hits

desember 2016

I dag skal det være bra nok

31.12.15:

Jeg gråter. Jeg er sint. Jeg vil aller helst bare sove. Jeg er skuffet, fortvilet og misfornøyd. Jeg føler at jeg ikke strekker til, at jeg ikke er bra nok og at det er synd på alle menneskene som tilbringer tid med meg. Jeg får lyst til å kaste opp av bildene som popper opp på telefonen, alle hilsningene og alle festene. Æsj. Jeg prøver intenst å fortelle meg selv at de ikke har det så kult der de ligger fulle i vei kanten, havner i fremmede senger og sovner før fyrverkeriet er skutt opp. Jeg prøver å late som at jeg ikke bryr meg når meldingen fra venninnen min tikker inn på telefonen om at de rett og slett glemte å invitere meg.

"MARTINE. Skitt!!! Unnskyld, unnskyld. Jeg hadde HELT glemt at du var hjemme på nyttårsaften. Det var ikke meningen å ikke invitere deg. Jeg håper du får en fin kveld for det <3 Tusen takk for dette fine året med deg. Jeg er kjempe glad i deg."

Jeg kaster telefonen ned i senga. Faen. Hun husket ikke på meg. Ikke denne gangen heller. "Ha en fin kveld".
 

31.12.16

I år har jeg gruet meg like mye som i fjor til nyttårsaften. Mer enn til eksamen. Jeg har ikke fått invitasjonen jeg ble lovet i fjor i år heller. Faen heller. Jeg orker ikke. Jeg orker ikke å gråte. Jeg orker ikke være sint. Jeg vil ikke bare sove. Jeg vil være, jeg vil nyte og jeg vil oppleve. Jeg vil ikke sitte inne og syntes synd på meg selv. Jeg vil ikke gråte i dusjen, motvillig ta på meg kjolen til familiemiddagen og stirre ut i løse lufta, med den konstante følelsen av å ikke være bra nok. Jeg vil ikke.

I dag har jeg lyst til å være fornøyd. Jeg har lyst til å nyte det jeg er heldig å faktisk få være en del av. Jeg har ikke lyst til å se hva alle andre gjør, hvor kult alle andre har det og hvor fint alt ser ut, for uansett hva jeg sier - så påvirker det meg. Det gjør at jeg føler at det jeg gjør ikke er bra nok. Så i kveld, skal jeg legge bort mobilen, logge ut av Snapchat og heller fokusere på hva jeg selv får oppleve. Om det er film i sofaen, dans med venner, middag eller tidlig kvelden, så skal det jeg gjør, være bra nok. 

Jeg ønsker deg et godt nytt år, og jeg håper feiringen din også blir mer enn bra nok. 


 

Følg meg gjerne: men lover at det ikke blir noen oppdateringer i kveld. 

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

// Marty. 

Hvis du lurer:

Hvis du lurer på hvordan jeg har det nå, så har jeg det sånn:

Og sånn har jeg hatt det den siste halvtimen. Jeg håper dere syntes det var bra, og at jeg kan tørre å gå ut av døren i morgen. 
Jeg håper også at jeg klarer å skrive noe konstruktivt i morgen. 
Natta. 

 

// Marty. 

 

Reportasje med TV 2

Reportasje med TV 2

Jeg har akkurat hatt besøk av TV 2 som har laget en reportasje som kommer på TV 2 Nyhetene i kveld, så jeg håper så mange som mulig har lyst til å skru på og se! Reportasjen omhandler nye undersøkelser om ensomhet, og jeg er så privilegert å få være med å ha en stemme i denne saken. Jeg er stolt, takknemlig og glad for at vi prater om dette, og ikke minst takknemlig for at jeg kan få lov til å være med på å tråkke ned på de tabuene vi har. 

Bortbortbort med tabu. 

Håper du vil se på!

Hvis du forresten ikke har lest saken jeg var med på å lage sammen med VG, kan du gjøre det HER og HER

// Marty. 

New leather jacket

__________________________________________

Jakke: Zara
T-shirt: Carlings
Bukse: Floyd
Belte: Gucci
Blazer: H&M
Sko: Fretex
Veske: Lånt
Øredobber: H&M

_____________________________

Jeg er totalt forelsket i den nye jakka mi. Altså! Den er helt rå. 

 

// Marty. 





 

trumpets

________________________________

Genser: Morena  (HER) gave
Bukse: Levis
Jakke: BikBok
Belte: Fretex
Veske: Lånt
Sko: Bianco 

______________________
 


 

Det enkle og tidløse antrekket. Jeg faller mer og mer for helt vanlige jeans og titter stadig inn i kjæresten sitt klesskap for å rappe buksene hans. Jeans er virkelig en sikker vinner, og med farger som på dette beltet blir antrekket aldri kjedelig. 

Jeg trenger vel ikke si noe om genseren, for den er rett og slett amazing. 

// Marty




 

Nesten gjennkjennelig

- Sponset innlegg - 

Okei, det er muligens en litt sen julehilsen, men! GOD JUL. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke åpnet macen på julaften og 1.juledag - og det var så deilig. Men nå er batteriene ladet opp! Dere som følger meg på snapchat fikk med dere at jeg var hos Spraytanhuset i Oslo rett før jul. Dagene før jul var veldig hektiske, jeg fikk sovet lite, spist dårlig og løp rundt. Når jeg har disse hektiske periodene føler jeg meg alltid dårlig og selvbildet blir nesten ugjenkjennelig. Alt blir feil, og føles feil. Men, så sendte min barndomsvenninne Nathalie meg en melding og lurte på om jeg ville komme til henne og ta spraytan, og det er seriøst mitt beste tips. Nesten, etter is og film. Jeg følte meg SÅ fresh, og selvbildet ble nesten gjenkjennelig igjen. Jeg har anbefalt dette til alle mine venninner, og jeg skal garantert gjøre det igjen. Anbefaler dere å gå til Nathalie, og sende en venninne som trenger å føle seg litt fresh dit! 

Ha en fiiiiin dag.

 

// Marty. 
 

Det å møte ensomheten er tøft

SAKEN FINNER DU - HER

Tidligere i år skrev jeg at jeg ønsket meg en venn, og fikk enorm respons. Jeg delte mine innerste tanker om at jeg savnet en som alltid var der, en jeg kunne ringe og at jeg var lei av å ikke føle meg bra nok. Meldingene tikket inn, fra både kjente og ukjente. Brått følte jeg meg ikke så alene, og følelsen av å være den eneste i verden som var ensom, forsvant.

Sammen med VG dro jeg for å møte noen av de som kontaktet meg. Alle menneskene vi har møtt har en historie, helt ulik min egen. Sindre var den første vi møtte. En gutt, utdannet og en del år eldre enn meg. Sindre inviterte meg på kaffe, og åpnet seg mer og mer for meg. Jeg forsto at vi kanskje ikke var så ulike likevel. Vi ønsket oss begge en venn, vi ønsket begge å prate om ensomheten vår og følelsene vi satt med var faktisk ganske like. Å ikke være bra nok, og ikke strekke til. Å stirre i veggen mens alle andre er ute og har det gøy.

Mitt møte med Synne fra Levanger, satte i gang tanker hos meg som ingen andre har gjort. Etter møtet med henne syntes jeg ikke synd på henne, men jeg følte med henne. For jeg klarte ikke å forstå at Synne kunne være ensom. I mine øyne var hun helt normal, oppegående, høflig, høy og slank, flott, rimelig komplett, egentlig. Jeg klarer fremdeles ikke å skjønne hva som gjør at Synne sitter inne alene.

Andrine og Tone har snakket for generasjonen jeg selv er en del av, og det er godt å vite at jeg ikke er den eneste som føler meg rar, utilpass og håpløs. At jeg ikke er den eneste som står foran speilet og spør hva som er galt med meg. For disse to jentene er unike, ekte og fantastiske slik jeg ser dem.
Da jeg møtte Tone ble jeg overrasket, for hun var en helt vanlig mamma, oppegående, snill og trygg. Det eneste som var annerledes med Tone var at hun var like gammel som meg, og samtidig mamma. Det var også derfor hun var mye ensom, i likhet med mange av de andre som har kontaktet meg. Tone har ingen andre mammaer rundt seg, ingen å henge med. Og selv om Tone er mamma, er hun fortsatt bare 18 år ? med akkurat de samme følelsene og behovene som meg.

Å møte mennesker som tør å snakke om ensomheten har vært tøft. Men det har vært godt, og det har gitt meg en rar form for trygghet. Selv om jeg er veldig ulik alle jeg har møtt, har vi likevel dette til felles, og det gjør at jeg tenker at jeg kan ha noe felles med alle mennesker. Det betyr ikke at vi skal snakke om ensomheten hele tiden, slik disse menneskene har gjort til meg, men det betyr at vi har noe å snakke om, noe felles.
Det er også vanskelig å definere hva ensomhet er. Det finnes jo ingen fasit. Vi kan snakke om hvilken påvirkning sosiale medier har og hvor mye samfunnet vårt har endret seg, men jeg er lei av å prate om alle om alle årsakene. Vi må snakke om hva vi kan gjøre, like mye med hverandre som med oss selv.

For det at vi snakker så lite om noe som er så vanlig, er rart. Vi snakker mye heller om hvem vi ligger med, hvor ofte vi går på toalettet og hva alle andre gjør, enn vi snakker om følelsene vi har inne i oss selv.

Det er tabu å vise for mye følelser, samtidig som vi heier frem de som tør å fortelle. Jeg ønsker minst mulig tabu, men enda mer ønsker jeg meg en venn. Jeg slår ofte av mobilen, fordi jeg ikke orker påminnelser om hvor ensom jeg føler meg, fordi jeg ikke orker å ta del og fordi jeg faktisk ikke har noe å dele.

Jeg tror mange velger å ikke prate om ensomheten av samme grunn. Fordi det oppleves, feil, svakt og sårt. Kanskje er det så enkelt som at vi ikke vil tre ut av fasaden vår? Uansett, så bør vi det.

For jeg vet at jeg ikke er alene om å være ensom. 

Les gjerne artikkelen med alle de fantastiske menneskene jeg har fått gleden av å møte HER


 

// Marty. 

Kan du ikke spise litt til?

Kjære julemat. Kjære ribbe, kjære julepølser, kjære riskrem, kjære pepperkaker, kjære sauser, kjære julebrus. Jeg hater deg. 

Jeg hater at du forteller meg at jeg fortjener å spise deg, at jeg fortjener å hive innpå fordi jeg snart uansett skal starte på nytt. Jeg hater at du gir meg tillatelse til å forsyne meg med en ekstra potet, kun fordi bestemor spør så pent. Jeg hater deg ikke fordi du ikke smaker, fordi du ikke er god eller fordi mamma har stekt ribba litt for godt. For den ekstra porsjonen kun for å glede bestemor, mammas litt for godt stekte ribbe og den "sunne" julebrusen er i utgangspunktet fantastisk. Ingenting bærer på den samme sjarmen som dette. Det er dette jeg lenge går og gleder meg til. Allikevel så hater jeg deg. 

Jeg hater deg for alle de ekstra porsjonene, jeg hater deg for konkurransen om å først finne mandelen og jeg hater deg for den "sunne" julebrusen. Som sagt, ikke fordi jeg ikke innerst inne lengter etter deg, forbinder deg med kjærlighet og samhold. Men fordi jeg vet at ikke alle rundt bordet føler det som meg. Fordi jeg vet hvor vanskelig spørsmålet om å spise litt til kan være. Ikke fordi jeg selv er vond å be, men fordi lydene fra badrommet gir meg grøsninger, fordi det usikre blikket gjør meg uvel, og fordi tårene bak den lukkende døra skjærer. 

Fordi :

"Vi har alle gått i fella og kjøpt en sikkelig trang julekjole. Gjerne rød. Det du ikke tenkte på da du stod i prøverommet, var at det skal mange kilo ribbe, pinnekjøtt, surkål, marsipan og litervis av julebrus og gløgg inn i den kjolen. Ikke den beste hold-in-strømpebuksa i verden kan skjule Jesus-food babyen du bærer på i jula"

Er tips nummer 1 på listen over problemer jenter har i julen fra et av landets kvinnemagasiner. 

Fordi vi må unngå fokus på utseende og kropp, ikke bare i julen - men også ellers. Vi må slutte å snakke negativt om oss selv fordi vi har overspist også dag nummer tre. Vi må slutte å snakke om hvor mye vi spiser, hvor mye vi legger på oss, og hvor godt det skal bli å gå ned noen kilo når januar kommer. Vi må snakke om annet en maten, for hos noen er maten det aller verste med julen. Trikset er å finne en balanse, og det er vanskelig. Det er viktig å finne rett fokus, for julen handler om julemiddager og selskaper for veldig mange, og vi må ikke kutte ut dette til tross for at det er vanskelig. Men vi må snakke sammen, og forsøke å la mat være mat, for det er kun slik man kan bevare den gode stemningen. 

For kjære julemat. Kjære ribbe, kjære julepølser, kjære riskrem, kjære pepperkaker, kjære sauser, kjære julebrus. Jeg håper det er rom for at storesøster kan feire jul i år, at det er plass til annet enn fokuset på mat, at det er plass til andre artikler enn hvordan du kan gå ned i vekt og at dumme kvinneblader kan slutte å skrive om hvordan du kan holde deg slank gjennom julen. For jeg er nemlig takknemlig for hvert år som går, der hun får feiret jul.
 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty.

 

 

 

 

 

 

 

Et av årets mest leste

Okei, hvilken dag er det? Desember har jo virkelig bare FLYDD av gårde. Jeg gleder meg som en liten unge til julaften, og jeg kjenner at det kribler i magen. Akkurat nå sitter jeg og jobber fra ett av mine favorittsteder, nemlig sofaen i Skien hjemme hos C sin familie. Jeg skal ture hjemover i morgen og jobbe helt frem til julaften. Jeg tror jeg er ferdig med alt som må gjøres til jul, men jeg er litt stresset i og med at den ene gaven ikke har kommet enda..... Men, men. Jeg har purret opp, men enda ikke fått noe svar så jeg får bare ha is i magen litt til. I dag har jeg jobbet en del med saken som kommer i VG om noen dager, og jeg tror det blir så vanvittig bra. Jeg gleder meg nesten mer til det enn til julaften, haha! Jeg har også fått forespørsel om noe annet morsomt idag, som jeg lover å dele så fort som mulig. 

Nå har jeg tatt på meg joggebuksen, skal snart bake pepperkaker og legge vekk mobilen. LANGT bort. Kroppen skriker etter litt fri nå, så jeg tror det er lurt å ta litt hensyn. Eller, jeg syntes egentlig ikke det - Men C syntes det, og det er vel greit å høre på han av og til også. 

I dag delte Side2 "kjære pappa, jeg er lei av å tørke datteren din sitt spy" og skrev at det er ett av årets mest leste innlegg - WOOOOW. Det er jo helt rått. Tusen takk!


 

// Marty. 

 

LOOK


______________________________________

Jakke: H&M
Skjorte: Daddy cool´s (godt tips)
Bukse: 2NDDAY
Sko: Nike
Veske: Lånt
Skjerf: Burberry (kjøpt hos Fretex)
_______________________________



// Marty. 





 

Aleppo

Kjære Aleppo

Jeg hører deg

Jeg føler deg

Jeg ser deg

men vet ikke hva jeg skal gjøre

gråte

har jeg forsøkt

skrike også

hvor kan jeg sende

all freden jeg har til overs

 

- Trygve Skau (min favoritt dikter)

Uken som gikk

Ukens mat: Okei, det er kanskje veldig spesielt. MEN! Is og krumkaker. Yes. Det er så sinnsykt godt, og jeg har allerede bestilt det som dessert på julaften...

♥ Ukens tanke: Jeg har tenkt mye på hvor heldige vi er. Hvor priviligerte vi er som har varme, trygghet og mat rundt oss. For meg er julen veldig nær og det er ofte mange følelser som blir satt i gang. Jeg postet innlegget "Behøver du en julegave" i går, og har fått enorm respons fra mennesker landet over. Jeg er rørt og faktisk ganske takknemlig for at det er så mange som helt ærlig tør å si at de syntes ting er litt tøft, at det ikke går helt rundt og at de gruer seg til jul. Jeg er lei av bildet vi har på at julen, og at alt er en klisje. Vi glemmer hva den egentlig handler om. Jeg holder på å pakke gaver som en gal nå, og det er SÅ hyggelig. 

Ukens øyeblikk: Det må ha vært når Christian kom hjem fra Tyskland. Det var som om jeg ble mye lettere og at en haug av bekymringer slapp.

Ukens serie: Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har sett et minutt på TV forrige uke. Jeg fikk sett litt av Fleksnes i går kveld, så jeg tror sannelig det er Fleksnes som blir ukens serie. Digger det! 

Ukens sang: "It´s Beginning To look A Lot Like Christmas" - Michael Bublé får ALLTID meg i julestemning. 

Ukens hendelser: Forrige uke var kaotisk, hektisk og jeg fløy rundt konstant. Men! Jeg digger det. Jeg føler at det er en bra ting at det skjer mye, og jeg føler en slags god følelse rundt det til tross for at kroppen ofte blir veldig sliten. Jeg husker så vidt hva jeg gjorde de forskjellige dagene!

Ukens snapchatbilder: 

Snapchat: Martinehalvs

♥ Ukens sitat: "Det er ikke bare bare å komme tilbake når man har drømt seg bort for alltid" - @Selvforvikling

 

// Marty. 

 

 

Behøver du en julegave?

Kjære jenter mellom 15-25 år. 

Jeg har ryddet i klesskapet mitt og i smykkeskrinet mitt. Mye av dette er brukt, men det er brukt pent. Det er brukt med omsorg, det har hengt pent og mye av det er veldig fint. I og med at det nærmer seg jul så finner ikke jeg noen glede i å prøve og selge det, og jeg har mye heller lyst til å gi ut noen gaver. Jeg vet at det kanskje ikke er like kult med noe som er brukt, men jeg velger å se på det som noe positivt. Vi sparer miljøet, penger og bytter på gleden av å eie det. Jeg vil ikke skrive hva det er i pakkene, og det er dessverre ikke nok til alle - Men det er nok til noen som kanskje behøver det. Jeg velger å ikke skrive hva det er i og med at det jo er en presang, og at det selvfølgelig da er mye mer spennende å pakke opp denne gaven på julaften. 

Mange av tingene er som sagt lite brukt, og størrelsene varierer, men jeg kan garantere at det er fra lite til smått, kjoler til skjørt, bluser til gensere. Jeg vet at det sitter altfor mange der ute som ikke skjønner hvordan de skal få det til å gå opp, oppfylle ønsker og som ikke klarer å glede seg til jul. Jeg tror vi må huske på hva julen egentlig handler om, for den handler ikke om dyre gaver, det å gi mest og det å oppfylle flest krav - og jeg oppfordrer alle som har noen poser i garasjen, litt tid til overs og en for liten jakke til å gjøre det samme. 

Hvis du ønsker deg noen av gavene fra meg, så send meg gjerne en melding HER. Du forblir selvfølgelig anonym, og er du en mamma, bestemor eller en som ønsker å gi bort gavene, så kan vi selvfølelig snakke om hva du får gleden av å gi! 

Del veldig gjerne så det når ut til de som behøver det. 

God jul. 

// Marty. 

Tilskuere uten handling

Vi er handligslammet, verden er handlingslammet - og vi står ovenfor et ødelagt Syria. For det er det vi snakker om, et ødelagt Syria. Ødelagte mennesker, korrupte mennesker, grusomme mennesker. Men mest av alt mennesker som oss, mennesker som deg og meg. Mennesker med håp. Syria har vært i krig i fem år, og byer etter byer har blitt ødelagt, mennesker etter mennesker. Jeg vet ikke om vi vet hva vi står ovenfor, men vi står ovenfor en svekket regjeringshær, iranske revolusjonsgardister og sjiamuslimsk milits fra Irak og Libanon, russiske rådgivere og med støtte fra russisk flyvåpen. Jeg vet ikke hvor mye disse har til felles, men det spiller egentlig ingen rolle - for den viktigste likheten disse har er at de har null respekt for det sivile liv. 

Jeg vet vi egentlig ikke vil se det. Jeg vet vi egentlig vil lukke øynene, glemme, slippe og se bort. Men vi kan ikke. Vi kan ikke fordi vi har makt, fordi vi har varme og kapasitet. Idag er jeg sint, jeg er fortvilet og forvirret, jeg har egentlig vært det lenge. Men det er først idag jeg tør å skrive om det. Jeg velger det fordi jeg ikke klarer å sitte og se på reklamer for sminkeprodukter, hvordan du kan holde vekten i desember og hvordan kjendisene trener. Det er nemlig uviktig. I dag er det uviktig. For vi må slutte å stikke hodet inn i en verden som forer oss med rosa skyer og julebordkjoler. 
Jeg er sint på politkerne som driver en debatt om hvilken menneskegruppe som er svakest, hvem som fortjener mest. Vi må slutte å sette menneskegrupper opp mot hverandre, for det handler ikke om de - men om oss.

Vi må legge håpløse debatter om julegudstjenester og juletrefester på hylla, for det betyr ingenting. Det betyr ingenting fordi de menneskene som blir bombet, drept og mishandlet overhode ikke bryr seg om vi krangler om vi skal gå rundt juletrær eller ei. Vi må se opp fra fredagstacoen vår, gullrekka og Nytt på Nytt og den fordømte komfortsonen vår. Vi må se utenfor boblen med julebordsfyll, ribbe og julegavepress. Vi må se opp fra mørketiden, pepperkakebaking og halv skatt. Vi må åpne øynene for det som er så vanvittig mye større, viktigere og verre. Uansett hvor ubehagelig det er. 

Dette er snakk om mennesker, ikke andre, ikke de, ikke noe annet enn oss. Vi kan ikke tillate oss å bure oss inne i vårt trange glasshus, og dukke unna hver eneste gang det blir kastet småstein mot oss. 

Vi må se Aleppo, ikke lukke øynene. Vi må be for Aleppo, ikke diskutere hvem som fortjener pengene mest av de og de kristne. Vi må lytte til Aleppo, ikke holde oss for ørene. For det er grusomt, og av og til så må vi innse det. Ikke se bort.  Vi er handligslammet, verden er handlingslammet - og vi står ovenfor et knust land. 

Men for oss så nærmer det seg jul, det nærmer seg et nytt år, et nytt år med nye muligheter. 
 


 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty. 

 

 

Østlandssendingen!



 

Tune in NRK Østlandssendingen og Panelet i dag 14.00! Jeg er på og snakker litt om ukens hendelser, temaer og spetakkel sammen med noen andre kule damer. Jeg gleder meg masse, og jeg ELSKER jo å debattere og snakke i vei om alt som skjer rundt oss, så jeg tror det blir kanon bra. Slenger selvfølgelig ut en link etter sending så du kan få hørt det hvis du går glipp av det. 

Ønsker alle en finfin fredag! 

Og har du muligheten - Gjør noe for Aleppo idag, doner hvis du kan, les deg opp på situasjonen og send masse kjærlighet. 

 

// Marty. 

Nytt prosjekt

Jeg har de siste ukene jobbet med noe veldig spennende, og ikke minst givende. Det er ingen hemmelighet at jeg ønsker å rive opp hvert eneste tabu som er, tråkke på såre punkter og rope så høyt at ingen føler seg alene, verken med seg selv, andre eller egne følelser. Det er bein tøft og ofte så stiller jeg meg spørsmålet om det i det hele tatt er verdt det. For er det egentlig det? Jeg vet ikke. Etter at jeg skrev om ensomhet gikk jeg sammen med VG for å lage en sak om temaet med forskjellige mennesker. Dette har vært givende og ikke minst flott. Sammen med de har jeg dratt til forskjellige steder, besøkt forskjellige mennesker og gjort ett tappert forsøk på å belyse temaet ensomhet. For hva er ensomhet? Hvorfor føler vi på ensomheten? 

Saken kommer som en spesial på nett og i papirutgaven rundt julaften og jeg gleder meg så mye til å dele disse tankene, menneskene og ikke minst - rive litt i de såre følelsene om det å faktisk være ensom. Jeg er takknemlig for muligheten og håper du vil lese når saken kommer på trykk. 

YES!

// Marty. 

Hva når jeg treffer?

Du ser meg. Men jeg ser ikke deg. Du hører meg. Men jeg hører ikke deg. Du kjenner meg. Jeg kjenner ikke deg. 

Jeg ønsker så gjerne å se deg, men det er så vanskelig når du gjemmer deg for meg. For du gjemmer deg når jeg ikke ser deg. Når du går i ett med mørket, så ser ikke jeg ditt blonde lange hår, den rosa jakken din og dine små vinterstøvler.

Jeg ønsker så gjerne å høre deg, men inne hos meg så hører jeg ingenting annet en trafikkmeldinger og julesanger. Mine lys lyser opp for deg, men det betyr ikke at du lyser opp for meg.

Jeg ønsker så veldig gjerne å ikke kjenne deg, for mitt verste mareritt er å treffe deg.  Jeg vil tro at ditt mareritt egentlig er å treffe meg også, men da må du sørge for at jeg ser deg.

Jeg forsøker å ta så mye hensyn som mulig, men det hender det er vanskelig. Det hender det er vanskelig fordi du ikke gjør din del av jobben. For det er ikke bare mitt ansvar at jeg ikke ser deg - til tross for at det er min skyld. Jeg vet hvordan det er å miste noen man bryr seg om i trafikken, og det gjør vondt, det er smertefullt og det slutter aldri å gjøre vondt. Det er en hjelpeløshet som alltid vil sitte i deg, en klump som alltid vil trykke litt hardt og et savn som ikke kan beskrives. Det føles så unødvendig.

Jeg bruker alltid refleks, fordi det øker sjansen for å bli sett med ca. 85 %. Det er ca. 85 % større sannsynlighet for å komme hjem til middag, få feire jul og  nå ditt neste mål.

Det er mye.

Det er deres foreldes ansvar at jeg ser deres barn, og det er dere voksne sitt ansvar at jeg ser dere. For dere ser meg, men jeg ser ikke dere. Av og til kan det kanskje være like vondt å ikke bli sett, som å ikke se.

Og vi har ikke råd til at noen vi er glade i ikke kommer hjem til middag, rekker å feire jul eller score ett nytt mål på fotballbanen.

Bare fordi vi ikke gadd, fordi det var flaut eller fordi det ikke var vits. Fordi det er vits den dagen det skjer oss - og derfor bruker jeg alltid refleks.

Det handler om en billig livsforsikring.



Foto: Heidi Kristine Jørgensen Goodreid (Krigsropet)

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

// Marty. 

 

--->

God morgen! 

Gårsdagen tok litt overhånd over bloggen og jeg hadde rett og slett ikke kapasitet til å lukke opp macen en gang. Jeg vurderte å ta meg et bad, poste et bilde av badekaret og skrive at vi snakkes i morgen, men sovnet før jeg i det hele tatt kom meg inn på badet. Haha! Alarmen ringte 04.40 i går, og for meg er det ALT for tidlig. Jeg fløy frem og tilbake til Trondheim og jobbet med et av prosjektene jeg holder på med i disse dager. Jeg tenkte jeg skulle dele hva det i alle dager er jeg driver med senere i dag, så stay tuned! Jeg tror hvert fall at det blir kanon bra og gleder meg masse til å vise dere det endelige resultatet. Dagen i dag startet med at jeg gikk rett på rumpa i det jeg små løp til bussen og at jeg glemte tyggis (krise). Nå er jeg på vei inn til Oslo for å så reise til Skien! 

Stay tuned. 

Og følg meg på snapchat gjennom dagen: Martinehalvs

// Marty. 

Status



________________________________________

Blazer: La Redoute
Hettegenser: Gina Tricot
Bukse: Floyd
Sko: For flaut 
Veske: Day Birger et Mikkelsen 
Øredobber: Gave 

________________________

 

Statusoppdatering. Nå er jeg på vei hjem, spiser sjokoladecorassaint og beundrer kjæresteparet foran meg som råkliner, kontinuerlig. Vel, egentlig er jeg bare sjalu. C er fortsatt i Tyskland og jeg savner han. Men sånn er det. Dagen idag har vært hektisk. Jeg har vært i noen møter idag, og spesielt det ene var kjempe spennende. Jeg kjenner det kribler i magen bare av å tenke på det - HURRA. Når jeg kommer hjem skal jeg rett på julekonsert med familien og jeg gleder meg masse! Jeg har ikke fått ordentlig julestemning enda, så jeg håper jeg får det i kveld. Mamma har satt opp juletre og jeg gleder meg til å pynte det. 

Men en helt annen ting! Det har vært speilglatt overalt i Oslo idag og jeg tror jeg har sett typ fem stykker falle. Det som forundrer meg er at det er så mange som bare går rett forbi. Det er som om folk ikke enser, eller vil ense at noen andre faller og får vondt. Altså? Jeg vet med meg selv at det er flaut å falle, og at jeg helst vil at ingen skal se det, men det er jo klart noen ser det - og hvorfor i alle dager spør vi ikke om det går bra? FOLK. 

Jeg håper dere har hatt en kanon dag, det har hvert fall jeg! Jeg har også gjort et intervju med KK som jeg gleder meg til å dele med dere. 

Xoxo. 

// Marty. 

13.desember

Lucia! 

 

 

 

"Tenn lys og hør på julemusikk! Samtidig når du gjør dette, ta en gjennomgang av brannalarmene og sjekk at de fungerer som de skal". 

 

 

 

// Marty

Nattens tanker 1

Nattens tanker: 

Jeg har akkurat rotet meg så langt inn i spotify som jeg klarer, satt på en sang og lar tankene trille. Jeg elsker det. Det er som om musikken gjør at tankene får utløp, som om de lettere kommer til. Ikke det at jeg bryr meg noe særlig, jeg vet jo ikke hva eller hvem jeg hører på. Det eneste jeg vet er at tonene passer perfekt akkurat nå. Det er rart. Det hender jeg tar meg selv i å tenke at jeg er heldig som har et helt eget sted å skrive, produsere og tenke. Jeg har min egen dagbok, og det er kult. Det eneste som holder meg igjen er offentligheten, og det at tankene ikke er private. Allikevel har jeg lyst, jeg har lyst til å skrive, dele og tenke - enda mer. Jeg elsker det jo. På en rar måte, akkurat så rart som at jeg elsker musikken men ikke vet hvem eller hva. Jeg kan jo velge å tro at de som leser gjør det fordi de ønsker det selv, og det vil jeg tro er en bra ting. Selvom jeg vet at det ikke gjelder alle. Vi er vel alle mørke av og til. Vi overtenker vel alle av og til. Vi gjemmer vel alle tankene våre av og til. Jeg gjør hvert fall det. Jeg vet ikke hvorfor. Det er vel bare sånn. 

Av og til fylles kroppen av følelser jeg ikke kjenner til og av følelser som skremmer meg. Det er ikke dårlig. Det er mer deilig, godt og samtidig litt rart. Det gjør at jeg føler meg levende - det finnes vel ikke noe bedre enn det. Æsj, jeg må slutte å si det. Jeg spyr jo selv alltid av mennesker som kan si at ti forskjellig ting er det beste i verden. Neida, jeg spyr ikke. Men jeg lurer på hvor det kommer fra. Vel, har alle verdens beste pappa? Bestemor? Kjæreste? Venninne? Katt? Seng? 

Jeg vet ikke. Det var første nattens tanker, og jeg lar det være med det. Jeg må trå litt forsiktig. Jeg kan nemlig ikke la musikken og de deilige følelsene overkjøre komfortsonen - det ville jo vært forferdelig. 

Natta. 

 

// Marty. 

10 punkter om egenproduserte arr

TW

"Det gjør vondt, men allikevel ikke. På en rar måte så er det godt. Det letter på trykket, og det er som om smerten i resten av kroppen får utløp. Smerten renner ett lite øyeblikk ut, i små dråper. Sakte, helt sakte. Jeg hater det. Samtidig som jeg elsker det. Munnen kniper seg sammen, og sinnet mitt blander seg med alt adrenalin som er å finne i den skjøre kroppen. Ingenting annet betyr noe, og det er det som er så fint" - anonym

Jeg har lenge ønsket å skrive om selvskading, uten helt å tørre. Det er et skummelt felt, og det er mange delte meninger. Det er utallige historier, og dessverre gjelder det altfor mange. Det er lett å bli sint, det er lett å bli skuffet og det er lett å bli fortvilet. Jeg kan ikke skrive om hvordan det er å være en som skader seg selv, men jeg kan skrive om hvordan det er å stå på sidelinjen. For hva gjør man egentlig? Jeg har ikke noe godt svar, men jeg har noen punkter jeg ønsker å følge når noen jeg er glad i skader seg selv. For all kjenner noen, på den ene eller andre måten. Det å skade seg selv trenger ikke nødvendigvis bli gjort med kjøkkenkniven, og vi snakker dessverre altfor lite om selvskading. For er ikke det å drikke fire glass for mye en form for selvskading? Er ikke det å bevisst dusje i kaldt vann en form for selvskading? Er ikke det å ikke spise en form for selvskading?

Jeg prøver hvert fall å:

1. Ikke kjefte - Personen som skader seg har kanskje gjort noe som i dine øyne er dumt, men det hjelper ingenting å kjefte.

2. Ikke late som du ikke vet - Stillhet leger ingen sår. Det hjelper å prate om det, så vis at du bryr deg. La personen snakke, fortelle og forklare.

3. Ikke stirr - Ja, det er tøft. Det er vanskelig og det er ikke pent. Men noen av oss velger å lage arr, i stedet for å kun bære det innvendig. Ikke se stygt på noen pågrunnlag av deres historie.

4. Ikke bli sint - Det å bli sint, og det å kjefte hører ikke nødvendigvis sammen.

5. Spør - Men bruk hodet. Ofte er personen sårbar, men vil gjerne prate om det.

6. Dette handler ikke om oppmerksomhet - Jeg er hellig overbevist om at det ikke er mulig å utføre en slik smerte på seg selv for oppmerksomhet.

7. Personen er ikke farlig - Som regel er ikke en som skader seg selv til noen fare for andre, enn seg selv. Personen er sårbar, og gir utløp for det.

8. Det er ikke snakk om døden - Som regel ønsker ikke de som skader seg selv å dø. Som regel er det snakk om noe helt annet.

9. Ikke gi slipp - Det siste en person trenger er at du gir slipp, at du ikke fikser det. Ja, det er tøft og se barnet ditt, vennen din eller noen andre du er glad i lide, men det gir ikke noe større grunn til å slutte og elske.

10. Ikke bli skuffet - Du har ikke sviktet, så ikke bli skuffet over verken deg selv eller den det gjelder.

Jeg har ikke et fasit svar, og jeg tror heller ikke at det finnes. Jeg tror ikke det finnes en fasit på hvorfor vi tenker, føler og gjør som vi gjør. Jeg tror heller at det er fasiten som ødelegger. Disse punktene er heller ikke fasiten på hvordan det burde løses, ikke det at en person som skader seg noen gang burde bli sett på som en sak, som kan løses. Jeg klarer kanskje ikke alltid å følge disse rådene, uansett hvor hardt jeg prøver. Samtidig så forsøker jeg å ha det i bakhodet, uansett hvor tøft det kan være. Jeg har reagert med sinne, jeg har reagert med stillhet og jeg har reagert med skuffelse, og jeg har derfor erfart at det fungerer dårlig. For vi kan ikke svare på den psykiske helsen med stillhet, sinne eller skuffelsen, rett og slett fordi den er naturlig - og bein tøff. 

Jeg tror det hjelper å prate, jeg tror det hjelper å være åpne og jeg tror det hjelper å være ærlige. På den måten har jeg troen på at vi kan forebygge, ta tak og forbedre. Selvskading er ingen skam, men det er heller ikke noe å hige etter. Og hud er hud, vi må bare ikke glemme at det ikke alltid er huden som får gjennomgå. 

 

#bortmedtabu - Vi må prate.

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty. 

GURAN


 

Okei, jeg må bare titte innom en gang til for å si gratulerer med dagen til Guro! Jeg er SÅ takknemlig for å ha møtt henne, for at hun alltid er blid, kul, snill, glad og for at hun er vennen min. 

Guro er genuin, hun er dyktig, hun er flott og hun er smart. 

Hipphipphurra for deg ♥ 

 

// Marty

Den feite følelsen

"De ristet på hodet, og fortalte at jeg måtte ned hvert fall 17 kilo for å passe inn". 

Jeg tråkker opp trappene, har ingen forventinger, ingen plan. Jeg stiller bare opp, jeg har fått beskjed om å stille opp. Eller nei, ikke beskjed. Jeg har fått forespørsel om jeg vil. Jeg vet ikke om jeg vil, men tenker at det er verdt et forsøk. Jeg har lenge visst at jeg skal dit, men det har ikke akkurat fått meg til å droppe middagen de siste ukene. Døren inn er tung, og min entre er mislykket i det jeg hilser på personen som tar meg i mot. I det jeg setter meg ned. I det jeg blir fortalt at jeg må fylle ut et skjema. I det jeg skal fylle inn om jeg bruker xxs, xs eller s. I det jeg forstår at jeg ikke er i nærheten. 

Jeg spør forsiktig om det kun er disse størrelsene som gjelder, og damen med halvlangt brunt hår som i mine øyne ser ut som en million nikker. Hun nikker og jeg tror jeg skal synke gjennom den vonde stolen jeg sitter i. Faen. Jeg spør igjen forsiktig hva jeg da skal gjøre? 

Svaret er enkelt: En diett, og jeg må ned 17 kilo. Hvert fall. 

17 kilo. 

Jeg reiser meg. Døren som var tung på vei inn er plutselig ikke så tung lenger og jeg braser ut døren. Ikke i sinne, for sinne treffer meg ikke før jeg har kommet meg hjem, grått ferdig og hatet ferdig. 

Jeg tar meg selv i at jeg et øyeblikk nølte, at jeg i et øyeblikk der jeg satt i den vonde stolen vurderte å si greit. At jeg vurderte å takke nei til ribbe på julaften, at jeg vurderte å takke nei til julestrømpa og at jeg vurderte å gi slipp på meg selv. Jeg grøsser. Det jeg grøsser av er verken størrelsene, min opptreden eller forespørselen. Men forklaringen og svaret om "17 kilo - Hvert fall". Og at jeg på vei hjem googlet hvordan jeg fortest mulig kunne gå ned i vekt. Og sto over lunsjen min. 

Men det er feil. 

Så vanvittig feil. 


 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

// Marty. 

 

 

Late

 

Sen oppdatering idag, men jeg har surra rundt. Nå sitter jeg på Joe & The Juice og jobber. Jeg har trimma litt idag, sov litt lenge og vært i Asker en tur. I går var det siste samling med årets Top Model-jenter og det var SÅ hyggelig. Jeg digger virkelig de jentene! Vi var på TVNorge huset, spiste tapas og skravla. Det er så gøy å høre hva de driver med, planene og i det hele tatt møtes. Jannie, Guro, Benedicte og jeg surret oss ned til Olivia på Aker Brygge litt senere og satt der noen timer før vi tok kvelden. Jeg er så takknemlig og glad for å ha møtt de jentene. Vi er så forskjellige alle sammen, men jeg tror kanskje det er det som gjør at vi har det så gøy sammen. 

YES!

Nå har jeg noen timer jobb foran meg, før jeg skal på JENTEKVELD (endelig) i kveld. 

 

// Marty. 

 

En update med hva jeg driver med

Her om dagen fikk jeg spørsmål om hva jeg drev med om dagen, og det slo meg at det er lenge siden jeg har fortalt noe om hva jeg bruker dagene til! Vel, dagene flyr hvert fall. Det er gøy og jeg elsker det hektiske livet. Jeg elsker når det skjer ting hele tiden, når man må planlegge, tilrettelegge og ikke minst produsere. Akkurat nå så er jeg heldig som får lov til det. I dag har jeg løpt fra møte til møte. Jeg traver mellom møter, blogg og selvfølgelig litt jobb for Day Birger et Mikkelsen. Jeg trives veldig. 

De som følger meg på snapchat fikk med seg at jeg dro til Sandefjord og tilbake på veldig få timer i går, og jeg gleder meg SÅ til å fortelle hva det er jeg jobber med. Jeg kan hvert fall røpe at jeg har vært så heldig å få ta del i et prosjekt som er bra, givende og ikke minst viktig! YES. 
C er i Tyskland for å spille VM nå, og jeg må ærlig innrømme at hjertet mitt gråter litt fordi jeg ikke får sett. Men sånn er det faktisk. Vi lever begge to hektiske og ikke minst spennende liv, og jeg tror faktisk at det er grunnen til at det går rundt. Jeg var jo i Østerrike i fjor når han spilte VM og satser på at det blir flere sånne turer fremover - For det er SÅÅÅ morro. 

Denne uken, og store deler av neste bor jeg hjemme hos mamma og pappa. Leiligheten blir liksom så tom helt alene, og det er ganske deilig å komme hjem til et fullt kjøleskap og kos fremfor en kald og mørk leilighet alene! Det er flere av dere som også har spurt om jeg ikke kunne vist noen bilder av leiligheten vår, og det kan jeg selvfølgelig. Men jeg kan garantere at jeg ikke drar dit denne uken for å gjøre det.... 

I kveld skal jeg på besøk til TVNorge-huset og henge med de norske jentene fra Top Model og jeg gleder meg masse. 



Bilder fra sist vi var hos TVNorge. Digger disse jentene!

 

Følg meg forresten på snapchat for enda hyppigere oppdateringer: Martinehalvs

 

// Marty. 
 

Hvis bare han var hvit

Jeg sliter med å finne et passende ord som skiller meg, og de jeg har lyst til å prate om. For hvordan kan jeg egentlig skille en nasjon og mennesker ved bruk av et ord? Hvordan kan jeg kategorisere en gruppe, som jeg daglig omgås og som jeg lever sammen med. Jeg vil ikke en gang kalle det en gruppe, fordi akkurat nå så føler jeg det blir feil. Jeg vil ikke kalle de jeg ønsker å prate om for annerledes, jeg vil ikke kalle de for mørke, jeg vil ikke kalle de for negere, og jeg vet såvidt om jeg vil kalle de for utlendinger. For er en 14 års gammel gutt som er født og oppvokst i Norge utlending? 

26.januar 2001 ble en ung 15 år gammel gutt drept i norske gater. Det var et rasistisk motivert knivdrag og nasjonen gikk i sorg. Vi snakker fortsatt om det, Karpe Diem synger om det og statsministeren tok tak. 

For kun få dager siden ble en 14 års gammel gutt drept, inkludert en voksen kvinne. En politiker uttaler seg om at det var like greit at gutten ble drept, kommentarfeltene hagler om at det var gutten sin skyld og at han antakeligvis ville drept noen selv senere, og statsministeren er stille. 

Hva har skjedd? Hva er forskjellen? 

Etter hva som blir sagt var ikke dette drapet rasistisk motivert, det som derimot nå er rasistisk motivert er kommentarfeltene og uttalelsene. Hvordan kan vi tillate oss det? Hvordan tør vi? Og hvorfor? 

Hadde saken vært annerledes hvis han var hvit? 

Hadde vi funnet en form for sorg hvis den avdøde var hvit? 

Tiltross for dette har jeg ikke et passende ord, begrep eller utrykk som kategoriserer de jeg vil klappe for, de jeg vil hedre og de jeg vil ytre min respekt til. For jeg vil ytre min respekt til de som tar i mot, de som hetses og de som hates. For at et kommentarfelt kan ytre så hatefulle meninger om en ung gutts død, er tøft. Det er beintøft. Jeg sliter selv med å lese det, og det er jo ikke en gang ment til meg. 

For vi lever i 2016, og jeg skal slutte å si at vi burde kommet lengre enn vi faktisk har gjort. For holdninger som vises i disse dager burde hørt gjemme på en gammel historisk skraphaug. Rasismen utålelige utrykk viser seg dessverre altfor ofte frem. Vi trenger ikke enda en debatt om rasisme, og likeverd og likhet, vi trenger en debatt om tiltak. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde tålt hets, hat og ytringer som er så grove som det i disse dager er. Jeg syntes det er tragisk at mennesker med norske flagg som profilbilder tror de bekjemper en kamp for landet sitt med å tråkke ned på mennesker som er med på å bygge landet vårt fremover. 

Vi må sette ned foten, vi må akseptere hudfarge og vi må akseptere bakgrunn. Vi har ikke råd til å hate, vi har ikke råd til å miste og vi har ikke råd til å bekjempe en kamp som for lengst er vunnet. 

Alle mine tanker går til Tone, Jakob, deres familier og den siktede sin familie. De går ikke til Jakob sin hudfarge. 
 


 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty. 

 

 

8.desember

Dagene flyr unna! Wow, det er jo snart julaften?! 

Jeg vet ikke om du følger den rare og sjarmerende julekalenderen min? Jeg kan hvert fall si at jeg har fulgt alle punktene hittil. 

 

 

 

" Fortell til noen hva du har tenkt på lenge, om det er noe hyggelig, noe som plager deg eller noe du har lyst til å dele"

 

Jeg skal gjøre det i dag og jeg er spent. 

 

 

 

// Marty. 

Leopard - PRINT

_____________________

Jakke: BikBok
Bukse: Floyd
Veske: Lånt
Sko: Fretex
______________

 

Fake pels, sleng, deilig veske og deilige dager. 
 

// Marty. 



 

6.desember

 

 

 

 

 

"Fortelle noen at de er gode nok! Vi trenger alle å høre at vi er bra nok og gode nok, så minn en du bryr deg om på det"

 

 

 

// Marty. 

Orgie i selvdyrking

Jeg var så heldig å få holde ett innlegg under Sunn Fornuft-prisen forrige uke og jeg har så lyst til å dele det med dere. 

Hei,

Jeg heter Martine Halvorsen og er 18 år gammel. Jeg er nesten 1.80 høy, har blå øyne og blondt hår. Jeg har brede skuldre, store føtter og kommer aldri til å fortelle hvor mye jeg veier, men kan godt dere at jeg idag har en sikkelig dårlig hårdag. 

Jeg liker å omtale meg selv som normal, til tross for at jeg aldri helt har skjønt hva som er normalt. På en måte så higer jeg konstant etter å være normal, mens jeg på en annen måte gjør alt for å ikke være det. For normalen jeg følger, og som jeg tror er optimal stemmer ikke. Den stemmer ikke fordi jeg, og dere daglig blir utsatt for et normalstempel som vi ikke kan gjenspeile oss med. For uansett hvor hardt jeg prøver, så klarer jeg faktisk ikke sammenlikne meg med noen andre, og det er skummelt - og ofte ganske vondt.

Grunnen til at det gjør vondt er fordi jeg ofte tror at det er sånn det skal være, at det er sånn jeg skal se ut og oppføre meg, Jeg blir eksponert på samme måte som dere, og mye av eksponeringen foregår gjennom sosiale medier. Jeg vet at jeg som blogger velger å eksponere meg selv, og at jeg hver eneste dag blir eksponert av andre.

Jeg er vokst opp under kardemommeloven, og jeg vet ikke om dere husker hvordan den lyder? I så fall, den lyder som følger: "Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil". De siste årene har denne loven irritert meg, rett og slett fordi man faktisk ikke kan gjøre som man vil. Jo, altså. Når jeg velger å legge meg, om jeg velger å sove meg vinduet oppe og hva jeg velger å spise til frokost er helt opp til meg selv, men jeg som søster, fadder, venninne og ikke minst som blogger har et ansvar for hva jeg ønsker å gjøre, og hvordan jeg ønsker å formidle det.

Jeg ønsker å snakke om det aller viktigste forholdet vi har i livet, nemlig det forholdet vi har med oss selv. Til tross for alderen min, er jeg langt i fra voksen. Jeg vokser og lærer hver eneste dag. Jeg vet vi har en lang vei å gå, men jeg er dritt lei av å vokse opp, og tro at jeg skal se sånn ut, være sånn eller ha på med ditt, og datt. Jeg er dritt lei av å ikke føle meg bra nok, av å føle at jeg ikke strekker til og at jeg ikke er nok. Vi kan godt le, og kalle det er form for klisje, men for meg er så er det blodig alvor. Det er blodig alvor fordi jeg søsteren min har holdt på å dø av spiseforstyrrelser, fordi en venninne nylig ikke fikset dette og tok livet av seg og fordi jeg er dritt lei av å spise en skje cottage cheese til lunsj. Vi skal ikke under noen omstendigheter normalisere en spiseskje med cottage cheese, vi skal ikke normalisere kosmetiske inngrep og vi skal ikke normalisere det å ikke være fornøyde med oss selv, det har vi faktisk ikke råd til. Jeg har ikke råd til å miste verken noen jeg er glad i, eller meg selv fordi vi blir besatt av vrangforestillinger.

Jeg er ikke i en posisjon der jeg verken kan eller ønsker å formidle en hellig budskap om at vi alle er bra nok som vi er, for i dagens samfunn så stemmer det ikke. Men alle vi har et felles ansvar om å vise at uansett hva samfunnet sier - Så er vi bra nok. Vi trenger ikke å ha en tittel som bloggere for å ta ansvar, for alle må stå opp for seg selv, og jeg tror faktisk at de eneste som kan overbevise oss selv er nettopp oss selv.

Jeg stiller meg selv ofte spørsmålet over hvor selvforakten kommer fra. For jeg kan stå naken foran speilet, se på meg selv og hate, og jeg hater at jeg hater. For hatet er så sterk, så dypt og så sårt. For når begynte jeg å hate? Når begynte jeg å tillate å hate? Jeg vet ikke, og jeg har ikke noe godt svar. Hvis jeg, og hvis vi hadde visst det så hadde kanskje ting vært annerledes. Jeg tror kanskje selvforakten tok meg den dagen jeg ble mer opptatt av å lykkes, enn å leve. For hvordan kan jeg leve, uten å lykkes? Og lykkes man uten å leve?

Jeg syntes den er viktig å bruke sunn fornuft, og innerst inne skulle jeg ønske at den var obligatorisk. I utgangspunktet skulle jeg ønske at absolutt alle mennesker hadde en Sunn Fornuft-plakat å følge. Rett og slett fordi jeg ofte syntes vi har havnet på ville veier. Fordi vi er mer opptatt av spinningtimen på Elixia enn å pleie de vi er glade i, fordi vi er mer opptatt av å fremme oss selv, enn å akseptere oss selv og fordi vi er mer opptatt av å lykkes, enn å ha det bra.

Jeg er kanskje den siste personen til å si at det er på tide at vi begynner å gi litt faen, rett og slett fordi jeg og min dårlige hårdag har en vanvittig lang vei igjen å gå selv.

Vi har alle et ansvar, om vi er mamma, pappa, bror, bloggleser, ansatt eller som en jævla blogger, så har vi et ansvar ovenfor de som omgås oss. Som bloggere så hører det med et ansvar, og det er ikke lov til å fraskrive seg det ansvaret. Det betyr ikke at man skal kunne mene akkurat det man vil, si hva man vil og tenke hva man vil - Men at man har et ansvar, og det er skremmende hvis vi skal begynne å fraskrive oss det. Vi kan være dårlige forbilder uten at vi er klar over det, og hvem vil vel risikere det?

Jeg vil lykkes, jeg vil være bra nok og ikke minst god nok. Men jeg lykkes ikke hvis ikke jeg lever, jeg blir ikke bra nok over å hige etter noe jeg ikke er og jeg er ikke god nok hvis ikke jeg aksepterer meg selv.

Jeg vil begynne å akseptere den nakne kroppen jeg hater foran speilet, men den skal aldri delta i en orgie i selvdyrking med botox, silikon og pornolignende posering.

For jeg er faktisk mer enn bra nok!



 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

 

// Marty. 

 

 

 

 

Green Scarf




_______________________________________

Skjerf: Day Birger et Mikkelsen
Bukse: Selected Femme
Veske: Day Birger et Mikkelsen
Sko: Debbie
Genser: H&M
________________________

Jeg faller sakte men sikkert mer og mer for fargen grønn. Jeg sverger til skinnbuksene mine og elsker at jeg kan kombinere ALT til de.

 

// Marty. 


 

Første kopp kaffe


Bildet er lånt fra @weheartit

Etter at jeg postet innlegget "Jeg ønsker meg en venn" har jeg virkelig gått inn for å lære meg å drikke kaffe. Det går veldig sakte, men jeg har nå faktisk etterlyst noen som kan lære meg det og fått en enorm, og ikke minst fantastisk respons! Da føler jeg faktisk at jeg er nødt til å gjøre en innsats.... Hvert fall, jeg har startet med å drikke varmt sitron vann... Jeg fikser egentlig ikke varm drikke - Men det kommer seg sakte men sikkert! 

Uansett, jeg drakk min første kaffekopp denne uken. WÆÆÆH! Hvem hadde trodd det? Jeg kan ikke fortelle hvordan kaffe jeg drakk, men det var ikke så aller verst - og jeg hørte rykter om at det var karamell i? Det var faktisk ikke sååååå verst, så jeg har virkelig troen på at jeg en dag skal lære meg det. 

YEEEES. 

Jeg elsker jo kakao, men den skal helst være luken. Uansett, rop gjerne ut hvis dere har tips. 

Håper alle får en fantastisk søndag, med kaffe eller ei!

 

// Marty. 

 

3.desember

Faen. Glemte å skrive ned luke nr. 3 i går. Jaja, det hender vel at man glemmer sjokoladen i julekalenderen vel....

Hvert fall!

I går var min luke:

 

"Tilbringe tid med de du er glad i. Opplev noe, stort eller smått". 

 

// Marty. 

Liste over desember


 

Dette vil jeg gjøre i desember:

♥ Sette av tid! Jeg vil sette av tid til å gjøre ting jeg har lyst til. Tiden finnes jo, men jeg har lyst til å prioritere pepperkakebaking, ordentlig julegaveshopping, lage krumkaker og dra på julekonsert. 

♥ Rydde i klesskapet. Jeg har veldig lyst til å ta en sikkelig opprydning å finne frem gamle ullgensere, ullundertøy og stæsj som jeg aldri bruker lenger og gi det bort. 

♥ Møte gamle bekjente! Jeg har lyst til å gjennomføre avtaler som aldri blir noe av. Jeg har lyst til å møte noen av de man møter på trikken og avtaler å drikke kaffe med, men som aldri skjer. 

♥ Skrive julekort. Jeg har lyst til å lage personlige og hyggelige julekort til mine nærmeste som de kan lese på julaften! Jeg syntes ofte at gaver blir så upersonlig og glorifisert, og jeg syntes jo selv at det er mye hyggeligere å få noe gjennomtenkt og hyggelig selv. 

♥ Legge bort mobilen. Den tar AAAAALT for mye unødvendig tid. Jeg har lyst til å oppleve, nyte og glede - uten den også. 

♥ Skille mellom jobb og fritid. Jeg tror at det er viktig å klare og skille mellom arbeid og privat. Jeg er personlig altfor dårlig til det. Det kommer mye av at jeg er på 24/7 i min jobb, men da tror jeg det er viktigere å skille enda mer. 

♥ Se tre julefilmer! Desember flyr ofte altfor fort unna og jeg syntes ofte at jeg sitter igjen og føler at jeg har gått glipp av så mye, og det vil jeg ikke i år. 

♥ Gå på julemarked! Det skal jeg faktisk i dag og jeg gleder meg. 

// Marty. 



 

 

 

Når skal vi begynne å prate?

Etter innlegget på bloggen om "Når datteren din får penisbilder" har jeg fått flere meldinger fra spesielt jenter. Det har vært jenter som har stilt spørsmål om hva de kan gjøre for å unngå ubehagelige bilder i innboksen, jenter som føler seg presset til å sende lettkledde bilder og jenter som ikke tør å si ifra til noen. Jeg har tenkt mye på alle spørsmålene og jeg sitter i utgangspunktet igjen med ett eneste spørsmål: 

Hvem sitt ansvar er det?

Som ungdom er jeg vitne til tendenser som ville sjenert de fleste foreldre. Det er klart at ingen foreldre vil bli satt inn i sine egne barns sexliv, men det er vel dere foreldrenes oppgave å forbrede oss på det. Vi er ikke dumme og vi er ganske mottakelig. Det er som regel ikke vi som gjør ting flaut, fordi vi er faktisk ganske nysgjerrige, og det er faktisk oss det går utover hvis vi ikke er opplyst. Det er oss det går utover hvis ingen lærer oss hva som er rett, og hva som er galt. Det er vi som må ta konsekvensene, for de kommer. Vi vil prate, fordi vi vet ikke. Vi skal ikke skjermes, fordi livet møter oss uansett på et tidspunkt - Og det blir tøft. Det er tøft første gang du drikker deg full, det er tøft første gang du får en dårlig karakter, det er tøft første gang du ikke får´n opp og det er tøft første gang du får kjærlighetssorg. Men det blir lettere hvis vi blir informert, hvis vi kan snakke om det og hvis vi slipper å bære det helt alene. 

Vi må vite hvem vi kan ringe hvis noen prøver seg på oss, og vi ikke vil. Vi må vite hvem vi kan dra til når vi føler at verden raser, og er helt alene. Vi må vite hva vi kan søke på for å finne ut svar. 

Vi skal ikke curles, vi skal veiledes. Vi kan ikke benekte at ting skjer, og vi er nødt til å lære at noen av veiene vi blir nødt til å gå er tøffere enn andre. 

Vi skal ikke læres opp til at det er vår skyld at vi blir preppet på nakenbilder, vi skal ikke læres opp til at det ikke er greit å si ifra når noen ber deg om nakenbilder og vi skal ikke læres opp til å sende nakenbilder. 
Det er ingen selvfølge at alle vi vet hvor grensa går, og vi finner ikke ut av det hvis ingen forteller oss det. Det er ingen selvfølge at vi vet at det ikke er greit å ligge med en som sier nei, det er ingen selvfølge at vi vet at det å snakke stygt ikke er greit og det er ingen selvfølge at vi slutter og drikke før det blir svart. 
For dette må læres, grenser må settes og vi må informeres. 

Dere må snakke med oss om at det finnes pedofile, og dere må slutte å dra historien om at vi ikke må snakke med fremmede. Dere må snakke med oss om voldtekt, og dere må slutte å lære oss jenter at det er vårt ansvar. Dere må snakke med oss om døden, for den er faktisk livsviktig. Dere må snakke med oss om repsekt, om at jenter og gutter er like mye verdt, og dere må fortelle om at jenter og gutter kan gjøre de samme tingene. Dere må snakke med oss om tro, og dere må la oss ta valg selv. 

Problemet ligger ofte rundt det at vi ikke prater om det, at vi ikke er bevisste og at vi faktisk velger å ikke prate om det. Men hvilken vei kommer vi ved å ikke snakke sammen, skape åpenhet og fokus? 

Jeg er redd vi skaper usikkerhet, trøbbel og svært ubehagelige situasjoner hvis vi velger å holde kjeft. 

Vi har rett på å vite hvor grensa går. 

For først da kan vi si ifra. 


 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

1. desember


Fra Sunn Fornuft-prisen tidligere denne uken - og fiiiiiine Ulrikke. Haha, digger det
 

Sen oppdatering i dag, men dagene går i ett. Men! ENDELIG desember. Jeg elsker desember. Pepperkaker, julemusikk, stearinlys og kos. Ja, og selvfølgelig litt kaos og stress. Jeg har jobbet i hele dag, og til tross for at macen har vært mye foran meg har oppdateringene vært litt dårlige. I dag har jeg sett forskjellige julekalendere overalt, og skal innrømme at jeg stiller rimelig svakt i år. C reiser til VM på tirsdag og blir borte en stund så av en eller annen grunn så føler jeg at det ikke blir helt det samme. Jeg ser at det er populært å bruke julekalenderdagene til å gjøre gode gjerninger, og jeg har latt meg inspirere! Jeg har lyst til å bruke det som en utfordring selv, og bruke dagene til å sette meg nye mål. Jeg vet ikke om jeg vil klare det, men jeg vil hvert fall gjøre et forsøk. Jeg starter en dag for sent og kickstarter i morgen!

Nå sitter jeg og ser på nyhetene med mamma som har tatt turen ut til meg og C. Jeg er forresten på to danske nettaviser idag, så sjekk det gjerne ut HER og HER

Xoxo.

 

// Marty.