oktober 2016

Uken som gikk

Okei, jeg har faktisk en blogg. En blogg som må oppdateres. Eller, som hvert fall burde oppdateres. Jeg vet ikke om noen stusser hvis den ikke blir oppdatert, og hvis det er det; da må jeg ærlig innrømme at forrige uke var FULLSTENDIG kaos. Jeg har vel hatt det jeg kaller en ut av meg sjæl opplevelse. Ordentlig morro, og sykt på samme tid.  

♥ Ukens craving: Når dagene går fortere enn det er fysisk mulig å holde følge, så betyr det kald mat i bilen, havregryn og julebrus for å opprettholde. Og den nye julebrusen som i utgangspunktet vel både er sukkerfri og kalorifri, er ordentlig god. Noe som egentlig gjør at jeg tviler litt på hvor sunn den egentlig kan være? Faktisk, så lot jeg meg nesten provosere, og ladet egentlig opp til et heidundranes blogginnlegg om at vi må gjøre absolutt ALT sunnere. Men personlig syntes jeg nesten den sukkerfri er bedre....... 

♥ Ukens opptur: Det er garantert all den positive responsen jeg har fått rundt temaet ensomhet. Det er helt vanvittig. Jeg hadde aldri forventet at responsen skulle være så enorm, og noe sier meg at det faktisk er et tema som MÅ snakkes mer om. Jeg var også i ett spennende møte og skal gjøre noe kjempe spennende og interessant snart, så stay tuned. 

♥ Ukens tanke: Godt spørsmål. At vi stresser oss i hjel unødvendig? Nei. For jeg var sinnsykt stressa forrige uke, og de ordene hjalp ikke meg overhodet. Jeg har tenkt mye på alt vi ikke tør å prate om, alt vi skyver til siden og alt vi faktisk er redde for å prate om. Jeg har tenkt på alt som er med på å sette skår i vår såkalte fasade. Samtidig som jeg har stilt spørsmål om det faktisk er verdt det? 

♥ Ukens øyeblikk: Hmmmm.... Jeg kan svare alt som er "jobbrelatert", altså besøk på TV og radio, intervjuer og mailer. Dette har på en måte vært øyeblikk, og selvfølgelig fantastiske øyeblikk. Men, det er på en måte ikke det som betyr noe. Det er rart, men sant. Blant alt stress, flying fra A-B og kaos, så hadde jeg et øyeblikk der jeg satt i bilen, helt alene og tok meg selv i å synge - høyt. Akkurat da slappet jeg av og var bare, sang bare, satt bare, kjørte bare. Det verste er at jeg ikke husker hvilken sang det var en gang, eller kanskje det er det beste?

♥ Ukens serie: Jeg vet ikke om dere fikk med dere mitt svar til Anders Danielsen Lie? Hvis ikke, så kan dere lese det HER. Uansett, han spiller jo i NRKserien NOBEL, og jeg DIIIGGER den serien. 

♥ Ukens sitat: "Alt gikk på skinner i feil spor" - @selvforvikling. Dette slår liksom aldri feil. 



 

- Marty

Hva faen er "generasjon prestasjon"?

Jeg har stor respekt for skuespiller Anders Danielsen Lie, og jeg ønsker å svare på hans uttalelse etter mitt innlegg om ensomhet. Han stiller nemlig spørsmålet:

"Sykeliggjøringen av vanlige menneskelige problemer i ulike livsfaser er blitt kampanjejournalistikk i særlig VG og Aftenposten. Nå er det flere saker i uka, blant annet om unge friske personer som skal ha blitt syke av stress, prestasjonsjag osv. Jeg betviler ikke at de har det vanskelig i perioder av livet. Men når er man egentlig "syk"? Er man syk hvis man besvimer? Er man syk hvis man overnatter på Rikshospitalet? Er man syk hvis man krysser av i rubrikken for mørkt tankegods i et spørreskjema?"



Jeg er enig, og jeg syntes faktisk det er viktig at disse spørsmålene blir stilt. Samtidig, så har jeg et brennende ønske om å svare. Jeg føler et behov for å svare. Muligens fordi jeg er en av de som har svimt av, overnattet en natt på sykehus, og antakeligvis av og til er på kanten av hva som er bra når det kommer til stress. 

Jeg er en av de som er helt "vanlig". Ikke det at jeg vet hva helt vanlig egentlig vil si. Jeg er blid, jeg er glad og jeg er generelt glad i livet. Jeg er glad i å trene, jeg ønsker i å jobbe hardt og jeg prøver alltid å gjøre mitt beste. Jeg er en av de som av og til har dårlige perioder. Jeg er en av de som av og til føler at jeg er i nærheten av å stange i veggen, miste all kontroll og få panikk. Eller, panikk har jeg egentlig ganske ofte. 

Heldigvis, så har jeg flere gode dager enn dårlige. Jeg unner ingen å ha flere dårlige dager enn gode, samtidig som jeg tror og er avhengig av å tro at det er helt normalt med dager som er litt tøffe. Jeg har derimot aldri kategorisert meg selv som syk, faktisk så hadde jeg dessverre følt det som ett nederlag. Jeg forstår at "generasjon prestasjon" muligens er utydelig, vanskelig å tolke, og ikke minst vanskelig å sette seg inn i.

For hva faen er egentlig "generasjon prestasjon"? Hva er så spesielt med generasjonen min? Generasjonen som vokser opp etter dere voksne, som på en eller annen måte har tullet seg inn i en sykelig boble som er på randen til å sprekke, min er hvert fall det. Jeg syntes det er synd at mange av oss bruker ordene angst og depresjoner om nedturene vi støter på, og om de fasene som ikke tilbyr champagne, men som kanskje setter oss inn i hva livet faktisk er. Samtidig så ønsker jeg å stille spørsmål om hvorfor dette har blitt "vanlig"? Vel, jeg velger fortsatt å sette vanlig med gåseøyne, rett og slett fordi jeg fremdeles ikke vet hva vanlig er. Tingen er vel enten det at det har blitt mer åpenhet rundt temaet psykisk helse eller så har noen ledet generasjonen min ut på ville veier, som kategoriserer fartsdumpene vi møter på veien med så mørke, og dype ord som blant annet angst og depresjon. Jeg vet ikke hva vanlig er, og dessverre så er vanlig i mange sine øyne det perfekte. Altså; perfekte relasjoner, rød vin med gode venner, veltrente kropper, god utdannelse og god økonomi. Jeg er fullstendig klar over at det ikke er sånn selv, og det tror jeg de aller fleste er. Allikevel blir vi foret med dårlig tabloid og retusjerte bilder som kanskje gir oss helt feil innblikk i hva "vanlig" egentlig er. Det er ingen hemmelighet at vi roser de som åpner seg, de som forteller om psykiske lidelser og de som blottlegger noe vi personlig kanskje tenker på som svakheter. Mange av oss er flinke til å klappe for de som stolt viser frem vekten sin og sine ekstra kilo, samtidig som vi drikker slankepulver blandet med lunket vann til middag. Allerede der mener jeg at vi har driti oss ut. 

Jeg har ingen psykiske lidelser eller noe annet "spennende" å tilby. Det jeg kan tilby er åpenhet, ærlighet og bevissthet.
Jeg tror faktisk det er nødvendig med slike spørsmål som du stiller Anders, samtidig så tror jeg det er viktig å være åpen for svar. Jeg vet ikke om vi faktisk har kommet til et punkt der vi er nødt til å finne en balanse. For det skal ikke være en skam å slite, og det skal heller ikke være en skam å ikke slite. 

Jeg ønsker å være en representant, både for meg selv, min generasjon og kanskje din. Jeg ønsker nødvendigvis ikke å tilby innblikk i mine dårlige dager, for de sitter fortsatt litt langt inne. Jeg ønsker heller egentlig ikke at noen skal vite at jeg ikke har trent på en uke, at jeg har spist en boks med is i dag og heller ikke at jeg sov to timer i stedet for å lese til eksamen i stad. Jeg ønsker hvert fall ikke å bli hyllet for at jeg her driver med en rar form for snikskryt, i håp om å kanskje få en kommentar på at det er flott at jeg sov to timer i stedet for å pugge. For i bunn og grunn så er det jo håpløst. 
Jeg har åpnet meg og fortalt at jeg ofte føler på ensomheten, jeg har ikke søkt etter en diagnose. Det gjorde jeg heller ikke når jeg svimte av sist. 

Jeg har etterlyst en som kan lære meg å drikke kaffe og jeg møter deg gjerne over en kopp kaffe, hvis du har lyst til å lære meg det. Jeg tror kanskje vi egentlig er enige. 

For du føler vel kanskje på ensomheten av og til du også? 

 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

GOD MORGEN NORGE

Heia! 

Jeg skal på God Morgen Norge i morgen tidlig en gang mellom 08.30-09.00, og håper alle som har mulighet vil tune in. Jeg gleder meg masse! Det vil bli snakk om ensomhet, fasade og prestasjon. Jeg er så takknemlig for at jeg får være med på å sette så viktige temaer på agendaen, og ikke minst at noen ønsker å sette fokus på det. 

Disse dagene går i ett, og jeg er spent, glad, takknemlig, sliten og surrete. Jeg har til og med latt noen blomster jeg fikk forrige uke dø, lenge før tiden. De som kjenner meg vet at sånt i utgangspunktet ALDRI skjer, så jeg skal ærlig innrømme at det er hektisk og at tankene er cirka en million forskjellige steder. Jeg trives med det, men hater når jeg ikke har kontroll. Men det er vel kanskje derfor det er viktig med en ung stemme, som lever midt oppi kaoset? Jeg er både sliten, stressa, frustrert, men også til tider sinnsykt glad! 

Jeg gleder meg til i morgen, og jeg håper du vil se! 


Marty.

Ztreetz

 

______________________________
Jakke: H&M mann
Genser: BikBok
Singlet: H&M
Bukse: Acne
Sko: Bianco / Caroline Berg Eriksen
Veske: Gave
Lue: Monki

_____________________
 


Foto: Grunde Myhrer

Digge, ustabile høstdager. Temperaturene svinger, men jeg digger at det er langt innafor å ta på seg både lue og tjukkere jakker om dagen. Jeg har tidligere hyllet hettegenser-trenden, og jeg fortsetter. Altså, hvor digg er vel ikke det? Dagene flyr av gårde, og jeg prøver intenst å holde følge. Jeg digger egentlig de hektiske tendensene, det eneste er at jeg må huske å puste. Heldigvis har man aldri så dårlig tid som blogger at man ikke rekker å ta litt antrekksbilder. Joda. Jeg får hvert fall det. Lørdag, jobb, skole, jobb. Jeg har fått enormt mange fantastiske invitasjoner til i kveld og jeg er så takknemlig. Nå skal jeg løpe videre for enda litt mer jobb. Jeg skulle gjerne skrevet at jeg elsker de som leser bloggen min, og på en rar måte gjør jeg det, men på en veldigveldig rar måte. Jeg vet enkelte som klikker seg inn blar rett over disse innleggene, mens andre klikker seg inn på grunn av de. Uansett, takktakktakk. 
 

Marty. 





 

Red



________________________________

Jakke: Fretex <3
Genser: Fretex <3
Genser under hettegenser: Acne
Bukse: Zara
Veske: Lånt
Sko: DinSko

____________________

Rødt er alltid kult. Til tross for at dagene og ukene fremover nå vil bestå av deilige kåper, strikk og kanskje litt lunere farger, er det alltid deilig å føle seg fresh i farger og kombinasjoner. Denne hettegenseren er jeg oppriktig forelsket i, og jeg bor omtrent i den! Den passer til absolutt alt bare man har riktig tilbehør til. Buksene på bildet er det lenge siden jeg har brukt. Jeg kjøpte de i Barcelona i våres engang, da tanken var å bruke de til litt mer pyntede antrekk. Men hallo; De funker jo perfekt til mer behagelige og avslappende antrekk også!

Ha en diiiiiigg dag.

Marty.

 

Det er på tide å prate om klumpen i brystet.

De to siste døgnene har det tikket inn med meldinger. Det har tikket inn meldinger av mennesker som er ensomme, mennesker som kjenner seg igjen og mennesker som ønsker å stille opp. Jeg er rørt, jeg har en rar følelse av stolthet og jeg er takknemlig. Jeg er takknemlig for at det finnes så mange fantastiske mennesker der ute, så mange kloke, omsorgsfulle, og skremmende nok, ensomme mennesker.

For meg er det viktig å prate, det er viktig å dele. Jeg vil være en av de som tør å innrømme, en av de som tør å være ærlig og en av de som tør å være meg selv. Jeg nekter å la meg selv forsvinne i ett hull av verken ensomhet, prestasjon eller i en selvfølelse som handler om å ikke være bra nok. Jeg ønsker heller ikke at noen andre skal det. Jeg fikk et spørsmål her om dagen, angående min egen Instagram. Jeg fikk spørsmål om hvorfor den tilsynelatende fremstår perfekt. Dette fikk meg til å tenke, og jeg er vanvittig glad for at jeg fikk spørsmålet. Jeg valgte å stille et spørsmål tilbake om hvorfor jeg ikke kunne tillate meg og uttrykke meg, uten at det skal være dysset ned av dobbelthake, kviser og dårlige vinkler. Personen nikket enig, og så kunne vi le litt av det. 

Jeg ønsker å bruke bloggen til å forklare, og ikke minst vise livet bak den så kalte fasaden. Jeg ønsker ikke begeistring for verken mine tanker eller meninger, det jeg ønsker er aksept og forståelse. Muligens en bekreftelse? Jeg har de siste dagene lest historier og meninger, og jeg stiller spørsmål om hvorfor vi ikke prater om ensomheten når det er snakk om så vanvittig mange. Ensomhet er ingen lidelse, etter min mening er det en tilstand. Ensomheten er menneskelig, på lik linje som alt annet vi foretar oss og ikke minst føler på. Jeg skal ikke vise frem min ensomhet i stolthet, men jeg skal vise den frem bevisst. Jeg vil ikke bruke unnskyldninger for at jeg ikke deltar, og at jeg ikke får delta. Jeg vil ikke late som, og jeg vil hvert fall ikke fremme noe som ikke er. 

Jeg er ofte ensom. Men ikke alltid. 

Jeg hater å åpne snaps fra helgens festligheter. Jeg nekter ingen å ha det gøy, det er bare vondt å ikke være en del av det. Min egen skyld, jeg vet ikke? Jeg hater å stirre i veggen og lure på hvem jeg skal ringe. Jeg forventer ikke å bli ringt ned, det er bare vondt å ikke alltid kunne dele med noen jeg er glad i. 

Jeg syntes det er på tide at vi prater om ensomhet, for hva er egentlig problemet? Det er faktisk på tide.
Jeg forstår at det er enklere å prate om sex, hvem vi ligger med og hvem vi mer enn gjerne skulle ligget med, men hva stopper oss i å prate om klumpen i brystet, alle de forskjellige klumpene i brystet som vi gjemmer bort?

Les: Jeg ønsker meg en venn 


Til dere som savner mer dobbelthake. 
 

Marty. 

Rørt til tårer

Jeg er stum, jeg er stolt og jeg er helt slått ut. For en fantastisk respons på gårsdagens innlegg! Jeg hadde aldri forventet en så enorm respons, og jeg skal ærlig innrømme at det ble felt en god del tårer. Hvis ikke du fikk lest det, så les det gjerne HER. Jeg har fått mange meldinger, og jeg skal virkelig forsøke å svare på alle. Det tar bare litt tid, og jeg ønsker å svare ordentlig - For alle som tar seg tid til å sende meg melding fortjener den samme tiden tilbake. 
Tusen takk. Takk for all positiv respons, meldinger og hyggelige tanker. 

Nå har jeg akkurat holdt et foredrag på Dønski videregående, noe som var super gøy. Jeg fortalte om gårsdagens innlegg, og det var så vanvittig kult og inspirerende! Nå er jeg på vei for å jobbe litt, før jeg er så heldig å få delta på to arrangementer senere i kveld. Så mye positiv energi! Jeg håper alle har en kanon bra dag, og at ingen føler seg ensomme. 


 

//Klem

Jeg ønsker meg en venn

Det å være selvstendig er viktig i dagens samfunn og det å være vellykket er viktig. Det er enkelte rammer det er viktig å ha, og vise at man har. Det er viktig med trygge mennesker rundt seg, det er viktig med en stabil økonomi, det er viktig med selvdyrkelse. Gjerne i form av hva man gjør, fronting av hvem man tilbringer tid sammen med og alle de vellykkede faktorene, som de flotte barna, den gode tirsdagsmiddagen og gjennomførte treningstimer. Det er tabu å vise for mye følelser, samtidig som vi heier frem de som tør å fortelle. Jeg ønsker minst mulig tabu, men enda mer ønsker jeg meg en venn. Jeg slår ofte av mobilen, fordi jeg ikke orker påminnelser om hvor ensom jeg føler med der jeg sitter alene, fordi jeg ikke orker å ta del og fordi jeg faktisk ikke har noe å dele. 

Jeg ønsker meg en venn. 

Jeg ønsker meg en venn som ønsker å stille opp, en venn jeg kan ringe når som helst, en venn som gir meg oppmerksomhet, og en venn som inviterer meg i bursdagen sin. 

Jeg kan nemlig ikke huske sist jeg ble invitert i en bursdag. 

Jeg kjøper ikke unnskyldningene om at jeg har så mye annet kult å gjøre og at jeg aldri kan uansett.

Jeg ønsker meg en venn som er snill, en venn som ikke alltid er opptatt, og en venn som ikke alltid er sliten. Jeg ønsker meg en venn som arrangerer jentekvelder, og som ønsker å invitere meg. Jeg sier gjerne takk til en kveld med kompiser også, det er like bra! 

Jeg kan nemlig ikke huske sist en venninne inviterte meg på jentekveld. 

Jeg føler ofte på klumpen i brystet, spesielt en sen lørdagskveld. Den klumpen som forteller meg at jeg ikke er bra nok, og at jeg antakeligvis skal dø alene. Ironisk? Tja. Den klumpen som forteller meg at jeg igjen ikke strekker til, og at jeg igjen ikke er invitert. Samtidig så passer jeg på å fortelle de at de skal kose seg, uten helt å vite om det oppfattes som bittert eller velment. Er jeg rar, snakker jeg for høyt, er jeg ikke kul nok? Jeg er ofte ensom, og jeg hater det. Jeg vet det er tabu, men jeg vil ikke være en del av de som later som, der jeg gjemmer meg bak 50 000 instagramfølgere, dårlige unnskyldninger og en fasade. 

Jeg tror jeg vil tørre å påstå at de fleste av oss har nok med oss selv, at vi har nok med å komme oss gjennom dagene og opprettholde det vi har. Kanskje det er på tide at vi er ærlige, enten om vi har en fantastisk dag, eller ei? At vi slutter å love ut avtaler som at man må møtes neste uke og ta en kaffe. Kanskje det er grunnen til at jeg ikke liker kaffe? 

Så jeg ønsker meg en venn, som ikke kun møter meg på trikken og forslår et møte vi begge vet aldri kommer til skje, en venn som prioriterer meg og en venn jeg kan le sammen med. Jeg har også lyst til å lære meg å like kaffe, så hvis du har lyst til å bruke tid på å lære meg det, så blir jeg veldig glad. Men jeg må forberede deg på at det kommer til å ta tid. 
Jeg håper ikke at det er å forvente for mye, og at dette er grunnen til at jeg ofte er ensom. Nå vet du hvert fall at jeg er det, så hvis du også er det - Kanskje vi kan bli venner? 


 

Bli gjerne venn med meg: 

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

 

Tv-aksjonen

Nå er jeg på Nesodden, jeg har nemlig fått være med på ringe-dugnad for tv-aksjonen! Det er veldig hyggelig at det er lokalt, og ikke minst hyggelig å få være en del av noe som er så viktig. Ironisk nok er det næringslivets ringe dugnad, altså; Martine fra næringslivet?! 

Hvis du ikke helt vet hva TV-aksjonen er, så er det en årlig, riksdekkende innsamlingsaksjon til veldedige formål, som har blitt arrangert helt siden 1974. Den arrangeres av NRK i samarbeid med utvalgte organisasjoner. Innsamlingen foregår på flere måter. Det mest sentrale er rundt 100 000 bøssebærere som går fra dør til dør. Det gis også gaver fra bedrifter og privatpersoner direkte til innsamlingen, samt at det er tradisjon for å ha en direktesendt auksjon i NRKs sendinger. Innsamlingen foregår også en tid etter selve aksjonsdagen. Formålet bestemmes av et innsamlingsråd i NRK. I år er det bestemt at innsamlingen skal gå til Røde kors, og de "usynlige ofrene". 
Dette vil si arbeid med å hjelpe mennesker i Syria, Sør-Sudan, Afghanistan, Somalia, Myanmar og Mellom-Amerika med blant annet helsetilbud og medisiner. 10 prosent av innsamlingsbeløpet skal også brukes i Norge, på aktiviteter på asylmottakene, flyktningguider og helsesentra for papirløse flyktninger.

Jeg syntes det er veldig hyggelig å hjelpe til, og det håper jeg du også gjør hvis du har muligheten! 
 



 

Marty. 

 

Back in business

Er det kanskje passende tidspunkt å skrive; Hejjjjjjj bloggæææææn? 
Vet ikke, og jeg lar det være med det. Men ja, jeg lever. Jeg har det ganske fint og den siste uken har bare vært høyt, lavt og fullstendig kaos. I positivt favør også, absolutt. Jeg har bestemt meg for at bloggen min skal komme fra hjertet, og at jeg verken vil skape klikk, lesere eller hva jeg nå skaper hvis jeg skriver svada. Litt svada blir det av og til, men livet er jo litt svada en gang i blant, og det vil jeg gjerne dele. Men til de som tror at det har skjedd noe alvorlig, eller noe annet, så nei. Det som har skjedd er at jeg faktisk har holdt pusten, prøvd å ta hensyn og overlevd enda en uke - HURRA. 

Jeg har ikke tatt en frivillig litta pause, tvert i mot. Det har bare blitt sånn, men nå er jeg klar igjen. Jeg har mange ideer, som jeg gleder meg til å få skrevet ned og etter hvert dele. Jeg har mine tanker om leppepomade, doping, ensomhet og annet, som vanlig. Det gledes! 

Er det klisje, eller provoserende å skrive at jeg har gledet meg til denne dagen, til tross for at det er mandag? 

Slenger med et rimelig deilig bilde av meg selv, i sort hvitt. 


Marty.
 

Bildedryss

Jeg er så takknemlig for alle de fine menneskene jeg har i livet mitt, og spesielt takknemlig for at det finnes så sykt mye digg mat, og spesielt vafler med sjokolade og jordbær. 




Marty.



 

La oss sette det på sprøytespissen

I dag er det å endre på utseende for mange en lunsjbehandling, og en kort vei til lykke. Fristelsen til de unge er stor, og veien til å endre på eget utseende for både jenter og gutter er kort. Flere og flere tyr til midler som gjør overleppene deres litt større, og flere ønsker å fremheve kinnbenene bare litt. 
Jeg er ikke i en posisjon der jeg kan svare på hva som verken er rett eller galt, men jeg har haugevis av spørsmål jeg veldig gjerne ønsker å stille. 

Fornekter vi oss selv? I mine øyne så er det å endre på utseende er form for kortvarig lykke og en fornektelse av seg selv. I mine øyne velger vi å forandre på oss selv, fremfor å gå i oss selv og akseptere oss selv. Det handler ikke om å bytte trekk på sofaen, men å endre på seg selv, og personen man skal leve med resten av livet. Jeg har ikke svar på om det er verken bra eller dårlig, men er det ikke en måte å utad si at man ikke elsker seg selv?

Påvirker vi ikke? Jeg velger å si vi, selv om jeg har tatt et standpunkt om at jeg ikke velger å endre på eget utseende. Jeg skriver velger, fordi jeg har alle muligheter i verden til å gjøre det, og fordi jeg velger å la være. Jeg ønsker ofte å spørre de som mener at for eksempel bloggere ikke har en påvirkning på at de ønsker å endre på eget utseende, om hva de mener. Fordi det å endre på eget utseende er ikke et tabu lenger, det prates faktisk høylytt om - og altfor mange hyller det. Dere som mener at det ikke finnes en påvirkning annet enn at dere er misfornøyde selv, mener dere at de som sliter med en psykisk lidelse hadde ropt det ut, hvis ikke man febrilsk prøvde å skape mer åpenhet? Og hvorfor skal man i utgangspunktet fortelle absolutt alle at man endrer på seg selv? 

Er vi ikke litt motsiende? Vi læres opp til å ha en holdning om at vi skal akseptere oss selv, ikke at vi skal endre på oss selv. De fleste av oss er opptatt av både alenetid, stearinlys og det å akseptere oss selv, men hvorfor klarer vi det ikke? Hvorfor klarer vi ikke å akseptere oss selv? 

Bidrar det ikke det å skape kroppspress? Bidrar ikke plastiske operasjoner til å styrke kroppspresset vi selv føler på? Vi normaliserer det vi kjemper mot, og jeg mener helt oppriktig at dere som velger å endre på eget utseende må slutte å grine over at dere er så misfornøyde, for kan dere ikke endre på det? Jeg vet at det er krast, og at flere av mine venninner vil rynke på botox-nesen sin, neida, joda. Men stemmer det ikke litt? For det hjelper ikke at motivet er usikkerhet, for så lenge det er gjort, så velger dere, ene og alene å styrke bransjen, fokuset og aksepten. 

Velkommen til 2016, der restylane faktisk er helt normalt. Jeg tror egentlig ikke det. For det første så lurer jeg hvorfor alt må skje i 2016? Er det en unnskyldning og kjøpe seg lykkeligere fordi vi lever i 2016? Vi må slutte å forsvare at det er normalt, fordi muligheten er der. Jeg vet personlig at fristelsen er stor, og at fristelsen til å se seg selv i speilet og være fornøyd er stor - Men blir man egentlig noen gang fornøyd?

Ring meg den dagen du sulter. Har vi kommet dit at vi nå kan spise så mye vi vil, og bare operere oss til den størrelsen vi ønsker? Jeg håper for all del ikke det. Jeg tror muligens at operasjoner er en kortere og mindre farligere vei enn å sulte seg for å bli fornøyd. Jeg kjenner nemlig mennesker som har dødd av det, jeg kjenner heldigvis ikke noen som har dødd av en plastisk operasjon enda. 

Det er natrulige stoffer og det går jo ut. Jeg kjøper det ikke, og jeg kjøper det ikke fordi vi alltid finner en unnskyldning for alt. Jeg har heller aldri kjøpt argrumenter som at "Jeg røyker kun hasj på fest". Si hva du vil, men det er avhengighetsskapende. Kroppene bransjen i dag har å by på er mer formfulle, og muligens sunnere. Vi hyller jo ofte heller tjukkasene enn størrelsene 0. Skal vi igjen fortelle at vi lever i 2016 og at det er grunnen, og bruke det av vi har kommet videre? Det hjelper ikke at vi hyller formfulle, sunne kropper, når vi er med på å hylle uekte rumper og implanter. 

Vi gir aldri slutt på det perfekte. Vi gir aldri slutt på det perfekte hvis vi fortsetter å oppfordre til at det er greit å endre på oss selv, og andre. Jeg har ikke et fasit svar, og ønsker ikke å slakte verken de som velger det eller å la være, men å stille spørsmål. Kanskje i håp om å få noen svar? Men jeg kjøper aldri argumentet om at det gir bedre selvfølelse, samtidig som vi klager over press og det at det er slitsomt å streve etter det perfekte. Hva er ellers målet når man velger å endre på utseendet, hvis ikke det handler om det perfekte? 

Jeg setter det litt på spissen, og jeg lover at jeg ikke skal kødde med at jeg setter det på sprøytespissen. 


Bilde: (illusjon) - http://somedayprods.com/talking/barbie/
 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

 

 

Slow The World DOWN



_____________________________ 

Jakke: VILA
Genser: Weekday
Singlet: H&M
Bukse: Floyd
Sko: H&M
Veske: Gave

___________________________________________




 



- Noe av det jeg liker aller best med høsten er det å kunne bruke deilige, varme kåper kombinert med gode sneakers, og automatisk ha et kult antrekk - 

 

Marty. 
 

Fordrag om psykisk helse!

I dag morges har jeg holdt foredrag for ca. 200 elever ved Blindern videregående! Hvor sykt er ikke det? Hvor sprøtt er det ikke at så mange mennesker er villige til å bruke tid på å høre på meg, mine meninger og min historie? Jeg er så takknemlig, og det er så gøy. I går var verdens dagen for psykisk helse, og jeg var spurt om jeg kunne komme å holde foredrag der i den forbindelse. Jeg syntes det er fantastisk at dette får et fokus i skolen og at man er villig til å bruke ressurser på noe som er så viktig. Det at jeg får være med, dele og bevisstgjøre, er også stort. 

Vi har absolutt alle en psykisk helse, og det er klart den må prates om!

Marty. 

Dagen for alle jenter

Jeg omgås sterke kvinner hver eneste dag. Jeg velger å omtale de som sterke, fordi jeg mener at hver eneste kvinne har en verdi, en stemme og en helt egen og unik styrke. Jeg mener at hver eneste kvinne har en styrke, uansett hvordan de velger, eller har mulighet til å bruke den. 

Jeg er heldig som får bruke min styrke til å skrive, produsere og mene. Jeg er heldig som som kan bruke min styrke til å drømme, oppleve og nyte. Jeg er heldig som får haugevis av muligheter, fordi jeg får bruke min styrke. Jeg tror på menneskeheten, og jeg tror at alle mennesker er like mye verdt. Kvinner som menn, voksne som barn, unge som gamle. 

Vi lever i et likestilt land. Vi lever hvert fall i et land der vi forsøker, der vi tillater at det kjempes og der vil tillater at helt vanlige jenter som meg mener at vi har en lang vei å gå når det kommer til likestilling. Vi kan godt diskutere spørsmålet om likestilling, og det kan godt hende at vi aldri blir enige. Men jeg syntes ikke spørsmålet skal være om vi er likestilte eller ei, jeg syntes spørsmålet skal være hvordan vi gjør det og hva vi gjør for å bli det. I Norge idag har vi en gjensidig respekt, hvert fall de aller fleste. Mye av det vi gjør bygger på respekt for både hverandre, og for andre. Det himles ikke fullt like ofte med øynene når en dame inntrer ett møte rom og skal lede an. Det kommenteres ikke like ofte når en dame leder an sportsnyhetene, og aksepten for at menn og kvinner er likestilt i hjemme er mye større - Nesten er form for prestisje. Vi har godt en lang vei, vi har hatt både kvinner og menn som har kjempet for like rettigheter og vi har tatt store skritt. Dessverre, så har vi enten glemt, eller ikke hatt mulighet til å ta med oss resten av verden. For så vidt, så er det greit. For det er en start, men det er allikevel synd at store deler av verden verken klarer å beundre vår form for likestilling, eller å følge etter. 

For det er altfor mange land i verden, der det ikke er vanlig at kvinner deltar på lønningspilsen, at kvinner får tale høyt og at kvinner for delta. De samme, sterke kvinnene, som har en verdi, som har en stemme og en styrke. Det er ikke det at det er en menneskerett og få delta på festligheter som å drikke øl, men det er en menneskerett å få føle, ha verdi og få delta. Med deltakelse, så snakker jeg om oss mennesker, og vårt behov for å omgås, oppleve og akkurat - å delta. Uansett, om det er i form av å møte kollegaer etter jobb, får spille fotball på løkka, og få mene noe.
Det at det i dag står tusenvis av unge jenter på sidelinjen, uten å få delta i verken lek, aktivitet eller å få utfylle disse enkle formene for menneskerett, er trist. For kvinnekampen, og kampen for like rettigheter og ikke minst kunnskap - er langt i fra slutt. Hos noen, så har den ikke en gang startet. 

Det er fantastisk at vi har diskusjoner og påminnelser om at våre barn, søsken og venner, som blir tilbudt gratis skolegang må huske på refleksvester på skoleveien, at det burde tilbys gratis skolelunsj og at det forventes at vi skal være på skolen og ikke skulke. For vi er heldige, og vi skal ikke se ned på våre egne standarer, som vi har vært privilegerte å få bygget opp, jobbet for og fått til. For verden har tatt store steg, og vi har vært med på de. Uten oss, så hadde de fortsatt skyhøye tallene, og prosent andelen av barn, og ikke minst jenter som som ikke får rettigheter som kunnskap og lærdom vært enda høyere. 

I dag, 11. oktober markeres «International Day of the Girl Child». Jeg velger å bruke denne dagen til å minne meg selv, og de rundt meg på våre rettigheter og ikke minst våre muligheter. For sånn det er i dag, står dessverre tusenvis av jenter og ser på at guttene leker og er i fysisk aktivitet. Det er også enda mer uvanlig at jenter og gutter integreres i de samme lekene og idrettsaktivitetene. Mange bærer på negative holdninger som er relatert til jenters deltakelse, og det er mange som har liten kunnskap om den positive effekten dette har på kropp, sinn og ikke minst respekten for det motsatte kjønn. 

Læring foregår gjennom lek, og lek skal ikke begrenses, og hvert fall ikke på grunnlag av hvem du er. 

#DayOfTheGirl 
#GirlPower

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sammen med Johann Olav Koss som hver dag kjemper for barns muligheter gjennom lek og morro! 

 

 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

Uken som gikk

♥ Ukens craving: Tomatsuppe med egg! ALTSÅ... Nam. Det er så vanvittig digg og passer perfekt til middag med tanke på årstiden. Når jeg sier med egg så må jeg påpeke at det er kokte egg, haha. Digger det! 

♥ Ukens tanke: Som denne uken, akkurat som alle andre uker så tenker jeg mye. Jeg har tenkt mye på dette rundt "Mannegruppa Ottar" denne uken, diskutert det mye og prøvd å forstå. Men; Det jeg egentlig ville skrive om var clikbait, eller hva det nå kalles. Det er veldig sjeldent jeg lager overskrifter som ikke stemmer overens med innlegget, kun for at folk skal klikke seg inn. Altså, på en måte er det jo gull, men allikevel føler jeg at det ikke gir så mye tillit til leserne sine, eller kanskje troverdighet er et bedre ord? Det blir liksom helt håpløst å lage en overskrift der jeg skriver: JEG ER GRAVID, også handler teksten om at jeg har spist litt mye til middag og at jeg kan blåse opp magen min liksom. Jeg syntes ALTFOR mange bloggere gjør det. Det må forresten være sykt slitsomt å finne på sånt hele tiden....

♥ Ukens sang: "Movements (feat. Yung Fusion)"

♥ Ukens øyeblikk: Ukens øyeblikk må være at jeg fikk mail om at jeg er nominert til Best i Tekst-prisene. Det er vanvittig kult i seg selv, men det som er så komisk med det er jeg akkurat hadde pratet med mamma, var super fortvila og følte at jeg ikke fikk til noe som helst i hele verden, kun to minutter før jeg fikk mailen. 

♥ Ukens serie: NOBEL!!! Den fortjente store, tykke, rosa bokstaver. Har du sett den? Jeg ELSKER den. Jeg syntes NRK er veldig dyktige, og denne serien elsker jeg. Den er viktig, bra og ikke minst spennende! Anbefales. 

♥ Ukens instagrambilde: 



 

♥ Ukens sitat: "Just because it isn´t happening right now doesn´t mean it never will" Okei, litt klisje. Men hvorfor ikke? 

 

 

- Marty

Hvem bryr seg om at jeg spiser pizza til middag?

Det er lenge siden jeg har skrevet om hva jeg driver med på bloggen, mye fordi jeg selv ikke finner det så veldig interessant - og fordi jeg ikke helt klarer å forstå at andre gjør det. Dagene flyr av gårde, og ofte i et vanvittig tempo. Det er mange lange dager, men det er dager fylt med glede, vilje og engasjement! Jeg trives. Tror jeg. Det er rart å være selvstendig, det er rart å styre sin egen hverdag helt selv, og det er rart å bli voksen. Men jeg tror jeg trives. Jeg har det hvert fall bra. 

Så hva bruker jeg egentlig dagene på?

Vel, i går spiste jeg pizza til middag. Og is til dessert. 


(Ja, det ble tatt en bit før jeg husket å ta bilde)

Før på dagen var jeg på en jobb for TvNorge, om ett nytt spennende program som kommer, og det var veldig gøy! 

I dag er jeg på reklameinnspilling, jeg sitter og jobber i bilen mellom slaga, leser litt skole og blogger litt. Det er vel egentlig sånn dagene går. 

Det hender jeg får innfall at jeg har lyst til å dele hva jeg skal akkurat idag, eller fortelle om noe kult jeg gjorde i går. Men av en eller annen grunn er det ofte jeg ikke finner det interessant, givende og nyttig. Hvem bryr seg vel om hva jeg gjorde i går? 

Mamma bryr seg. Hun snakker jeg mye med, og hun er jeg veldig glad i. Det er hyggelig å ha en å dele tankene som dukker opp i løpet av en dag med, det er hyggelig å ha en å prate med om hva jeg gjør, hva jeg har lyst til. Jada, jeg har fler. Og de er jeg vanvittig glad i. Jeg ler litt inne i meg, for de færreste orker jo å bry seg. De fleste observerer og kommenterer det hvis man møtes på butikken, før man traver videre i sin egen boble og hektiske hverdag. Jeg tror det er helt normalt, uansett hva en driver med, hva en holder på med og hva en skal. 

Men allikevel, selvom vi tilsynelatende ikke bryr oss om hva andre gjør, så gjør vi det allikevel. Helts i smug. Selvom vi har mer enn nok med oss selv, så klarer vi å mene og syntes noe om hva andre rundt oss gjør. Vi er flinke på å utrykke at vi ikke bryr oss, ikke får det med oss - Men HALLO? Det er klart folk får ting med seg, det er vel litt derfor vi også har et behov for å snikskryte litt, eller noen av oss mye. 

Jeg hater å bruke meg selv som eksempel, fordi jeg også finner det svært uinteressant, og vil mye heller prate om en som går andre året på medisin og er vanvittig dyktig. Det er viktig det, det er spennende det. Men til poenget; Her om dagen møtte jeg en som ikke visste at jeg blogget, plutselig visste ikke personen at jeg drev med blogg. Vel, det er jo forsåvidt HELT i orden. Men det ironiske er jo at personen betrodde seg i fylla for en tid tilbake at bloggen var lagret på favoritter og at min blogg ble sjekket hver eneste dag. Ironisk hva? 

Så, folk bryr seg vel egentlig. Ikke alle, men en hel del. Uansett hva vi driver med, så syntes vi det er spennende. Jeg vet ikke om vi skal kalle det snoking? Hvert fall, så syntes jeg vi skal hylle Facebook, Instagram og ikke minst Snapchat. Halleluja. Hvordan skulle vi ellers fått med oss hva gamle klassekamerater, kollegaer og venninner drev med? 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

 

Slutt å kalle meg for flink pike.

Jeg tror ikke jeg har tall på hvor mange seksere jeg har fått på skolen opp gjennom, hvor mange kilo jeg ønsker å gå ned i vekt eller hvor mange selfies jeg må ta for å bli fornøyd. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har grått i selvforakt, og jeg har heller ikke tall på hvor mange ganger jeg har følt meg verdiløs. Men jeg har tall på hvor mange treere jeg har fått. Hvor mange ganger jeg har tatt den i mot, grått og hatet meg selv. Nei, det er ikke tull - det er blodig alvor. For meg, har dette vært blodig alvor. Jeg har ikke tall på hvor mange treningsøkter jeg har hatt, men jeg har tall på de treningsøktene jeg ikke har tatt. 

Jeg er ikke deprimert. Jeg har ikke angst. Jeg har ikke selvmordstanker. Jeg har ikke spiseforstyrrelser. 

Jeg er kun flink pike. Jeg ønsker kun å prestere, og levere det beste - til alle døgnets tider. Jeg vet at det verken er nødvendig eller lett for meg å få en sekser, gå ned i vekt eller ta et bilde jeg blir fornøyd med. Men allikevel, så er det noe som forteller meg at jeg burde. At jeg burde få en sekser, at jeg burde gå ned i vekt og at jeg burde ta et fint bilde nå. 

Jeg kan se meg selv i speilet, og se en refleksjon - av seksere, avokadoer og smale midjer. Noe som gir meg lyst til å spy bare av å tenke på det. Ikke fordi jeg ikke unner meg en avokado, mens jeg leser til eksamen - i håp om å få smal midje av situpsene jeg tar innemellom sidene, men fordi det ikke er meg. Fordi jeg blir sint - fordi jeg egentlig ønsker å gi faen i både seksere, vekt, avokado og smale midjer. 

Jeg ønsker å gi faen, men det hender at avokadoen og situpsene sluker meg og mine ønsker, og jeg hater det. Fordi det gjør vondt, og fordi jeg innerst inne vet at det er så sinnsykt undøvendig. Jeg vet at det er like undøvendig som bildene jeg ser curlingforeldrene legger ut på Facebook, av de flotte ungene sine i det sinnsykt fine været. 

Egentlig har ikke jeg et ønske om å være så kalt "flink pike" heller, og jeg kan egentlig ikke forstå at jeg er det - jeg som føler at jeg aldri får til noen ting. Jeg tror kanskje heller ikke at jeg alltid er så flink, men at "flink pike" er akseptert å være, og jeg tror jeg ønsker å være det fordi jeg trenger annerkjennelse - en annerkjennelse jeg ikke tåler. Jeg liker ikke å være flink pike, for jeg strekker ikke til hvis jeg skal være flink pike, og hvis folk skal kalle meg for flink pike. For i mine øyne, er jeg faen ikke flink. 

Og nei, jeg er ikke deprimert, jeg har ikke angst, jeg har ikke selvmordstanker og jeg har ikke spiseforstyrrelser. Heldige meg. Jeg er bare en helt vanlig jente, som ønsker å prestere, og levere det beste - til alle døgnets tider. Og ja, det er jævelig slitsomt, men hadde det ikke hjulpet, hvis jeg sluttet å forvente at jeg skulle være flink pike? 


 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

Brown - autumn



 


__________________________

Jakke: Fake fur - VILA
Genser: TiMo
Bukse: H&M
Sko: Debbie
Vekse: Morena vesker & tilbehør (gave)
Solbriller: Urban Outfitters

_________________________________________




 

Jeg digger å kombinere feminine, tøffe jakker, med deilige, baggy bukser og høye heler. Dette antrekket er veldig behagelig, samtidig som det er stilig, feminint og tøft! Jeg mener det passer perfekt på lørdager, som på hverdager. Bytter man ut de høye helene med et par tøffe sneakers, har man plutselig et avslappet, men kult antrekk som er perfekt på for eksempel mandager! 

 

Marty.

Hva handler egentlig døden om?

Her om dagen fikk jeg spørsmål om hva jeg tror skjer når jeg dør, hvor jeg tror jeg kommer og hvordan jeg tror det føles. Jeg måtte le litt når jeg fikk spørsmålet, litt fordi det var rett etter at jeg hadde trodd at jeg skulle dø etter en løpetur. Spørsmålet kom selvfølgelig fra et barn, da jeg tror de færreste voksne hadde turt å stille spørsmålet. 

Til tross for at jeg tror de aller fleste av oss lurer. 

Vi lever i ett samfunn fylt av dietter, prestasjoner og botox. Vi lever i et samfunn der vi bleker tennene som en gang skal dø, der vi farger bort alle grå hår, som veileder oss mot det å bli gamle. Betyr dette at vi er redde for å bli gamle, redde for å dø? De fleste av oss fornekter rynkene som kommer, at vi mister håret og at spagaten ikke er aktuell lenger. Jeg tenker egentlig sjeldent på dette med døden, men det hender det treffer meg. Jeg syntes det er så rart at noe som er så naturlig, kan være så så skremmende, og ha en så stor innvirkning på oss. 

Jeg lurer på om jeg kommer til å angre på alle de fæle smoothiene jeg har drukket, om jeg kommer til å angre på alle motivasjonstalene jeg har hatt med meg på søndager om at morgendagen er en ny start og om jeg kommer til å angre på alle tankene jeg har tenkt om meg selv foran speilet. Jeg lurer på om jeg kommer til å se døden i øynene og angre. Jeg er livredd for å angre. Jeg er livredd for å ha vært mer redd, enn modig. Jeg er livredd for å ha vært mer skeptisk, enn tøff. Jeg er livredd for å angre på at jeg ikke har levd livet på mine premisser. Jeg er redd for å ikke ha grepet muligheter, spist hva jeg har ønsket selv og for å ikke ha kastet alle ukeblader som har foret meg med unødvendig informasjon, som at det holder å trene 30 minutter om dagen for å oppnå sixpack, og at hvis du bare har litt spiseforsyrrelser så blir du tynn, les; 450 kalorier om dagen. Jeg syntes vi snakker for lite om døden. Jeg syntes det er synd at vi er så opptatt av å poste bilder fra juleavslutningene til barna at vi glemmer å virkelig oppleve de, jeg syntes det er synd at vi kjøper dyre merkevesker for å imponere andre og jeg syntes det er synd at vi er mer opptatt av å krangle om hvem som skal kjøre på fotballtrening enn å dra på den fordømte fotballtreningen, se og oppleve. 

Jeg syntes det er rart at vi lever i et land der vi lever lengre enn noen gang, der det er prestisje å eie kunnskap og der det er tabu å prate om noe så naturlig som døden. Jeg sier ikke at døden skal romantiseres, for hvordan kan man egentlig romantisere noe som i utgangspunktet er så smertefullt og vondt for de rundt? Jeg sier bare at døden kanskje blir lettere hvis vi tør å prate om den, hvis vi tør å være åpne, og hvis vi tør å være ærlige. 

Vi velger helt selv hvordan vi ønsker å møte døden, prate om døden og forstå døden. Jeg ønsker ikke at døden skal komme snikende inn på meg, så jeg velger å prate om den. Jeg syntes ikke det er lett, og det siste jeg har lyst til er at jeg, eller noen jeg er glad i skal forlate livet. Men det er ingen unnskyldning, og jeg ønsker hvert fall ikke å surre døden inn i et falsk late-som-liv om at alt er så perfekt, fint, og vakkert, noe jeg allerede lenge før døden har panikk for. Jeg tror ikke nødvendigvis at man trenger å bli venn med døden, men jeg tror det er en stor fordel å kjenne den. 

Vi må snakke om døden, for den er faktisk livsviktig! 
 



 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

Jeg er nominert til Best i Tekst-prisene!

Jeg er faktisk nominert til Best i Tekst-prisene, da jeg kanskje står bak årets beste digitale tekst! Jeg fikk mail her om dagen og er egentlig enda litt sjokkert. Altså, wow! BEST I TEKST-prisene kårer de aller beste norske nettsidetekstene, der både NRK ytring, forfattere og lille meg er nominert. Det er så stas, og helt vanvittig! Jeg har ikke peiling på hvem som har nominert meg, og det gjør det hele enda morsommere. 

Det å få sånne positive tilbakemeldinger på arbeidet man legger ned er vanvittig stort, og ikke minst en stor ære. Det legges ned haugevis av timer med arbeid for å produsere, og haugevis av tekster går rett i søpla, mens noen virkelig treffer. Jeg har ofte dratt meg i håret og vært super frustrert, men med sånne positive tilbakemeldinger skyter motivasjonen til topps! Jeg er beæret og litt i sjokk. Og ca, SÅÅÅÅ glad...


 

Tusen takk. 

Marty. 

//Sort & blått


 

 

 
_________________

Genser: Munthe (Sponset) 
Skjørt: Vero Moda
Kåpe: Vila
Veske: Hunkydory
Sko: Debbie 
_________________
 

§ Jeg har forresten fikset vippene hos Avemo Salong.
Jeg er super fornøyd, og gleder meg til å fortelle dere mer om det. Du finner facebooksiden HER.
Jeg skal tilbake om noen uker og oppdaterer dere med enda mer info da §
_________________________________________


Sjekk denne fine genseren a! Den er i blå og sort, og jeg digger kombinasjonen. Det gjør at hele genseren blir mye kulere, og unngår å bli kjedelig. Den er varm, og perfekt på en årstid som dette. Jeg er egentlig ikke noe fan av å bli for søt, og kombinerer ofte noe litt røffere med søte skjørt som dette jeg har på meg. Men stilig sort og et brytende skjørt slår vel aldri feil? 

 

Høstferietabu

Høstferien er i full gang for enkelte, mens andre ikke gjør annet enn å glede seg til neste uke. Feriebilder tikker inn, Facebook kryr av stolte mødre, lange turer i fjellet og kyllingpølser i fjellveggen. Det skrives og postes bilder av nybakte boller, solbærtoddy og fantastisk høstvær. Det diskuteres og skrives lange debattinnlegg om "Mannegruppa Ottar", som diskriminerer og sjikanerer jenter, og jeg undrer på om noen av fedrene som er med i denne gruppen er en av de som poster bilde fra solveggen på hytta. Jeg undrer på hvorfor det i utgangspunktet kun er sinte feminister og stolte mødre som angriper og skriver lange sinte Facebookstatuser, selvom de egentlig ikke har tid mellom slagene med kort på fjellet. Samtidig som jeg skjemmes over vennene mine som er medlem av gruppa, og kjenner et snev av å ville være slem. Mektige mennesker, med nystrøkende skjorter kritiserer forrige helgs sensasjonelle boksekamp, der motstanderen til verdens beste bokser begynte å blø. Jeg lurer jo litt på hva vi trodde boksing var når vi satte oss ned med popcorn i fanget. Mange av oss gleder oss til søndagskveld da Nobel skal surre over TV skjermene igjen, der mange av oss er så naive at ikke skjønner at hendelsene på skjermen forekommer i virkeligheten. Avtaler utsettes grunnet #Feriemodus, barna skal OVERHODE ikke sendes på fotballtrening, da mor og far behøver litt fri fra kjøring denne uken. De som dessverre ikke har foreldre som har høstferie, de er det synd på. 

De deilige dagene med frisk luft, kvalitetstid og superundertøy fra Kari Traa er fantastiske. Jeg høres kanskje ut som en bitter ungdom, som selv ikke har råd til 8 dagers tur til Dubai, eller som ikke har foreldre som har tatt seg høstferie, eller som rett og slett ikke er elsket høyt nok. Men, det går egentlig ikke på slike ting. I det hele tatt. Jeg er en av de som skjemmes litt over vår naivitet, og selvopptatthet, hvis det er noe som heter det. 

Vi klager over at au-pairen ikke har brettet trusene våre riktig, og at pastaen (som bare ungene får servert, da det blir litt mye karbohydrater på mor og far) er kokt litt for lenge. Jeg observerer bare, og lar meg fascinere. Jeg har i utgangspunktet mer enn nok med å komme meg på treningstimen på Elixia, for å få sendt en snapchat, huske å sette på en vaskemaskin og ringe bestemor, som jeg er altfor dårlig på. Men, jeg sender jo snappen om at jeg har vært sinnsykt flink å trent på Elixia, så jeg har jo hvert fall husket på henne, og de 2459 andre vennene mine. 

Jeg er ung, naiv, og sikkert litt dum. Jeg burde sikkert rette blikket mot russetiden, investere i sykkelbukse og bruke alle sparepengene mine på billetter til Stavanger, i stedet for å klage. Selvom det egentlig ikke menes som klaging. Jeg er i bunn og grunn egentlig livredd, og har mest lyst til å legge meg under dyna med øynene lukket - LENGE. For jeg får smålig panikk når jeg ser at mødre som døtre deler innlegg om botoxkonkurranser, i stedet for at barn sulter og blir sprengt i hjel på andre siden av jorden. Ikke det at en rynke, eller smale lepper er viktig, for all del, jeg blir bare litt flau. Eller veldig. Jeg undrer på hvordan "flink pike syndromet" har utviklet seg til den dagen jeg skal få barn. Jeg undrer på hvem som kommer til å tørke meg i rumpa og jeg lurer på hvem som kommer til å hente barna mine i barnehagen. Jeg håper for guds skyld at jeg hvert fall lager mine egne barn. 

Jeg er muligens en hykler fordi jeg syntes det er stats å vaske min egen leilighet, kjøpe ferdigdeig fra Toro og er livredd for å bli voksen. 

Men er det egentlig så veldig rart? 



 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

Marty. 

 

 

Black/Pink



 - Skinnjakke: Freequent
- Genser: Line Of Oslo

- Skjørt: Selected Femme
- Veske: Hunkydory

- Sko: Debbie 

Deilige høstdager, sort og rosa. Perfekt kombinasjon! 

_______________________________________________________________________________________________________________

Marty.

 

Bør nikab forbys?

Jeg er i utgangspunktet åpen, jeg er for ulikhet, samtidig som jeg er for tilhørighet. Jeg er for at alle skal få tro på akkurat hva de vil, at alle skal gå med akkurat hva de vil og når de vil. I utgangspunktet. For i debatten om nikab skal forbys, så stiller jeg meg svært skeptisk. Jeg stiller meg blant annet skeptisk, fordi jeg veldig sjeldent ser et argument som argumenterer for at det skal være tillatt. Jeg er ikke i noen posisjon der jeg kan svare på hva som er rett og galt, men jeg kan alltids dele mine tanker, og mine erfaringer. Jeg mener at vi bør, og skal ha et samfunn som unngår anonymitet. For min del, ser jeg det vanskelig når jeg føler at jeg ikke kan kommunisere med de som bærer dette plagget, når jeg ikke kan se hvordan de reagerer, om de i det hele tatt har lyst til å prate med meg, eller i det hele tatt hvem det er. 

Religion er farlig, og jeg syntes det oppriktig er skummelt. Jeg syntes det er skummelt fordi det gir en så vanvittig makt, og fordi følelsene i debatter om religion automatisk blir så sterke. Men nå snakker ikke jeg ut i fra religion, jeg snakker ut i fra det jeg ser på som menneskerettigheter, og samfunnsrettigheter. Jeg snakker ut fra hva jeg ser på som viktig, og hva jeg ser på som skremmende. Hvis vi skal sette dette opp i en debatt mellom land og religion, så kan jeg godt be nordmennene skjerpe seg, for alle muslimer er ikke grusomme, alle muslimer dreper ikke og alle muslimer voldtar ikke, og de som har disse holdningene mener jeg allerede har tapt. De som har disse holdingene blir useriøse. Jeg tror nemlig at det er snakk om forskjeller her, og kultur - og selvfølgelig religions overbevisning, og jeg tror i utgangspunktet ingen gruppe er så mye bedre eller verre enn noen annen. 

Men uansett hvilken kultur en kommer fra, hvilken religion noen tror på eller hvilke forskjeller som finnes, så klarer ikke jeg å forsvare bruken av nikab. Jeg klarer forresten heller ikke å forsvare at jenter blir utsatt på såkalte jomfrusjekker. For det er disse faktorene som gjør at jeg tviler, og jeg tror det er disse faktorene som gjør at resten av vi som er i mot tviler. For min del så stritter begge deler i mot, og det stritter i mot den norske kulturen, som jeg også er livredd skal forsvinne. For jeg vil ikke legge skjul på at jeg hadde hatt vanskeligheter med å betro meg til en psykolog som bar nikab, tatt til meg lærdom fra en lærer eller hatt tillit til en lege. Mye fordi at for meg, så er åpenhet viktig. 

Jeg skal også være dønn ærlig og si at jeg også syntes dette svekker kvinnene som bærer nikab sin posisjon. Jeg føler det svekker deres kvinnelige bilde, og at det er en feig måte å gjemme bort så mange flotte kvinner på. Dessverre tror jeg også at seriøsiteten svekkes i et land som Norge.  

Jeg vet ikke om jeg stiller meg så kritisk som jeg gjør fordi jeg har for lite kunnskap, men igjen stusser jeg når jeg ser så få som velger å forsvare bruken, samtidig som jeg ser så mange som er i mot. Jeg dilter ikke etter, og vil gjerne ha et konstruktivt svar på hvorfor nikab burde være tillat. Jeg er for forskjellige religioner og trosretninger, og jeg har venner jeg som velger å bruke hijab og er flotte i det. Men disse ser jeg le, disse ser jeg gråte, disse sminker jeg meg sammen med og de fleste er enig meg. 

Det er mulig feministen i meg skriker høyt, og at noe er feil. Men svar meg gjerne, selvom jeg har tilgode med å få ett god svar på hvorfor nikab burde være tillat. 

Og det er vel på tide at Norge sier klart i fra at vi ikke ønsker nikab på verken skolen eller i det offentlig rom? Det er kanskje på tide at Norge står opp, står for sine verdier og ikke lar seg bli intigrert, fremfor å integrere? 


 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

Uken som gikk

♥ Ukens craving: Hmm... Jeg vet faktisk ikke! Jeg har spist myeee digg mat denne uken, men jeg har ikke cravet etter noe. 

♥ Ukens tanke:  Jeg har tenkt mye etter at jeg postet dette innlegget: "Jeg er ingen fitte". Jeg fikk for det aller meste bare hyggelige tilbakemeldinger. Men det forundrer meg sånn at når noen egentlig åpner seg og forteller om hvordan det føles å bli utsatt for diskriminering og netthat, at enkelte tillater seg og "fortsette". Det skremmer meg også at det for det meste i mine kommentarfelt er de voksne menneskene som tillater seg og rakke ned, kommentere og diskutere. Jeg er alltid åpen for debatt, men jeg lurer sånn på hvorfor noen ser på meg, eller andre som deler sine meninger som hoggestabber. Jeg har tenkt mye på dette denne uken, og jeg syntes i bunn og grunn synd på de voksne menneskene som tillater å rakke ned på meg. 

♥ Ukens sang: "Can´t Help Falling in Love" - Haley Reinhart. 

♥ Ukens øyeblikk: Det å ha lillesøster på overnatting! Det er alltid super hyggelig. Ukene går så fort, og jeg syntes det er så viktig å få tid til de jeg er sååå glad i. 

♥ Ukens instagrambilde: 



Jeg fant ut at det også var på tide og skifte profilbilde på Facebook, og det ble dette - Så da må det nesten være ukens instagrambilde. Men hallo! Jeg har over 50 000 følgere på Instagram nå... Det er HELT vanvittig!

♥ Ukens sitat: "Enten går det bra, eller så går det over" - Ukjent. På en måte syntes jeg at det er en smule naivt, men på en annen så liker jeg det. Det er oppmuntrende, og det trengs! 

Uken som gikk har vært fin. Den har bydd på alt som hører hjemme! Jeg har kost meg mye, nytt det jeg har gjort og hatt det bra. Jeg håper denne uken blir like bra, og at det fantastiske høstværet holder seg. 

 

Marty.

 

 

50 000 følgere

Jeg kan ikke tro at jeg har over 50 000 følgere på Instagram nå! Det er helt vanvittig, og så stort. Det er så mange mennesker at jeg egentlig ikke klarer å ta stilling til det. WOW. Jeg elsker å ta bilder, legge ut på instagram å dele. Jeg syntes det er så inspirerende og kult! Det er ekstra morsomt at jeg når ut til så vanvittig mange mennesker. Det som også er gøy at jeg ikke bare har norske følgere, men at mennesker fra over hele verden følger meg nå - blant annet mange fra USA! Hvor kult? Instagrammen min blir litt som et glansbilde, men mye fordi jeg er en stor moteklovn! Jeg syntes det er veldig gøy, samtidig som jeg digger å ta bilder. Jeg prøver å være flink til å skrive om fasaden og vise stemmen min mye mer på bloggen, fordi jeg tror det er veldig viktig!  
Tusen takk til alle som velger å følge, og hvis ikke du gjør det, så følg meg gjerne her: Martinehalv

Marty. 

Oktober

1. oktober, sol og lørdag. Perfekt! Jeg syntes månedene flyr av gårde, og at tiden går så vanvittig fort. Jeg elsker høsten. Jeg elsker de friske temperaturene, fargene som kommer og spesielt dager som i dag da solen skinner. Ulempen med oktober er at det plutselig kan bli super kaldt, grått og at det til og med kan begynne å snø! Men, jeg satser på at resten av oktober blir like fin som i dag. 

Denne måneden ønsker jeg å: 

♥ Jeg vil være flink til å nyte naturen. Jeg vil være flink til å komme meg ut i skogen, nyte temperaturene og den friske luften! I september har jeg gått masse turer i skogen, og det er så deilig. 

♥ Jeg vil være flink til å være strukturert. Jeg vil være flink til å planlegge, tilrettelegge og få ting til å gå opp!

♥ Jeg vil ha enda mer selvtillit. Jeg vil ha selvtillit i absolutt alt jeg gjør! Jeg ønsker å legge til side alt som handler om usikkerhet, og jeg ønsker å være rak i ryggen og ha troen på meg selv. 

♥ Kle meg i farger! Jeg vil være flink til å ta på meg farger som kler høsten, strikk og deilige kvaliteter. 

♥ Være positiv! Vel, det er jeg stort sett. Det er sjeldent jeg er negativ, men vi trenger vel vi alle en påminnelse en gang i blandt?

♥ NYTE. Jeg skal være flink til å nyte. Jeg skal være flink til å nyte opplevelser, øyeblikk og ta til meg ting som blir sagt. Kjenne på gleden ved det å nyte.

♥ Jeg vil være flinkere til å være tilstede. Jeg ønsker å klare å koble av, legge mobilen bort, nyte det jeg faktisk gjør og ikke være så avhengig av den. Jeg vil sette klare rammer og være flink på tilstedeværelse! 

 


 

Jeg tror denne måneden kan bli veldig bra, og gleder meg! 

Marty. 

hits