålen, forsøker å trøste og si noen kloke ord. Jeg er ikke flink fordi jeg gjør dette, jeg er en av de redde. Jeg er en av de som er livredd for å ligge gråtende på gulvet og hyle ut all min frustrasjon. Jeg er en av de som ringer mødrene, som aldri kommer og henter uansett. 

Vi samles, vi spiser, og vi spiser ikke mye, fordi gutta snart skal komme og fordi magen ikke må se oppblåst ut. Det viktigste vi gjør når vi samles er å drikke, det må jeg ikke glemme. Nei, ikke alltid, men det føles ofte sånn. Vi ler, vi diskuterer og sminker oss. Enkelte skryter til og med av at mødrene deres har kjøpt alkohol til dem. Mødrene har nemlig kjøpt det de kaller "sunn alkohol", den med minst kalorier. De samme mødrene som noen av mine venninner konkurrerer mot, konkurranser som å være slankest til juleferien som finner sted i Thailand. Jeg blir skremt, og jeg vet ikke hva jeg skal si.
Hvordan er det når dere er på fest? Samles dere, spiser, drikker og diskuterer? Gråter dere? Krangler dere? Kanskje det ikke er så store forskjeller på oss? Forskjellen er vel kanskje at dere ikke ringer deres foreldre. Men det gjør jeg, og det gjør døtrene deres. Problemet er bare at noen av dere da er for opptatt av å spise, diskutere og drikke selv. 

Jeg forstår at dere trenger voksentid og at dere trenger å leve livet dere også, og det er ikke dette jeg egentlig stiller spørsmål ved. Jeg lurer på grunnen til at så mange av deres barn og mine venner er livredde for å få i seg sukkeret fra en banan, kun spiser ett måltid om dagen og slanker seg? Jeg vet ikke om det går i proteinshakes, smoothier og slankepiller hjemme hos dere, men jeg vet at påvirkningen dere har er så vanvittig stor, uansett hva dere serverer eller ikke serverer. 

Noen av mine venninner er redde for å få barn. De er blant annet redde fordi mødrene deres klager på strekkmerkene, og fordi de er redde for å få stygge kropper. Noen av mine venninner snakker om utseende som om det er det mest naturlige å endre på i hele verden. Noen av mine venninner snakker om alkohol som om det er noe de behøver for å fungere etter en lang uke. Hvem tar ansvaret for at generasjonen som snart skal ta over er hysteriske, redde og syke? Hvem tar ansvaret for at generasjonen som snart skal ta over er redde for å ta over, og redde for å mislykkes? 

Hvorfor er alkohol noe flere av oss føler vi trenger, hvorfor er frykten for å gå bort fra det "perfekte" så enorm og prestasjonsangsten så høy? Glemmer vi godene, mulighetene og tilbudene vi har? Er det for tøft, eller takler vi det ikke? Jeg er redd for at generasjon prestasjon må reddes, at noen må ta tak i redselen for 10 % fravær, stresset og prestasjonsangsten, og at noen må ta tak i det dette kommer fra. 

Og dere som har ansvar for de som legger ut bilde av at det å skeie ut er å spise knekkebrød med cottage cheese, og en avokado - Skjerp dere. 

 



 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

Marty.

Seksuelt misbrukt

Jeg har en venn som en dag sluttet å være barn, som en dag sluttet å leke, le og være snill. Eller, hun var jo alltid snill, men en dag ble hun usynlig og sint. Jeg startet med å være sint på henne fordi hun trodde hun var så kul, fordi hun aldri ville være med å leke lenger, og fordi hun tøffet seg sånn. Jeg var sint fordi hun svarte lærerne, fordi hun aldri ville være med å leke og fordi hun gråt. Jeg var ikke sint fordi hun gråt, men fordi hun aldri fortalte hvorfor. Hun begynte å kle seg rart, og hun begynte å trekke seg unna. Når jeg snakket med henne om det så var det som om hun ble sint på meg fordi jeg ikke forsto. Jeg snakket med lærerne mine om det, men de forklarte meg at det var normalt å være litt utagerende når man var på vår alder og at jeg bare måtte holde meg litt unna så kom hun til å skjønne etterhvert. I mine øyne fortalte de at det var normalt å være sint, gråte og gjemme seg, og jeg aksepterte. Jeg hørte selvfølgelig på de voksne. Men, jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle la hun være, for hun var jo vennen min. 

Dagene gikk, og vennen min sluttet å være på skolen. De andre syntes hun var rar og de lo av henne. Jeg tror egentlig ikke de vet hvorfor de lo, men hun ble jo med en gang annerledes fordi hun trakk seg unna og ikke var tilstede. Jeg hørte ofte andre foreldre prate om henne, og de snakket ofte om hvor synd det var på henne, og at hun var så uheldig. 

Sommeren etter inviterte hun plutselig meg på besøk. Den kvelden gråt jeg mye, og jeg var vanvittig sint. Jeg forsto, og jeg forsto antakeligvis ting jeg da ikke burde forstå. Venninnen min var full, veldig full. Hun sa hun hadde vært full hver dag i en hel måned og hun fortalte meg om at hun var seksuelt misbrukt. Hun sa det aldri ordrett, men hun sa nok til at jeg forsto. 

Vennen min forsvant etter dette, hun slettet alt av sosiale medier og flyttet. Hvor hun er nå aner jeg ikke og jeg aner ikke om hun har det bra. 

Jeg har lenge tenkt på om jeg skal dele denne historien, men jeg så en film Kripos hadde poset på Facebook, og den fikk meg til å tenke. Det fikk meg til å tenke på hvor viktig dette er, hvor viktig det er at dette blir snakket om og at man må se. 

For vennen min ble ikke sett. Hun ble ikke hørt, og jeg er redd for at hun ikke ble trodd. Jeg vet ikke hvor lenge dette varte og hvor lenge hun holdt det hemmelig, men i bunn og grunn spiller det ingen rolle. Denne hemmeligheten skulle hun ikke trenge å bære på, og hadde noen ønsket å se så hadde det kanskje vært gjort noe med mye tidligere. 

Jeg har lovet meg selv og alltid stille spørsmål i fremtiden, om det er som venn, mor, tante eller bestemor. Jeg skal aldri la være, og jeg skal alltid tørre å se, lytte og ta tak. Jeg skal aldri tillate meg og syntes synd på noen, uten å ta tak. Jeg skal aldri snakke høyt om hvor uheldig noen barn er, og aldri ta tak. Jeg skal aldri tillate, og det syntes jeg heller ikke at du burde. Vi må faktisk begynne å prate om det, vi må faktisk tørre å stille spørsmål og vi må tørre å se. Vi må si ifra, og vi må heller si ifra en gang for mye, enn å ikke si ifra. 

Ikke alle hemmeligheter skal holdes. 


Bilde lånt med oppfordring fra Kripos
 

 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs


Marty.

Jomfrusjekk

Når jeg var 13 år leste jeg en bok som handlet om en kvinne, eller en jente. Jeg trodde det handlet om en kvinne, men det viste seg at hun var like gammel som meg. Jenta skulle giftes bort, og hun var livredd. Hun nektet, forsøkte å rømme, men ble stadig vekk innhentet og straffet for gjerningene hennes. Det hun gruet seg mest til var bryllupsnatten med den 25 år eldre mannen. Jeg leste disse ordene uvitende, og boken fenget meg og var utlest på én dag. Jenta ble drept på bryllupsnatten fordi hun ikke begynte å blø under samleie og fordi jomfruhinnen ikke sprakk. Faren til jenta ble også banket opp fordi han ikke hadde passet godt nok på, og han skjemtes fordi datteren ikke presterte det han hadde forventet. 

Jeg vet at dette er et ekstremt eksempel, men det er et eksempel som har satt spor hos meg, og som skremmer meg. Dette er en fortelling jeg aldri kommer til å glemme, og egentlig ikke har trodd på selv den dag i dag. Det skremmer meg fordi søsteren min er 13 år, og fordi det nå fortelles om norske jenter som presses gjennom "jomfrusjekker" hos legen. 

Det å vokse opp i trygge, snille, aksepterte Norge som ung, fremadstormende og trygg kan av og til være utfordrende, men jeg har aldri hørt om noen som har blitt utsatt for overgrep på den måten jeg mener "jomfrusjekk" er. Jeg skjemmes, og jeg er brydd over at det tillates, og jeg mener noen virkelig har en innsats å gjøre og at noen virkelig må sette ned foten. Dette burde vært ulovlig for lengst, og det burde hvert fall bli det nå. 

I Norge har vi den siste tiden hatt en enormt fokus på voldtekt, hva som er rett og galt rundt voldtekt og hvor grensen går. Vi har snakket om fysisk voldekt, og vi har hørt, og lest mange sterke historier. Jeg er heldig som får vokse opp, lære, oppleve, prøve og feile, og alle norske barn og unge burde få gjøre det samme. Det å skulle være spesiell for noen, handler ikke om å skulle blø under samleie første gang. Det å være spesiell handler om å bli sett, å se, oppleve sammen, drømme sammen og skape sammen. Brudekjolen blir ikke svartmalt av fortiden, og vi kvinner blir ikke mindre verdig på grunnlag av tidligere forelskelser, hete kvelder eller intakte jomfru"hinner", som faktisk ikke en gang eksisterer. Jeg er takknemlig for at temaet blir tatt opp, og jeg roser de som tør å dele. Dette er nok et tabu som er nødt til å snakkes om. 

Jeg ber til den jeg enn måtte be til om at dette blir strengt forbudt og at kvinner snart kan bli sjef over egen kropp. 

#FuckTabu



 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

Klem fra mamma

Gjesteinnlegg fra mamma/ 

Kjære jenta mi.

Du er 18 år, pliktoppfyllende og meget hardt arbeidene. Du er den blideste, mest omsorgsfulle og dyktige jenta jeg vet om. Jeg setter stor pris på deg, jeg aksepterer deg og respekterer deg.

Noen ganger byr livet på valg, noen ganger er det vanskelige valg, andre ganger er det lette valg. Ganske ofte blir vi stående og lure på om vi skal gå til høyre eller venstre, men de fleste av oss velger å gå rett frem. Men du er ikke som de fleste, og du har aldri fulgt etter de andre. Noen ganger hadde det vært veldig enkelt for meg om du hadde gjort det, men vi vet jo alle at det ikke alltid er like enkelt. Livet ønsker å lære oss noe hver eneste dag, og det tilbys lærdom i hver eneste krik og krok hvis vi ønsker å være mottakelig for det. De færreste av oss lærer på samme måte, og det er vel opp til hver enkelte av oss hvordan vi ønsker å motta lærdom. Jeg er ikke noe mindre stolt av deg, om du har gått 10., 12. Eller 13. år på skolen. Jeg er stolt over at du er selvstendig, at du tar kloke valg og at du står opp for deg selv.

Les: "Jeg har sluttet på skolen"

Jeg vet at du har stort fokus på å følge drømmene dine og få det til, jeg vet også at du lurer på hva det er å lykkes, og hva det er å få det til. Jeg vet at du vet hva som forventes av deg, jeg vet at du har store drømmer og  jeg vet du har store ambisjoner. Hvordan du skal følge drømmene dine, og dine ambisjoner er det kun du som vet, og om du ikke vet det enda - Så finner du ut av det mens veien blir til. Du skal ikke la deg begrense av andre meninger, forventinger eller av andre som ikke har trua, og du må huske at det aller viktigste er at du har troen på deg selv.

Du har tatt et standpunkt om å slutte på videregående, til tross for at du kun har ett år igjen. Jeg vet, og jeg stoler på deg når du sier at du skal fullføre. Jeg vet også at metoden, og veien du velger nå er den rette for deg. Jeg vet jo at du jobber hardt, så jeg er ikke redd for at du ikke vil få det til - du får jo til det du vil! Du har alltid fått til det du vil. Det viktigste for meg som mamma er at du er frisk, at du ikke stresser deg i hjel og at du har det bra. Jeg vil at du skal gjøre ting som du trives med, og ting du liker - Ikke for alle andre, men for deg selv.

Som jeg har sagt til deg, så kommer snille jenter til himmelen, mens de tøffe kommer dit de vil.

Klem fra mamma 




 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

Jeg har sluttet på skolen

Jeg er 18 år, pliktoppfyllende og hardt arbeidene. Jeg gjør som jeg får beskjed om, og jeg kommer aldri for sent. Jeg er sosial, jeg er blid og jeg er glad i livet. Jeg setter pris på de som bryr seg om meg, og jeg setter pris på godene jeg har. Jeg ønsker å akseptere alle, og jeg blir ofte sliten av å skulle føye meg, og være flink. Jeg ønsker å oppnå noe, og jeg ønsker å kunne referere til noe. Jeg har drømmer, og det er mange av dem. Jeg har planer jeg ikke en gang tør å si høyt, fordi jeg er redd for å drømme for stort og for hva folk vil si. 

Jeg har gode dager, og jeg har dårlige dager. Jeg har dager der livet smiler, solen skinner og jeg kjenner at jeg smiler hvor enn jeg går. Men jeg har også dager der jeg helst vil slippe å stå opp, dager der det siste jeg kan tenke meg er å gripe dagen og dager der jeg helst vil forsvinne. Men jeg tror det er menneskelig. Jeg tror det er menneskelig å ha gode dager, og jeg tror det er menneskelig å ha dårlige dager. Jeg tror ikke det er unormalt å være verken glad, blid, trist eller sint. Jeg er hvert fall det. Ofte så kan jeg være både glad, blid, trist og sint i løpet av en hel dag, men det gjør ikke nødvendigvis at dagen er dårlig av den grunn. Jeg er glad jeg kan føle, jeg er glad jeg kan oppleve å være glad, at jeg klarer å være blid og for at jeg kan lære av å være trist og kjenne meg selv av å være sint. 

Vi bor i ett land der det er et stort fokus på å lykkes, der det er tilrettelagt for at man skal være flink og at man skal prestere. De fleste av oss følger strømmen og følger normene, og hva det forventes av en. Jeg pleier også det. Vi strekker oss langt, og det hender kanskje ofte at vi drømmer for stort, hvis vi husker å drømme i det hele tatt. Jeg føler at det forventes at vi skal få det til, selv om jeg egentlig aldri har skjønt hva det betyr å "få det til", jeg føler det forventes at vi skal bli noe stort, selv om jeg egentlig ikke skjønner hva det er å "bli noe stort" heller. Jeg ønsker å være glad, jeg ønsker å følge drømmene mine og jeg ønsker å være den beste utgaven av meg selv. Jeg ønsker å få det til, men det jeg legger i å få det til er å kunne leve av det jeg drømmer om, være fornøyd og ha det bra. Jeg gidder ikke å drømme om å bli lykkelig, for jeg tror ikke det finnes lykkelige mennesker. Jeg tror alle mennesker kan ha lykkelige øyeblikk, og jeg tror det er disse øyeblikkene som er med på å definere hvor bra vi har det. Jeg har lyst til å skape øyeblikk, og disse øyeblikkene tror jeg vil komme når jeg følger magefølelsen og tråkker opp min egen vei. 

Jeg vil ikke la meg begrense av verken andre meninger, forventinger eller mennesker som ikke har trua. Jeg ønsker å ha trua, og jeg ønsker å jobbe knall hardt. Jeg har i utgangspunktet ett år igjen på videregående før jeg er ferdig, men jeg velger å stoppe opp, og jeg har bestemt meg for å ikke se tilbake. Jeg skal fullføre videregående, men jeg skal gjøre det på min måte. Jeg har en løsning, jeg har mange valg, og jeg vet at mulighetene finnes. Verden er nemlig full av dem. 

Jeg tror vi må begynne å akseptere at vi er forskjellige, at vi behøver forskjellige mennesker og at A4 livet ikke er for alle. 

Det er skummelt å følge magefølelsen, ta et så kontroversielt valg og stå opp for seg selv, men er det ikke litt det livet handler om? 



 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

Forventingspresset

Artikler om hvor slitne ungdommen er, hvor stresset ungdommen er og hvor presset ungdommen føler seg trykkes og diskuteres ofte. Det diskuteres hvordan samfunnet er i ferd med å bli ett A4 samfunn, som jeg allerede nå vet jeg overhode ikke passer inn i. Det er press på å prestere i fadderuka, der man synger de første sangene til Justin Bieber og holder håret til fremmede studenter som en gang risikerer å forsvare deg i retten - Samtidig som møtet uken etter i forelesningssalen vitner om at man egentlig aldri har møttes siden ingen hilser på hverandre. Vi leser artikler der fortelles om sugeleker for å passe inn, eller såkalte Blowjobs. Samtidig som enkelte, inkludert meg, burde og skal fordrede den feteste russetiden som noen gang har vært, kjøpe busser fra 84´, og krangle om hvem som skal bestemme under russetiden. 
Vi leser om alle ungdommene som stresser seg ihjel, og blir syke. Vi leser om prestisjefulle ungdommer som har høyere ambisjoner enn noen gang, og at det er hundrevis av ledige plasser på de yrkesfaglige linjene. Samtidig som de ledige plassene bare blir fler og fler flirer ungdommen av at de må skaffe seg en venn som både er elektriker, frisør, rørlegger og snekker i fremtiden. 
Vi skroller nedover Instagram som bogner av hvite joggesko og smoothie, og vi lar oss fascinere og inspirere. 

For hvordan oppfattes det egentlig at vi skal være? Hvordan forventes det at vi skal være? Forventes det at vi skal drikke smoothie hver eneste dag, og reklamere for det? Forventes det at vi alle skal trave rundt i like, hvite joggesko? Forventes det at vi skal bli Sivilingeniører hele gjengen og drikke oss dritings for så aldri prate om det igjen? Ingen kritikk til deg som drømmer om dette, eller du som allerede lever på smoothie og sparer til nye hvite joggesko, men jeg undrer. For jeg undrer på hvor veien vil ende, og om vi alle vil ende opp med hvite joggesko, smoothie og i samme døende yrke? For det dør vel ut, når vi alle følger strømmen og dilter etter for å bli det samme. For jeg fortviler meg over at det å sitte i kassa i nærbutikken er den største frykten enkelte av oss kan ha, hvordan vi kan grøsse på ryggen av å tenke på å måtte jobbe i barnehage eller av å måtte jobbe på gamlehjem. For under viktigheten av fadderuka, russetiden og det dødelige stresset vi innsnevrer oss i, så finnes det en realitet. 

Vi må nemlig foreløpig ha noen å kjøpe mat av, noen som passer barna når vi er på de mye viktigere jobbene våre og noen som tørker oss i rumpa når vi blir gamle, så jeg klarer ikke forstå at det er mindre prestisjefylt og måtte utføre noen av disse jobbene. Hvor vil egentlig vi, hvor vil ungdommen, hvor er det tillat å gå og hvor er det tillat å drømme?

Det er mulig vi har misforstått helt, og at vi allerede er langt inne i A4-samfunnet, men da er det vel kanskje på tide å sette ned foten, bryte ut og komme seg til helvete vekk fra den strømmen som vi tror forventes at vi skal følge. 

Vi har så mange muligheter, så mange veier, og så mange viktigere ting enn å forderve oss i stress, forventinger og kleine sammenkomster. 



 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER 

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

 

 

 

Jeg vil ikke være Top Model-Martine

I går kveld snurret Top Model over de norske Tv-skjermer og vi kunne se at jeg måtte forlate konkurransen ettersom jeg gikk på krykker. Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg ikke så episoden i går, og heller ikke tirsdagsepisoden. Jeg er jo fullt klar over hva som skjer, og hva som har skjedd. Jeg måtte dra hjem på grunn av at jeg ødela ankelen min i første konkurranse. Det å måtte dra hjem på en sånn måte føltes veldig bittert og seigt, men samtidig var det helt greit for mitt vedkommende. 

På skjermen ser det ut som om jeg tråkker over når jeg går på catwalken, men dette har skjedd lenge før. Faktisk en hel time, og det føles lenge når du er tvunget til å stå rett opp og ned, i ett par sko som er to størrelser for små. Jeg pådro meg som kjent en ankelskade i august i fjor, og dette styrket vel ikke det gode samarbeidet med de alt for små skoene. Jeg røk to sener og en nerve når jeg sto der, og det sa bare pang, uten forvarsel. Jeg gikk også den elegante catwalken min med skaden, og jeg slapp heldigvis å dra hjem. 

Men. Det å være modell har jeg forstått er tidkrevende, og jeg har forstått at det overhode ikke er lukseriøst. Det er beinhard jobbing, og det krever mye av deg som person. Jeg skal innrømme at det føltes surt for meg å få ett par sko som var to størrelser for små, når konseptet var og akseptere alle former og fasonger. Jeg ønsker ikke å forsvare noen ting, men å bevisstgjøre. Min deltakelse i Top Model lærte meg mye, og jeg utfordret meg selv stort. Jeg forelsket meg i konseptet, om å akseptere kropper og det å skulle endre motebildet. Jeg håper Top Model vil vise en positiv vinkling videre, og at man holder seg til verdiene som på forhånd ble satt - De verdiene jeg brenner for. Jeg tror egentlig ikke man melder seg på Top Model for å bli modell, men man kan suge til seg masse kunnskap, erfaringer og kontakter, og det kan være minst like viktig. 

Jeg har som jeg har uttalt meg tidligere aldri sett Top Model, ironisk nok. Realitydelen av programmet skremte meg, og jeg gikk inn i en boble så fort jeg kom inn i huset. Jeg hadde på forhånd spurt om det ville være mye, og egentlig få avkreftet dette - Men jeg skjønner jo nå at det må lages TV, og at det er realitydelen som selger. 

Jeg har møtt noen fantastiske jenter, fått en unik opplevelse og lært vanvittig mye. Top Model legges etter hvert bak meg, og jeg takker farvel til Top Model-Martine. Nå er jeg klar for nye utfordringer og nye eventyr! 

Måtte den beste vinne. 



 

- Marty

 

Utføringen av fraværsgrensen svikter

I år er det innført fraværsgrense på videregående skole og det har vært mange delte meninger rundt hvorvidt dette er gunstig eller ei. Jeg har prøvd å være positiv, jeg har prøvd å tenke at dette er til elever sitt beste og at det er en selvfølge å forvente at de som velger å gå på videregående skal være tilstede. Men jeg kjenner at oppfattelsen min nå er svært kritisk, og at jeg får fler og fler spørsmål for hver dag som går. Jeg stiller spørsmål når en videregående elev i utgangspunktet skal ha fraværsvarsel i gym etter å ha vært borte fra en gymtime på 90 minutter. Jeg kunne ønske at jeg kunne holde meg positiv, men jeg sliter med det, og jeg tror i utgangspunktet at tanken er god, men at det er gjennomføringen som svikter. Jeg tror praksisen og løsningen vil bringe med seg kortvarig lykke og jeg har faktisk ikke tro på at løsningen vil vare. 

For kjære politiker. 

Jeg er enig at man skal være på skolen, og at man står fritt til å velge det selv, akkurat på samme måte som du har valgt å være politiker. Men jeg er avhengig av å ha videregående på CV-en min, så jeg også en dag kan velge hva jeg har lyst til å bli. Jeg forstår at du forsøker å finne en løsning, men jeg tror du har tatt litt feil denne gangen. Jeg er nemlig 18 år, og du er mye eldre enn meg. Forskjellen er at jeg fortsatt er skoleelev og at du gikk ut fra skolen for mange år siden. Jeg påpeker dette fordi jeg kjenner på følelsene, jeg opplever og jeg vet hvordan det er, og det gjør faktisk ikke du. Du har sikkert opplevd å være forkjølet en dag, kanskje du har vært sikkelig dårlig pågrunn av menstrasjonssmerter eller at du har fått omgangssyken? Du er jo bare ett menneske du også, selvom du har makt og bestemmer. Jeg har opplevd alt dette, og det tror jeg veldig mange andre også har. Men du slipper vel kanskje å dra til legen for å få en lapp på at du har vondt i magen, er forkjølet eller at du kastet opp for tre dager siden, og det gjør nemlig ikke jeg. Jeg vet ikke hvor ofte du er hos legen, men jeg drar kun til legen hvis jeg må. 

Jeg føler et behov for å stå opp og skrike ut, fordi utføringen deres delvis svikter. Planen deres er god, men det er flere av argumentene deres jeg ikke kjøper. Jeg kjøper blant annet ikke argumentet mot å fjerne skulkerne. Jeg kjøper det ikke fordi jeg ser og tror mange av skulkerne nå detter ut, og fordi jeg er redd for at klasseskillet blir enda større. Jeg er redd for de som sliter psykisk, de som har andre drømmer og de som ikke fikser A4 samfunnet vi er i ferd med å bygge sklir enda lenger ut. Men dette rammer ikke bare de, dette rammer alle - også de såkalte flinke. For alle må dra til legen, bruke en halv dag på det og betale for ting vi aldri ellers hadde brukt tid på. Jeg tror dette nødvendigvis dette bare er dårlig, men jeg tror at måten det gjøres på er feil. Jeg støtter ikke fridager fordi man har mulighet og ikke gidder, men jeg støtter migrene og kanskje av og til dårlige dager. 

Jeg klarer ikke støtte dere, og husk at det er lov å endre seg. Det er lov å innrømme at man har tatt feil, og det mener jeg at dere har denne gangen. Hvor mange av oss må egentlig sette ned foten? 

Jeg sier igjen at jeg er enig i at det er frivillig, at jeg er enig i at man skal være tilstede - men det finnes tilfeller, og det tror jeg du vet. Jeg tror vi må lytte til de som faktisk er rammet, fremfor at eksperter, politikere og to generasjoner over vår egen uttaler seg om hva de mener er rett. Jeg skjønner at det er lett å sitte på kontoret å bestemme slike ting, men den dagen det er din datter, din søster, din bror eller din nevø, så er det du som må bruke en halv dag, hel dag eller uke på å tørke spy, trøste, dra til legen eller være tilstede - for ingen har noen garanti, og det har vel ikke du heller og heller ikke jeg. 

 


 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs


- Marty
 

Jeg heier på norsk ishockey

I Sverige er ishockey en nasjonalsport, men vi nordmenn gir blaffen. For hvorfor selger ikke ishockey inn i den norske kulturen? Er det fordi det blir for tøft for mange eller er det rett og slett for lite fokus og kunnskap? Interesserer det oss ikke, eller prioriterer vi det ikke?
Fra og med i morgen og frem til søndag spiller det norske ishockeylandslaget kamper mot Italia, Frankrike og Kazakhstan for å kvalifisere seg til OL i 2018, og dette syntes jeg er stort. Jeg syntes at det er viktig for utviklingen av norsk idrett og viktig for sporten. På søndag spiller også det norske fotballandslaget kamp mot Tyskland for å forsøke og kvalifisere seg til VM, alle billettene er utsolgt og det er spådd et fullsatt Ullevål. 

For på ett tidspunkt så slo fotballen ishockey ned i støvlene, og media ga opp å følge opp den unike garderobekulturen og taklingene i vantet. Det viste seg at fotballen var større, og det ble kanskje sånn at det ikke var plass? For nå er det fotball hele året, og kvaliteten på den norske fotballen har vel egentlig ikke vært noe å skryte av de siste årene? Det var en periode Egil "Drillo" Olsen beviste at det var mulig å slå lag som England og Brasil, og da sluttet vel vi nordmenn i god tro og nøye oss med det vi var nest best i. For på ett tidspunkt så var det kanskje alt for mange som ga slipp på hockeyfeberen? 

Les "Vi er mange som er glade i ishockey" 

For som såkalt "hockeyfrue" så må jeg innrømme at jeg er fortvilet, skuffet og frustrert. Jeg har selv spilt fotball i alle år, og jeg krysser alt jeg har for at fotballandslaget skal løpe Tyskland i senk og for en gang skyld kvalifisere seg til VM. Jeg heier! Men, jeg kan ikke forstå at interessen for en OL kvalik er så laber, og at vi kan tillate oss å ikke bry oss når kanskje Norges største idrettsutøver skal ta med seg laget sitt i kamp for å forsvare flagget på brystet? Vi har mange store ishockeyspillere som gang på gang representerer Norge, men som aldri klarer å bli store i eget reir. De andre landene lattliggjør miniputtlandet Norge, og jeg forstår dem. For jeg tror vi glemmer kvalitetene våre, og jeg ønsker å oppfordre til å delta. Jeg ønsker at kunnskapen skal vokse, og at hockeyfeberen skal blusses opp igjen. Vi snakker om en idrett som tilbyr alt som hører hjemme, vi snakker om talentfulle idrettsutøvere og vi snakker om en idrett som sårt trenger engasjement fra både media og det norske folk. 
Jeg heier på norsk hockey, for vi snakker en ekte kultur, vi snakker kvalitet og vi snakker blod, svette og tårer. 




 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

- Marty

 

 

 

 

 

 

Big News!

Hei dere!

Det skjer mye spennende om dagen. Jeg har nå fått den æren av å få bli Side2-blogger og jeg har skrevet kontrakt med Nettavisen! Det er super gøy og veldig morsomt å få muligheten til å være en del av deres team og skrive "for" de. Det er stor stas. Jeg begynte å blogge rett etter nyttår i forbindelse med at jeg pådro meg en fotballskade i august i fjor som gjorde at hverdagen og livet mitt ble total forandret. I januar kom Sykt Perfekt på TV 2 og jeg følte at jeg hadde mange tanker og mye å komme med i forbindelse med min deltakelse der. Jeg har alltid elsket å skrive, men sjeldent turt å uttrykke meg noe særlig. Når jeg gikk i 5.klasse kunne jeg gjerne sitte igjen etter skolen for å skrive på norskstiler vi skulle levere, og det hendte flere ganger at jeg bikket hundre sider med tanker, fantasier og meninger!
Det å ha muligheten til å uttrykke meg på mitt eget sted, der de som vil lese kan ta del i mine meninger og i hva jeg føler for å dele er vanvittig gøy, og jeg stortrives. Jeg tror det å blogge betyr noe negativt hos mange, og jeg tror mange sitter inne med fordommer de egentlig ikke har noe grunnlag til å ha, men som man har grunnet at enkelte velger å være på den måten de er eller fordi man snakker om bloggere på den måten det ofte gjøres. For det å blogge for meg er givende, det er lærerikt og det er krevende. Men mest av alt så er det gøy, og det er 110 % frivillig. Jeg ønsker at min blogg skal gi, formidle og inspirere, og jeg jobber for dette i hvert innlegg som jeg poster. Jeg tenker ofte at min blogg like godt kan kalles for en bok, eller et blad. Jeg vil at innholdet mitt skal være så varierende at man ikke går lei, kreativ så man husker den, og inspirerende så man kommer igjen! Jeg liker å blogge, jeg digger å skrive og jeg håper jeg har muligheten til å formidle her helt til jeg selv ikke ønsker lenger. Dette er gøy, og jeg gleder meg enormt til fortsettelsen. 

Takk for at du tar deg tid til å lese ♥ 



 

- Marty

I dag skjer det!

I dag braker Top Model sirkuset i gang. Jeg kan innrømme at jeg er vanvittig spent, og at jeg lurer på hvordan mottagelsen vil bli. For min del, så har dette føltes som en hemmelighet i all evighet, nesten som om hele opplevelsen ikke har eksistert og at alt er uvirkelig. Jeg er spent på hvordan jeg vil fremstå på TV denne gangen, hvordan oppfattelsen av mine vurderinger og handlinger vil bli og hvordan konseptet vil selge inn hos seerne. Jeg falt som kjent for konseptet, og for min del er konseptet det som er viktig. Det er ikke "curves" konseptet som er det som nødvendigvis er det viktige for meg her, men fokuset på det sunne, friske og aksepten for kropp og selvbilde. Aksepten for flere farger og fasonger - aksepten for det normale, det vanlige. 

Det å spille inn TV er helt annerledes enn det ser ut som når det vises på skjermen. Absolutt alt tar MYE lenger tid enn man i det hele tatt kan forestille seg. Jeg og resten av jentene har jo fått en smakebit på hvordan det blir i og med at vi har fått se de to første episodene, og for min del føles det som sagt uvirkelig. Det føles uvirkelig å ha vært der, tatt en del og at jeg i det hele tatt kjenner de andre jentene. Ting som har blitt sagt og gjort der inne føles helt annerledes når man ser på det i etterkant, og det hender man nesten får litt sjokk over hvordan ting egentlig er. Nå i etterkant føles det som om det er en evighet siden innspillingen foregikk!

Det å komme hjem fra innspilling var veldig rart, og nesten litt tøft. Eller ikke nesten. Det var tøft. Man venner seg fort til å ha kameraer rundt hele tiden, når du prater, spiser, trener, ler og gråter. Når jeg kom hjem var jeg plutselig alene, og følelsen av å ikke alltid ha noen hakk i hel var ganske rar. Jeg følte jeg var i en egen liten boble, og at de rundt meg ikke helt forsto meg. Ironisk nok! Jeg hadde heldigvis de andre jentene rundt som jeg kunne prate med, men det å plutselig skulle være tilbake i en vanlig hverdag ble nesten kunstig for meg. Jeg tror alle følelsene kom, og av og til dukker opp på grunnlag av at opplevelsen har vært unik, spesiell og vanvittig lærerik! Jeg krysser fingrene for at alt går som jeg håper, at dette kan være med på å revolusjonere og skape nye forbilder og idealer. 

Episodene vil gå 21.30 på FEM hver tirsdag og torsdag! 



 

- Marty

 

Top Model prøver å dra kroppsdebatten i riktig retning

Jeg er med i årets sesong av Top Model. Allerede før programmet har startet har kroppene våre blitt kritisert. Konseptet i årets sesong er å gå bort fra syltynne modeller, og fremme vanlige, formfulle jenter og kvinner. Jeg gikk lenge og vurderte om jeg skulle bli med i konkurransen, rett og slett i frykt for ikke å være bra nok. For ikke å være stor nok, og for ikke å være liten nok.

Men til tross for konseptet og det sunne fokuset på kropp, stilles det spørsmål i mediene om størrelsen på deltagerne. Spørsmålet bygger på hvorvidt deltagerne ikke fyller kravene til det å være formfulle. Det skrives at vi passer størrelse 38-40, og at vi kan være med å påvirke at unge jenter tror de er såkalt «plus size» og at dette kan oppfordre til spiseforstyrrelser.

Og jeg er enig.

Jeg er nemlig enig i at ikke alle jentene, kanskje inkludert meg selv, ikke er store nok.

Men jeg vet i hvert fall med meg selv at jeg representerer sunnhet, og er en god størrelse 42 - med stolthet. Det er flere av deltagerne som er mye mindre enn meg, men hva med å se hele spekteret, med alle typer jenter? Vi er en bukett med jenter i alle farger, former og fasonger. Vi representerer selvtillit, cellulitter og bilringer. Jeg vil ikke tro at jeg oppfordrer til spiseforstyrrelser, negativt selvbilde eller selvfølelse. For jeg vil være ærlig på at jeg ikke bare representerer selvtillit, sunnhet og et godt selvbilde. For jeg, som de fleste deltagerne, er akkurat som alle andre jenter. Vi sliter med å akseptere egen kropp, vi snakker nedlatende om oss selv og det er mye vi gjerne skulle endret på. Men vi er jenter som gjør et tappert forsøk på å akseptere oss selv.

Jeg ønsker at folk, jenter som gutter, skal se det hele ved meg og de andre deltagerne. Jeg ønsker ikke at vi skal fokusere på størrelse, jeg ønsker at vi skal fokusere på at noen forsøker å ta kroppsdebatten ett steg videre. At noen ønsker å fremme kropp på den måten det gjøres, og at kropp er vakkert. Jeg synes ikke vi skal omtale noe som «plus size» eller «curves». Jeg mener ikke at vi skal kritisere en kropp som passer størrelse XS, en kropp som passer XL, eller en kropp som passer XXXXL.

Jeg mener nemlig at det ikke burde finnes slike kategorier, uansett farge, fasong og størrelse. Jeg ser ikke noen grunn til å kalle noen «plus size», når vi ikke kaller motsatt ende av skalaen for noe annet enn bra nok.

Jeg blir irritert hver gang jeg går inn i en butikk som har egne «Hei, du som er litt større og annerledes enn alle andre»-avdelinger. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan vi i 2016 kan tillate oss og kategorisere, fremfor og akseptere kropper og mennesker som de er. Jeg ønsker å vise at yrker, drømmer og håp ikke kan begrenses på grunnlag av utseende og størrelse. Jeg er lei av at det kommenteres når en idrettsutøver er større enn normalen, at vi henger oss opp i en som er litt større på gaten, at noen ser litt annerledes ut enn oss, og jeg er også lei av at vi kritiserer alle som forsøker og fremme sunnhet rundt kropp. Jeg har ingen grunn til å gjøre narr av andre, og jeg har faktisk mer enn nok med å slutte å gjøre narr av meg selv.

Årets sesong av Top Model gjør et forsøk, og jeg velger å se på det som positivt. Deltagerne er jenter med historie, problemer og glede, akkurat som jentene i statistikken vi henviser oss til når vi diskuterer psykisk helse.

Bransjen tar et steg, og jeg mener den tar et steg i riktig retning. Vi trenger alle å tenke «Kroppen er noe jeg har, og den definerer ikke hvem jeg er».

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

 - Du kan også lese innlegget i Aftenpostens papirutgave og på nett HER


- Marty
 

 

10 ting du ikke visste

1. Jeg elsker Paprika Potetgull! Maarud så klart. 

2. Jeg er redd for hunder. Jeg har full forståelse for at folk digger hunder, men personlig blir jeg ofte ordentlig redd! Ikke alle så klart, men hvis jeg møter en hund når jeg er ute og trener så liker jeg det sikkelig dårlig hvis den bjeffer eller kommer bort. 

3. Jeg hater å legge meg. Det beste jeg vet er å sitte oppe til langt på natt. Gjerne alene, eller med noen jeg er glad i å bare skravle. Sitter jeg alene er det super digg å se en film, surre på macen, spise digg eller høre på musikk. 

4. Litt motsiende til forrige punkt kanskje... Men jeg elsker å få mest mulig ut av dagen, som gjør at jeg liker å stå opp tidlig. 

5. Jeg digger ishockey! Jeg syntes det er sikkelig kult. Mange tror jo at dette er på grunn av Christian, men jeg har sett på hockey lenge før jeg møtte han. Jeg anbefaler alle som ikke har sett en hockeykamp om å se det med en eneste gang, det er super gøy! Si i fra hvis du vil være med en dag ;);)

6. Jeg har alltid likt å henge med gutta, og har ofte valgt det fremfor å være med jenter. Jeg har alltid syntes at det har blitt så mye drama og krangling. 

7. Jeg har vært med på å gi ut en CD! Haha, tenk på det. Jeg er totalt tonedøv, så jeg har ikke sunget, spilt eller vært medvirkende sånn. Men jeg har skrevet teksten til en av sangene på CDen. 

8. Jeg trodde ALDRI at jeg skulle klare å få førerkortet. Jeg har vært redd for teoriprøven siden 8.klasse. Det er ikke det at det er noe problem å kjøre bil, det digger jeg, men i mitt hode var det umulig for meg å klare, haha! 

9. Jeg har ridd store deler av livet mitt og omtrent vokst opp i stallen! Jeg savner det sikkelig til tider. 

10. Lillesøsteren min er kanskje min største inspirasjon. Jeg tenker alltid på henne når jeg er deppa, for hun er seriøst ALLTID positiv og glad. Samtidig så kjører hun alltid hardt og tar alt med ett smil. Kul jente! 
 


 

Spør meg gjerne spørsmål hvis det er noe du lurer på om jeg kan fortelle om! 

- Marty

Holdningsproblem

Til de voksne mobberne. 

For de finnes, og det er så mange av de. I grunn tror jeg kanskje det er der alt starter. Nemlig hos de voksne. For de voksne er vel sjeldent noe bedre, kanskje heller tvert om. For mobbingen oppstår jo ett sted, og terskelen er vel ganske så mye lavere når mamma og pappa er en av de som kaller barna på det andre fotballaget feite fordi barna deres selv taper kampen, fordi mamma og pappa skriver stygge kommentarer i kommentarfelt og fordi mamma og pappa baksnakker. Jeg er kanskje dum, jeg vet ikke, blond, det vet jeg at jeg er, men at jeg ikke har noen rett til å leve eller fortelle hva jeg mener er jeg ikke enig, selvom mannen med tre barn og en ganske så ålreit jobb påstår det. Men dette handler ikke om meg, men om hvorfor vi gjør det og hvorfor vi tillater oss det. Hvorfor ingen innrømmer å være en mobber, når prosentene viser at det er så mange mobbeofre som blir utsatt for mobbing daglig.  

Skolen har akkurat startet, og for enkelte betyr dette at mobbingen også har startet. For vi spør barna om de gleder seg til å se vennene sine igjen, og jeg vet om mange barn som har gruet seg og som helst ikke vil ha noe med de såkalte vennene sine å gjøre. Jeg tror kanskje at vennesymbolet og vennestatusen er mektigere enn vi aner, for det er ingen selvfølge å ha en klasse full av venner, til tross for at mamma og pappa kanskje har haugevis av venner de inviterer på middag, drar på hytteturer med og mailer med. Mobbingen er ett faktum, den undøvendige drittsleningen er et faktum, og kulturen er til å spy av. Den bedritne dritt kulturen som handler om å være bedre enn andre. 

For er samfunnet, familiene og foreldrene egentlig klare for å måtte ta ett oppgjør mot mobbekulturen? Er de klare for å ta praten med englebarna sine? Er de klare til å ta seg selv i nakken? For vi bagatelliserer det vi kaller for mobbing og fler av oss sier at mobbingen har kommet for å bli - men jeg forstår ikke hvorfor vi ikke kan ha en null toleranse for mobbing, akkurat som vi har på alt annet? 

Vi latteliggjør hverandre på en måte som gjør at jeg enkelte ganger lurer på hvor vår positivitet og generøsitet som vi viser i sosiale medier blir av, samtidig som jeg lurer på hva vi får igjen. For vi fremstiller oss helt annerledes enn hva vi makter å oppfylle, og jeg vet ikke om veien til å oppfylle den uoppnåelige fremstillingen er så umulig at vi ønsker å fremstille oss selv bedre med å trekke andre ned. For når barna kritiserer, diskriminerer og mobber, så tror jeg at holdningene kommer fra ett sted - og du får ikke lov til å fraskrive deg det ansvaret, for det er fullt og helt ditt ansvar, på akkurat samme måte som jeg som attenåring må ta ansvar for mine avgjørelser, holdninger og meninger. Det er nemlig samtalene som blir tatt rundt middagsbordet, i bilen, i sofakroken og på telefonen som teller, og holdningene og drittslengingen blir tatt opp der. 

Mobbekulturen er enorm, og vi kan godt snakke om hvordan vi skal forebygge det, at skoler som ikke tar tak burde få bøter og at det er de som mobber som burde flyttes på - og jeg tror de fleste av oss er enige i dette. Men som jeg skrev, så er det ingen av oss som innrømmer å være en mobber, og kanskje litt av problemet også ligger her, eller at vi rett og slett ikke har selvinnsikt til å se det? 

Jeg tror hvert fall vi må slutte å glorifisere oss selv, oss, englebarna og tabuet. For mobbingen begynner ett sted, så la den også slutte. 
 



 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER 

- Marty

 

 

Burkiniprat

I sommer har jeg brukt bikini, og jeg har brukt bikini fordi bikini har føltes rett for meg. Nå leser jeg artikler om den såkalte burkinien, og jeg må innrømme at jeg blir ganske nysgjerrig på hva dette er. Jeg blir nysgjerrig fordi enkelte høylytt påpeker at de vil gjøre burkini forbudt, fordi enkelte mener det er en selvfølge at det skal brukes og at noen skriver at de som bruker burkini burde brennes.  Ironisk nok, er det vel sånn vår verden har blitt. Jeg tror jo de aller fleste av oss er enige om at vi veldig ofte er uenige. Men jeg ønsker allikevel og stille noen spørsmål, fordi jeg ikke alltid forstår, og fordi jeg ikke er en stor fan av å brenne folk fordi de velger å ha på seg noe annet enn meg. 

Fordi:

  1. Jeg kan egentlig ikke forstå problemet med en burkini. Jeg ser i utgangspunktet på dette plagget som en våtdrakt, og for mitt vedkommende betyr det egentlig ingenting hvordan jeg i utgangspunktet ser på det i det hele tatt. For jeg mener jo egentlig at kvinner skal få bære akkurat det de vil på stranden, på byen eller hjemme. For jeg kan ikke la meg provosere av mannen som glemte å smøre seg på sydenferie og som bader med t-shorte. Jeg kan jo velge å la meg provosere og tro at han gjør det fordi han tror på noe annet enn meg, men jeg velger å tro at det rett og slett at det er det beste fra han.
     
  2. Når vi er inne på at kvinner skal få bruke akkurat det de vil på stranden, byen og hjemme så mener jeg det. Jeg mener at de som ønsker å bruke burkini på religiøst grunnlag, ikke kan påpeke at jeg ønsker å bruke noe annet enn dem. For jeg tror vi må ha litt gjensidig respekt for hverandre og at vi faktisk må huske på at vi ikke alltid kan bli enig. For jeg skal, som jeg tror de fleste er enig i, få gå i akkurat hva jeg vil, uten å bli trakassert, voldtatt eller sett ned på. Så jeg mener jo at de som vil bruke burkini, skal få bruke det, men at de da faktisk må ha forståelse for at jeg ikke ønsker det samme som de, og at jeg vil sprade rundt med min helårskropp i ført en bikini i stedet, (jeg vil ikke bli brent jeg heller - husk at dette går begge veier). 
    For jeg har vel ingen mindre, eller større rett til å ikke bli trakassert på grunnlag av hva jeg har på meg, enn hva en kvinne i burkini har?

     
  3. Vi diskuterer jo stadigvekk denne forbanna kroppen. Jeg mener jo at det vanvittig trist at det blant annet er et så stort press hos mange på det å ha svømmegym. Jeg mener jo da, at hvis burkini gjør at enkelte føler det mer bekvemt  å delta, så er jo det fantastisk! Jeg mener jo at det er veldig trist at svømmegym er så vanskelig for mange, ikke det at det er tema nå, men: Ungen din har ikke større rett til å være slem mot andre verken fordi han er iført badebukse, hun har badedrakt fra Nelly eller fordi hun har på seg burkini - Kropp er kropp, og det er ditt ansvar og bringe dette budskapet. Uansett... 
     
  4. Det siste punktet mitt er faktisk ganske seriøst. Det er ikke det at jeg ikke mener at det over her er seriøst nok, men. Til syvende og sist, så snakker vi jo om religion her. Vi snakker om trosforskjeller, forskjellige meninger og vi ytrer oss. Det hender jeg av og til er redd for hvilken vei ting vil gå, og hvor uenige det faktisk er mulig å bli. Men jeg mener faktisk at vi må akseptere hverandres religioner, på lik linje som vi aksepterer at vi er forskjellige. Jeg vil påpeke at jeg ikke syntes kvinner skal bruke burkini hvis de ikke ønsker det selv, og jeg syntes heller ikke kvinner skal trenge å bruke sykkelbukse under klærne, hvis ikke de ønsker det selv. Jeg tror det også er viktig og ta og gi.  For jeg syntes ikke noen religion skal kritisere andre, hvert fall ikke utenfor religionen, og heller ikke i, noen for legning, utseende eller meninger. For jeg mener vi skal gi denne burkinien en sjangs, akkurat som jeg mener vi burde gi homofili en sjangs og jeg mener egentlig jeg bare burde ta meg en bolle hvis noe av dette plager meg:

    - For burkini, homo eller tjukk - Gud har vel skapt oss alle? 

 

Følg meg på:

Facebook HER 

Instagram HER 



 

- Marty

En liten påminnelse

Jeg skrev ett innlegg her om dagen i ren frustrasjon som jeg tenkte å dele. Jeg hadde egentlig tenkt å la være, men jeg tenker at det kanskje er greit å poste det allikevel... For jeg tror kanskje det trengs - Akkurat som en liten påminnelse...

I går sto jeg i butikken og betraktet menneskene foran meg i køen. Jeg hadde akkurat pantet en søppelsekk med flasker. De fleste var på vei hjem fra jobb, stressa, masete og alle små trampet med foten. Det virket som om alle skulle rekke hjem for å kjøre barna på trening, rekke yogatimen eller fotballkampen. Først i køen sto det en dame, eller jente. Jeg klarte ikke helt å ta alderen hennes, bak det bustete håret, den skitne luen og alt for store hettegenseren. Hun skulle kjøpe seg et brød, det brødet som koster 9,- og ett par sokker. Jenta fant frem de klirrende myntene hun hadde på seg og legger de ned for å telle. Mannen bak jenta har allerede lagt på varene sine, og nestemann der igjen var også godt i gang. Jenta manglet 13 kroner, og fikk beskjed av damen i kassen å legge fra seg en av varene. Jenta ble fortvilet, og fortvilelsen blir ikke akkurat mindre da fjerde mann i køen ropte og ba jenta skynde seg litt. Mannen bak henne sa at hun fikk bestemme seg, fordi andre faktisk ikke tenkt til å stå der hele dagen. Jeg forsto situasjonen til jenta, og jeg ber ikke om noe yttligere respekt eller noe klapp på skulderen, men jeg gikk frem og ga pantelappen min til jenta, og på vei tilbake sa en av de andre i køen at det var fint jeg gjorde det "så det kunne bli litt fortgang her, tenk å dra og handle ut penger, da er du jo så taper at du ikke fortjener mat". 

Jenta sto igjen utenfor butikken og takket meg når jeg kom. Hun hadde allerede begynt å spise brødet sitt og fortalte meg at hun bodde på gata. Jeg fortalte henne om noen steder jeg foreslo henne å dra, der hun kunne få mat og hjelp, og jenta takket. Men, hun sa også at hun gruet seg til neste gang hun skulle på butikken, fordi alle de andre hadde så mye penger, så dårlig tid og var så slemme - og at hun kun følte at hun var i veien. 

Jeg vet ikke, og jeg skal ikke komme med en lærepenge eller skjennepreken. Men jeg kan ikke forstå at vi har så mye penger, så dårlig tid og er så slemme, når vi ser at andre sliter, sulter og trenger hjelp. Jeg kan ikke forstå at noen kan omtale andre som tapere, fordi de ikke har penger til mat og oppriktig behøver det. 

Vi kan godt ta diskusjonen om jenta behøvde å kjøpe seg ett par sokker, at hun da må velge hva hun bruker pengene sine på og at hun får søke hjelp om hun sliter såpass. Og jeg er til en viss grad enig - men poenget mitt er ikke det. Poenget mitt er at vi kanskje av og til glemmer å sette andre foran oss selv, at vi tillater oss å ha en holdning om at vi er bedre enn andre og at vi kan la en ung, sulten jente sulte, når handlevognene våre bogner. 
Det er ikke alltid vi skal sette "meg og mitt, og fordi jeg fortjener det" først, og la noen sulte, eller fryse på bena. 

 

Skjerp dere. 

(og husk på dette når en ny uke står for tur i morgen)

- Marty

Typisk norsk å være god

Vi har nå vært vitne til Norge sitt dårligste OL på 52 år, og selv håndballjentene skuffet oss med kun en 3.plass. For hvem feirer vel en 3.plass? Jeg vet ikke, men det hender jeg får lyst til å kaste mobilen i veggen, bombardere kommentarfeltene til landets nettaviser og personlig sende melding til enkelte som kommer med slike utsagn. Men jeg lar være. Antakeligvis lar jeg være fordi jeg er feig, men jeg lurer uansett på hvordan holdninger vi egentlig tillater oss å ha? For SELVFØLGELIG feirer man en 3.plass i OL, problemet vårt er vel heller det at vi sitter og hoier og skriker med potetgullposen i fanget og mener at vi kunne prestert bedre selv. Og når vi først er inne på det, så er vel dette ganske typisk norsk. Det er jo typisk norsk å være god, eller best? For hvorfor har vi den oppfattelsen av at vi forventer gull i håndball, på samme måte som vi forventer at stakkarslige Martin Johnsrud Sundby som er tatt for doping skal ta haugevis av gull til vinteren?

For hva er Norge egentlig gode på? 

- Langrenn. En idrett som de aller færreste landene i verden konkurrerer i.

- Håndball. Nei, vent. Vi er jo ikke så gode i det lenger. 

- Ostehøvelen. Den syntes jeg vi skal få! Det var et bra og gjerrig påfunn for å spare litt ekstra. 

- Alkohol. Vi er vanvittig dyktige på å drikke oss fullest, og som regel først. Ikke idrettsutøverne våre da, så klart. 

- Snille. Eller naive, jeg vet ikke. Men med vår: "Det skjer ikke oss" mentalitet, så blir vi kanskje heller dumme. Hmm...

Men! Er det en ting vi er gode på, så er det og kose oss - fordi vi fortjener det. Det er jo klart at vi fortjener og drikke rødvin en helt vanlig onsdag! Det er klart at vi fortjener og svi av halve lønningen på shopping - Altså; Vi har jo fortjent det. Og den faste massasjen hos damen i sentrum - Vi fortjener det jo!

Fordi vi er så forbanna flinke. Eller opptatt av og vise det, jeg vil tro at befolkningen er delt relativt i to på dette området. For mange av oss kjenner vel igjen det og sitte ute å grille tiltross for 15 varme grader og en lett bris? Statusoppdateringene fra lunsjen med venninnen vi ikke har sett på et halvt år, som er så vanvittig koselig? Treningsøkten med faktisk HELE familien som bare må postes fordi guttungene var så søte på bildet? 

Jeg vet ikke. Men det hender den norske mentaliteten skremmer meg. Faktisk ganske ofte. For vi kritiserer de russiske utøverne i OL og anklager de for å være proppet full av doping, hvilket grunnlag gjør vi egentlig dette på? Ja, jeg vet at det ikke er akkurat unormalt, men vi hadde da ikke sagt at de russiske håndballjentene var det hvis de kom på en 6.plass? Det nærmeste de aller fleste av oss kommer konkurranse er jo kappløpet inn på bussen for å finne oss ett sete, for å slippe og stå der vi like godt kunne skreket ut: "MEG FØRST". 

For Paradise er favorittprogrammet, vi klager alltid på dårlig vær og spiser antidepressiva i avokadoen - og det er klart at det er typisk norsk og være god.

Heia Norge!



 

Følg meg gjerne:

Facebook
HER

Instagram HER

 

- Marty
 

 

Curves

Jeg har valgt å bli med i årets sesong av Top Model Skandinavia til tross for usikkerhet, egen selvtillit og selvfølelse. For jeg tror absolutt alle kan kjenne seg igjen når man snakker om kroppspress og det å være bra nok. Jeg har alltid hatt en attitude som utad har vist at jeg ikke har brydd meg, men selvfølelsen og selvtilliten har vært veldig preget av det å skulle være perfekt. Jeg har alltid ville se bra ut, ta meg godt ut og vært veldig opptatt av å skulle passe inn - noe jeg egentlig aldri har.

Jeg husker veldig godt når jeg var 9 år og skulle feire bursdagen min. Jeg fikk klær i presang fra nesten alle gjestene mine, og det var ikke ett eneste plagg som passet. Det passet ikke fordi alt var kjøpt inn til "jente 9 år", i str. 134. Jeg kunne jo såvidt handle klær i barneavdelingen en gang.  For det å ikke passe inn er vondt, og det er sårt.

Jeg har opplevd spiseforstyrrelser i veldig nære relasjoner, og for meg har det vært en kamp og holde meg unna, og stadig minne meg på at jeg er bra nok og at det ikke er en straff og se ut som meg. For meg har det aldri vært et alternativ og sulte meg, kaste opp eller få et anspent forhold til mat. Men jeg tror jeg, som mange andre har vurdert tanken, og det skremmer meg, at fristelsen er så stor hos mange, inkludert meg selv.

Jeg har jobbet mye med egen utvikling og eget selvbilde. Jeg har aldri vært fornøyd, og jeg lurer stadig på om jeg kommer til å bli det. Men jeg jobber med tanken med at jeg er bra nok, og at bra nok er det som er riktig for meg. For jeg jobber med å slutte og ta meg nær av kommentarer og forventinger når det kommer til kropp.  Jeg har kommet et langt steg, og jeg har en indre drøm om at resten av samfunnet en dag skal akseptere "bra nok", og at vi skal slippe og diskutere kropp konstant, og at vi en dag skal måtte slippe og fremme "formfulle modeller" og kropper i alle former og fasonger, og at det skal være en selvfølge. Men jeg tror allikevel at samfunnet, akkurat som meg har en lang vei igjen å gå. Men jeg håper at vi er på rett vei allikevel!

Jeg gikk lenge og vurderte om jeg skulle bli med i konkurransen, rett og slett i frykt for å ikke være bra nok. Men en dag så tenkte jeg at hvis alle tenker likt som meg, så kommer min fane sak aldri til å komme noe lenger. For jeg meldte meg på for konseptet, ikke nødvendigvis for å vise frem meg selv, men for å vise at kropp er topp uansett. Jeg ville ikke la være på grunnlag av følelsen jeg og vanvittig mange andre sliter meg; nemlig å ikke være bra nok. For jeg kan ikke stå for at bra nok er godt nok, hvis ikke jeg kan stå inne for min egen kropp og selvfølelse.

"For jeg kan ikke stå for at bra nok er godt nok, hvis ikke jeg kan stå inne for min egen kropp og selvfølelse" 

Årets sesong heter Top Model Curves, men jeg ønsker å la være og bruke "Curves" og "Plus Size". Jeg mener nemlig at det ikke burde finnes noen kategori som beskriver en, uansett farge, fasong og størrelse. Jeg mener at det burde være like rett og være en XS, som en XL, eller XXXXL. Jeg ser ikke noen grunn til å kalle noen plus size, når vi ikke kaller motsatt ende av skalaen for noe annet en bra nok. Jeg blir irritert hver gang jeg går inn i en butikk som har egne "hei, du som er litt større og annerledes enn alle andre" avdelinger. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor vi i 2016 kan tillate oss og kategorisere, fremfor og akseptere kropper og mennesker som de er.

Jeg heier på kropp, og jeg heier på alle slags kropper. Jeg ønsker og akseptere meg selv, og jeg ønsker å vise at alt er mulig, og jeg ønsker å vise at yrker, drømmer og håp ikke kan begrenses på grunnlag av utseende og hvilken størrelse en bruker. Jeg er lei av at det kommenteres når en idrettsutøver er større enn normalen, og jeg er lei av at vi henger oss opp i en som er litt større på gaten og at vi ler av at noen ser litt annerledes ut en oss.
For jeg har ingen grunn til å gjøre narr av andre, og jeg har faktisk mer enn nok med å slutte og gjøre narr av meg selv - for kroppen er noe jeg har, og den definerer ikke hvem jeg er. 


 

Følg meg gjerne:

Facebook: HER

Instagram: HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

- Marty

 

hits